Cula

Lille fis 💛 Vi har fått sommerbesøk igjen! En av tusen fordeler med å jobbe mens alle andre har ferie; de som skal ut og reise kan parkere hundene sine hos oss.

Denne gangen er gjesten en australsk kelpie som vanligvis bor i Sverige, og det er så koselig å ha henne her – spesielt for meg som stort sett sitter på hjemmekontoret hver dag, hele sommeren, og jeg kunne ikke ha bedt om et bedre selskap – som attpåtil tvinger meg ut i frisk luft. Det trengs også i disse hjemmekontordager, for da er det sjeldent skrittelleren min bikker mer enn femtenhundre, kontra de ti-elleve tusen skrittene jeg får når jeg drar inn på kontoret i Oslo.

Jeg synes det er dritkjedelig å gå tur sånn ellers, men med dyret i bånd storkoser jeg meg. Jeg elsker å oppdage nye strøk, se på husene vi passerer og hagene som hører til, få et glimt av de tusen hjem gjennom vinduene. Ikke på den creepy måten, bare nysgjerrig. På plantene, interiøret folk har, stilen deres, lurer på hva slags mennesker som bor der, hvem de er og hvordan de lever livene sine. Jeg elsker å gå der og observere og fantasere, det er på grensa til terapi, vet du.

Cula er den tredje gamle damen vi passer på mens eierne er ute og flyr, og et sted langt der fremme har vi planer om å skaffe oss vår egen hund. Da er det her en super måte å få testet det ut på! Jeg kan ikke si jeg gleder meg halvt ihjel til å dra dyret ut på tur i det uværet som er ute nå, meen det er en del av pakka. Og det er det verdt, så mye selskap og glede det ellers er i den lille kroppen. Gruer meg allerede til den tomheten som kommer etter at hun har reist.

Den tid, den sorg.

 

Barskingen

«Kanskje vi skal prøve oss på Barskingen neste år, nå som vi har begynt å trene?», sa jeg.
«Kanskje det», svarte han.
«Fetter var med i fjor og det ser jo veldig gøy ut, men føler jeg må trene litt mer først», sa jeg og så snakket vi ikke noe mer om det.

Og så gikk det èn uke. Og så fikk jeg en melding på Messenger. Fra fetteren min.

«Hei, det er frafall fra noen av oss om skal løpe barskingen. Kunne du tenkt deg å kjøpe billetten? Jeg tror du hadde klart deg veldig bra!»

Og jeg bare…. Føkk.

Nervene mine slo inn samtidig som jeg leste det han skrev, og jeg visste jo allerede da hva svaret mitt innerst inne var. At jeg kom til å si ja. Selv om jeg skrev tilbake at jeg måtte tenke på det. Selv om jeg følte meg alt annet enn klar. Selv om jeg gjerne ville trene hvert fall ett år før jeg meldte meg på noe som helst, hallo – jeg begynte å trene i januar, og nå var det april og jeg rekker ikke å bli sterk før mai, men joda! Vi hadde akkurat snakket om det, han som får meg til å le og jeg, og så kom denne meldingen. Jeg tok det som et tegn (eller et hardt spark bak) fra universet.

«Næh, vi kjører på. Æ’me!«, svarte jeg.

Så satt jeg der, da, fire uker senere og signerte det som føltes ut som min egen dødsattest; løpskontrakten. Hos fetteren min, kvelden før Barskingen – som er et såkalt OCR-løp på «8 kilometer» (i anførselstegn, kommer tilbake til det) og med førti ulike hindre og masse gjørme. Jeg leste gjennom alt jeg pådro meg av ansvar for skader og eget ve og vel, og lurte på hva i alle dager det egentlig var jeg hadde sagt ja til.

Men jeg sov faktisk godt den natten, mye takket være hun som foreslo at vi skulle ta en tatovering sammen og at det skulle være årets bursdagsgave til hverandre, så jeg ble liggende og tenke på dèt i stedet; hvordan skal den se ut, hvor kan jeg plassere den uten å rote til kroppen og estetikken med alle de andre tatoveringene mine, og jeg sovnet til de tankene og plutselig var det morgen.

Lørdag 25. mai 2024.

Og frokost:


(For øvrig mitt første møte med kjøleskapsgrøt, genialt konsept!)

Jeg er egentlig ikke et frokostmenneske, men selv jeg forstår at kroppen trenger bensin når du skal løpe lenger enn du har løpt på over 10 år. Sist jeg løp mer enn 5 kilometer i strekk var på rekrutten i 2010. DET ER FJORTEN ÅR SIDEN, HEHE.

Meg den morgenen:

..som ikke sier noe som helst om hvordan jeg faktisk følte meg. Jeg var. så. nervøs. Mest for det ukjente, fordi jeg ikke ante hva som ventet, hva jeg gikk (/løp) til. Fetteren min (💛) var god til å fortelle om sin første Barskingen, og minne meg på at de kun tok det som en sosial og morsom greie, ikke konkurranse og blodig alvor, for frykten over alle frykter er å ødelegge for eller å sinke andre. Jeg takler svært dårlig å være det svakeste ledd, og det alene er grunnen til at jeg HATER når crossfit’en legger opp til at vi skal være to og to eller tre og tre sammen når vi har trening. La meg nå surre og ødelegge for kun meg selv, ikke andre i tillegg, åh.

Men tilbake til Barskingen.

Vi kjørte mot Rakkestad flyplass. Og jeg prøvde etter beste evne å slå meg til ro med at dette var kun for gøy, ikke alvor, ikke konkurranse, for selv om vi meldte oss på individuelt var planen fortsatt å løpe sammen. Man må nesten det, for noen av hinderne er fysisk umulig (hvert fall i min verden) å klare på egen hånd. Og da er det bedre å få hjelp fra kjente og kjære enn vilt fremmede.

Vi kom frem, parkerte og gikk for å hente startnummerne og alt det der. Fikk en dings rundt foten som skulle registrere når vi løp ut, og når vi kom inn i mål. Varmet opp litt. Tisset. Trippet, hoppet, jeg jobbet hardt med å psyke meg opp. Gikk mot start. Trippet som en veddeløpshest i grinda. Ventet på tur. Pulje 10. Klokken 11:03.

Klar, ferdig… Løp!

Herregud.

Så (unnskyld mamma) JÆVLIG gøy! Og slitsomt! Men samtidig så gøy at jeg glemte at det var slitsomt. Det var liksom «Krigens krav», løypa vi var gjennom på rekruttskolen, bare på steroider – og med en tidstaker. Det var gjørme, tau, vegger, netting, zipline, oppover, nedover, skog, klatring, løfting, dekk, kryping, henging. Hva var det det ikke var?

Det skumleste hinderet var helt ærlig det første; et stativ av metallrør som egentlig utgjorde porten inn til området, det som gjorde det så skummelt for min del var at vi var så mange som holdt samme tempo ut fra startområdet, sånn at alle skulle klatre opp i det samtidig. Eller nei, det skumleste var forresten da vi skulle hoppe fra en plattform i høyden til en annen og ta oss i mot på en simpel metallstang, jeg kjente at jeg kom til å bruke så altfor lang tid på å kanskje – kanskje ikke bli mentalt klar, så jeg ga opp og skled ned igjen, men det er det som er så fint med slike løp: er det hindre du ikke engang tør å prøve, eller ikke får til, så kan du «bare» ta 10-20 spensthopp eller burpees som straff, og løpe videre. Det var i grunn den regelen som gjorde at jeg turte å melde meg på i utgangspunktet. For jeg visste at her kom jeg til å vegre meg på et eller annet tidspunkt.

Jeg tror jeg hoppet over 6-7 hindre til sammen, ett fordi jeg ikke turte – resten fordi jeg skjønte at jeg var for svak eller for ubrukelig, og jeg ville ikke bruke for mye tid på å prøve. Og takk til fetter og kamerat som fikk meg gjennom alle de hinderne jeg aldri hadde klart uten dem 🥹

Kondisen min var heller ikke så bra som jeg trodde at den var, jeg løp i sone 5 (for de som har pulsklokker og skjønner det der) i 75 % av løypa og jeg brukte delvis klokka mi som motivasjon underveis. For den teller antall kilometer.

«Halvveis!» peste jeg fornøyd da vi bikka fire.

«Bare to kilometer igjen!» sa jeg oppmuntrende ved seks.

«Bare en kilometer igjen!» pustet og peset jeg til de andre da klokka sa syv.

Og så sa klokka mi 8 kilometer, mens hindervakten sa «snart i mål, dere!» og jeg bare.. Åh 🥲 Okei. Så vi var ikke i mål.

I ettertid har jeg sett at det var visst ikke 8 kilometer det stod at det var, det var 8+ og det plusstegnet hadde ikke jeg sett, men hva kan man gjøre midt uti der, så jeg skrotet mentalt hele klokka og motivasjonen den ga meg og tenkte at uansett hvor lenge det er igjen, så er vi HVERT FALL langt over halvveis og snart i mål. Og det var vi. Ifølge klokka løp vi i mål etter 9,3 kilometer og tiden ble 2 timer og 21 minutter og det kan egentlig være det samme, for herregud – for en mestringsfølelse. For en mestringsfølelse!

JEG KLARTE DET!

Singleten blir aldri gul igjen, men jeg klarte det.

Gjengen 🏆

Jeg gleder meg allerede til neste år, for nå vet jeg hva det går i og hva jeg får til (som som regel er mer enn jeg tror) og hvis du trenger et tegn på at det er på tide å gjøre noe DU har lyst til å gjøre, men som du ikke har turt enda, så er dette det. Her er tegnet. Bare gjør det!

Det verste som kan skje er at du får noen blåmerker, si.

Og kanskje et par skrubbsår. Men det går over. Det går alltid over.

 

Jeg er egentlig ikke sånn

På mandag hentet jeg min nye klokke! Jeg har konvertert til Garmin, etter fem år med Fitbit. Den første Fitbiten røyk reima på hele tiden (kjent problem for den modellen, sa internett), den andre kapitulerte bare plutselig – 1,5 år gammel (kjent problem det også, sa internett).

Så nå gadd jeg ikke mer, og gikk over til en Garmin type Vivoactive 5 🙂

SÅ FIN! Vi driver og blir kjent i disse dager, og jeg vet ikke helt om jeg trives med det førsteinntrykket jeg gir den.

Fitbit’en kjente meg jo, den visste at jeg kunne gå dager (uker, måneder, år) uten trening, og at på hjemmekontor blir det sjeldent mer enn 1500 skritt. Den forventet liksom ikke så mye av meg, ble heller overrasket på slutten der – da jeg plutselig nådde målet om å trene tre ganger i uka, et mål jeg har hatt i flere år uten å egentlig gjøre noe for å nå det. Jeg var jo ikke til å kjenne igjen, sikkert. Og så skiltes våre veier.

Og så hentet jeg altså min nye følgesvenn Garmin på mandag. Den kjenner meg ikke i det hele tatt, og jeg er redd jeg skaper et helt feil inntrykk. Bare en time etter at jeg fikk den på håndleddet dro jeg på trening, og til den sjukeste økta med en puls jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Bikka 200, null tull.

Og i går var jeg på kontoret, som betyr over ti tusen skritt og det klokka oppfattet som «løpeturer» til og fra ferjeleiet. Og så dro jeg på trening igjen, tok meg helt ut i en ny, spinnvill økt, og jeg skal fader meg trene i dag også – fordi jeg ikke kan resten av uka.

JEG ER JO EGENTLIG IKKE SÅNN!

Jeg mener, jeg prøver å trene fast tre ganger i uka for tiden, men ikke tre dager på rad. Og de tusenvis av skrittene jeg får når jeg drar på kontoret skjer jo ikke hver dag, som regel bare to i løpet av en uke. Jeg er glad i sofa, vin og late dager og det overaktive bildet klokka har skapt av meg i løpet av de 48 timene vi har kjent hverandre, vil veldig snart bli krøllet sammen og kastet. Okei, kanskje ikke kastet – men hvert fall bli krøllete.

Det er nesten så jeg gruer meg, vet du.

En del av meg vil fortsette å opprettholde det supersporty imaget som ligger i dataene den har fått av meg til nå, mens den andre bare.. nej. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri blir en sånn en. Og det er helt greit. Jeg sier meg fornøyd med å ha blitt en som trener i det hele tatt, og klokka er en nydelig, liten motivator til å holde det gående.

 

Crossfit var visst ingen sekt

Nå har jeg klart å holde crossfitkjøret gående i tre måneder, som for meg er en bragd i seg selv, for jeg har en tendens til å falle fra all type trening, enten fordi motivasjonen svikter eller kjedsomheten tar over. Ikke denne gangen! Jeg tror faktisk jeg endelig har funnet min treningsform.

Mot alle odds/fordommer, får en si.

Før jeg begynte trodde jeg oppriktig at crossfit var noe bare drittsterke mennesker kunne drive med. De som allerede kunne løfte gudveit hvor mange kilo, og ta sekshundre pushups og drasse på traktorhjul herfra til helvete. Og så trodde jeg det bare var nettopp det – styrketrening, ikke noe annet. Jeg trodde også at skader nesten var obligatorisk, for de få inntrykkene jeg hadde av treningsformen før jeg begynte selv, kom gjerne fra media og de liker å skrive om det som går galt og det som gjør vondt.

Og så trodde jeg litt at crossfit var en slags sekt. En sekt for muskelbunter med vinnerskaller.

Etter tre måneder i boxen, som det så fint heter, har jeg fått et annet syn på crossfit:

  • Det er jo for helt vanlige folk? I alle slags aldre, med alle slags utgangspunkt når det gjelder fysikk og styrke. Det er for han som tok knebøy med 165 kilo (eller hva det var, vilt var det uansett) på stanga, og for meg som fikk til 45 uten å vite hva jeg kunne forvente – hadde aldri gjort det før. Og det jeg hadde sett for meg var en gjeng med konkurranselystne vektløftere, i en annen liga enn min egen, er bare helt vanlige folk. De også. Joviale mennesker som heier på hverandre, inkludert oss nybegynnere, og som deler ut gratis high fives til alle når timen er over. Elsker det ritualet, selv om jeg skvatt litt første gang, folkesky som jeg er, hehe. Jeg har bare vært i denne ene boxen, så jeg vet ikke hvordan det er andre steder, men det sosiale i crossfiten overrasket meg virkelig. Positivt, altså. Alle er så hyggelige, inkluderende og hjelpsomme – kommer med tips, råd og hjelp til teknikk, medlemmer som instruktører. De sistnevnte er også så fine, trygge, fulle av kompetanse og flinke til å se hva vi får til og hvor vi bør justere. Og så kommer de alltid med alternativer hvis noe blir for tungt, vanskelig eller om man sliter med vondter som gjør at du ikke får til en øvelse. Nei, disse crossfitfolka, der har du en godgjeng!
  • Det er så variert! Jeg trodde som nevnt at det utelukkende handlet om muskler og styrke, men vi trener jo virkelig alt. Kondisjon, mobilitet, styrke, balanse.
  • Det eneste som er igjen av «sekt-inntrykket» mitt er i grunn språket. For det er et eget stammespråk her, det er det. Det jeg trodde het «knebøy» heter plutselig «back squat overhead cross arms superman» (okei, overdriver), og noe så enkelt som «hoppetau» heter liksom «double under» og «single under» og sikkert noe «under over between complex jump» også, vet ikke. Dere tar poenget; jeg er fortsatt på nippet til å lage meg en ordbok så jeg enklere skjønner hva vi skal gjøre når det står thrusters og hipsters og alt det der, men instruktørene er heldigvis gode til å forklare alle øvelsene vi skal gjennom i forkant av timen – hver eneste gang. Det setter jeg pris på!
  • Det mentale, herregud. En ting er å overbevise hjernen sin til å holde ut litt lenger når planken bikker minuttet og kroppen begynner å riste, men de andre mentale sperrene jeg må jobbe med fra tid til annen? Det tilfører noe ekstra til hele treningsopplevelsen, det gjør det. For eksempel «box jump» (hoppe på kasse :-)), som for meg var fysisk (eventuelt mentalt) umulig til å begynne med. Hjernen min skjønte ikke at kroppen kunne få til noe sånt, så instruktøren måtte bokstavelig talt holde meg i hånda de første hoppene på den laveste kassa. Nå, etter å ha forstått at det ER fysisk mulig, tør jeg å hoppe – helt alene, uten en hånd å holde i – på den høyeste, til og med med et par centimeter ekstra oppå! Og den mestringsfølelsen da jeg fikk det til? Har ikke kjent på den siden militæret. Så gøy!
  • Mestringsfølelsen 💛 Ikke bare når jeg overvinner de mentale sperringene, men når jeg ser at jeg kan løfte tyngre enn forrige gang, få til flere repitisjoner enn sist og kanskje fullføre enda raskere innenfor en gitt tid.
  • Treninga i seg selv. Det er så deilig å bli fortalt hva jeg skal gjøre, man får så god oppfølging av proffe instruktører, timene er effektive, varierte og du tar deg HELT ut. Den svettefesten og den påfølgende stølheta har jeg heller ikke kjent på i like stor grad siden militæret. Jeg har savnet den, og elsker at jeg har funnet den igjen!

Nå har jeg gått fra å være en årstidsjogger, tidvis en ikke-trener, til å gradvis ha blitt en «tre økter i uka»-type person, det hadde jeg ikke sett for meg for et halvt år siden. Men jeg likær’e!

 

Den reelle pustepausen

Påsken er med hånden på hjertet favorittferien min. Det er som om hele Norge endelig kan ta det med ro, puste, faktisk få en ordentlig pause. I motsetning til julen hvor det er NM i familiebesøk, tradisjoner, hit og dit – og det er hyggelig det òg, altså. Men påsken er noe annet, noe eget, den har liksom en helt spesiell ro over seg, tiden går saktere. Og så hjelper det sikkert at det er lysere ute og varmere i luften også.

I år som i fjor var vi på hyttetur i tre dager og hjemme resten, og den kombinasjonen gjør at ferien føles lenger enn den er. Været var ikke det beste, men vi fikk to gode skiturer med en eller annen form for gløtt av sol hver dag.

Dagen med det dårligste værvarselet booket vi tid i Setesdal box, en av de mange badstuene som har poppet opp i landet i løpet av de siste årene, plassert ved en elv (?) med mulighet for isbad på denne tiden av året. Det er helt nødvendig for min del, jeg takler så dårlig å sitte i en badstue, det går maks tjue minutter og så må jeg ut og trekke frisk luft. Eller isbade, jeg tror faktisk dette var min første gang? Jeg har badet i iskalde elver og vann før, men aldri sluppet meg ned gjennom et hull i isen, så vidt jeg kan huske. Det var digg, hvert fall etter på!

Da vi kom hjem igjen gled en helt hverdagslig samtale over til påskeeggjakt, tror dere ikke han som får meg til å le hadde ordnet og gjemt et egg før vi dro på hytta? Uten å gjøre noe stort nummer ut av det, han satt bare der i sofaen og scrollet på telefonen mens jeg stod ved kjøkkenbenken og pakket ut av handlenettet, og «Det er påskeaften i dag», kom jeg på, og «Har du ordna påskeegg«, hundre prosent sagt på tull for det var ikke i tankene mine engang, vi har ikke for vane å styre med sånt, og han bare «Det er det påskeharen som fikser» og begynte å mumle noe om kurver.

Først ble jeg sur, for jeg var sikker på at han bare skulle more seg med at jeg gravde rundt i kurvene våre i huset, uten at det faktisk lå noe der. Og man tuller egentlig ikke med sånt, ærlig talt. Så jeg nektet å nærme meg en eneste kurv, men han ga seg liksom ikke. Jeg himlet med øynene og gikk ned for å «snyte meg» (egentlig løp jeg rett ned og sjekket kurvene på kontoret mitt, i sånn barnslig spenning, men ville ikke vise at jeg lot meg lure av det jeg trodde var opplegget hans), da jeg kom opp igjen var kurver fremdeles en greie.

Så jeg ga opp og trampet halvfornærmet bort til kurven med pledd, hvor lettlurt tror du at jeg er, liksom, MEN DER LÅ DET SØREN MEG ET EGG!

Helt ut av ingenting, jeg ble så glad at jeg snakket ikke om annet de neste tre kvarterene. Han, ass!

Håper dere også har hatt en fin påske, hva gjorde dere? 

 

Wine tram

Beklager oppholdet, igjen, at det skulle gå over to måneder var virkelig ikke planen. Men her er vi, og fjorårets siste reise er enda ikke over – sånn bloggmessig, hvert fall.

Sør-Afrika, wine tram! Ett av turens høydepunkter – en hel dag med vinsmaking, kombinert med TRIKK rundt i vinland! For et fantastisk konsept. Vi booket billetter online noen dager i forveien, der ser man timeplan og om det er ledig plass på den dagen og tidspunktet du ønsker.

Vi gikk for den oransje linjen, for den skulle gå innom vingården Babylonstoren som alle vennene våre i Cape Town snakket så varmt om. Vi valgte 10:45-avgangen (man står jo ikke opp grytidlig midt i en ferie, sant), men skulle jeg gjort det igjen ville jeg gått for en tidligere avgang, for det ble litt hektisk mot slutten. Man velger selv hvilke vingårder man vil hoppe av på, og hvor lenge man eventuelt vil bli værende på hvert sted. Noen av vingårdene bør du bruke minst to timer på, og da går dagen!

Turen startet med buss fra Franschoek-terminalen, en buss som var designet helt lik som trikkene. Den kjørte oss til Groot Drakenstein, hvor vi byttet til trikk og fortsatte reisen på skinner. Da vi kom ombord fikk vi utdelt vinglass av plast, og en rosè som velkomstdrikk. Veldig spesielt å gå rett fra frokost og over på vin, men hei – jeg var jo der for opplevelsen.

Første stopp for vår del var Boschendal. ELSKET det! Det satt liksom standarden for resten av turen. Omgivelsene var perfekte; nydelig hage og masse trær og alle bordene hvor smakingen skulle skje stod under et stort eiketre. Så idyllisk!

Vi stod ved inngangen som to spørsmålstegn en liten stund, mens resten av trikkepassasjerene fant seg til rette som om de bodde der. Heldigvis for oss var det et britisk par som sikkert la merke til hvor fortapt vi så ut, for de kom bort og spurte om vi ville slå oss ned med dem. Så hyggelig! Så der satt vi, og fikk bestilt vår første vinsmaking: Under the Oak tree (passende nok).

Den bestod av en planke med fem ulike viner på – i tillegg fikk vi en på huset. Jeg likte samtlige, unntatt den vi fikk gratis, hehe. Men apropos gratis – vi betalte seriøst ikke mer enn 50 norske kroner for hele rekken med vin! Og hvert glass inneholdt like mye vin som det vinglasset du får når du bestiller et på en norsk resturant til 120 kroner, uten å overdrive. Jeg ble nesten beruset bare av prisen alene, vet du.

Vi ble værende på Boschendal i et par timer, satt bare under treet og smakte og skravlet med britene – som viste seg å være på bryllupsreise. Det var så koselig! Sommelieren kom og fortalte om to og to viner av gangen, før hun lot oss smake i fred. Etter at vi hadde kommet til enden av planken, ruslet vi opp til der trikkebussen skulle plukke oss opp igjen og så dro videre til:

Babylonstoren. Den o’ store. Som riktig nok bleknet litt for min del, for Boschendal hadde vært så magisk at det å nå skulle trekke inn på en mer moderne restaurant, og ikke sitte ute i det grønne, ble nesten litt nedtur. Men vi koste oss der òg, altså. Smakte på syv nye viner, og var smarte nok til å bestille mat i tillegg. Det – og vann – er det viktig å fylle på med i løpet av trikketuren!

Etterpå ruslet vi rundt på gården, som var eeenoorm! Og veldig fin, vi kunne nok hatt en time til der for å se oss enda mer rundt, men vi prioriterte å dra videre for å få med oss en av de mindre gårdene også. Så vi hoppet på ny trikkebuss og ble med den til…

Vrede & Lust. Fin plass det også! Her hadde vi bare en time på oss, så vi gikk for en vinsmaking med tre viner.

Klokken fire ble vi plukket opp for siste gang, og transportert tilbake til Groot og til slutt Franschoek.

For en dag! Og jeg er så imponert over hvor godt alt fungerte. Transporten var alltid i rute, det var null venting, vinene både gode og billige, og wine tram er rett og slett en super måte å utforske vinland på. Du kan også kjøpe vinflasker underveis, som de transporterer til siste stopp for deg – slik at du slipper å drasse de med deg rundt underveis. Billettene for hele turen var heller ikke spesielt dyre, vi betalte 370 norske kroner for to personer.

Hvis du er glad i vin bør Sør-Afrika og wine tram settes på bucketlista! (Du trenger ikke nødvendigvis være så glad i vin heller, han som får meg til å le er en øldrikker, bare nevner det).

 

Franschoek – vinland

Hej! Vi er ikke helt ferdig med Sør-Afrika, er vi vel?

Etter Camps bay tok vi en Uber til Franschoek, en times tid fra Cape Town. Vi betalte rundt 350 norske kroner for turen, og vel fremme sjekket vi inn på Ashbourne Guesthouse – en helt nydelig liten plass med det villeste rommet. SÅ stort, rent, lyst og fint! Vel verdt de 1600 kronene det kostet per natt, for i tillegg til det fine rommet har de også et deilig basseng i bakgården – som vi stort sett hadde for oss selv. Og veldig god frokost – og service generelt.

Plasseringen var i tillegg helt prima; bare en rusletur unna sentrum og stasjonen hvor wine tram skulle gå fra.

Sist jeg var i Cape Town dro jeg også innom vinland, den gang til Stellenbosch – som også kan anbefales! Vi skulle egentlig dit igjen, men så var det så mange som anbefalte wine tram i Franschoek så da valgte vi det i stedet.

De to stedene kan egentlig ikke sammenlignes, men de har til felles å være like fredelige og avslappende begge to, og omgitt av vakre fjell.

Sentrum i Franschoek består bare av en lang gate, med resturanter, kafeer og små butikker på hver side, og du trenger bare en halv dag på å få med deg det meste. Det var så deilig å bare kunne rusle rundt der og føle seg hundre prosent trygg, en helt annen atmosfære enn i storbyen. Det var det første Cindy, hun som driver gjestehuset, sa til oss da vi kom; i Franschoek er det trygt – i kursiv – døgnet rundt.

Av spisesteder kan jeg anbefale Tuktuk for lunsj, den japanske restauranten (den heter enten Oku eller Yama, det står begge deler på skiltet, hehe) og vi ble også anbefalt Ruben, men dit rakk vi aldri å dra. Det kan være lurt å få gjestehuset til å booke bord til deg på forhånd, vi hadde bare flaks når de fant et lite bord til oss de to kveldene vi gikk ut for å spise.

Det var byen – det siste bildet er tatt på starten av wine tram-turen vår, som fortjener et eget innlegg. Skrives plutselig igjen!

 

Dette året

Tjuetjuefire, hejhej! Ti dager gammel allerede. Jeg håper dere har hatt en fin start, og om ikke – husk at etter en begynnelse kommer det alltid en fortsettelse, og den kan man alltids prøve å gjøre noe med – selv om starten kanskje ble litt skakk.

For min egen del startet jeg der jeg sluttet fjoråret: som nyfrelst crossfitter (se for dere en særskrivingsfeil der, heh). Jeg har endelig klart å forplikte meg til trening, hvert fall for et halvt år, og bruker økonomien som min største motivator, haha. Fordi halleluja, så dyrt det er 🙂 Så om treningsmotivasjonen i seg selv begynner å blekne (som den har en tendens til, hvert fall når jeg har surret rundt med egentrening her hjemme), har jeg hvert fall sparegrisen i meg som kan piske meg ut døra.

Men foreløpig er motivasjonen på topp! Timene er varierte og morsomme, treningen veldig bra og jeg blir så støl som jeg aldri har vært før – fysisk ubrukelig i tre, fire dager etter en økt – null tull. Det blir forhåpentligvis bedre med tiden, hvis ikke blir det umulig å få trent mer enn èn gang i uka og DET er for lite for den summen jeg betaler hver måned.

Ellers har jeg lyst til å fylle dette blanke arket kalt 2024 med:

  • Matlaging, det kom liksom som en bonus med treningen. Når jeg først skal gjøre noe for egen helse, vil jeg gjøre det ordentlig – spise mindre (Toro)pulver, og mer sunt og variert
  • Konserter, har allerede billetter til LP, Gaslight Anthem, Klovner i kamp og èn festival
  • Bøker, jeg har oppgradert lesemålet til 30 (i fjor hadde jeg 25 og året før 20), den første boken jeg har lest i år er Marie Aubert sin «Jeg er egentlig ikke sånn», likte den veldig godt!
  • Andre ting enn sofaen etter jobb, det målet hadde jeg vel i fjor også og det gikk sånn passe. Prøver igjen 🙂
  • Venninner, jeg er altså så grusomt dårlig til å finne på ting med dem. Vi snakker 1-2 ganger i året, max. Terskelen ble liksom like høy som Oslofjorden er bred når jeg flyttet over til feil side, både fysisk og mentalt. Iverksett skjerping.

Har dere noen tanker eller ønsker for det nye året?

 

En helt ny julaften

Jeg fikk liksom aldri med meg at jula slik jeg kjente den plutselig var over. At vi fire søskenbarna som alltid hadde vært sammen tjuefjerde desember, annenhvert år her og der, plutselig var gamle nok til å lage vår egen jul, med egne barn, våre egne familier. Skape egne tradisjoner, arrangere egne selskaper. Hvor ble det av alle sammen?

Jeg husker ikke engang når det skjedde, jeg husker bare at den siste jula i barndomshjemmet ble alt annet enn vi ønsket oss, og etter det ble vi spredd for alle vinder.

Helt naturlig, selvfølgelig, det er bare 6-åringen i meg som står og skraper på hjertedøra med alle minnene fra den gang da. Fra tiden uten bekymringer og uten tomme stoler rundt bordet.

De siste par årene har jula stort sett bestått av meg, den ene i søskenbarnflokken uten egen familie, og de fire voksne som var igjen. En liten jul, men med like mye varme og glede. Jeg var fortsatt den yngste i en alder av 29, og det var fortsatt min oppgave å dele ut alle gavene – som den yngste alltid gjør. Og familien min er kanskje liten, men den er nydelig og jeg elsker den.

I fjor var min aller første jul et annet sted enn hjemme (hvis du ser bort fra verdensreisa, da) – hos hans familie. Så nå har jeg vel på sett og vis spredd vingene mine jeg òg.

I år måtte vi ha fjernet enda to stoler fra det lille voksenbordet vårt i jula, og det stikker i hjertet av bare tanken. Så vi gjør ikke det. I stedet lager vi en helt ny jul. Vi skal ha vår første julaften i vårt eget hus, han som får meg til å le og jeg, vi skal blande hans pinnekjøtt med min ribbejul, hans flokk med min flokk. Jeg både gleder meg og er vettskremt, haha.

Har jeg husket på alt? Har jeg tenkt på alt? Og vi har jo ingenting? Serveringsfat, serveringsbestikk, sausnebb (som hele verden visste at den sausetingen het – unntatt meg), dessertskåler, og jeg kan jo ikke servere julemat på mintgrønne hverdagstallerkner – så jeg måtte kjøpe inn åtte nye, pene – i sort. I går tok jeg første runde i dagligvarebutikken, og måtte ha mamma med meg på telefonen i lomma for hvor mye surkål må jeg ha, egentlig, og hvordan beregne poteter til åtte pers og kan jeg kjøpe brokkoli nå, eller blir den dårlig før søndag? Herregud, som jeg stresser bare med innkjøp – og jeg gruer meg til å koke poteter, for det har jeg aldri fått dreisen på og jeg priser meg lykkelig for at mamma sa ja til å lage selve ribba, for den hadde knekt meg fullstendig. Og lenge leve hans mor, som står for kålrabistappa. Og begge mødrene – for alt de låner oss av det vi ikke har fra før.

Nei, det her blir spennende. Jula har vært det meste den kan være i løpet av livet; magisk og god, vond og rar. Og selv om det alltid kommer til å mangle noen rundt bordet, er jeg sikker på at dette blir en fin en.

 

Tre netter i Camps bay

Vi fikk bo hjemme hos Don i nesten en uke. Han deler hus med et par andre, og har i tillegg et lite kontorfellesskap for firmaet sitt der, hvor samtlige jobbet, så uansett hvor velkommen man er og føler seg – føler man litt på det óg. Litt i veien, litt sånn «sitter her og jobber dere, da, mens vi bare sover lenge og nyter ferien, heh». Så dagen etter VM takket vi så mye for oss, og dro videre til Camps bay.

Der sjekket vi inn på Finchley Guesthouse, et nydelig lite gjestehus i bare 13 minutter gangavstand fra stranda, restaurantene og butikkene og med utsikt mot fjellene fra rommet og havet på den andre siden. Så fint!

Dagen vi ankom brukte vi på å bli kjent med området, rusle litt rundt, spise, vi satt oss også ned på stranden i cirka 17 sekunder før vindkastene pisket oss med sanda der, så vi spratt opp igjen og tenkte nej.

Det blåser mye i Camps Bay, det gjør det. Det finnes bedre strender like bortenfor, Cliffton 4th skal for eksempel være mye roligere, men vi var litt mett på Uber og det var sent på ettermiddagen, så vi lot være og gikk heller opp til huset igjen.

Vinden tok seg enda mer opp mot kvelden, jeg har bare opplevd to ganger i livet at den har vært så sterkt at det er fysisk vanskelig å bevege seg fremover når man går ute – begge gangene var i Cape Town, haha. Denne kvelden var sånn.

Men vi kjempet oss frem til The Hussar Grill, som lå bare 4-5 minutter fra gjestehuset. Det var førsteplass på Tripadvisor, de hadde så koselig lokale og var veldige gode på grill! Vi gikk for struts, med verdens diggeste dessert; is, sjokolade og sjokoladesaus servert i cocktailglass. Sistnevnte tok jeg ikke bilde av, men NAM!

Etter det ubehagelige møtet med sandstranda den første dagen, bestemte vi oss for å slappe av ved bassenget dag to – og det var så varmt, vindstille og godt at vi rett og slett ble værende. Så det var stort sett det vi gjorde i Camps Bay, tok livet helt med ro etter en ukes tid med farting hit og dit. Leste bøker, kjølte oss ned i bassengkanten og ruslet ned til restaurantene og stranda igjen når det var tid for lunsj, solnedgang og etter hvert middag.

Av spisesteder i området kan jeg i tillegg til Hussar Grill anbefale Surfshack og Tiger’s Milk, veldig fine plasser å sitte for å se solnedgangen også! Bildet over er fra Surfshack 😊 Akkurat den kvelden endte faktisk med noe jeg aldri i mitt liv hadde trodd jeg skulle gjøre…

Det var Halloween og siden vinden var mye roligere bestemte vi oss for å gå hjem i stedet for å ta Uber. Så etter solnedgang, middag og et par øl (og Savanna) ruslet vi oppover. Der passerte vi en bar ingen av oss hadde ofret et blikk eller tanke tidligere, men denne kvelden hadde flere kledd seg ut i anledning 31. oktober, og jeg synes det så gøy ut – så jeg foreslo at vi skulle stoppe innom bare for å ta en siste øl og se på alle kostymene. Veldig lowkey, hele greia.

Da vi kom inn viste det seg at det også var karaoke! Og jeg elsker jo å synge, NÅR JEG ER ALENE, og av og til hvis jeg er hjemme og full og får lyst til å holde solokonsert for han som får meg til å le. Til hans store fortvilelse, for jeg er ikke så veldig flink når jeg er beruset, såpass selvinnsikt har jeg – selv etter et par glass. Det sørget han for å minne meg på da jeg begynte å ymte frempå at det hadde jo vært litt gøy å ta en sang her i Camps Bay?

Han har jo allerede blitt utsatt for denne stemmen, tenkte jeg, og de andre folka her kommer jeg aldri i livet til å se igjen. Og jeg elsker å synge. Så jeg ba han gå i baren og kjøpe en øl til meg, for den kom jeg til å trenge i det sekundet jeg var ferdig, og så fant jeg faktisk motet til å gå bort til musikkstyreren, bestille en sang og vente på min tur.

«Next up is Hit me baby one more time».

Og jeg bare: «NÅ KJØPER DU DEN ØLEN!!!!»

Og så gikk jeg mot den lille scenen som i saktefilm, kjente og hørte mitt eget hjerte, men hadde fremdeles den der «disse folka kjenner meg ikke, jeg kommer aldri til å se dem igjen, just do it»-roen (kombinert med de glassene jeg allerede hadde fått i meg, sikkert).

Og så sang jeg. Og det var faktisk ikke så halvgæærnt heller, jeg klarte å kose meg der oppe, folk sang med og da det hele var over fikk jeg high fives på veien tilbake til bordet, et par tyske jenter tok seg til og med bryet med å fortelle meg at jeg var flink, til og med samboeren ble imponert: «Det var jo faktisk bra, jo!»

Hahaha, kan fortsatt ikke skjønne at jeg turte. Skal aldri gjøre det igjen. Men det var gøy! En nydelig avslutning på oppholdet i Camps Bay.