Et evig langt innlegg om et evig problem

Hei, du. Det er en ting jeg må snakke med deg om, før de tankene der slår rot i deg. For jeg vet at du har dem. De tankene noen andre sådde for deg, uten at du egentlig hadde bedt om det, og uten at noen egentlig mente å så de frøene, men de ble det. De ble sådd. Det er fort gjort, ikke skam deg for ikke å være motstandsdyktig nok, eller sterk nok til å ikke la deg påvirke. Det bor overfladiske usikkerheter i hver og en av oss, og de trigges og forsterkes nesten umerkelig i år totusenogscroll, hvor antall følgere og antall likes bidrar til å definere hva som er vår tids «skjønnhetsideal». Vi må bare fjerne de med det samme, disse tankene, disse frøene, før de begynner å spire og gro.

Det handler om utseendet igjen, som det alltid gjør. Det er så mange sterke stemmer i de tusen feeder, som snakker så høyt om skjønnhet og utseende, og hvor «lett» det er å «forbedre» (vennligst legg merke til alle anførselstegnene) at min indre stemme blir overdøvet. «Det er bedre å bli husket for noe du har gjort, enn hvordan du så ut mens du gjorde det», det har vært mantraet mitt helt siden leoparden brøt løs for snart åtte år siden.

Men så kommer disse bølgene med ujevne mellomrom, som skyller innover bloggsfæren, med all dens påvirkningskraft. Som «ass to the grass» og fitspo-overdosen som nesten slo meg overende i 2013. Og nå har bølgen (/tsunamien) med operasjoner og behandlinger nådd meg også.

Jeg har aldri seriøst vurdert en operasjon, aldri i livet. Men vet dere hva jeg tok meg selv i å gjøre her om dagen? Jeg googlet navnet på en behandling som en annen blogger helt enkelt namedroppa i en liten, forbanna bisetning, fordi mine egne usikkerheter den dagen kombinert med hennes… Ja, hva faen skal man kalle det? «Tips»? Betraktninger om eget utseendet? Ekstreme behov for å legge ut om kroppen sin som et evig oppussingsobjekt?

Uansett – mine egne usikkerheter på en dårlig dag, kombinert med hennes ord, ble i et svakt øyeblikk et googlesøk som ikke er søkeloggen min verdig. For all del, andre skal få gjøre hva de vil med seg selv, men JEG?! Jeg er ikke den typen, jeg oppsøker vel ikke informasjon om kosmetiske behandlinger! HERREGUD!

Men så gjorde jeg det. Og derfor må jeg snakke med meg selv om noe, og jeg tar med dere i samtalen, for jeg er kanskje ikke alene om å trenge disse ordene i ny og ne.

Det går sport i å avfeie bloggernes påvirkningskraft for tiden, «la de gjøre som de vil», «bare slutt å følge henne da!», «det er følgernes eget ansvar å unngå å bli påvirket», «er du ikke sterk nok til å stå i mot presset har du ingenting i sosiale medier å gjøre», gratulerer med dagen, men så jævla enkelt er det ikke.

Jeg er 28 år gammel. Jeg har stått sterkt i det naturlige i alle år, og enda sterkere i standpunktet om at hodet og hjertet er det som gjør deg til et inspirerende menneske i verden – ikke innpakningen din. Og JEG blir påvirket! Kom ikke her og fortell meg at 15 år gamle Anna som forguder Blogger Bloggesen ikke blir det. Og hvor enkelt er det å avfølge et forbilde du kanskje har hatt et slags forhold til i mange år, et forbilde som vanligvis inspirerer deg på et helt annet plan enn det overfladiske, men som PLUTSELIG slenger fra seg en og annen setning eller betraktning som går rett inn i usikkerheten og selvbildet ditt? Hvordan er det mulig å unngå den påvirkningskraftige bisetningen i et innlegg du trodde handlet om noe helt annet, hvordan skåner man seg selv for sånne bakholdsangrep på eget speilbilde?

Bloggere står som andre mennesker helt fritt til å forme kroppene sine så mye de bare vil, men jeg fatter ikke hvorfor de på død og liv må brette ut om det i tillegg. Små, usynlige behandlinger som følgerne ikke ville lagt merke til engang – dersom du ikke hadde nevnt det i utgangspunktet. Det er én ting.

Det andre er egne komplekser, det er ikke lenge siden blogger x namedroppa et begrep få hadde hørt om engang, et begrep som beskrev en bestemt type kropp, og «ingen» hadde hørt om det inntil hun la ut om hvor misfornøyd hun var med å ha zebrahale (la oss kalle det zebrahale, jeg gidder ikke å videreformidle budskapet hennes) og flere jenter googlet zebrahale og tenkte «oi, sånn har jo jeg også, er det ikke så pent, det…?». Andres komplekser, ekstreme selvbevissthet og kritiske blikk på eget utseendet smitter –  søkeloggen min er et bevis på det.

Det virker umulig å få banket inn i bloggerskallene at måten de omtaler utseende på kan påvirke følgerne i retninger som ikke er gode, så jeg er enig i at ansvaret TIL EN VISS GRAD ligger hos oss også. Og der jeg plutselig fant meg selv langt nede i et googlesøk, tenkte jeg at det er på tide å ta ansvar igjen.

Så hei, du. Jeg snakker til deg, det vil si meg. Ikke vann de frøene andre mer eller mindre ubevisst har sådd hos deg. La de tørke ut, la de dø. Rist det av deg, og gå videre i livet.

Du har en frisk kropp som kan bære deg verden rundt, du har så mye å le av, så mye å utrette, så mye å se og oppleve. Livet er for kort til å bruke tid på å justere zebrahalen din. Ta den heller med deg ut på eventyr; reis, elsk, føl, lev. Husk at tanker bare er tanker, lytt høflig til dem – og så lar du de gå, de er ikke nyttige, ikke dvel, rydd heller plass til drømmer, mål og mening.

Husk at Instagram er poseringer, filter og retusjeringer, slutt å følge profiler som legger ut bilder som får ditt eget selvbilde og speilbilde til å blekne. Jeg skrev «skjønnhetsideal» i anførselstegn der oppe, fordi det finnes ikke ett ideal. Det finnes skjønnhet – og den er hundre prosent individuell, at andre mennesker er nydelige gjør ikke DEG mindre nydelig. Det er plass til oss alle sammen, og det er det unike ved hver enkelt som gjør oss spesielle – hvis alle hadde vært formet etter samme mal og skjønnhetsideal, hva hadde egentlig vært skjønnhet da?

Jeg tar meg selv rett som det er i å sitte og se på gamle bilder av meg selv, fra en tid jeg var mye mer usikker enn nå, og tenke «herregud, Marie. Så vakker du var der – hvorfor brukte du så mye tankekapasitet og energi på å ikke føle deg fin nok, bra nok??«. Og på dårlige dager i en alder av 28 tenker jeg det samme igjen; om 2-3 år kommer mitt 30-31 år gamle jeg til å sitte å se på bilder av den jeg er akkurat nå, og tenke «herregud, Marie. Så vakker du var – hvor kom den usikkerheten fra?«.

Den kommer utenfra. Og av og til kommer den så hardt at den trenger inn i deg og føkker opp i tankegangen din. Da er det opp til oss å bygge oss selv så sterke og ugjennomtrengelige at ved neste bisetning fra en utseendefiksert blogger, bare himler vi med øynene, og googler «hvordan koke egg» (ja, jeg er fortsatt der) i stedet, og så løper vi ut i verden og GJØR ting. Fantastiske ting.

For de nydeligste menneskene jeg vet om er de som stråler fra innsiden, de som velger å la overfladiske usikkerheter være nettopp det de er; tanker.

Det er den behandlingen jeg går for. Og den ligger i hodet, ikke på en klinikk.

21 kommentarer

  1. ouff for et nydelig innlegg! takk! klem

    1. Takk selv!

  2. FANTASTISK!

  3. Nydelig skrevet!

    1. Takk, Mari! <3

  4. «Det går sport i å avfeie bloggernes påvirkningskraft for tiden, «la de gjøre som de vil», «bare slutt å følge henne da!», «det er følgernes eget ansvar å unngå å bli påvirket», «er du ikke sterk nok til å stå i mot presset har du ingenting i sosiale medier å gjøre», gratulerer med dagen, men så jævla enkelt er det ikke.»

    JA, JA, JA, jeg er så jævlig enig. Er så lei av at dette ansvaret skal presses over på både de mindreårige, og de myndige, for den saks skyld. Man er passe naiv og blind dersom man tror at det er så enkelt som å «unngå å bli påvirket», er så lei av at det skal trekkes frem i alle debatter. Influencere kan ikke dytte dette kritiske ansvaret ned på sine følgere hele tiden. Det er helt åpenbart at et barn IKKE har utviklet en kritisk nok sans og forståelse til å ta avstand fra dette, men som du peker på selv, den kritiske sansen svikter noen ganger hos oss som er godt oppi 20-årene også. La oss be for at en endring i læreplanene om noen år kan gi _alle_ barn og unge et sterkt grunnlag for å se, kritisere og analysere disse inntrykkene de blir bombardert av hver eneste dag. Alle har et ansvar.

    1. SÅ enig! Alle har et ansvar – jeg håper bare at alle snart begynner å ta det også…

  5. Hear hear!!!

  6. Komplekser er smittsomme, jeg har selv smitta en venninne med et av mine egne (før jeg visste bedre, og jeg er redd jeg har gjort det samme med andre uten å vite det) og de som sitter best i hos meg er de som kom da jeg gikk på ungdomsskolen. De var sjeldent ondsinnede (slik jeg aldri mente å gi andre mine komplekser), men når jeg først visste om dem søkte jeg meg til dem, la merke til dem hos andre etc (som førte til at jeg rota meg inn på pro-spiseforstyrrelse sider, holdt meg heldigvis ikke der for lenge). Derfor snakker jeg ikke om sånne ting mer, om zebrahalen plager meg så får det være mellom meg og den. Skulle gjerne sett at folk med platform også tenkte så langt, deres komplekser kom jo også fra et sted.

  7. Utrolig bra!

  8. Ja, ja, JA!! Dette er så viktig. Jeg tenker alltid at det er komisk hvordan bloggere sier at man bare kan bestemme seg for å ikke bli påvirka – og så sitter de der bak skjermen med samme ansikt, samme sminke, samme kropp, samme klær, samme leilighet som hverandre?? Altså, det får meg til å le.
    Jeg tenker også at de personene jeg er gladest i i hele verden, det har ingenting med hvordan de ser ut å gjøre. Som du sier, det har med hjertet og hodet deres å gjøre, og hver minste lille særegenhet de har, er jeg glad i.

  9. Takk takk takk <3

    1. <3

  10. Skikkelig bra og viktig innlegg! <3

    1. Tusen takk, Tiney <3

  11. Innlegg som dette er en av mange grunner til at jeg valgte å skrive on deg da vi skulle skrive stil om forbildet vårt i 2013, noe jeg fortsatt vil si du er.

    1. Åh, nå ble jeg glad <3 TUSEN TAKK!

  12. Jeg er så enig i alt du skriver her! Selvfølgelig kan man slutte å følge vedkommende, men det er lettere sagt enn gjort når man har fulgt noen i årevis og blitt «kjent» med dem. Men som du sier så er det viktigere ting der ute enn utseende og kropp, og så lenge den virker som den skal er det det viktigste. Takk for at bloggere som deg finnes der ute, blant operasjoner og overforbruk. Et av mine nyttårsforsett var å lese blogg litt sjeldnere/slutte, men din og Sunnivarose er unntaket:D Men jeg merker at det er vanskelig siden det skal så lite til å bare klikke seg inn, men så lenge man har et bevisst forhold til det så er det en start.

  13. Boom! Dette burde være på pensumlister. Takk for ærlige og reflekterte ord.

    1. Tusen takk selv! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *