Vi fikk bo hjemme hos Don i nesten en uke. Han deler hus med et par andre, og har i tillegg et lite kontorfellesskap for firmaet sitt der, hvor samtlige jobbet, så uansett hvor velkommen man er og føler seg – føler man litt på det óg. Litt i veien, litt sånn «sitter her og jobber dere, da, mens vi bare sover lenge og nyter ferien, heh». Så dagen etter VM takket vi så mye for oss, og dro videre til Camps bay.
Der sjekket vi inn på Finchley Guesthouse, et nydelig lite gjestehus i bare 13 minutter gangavstand fra stranda, restaurantene og butikkene og med utsikt mot fjellene fra rommet og havet på den andre siden. Så fint!


Dagen vi ankom brukte vi på å bli kjent med området, rusle litt rundt, spise, vi satt oss også ned på stranden i cirka 17 sekunder før vindkastene pisket oss med sanda der, så vi spratt opp igjen og tenkte nej.
Det blåser mye i Camps Bay, det gjør det. Det finnes bedre strender like bortenfor, Cliffton 4th skal for eksempel være mye roligere, men vi var litt mett på Uber og det var sent på ettermiddagen, så vi lot være og gikk heller opp til huset igjen.

Vinden tok seg enda mer opp mot kvelden, jeg har bare opplevd to ganger i livet at den har vært så sterkt at det er fysisk vanskelig å bevege seg fremover når man går ute – begge gangene var i Cape Town, haha. Denne kvelden var sånn.
Men vi kjempet oss frem til The Hussar Grill, som lå bare 4-5 minutter fra gjestehuset. Det var førsteplass på Tripadvisor, de hadde så koselig lokale og var veldige gode på grill! Vi gikk for struts, med verdens diggeste dessert; is, sjokolade og sjokoladesaus servert i cocktailglass. Sistnevnte tok jeg ikke bilde av, men NAM!

Etter det ubehagelige møtet med sandstranda den første dagen, bestemte vi oss for å slappe av ved bassenget dag to – og det var så varmt, vindstille og godt at vi rett og slett ble værende. Så det var stort sett det vi gjorde i Camps Bay, tok livet helt med ro etter en ukes tid med farting hit og dit. Leste bøker, kjølte oss ned i bassengkanten og ruslet ned til restaurantene og stranda igjen når det var tid for lunsj, solnedgang og etter hvert middag.




Av spisesteder i området kan jeg i tillegg til Hussar Grill anbefale Surfshack og Tiger’s Milk, veldig fine plasser å sitte for å se solnedgangen også! Bildet over er fra Surfshack 😊 Akkurat den kvelden endte faktisk med noe jeg aldri i mitt liv hadde trodd jeg skulle gjøre…
Det var Halloween og siden vinden var mye roligere bestemte vi oss for å gå hjem i stedet for å ta Uber. Så etter solnedgang, middag og et par øl (og Savanna) ruslet vi oppover. Der passerte vi en bar ingen av oss hadde ofret et blikk eller tanke tidligere, men denne kvelden hadde flere kledd seg ut i anledning 31. oktober, og jeg synes det så gøy ut – så jeg foreslo at vi skulle stoppe innom bare for å ta en siste øl og se på alle kostymene. Veldig lowkey, hele greia.
Da vi kom inn viste det seg at det også var karaoke! Og jeg elsker jo å synge, NÅR JEG ER ALENE, og av og til hvis jeg er hjemme og full og får lyst til å holde solokonsert for han som får meg til å le. Til hans store fortvilelse, for jeg er ikke så veldig flink når jeg er beruset, såpass selvinnsikt har jeg – selv etter et par glass. Det sørget han for å minne meg på da jeg begynte å ymte frempå at det hadde jo vært litt gøy å ta en sang her i Camps Bay?

Han har jo allerede blitt utsatt for denne stemmen, tenkte jeg, og de andre folka her kommer jeg aldri i livet til å se igjen. Og jeg elsker å synge. Så jeg ba han gå i baren og kjøpe en øl til meg, for den kom jeg til å trenge i det sekundet jeg var ferdig, og så fant jeg faktisk motet til å gå bort til musikkstyreren, bestille en sang og vente på min tur.
«Next up is Hit me baby one more time».
Og jeg bare: «NÅ KJØPER DU DEN ØLEN!!!!»
Og så gikk jeg mot den lille scenen som i saktefilm, kjente og hørte mitt eget hjerte, men hadde fremdeles den der «disse folka kjenner meg ikke, jeg kommer aldri til å se dem igjen, just do it»-roen (kombinert med de glassene jeg allerede hadde fått i meg, sikkert).
Og så sang jeg. Og det var faktisk ikke så halvgæærnt heller, jeg klarte å kose meg der oppe, folk sang med og da det hele var over fikk jeg high fives på veien tilbake til bordet, et par tyske jenter tok seg til og med bryet med å fortelle meg at jeg var flink, til og med samboeren ble imponert: «Det var jo faktisk bra, jo!»
Hahaha, kan fortsatt ikke skjønne at jeg turte. Skal aldri gjøre det igjen. Men det var gøy! En nydelig avslutning på oppholdet i Camps Bay.