Jeg elsker deg, sa du.

Selvfølgelig gjør du det, tenkte jeg.

Selvfølgelig gjør du det nå, når det bare er noen uker til jeg reiser, forsvinner ut av livet ditt og du ikke vet om du noengang får se meg igjen. Ikke mens du hadde meg, ikke de årene jeg praktisk talt danset på et sølvfat foran deg, men NÅ skal du elske meg.

Nå elsker du meg.

Du elsker først når det går opp for deg hva du er i ferd med å miste, hva du har hatt, hva du hadde. Alt det som forsvinner ut av livet ditt – sammen med meg.

Nå elsker du meg.

Jeg har alltid vært en sånn. Umulig å elske der og da, men uerstattelig når jeg først er borte. Jeg er for vanskelig, for mye, for voldsom, for stille, for komplisert, altfor lite. Jeg er feil, og blir ikke riktig for noen før jeg har elsket meg tom, først når jeg har elsket meg ferdig, sønder og sammen, og jeg ikke har mer å gi; først da kan de elske meg tilbake.

Først når jeg er i ferd med å gå, vil de sette pris på om jeg blir værende.

Jeg elsker deg, sa du.

Jeg elsket deg også, tenkte jeg stille.

I preteritum.

____________________

(skrevet for en stund siden om noe som var for lenge siden)

Dette er Gomorra: En eksklusiv online markedsplass, der alt er til salgs. Våpen og porno. Identitet og politiske valg. Liv og død. Dette er helvete: Krigen mot terror utkjempes ikke lenger bare på bakken i Syria, IS-rekrutter lærer nå å spre frykt på nettet. Men de har etterlatt seg et hint om hva deres neste dødelige trekk vil være. Dette er mannen som kan stanse dem: Den ensomme hackeren Azi Bello er ikke heltetypen. Likevel tror en mystisk spionasjeenhet at han har ferdighetene som skal til for å stanse de onde kreftene. Azi sendes på et dødelig oppdrag, med Gomorra som mål. Kommer han seg derfra i live?

Denne boken brukte jeg ikke mange dager på å lese ut. Historien er kompleks, skremmende og spennende og fortalt med et godt språk (som dere vet jeg setter pris på). Den er dessuten vanskelig å forutse, og hvert leste kapittel inviterer deg til å fortsette på det neste. Anbefales!

Trenger du flere boktips? Du finner alle bøkene jeg har skrevet om her. 

Hey! I dag tok jeg første skritt mot den o’ store flyttingen og ringte en megler. Jeg skal selge det lille redet mitt i Moss!

Helt siden vi begynte å snakke seriøst om å flytte sammen har det føltes riktig; det er (snart) ingenting som holder meg igjen på den riktige siden av fjorden. De to venninnene jeg har der skal flytte selv, og uten dem hadde jeg kjedet meg ihjel. Kanskje til og med blitt ensom. Veien til jobb i Oslo og familie i Fredrikstad blir en ferjetur lenger, men det gjør ingenting. Jeg har en fleksibel arbeidshverdag og enn så lenge er det uansett hjemmekontor. Den lille ekspedisjonen på bøljan blå er dessuten ganske koselig.

Men nå når jeg har stukket en finger i vannet og begynt å lage ringer som til slutt skal dø ut og ta tiden min som Mossing med seg, er det likevel rart. Til nå har det bare vært snakk; jeg skal flytte, men vi setter ingen dato, null stress. En fot på hver side av fjorden. Det har vært en slags trygghet i det òg, å ha mitt eget sted, sånn i tilfelle. Nå har jeg så smått begynt å sparke fra, og skal med tiden lande med begge føttene på den andre siden. –Vi sees på tirsdag, sa megleren og plutselig ble alt så virkelig. Jeg skal faktisk flytte.

Det verste blir å flytte fra det nyoppussa badet som storebroren min smykket leiligheten med. Det er et kunstverk jeg aller helst skulle hatt med meg, men det blir på en måte litt vrient. Det blir trist å dra fra pensjonistene, som har gjort Moss til det hjemmet jeg har følt at det har vært. Byen i seg selv er mer sprudlende og livlig enn den jeg nå flytter til, hvert fall er inntrykket mitt sånn (plis, overrask meg positivt, Horten). Moss har vært et nydelig lite kapittel for seg selv, og det river litt i hjerterota at jeg nå skal sette punktum.

Samtidig skal det bli så godt å endelig lande ett sted. Slippe å reise frem og tilbake, slippe å bo litt overalt og ingen steder. Og at det stedet jeg lander skulle bli på feil side i et slott sammen med han som får meg til å le? Det er ikke den verste måten å starte et helt nytt kapittel på heller.

Gleder meg til tirsdag!

M A N D A G! Og endelig litt solskinn igjen – jeg satt og ventet på toget etter legetimen tidligere i dag, og følte full sommer der et lite øyeblikk. Så deilig!

Jeg tok altså ny celleprøve idag, etter at det ble funnet noen forandringer sist. Siden da har jeg tatt HPV-vaksinen, som ofte normaliserer ting der nede – så nå krysser jeg fingrene for at alt ser ok ut. Husk å #sjekkdeg, a. Det tar maks to minutter og kan redde et langt liv.

Fra det ene til det andre, her er noe annet dere også må sjekke ut:

• Estonia-dokumentaren på Dplay. Den er mindblowing, jeg slukte hele på en kveld
• Og apropos forlis, se Scandinavian Star-dokumentaren også, den ligger ute på NRK-TV
• Etterforskningen på Viaplay, en dramatisering av drapet på journalist Kim Wall
• Podkasten «Hvordan har du det, mann?» med Erik Follestad. Fine gjester og så fint å høre hvordan ulike menn tenker om det å snakke om følelser
• Tut og mediekjør, en annen podkast jeg elsker å høre på mens jeg rydder eller lager mat eller gjør noe annet som må gjøres

Del gjerne noen tips du også, hvis du har sett eller hørt noe bra i det siste!

Denne lille boksen har revolusjonert livet mitt, som så mye annet for tiden. Den og brødrene dens.

La meg fortelle. Jeg hører stort sett på noe døgnet rundt, og har alltid flyttet rundt på den lille Bluetooth-høyttaleren min fra Bose, uansett hvor i leiligheta jeg har bevegd meg. Livredd for å gå glipp av en eneste tone eller et eneste ord i en podkast (eller Dax18). Om jeg bretter sammen tøy fra tørkestativet i stua, og skal gå med haugen med klær inn til soverommet? Slenger høyttaleren på toppen av bunken og balanserer den med meg. Den står på vasken når jeg pusser tennene, på kjøkkenet når jeg lager mat – overalt, alltid.

Så foreslo han en dag å kjøpe Sonos-høyttalere, og jeg bare njæ. Da jeg hørte prisen ble det NJÆ med både spørsmålstegn og utropstegn bak, for herregud. Så opptatt er jeg ikke av teknologi og elektrisk utstyr at jeg gidder å slakte sparegrisen min for det. Han forklarte meg hva Sonos var og tanken vokste litt på meg. Han fant ut at de selger rimeligere Sonos-høyttalere på IKEA, og tanken ble til handling; vi kjøpte tre!

Nå står det en i stua, en på kjøkkenet og en på badet – og uansett hvor jeg går forfølger lyden meg, uten at jeg trenger å balansere den på toppen av en bunke med nyvasket klær. Det er så magisk! Vi kan også splitte opp lydene, sånn at jeg hører på min musikk på kjøkkenet og han hører på sine greier på badet. Du velger hvilken høyttaler du sender signaler til i Sonos sin app.

Hvis jeg husker riktig betalte vi 1200 per høyttaler, og det var enkelt å koble opp via appen. Vi har valgt å sette en av dem på badet, men det frarådes egentlig å ha dem i rom med mye fukt. Den lever enn så lenge, men jeg vil ikke anbefale det videre – tilfelle den sakte men sikkert dør as we speak(er, hehe), uten at vi merker det. Høyttalerne er fine å se på, kan brukes som hyller og lyden er upåklagelig! Bare et lite tips hvis du har råd, plass og er lei av å bære rundt på en bærbar en.

A september to remember. Jeg kommer til å huske kjøreturene, til perler i Vestfold og rundt omkring i Finnmark. Middagene i Skarsvåg, og samtalene over vin- (og øl)glass. Fisketuren, kongekrabbe, strikkagensere og majestetisk natur. Jeg kommer til å huske alle planene og drømmene for leiligheta, og alle timene vi la ned i å begynne et sted.

Jeg kommer til å huske at venninnene mine som jeg har klaget til i månedsvis («HALLO, ikke flytt fra Moss og forlat meg her alene, da») måtte se meg bli den første til å forsvinne derfra. Huskjøpet til hun ene, ansiktet til hun andre da hun så det som blir mitt nye hjem. Vinkveld over Internett, pappa som stakk innom med en Hawaii-rose igjen, timene på hjemmekontor og hendene som skapte både nye broderier og putetrekk. Den fine lørdagen med mamma og de deilige hverdagene jeg fikk for meg selv.

September var god! Håper oktober lar seg inspirere.

Hvordan har din måned vært? Og syns dere det er greit med en sånn her oppsummering, eller er det morsommere med lister? («Månedens kjøp, sang, nedtur, opptur osv vet dere») LET ME KNOW! 

God kveld! Hvor 2011 føles ikke dette, et par kjappe webcam-bilder og noen ord fra en hverdag som ikke vil gi deg noe som helst. Nostalgi!

Det er tirsdag, og jeg er på min fjerde ukesmeny fra kokeboka til Fattigstudent. Den har revolusjonert kostholdet mitt, null tull. Jeg spiser fisk (det ligner ikke meg), lager potetmos og stroganoff fra bunnen av, handler grønnsaker og råvarer som om Toro aldri har eksistert i verden. Og det blir så himla godt, og tar så kort tid, alt sammen!

Et av de største problemene jeg har når jeg skal lage middag er at jeg alltid er utsultet og matsur når jeg setter i gang, noe som gjør at jeg alltid går i Toro- eller Grandiosa-fella. Må ha noe kjapt, driter i næringsinnholdet, ikke snakk til meg. Så sur.

Nå har jeg lært at god og sunn mat kan være like fort gjort, og at jeg faktisk kan hvis jeg vil. Og jo mer jeg får til, jo mer vil jeg, nå er det på nippet til å bli gøy å være kokk – selv om det bare er til meg selv. Hvem hadde trodd? Jeg har fått så mye selvtillit i løpet av de åtte siste middagene jeg har laget, at jeg vurderer å fortsette den lille restauranten min når han kommer hjem igjen òg. Tenk at jeg skulle bli den som lager maten i et forhold. Jeg som måtte google «hvordan koke egg» i sikkert tre år før det festet seg, og som ga opp poteter da jeg flyttet hjemmefra fordi jeg ikke klarte å koke dem heller.

Nok om det. Hva har jeg gjort i det siste, egentlig? Sånn utenfor kjøkkenet? I helga hadde jeg vinkveld over FaceTime, og i går fikk jeg besøk fra den andre siden av fjorden. Så hyggelig! Ellers har jeg malt ferdig gangen (bilder kommer), sydd mitt første putetrekk (med litt hjelp fra en proff, altså moren hans) og tatt opp den aggressive broderinga igjen. Jeg elsker at høsten er tilbake, selv om den i år blir ekstra lang uten mulighet til å spole fra en øde øy i Karibien. Jeg skal spole i bøker, broderi, oppussing og rødvin i stedet. Og det som måtte dukke opp av små eventyr her hjemme.

Hvordan går det med dere? Har dere noen planer for høsten? Få lese! 

Dette er den første boken jeg har lest av Sophie Elise, og den appellerte veldig til den jeg var som tjueåring. Da forelskelse og kjærlighet var altoppslukende, og hele livet mitt kretset rundt han ene. Alt jeg fikk meg til å gjøre (jeg endret øyefarge fra blå til brun, never forget) for å fange hans oppmerksomhet, i et forsøk på å tvinge kjærligheten til å bli gjensidig.

Elsk meg er en sår, dyster og fin bok som er lett å lese. Selve handlingen er ikke all verden, jeg føler hun står mest på stedet hvil og kommer seg liksom aldri videre, men tankene og følelsene som beskrives er lett å kjenne seg igjen i – dersom du har vært gjennom en håpløs forelskelse/besettelse selv.

Hodet mitt er fylt av blogginnlegg som heller burde legges på tastaturet enn å sveve rundt oppi der, men jeg finner liksom aldri roen til å sette meg ned. Jeg har fortsatt mye å vise dere fra nord, men det får bli senere – først en sniktitt på ett av prosjektene våre i mitt (soon to be) nye hjem!

Jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder før vi gjorde boden hans om til et hjemmekontor, men sånn her ser det hvert fall ut nå:

Over der jeg sitter og jobber er det en hems med dobbeltseng, som vi skal gjøre om til en permanent «hengekøye»! Altså rive hele greia og bytte ut plankene med et nett som skal fylles av puter, på veggen flytter TVen min fra Moss inn og veggene skal fylles med bøkene mine.

På den måten blir rommet mer åpent, virker større fordi det lave «taket» blir til et nett, og så får vi et ekstra rom hvor jeg kan kose meg med Ex on the beach og det som verre er mens han ser på fotball i stua. Eller omvendt. Bare at han aldri kommer til å se EOTB, og jeg aldri kommer til å se en fotballkamp alene frivillig (med mindre det er Liverpool).

Vi brukte en hel kveld på å finne det perfekte nettet på nett (hehe), men ingen ser ut til å tilby det i Norge? Vi fant hvert fall ingenting annet enn nett til fotballmål eller seilbåter. Til slutt fant vi en ganske tilfeldig fransk nettside som kunne tilby nett til akkurat det formålet vi trengte det til, og vi kunne velge størrelsen selv. Så vi målte opp og bare bestilte der og håpet på det beste (det kostet flere tusen, så jeg holdt pusten litt i frykt for at det var en useriøs side).

Nettet kom i posten mens vi var på ferie – og det var verdt å ofre noen åndedrag for. Så god kvalitet! Jeg gleder meg til å se hvordan det blir når vi henger det opp. Det skal altså bli noe sånt som dette, bare mindre:

(Bildekilde)

SANT DET ER FINT?! 

Totusenogtjue. Det året jeg (og sikkert du også) alltid foralltid kommer til å huske som preget av en global pandemi. Sosial distansering, få klemmer, lite pendling. Det året jeg fylte tredve uten å kunne feire, hvert fall ikke på den måten jeg hadde tenkt. Det året jeg fikk tittelen ‘kommunikasjonssjef‘ over telefon, fordi hjemmekontor ble den nye normalen i løpet av mars. Jeg har ikke sett kollegaene mine siden juni, siden sommeravslutninga vi fikk lov til å ha. Mitt første år uten festivaler på gud vet hvor lenge. Mitt første år med vinkvelder på Facetime, munnbind på toget og ingen utenlandsreiser. For første gang siden totusenog…. sju? Jeg har ikke vært i Norge i 365 dager på rad siden jeg var søtten, kanskje yngre enn det òg. Et år preget av frykt for mine nære og kjære i den ene enden av skalaen, for sykdom og død – og i den andre enden?

(kunstpause)

Skrekkblandet fryd for et samboerskap.

Vi skal flytte sammen! Sånn på ordentlig. Jeg skal flytte fra Moss, dere. Gi opp det lille livet jeg har skapt for meg selv på den riktige siden av fjorden, og flytte over til feil; til Horten. Som jeg snart må begynne å omtale som den riktige, nå når jeg får fast adresse her. Herregud, det er så rart. Og jeg aner ikke om jeg hadde vært i denne situasjonen uten korona, for å være ærlig, haha. Men her er jeg, altså. Soon to be Hortenser (bare fysisk, mentalt vil jeg alltid forbli en Gressviking).

Vi har snakket om det lenge, men jeg ville bare kjenne litt på det selv før jeg delte det med det o’ store internett. Dere som følger meg på Snapchat (superbrud) har sikkert skjønt tegninga for lenge siden, jeg mener; det finnes grenser for hvor mye jeg gidder å investere i en leilighet som ikke er min, med mindre jeg skal bo her selv. Nå måtte jeg bare få det ut, sånn at jeg kan begynne å dele all oppussingen vi gjør underveis! Ikke at det trengs å gjøres så mye, leiligheta jeg kjøper meg inn i er et føkkings slott. Men det er alltid gøy med forandringer, og det gjør jo litt med hjemmefølelsen min òg, når jeg får lov til å sette mitt preg på vårt (?!) felles hjem. HERREGUD, jeg skal bli noens samboer. Det. Er. Så. Sprøtt.

Når jeg selger min egen leilighet og når jeg bytter adresse vet jeg ikke enda, vi har som kjent ikke dårlig tid (det tok oss to år å bli sammen i det hele tatt, lol). Enn så lenge bor jeg litt her og der, flytter over litt og litt og så tar vi det formelle steget etterhvert. Jeg gleder meg, hvert fall.

2020 var aldri så galt at det ikke ble godt for noe.