«I mai har det skjedd mye, nok til at jeg kan blogge om det«, tenkte jeg. Helt til den første uka i juni skjedde.

For herregud, it’s been a week, altså. Eller halvannen, egentlig.

Okei, step by step:

Onsdag 27. mai: Jeg bråbestemmer meg for å slutte å snuse.

JA, jeg har vært en snuser – og jeg har vært det de siste femten åra (!), jeg har bare aldri nevnt det for dere fordi 1. jeg har prøvd å holde det skjult for støvet (mamma og pappa) og 2. jeg var en gang et forbilde, og da følger et ansvar.

Fun fact: Det var ikke før reisen vår til Estland nå i desember at jeg ble nødt til å innrømme for mamma at jeg snuste, for jeg måtte kjøpe påfyll på Taxfree’n før avreise og det ble umulig å holde det skjult gjennom en hel helg. 35 år og følte meg som Marie (6 år) som motvillig måtte fortelle at hun hadde tegna på finduken. Haha! Og mamma bare «….du er voksen, Marie.» og det var nesten litt antiklimaks; jeg som har jobbet så hardt for å skjule den siden av meg i så mange år – og så får jeg ikke LITT kjeft engang?

Okei, tilbake til onsdagen: jeg drar også til fysioterapeuten med albuen min, som jeg har slitt med siden Malaysia-turen. Og det er det gøyeste: Nå har jeg trent crossfit og relativt hardt i to år, men det som skulle gi meg varig skade var….

(kunstpause)

….lesing på ferie.

Jeg orker ikke.

Fredag 29. og lørdag 30. mai: Den årlige overnattingen hos fetteren min i Fredrikstad, etterfulgt av BARSKINGEN! Min tredje, og med det har det blitt en tradisjon.

Det første året løp jeg på 2:21, andre året på 2:02 og i år var målet å gjennomføre på under to timer. Det gikk akkurat, jeg løp i mål på 1:59 og er rimelig fornøyd – men neste år skal tiden knuses.

Lørdag var også dagen jeg tok min aller siste ordentlige snus, etter noen dager med gradvis overgang til nikotinfri – og nå kom jeg på at jeg glemte å fortelle om hvorfor jeg bestemte meg for å slutte: det er økonomien, ja. Og litt for å teste meg selv mentalt, men mest økonomi.

Sparegrisen i meg får rett og slett vondt av hvor dyrt det har blitt, og nå som det er over en uke siden sist jeg tok en ordentlig snus, innser jeg også at avhengigheten min aldri var nikotin eller tobakk. Det var vanen med å ha noe under leppa til enhver tid, og herregud – hvorfor bytta jeg ikke til nikotinfri tidligere, for det hadde spart meg for TITUSENVIS av kroner!

Men okei, vi må videre i livet:

Mandag 1. juni: Tar et par bilder av det siste broderiet jeg lagde, tenker ikke noe mer over det, jeg legger jo jevnlig ut broderier på Instagram og ingen bryr seg nevneverdig.

Løp en tur i sone 2 for å restituere etter Barskingen. Jeg har akkurat oppdaget soneløping og det er en helt ny verden? Noe så behagelig, det er nesten så jeg kan nyte en løpetur.

Jeg har forresten fått en helt ny puls etter snusslutten! Før kunne jeg sitte en helt vanlig arbeidsdag ved skrivebordet med 70-80 i puls. Nå er den nede på 55-60. Rett og slett fascinerende, jeg tror både kroppen og bankkontoen er rimelig fornøyde med meg om dagen.

Tirsdag 2. juni: En rar og trist og fin dag på jobb 🖤 Og på kvelden fikk jeg nye negler hos venninna mi, det var på tide. Det ble sommernegler. Slang ut «rasshøl»-broderiet mitt på Instagram.

Onsdag 3. juni: Okei, hva skjedde nå… Broderiet tok plutselig helt jævla av, og jeg ble satt ut. Så satt ut at jeg ikke klarte å tenke meg om før jeg hadde sagt ja til samtlige som ønsket å bestille det samme broderiet, og nå har jeg seriøst femti broderier å brodere, førtifem av dem helt identiske. Haha! Kanskje jeg blir ferdig med alle til jul, kanskje ikke.

Gjennom hele dagen tikket det inn meldinger, følgere og visninger herfra til månen, og det er veldig gøy å gå viralt – men også ganske overveldende.

Så jeg måtte ut å løpe meg en tur på kvelden, og nevrosene og stresset over all oppmerksomheten fikk meg til å løpe for LIVET, tydeligvis, for jeg satt ny rekord på 5 km! Jeg er nå nede på 26 minutter, og det er 6 minutter raskere enn da jeg begynte å løpe en halv mil. Ett minutt raskere enn forrige rekord. Så gøy!

Resten av uka har gått med til å sjonglere jobb, trening, Instagram og broderier. Og følge med på healingen etter Barskingen. Jeg fikk tidenes blåmerke bakpå leggen, uvisst hvordan – men det hører jo med, det gjør det.

Og i helga har jeg så å si bare brodert. Haha.

Nå når jeg har skrevet det hele ut virket ikke uka mi så vill som den føltes underveis, egentlig. Men det var jo en opplevelse, det å plutselig nå ut til en halv million mennesker – når jeg vanligvis bare bikker 1500 på en god dag. Og snusslutten føles litt som å stable på beina et nytt jeg, et prosjekt som foreløpig går overraskende greit! Det blir mer spennende når jeg til slutt skal legge fra meg krykka for godt, altså den nikotinfrie snusboksen jeg foreløpig lener meg på fra tid til annen.

Jeg legger den med vilje igjen når jeg skal ut på ting, i møter og lignende, for å bevise for meg selv at det går helt fint å være uten. Og det gjør det jo, så jeg tror ikke den endelige spikeren i kista/snusboksen er så langt unna.

Dere, da? Skjedd noe stressende, fint eller nytt siden sist? 🥹

Du vet sånn kaste flat stein på sjøen i håp om at den spretter hur langt som helst, men alt steinen vil av natur er å synke ned i vannet og bli liggende i ro, men tempoet og kraften i kastet gjør det umulig så den fortsetter bare å sprette, og litt sånn har jeg følt det siden påske.

Følt meg som den steinen.

Ikke at jeg har noe ønske om å bli liggende på havets bunn, spretten var bare en metafor som kom til meg midt i tankekjøret her en kveld, der jeg lå og vred meg i prestasjonsangst og bekymringer, som jeg gjør fra tid til annen, og på den ene siden er det veldig slitsomt å ha det sånn – på den andre siden har jeg endelig lært meg å se det utenfra, også når det står på som verst. Skjønt at det bare er tanker, og de er ikke farlige, innsett at jeg har godt av å bli utsatt for nerver og stress i ny og ne, om ikke annet for å lære meg å håndtere mitt eget jeg bedre. Bli minnet på å ta pappas kvarter.

Ett av gangen. 

Og plutselig er fiskespretten over, alt du gruet deg til gikk bra, du mestret det hele og kan endelig finne roen igjen og den i seg selv blir ikke like fullstendig uten at det har vært en uro i forkant. Nå kan du synke stolt og fornøyd ned og bli liggende.

Det skal bli digg med langhelg!

Jeg har aldri vært god på å bruke feriedager, de har liksom hopet seg opp – særlig fra 2020, da verden stengte og jeg ikke brukte så mange – og så har de blitt med meg videre fra år til år til år og plutselig er saldoen på størrelse med en lærer sin. Nå fant vi endelig en tid det kunne passe å svi av et par uker, så vi har vært på lang påskeferie i Malaysia!

Det ble litt av en oppkjøring til reisen denne gangen, med krig i Midtøsten og tusenvis av turister som ble sittende fast i andre ferieland på kontinentet på grunn av stengte luftrom og flyplasser, og like før vi dro var det raketter inn i det tyrkiske luftrommet der vi skulle mellomlande også. Ikke at ferien til to privilegerte nisser fra lykkelandet Norge betyr noe som helst oppi alt som skjer av elendighet om dagen, men jeg var jo litt spent på om vi i det hele tatt kom oss av gårde.

Det gjorde vi, og det ble en helt fantastisk ferie – kanskje det nærmeste jeg har vært verdensreisa siden 2013, for vi reiste mye rundt med buss og ferjer og jeg hadde helt glemt hvor mye jeg koser meg på sånne turer. Finne ut av ting, hvor vi skal, hvordan vi kommer oss dit, billetter, alt det praktiske, og ikke minst reisingen i seg selv. Jeg er med hånden på hjertet på mitt lykkeligste når jeg sitter på en buss i et fremmed land, midt mellom det som var og det som kommer, helt offline og dypt inne i egne tanker eller en god bok.

Vi fikk hjelp av kunstig intelligens til å planlegge den overordnede reiseruten, så det var den som egentlig la opp alt for oss – vi justerte bare rekkefølgen og tok ruten baklengs av det den sa. Den foreslo også hvor mange dager vi burde være på hver plass – og der traff den helt perfekt! Vi kunne ikke ha vært noe lenger eller kortere på noen av stedene.

Ruten ble altså sånn her:

• Kuala Lumpur (to netter)
• Johor Bahru (to netter, kun for å få dratt på dagstur til Singapore)
• Tioman (fire netter)
• (Nattbuss fra Mersing til Kota Bahru, men hoppet av i Jerteh)
• Perhentian Islands, Kecil (6 netter)
• (Nattbuss fra Besut til Penang)
• Penang, George Town (tre netter)
• Kuala Lumpur (en natt, kun for å slappe av ved basseng før hjemreise)

Det fineste været var på vestkysten, altså Tioman og Perhentian, mens det var stort sett fint i øst også – men noen flere skyer og et par regnbyger. Alt i alt en super tid å reise på!

Malaysia var også noe helt annet enn Vietnam, der vi var i fjor. Her var folka litt mindre «på» enn i Vietnam, der gjestfriheten nesten ble i overkant; vi fikk verdens varmeste velkomst overalt, fikk aldri bære koffertene våre selv, de kom og børstet sand fra solsengene våre på stranden så snart det falt et korn fra føttene våre, og som den enkle nordmannen jeg er ble jeg helt overveldet av all oppvartingen, haha. I Malaysia måtte vi stort sett ordne ting selv og de kastet seg ikke over oss på samme måte, vi måtte i større grad oppsøke den servicen vi ønsket – som jo er mer det vi er vant til fra her hjemme.

Med det sagt var ikke folka noe mindre vennlige i Malaysia – de var SÅ hjelpsomme, smilende og fine! Alt bare ordnet seg, alltid – aldri noe problem med noe, åh. Fantastisk land!

Vi kom hjem i går etter tre nydelige uker, og her har det tydeligvis blitt vår siden sist – så deilig å bare spole over siste rest av vinteren (forhåpentligvis). Nå er jeg minst tre reiser på etterskudd på bloggen, så ikke hold pusten mens dere venter på mer, haha. Det kommer plutselig flere reisebrev – i mellomtiden kan du se flere bilder på Instagram (supermarie) om du ikke følger meg der allerede 💛

Håper dere også har hatt en fin påske!

Det hoper seg sånn opp med reisebloggmateriale at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne/fortsette, men siden jeg hadde et nestenferdig innlegg skrevet fra USA-turen vår, kan jeg jo by på det. Vi reiste høsten 2024, vår siste mulighet før alt går til helvete igjen, tenkte jeg, og jeg fikk jo (dessverre) rett. Det ble den siste turen over dammen på lenge, full av gode minner jeg skal leve på til verden (forhåpentligvis) blir et bedre sted igjen:

Yosemite nasjonalpark. Jåsemajt, som jeg trodde det het. Jå-se-me-ri, uttales det visst. Uansett hvordan du velger å si det, det var hit vi dro etter fem dager i Las Vegas! Og det var som å bli født på ny. Det å komme fra en by med så mye lys, lyd og inntrykk, og lande i en skog omgitt av høye fjell. Jeg var nesten på gråten.

Vi bestilte leiebil fra Las Vegas, og Sixt kom og leverte den til hotellet vårt rundt halv elleve på formiddagen. Åtte timer senere, rundt halv sju på kvelden, var vi fremme i Yosemite nasjonalpark, akkurat tidsnok til å parkere bilen, gå (/sprinte) de tre kilometerne inn til Sequia-trærne og se dem i dagslys. Jeg gikk selvfølgelig på meg et gnagsår i stresset over å rekke frem, og endte opp med å måtte gå med bare èn sko. Men det gikk fint, det altså.

Trærne var ALTfor store til at jeg klarte å fange dem med kameraet, men her får dere hvert fall et inntrykk:

Jeg mener, her står jeg ved ROTEN av et tre??? 👇🏼

Etter å ha sett trærne gikk vi i stummende mørke tilbake mot bilen og derfra var det faktisk enda en times kjøring før vi kom frem til der vi skulle overnatte: Curry Village. Det var ikke bare-bare å orientere seg i svarte natta, men vi fant omsider frem til resepsjonshytta og fikk nøkkelen til teltet vårt – i tillegg til instruksjoner om å ikke la noe spiselig eller noe med lukt ligge i bilen, i hytta eller noe annet sted, for det kunne tiltrekke bjørner. Da vet du at du er i villmarken!

Det kostet rundt 1000 kroner natten for et telt med dobbeltseng, og dusj, tannpuss og toalett var på fellesområdet. Det var også en butikk der, og et par spisesteder for både frokost og middag. Elsket stemningen der, og ikke minst omgivelsene – som jeg skal vise dere senere. Verdt hver krone!

Vi la oss nesten med det samme, leste litt og lot Zzz’ene gjøre oss klar for neste dag: som er den heftigste turen jeg kan huske å ha gått i hele mitt liv, haha.

Fortsettelse følger plutselig 💫

Godt nytt år, selv om det føles smått sarkastisk å skrive, for i det store bildet er det lite som er godt i verden om dagen og det eskalerte liksom enda mer da tjuefem bikket tjueseks, med Venezuela og Grønland, ICE og what not. Jeg orker nesten ikke å gå inn på nettavisene om dagen, og jeg er egentlig like nyhetsjunkie som min far var – så det sier jo litt.

Men i det små, i livene våre her hjemme, kan vi hvert fall gjøre dagene våre så fine som mulig sånn at tjuetjueseks forhåpentligvis blir et godt år på det personlige plan 🖤

Vi tok imot det nye året på hytta i Eidsfoss, i ullgensere og med fyr i peisen, han som får meg til å le, mamma, tante og jeg. Tapas, vin, kongens tale, musikk og brettspill til langt ut på morgenkvisten. Så koselig!

Den første uka har jeg brukt på å komme inn i rutiner igjen, og prøve å få liv i jobbhjernen, som fikk ligge helt i dvale de to siste ukene av fjoråret. Det begynner å komme seg nå!

Jeg har ingen store planer for dette året, annet enn å få ned skjermtiden, drikke mer vann og se venninnene mine litt oftere. Jeg har det så fint i det livet jeg har skapt for meg selv, med trening og jobb og hjem, at det handler bare om å justere litt i det små – og det er et godt sted å være.

Håper dere har hatt en fin start dere også (tross alt), og om du har noe du drømmer om å få til eller noe du selv ønsker å gjøre dette året – skriv det gjerne i kommentarfeltet! Alltid gøy å lese om hva andre har av nyttårshåp 💫

For en nydelig helg det ble, i Tallinn. Minst femten tusen skritt hver dag, fotomuligheter overalt – og det er faktisk en undervurdert ting å ha til felles når man reiser sammen, det å like å ta bilder. Jeg vet om flere som hadde blitt gæærn av å være på tur med mamma og meg, som begge stopper annenhvert skritt for å ta bilde av et eller annet. Jeg prøver å begrense meg litt på den fronten når jeg reiser med han som får meg til å le, han tar med hånden på hjertet ingen bilder i løpet av et eneste år, så det var befriende å være på tur med en kopi av meg selv. (Eller omvendt, da. Det var tross alt hun som lagde meg.)

Uansett: Vandring i gatene, fotografering, shopping, god mat og god vin – og verdens koseligste AirBnb. SE!

Leiligheten var enda finere enn annonsen tilsa, jeg elsker sitte-vinduskarmer – som det verken var bilde av eller stod noe om da jeg bestilte. Det ble en bonus! I tillegg til perfekt beliggenhet; med femten minutters gange til alt, en halvtime på det meste. Den lå i Mere Pst. 8 – hadde resepsjon og bagasjeoppbevaring hvis du skulle trenge det, kostet ikke mer enn 600 kroner natta.

Her er gata, tvers over veien for inngangen til gamlebyen:

Det første som skjedde etter innsjekk var at mamma flekket opp EN PAKKEKALENDER! Jeg har ikke fått det på noen år nå, sikkert fordi jeg har fylt tredve år og blabla, jeg sa til mamma en gang at det var på tide at hun fikk slippe å styre med det hvert bidige år, det var samvittigheten min som talte. Og jeg angrer jo på at jeg slapp den til i et svakt øyeblikk, for jeg savner det hver eneste desember*, derfor ble jeg barnlig glad da det viste seg at hun hadde fikset en minikalender til langhelgen vår ❤️ HUN er en helgen! (*Jeg skriver med glimt i øyet, mamma, ikke føl på at du må begynne igjen, med mindre du har kjempelyst, da. Ingen nekter deg, hvert fall ikke jeg, hehhehh)

Resten av den første dagen vandret vi rundt og tittet i butikker, handlet litt, tok inn byen, fant et stamsted allerede til lunsj: Orangerie i Rotermanni-kvartalet (bildene over). Elsket interiøret, stemningen, maten, og VINEN – de serverte oss en hvitvin fra Portugal som het Raza – lett musserende og så innmari god. Hvis du kjenner noen som jobber ved Vinmonopolet: be de om å ta den inn, er du grei.

Vi var innom julemarkedet:

Måtte selvsagt smake på Vana Tallinn Glögg, den var… sterk! Jeg har smakt gluhwein på julemarked i Hamburg, og den var jo god – som gløgg med rød/hvitvin oppi (alt etter hva du foretrekker), dette var… Ja, sterkere saker. Men vi fikk det ned.

(Min humor, mamma synes jeg var teit :-D)

..og så handlet vi inn frokost, litt vin og snacks som vi tok på rommet før vi skulle ut for å finne middag.

Der gikk vi på den smellen at vi ikke hadde bestilt bord, så det var selvfølgelig fullt overalt. Vi ble gående gatelangs en stund, før vi endte opp på… Toro. Haha! (Kun gøy for de som kjenner Toro-historien, den ligger under høydepunkter på Snapchat-profilen min: superbrud)

Toro var en vinbar hvor vi kunne bestille enkle tapasretter, og det var hyggelig det, altså. Kanskje ikke et fullverdig måltid, men det holdt for den kvelden.

En fin første dag!

God morgen fra Bastøferja 👋🏻 Jeg er på vei over fjorden for å rekke et tog for å rekke et fly; i dag reiser mamma og jeg til Tallinn!

Hun gikk jo av med pensjon i høst, og jeg hadde så lyst til å gjøre noe for å markere. For å gjøre stas på at hun kom seg helskinnet gjennom arbeidslivet og endelig kan ta livet mer med ro, og hva er vel hyggeligere enn å kunne spandere en førjulstur med julemarked, vin og god mat i en by og et land ingen av oss har vært i før ❤️

Jeg bladde i gamle blogginnlegg her om dagen, og ble så glad av å snuble over gode minner – små øyeblikk og hendelser jeg aldri hadde husket om de ikke hadde vært skrevet i stein nuller og ett-tall, det fikk meg til å både savne det og til å ville bli flinkere til å holde liv i bloggen igjen. Sånn at jeg, når jeg er på mammas alder og kan ta ferie livet ut, kan sitte her og mimre over alt som en gang var. Så her er vi!

Nå legger ferja snart til, kan avslutte med teksten jeg skrev da mamma var ferdig med sin aller siste arbeidsdag:

«Bare en liten hyllest til denne krigeren av et menneske som endelig (spør du meg) kan ta seg en velfortjent ferie ut livet 💛 Mamma gikk av med pensjon i dag, og jeg er LITT 🤏🏼 forvirret for i hodet mitt er du ikke gammel nok, men samtidig så glad for deg og stolt og rørt over å høre hvilke ord kollegaene dine beskriver deg med. Du er alt det der for meg også, samtidig så mye mye mer, og jeg er så takknemlig for at det var akkurat deg jeg fikk som mamma, mamma.

Dere skulle bare visst hva som bor i henne, hvordan hun har (om jeg får si det sjæl) oppdratt to selvstendige og oppegående unger, med god hjelp fra superpappa, så klart, men hun har i tillegg til 100 % jobb sjonglert rollen som tobarnsmor (med en tidvis umulig tenåringsdatter 🙋🏼‍♀️) med rollen som pårørende til en stadig mer MS-syk mann, noe som krevde mer og mer ettersom årene gikk. Uten å klage, gjort mer enn noen kan be henne om, og staten burde sende henne en føkkings medalje* som takk for alt hun har spart dem for – uten å nøle – samtidig som hun bidro som en maur til statskassa. Med verdens største selvfølge. De. Skulle. Bare. Visst.

Nyt det nye kapittelet, mamma – og vær stolt av alt du har bidratt med, både for samfunnet, for oss og for verden rundt deg – for fy søren, som du inspirerer. Ikke bare meg, men jeg vet du har inspirert en hævv av venner og ukjente følgere på internett også 💛 Du er et supermenneske, og jeg er så glad i deg – kos deg i din nye tilværelse»

*etter dette fikk hun faktisk en føkkings medalje, takket være en følger som tilfeldigvis jobber i staten. Et av årets beste minner, haha! Ilu!

Snakkes fra Tallinn!

Ps. Følg supermarie på insta og superbrud på snap hvis du vil få med deg de mindre oppdateringene fra turen

Jeg solgte noen broderier på nett, pappa. For jeg har skuffen full av fornærmelser foreviget i tråder, og jeg tror ikke hvem som helst hadde taklet å motta dem så godt, haha, så jeg bestemte meg for å selge til hvem enn som ville ha. Legge fornærmelsene i andres hender. Og det solgte! I første runde ble fem av seks broderier solgt.

Og så begynte jeg å forberede runde nummer to. Seks nye broderier som skulle legges ut for salg. Og det tok meg faktisk en uke før jeg oppdaget det: Broderiet jeg hadde laget i anledning morsdag: «Du ville ikke vært MAMMA hadde det ikke vært for meg. Værsågod.»

Den teksten slo meg ikke før i dag, syvende november, en uke senere. To dager til farsdag. Hadde jeg hatt et snev av salgs-gen i meg ville jeg ha brodert pappa-broderier lenge i forveien, gjort det klart for salg, sikkert. SE HER, kjøp, dette må du gi til faren din på farsdagen! Men tanken har faen ikke slått meg, engang, pappa. Og det var det som slo meg i dag: Jeg har ikke hatt en pappa å brodere til i anledning farsdag. Aldri. Jeg tenker ikke farsdag lenger. Den oppdagelsen i seg selv gjorde faktisk litt vondt.

Mamma har fått, hvor mange har det blitt? Var det 3-4 morsdagsbroderier vi talte sist jeg var hjemme, mamma?

Du, pappa, rakk å få ett, vet jeg. Ett broderi. Men det sto det ikke «Du ville ikke vært PAPPA hadde det ikke vært for meg, værsågod«. Det stod ikke noe gøy på din bekostning, eller noe typisk innen sjangeren ‘pappahumor’.

Det stod «Faen«.

Kort og godt, og hva ellers skulle det ha stått, egentlig – for på den tiden, da jeg begynte å brodere i utgangspunktet, var det det som var livet. Det var ventesorg og sinne, det var frustrasjon og maktesløshet. Det var der det hele begynte, den aggressive broderingen. Det var faen, hvor urettferdig, det var april 2018 og du fikk broderiet til bursdagen din i mai samme år, og jeg fikk det i retur så altfor fort; måneden etter, fordi du ikke lenger var blant oss. Og jeg husker det var et slag i seg selv: Jeg ga deg en bursdagsgave en drøy måned tidligere, og nå fikk jeg det tilbake fordi du var borte. Nå skulle det plutselig henge på min vegg, og ikke din?

Faen.

Det kunne faktisk aldri ha stått noe annet.

Faen. Faen. FAEN.

Den nylige oppdagelsen av at jeg ikke tenker farsdag i broderisammenheng er forsåvidt helt grei, jeg forbinder dagen med kommersielle krefter og er i utgangspunktet motstander av sånne dager uansett. Sett pris på folka dine hvilken som helst dag året rundt, tenker jeg, ikke vent til en eller annen dag som noen (hvem er noen?) har bestemt at er viktig. Fortell dem, året rundt.

Men enten jeg vil det eller ei, setter denne søndagen i gang noen følelser og tanker allikevel. Som i dag, da jeg hadde lyst til å finne frem et bilde av meg og deg, pappa, for å hedre deg på farsdagen på Instagram, som betyr så lite – men samtidig så mye, for det ble også en påminnelse om at du er borte. Det ble en påminnelse om at uansett hvor ofte og hvor mange bilder jeg har lyst til å legge ut av meg og deg i fremtiden, så er alle tatt i fortiden – for du er borte. Jeg får aldri tatt et nytt bilde, aldri et nytt minne, aldri en ny selfie med deg, pappa, det blir resirkulering livet ut og det gjør vondt.

Det gjør vondt hele året, men kanskje litt ekstra rundt dager som på søndag, denne kommersielle påminnelsen om at pappaer er viktig.

Pappa er viktig, pappa var viktig. Året rundt.

Men vi får aldri tatt en ny selfie.

Føkk farsdag.

Det er ikke bare enkelt å velge destinasjon for to mennesker med hvert sitt skrapekart, som allerede har reist mye hver for seg ute i verden. De to siste årene har det blitt repriser for min del (Sør-Afrika og California), så i år var jeg gira på et nytt og ukjent land når vi skulle planlegge årets sommerferie. Valget falt på Vietnam; litt fordi ingen av oss har vært der før, og litt fordi vi trengte en billigere reise etter fjorårets svindyre tur til USA.

Og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med valget, for herregud – for et land 💛 Menneskene, opplevelsene, maten, prisene, klimaet… Vietnam hoppet faktisk rett opp som et av mine favorittland i Asia! Jeg innbiller meg at Vietnam er der hvor Thailand var før Thailand ble Thailand (superpopulært blant turister), så jeg ville kanskje ha reist dit nå før det blir for turistifisert. Vi så omtrent ingen vestlige turister noe sted, bortsett fra i gamlebyen i Hoi An – hvor det kokte, haha. Det kan selvfølgelig ha litt å gjøre med at vi reiste utenfor sesong også, men allikevel. Dra til Vietnam!

Ba Na Hills

Vi hadde tre uker til rådighet, og reiseruten vår var Saigon, Da Nang, Ba Na, Hoi An og så tilbake til Saigon igjen før hjemreisen. Vi holdt oss altså nede i sør, noe jeg er veldig glad for i ettertid – for det var tyfonvarsel etter tyfonvarsel mens vi var der, og samtlige traff nord for oss. Anbefaler forresten å laste ned appen Rain Viewer hvis du skal til Asia! Ingen værapper klarer helt å forutsi dagen, men den var ganske presis på regnskyll og stormer. Vi reiste også i starten av regntiden (august/september), uten at vi egentlig merket noe særlig til det. Vi hadde totalt to regnværsdager i løpet av de tjueto vi var der, resten av dagene var solfylte – og så kunne det komme litt regn noen av kveldene, bare.

Vi brukte totalt i underkant av 30 000 kroner hver på reisen, det inkluderer absolutt alt: fly, hotell, lommepenger, billetter til ulike opplevelser, til og med togturen tur/retur Moss-Oslo lufthavn. Flybilletten fra Oslo alene kostet 10 000 per person, mens innenlandsfly var superbillig – vi fløy med Vietnam Airlines mellom Da Nang og Saigon.

Med 30 000 i budsjett kan du leve helt vanlig der nede, tidvis litt flottere enn nødvendig også, så det går definitivt an å gjøre det billigere. Du får uansett mye for pengene i Vietnam, jeg mener: vi spiste fullverdige middager for under hundrelappen? Og en øl ute kunne du finne til bare 11 kroner. Det var rent gøy å betale, i motsetning til USA hvor det gjorde vondt langt inn i sjelen hver gang vi skulle gjøre opp for oss, haha.

Jeg har jo lagt ut mye fra reisen på Instagram allerede (heter @supermarie der også), både i Høydepunkter og i feeden, så jeg er litt usikker på hva jeg skal legge ut om på bloggen. Ønsker dere en dag-for-dag? Er det noe spesielt dere vil høre mer om? Skriv til meg, så skriver jeg 💫

Hej så lenge!

Forrige helg gikk startskuddet (eller flammen, da, de satt oss i gang med pyro ved startstreken) for mitt andre OCR-løp i år, denne gangen i Horten. Jeg har så vidt rukket å bli varm i trøya når det gjelder Barskingen, og så klarer altså fetteren min å få meg med på et til. Først tenkte jeg samma det, vel, hinderløp er hinderløp, men så gikk det opp for meg at Navy Race nødvendigvis innebærer litt mer vann enn de har ute i skogene i Rakkestad. Det ligger på en måte i navnet.

Fader.

Jeg har ikke hoppet i havet siden jeg var liten. Jeg har en form for vannskrekk light, der jeg fort får panikk hvis jeg ikke har hundre prosent kontroll på det våte element og kroppen min i det. Jeg dukker aldri under med hodet, og jeg bruker lang tid på å stole på at en snorkel gir meg evnen til å puste under vann. På å forstå at snorkling ikke er det samme som drukning. Jeg er livredd bølger og det er så vidt jeg tør å snorkle.

Allikevel signa jeg altså opp for Navy Race, og det slo meg ikke før det nærmet seg hva det var jeg faktisk skulle.

Arrangøren legger ut hele løypa i forkant, med kun et par overraskelseshindre som du ikke får vite hva er. Jeg var kjapp med bestemme meg for hvilke hindre jeg IKKE skulle ta; alle som innebar hodet under vann. Og det siste jeg skulle var å hoppe fra KNM Narvik, fregatten med en høyde på 5-6 meter. Jeg gjentar: Jeg har ikke hoppet i havet siden jeg var liten (og da hoppet jeg fra bryggekanten, maks 50 centimeter).

Så kom 2. august, løpsdagen.

Startet i tradisjon tro med kjøleskapsgrøt som vokste i munnen, for denne gangen var nervene tilbake til der de var før mitt aller første OCR-løp: Barskingen 2024. Jeg ante igjen ikke hva jeg gikk til, og det hele ble ganske stort og kaotisk i hodet mitt – noe som forplantet seg til resten av kroppen. Måtte tisse konstant, var kvalm og nervøs. I tillegg skulle det høljregne, men det gjorde i grunn ikke så mye – vi kom uansett til å bli våte av svømming i kanalen mellom byen og Karljohansvern.

Lørdag 2. august klokken 11:09: Fikk malt på oss krigsmaling i ansiktet i standen til Lotteforbundet på arrangementsområdet. Det hjelper sikkert på psyken, tenkte jeg. Følte meg krigersk.

11:20: Obligatorisk oppvarming i ekte militærstil; situps, pushups, spensthopp – mens en sersjant skrek (og krevde at vi svarte JA SERSJANT til alt han sa) og en annen spylte på oss med hageslange (som om det var nødvendig, DET HØLJREGNET!) Følte meg hjemme, gira, jeg var liksom tilbake på rekrutten som jeg elsket.

11:28: KTS* (*klar til strid, eller klar til start i dette tilfellet)

To lange minutter.

11:30: START.

Åh, det var så gøy. Og så mye lettere å løpe enn i det seige terrenget på Barskingen. Vi forserte hinder etter hinder, 30 totalt; jeg klarte å klatre opp alle meterne i tauet, løftet 50 kilos medisinball over et gjerde fire ganger (trengte hjelp på den femte), jeg svømte over kanalen, isbadet, løp gjennom mens de skjøt etter oss med paintball (ble truffet i låret, auu) og de eneste hinderne jeg hoppet over var de glatte «monkey bar»ene fordi det var håpløst glatt og grepsstyrken min duger ikke. Ingen andre hindre var for skumle eller for håpløse, og jeg var SÅ fornøyd med egen innsats!

Og så nærmet vi oss slutten. Der jeg var helt sikker på at de to siste hinderne? Det ene: Rutsje ned i et rør og ut i vannet, og det andre: Hoppe fra fregatten – de skulle jeg droppe. Det hadde jeg både sagt til meg selv helt siden jeg meldte meg på, og til alle andre i ukene før. Det skjer bare ikke. Nej. Niet.

Men så løp vi jo mot de føkkings hinderne, og de to lagkameratene mine kastet seg bokstavelig talt ut i det. Jeg tenkte okei, kanskje jeg kan tørre å skli ned i røret og ut i vannet – hvis jeg bare holder meg for nesen.

Jeg spurte dommeren der om hva jeg gjør hvis jeg bare vil skli, men ikke hoppe. Han sa jeg kunne svømme bort til fregatten og snakke med dommerne der. Tiden gikk, og jeg ville ikke bruke for mange sekunder på å nøle heller, så jeg tenkte okei – jeg tar sklia.

Tok sklia.

Foto: Simen Roberg

Havnet under vann, med hodet også, overlevde.

Svømte etter de andre, og tenkte… Nå er jeg jo allerede i vannet, hodet har vært under, og når faen ellers i livet får jeg muligheten til å utfordre meg selv på denne måten, i verdens tryggeste rammer? Vannet er fullt av dykkere og redningsmenn, hvor galt kan det gå? Jeg har i tillegg betalt over en halv tusenlapp for å delta her, jeg må jo hvert fall vurdere å få valuta for de pengene – få med meg toppen av kransekaka og den store finalen.

Så jeg svømte. Mot fregatten. Klatret opp stigen. Og der var det liksom for seint å snu, for hvis jeg skulle ut igjen nå måtte jeg bruke lang tid på å komme meg ned igjen i vannet for så å svømme bort til brygga og målområdet. Jeg kom til å sinke de andre. Så jeg fortsatte å følge etter dem på fregatten, bort til kanten, mot stupet – der vi skulle hoppe.

Stoppet. Så ned. Skalv. 5-6 meter. Trakk pusten. Så på dommeren.

Tikk, takk.

(Fant ingen bilder av mitt eget hopp, men her er han ene jeg løp med – fetteren min står klar som neste, og bak han (helt øverst i høyre hjørnet på bildet) – står jeg stiv av skrekk)

Andre deltakere kom bak meg, og jeg ville jo ikke sinke dem heller. Jeg så ned igjen. Spurte dommeren om han var sikker på at jeg ikke kom til å treffe noen andre, hoppe på noen. Nei, hopp her, sa han og pekte og jeg så ned igjen og mumlet «åh fy faen…» og begynte nesten å grine av skrekk et øyeblikk, tenkte neineinei, men så har man jo ikke TID til å tenke heller, for jeg ville jo gjennomføre løpet så fort jeg kunne – og da kan man ikke nøle. Da må man bare gjøre, hoppe, ikke tenke.

Så da gjorde jeg det, da.

Trakk pusten. Holdt meg for nesen. Knep øynene sammen. Forlot kanten av fregatten og plutselig stoppet både tiden og tankene. Verden rundt meg frøs og alt ble stille. Jeg hørte ingenting, så ingenting, ventet bare på å treffe vannet i noe som føltes som en evighet.

(kunstpause)

Plask.

Hånden min forsvant fra nesen på et tidspunkt, så det kjentes ut som om hjernen min ble fylt med saltvann under der, men jeg steg etter hvert mot overflaten og plutselig hadde jeg hodet over vann igjen, plutselig hadde jeg gjort det, og det hadde det gått bra. Plutselig hadde jeg overlevd min største frykt den dagen, den jeg var så innmari(e) fast bestemt på å droppe. Jeg gjorde det. Jeg KLARTE det!

FOR. En. Mestringsfølelse.

Full av adrenalin, vantro og glede svømte jeg mot brygga sammen med de to andre, og så løp vi de siste meterne inn i mål og rett inn i hver vår medalje. Tiden ble 1:18, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd med egen innsats.

Det var så rått, og jeg kan fortsatt ikke tro at jeg føkkings gjorde det.