Sist jeg gjorde en sånn runde var det flere av dere som synes det var gøy, så jeg bare fortsetter, jeg! Har skrellet bort noen av spørsmålene, for «har du søsken» er liksom like gjeldende i dag som for tolv år siden. Okei, kjørr:

Hvor mye løper du 3000 m på?
2011: Siste løpetur var på 14:05, tredemølle. Det går enda saktere under åpen himmel.

2023: Aner ikke, men herregud, for en form jeg var i? Jeg måtte klare 3000 meteren på 15 minutter under befalskoleopptaket i 2013, to år senere. Det gikk ikke, for å si det sånn.

Ønsker du deg familie og barn en gang i livet?
2011: Ja, tenk å vite at noe så dyrebart som et menneskeliv er fullstendig avhengig av deg for å klare seg. Den kjærligheten og følelsen vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden.

2023: Haha, hæ? Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg har hatt det ønsket eller de tankene noen gang. Sikkert indoktrinert av samfunnets normer og forventninger. Neida (joda). Men nej, jeg vil ikke ha barn. Jeg har ikke sterilisert meg, men hver gang jeg går en runde med meg selv på temaet (det bør man jo nesten, når man som kvinne drar seg mot førr) lander jeg på et solid nei. Jeg har ikke lyst på barn, og jeg liker familien min som den er. Både den «by blood» og den jeg har valgt selv.

Når vil du evt få barn og hvor mange?
2011: Jeg må sparke fra meg først. Reise verden rundt og leve livet som fri og selvstendig, gjøre alt jeg har lyst til uten å måtte tenke på at jeg har forpliktelser som venter hjemme. Etter det vil jeg etablere meg i en trygg jobb jeg elsker, forelske meg i en som kan spise de gule mentosene slik at jeg kan ta alle de gode rosa og så kan vi begynne å snakke baby etter hundre år med oss to og freedom. Jeg ser for meg at jeg ikke vil ha mer enn to små.

…ble det litt skremselspropaganda mot fremtidige menn nå? JEG ER GANSKE FLEKSIBEL, ALTSÅ! TRENGER IKKE NØDVENDIGVIS Å LIKE GUL MENTOS ENGANG!

2023: Hvem VAR denne Marie (21 år)? Jeg har hvert fall reist verden rundt og levd fritt og selvstendig, nå har jeg en trygg jobb jeg elsker, en mann jeg vil leve livet med og mentos har vi egentlig aldri prøvd oss på. Det må jeg kjøpe en dag, kjenner jeg. Hvis han også skal ha de rosa må han ut, faktisk.

Når vil du evt gifte deg?
2011: Jeg har lært at gift er noe man TAR, ikke noe man GJØR. Neidajoda….. Først må jeg finne en mann som virker, så tar vi det derfra. Jeg vil ikke tenke på alt det her enda, jeg, dere. Jeg vil være fri og singel og ta livet som det faller seg.

2023: Jeg har funnet en mann som virker 🖤 Men bryllup er ikke noe jeg drømmer om, for å være ærlig.

Når tiden i Forsvaret er over, hva vil du gjøre da?
2011: Reise, skrive, fotografere, glede, oppleve, inspirere.

2023: Jeg føler egentlig at jeg fikk gjort alt det der? Verdensreisa, jeg lever mer eller mindre av å skrive gjennom jobben min, opplever og gleder eller inspirerer forhåpentligvis et menneske eller to i ny og ne. Mulig jeg var litt mer åpen for å være selvstendig næringsdrivende i 2011, og leve av å reiseblogge. Det kunne jeg aldri tenkt meg nå, jeg er for glad i økonomisk trygghet og det å jobbe for andre enn meg selv.

Er du virkelig keen på noen, eller bare får du oss til å tro det?
2011: Å skrive om følelser uten å føle blir som å beskrive en hund du aldri har sett før. Jeg var nok mer enn jeg er. Følelsene gikk fra å være følelser til å bli bokstaver på sølveplet og så fadet de ut i ingenting.

2023: Stakkars, jeg jugde så mye at jeg trodde det selv. Men for å svare for i dag; jeg er veldig keen på han som får meg til å le, null tull.

Tenkte du veldig på at det faktisk kan hende at du må krige en gang, på ekte? Hvordan gjorde du det? Og hva var det som fikk deg til å tenke at «ja, det kan jeg faktisk gjøre»??
2011: Wow. Godt spørsmål.

Jeg tenkte ærlig talt ikke så mye på det i forkant av militæret, men da vi faktisk begynte å trene på å være soldater begynte det å gå opp for meg. Det var før jeg skrev under villighetserklæringen, så jeg kunne ha ombestemt meg, tenkt at krig ikke var noe jeg kunne takle og bare… Dratt hjem. Det gjorde jeg ikke. Det som fikk meg til å bli, og tenke «ja, det kan jeg faktisk gjøre», var samholdet og følelsen av å være en del av noe så stort og viktig. Jeg så på de rundt meg, på samme alder og med samme utgangspunkt, og tenkte «hvis h*n klarer – hvorfor skal ikke jeg?»

2023: For alt vi har, og alt vi er. Vi har et land (og verdier) verdt å forsvare og det er jeg hundre prosent villig til å gjøre. Punktum.

Hvis du måtte gått uten enten trusa eller sokker resten av livet, hva kunne du gått uten?
2011: Sokker. Jeg hater å fryse på tissen.

2023: Samme her

Hvis alle mennesker i verden forsvant utenom deg, men du kunne velge én person til å være igjen sammen med deg, hvem ville du valgt og hvorfor?
2011: Jeg klarer ikke velge!! Jeg hadde vel sittet igjen med katten min som hopper opp på fanget mitt bare for å fise, for så å hoppe ned igjen. Selskapskatten……

2023: Åh, katten 🖤 Den er for tiden død, og det er fortsatt umulig å velge, jeg har for mange bautaer i livet.

Hva er det BÆSTE du vet om? Du kan si 5 ting/hendelser/mennesker/whatever
2011: Ordspill, jentene, militæret, skrive, ***. (Herregud, jeg er så innmari hemmelighetsfull!)

2023: Ordspill, han som får meg til å le, venninner, reise, skrive

Hva er det du irriterer deg mest over? Altså noe som gjør deg varm i hodet og svett i hendene. Noe skikkelig irriterende.
2011: Jeg går av hengslene når folk sier «hade» uten å gå, river etiketter av flasker som ikke er tomme eller pusser tennene i lunkent vann. Jeg blir ganske utilpass når folk begynner å kaste hele bæreposer eller bruker blunkesmilyer også 😉 😉 😉 Det finnes ikke noe mer irriterende, den er så forbanna nedlatende. Den har en egen «Hei, jeg er mye bedre enn deg»-attityde som jeg kunne rettet AG’en mot.

2023: Feil bruk av «i forhold til», jeg takler fremdeles folk som sier «ha det» uten å gå svært dårlig, og de som kaster bæreposer eller river av etiketter. Og blunkesmiley, for så vidt. Og lyden av negler mot negler, ÆSJ.

Hvilken gren innen ridning synes du er mest gøy?
2011: Dressur med Diiwa, det var liksom en eventyrlig gren i seg selv å ri henne. Sprangridning og tur var gøy det også, men jeg har alltid vært mest på dressur.

2023: Herregud, jeg savner å være hestejente!

Hva er det beste du får til frokost dagen-derpå?
2011: FRUKT! Frukt og salat. Appelsin er det beste. Jeg blir så kvalm av at folk skal ha kebab og junkfood, frukt er det eneste som fungerer på meg. Frukt, salat og brødskiver med leverpostei. MMMm 🙂

2023: Samme! Men jeg kan legge til avokado, saftis og fetaost, og utover dagen; cheeseburgermeny fra Burger King (med stor Cola Zero og en ekstra cheeseburger ved siden av).

Hva ville du laget/servert hvis du var med på 4-stjerners middag, og hvem ville du helst servert det til?
2011: Dr Phil, Cecilie Skog og Jahn Teigen, og de måtte hatt med seg matpakker for jeg kan ikke lage mat.

2023: Dr Phil, Fredrik Solvang, Jahn Teigen blir litt vanskelig så kanskje.. Anders Tvegård og Sadio Manè. De skulle fått den sjukt gode pastaretten jeg fant på instagrammen til fattigstudent, og som jeg faktisk klarer å lage, den med tagliatelle, baconterninger og fetaost. Mmm.

Jeg ser på hun som leder møtet. Hun er på min alder, om ikke yngre, og opptrer så voksent. Sier så mye fornuftig og smart – helt uten manus. Herregud, hadde jeg bare hatt halvparten av hennes trygghet og taleevne, tenker jeg i mitt stille sinn.

Klapper sammen laptopen. Går videre, nytt møte, nye mennesker.

På min alder, de også.

Det er da det går opp for meg.

Min alder. Det er folk på MIN ALDER som er den neste generasjonen, det er snart vår tur, det er vi som skal ta over. Vi er i ferd med å ta over. Hun ene født i nitti har blitt direktør. Hæ? Venninna mi jobber i barnevernet, skal ta hånd om barn som har det vanskelig. Men var ikke vi akkurat barn? Sånn for et kvarter siden? Vi kan jo ikke ta hånd om BARN, vi ER jo barn?

Jeg sitter i møterommet, ser rundt meg i dagens andre møte og det går opp for meg at samtlige rundt bordet er på min alder. Det er denne gruppen, folk på min egen alder pluss minus, som skal drive dette videre. Vi er alene, det er ingen voksne i rommet, tenker jeg, men så er det jo egentlig det. Det er vi som er voksne, og når faen skjedde det.

Og jeg lurer på om de føler som meg, eller om jeg er alene om disse tankene. Tankene om at nå er det opp til oss, hallo, vi er alene hjemme, det er klart vi har noen (på ekte) voksne rundt oss – men det er vi, her i dette rommet, som diskuterer og tar beslutninger helt på egenhånd. Bestemmer noe. Snakker oss frem til løsninger på vegne av et helt selskap, og hvor sprøtt er ikke det, tenker jeg, vi var jo sju år for et par år siden.

Tankene mine går til filmen «Baby Boss«, og nei da – vi er ikke babyer. Vi har bikka tredve, de fleste av oss. Hvert fall tujuefem. Men sammenligningen står seg. Jeg føler meg tidvis som et barn kledd i dress og det er sprøtt å tenke på at vi plutselig er de voksne i rommet for de voksne var så mye mer voksne da jeg var liten og vi er jo fortsatt bare barn men nå er det liksom opp til oss å bestemme hva vi skal gjøre og hvordan vi vil gjøre det og det er så gøy og så skremmende på en og samme tid.

For når ble vi egentlig så voksne?

Jo mer jeg stresser, jo mer energi får jeg, jo mer får jeg lyst til å gjøre. Det er rart, det der. I dag har jeg jobbet dobbelt; først full dag sivilt og så halv dag militært, og ikke at dette kan regnes som en jobb, men jeg fikk lyst til å gjøre det her også. Blogge litt igjen.

August er en virvelvind. Det føler jeg den alltid er. Jeg har jobbet i hele sommer, som jeg pleier, og jeg elsker den freden og tiden jeg får når alle andre er på ferie, men plutselig var ferien over og alle kom tilbake samtidig og alt skal gjøres på en gang. Det er godt at det skjer litt igjen, misforstå meg rett, sommerjobbing kan bli litt ensomt i lengden. Men – jeg stresser. Gøy stress, og heldig-/forhåpentligvis bare i en uke til – da er tidsfristen for å bli ferdig med den nye nettsiden jeg har blitt redaktør for. Det blir så bra!

Tenk at jeg i dag faktisk lever av å gjøre alt det jeg koste meg med på fritiden da jeg var liten? Skrive, ta bilder, grafisk design og hjemmesider. Marie 13 år skulle bare visst hvilken drøm det var å bli voksen, hehe.

Det er også en annen grunn til at jeg ikke har blogget noe tidligere i sommer, jeg kunne ikke. For så fort jeg «skriver det av meg» er tankene, følelsene og ordene mine brukt opp, og jeg var nødt til å spare alt kruttet til et oppdrag jeg fikk. Jeg har nemlig vært i England med Heimevernet. Bare et par dager, men det var nok til sette meg mentalt ut av spill i minst det dobbelte. Det gjør inntrykk å komme så nær krigen. Å se helt vanlige jevnaldrende (og enda yngre) som om kort tid skal rett ut i frontlinjen. Vi er der borte for å trene opp ukrainske soldater, og det jeg fikk med meg hjem av perspektiv, tanker, historier og følelser gjorde det rett og slett vanskelig å konsentrere seg om en helt vanlig hverdag igjen. Bare tanken på hvor privilegert og heldig jeg var som i det hele tatt kunne dra hjem til en, mens det de skulle dra tilbake til…

Nei, fy faen.

Jeg skal dele teksten med dere når den kommer ut og kanskje jeg skriver ut flere tanker fra England senere, i mellomtiden håper jeg dere ofrer den friheten og freden vi har her hjemme en tanke eller to. Vi er heldige, og må aldri finne på å ta det for gitt.

Klokka er sånn halv elleve på kvelden. Jeg ligger i sengen og leser, som så mange kvelder før. Hører et dunk fra badet. Blunker. Flashbacks. Leser. Rettelse; prøver å lese. Leser samme setning om igjen og om igjen. Og om igjen.

Den lyden er ikke vanlig. Hva skjedde nå?

Stirrer inn i boken. Prøver å lese.

Falt han?

Prøver å lese. Men jeg hørte jo et dunk.

Starter på den samme setningen om igjen og om igjen.

Og om igjen.

Det er så stille på badet, går det bra, egentlig? Burde jeg gå og sjekke?

Prøver å lese. Starter på nytt.

Det var jo et dunk jeg hørte, et unormalt høyt et. Falt han? Går det bra? Er han død?

Blar tilbake. Starter på nytt der bokmerket var i utgangspunktet, jeg får jo ikke med meg en dritt, herregud.

Skjedde det noe? Slo han seg? Lever han?

Blar tilbake. Starter å lese den første setningen på nytt.

Igjen og igjen.

Herregud! Slapp av, Marie. Ingenting skjedde der ute på badet. Les. Kos deg. Slapp av.

Leser videre – uten å faktisk lese. Får ikke med meg en dritt.

Det er stille på badet. Hvorfor er det så stille på badet?

Begynner å ta tiden.

Prøver å lese, men får ikke med meg et ord.

Falt han?

Les, Marie, les.

Men, falt han? Lever han? Går det bra der ute på badet? Skjedde det noe? Burde jeg stå opp?

Begynner å ta tiden. Er det fortsatt stille om ti minutter står jeg opp igjen og sjekker, tenker jeg, men tenk om ti minutter er for mye. For lenge. Tenk om ti minutter er for sent.

Trenger han hjelp?

Jeg synes jeg hørte et dunk og så ble det stille litt lenge og hva faen skal jeg gjøre nå, da, her jeg ligger og prøver å lese og late som om jeg er rolig men hele kroppen skriker at TENK OM og alt jeg vil er å storme inn på badet, samtidig som alt jeg vil er å være kul – fordi vanlige folk reagerer vel ikke på dette, tenker jeg, og blir liggende i ubehag og i sterk tro om at alt var som det skulle. Ingenting å reagere for.

Men jeg hørte jo et dunk – og så ble det stille….

Jeg har hørt det før.

Legger boken til side, gir opp forsøket, ser opp i taket. Alt innvendig forteller meg at jeg skal hoppe ut av sengen, storme inn på badet og sjekke at alt er OK. Men jeg vil ikke være dramatisk, jeg vet hvor jeg kommer fra; jeg vet at jeg reagerer på sånne ting for en grunn, så jeg blir liggende. Prøver å være rolig. Prøver å lese, men får ikke med meg noe som helst – alt hodet mitt har plass til er «tenk om».

Tenk om han faktisk falt og ligger hjelpeløs. Tenk om jeg ligger her og prøver å være udramatisk mens alt egentlig er dramatisk og jeg burde ha stått opp, tenk om han fikk et illebefinnende, tenk om han er døende sånn ut av det blå og så ligger jeg her og tvinger meg selv til å prøve å lese – uten at det er en suksess, men jeg vil jo ikke være dramatisk. Tenk om alt bare er fint og så ligger jeg her og er dramatisk.

Hører plutselig lyder fra badet igjen.

Puster lettet ut over at jeg ble liggende. At jeg ikke spratt opp og stormet ut.

For alt jeg ville var å storme ut. For tenk om. TENK OM.

Og de lydene, de har jeg hørt før.

Det er underlig å få opp minner på Snapchat om dagen. «Fem år siden, i dag». 

Fem år siden jeg tok selfier jeg ikke forstår at jeg var i stand til å ta. Full av filter for å skjule et fortvilt fjes, helt tomme for tekst – for jeg hadde ingen flere ord. Kryptiske timeglass for å fortelle omverdenen om at tiden var i ferd med å renne ut for oss, uten å egentlig fortelle det.

Fem år siden jeg befant meg i verdens vondeste venterom, hvor Se & Hør-blader, planter av plast og vann fra dispensere er byttet ut med en altoppslukende alarmberedskap, telefonskrekk i ordets rette forstand og en ventesorg som fargela det mange husker som den «beste sommeren noensinne», fullstendig sort.

Jeg tenker fortsatt føkk deg i mitt stille sinn hver gang noen omtaler sommeren 2018 som dèt.

Fem år senere ligger juni an til å bli like solrik, varm og nydelig som den var den verste sommeren noensinne. Jeg tar det også som en hilsen fra deg, jeg, pappa. En hilsen i anledning 5-årsmarkeringen. Du unnet oss en ny, god sommer – uten alt det vonde og med den verste sorgen litt på avstand. Du var fin sånn.

Du er fin sånn.

Å få opp disse minnene på Snap tar meg rett tilbake til øyeblikkene, tankene, følelsene, klærne jeg hadde på; den gule toppen jeg hadde på 15. juni 2018, da jeg skulle møte han som får meg til å le. Jeg sjonglerte den relativt ferske datingen med et dødsbudskap, og hvordan i alle dager klarte jeg det, egentlig.

«Hej! Er det greit om vi møtes på min side av fjorden i dag, i tilfelle noe skjer?»

Så hverdagslig, så dramatisk.

Èn fot i livet, èn fot i døden. Like oppslukt av lyden av pust, som fraværet av den. Fascinert over at verden omkring oss var fullstendig upåvirket av det forferdelige som utspilte seg i vår.

Fem år siden, i dag. Det var to uker siden vi fikk den knusende beskjeden, og enda ni dager til sanden i timeglasset rant helt ut.

Og det eneste du kan gjøre i verdens vondeste venteværelse er å holde ut.

Vi holdt ut 🖤

«Jenta mi…», sa han lavt inn i den bamseklemmen han var så god på å gi.

Hadde jeg vært et åpent menneske i stand til å vise følelser hadde jeg brutt sammen akkurat da, akkurat der, for pappa var i ferd med å dø, og der stod bestefar og ga meg en bamseklem og hvisket «jenta mi…» og det ble nesten for mye for meg der jeg stod, for mye sorg, for mye kjærlighet, alt på en gang, men jeg har ikke så lett for å vise følelser så jeg ble bare stående i klemmen og i øyeblikket og svelge og blunke og tenke «takk».

Tusen takk for bestefar og den han var.

Den han var.

Takk for det øyeblikket, akkurat da, akkurat der, jeg kommer til å huske det for alltid; ordene, klemmen. Takk for humøret og gleden du kastet rundt deg – jeg har med hånden på hjertet aldri sett deg sur eller sint. Takk for smilet ditt, for bamseklemmene og alle gangene du «tok nesa mi» da jeg var liten. Takk for alle pekefingrene på brystkassa – som om jeg hadde noe der – og så så jeg ned for å se etter og du knipset meg på nesa og lo så hjertelig fordi du «lurte» meg (av og til latet jeg som bare fordi jeg ikke ville du skulle slutte), som bare bestefedre kan.

Som bare du kunne.

Takk for alle historiene fra da du var sjømann, at jeg fikk reise i dine fotspor og vi kunne snakke om Aruba, Genova og andre rare plasser vi har vært begge to.

Takk for alt du fikset, alt du ga meg, alt du gjorde. Takk for at du tettet vinduet i Oslo-leiligheta da det var kaldt, for at du limte skoene mine da de falt fra hverandre. Takk for stoltheten din, det lyste av deg – hvor kry du var av barnebarna dine, hvor interessert du var i livene våre og hvordan vi klarte oss, hvordan det gikk. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde hatt en bachelorgrad uten deg, for til tider var min eneste motivasjon at jeg ikke ville skuffe bestefar (ikke at jeg tror du hadde det i deg å bli skuffet, men du var så stolt over studiene mine og karakterene og den stoltheten ville jeg leve opp til og det hjalp meg til å stå i det når jeg egentlig bare ville gi opp).

Takk for fisketurene, for viltmiddagene, for alle gangene du ringte meg – jeg var dårlig på det selv. Takk for åpenheten, samtalene våre, for da du var et levende lekestativ da vi var små, for alle gangene du dunket oss i hodet med den harde fingeren din som var litt snål etter en skade.

Takk for alt du var, bestefar.

Takk for minnene, takk for kjærligheten, omsorgen og tryggheten. Selv om du ikke fikk være med oss videre, kommer alt du etterlot deg til å være med meg for alltid.

Jeg savner deg, så innmari.

Må bare starte med en shoutout til mannen som tilfeldigvis stod og trente på golfsenteret forrige fredag klokka sju.

Tror dere ikke vi måtte HA MED eget utstyr, a? Haha! Det stod det ingen verdens ting om da vi bestilte den timen i golfsimulatoren, og for folk som driver med golf til vanlig er dette kanskje en selvfølge – men vi hadde jo ikke peiling. Så vi tasset inn der som to løker, uten så lite som en golfball i lomma, og trodde det var samme konsept som å ta en kveld i en bowlinghall. Nei, nei.

Senteret var ubemannet, og hadde ikke denne mannen stått der med golftralla si i simulatoren ved siden av, hadde hele kvelden og pengene vi allerede hadde betalt vært bortkastet. Han lånte oss tre køller og en ball og reddet med det hele opplegget, ilu!

Jeg var akkurat like talentløs som jeg trodde jeg kom til å være, men det var gøy å prøve det ut! Det minnet meg litt om da broren min og jeg satt på PCen på kjøkkenet på slutten av nittitallet og spilte golfspill på data, bare at denne formen for golf faktisk gjorde meg støl (sier litt om treningsnivået mitt ellers, si). Timen gikk veldig fort, og da vi var ferdig takket vi kveldsredningsmannen vår og fortsatte fredagen med biljard i bowlinghallen ved siden av.

En god første date i serien av kvartalsvise dater, om jeg får si det selv. Spent på hva han som får meg til å le finner på i det neste!

Neimen, så skjedde jo akkurat det jeg skrev i januar. Så fort vi kom oss over til februar raste bare dagene av gårde og nå er vi langt ute i mars!

En måned som for øvrig så langt har vært veldig fin, jeg ser så mye lysere på livet når sola skinner. Vi feiret dessuten fem år siden første Tinder-date forrige helg, med tapas på Ancha’s Bodego i Drammen og en natt på hotell. Tenk at det er fem år siden han fikk meg til å le første gang, fem år siden jeg satt på Knut (altså et lokale i Horten) og bare var Marie og skrev om det på bloggen etterpå.

Det var verdens koseligste førstemøte, som tatt ut av en film, null tull. Knut (som alt annet i Horten) var egentlig stengt, men han hadde lånt nøklene så han låste oss inn og vi satt der inne helt alene i dunkel belysning og drakk eplemost, hørte på LP’er og snakket oss gjennom kvelden. Jeg likte fyren, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg hva de neste fem årene skulle bringe. At pappas dødsbudskap skulle komme bare et par måneder etterpå, at vi skulle reise karibien rundt sammen, oppleve en pandemi, at jeg skulle flytte til feil side av fjorden og bli samboer, at vi skulle kjøpe båt og til slutt et hus sammen. Men her er vi!

Apropos, vi trives kanskje litt for godt i dette huset (og spesielt sofaen) – så vi har innført kvartalsvise eventyr! Annenhvert kvartal skal vi finne på noe nytt vi skal gjøre, det kan være alt fra å gå en tur et sted vi ikke har vært før eller gjøre en ny aktivitet her hjemme, til å dra på konsert i Oslo eller ta et kurs i noe. Jeg har ansvar for det første kvartalet, så i kveld skal vi ut og spille golf i simulator! Jeg har aldri spilt golf, bare mini, så det kan bli spennende. Spesielt spennende i forhold t... Kødda, med tanke på hvor dårlig taper jeg er. Men vi kommer oss i det minste ut av sofaen. Gleder meg!

La oss dra tilbake til Kapp Verde for et øyeblikk.

Viveiro, Sals botaniske hage, lå en tjue minutters gåtur fra hotellet vårt. Den tronet høyt på Tripadvisor, så en ettermiddag, etter en hel dag ved bassenget, bestemte vi oss for å gå dit.

For et fredelig sted!

Vi betalte 5 euro ved inngangen og da vi kom dit var det ingen andre gjester der, så vi kunne gå rundt der helt alene og se på det som var. Hagen var ikke så stor, bestod av flest fugler, i alle slags vakre farger, i tillegg til geiter, marsvin og et esel. Og en skog av kaktuser! Sal generelt er ikke så veldig frodig av seg, så det var deilig å komme til denne grønne lungen og vandre rundt i stillheten. Jeg elsker atmosfæren i botaniske hager.

Du vet en sånn berg- og dalbane, hvor vognen trekkes saaaakte opp mot toppen og turen er så langdryg og seig fordi du vet at på andre siden er det full fart ned? SÅNN er januar. Langdryg. Vi er tjuesyv dager inn, og de føles som femti. Og så har jeg på følelsen av at så fort vi bikker februar går det i hundreoghelvete resten av året, og så står vi her igjen og ønsker hverandre et godt nytt 2024.

2023 så langt har stort sett bare gått med til jobb, et par dager i uniform og et par bursdager. Sistnevnte koster meg urovekkende mye mer enn før, og det er nettopp derfor jeg tvinger meg til å dra. Møte folk. Sosialisere. Noe må ha skjedd med mitt stille sinn i løpet av pandemien, og jeg vet jeg aldri har vært spesielt glad eller trygg i sosiale settinger med mennesker jeg ikke kjenner så godt, men jeg gidder ikke det her. At jeg skal bli så nevrotisk og ubehaget så stort at jeg lever opp til «hold avstand» og «hold deg hjemme» resten av livet.

Er jeg den eneste som har et snev av sånne ettervirkninger etter pandemien?

Utenom å jobbe og psyke meg opp til menneskemøter har jeg så smått begynt å trene igjen, hjemme i stua. Jeg elsker Youtube-økter som bare er 20 minutter lange, men som koster (nesten) like mye blod, svette og tårer som en time med sirkeltrening. Det krever ikke all verden med motivasjon heller, når alt jeg må gjøre er å skifte, dra frem en matte og snurre film. I tillegg har vi kjøpt oss romaskin!

Vi har egentlig ikke plass til et treningsapparat, men så har vi det allikevel når den enkelt kan brettes sammen og rulles under trappa. Jeg har brukt den et par ganger allerede, en intens 3000 m og en langtur med podkast på øret og jeg liker det overraskende godt. Jeg trodde det skulle være kjedelig, men jeg trigges sånn av å se tallene i appen som hører til maskinen, med fart og antall rotak og kilometer og det som er og med et eller annet på øret i tillegg kan jeg se for meg at jeg faktisk skal klare å holde treningen gående denne gangen.

Hvordan har året ditt startet?