Og så ble det min tur til å bli mikrochip’et sånn at staten kan kontrollere meg. Neida, skal ikke tulle med sånt. Folk er gærne der ute. Jeg har hvert fall fått min første dose av vaksinen og er ett skritt nærmere livet slik det en gang var! Selve stikket var null stress, og opplegget på vaksinesenteret var veldig bra. Jeg gled bare gjennom, og var inn og ut i løpet av sikkert tre minutter. Pluss 20 minutter ventetid etterpå, da. Jeg fikk Pfizer, og har ikke kjent noe enda – bortsett fra en litt øm og stiv arm dagen derpå.

Jeg var, som mange andre, skeptisk i starten – til en helt ny vaksine, uten nok kunnskap om bivirkninger og langtidsvirkninger. Men jeg er mer bekymret for korona og senskader, og det er uaktuelt å stikke en pinne i hjernen hver gang jeg skal gjøre noe gøy, så valget var ikke så vanskelig. Jeg stoler på vitenskapen og de som kan dette. Samtidig skjønner jeg de som er redde, og jeg syns det er helt dust at vaksinerte omtrent tar det som et personangrep hvis noen velger å la være. Vi har nok gnisninger i verden, om ikke dette også skal bli en «oss mot dem»-greie. Lev og la leve.

Har du fått vaksine enda?

Denne boken kom jeg tilfeldigvis over via Instagram. Jeg ble nysgjerrig, søkte den opp og ble overbevist om at dette var noe jeg måtte lese. Boken er skrevet av Vilde Bratland Hansen, som forteller om nettopp farens hemmelighet.

40 år etter at han ble misbrukt som barn forteller han familien sin om de seksuelle overgrepene. Det gjør at datteren, Vilde, ser på barndommen sin og forholdet til faren med nye øyne. Hun forstår mer av uroen som preget stemningen i hjemmet, og hvorfor overdreven trening og anoreksi ble en strategi for å takle livet for dem begge.

Vilde fletter sammen sin egen og farens historie, og vever inn kunnskap om temaet overgrep. Boken er godt skrevet, sterk og personlig og beskriver hvordan overgrep kan påvirke en hel familie – ikke bare offeret. Den gjorde rett og slett inntrykk, og er et viktig bidrag til åpenheten om særlig menn som blir misbrukt.

Det er kanskje ikke en lettlest sommerbok, men den bør leses. Av mange.

Trenger du flere boktips? Jeg har samlet alle her. 

Før:

Etter:

Soverommet har fått et løft! Glemte å ta bilde av taket før vi byttet ut den gamle, stygge lampa med denne vakre kula. Han så den tilfeldigvis på Clas Ohlson, etter at vi hadde snakket om å finne en sånn type lampe en stund, billig var den og! Den lyser dunkelt, som passer bra for et rom vi stort sett bare sover i – det er ingen skap eller andre grunner til å ha litt bedre lys der inne. Og så har jeg malt taket i Deco Blue, samme farge som på veggene! Det ble så fint, og gjør samtidig at rommet er mye mørkere nå om sommeren – hvor natten nesten er fraværende. Jeg må ta et strøk til, men det får bli en regnværsdag.

Endrer du på én ting, forplanter det seg gjerne – så nå drømmer jeg om et nytt bilde på veggen også, hehe. Det passet fint da taket var hvitt, men nå er jeg mer i tvil. Egentlig har jeg lyst på et stort bilde av The Joker, spilt av Joaquin Phoenix, fra scenen der han danser seg ned trappa – etter at han har klikket. Men det virker umulig å få tak i, uten at det er dekket av tekst. Kanskje dette kunstverket av Dwight i stedet, hvis det kommer inn igjen.

Jaja, hva synes dere?

I ti år levde jeg med et to-tall. Og herreGUD, så mye de årene ga meg, så mye de tok. Så mye de formet meg, forandret meg. Det føltes ut som om jeg lukket en dør bak meg da jeg forlot dem, tjueårene, selv om det ikke er mer dramatisk enn at jeg ble ett år eldre. Allikevel lukket jeg liksom den døra til tjueårene. Hvor alt skjedde.

KJÆRLIGHETEN
Jeg startet tjueårene med å bli singel etter tre år med han dere kjenner som «mannekjøtt» (et ord som senere det året skapte så himla mye støy rundt meg, med kjeft fra Barneombudet og forsvarstopper som gikk i forsvar, herlighet). Så stupte jeg inn i en håpløs forelskelse som varte og varte og varte, og fikk meg til å skrive mil etter mil med ord om ulykkelig kjærlighet. Det var så intenst! Noen ganger så uutholdelig vondt, andre ganger så gnistrende og magisk og nå når det hele er over ser jeg tilbake med et smil. Jeg føler litt at jeg har levd ut en hel kjærlighetsroman med terningkast fem.

Og i slutten av tjueårene møtte jeg han som skulle bli min trygge havn. Han som skulle gi meg tryggheten jeg alltid har søkt etter, men aldri funnet hos noen. Han som gjør meg lykkelig, uten en u foran. Og det er derfor det er så vanskelig å skrive om han, det er derfor han ikke får mil etter mil med ord. Han gjør meg glad, og beholder meg der. Jeg skriver best når jeg er trist. Jeg er så takknemlig for at han gir meg den skrivesperren.

MILITÆRET
Fra jeg var nitten til jeg ble tjueto. Det står fremdeles igjen som de tre beste årene i livet mitt. Jeg fant venner jeg skal ha med meg til jeg dør, jeg har flydd jagerfly, oppdaget mestringsfølelsen, dykket ned i havet i en ubåt, tittet opp av luken på en stridsvogn, seilt med fregatt, jeg gjorde så mye og lærte enda mer og jeg kommer aldri til å glemme alle de skrittene jeg tok i M75, militærstøvlene. Vet dere hva et familiemedlem sa den kvelden vi hadde avskjedsmiddag før jeg dro til Madla? «Jaja, du er nok hjemme igjen om et par uker». Vet dere hva militærlegen sa? At jeg ikke kom til å holde særlig lenge, fordi den spinkle kroppen min ikke var rustet for militærtjeneste, spesielt ikke de lange marsjene med tunge ryggsekker. Vet dere hva JEG sa? «Hold my beer…» Og motbeviste både den ene og den andre, samtidig som jeg overbeviste meg selv om at jeg er så mye sterkere enn jeg trodde jeg var. Både fysisk og mentalt.

Det stemte. Jeg er stolt.

VERDENSREISA
I dag treffer haken min gulvet av tanken på at jeg bare la ut i verden helt mutters alene i en alder av tjueto. I nesten sju måneder surret jeg rundt der ute. Opplevde hvor magisk planeten vår kan være, og hvor fantastiske mennesker er. At verden som blir fremstilt så skremmende i media, faktisk er eventyrlig når du opplever den selv. Jeg elsker at jeg turte det, og det ga meg følelsen av å ha levd livet. I en alder av tjueto, da verdensreisen var over, tenkte jeg at hvis jeg dør i morgen er det helt ok. Jeg har levd.

VENNSKAP
Dette var tiåret «alle» rundt meg giftet seg, fikk barn – av og til begge deler. Alle så ut til å finne sin «resten av mitt liv», mens jeg stod på stedet hvil. Står på stedet hvil. Men det gjør liksom ingenting, alle vennskap verdt å ta vare på består – uansett hvor ulike valg vi har tatt for resten av våre liv. Jeg er så takknemlig for det, at jeg ikke blir glemt i ammetåker og bryllupsnerver. Det har vært fantastisk å stå på sidelinjen, å få møte nye verdensborgere som kaller meg for «tante» – selv om vi ikke er av samme blod. Å få være forlover igjen og igjen, og være så tett på bestevenninnene mine på en av de største dagene i livet. Å komme på besøk i nye hjem, sitte på i nye biler, høre om hvordan deres fremtid ser ut – og vite at jeg også er en del av den. Selv om jeg står her både uten barn og ekteskap. Det har ikke betydd noe, de forblir de samme og har holdt av en plass til meg.

Tjueåra har vært fylt av vennskapelig lykke, men også det stikk motsatte – for det har ikke bare vært glitter og regnbuer, det her. Det har vært kriser, sorg, tragedier og dødsfall og det er noe vakkert ved det òg. Å få oppleve vennskap når man virkelig trenger dem. Støtten, kjærligheten og omsorgen. Jeg unner ingen å gå gjennom personlige kriser, men jeg unner paradoksalt nok alle å få oppleve det som blomstrer ut fra en.

Jeg er så takknemlig både for de som stilte opp for meg, og for at jeg har kunnet være der for dem.

SYKDOM
Jeg har aldri lest meg særlig opp på MS, for meg har det vært nok å leve med at pappa hadde det. Jeg trengte ikke å vite mer enn hva jeg så på ham. Og godt er det, for hadde jeg fordypet meg i det hadde jeg kanskje forstått hvor mye MS potensielt kunne forandre på 10 år. Hvor mye den skulle ta fra pappa, hvor mye av pappa den skulle ta fra meg. I dette innlegget skrev jeg om hvordan sykdommen utviklet seg samtidig som jeg vokste. Mye av det skjedde i tjueåra. Pappa mistet evnen til å snakke, evnen til å sitte, han mistet muligheten til å bo i sitt eget hjem. Jeg lærte meg begrepet ventesorg (av en av dere, tusen takk!), og hvordan jeg bare måtte innfinne meg med å leve med den. Og paradoksalt nok lærte jeg mest om livet da vi til slutt stod i møte med døden for tre år siden. Hvor mye de nære og ekte tingene betyr, hvor lite alt annet gjør det.

Men selv om MS maktdemonstrerte i tide og utide gjennom tjueåra mine, tenker jeg ikke tilbake på det tiåret som særlig sykdomspreget. Jeg husker de store hendelsene (som det heldigvis var ganske få av), da ambulanser og alvorlige leger var involvert, men utover det husker jeg bare pappa. Smilet hans, humoren vår, at han rakk å spørre meg om hvordan det gikk med studiene før språket hans forsvant. Hvor stolt han var, den tryggheten han oste. Et liv med sykdom, betyr ikke at sykdom er livet. Familien min var – og er – enestående sånn.

KARRIERE
Jeg startet tjueåra med et fagbrev som mediegrafiker, fortsatte med en bachelor i medievitenskap noen år senere og der stoppet utdanningen (enn så lenge). Karrieremessig gikk jeg fra vernepliktig soldat til lærling og grenader. Ble sivil og prosjektmedarbeider i x antall prosjekter jeg fant via nettverket jeg dro med meg fra Luftforsvaret, innom stillingen som digital markedsfører før jeg fikk et internship hos Gjensidige da jeg var tjuefem. Og så ble jeg fast ansatt som kommunikasjonsrådgiver for tre og et halvt år siden, og her jeg er nå; kommunikasjonssjef, en tittel jeg enda vrir meg litt i stolen over å ha (hei bedragersyndrom), men som stadig vokser på meg.

Jeg syns jeg klarte meg bra, jeg!

BLOGG
Jeg kan ikke oppsummere tjueåra uten å nevne bloggen, for den har vært en så stor del av det. Er det bare jeg som savner blogging anno 2011, forresten?! Åh. Det var så mye mindre polert på den tiden, så ufarlig og gøy. Nå er alt så selvsensurert, profesjonalisert og reklamete, og jeg er fryktelig glad for at jeg aldri gjorde bloggen til mitt levebrød. Jeg hadde verken orket eller taklet det. Men 2011-versjonen orket jeg så mye at jeg på et tidspunkt var en av de «store» (fortsatt liten i forhold til de andre, men allikevel). Finalist i Vixen Blog awards (som mamma og tante måtte dra på fordi jeg var på verdensreise, herregud – for et sjokk de fikk av den overfladiske bobla, haha), VG kåret meg til «årets komet», jeg var nominert i samme kategori som Jens Stoltenberg under Social Media Days et år, og fikk nesten en følelse av å være kjendis. Altså, jeg ble gjenkjent på gata i Stellenbosch i Sør-Afrika? Sprø tider. Men åh, så gøy.

Bloggen har gitt meg mye – både av opplevelser og muligheter, men det jeg er gladest for i dag er dere. Enten dere fortsatt leser det jeg skriver, eller de som har falt av underveis. All støtten gjennom opp- og nedturer, hvordan dere hjalp meg til å takle psoriasisen – det er mer enn dere er klar over selv, tror jeg. Alle kommentarene, møtene, gavene, brevene, det faktum at min første venninne her i Horten spant ut fra denne bloggen. Jeg har så mye å takke dere for, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vil bare si takk.

NÅ
Jeg vet jeg er ett år for seint ute til å poste dette innlegget, egentlig. Jeg har bikket 31, og skrev mesteparten av dette da jeg fylte 30. Men så bare lot jeg det ligge, og tok det ikke opp igjen før nå. Nå? Jeg er ikke lenger tredve, jeg er i tredveårene. Hva de skal fylles med har jeg i kjent stil ikke planlagt. Jeg tar ett kvarter av gangen, og lar det som skjer skje. Pirker litt i livet hvis det trengs, men lar tilfeldighetene styre. Det eneste jeg vet er at dette tiåret startet som en drøm. Jeg ble samboer med en som får meg til å le, jeg bor i et slott, har en jobb jeg liker og mennesker jeg elsker å være med. Jeg har god helse, godt humør og selv om det er absurd å tenke at jeg en dag (forhåpentligvis) skal fylle førti, gleder jeg meg til den dagen kommer og jeg kan se tilbake på enda et tiår fylt av ting jeg enda ikke vet hva er. Det er noe spennende ved det òg.

Få høre om deres tjueår, a? Om så dere er midt i dem eller ferdig for lengst.

Noen glimt fra lørdag, den dagen jeg bikket trettien og offisielt gikk inn i tredveårene. Jeg har ingen følelser knyttet til alder, egentlig, men tallet er allikevel rart å se. Og tanken på at neste gang jeg runder er det fire-null. Førti. FØRR. Det er hvert fall en sprø tanke.

Det ble en superfin bursdag, alt takket være han. Jeg fikk gaver på senga, han lagde egg og bacon til frokost og slang sammen en kake?? Sistnevnte overrasket meg mest, han har aldri bakt i hele sitt liv – og plutselig stod han der – omringet av ingredienser og med slikkepotten i hånda. God ble den òg! Ellers gikk dagen med til å hente et nytt TV-bord i Tønsberg, grilling på verandaen og en tur ut på Saxon på kvelden.

Dagen derpå (alltid like strategisk….) hadde jeg voksenbursdag, og nå når reiseveien både har blitt lang og dyr ser jeg på det som en gave i seg selv at familien velger å ta turen, hehe. I tillegg til deres tilstedeværelse fikk jeg gavekort på Hageland, en massiv potte og hageredskaper – alt ønskelisten min bestod av. Det i seg selv er vel et bevis på at jeg på en eller annen måte har blitt voksen 😀 Av mannen fikk jeg puslespill med Horten som motiv, og turkopper i tre – til vin og champagne. Fornøyd!

Tusen takk for alle gratulasjoner <3 Håper helgen deres også har vært fin!

Jeg vet ikke om dere syns det var gøy i det hele tatt, men jeg humret litt selv da jeg gjorde dette sist; fant frem gamle spørsmålsrunder og svarte på nytt. Denne spørsmålsrunden hadde jeg i 2010 – da var jeg 20 år. Nå er jeg 30! Hvor sprøtt er ikke det?

Okei, kjør:

Hva fikk deg til å begynne å blogge?
2010: I was kissing sick and that isn’t only only :- ) Jeg har alltid elsket å skrive og ta bilder, og ut av kyssesyken blomstret det faen meg en blogg. Så nå sitter jeg her, da…..

2021: …og her sitter jeg faen meg enda. Elleve år etter at dette bildet ble tatt:

Hva holder skrivingen din gående?
2010: Alt jeg opplever, hæren jeg har av glade leserbein som logrer og alt som skjer i hodet mitt. Jeg har mye sykt (!!) som faktisk MÅ få utløp et sted….. Barten som løp ut havnet f.eks. på fingeren og alle de fine mennene ble plassert i en kjøttdisk.

2021: Nå holder jeg skrivingen mer haltende enn gående, men det er fortsatt det samme som leder meg til tastaturet; dere, det jeg opplever i livet og alt som foregår i hodet eller hjertet. Jeg har blitt litt mer sparsom med ordene, både fordi jeg føler mer for å ha et privatliv nå enn før – og på grunn av den jeg er sett utenfra. Jeg er kvinne (30), kommunikasjonssjef. Det blir noen automatiske sperrer av det, altså.

Hva gjør du hvis du har en dårlig dag (for å få den bedre)?
2010: Jeg løper for alltid. Her om dagen var dagen så dårlig at jeg løp 9 km (!!) uten å stoppe. Jeg løp og løp og løp….. Det var helt sykt, hvor KOM utholdenheten fra liksom, men det var veldig fint også. Solnedgang, skog, musikk og fly. :- ) Dagen ble en perle og jeg sovnet stille inn med et smil om munnen.

2021: Jeg har ikke så mange dårlige dager lenger, men hvis jeg skulle ha en gir jeg meg selv rom til å ha det. Det er en del av livet!

Det virker som du er lei deg pga «mannekjøtt» når du er lei deg. Var det du som slo opp? Ja. Eller var det en helt annen situasjon? For jeg skjønner det er tøft å være den som slår opp også, men ikke SÅ lenge som jeg har fått inntrykk av at du har vært det, derfor henger jeg ikke helt med, og lurer på hva jeg ikke egentlig henger med på! haha.
2010: :- )

2021: Det ville ikke Marie 20 år svare på, for hun hadde mer enn nok med å håndtere en ulykkelig forelskelse, stakkar. Den ti år eldre versjonen kan jo prøve istedet.

Herregud, så forvirrende det må ha vært å være bloggleser på den tiden – jeg skrev 52 innlegg om ulykkelig kjærlighet (jeg skrev et eget innlegg om at det var 52 innlegg, derfor jeg husker antallet), omtrent fra tiden det ble slutt med dette «mannekjøttet» og to år frem i tid. Det var aldri han jeg skrev om, det var en annen jeg ble håpløst forelsket i omtrent på samme tid som bruddet. Jeg hadde et stort behov for å skrive det ut, samtidig som jeg ikke ville at noen – verken dere eller han – skulle skjønne hvem det dreide seg om. Derfor ble alt skrevet i gåter, og jeg skjønner forvirringen – beklager at det tok meg ti år å oppklare dét 😀

Hva vil du anbefale alle andre å gjøre?
2010: Dere burde leve livene deres fullt ut og følge drømmene deres nonstop, det er bare NÅ du lever og kan gjøre det. Du vet aldri når sykdom eller død tar fra deg livet du en gang hadde sjansen til å leve. Sa jenta med pappa i rullestol…. :- )

2021: Jenta med en pappa i rullestol var ikke så dum, hun! Jente uten en pappa vil bare gjenta det hun sa. Lev livet! Følg drømmer, magefølelser, og ta vare på øyeblikkene. Alt kan faen meg skje.

Hva gjør at du lar så mange lese om tankene, følelsene og livet ditt så og si uten grenser?
2010: Ærlig talt…. Vet ikke. Altså…. Jeg skriver ikke om kjærlighetssorg og mine innerste tanker fordi jeg har et behov for at resten av verden skal vite om det, jeg skriver fordi jeg må sette ord på ting, det er sånn jeg takler og fordøyer inntrykk og følelser. Jeg har aldri vært den som snakker om meg selv og følelser til andre, det er ikke stemmen min sterk nok til. Kunne sikkert skrevet en dagbok for meg selv eller skrevet tanker, følelser og livshistorier og aldri publisert det noe sted, men det gir liksom en følelse av at noen hører det jeg ikke sier, hvis dere skjønner – når jeg skriver det ut til dere. Det er ikke så farlig at jeg ikke får svar, det er bare… Deilig å få det ut, og vite at noen tar i mot. Dessuten skriver jeg mye på den måten at de som leser ikke skjønner så mye, med mindre jeg har snakket med de om det. :- ) Og jeg snakker jo ikke….

2021: Det Marie 20 år sa!

Blir det du skriver om noen gang brukt «mot» deg av familie eller venner? At du feks har skrevet noe her som du ikke har fortalt dem som sjokkerer dem.
2010: Sjeldent. Jeg passer på at familie og venner får vite om viktige ting som skjer i livet før  jeg forteller det til resten av verden. :- )

2021: Det hender, faktisk, men det er bare fordi jeg har blitt fjernere med årene. Glemmer hvem jeg har sagt – og eventuelt ikke sagt – ting til, og så fyrer jeg kanskje av her før «alle offline er informert». Men nå skjer det ikke så altfor store ting i livet mitt, da. Så det går helst bra.

Kan du fortelle litt mer om katten din?
2010: Hun heter Miss Anton, fordi de jeg fikk henne av ikke visste om det var gutt eller jente, så de kalte «»»han»»» Anton. Og så VAR det en jente, og så ble det lagt til «Miss» i navnet. Miss Anton. Nå høres det ut som hun er transvisitt, så vi kaller henne bare Missy. Overtok henne fordi alternativet var døden. Hun er ganske liten til å være så stor, og lever i beste velgående. Kjempekosete, fiser mye og mjauer for å få viljen sin :- ) Litt som meg!

2021: Hun er for tiden død.

Hva liker du best å gjøre på fritida?
2010: Hvilken fritid?

2021: Og alt vi har er fritid <3 Jeg liker å pusse opp, leke med venner, male, brodere, legge puslespill, rydde, lese, se på serier, være ute.

Har du det bra for tiden?
2010: Jeg har det superbra helt til jeg har fritid. :- )

2021: Jeg har det veldig bra!

Hva pleier du å gjøre for å få ut følelsene? løpe, spise gulrøtter, se på dr.phil ? eller noe annet?
2010: Tror jeg skal styre unna gulrøtter, for meg er det å spise gulrøtter et selvmordsforsøk (allergisk sikkert). Dr Phil kommer jo bare når jeg er på jobb, fml. Så ja – jeg løper, og skriver. Og av og til sender jeg en desperat melding til du-vet-hvem-du-er. Da blir humøret på magisk vis bedre, uansett. Åååh hvilket hundeliv….

2021: Skriver, griner, jogger hvis jeg er frustrert. Men det er jeg aldri lenger, det kjennes ut som om hele følelsesspekteret mitt har flatet ut med årene? Ikke det at jeg aldri føler noe, men jeg har sjeldent de negative følelsene lenger. Det er deilig!

Herregud, for et koselig møte med meg selv for ti år siden.

Hva tenker dere, er disse innleggene litt gøy for dere også, eller er det bare egoet mitt som storkoser seg?

It’s gonna be may, sang Justin Timberlake, og så ble det mai og måneden leverte. Den leverte båt (!!), vi kjøpte en Nordkapp Noblesse av et nydelig eldre par, og hvis bare været holder seg kan sommeren bli perfekt. Mai leverte kartet på veggen, motivasjon til å fortsette å løpe – selv i regnvær, og årets første bad. Det var mer eller mindre ufrivillig, fordi jeg måtte tisse og doen i båten fungerer ikke enda. Det var ikke det mest behagelige jeg har opplevd, det var det ikke.

Mai ga meg hun med foten, som kom på besøk i slottet for aller første gang – vi spiste reker, drakk hvitvin, snakket oss gjennom x antall kort i Fuelbox og danset til og med. Om det var fri vilje eller hvitvin er jeg fortsatt ikke sikker på.

Mai var den måneden pappa skulle ha fylt 70, og selv om han av naturlige årsaker ikke kunne komme feiret vi bursdagen hans og den han var på Thai Market i Fredrikstad, (nesten) hele flokken. Det var fint!

Vi tilbragte nasjonaldagen i sofaen, spiste amerikanske pannekaker med sirup til frokost og så på et helt søttende mai-tog med Blacklist-episoder. Så kom plutselig sommeren, han dro på jobb og jeg dro til Saltnes for en helg, og elsket den lille mikroferien på andre siden av fjorden. Vi malte hus, gikk turer, shoppet og drømte om badefliser (de pusser opp) og drakk øl og det var så koselig, alt sammen. Jeg fikk sommerstrikk fra svigermor, leste ut en bok, begynte på den neste og jeg håper dette været her varer helt til september.

Mai leverte.

Hva leverte den deg?

Jeg har alltid trodd at jeg har vært en helårstjej. At jeg elsker høst, like mye som vår, like mye som vinter, som sommer. Men med alt solskinnet, alle fregnene og all varmen mot huden de siste dagene, og den innmarie (hehe, marie) lykkefølelsen som fulgte med? Jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et sommerbarn. Eller om lykken bare føles så stor nå fordi vi har lagt en hel vinter i lockdown bak oss.

Herregud, vi må ta vare på alle disse øyeblikkene som kommer fremover, dere. Vi må det. De kommer aldri igjen, ikke på samme måte. Ikke med det samme bakgrunnsteppet. Første klem med en fullvaksinert mormor, etter ett år uten. Jeg fikk min på brygga i Fredrikstad, på bursdagen til han som skulle fylt søtti i mai. Den første overnattingen hos bestevenninna i en annen kommune, etter så mange måneder med avstand. Det første smilet fra en fremmed i butikken, etter at munnbindene er pakket bort for godt.

Jeg skal ikke sammenligne tiden vi går inn i nå med frigjøringsdagen etter andre verdenskrig, men det er vel det nærmeste vi kommer. Det er noe å ta vare på.

Jeg var i ferd med å begynne på en oppsummering av mai, da jeg kom på at jeg ikke har vist dere verdenskartet i tre – som jeg har mast om så lenge, og end-e-lig fått opp på veggen!

Kartet er fra MiMi Innovations, vi kjøpte det på CDON. Det kostet litt, men kvaliteten er god! Apropos, noen må snart fortelle CDON at de med fordel kan bytte navn…? Da jeg var ung gikk det i CDer og spill, nå har de alt. Og da mener jeg ALT. Du kan bestille en Jacuzzi derfra, uten å overdrive.

Uansett – vi kjøpte kartet i den største størrelsen, fordi veggene her er så høye og noe mindre hadde blitt stusselig.

Det var enklere enn jeg fryktet, å få det opp. Du starter med en papirremse øverst som forteller deg hvor del 1 og del 2 skal plasseres. Deretter er det bare å følge på med alle de 36 delene, alle nummererte og med bruksanvisning på hvor de skal. Jobben tok noen timer, men med litt tålmodighet og noen øl gikk det som en lek. Det var i grunn det det var; et enorm puslespill!

KULT, ja?!

Planen var egentlig å henge opp polaroidbilder fra der vi har vært, men enn så lenge er verden et kunstverk i seg selv. Jeg tror alle de små bildene fort kunne blitt rotete, dessuten minner polaroidbilder på veggen meg om da jeg var i begynnelsen av tjueåra og hadde de hengende overalt rundt meg. Litt ferdig med den stilen, kjenner jeg. Det følger også med små «nåler» du kan feste til de landene du har besøkt, men vi droppet det også. Det enkle er ofte det beste.

HVA SYNS DERE?

VI HAR KJØPT BÅT!

Litt sånn apropos ingenting, men samtidig ikke. Jeg har bodd ved sjøen de siste fem årene, og det er ikke få ganger jeg har stirret lengselsfullt ut på sjøfolket og misunnet dem muligheten, friheten og livet på vannet. Det samme har han, og følelsen ble ikke noe mindre i fjor sommer, da begges lengsler ble slått sammen til én stor og pandemien tvang oss til å bli hjemme hele ferien. I år gjør det enda mindre å ikke kunne reise noe sted, for nå har vi Ella!

Hun er tretten år gammel, har to soveplasser og en badetrapp. Det er sitteplasser nok til en liten gjeng, og i første etasje har vi et toalett han forhåpentligvis skal få til å fungere etter hvert («første etasje», det vil si under en pute der vi sover, ville bare virke litt storkar).

Er hun ikke nydelig? Nå håper jeg bare at sommeren leverer, at det blir sol og skjærgårdsturer, bading og overnatting på øde øyer. Et glass vin i solnedgangen, og kanskje en fisk eller to. Alle de der dagdrømmene som automatisk har kommet til meg når blikket har falt på en båt langt der ute. Nå er den drømmen bokstavelig talt i havn. Er det sommer snart?