Foto: privat, Jaipur, India, 2012

Det er så merkelig, det perspektivet du får når det skjer noe skjellsettende i livet ditt, noe som snur opp ned på verden slik du kjenner den, samtidig som resten av verdensborgerne bare går uberørt videre forbi deg. Som om ingenting har skjedd, og alt er som det pleier.

Du blir liksom nødt til å forholde deg til to virkeligheter samtidig; deres og din egen. Det altoppslukende marerittet du har havnet i, med en tidshorisont på ett minutt av gangen, og alt utenfor; bussen som i følge rutetabellen går om tre timer, regninga som forfaller i morgen.

Og det absurde i at den regninga må betales – uavhengig av hva du selv står i. Det er som to parallelle virkeligheter, og helt sprøtt å skulle navigere seg frem i dem begge – på en og samme tid.

Det her gikk jeg og tenkte på igjen, på veien hjem fra toget i går, og fikk et stille flashback til da pappa var døende og kassadama på Kiwi allikevel spurte om jeg trengte en pose.

Du kan lese mer om det her: «Pause»

Livet er så overveldende av og til, og du er faen meg heldig om du kommer deg gjennom det uten å få det snudd på hodet en eneste gang. Vær takknemlig hvis du er en av dem ❤️

Jeg prøvde bunaden min for andre gang sist uke, nå er den snart ferdig, dere! Jeg har bestilt den til 15. april, og var helt i rute med sparingen.

Trodde jeg.

Betalte femten tusen i depositum, og planla å betale femten til ved henting. Det blir vel noe rundt der, tenkte jeg. Tretti eller noe sånt burde holde.

Neiiiiida. Resterende beløp? Tjueåtte deilige tusen. Tretten mer enn jeg hadde budsjettert for. Jeg har tydeligvis bestilt full pakke, jeg; skjorte, sølje, alt jeg trenger for å ta den i bruk med det samme. Og nå er det… To måneder igjen til jeg skal betale.

Jeg KUNNE så klart gitt Husfliden beskjed om at jeg dropper sølja og alle sånne ting, og heller kjøpe det senere. Kunne det. Samtidig går det jo en liten faen i meg, akkurat som da jeg måtte jobbe to måneder uten lønn i praksisperioden på studiene. Jeg hadde penger på sparekonto jeg kunne leve for, men nektet å gjøre det – nettopp for å gi meg selv en ordentlig utfordring; leve for så lite som mulig.

Nå er jeg der igjen; jeg HAR penger på sparekontoen, men jeg vil ikke røre den. Så i stedet for å gjøre det lettvint, skal jeg heller utfordre meg selv på det økonomiske igjen. Klarer jeg å spare tretten tusen på åtte uker?

Det er cirka to hundrelapper daglig. Det burde jo være mulig, hvis jeg planlegger middagene mine bedre, ikke kjøper en eneste binders mer enn jeg må, utsetter alt det andre jeg sparer til (nytt gulv, feks) og kanskje selger unna litt på Finn. Jeg har trua!

Omtale fra forlaget:

13. november 2015 er Antoine Leiris’ kone, Hélène Muyal-Leiris, på rockekonsert på Bataclan i Paris – et av åstedene for det mest dødelige angrepet på fransk jord siden andre verdenskrig. Tre dager etter terrorangrepet skriver Leiris et åpent brev til terroristene som tok livet av hans elskede kone og mor til deres 17 måneder gamle sønn, Melvil. I brevet, som blir delt over 230 000 ganger på Facebook og får mye oppmerksomhet i media verden rundt, nekter han å la morderne få det som de vil: Hatet hans skal de ikke få.

Brevet skulle bli utgangspunktet for denne boken, hvor forfatteren forteller om de to ukene etter attentatet, om hverdagslivet, som til tross for det brutale og meningsløse tapet, må gå videre for ham og sønnen. Boken gir en svært personlig skildring av hvordan en far og en sønn takler sorgen i møte med en av vår tids største utfordringer – terrorisme.

«Lyden forsvinner. Jeg hører ikke lenger annet enn hjertet mitt som forsøker å flykte ut av brystkassen. Disse få ordene runger i hodet mitt som et ekko som aldri synes å ville gi seg. Et sekund er som et år. Et år av stillhet, sittende der, i sofaen. Det må være en feil. Jeg sjekker at det var dit hun skulle, jeg kan ta feil, kan ha glemt. Konserten skulle være på Bataclan. Hélène er på Bataclan.»

Boken er kort og lettlest, og jeg ble ferdig med den på få timer. Det er vanskelig å skulle «anmelde» en sånn type bok, så jeg lar være. Jeg skulle ønske den aldri ble skrevet, at angrepet aldri skjedde. Men det skjedde – og han beskriver restene av livet etter å ha mistet sin store kjærlighet til terror veldig ærlig. Det er en bok som bør leses.

Jeg ga den 3/5 i goodreads-appen.

Jeg trekker pusten før jeg følger etter deg inn i leiligheta som har rukket å føles som hjemme. Lungene mine trenger den, den ekstra pusten, hvis jeg skal klare å si alt jeg skal si.

Jeg går opp trappen og inn i stua som bader i et helt annet lys enn det jeg er vant til, uten at det er rommet som er forandret, eller dagslyset som treffer det. Det er blikket mitt. Det er meg. Jeg ser alt med nye øyne. Det som har føltes som hjemme har blitt fremmed igjen, litt som første gang jeg satt mine føtter her, da alt var nytt og du var ny og jeg ikke ante hva vi to kom til å bli.

Er det alltid sånn? Første og siste gang du kommer et sted? Som om auraen rundt deg hjelper til med å slutte ringen. Gir meg det jeg trenger for å klare å gå derfra. Fremmed, hjemme, fremmed igjen. Farvel.

Jeg ser på deg uten at du merker det. Du vet ingenting, du, om hvordan livet ditt skal endres om bare noen få setninger. Du byr på noe å drikke og slår deg ned i sofaen, som du alltid gjør, og jeg fascineres av hvor lik verden vår ser ut fra utsiden, rent objektivt, mens den for meg er radikalt annerledes enn den er for deg. Jeg er i ferd med å låse meg selv ut av livet ditt for godt, og du har akkurat sluppet meg inn som om jeg skal bli der til i morgen, som jeg alltid gjør. Komme tilbake igjen, som jeg alltid gjorde.

Men jeg skal ikke det.

Jeg tar en slurk og kjenner at hjertet slår unormalt hardt, unormalt fort, du påpekte det en gang, og jeg lurer på om du husker det. Da jeg lå inntil deg i sengen og hjertet mitt hamret, og du sa «så fort hjertet ditt slår», og jeg tullet det bort, som jeg alltid gjør, mens jeg innerst inne visste at det skyldtes alt det jeg ikke fikk meg til å si. Det som satt seg fast i brystet og fikk hjertet til å protestere og du merket det, hvordan det hamret desperat mot deg i mørket, men jeg sa ingenting. Som jeg aldri gjorde.

Nå er vi her igjen, det hamrende hjertet mitt og jeg, og denne gangen skal jeg la det slippe ut, for jeg er modigere nå. Tydeligere på hvem jeg er mest glad i av deg eller meg.

Det har vært deg litt for lenge. Nå er det min tur.

Jeg setter meg over deg i sofaen og gir deg en klem med hele meg. Sier det jeg må si i den posisjonen, for jeg vil ikke møte blikket ditt, modig – men ikke så modig. Kjenner at hjertet roer seg ned, setning for setning, til alle ordene det har båret på endelig har sluppet ut, og etterpå er jeg helt tom. Det var det. Det var alt. Jeg trekker pusten en gang til, før jeg reiser meg og plukker opp tingene mine. Beveger meg mot friheten, kaster et siste blikk på deg fra dørkarmen og smiler takknemlig for alt vi har vært. Alt du har gitt, alt jeg har lært. Alt vi gjorde, alt vi var.

Og så går jeg, uten å se meg tilbake. Akkurat sånn jeg har forestilt meg sluttscenen vår utallige kvelder i sengen min alene. Utallige generalprøver på egenhånd, premierekvelden her med deg. Sceneteppet faller, men applausen uteblir.

Når jeg kommer ut på gata igjen fyller jeg lungene på ny, med en friskere luft enn på lenge, og lurer på om stua di bader i et annet lys for deg også nå, nå som jeg er borte.

_________________________________

sann historie, unntatt det som ikke er det

Helg! En sånn skikkelig deilig en. I går var jeg i Oslo og fikk pizza og vin hos det ene mennesket jeg klarte å ta med meg videre i livet etter studiene. Etterpå dro vi ut og tok en drink på Nedre Løkka cocktailbar; sjekk ut den hvis du ikke har vært der, veldig koselig sted med veldig gode drinker! Sykt hygge!

Og hyggen fortsatte da jeg kom hjem, jeg sovnet på sofaen til en episode av Love Island UK sesong 5 (er så hekta at det er flaut, faktisk) – og våknet ikke før halv ni i dag tidlig, helt uthvilt. Det er så fantastisk å legge planer på en fredag, for da får man liksom dobbelt så lang helg – hvert fall føles det sånn.

Jeg hoppet fra sofaen over i joggedressen, lagde meg egg til frokost, og broderte mens jeg fortsatte kjærlighetsmaratonet på TV. Så fikk jeg besøk av hun oppi bakken og vi snakket om livet mens det luktet nytraktet kaffe og lørdag i hele leiligheten, og jeg elsker sånne helger som det her.

2020 ser så langt ut til å bli det året jeg går gjennom på et lavere gir enn før. Jeg har endelig klart å roe ned, legge færre planer, ha tid og mulighet til at venninner bare kan dukke opp spontant fordi jeg faktisk er hjemme – helt planløs. Jeg har så godt av det, selv om det tok meg flere år å finne den girspaken. Her er den, hvert fall. Jeg klamrer meg fast.

Hvordan er din helg? 

Tenk at lille meg skulle havne i et langvarig forhold med et så stort flyselskap som KLM. Jeg forstår det fortsatt ikke.

Jeg husker hvor forvirret jeg ble da det tikket inn en e-post i 2014, med «Langsiktig samarbeid med KLM» i emnefeltet. Jeg trodde først det var et forsøk på svindel, lureri, en felle. Bloggen min var på det største i 2010-2012. Etter det begynte innboksen min å bli stille, selv om jeg enda drev på her i mitt lille hjørne av Internett. At en så «liten» blogg som min egen skulle tiltrekke seg en merkevare på det nivået var nesten for godt til å være sant, men så var det visst det. Sant, mener jeg.

Så sant at jeg kan sitte her nå – snart seks år senere – og se tilbake på en hel verden full av opplevelser, minner og eventyr jeg aldri ville fått til uten KLM sine vinger.

Ååh, du er så heldig, sa mange. Njææ, til en viss grad, tenkte jeg. Tenker jeg fremdeles.

For selv om jeg absolutt ser surrialismen i at jeg fikk muligheten til dette samarbeidet, ser jeg samtidig at jeg fikk den for en grunn. Dette var ikke flaks. Jeg var ikke bare heldig. Det var ingen ren tilfeldighet at de valgte meg – etter å ha hatt intervjurunder med flere bloggere. De valgte meg mest sannsynlig fordi jeg er den er jeg, skriver som jeg gjør, deler det jeg deler og står for det jeg står for. Jeg har åpenbart gjort noe for det her selv, og det jeg har gjort har vært riktig og bra. Så bra at KLM ville assosiere merkevaren sin med min. Litt heldig, kanskje, men aller mest er det min egen innsats og all den tiden jeg la ned i å reise, skrive og fotografere i årene før den magiske e-posten havnet i akkurat min innboks. Om at de ønsket meg som ambassadør. Det skjedde ikke sånn ut av det blå, helt av seg selv.

(Jeg skriver det ikke bare for å skryte av meg selv, men óg for å fortelle deg at du også kan oppnå store ting – selv om du er relativt liten på Internett. Du MÅ ikke provosere, operere eller sjokkere for å bli oppdaget – noen ganger er det faktisk nok å bare være deg som gjør dine ting, som driver med det du brenner for og har det talentet du har)

Les også: Stop calling me lucky!

Jeg fikk være ambassadør for KLM i nesten seks fantastiske år, og jeg er så innmari stolt over å ha hatt den rollen. Det er et selskap som gjør så mye bra, har så mange fine ansatte, gode reiseopplevelser og som hele tiden strekker seg etter å ta vare på den jordkloden de samtidig ønsker å vise oss. Bærekraft står skyhøyt på agendaen, og jeg gleder meg til å se hva de gjør videre – selv om det blir fra en «vanlig» passasjers ståsted, og ikke lenger som blogger. Vi har nemlig slått opp, KLM og jeg. Det føles litt som et brudd, faktisk, mellom det jeg pleide å kalle bloggkjæresten min og meg.

Men vi skilles som venner – det er ingen større dramatikk enn at de skal jobbe annerledes med påvirkere fremover.

Takk for reisen, KLM!

Årets første ferdigskrevne kapittel startet med han jeg avsluttet det forrige med. Så dro han, og jeg fortsatte å skrive 2020 med hun oppi bakken, noen intense dager på jobb, mitt nye treningsregime, en dag i uniform, han kom hjem igjen og vi dro på konsert med the Dogs på andre siden av fjorden (bandet med Kristoffer Schau i front, sjukt bra live!), og på fotballpub på en søndag.

Jeg ommøblerte stua (nok en gang), bestilte et nytt eventyr ute i verden, var på Ikea med mamma og tante, broderte både fint og aggressivt og rent følelsesmessig har januar vært alt fra fargerikt fyrverkeri til ferdig utbrente stjerneskudd tråkket ned i grusen. I det siste mest av det sistnevnte. Jeg mistenker at kroppen min bare skriker etter D-vitamin igjen, akkurat som sist januar – for jeg finner ingen andre rasjonelle grunner til å være så himla lei av livet, haha.

Men det har vært en fin start på året, det har jo det. Hva med deg? 

Herregud da, tiden går. Og jeg glemmer å leve Internett-livet mitt, kanskje et godt tegn. At livet utenfor en skjerm er mer interessant, mener jeg.

De første ukene av 2020 har jeg brukt på å trene. To ganger i uka! Det er mye, til meg å være. Jeg elsker at vi har det tilbudet på jobb; vi har gymsal og treningsrom i kjelleren på kontoret, så når klokka drar seg mot fire kan jeg bare heise liket mitt ned under bakken (wow, det ble mer morbid enn jeg hadde tenkt) og få ferdig treningsøkta før jeg toger hjem for dagen. Jeg trener på gruppetimer, Tabata og styrkesirkel, og når våren kommer (eller har den kommet? Været forvirrer) skal jeg begynne å løpe ute i tillegg.

Vi har fått en landslagssyklist som intern (altså med et internship) på jobb, og hun skal gi meg både treningsprogram og ukemenyer så NÅ skal kroppen bli sunn og sterk. Ikke at jeg er så elendig trent i utgangspunktet, men jeg er en så innmari rykk-og-napp-mosjonist – det skal bli digg å bli tvunget til å holde det gående lenger enn et par uker av gangen.

ELLERS DA? Siden sist har jeg hengt med hun oppi bakken, han på andre siden av fjorden og tatt opp hobbyen min med aggressiv brodering. Jeg fant en hysterisk oppskrift her om dagen; «Når du har en dårlig dag, ikke glem at du er stygg også». Herregud, hvor langt ned kan man trykke folk, liksom, haha! Åh, jeg lo.

Så sånn går dagene. Jeg skal prøve å bli flinkere til å dele dem med dere, det er jo så koselig å bare skrive óg.

Har dere noen mer eller mindre aggressive hobbyer?

Jeg trodde aldri jeg skulle finne en som var så rett frem, så enkel. Og jeg trodde hvert fall ikke at jeg skulle like det.

Å være med en som sier én ting, og faktisk gjør det.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har forventet en skuffelse. At selv om du sa at du kom til å dukke opp, satt jeg egentlig og ventet på det motsatte. På en melding, en dårlig unnskyldning, mest av alt en avlysning. At du skulle komme fire timer senere enn du sa, eller aldri dukke opp i det hele tatt. Det kommer, det kommer, bare vent – det kommer. Sånn satt jeg. Sånn sitter jeg. Avtale etter avtale etter avtale.

Du vet, gammel vane vond å vende.

Men sånn er ikke du. Du sier én ting, og så blir det sånn. Akkurat sånn. Rett frem, ingen omveier, ingen skuffelser. Du sier én ting, og så gjør du det.

Du skulle bare visst hvor overrasket jeg blir, og hvor glad, hver gang du følger opp – som om en avtale mellom oss faktisk betyr noe, som om respekten går begge veier, som om det er sånn her det skal være. Som om det er normalt.

Er det dette som er normalt?

Jeg trodde enkelt betydde kjedelig, og at jeg kom til å mislike rett frem når jeg er vant til å gå omveier, møte stopp-skilt, varseltrekanter, veisperringer og navigere på en hullete asfalt. Men du er en strak veg i 60-sonen, og jeg har aldri vært så forvirra og glad noengang.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har mottatt en melding i ventetiden og tenkt «JAJA, der kom det, han kommer ikke allikevel» eller «sånn ja, nå fant han på noe bedre å gjøre, jeg visste det, snakkes«, men så er du faktisk på vei, eller så spør du bare om jeg er sulten, om vi skal spise noe sammen, og jeg blir så letta og forvirra og glad, og tenker herreGUD, så føkka jeg egentlig er.

Du skulle bare visst hvor mye mindre føkka jeg blir av å være med deg.

Denne boken har jeg hatt stående i bokhylla i årevis. Jeg kjøpte den da jeg var i Forsvaret, og Afghanistan var en del av hverdagspraten, men fikk meg aldri til å begynne å lese. Før nå, rett før jeg reiste til Karibien. Det gikk såå treigt i starten, for dette er ikke en bok som fanger deg fra første side, men da jeg først kom inn i historien ble jeg værende.

Boken handler om Rukhsana, en ung, afghansk kvinne som har utdannet seg til journalist i Delhi i India. Etter studiene reiser hun tilbake til Afghanistan, og til et land som nå styres etter Talibans sharialover. Befolkningen terroriseres og undertrykkes, og noen skildringer er så brutale, hjerteskjærende og provoserende at jeg ble oppriktig sint mens jeg leste.

Den talibanske cricketklubben tar utgangspunkt i virkeligheten, og da Taliban i 2000 søkte om medlemskap i Det internasjonale cricketråd. Alt av spill (unntatt fotball) var forbudt i landet, men regimet mente at cricket kunne tillates blant annet fordi spillernes drakt dekket hele kroppen. Dette bruker forfatteren til å spinne videre på en historie som handler om kjærlighet, cricket og folkets seige motstand mot grusomhetene i landet. Cricketen gir Rukhsana og fetterne hennes muligheten til å vinne en reise til Pakistan, hvor planen er å flykte videre – inntil Afghanistan har blitt et tryggere land igjen.

En god bok!