Jeg vet ikke om dere syns det var gøy i det hele tatt, men jeg humret litt selv da jeg gjorde dette sist; fant frem gamle spørsmålsrunder og svarte på nytt. Denne spørsmålsrunden hadde jeg i 2010 – da var jeg 20 år. Nå er jeg 30! Hvor sprøtt er ikke det?

Okei, kjør:

Hva fikk deg til å begynne å blogge?
2010: I was kissing sick and that isn’t only only :- ) Jeg har alltid elsket å skrive og ta bilder, og ut av kyssesyken blomstret det faen meg en blogg. Så nå sitter jeg her, da…..

2021: …og her sitter jeg faen meg enda. Elleve år etter at dette bildet ble tatt:

Hva holder skrivingen din gående?
2010: Alt jeg opplever, hæren jeg har av glade leserbein som logrer og alt som skjer i hodet mitt. Jeg har mye sykt (!!) som faktisk MÅ få utløp et sted….. Barten som løp ut havnet f.eks. på fingeren og alle de fine mennene ble plassert i en kjøttdisk.

2021: Nå holder jeg skrivingen mer haltende enn gående, men det er fortsatt det samme som leder meg til tastaturet; dere, det jeg opplever i livet og alt som foregår i hodet eller hjertet. Jeg har blitt litt mer sparsom med ordene, både fordi jeg føler mer for å ha et privatliv nå enn før – og på grunn av den jeg er sett utenfra. Jeg er kvinne (30), kommunikasjonssjef. Det blir noen automatiske sperrer av det, altså.

Hva gjør du hvis du har en dårlig dag (for å få den bedre)?
2010: Jeg løper for alltid. Her om dagen var dagen så dårlig at jeg løp 9 km (!!) uten å stoppe. Jeg løp og løp og løp….. Det var helt sykt, hvor KOM utholdenheten fra liksom, men det var veldig fint også. Solnedgang, skog, musikk og fly. :- ) Dagen ble en perle og jeg sovnet stille inn med et smil om munnen.

2021: Jeg har ikke så mange dårlige dager lenger, men hvis jeg skulle ha en gir jeg meg selv rom til å ha det. Det er en del av livet!

Det virker som du er lei deg pga «mannekjøtt» når du er lei deg. Var det du som slo opp? Ja. Eller var det en helt annen situasjon? For jeg skjønner det er tøft å være den som slår opp også, men ikke SÅ lenge som jeg har fått inntrykk av at du har vært det, derfor henger jeg ikke helt med, og lurer på hva jeg ikke egentlig henger med på! haha.
2010: :- )

2021: Det ville ikke Marie 20 år svare på, for hun hadde mer enn nok med å håndtere en ulykkelig forelskelse, stakkar. Den ti år eldre versjonen kan jo prøve istedet.

Herregud, så forvirrende det må ha vært å være bloggleser på den tiden – jeg skrev 52 innlegg om ulykkelig kjærlighet (jeg skrev et eget innlegg om at det var 52 innlegg, derfor jeg husker antallet), omtrent fra tiden det ble slutt med dette «mannekjøttet» og to år frem i tid. Det var aldri han jeg skrev om, det var en annen jeg ble håpløst forelsket i omtrent på samme tid som bruddet. Jeg hadde et stort behov for å skrive det ut, samtidig som jeg ikke ville at noen – verken dere eller han – skulle skjønne hvem det dreide seg om. Derfor ble alt skrevet i gåter, og jeg skjønner forvirringen – beklager at det tok meg ti år å oppklare dét 😀

Hva vil du anbefale alle andre å gjøre?
2010: Dere burde leve livene deres fullt ut og følge drømmene deres nonstop, det er bare NÅ du lever og kan gjøre det. Du vet aldri når sykdom eller død tar fra deg livet du en gang hadde sjansen til å leve. Sa jenta med pappa i rullestol…. :- )

2021: Jenta med en pappa i rullestol var ikke så dum, hun! Jente uten en pappa vil bare gjenta det hun sa. Lev livet! Følg drømmer, magefølelser, og ta vare på øyeblikkene. Alt kan faen meg skje.

Hva gjør at du lar så mange lese om tankene, følelsene og livet ditt så og si uten grenser?
2010: Ærlig talt…. Vet ikke. Altså…. Jeg skriver ikke om kjærlighetssorg og mine innerste tanker fordi jeg har et behov for at resten av verden skal vite om det, jeg skriver fordi jeg må sette ord på ting, det er sånn jeg takler og fordøyer inntrykk og følelser. Jeg har aldri vært den som snakker om meg selv og følelser til andre, det er ikke stemmen min sterk nok til. Kunne sikkert skrevet en dagbok for meg selv eller skrevet tanker, følelser og livshistorier og aldri publisert det noe sted, men det gir liksom en følelse av at noen hører det jeg ikke sier, hvis dere skjønner – når jeg skriver det ut til dere. Det er ikke så farlig at jeg ikke får svar, det er bare… Deilig å få det ut, og vite at noen tar i mot. Dessuten skriver jeg mye på den måten at de som leser ikke skjønner så mye, med mindre jeg har snakket med de om det. :- ) Og jeg snakker jo ikke….

2021: Det Marie 20 år sa!

Blir det du skriver om noen gang brukt «mot» deg av familie eller venner? At du feks har skrevet noe her som du ikke har fortalt dem som sjokkerer dem.
2010: Sjeldent. Jeg passer på at familie og venner får vite om viktige ting som skjer i livet før  jeg forteller det til resten av verden. :- )

2021: Det hender, faktisk, men det er bare fordi jeg har blitt fjernere med årene. Glemmer hvem jeg har sagt – og eventuelt ikke sagt – ting til, og så fyrer jeg kanskje av her før «alle offline er informert». Men nå skjer det ikke så altfor store ting i livet mitt, da. Så det går helst bra.

Kan du fortelle litt mer om katten din?
2010: Hun heter Miss Anton, fordi de jeg fikk henne av ikke visste om det var gutt eller jente, så de kalte «»»han»»» Anton. Og så VAR det en jente, og så ble det lagt til «Miss» i navnet. Miss Anton. Nå høres det ut som hun er transvisitt, så vi kaller henne bare Missy. Overtok henne fordi alternativet var døden. Hun er ganske liten til å være så stor, og lever i beste velgående. Kjempekosete, fiser mye og mjauer for å få viljen sin :- ) Litt som meg!

2021: Hun er for tiden død.

Hva liker du best å gjøre på fritida?
2010: Hvilken fritid?

2021: Og alt vi har er fritid <3 Jeg liker å pusse opp, leke med venner, male, brodere, legge puslespill, rydde, lese, se på serier, være ute.

Har du det bra for tiden?
2010: Jeg har det superbra helt til jeg har fritid. :- )

2021: Jeg har det veldig bra!

Hva pleier du å gjøre for å få ut følelsene? løpe, spise gulrøtter, se på dr.phil ? eller noe annet?
2010: Tror jeg skal styre unna gulrøtter, for meg er det å spise gulrøtter et selvmordsforsøk (allergisk sikkert). Dr Phil kommer jo bare når jeg er på jobb, fml. Så ja – jeg løper, og skriver. Og av og til sender jeg en desperat melding til du-vet-hvem-du-er. Da blir humøret på magisk vis bedre, uansett. Åååh hvilket hundeliv….

2021: Skriver, griner, jogger hvis jeg er frustrert. Men det er jeg aldri lenger, det kjennes ut som om hele følelsesspekteret mitt har flatet ut med årene? Ikke det at jeg aldri føler noe, men jeg har sjeldent de negative følelsene lenger. Det er deilig!

Herregud, for et koselig møte med meg selv for ti år siden.

Hva tenker dere, er disse innleggene litt gøy for dere også, eller er det bare egoet mitt som storkoser seg?

It’s gonna be may, sang Justin Timberlake, og så ble det mai og måneden leverte. Den leverte båt (!!), vi kjøpte en Nordkapp Noblesse av et nydelig eldre par, og hvis bare været holder seg kan sommeren bli perfekt. Mai leverte kartet på veggen, motivasjon til å fortsette å løpe – selv i regnvær, og årets første bad. Det var mer eller mindre ufrivillig, fordi jeg måtte tisse og doen i båten fungerer ikke enda. Det var ikke det mest behagelige jeg har opplevd, det var det ikke.

Mai ga meg hun med foten, som kom på besøk i slottet for aller første gang – vi spiste reker, drakk hvitvin, snakket oss gjennom x antall kort i Fuelbox og danset til og med. Om det var fri vilje eller hvitvin er jeg fortsatt ikke sikker på.

Mai var den måneden pappa skulle ha fylt 70, og selv om han av naturlige årsaker ikke kunne komme feiret vi bursdagen hans og den han var på Thai Market i Fredrikstad, (nesten) hele flokken. Det var fint!

Vi tilbragte nasjonaldagen i sofaen, spiste amerikanske pannekaker med sirup til frokost og så på et helt søttende mai-tog med Blacklist-episoder. Så kom plutselig sommeren, han dro på jobb og jeg dro til Saltnes for en helg, og elsket den lille mikroferien på andre siden av fjorden. Vi malte hus, gikk turer, shoppet og drømte om badefliser (de pusser opp) og drakk øl og det var så koselig, alt sammen. Jeg fikk sommerstrikk fra svigermor, leste ut en bok, begynte på den neste og jeg håper dette været her varer helt til september.

Mai leverte.

Hva leverte den deg?

Jeg har alltid trodd at jeg har vært en helårstjej. At jeg elsker høst, like mye som vår, like mye som vinter, som sommer. Men med alt solskinnet, alle fregnene og all varmen mot huden de siste dagene, og den innmarie (hehe, marie) lykkefølelsen som fulgte med? Jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et sommerbarn. Eller om lykken bare føles så stor nå fordi vi har lagt en hel vinter i lockdown bak oss.

Herregud, vi må ta vare på alle disse øyeblikkene som kommer fremover, dere. Vi må det. De kommer aldri igjen, ikke på samme måte. Ikke med det samme bakgrunnsteppet. Første klem med en fullvaksinert mormor, etter ett år uten. Jeg fikk min på brygga i Fredrikstad, på bursdagen til han som skulle fylt søtti i mai. Den første overnattingen hos bestevenninna i en annen kommune, etter så mange måneder med avstand. Det første smilet fra en fremmed i butikken, etter at munnbindene er pakket bort for godt.

Jeg skal ikke sammenligne tiden vi går inn i nå med frigjøringsdagen etter andre verdenskrig, men det er vel det nærmeste vi kommer. Det er noe å ta vare på.

Jeg var i ferd med å begynne på en oppsummering av mai, da jeg kom på at jeg ikke har vist dere verdenskartet i tre – som jeg har mast om så lenge, og end-e-lig fått opp på veggen!

Kartet er fra MiMi Innovations, vi kjøpte det på CDON. Det kostet litt, men kvaliteten er god! Apropos, noen må snart fortelle CDON at de med fordel kan bytte navn…? Da jeg var ung gikk det i CDer og spill, nå har de alt. Og da mener jeg ALT. Du kan bestille en Jacuzzi derfra, uten å overdrive.

Uansett – vi kjøpte kartet i den største størrelsen, fordi veggene her er så høye og noe mindre hadde blitt stusselig.

Det var enklere enn jeg fryktet, å få det opp. Du starter med en papirremse øverst som forteller deg hvor del 1 og del 2 skal plasseres. Deretter er det bare å følge på med alle de 36 delene, alle nummererte og med bruksanvisning på hvor de skal. Jobben tok noen timer, men med litt tålmodighet og noen øl gikk det som en lek. Det var i grunn det det var; et enorm puslespill!

KULT, ja?!

Planen var egentlig å henge opp polaroidbilder fra der vi har vært, men enn så lenge er verden et kunstverk i seg selv. Jeg tror alle de små bildene fort kunne blitt rotete, dessuten minner polaroidbilder på veggen meg om da jeg var i begynnelsen av tjueåra og hadde de hengende overalt rundt meg. Litt ferdig med den stilen, kjenner jeg. Det følger også med små «nåler» du kan feste til de landene du har besøkt, men vi droppet det også. Det enkle er ofte det beste.

HVA SYNS DERE?

VI HAR KJØPT BÅT!

Litt sånn apropos ingenting, men samtidig ikke. Jeg har bodd ved sjøen de siste fem årene, og det er ikke få ganger jeg har stirret lengselsfullt ut på sjøfolket og misunnet dem muligheten, friheten og livet på vannet. Det samme har han, og følelsen ble ikke noe mindre i fjor sommer, da begges lengsler ble slått sammen til én stor og pandemien tvang oss til å bli hjemme hele ferien. I år gjør det enda mindre å ikke kunne reise noe sted, for nå har vi Ella!

Hun er tretten år gammel, har to soveplasser og en badetrapp. Det er sitteplasser nok til en liten gjeng, og i første etasje har vi et toalett han forhåpentligvis skal få til å fungere etter hvert («første etasje», det vil si under en pute der vi sover, ville bare virke litt storkar).

Er hun ikke nydelig? Nå håper jeg bare at sommeren leverer, at det blir sol og skjærgårdsturer, bading og overnatting på øde øyer. Et glass vin i solnedgangen, og kanskje en fisk eller to. Alle de der dagdrømmene som automatisk har kommet til meg når blikket har falt på en båt langt der ute. Nå er den drømmen bokstavelig talt i havn. Er det sommer snart?

Jeg er grunnleggende lat og giddeløs, foretrekker å kose meg – som de fleste sikkert gjør. Velger gjerne behaget og komforten fremfor det motsatte. Særlig fysisk. Det kan med tiden bli et problem, sånn helsemessig, så med ujevne mellomrom tar jeg meg sammen. Løper en tur, trener litt styrke. Da det å jobbe fra et kontor var en greie, trente jeg fast to dager i uka. Det fungerte fordi jeg slapp å dra hjemom før jeg skulle på trening, jeg kunne bare ta heisen ned i kjelleren og la meg instruere og pushe i en gruppetime der. Ta heisen ned i kjelleren for å gå ned i en annen type kjeller, om du vil.

Nå når jeg har vært overlatt til meg selv har det sklidd helt ut. Sofa og søppelmat, latskapet låste seg og jeg rotet bort nøkkelen i all kosen. At klærne mine fortsatt passer er nesten et mirakel i seg selv.

Så kom jobben og inviterte oss med på den nasjonale «Sykle til jobben»-kampanjen, som i år handler om så mye mer enn å bare sykle. Bra for meg, for jeg hater å sykle – med mindre jeg skal fra A til B for en grunn. All aktivitet gir poeng i år, og for å tvinge meg selv enda tok jeg på meg rollen som lagleder for et lite lag i avdelinga jeg jobber i. Bedrifter og enkeltpersoner konkurrerer mot hverandre i tre måneder (kampanjen avsluttes i juni), og det er nå jeg håper noe skal skje med innstillingen min til trening!

Jeg håper at denne tvangsmessige treningen jeg nå driver med (som egentlig bunner i rent konkurranseinstinkt) skal gjøre meg avhengig. At det blir en vane og en selvfølge at jeg løper to dager i uken – minst – og slenger på en styrkeøkt i stua, en kveldstur her, en gåtur der – i tillegg. Nå har jeg holdt det gående siden 16. april, to dager FØR konkurransen startet til og med, og enn så lenge lever både løpelysten og motivasjonen! Så fornøyd, og stolt av meg selv hver gang jeg velger joggeskoa fremfor Netflix. Jeg har en venninne (hun med foten, vet du) som ER avhengig av å trene, hun blir rastløs og grusom uten, og jeg håper egentlig å komme dit. I en litt mildere variant, kanskje.

Noen kjappe tips som har hjulpet meg inn i nye treningsrutiner:

• Nye sko! Løpesko er forbruksvare, og bør byttes ut med jevne mellomrom. Jeg gikk for en dyrere variant, Hoka, fordi føttene mine protesterte med løpeskader etter en tur i noen billigere sko. Etter at jeg begynte å trene i Hoka-skoene har jeg ikke kjent noe på smerter i det hele tatt
• Treningstøy – overfladisk, men det hjelper på motivasjonen
• Finn musikk du kan løpe i takten til. Jeg tror Spotify har egne spillelister for sånt, faktisk – så gjelder det bare å finne hvilken rytme som passer for deg og formen din
• Alliere deg med noen. Jeg er så heldig at jeg ble dratt inn i en konkurranse via jobben, men man kan jo lage sine egne konkurranser/utfordringer også. Avtal å gå en tur hver uke med en venninne over telefonen, for eksempel. Eller at dere skal trene x antall ganger. Det finnes jo så mange flotte apper for sånt i det herrens år 2021, hvor dere faktisk kan følge med på hva den andre gjør

I dag er jeg så støl at jeg gir opp. Ikke nok med Sykle til jobben-konkurransen, jeg har meldt meg på et forskningsprosjekt også. De skal forske på arbeidsgivers tilrettelegging for trening, så jeg har fått noen økter jeg skal bryne meg på her hjemme. Ingen skal si jeg ikke gjør en innsats for å bli et treningsmenneske, hvert fall!

Trener du? (Og da mener jeg alt fra 10 min på stuegulvet, en gå tur i solnedgangen til maraton og crossfit, altså. All bevegelse bidrar!)

April = smil. Smil fordi påskeferien kom og jeg trengte at den gjorde det. Smil fordi sola skinte (og varmet!) og jeg fikk fregner på nesa igjen. Fordi vi kjøpte nye hagemøbler, og startet på prosjekt veranda. Fordi rekkverket ble hvitere og penere å se på, og jeg koste meg mens jeg holdt på der ute i sola på en lørdag, med en øl og gladmusikk ved siden av.

Smil fordi jeg oppdaget konseptet «gå en tur i arbeidstiden mens du lytter til et foredrag». Fordi jeg hørte så mange gode lydbøker, «Vingebelastning» av Helga Flatland, og «The hate you give» (se filmen!) blant annet. Smil fordi jeg endelig fikk ut fingeren og joggeskoa fra skapet og begynte å løpe igjen. Fordi jeg handlet så mye fint, stort sett treningstøy – det hjelper på motivasjonen det også.

Smil fordi stueveggen ble gul og gjorde meg glad, mamma var på besøk, jeg traff en kollega i Moss og kunne jobbe fra solsteika på dekket til Bastøferja. Smil fordi jeg tok vårklippen selv og sparte penger, og fant ut hvordan jeg kunne farge håret rosa uten at det ble sjokkfarget. Smil fordi venninner ringte og vi gikk tur sammen over telefonen. Og fordi moren hans tok så godt vare på meg mens han var på jobb, inviterte til både kveldstur og middag ute, ga meg tomatplanter og sommerstrikk.

April var simpelthen full av smil.

Hvordan var din fjerde måned i 2021?

Jeg havner inne på en tilfeldig mann sin Instagram. Legg merke til ordlyden, «havner», som om det ikke var selvforskyldt. Som om det skjedde helt av seg selv, nærmest mot min vilje. Av og til føles det nesten sånn, at den tankeløse scrollingen de fleste av oss har fått som uvane fører meg til kriker og kroker på internett hvor jeg egentlig ikke har noe å gjøre, men noe tvangsmessig vil ha det til at jeg skal dit allikevel.

Jeg aner ikke hvem denne mannen er, men jeg trykker meg inn på et par bilder allikevel. Det var en kommentar han la igjen et eller annet sted, som jeg synes var artig, og nå befinner jeg meg altså her – ser inn gjennom et lite vindu på internett, inn på livet hans. Inn på han og det han velger å presentere for verden.

Han så trivelig ut, han. Eldre fyr. Har lagt ut et bilde av det jeg antar er datteren hans, gratulerer henne med å endelig ha blitt myndig. Nytt bilde. Storesøsteren til 18-åringen flytter til Bergen og skal studere jus, faren ønsker henne lykke til og skriver i teksten under at nå blir huset tomt.

Jeg hopper ut av kontoen hans igjen, og legger fra meg telefonen. Lurer litt på om huset ble så tomt som han fryktet, om datteren trives med studiene sine, om hun som fylte atten har funnet ut av hva hun vil videre i voksenlivet.

Og så lurer jeg på hvem du hadde vært på internett. Om du hadde vært der i det hele tatt, eller tenkt på det som overflatisk og foretrukket det virkelige liv. Om du hadde skrevet Facebook-statuser og delt tanker og bilder fra turene dine i fjellet, eller bare gått i dem uten videre seremoni. Holdt tankene dine for deg selv.

Jeg lurer på hva slags meldinger du hadde skrevet, hadde du vært en sånn pappa som bare sender tommel opp uansett hva?

«Gratulerer med dagen, verdens beste pappa! 🥳💛 Takk for alt du er og gjør, du er fantastisk! Glad i’ræ 🥰»

«👍🏻»

Jeg lurer på hvilke situasjoner, tanker og følelser som eventuelt hadde utløst en tekstmelding fra deg. En god dag på jobb? En spontan tanke du fikk om hvordan jeg kunne fått bort de sorte merkene på terrassen? Et ordspill du kom på i farta? Hadde du bombardert meldingen med emojis, som den kvinnelige delen av foreldregenerasjonen har en tendens til å gjøre (det burde seriøst ha vært en øvre grense for hvor mange som er tillatt), eller nøyd deg med tekst og tegnsetting – som i gamle dager?

Jeg lurer på om du hadde kringkastet for hele verden den dagen jeg fikk bachelorgraden min, «Marie har blitt medieviter! #stoltpappa», eller om Instagram-profilen din (hvis du hadde valgt å ha en) hadde vært privat og kun for de nærmeste.

Jeg lurer på hvordan selfiene dine hadde sett ut, sånne rare bilder tatt nedenfra, som 95 % av selfiene til alle som har bikka seksti ser ut, eller om du hadde lagt litt mer i det. Brukt selvutløser, kanskje. Eller bare hatt profilbilder som andre har tatt av deg. Det er de fineste.

Jeg lurer på hvem du hadde vært i kommentarfeltene, om du hadde vært en usynlig observatør – som meg – eller om du hadde engasjert deg, prøvd å gjøre verden til et litt bedre og klokere sted gjennom å bidra i diskusjonen. Komme med solide argumenter, skyte ned de dårlige. Få idiotene der ute til å se enda mer idiotiske ut (i den grad det er mulig).

Jeg husker det stakk i magen da jeg var inne og slettet profilen din fra Facebook. Ikke at det var så viktig for meg at du skulle være der, men jeg ville at du skulle ha muligheten. Det ville ikke sykdommen, og du forsvant derfra sammen med evnen til å bruke en datamaskin.

Jeg lurer sånn på hvem du hadde vært, hvis sykdommen hadde latt deg være.

Før:

Etter:

Helgens prosjekt; stueveggen har blitt gul! Jeg var litt spent på om det ble for mye, for gult, men fargen er så rolig og fin – jeg er storfornøyd! Den heter Masala (og er et lite hakk gulere i virkeligheten, filteret jeg bruker drepte litt av fargen. Du kan se den tydeligere her). Her om dagen ble det enorme verdenskartet i tre levert på døra, så når han kommer hjem igjen starter jobben med å pusle det hele sammen og opp på veggen. Litt spent på om vi får det til, med riktig avstand mellom alle land og kontinenter, men hvis vi gjør det? Det kommer til å bli så kult!

Denne søndagen skjer det ikke stort, mamma var her i går og vi gikk en lang tur ute på Karljohansvern. Veldig deilig! Jeg bruker det som en unnskyldning til å bevege meg minst mulig i dag 🙂

Håper dere også har en fin helg!

Sjekk fredagsfjeset, a. Mett og trøtt. Men dette fredagsfjeset er altså endelig i mål: nå er halve slottet hans mitt!

Jeg føler vi har holdt på med prosessen i en ev-ig-het, med dokumenter hit og dit i posten, telefoner til banken, vitner, skjøte, pant, feilsignert – nytt dokument, nye vitner, men NÅ! Nå er vi der. Samboerskapet er komplett! I går gikk siste krone ut av kontoen min og inn på hans, og jeg har offisielt kjøpt meg inn. Det føles så godt å endelig ha landet hundre prosent, et drøyt år etter at jeg mer eller mindre flyttet inn.

Like lenge har vi drevet og pusset opp, dere husker kanskje bokhylla? Den satt vi opp allerede i februar 2020, smart av meg å pushe sånne dyre beslutninger før jeg visste at dette også kom til å bli mitt hjem – sparetips! Neida (joda). Nå har vi enda et prosjekt på gang, i tillegg til verandaen: vi har bestilt verdens største kart i tre som skal opp på veggen. Og veggen skal naturligvis males først. Den tilliten har jeg fått mens han er på jobb, det blir spennende å se hva slags farge han kommer hjem til, hehe. Jeg tror det blir kult!

Det jeg egentlig skulle si – all denne oppussingen har gjort at jeg ikke lenger føler at jeg er på besøk hos noen. Det blir fort en følelse, det der, når du er den som flytter inn i en annens leilighet. At det liksom aldri er helt ditt. Men med alt vi har gjort, og alt jeg har fått komme med innspill på, og bestemme, så føles dette hjemmet som et hjem. Hjem, kjære hjem og nå femti prosent mitt. Fornøyd!