Status på 2019

Jeg fant igjen dette innlegget her om dagen, med en liste over ting jeg ville gjøre i 2019, og det er alltid gøy å se om jeg faktisk får gjort det. Jeg følger det jo aldri opp, sånn egentlig. Det slo meg nå. MEN noe har jeg fått til allikevel:

– holde plantene mine i live
Der er jeg faktisk ganske god! Det er et par som har dødd, men de viktigste (hawaii-rosen og planta jeg fikk fra tante) lever i beste velgående. Og de fleste andre også. Hvil i fred til de 2-3 andre jeg har måttet kaste.

– gjøre kontoret til et rom jeg er fornøyd med (i skrivende stund er det bare stablet fullt av ting)
Her har jeg ikke gjort en dritt, faktisk. Kanskje ryddet litt, ommøblert litt, men jeg er langt fra fornøyd. Kanskje i 2020?

– trene mer
Jeg husker ikke hva jeg drev med i 2018, men jeg har hvert fall trent litt i 2019 også. Om det er mer, det vet jeg ikke. Jeg holder det hvert fall gående, i rykk og napp.

– skrape fire nye land fra skrapekartet mitt (én og en halv er allerede planlagt!)
Ja! I 2019 har jeg skrapt åtte; Thailand, Peru, Kroatia, Tjekkia, St. Martin, Jomfruøyene, Puerto Rico og Jamaica.


Foto: Minaflores, Peru

– lære meg spansk på egenhånd, ikke flytende kanskje, men nok til å forstå litt og gjøre meg selv litt forstått
Veeel. Jeg fikk testet kunnskapene i Puerto Rico og Cuba, og jeg kan noen ord. Jeg kan forstå essensen i enkelte samtaler. Men jeg har ikke blitt så god som jeg hadde planer om. Fortsettelse følger i 2020!

– begynne på den der masteren, hvis jeg oppfyller kravene
Tar det neste år, kanskje.

– lese 30 bøker (jeg har laget meg en goodreads-profil, du finner den her)
Jeg har lest 13 av 30, så jeg må stå på litt hvis jeg skal klare den utfordringen.

– rydde i klærne mine og gi bort det jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å bruke
Jeg har gitt bort hvert fall fem bæreposer, men kunne sikkert ha gitt bort enda mer. Jeg er så dårlig på å ta farvel, uansett om du har puls eller bomull i deg.

– bli flinkere i matveien igjen, det har blitt altfor mange micro-pannekaker og pølser fra Narvesen de siste månedene
Åh, nei. På ingen måte.

– spare penger til nytt gulv og nytt kjøkken etterhvert
Jeg har begynt å spare til gulv!

– finne de ordene jeg leter etter for å klare å formulere dette punktet
Jeg husker ærlig talt ikke helt hva jeg mente med det siste punktet her, og jeg tror det er et svar i seg selv? Jeg har det bedre enn jeg hadde det i januar 2019. Sorgen var bare et halvt år gammelt, og jeg forventet å være ferdig – men det var jeg ikke, og det var slitsomt i seg selv. Å stressørge, eller hva det var jeg drev med. Punktet handlet hvert fall om psyken min, og jeg var ikke på et hyggelig sted. Det er jeg nå. Sorg tar tid, og den er tung, men dere hadde rett; den blir lettere å bære. Den blir det.

Hadde dere nyttårsforsetter eller noen ønsker for 2019? Hvordan går det/gikk det med dem? Fortell, fortell! 

 

Boktips: Blå

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Jeg fikk lest så mye på ferien – jeg hadde med meg fire bøker, og tenkte at èn bok per uke måtte vel holde. Men neida! Jeg gikk tom en uke før ferien var over, så neste gang må jeg ta med flere. Og nei, ikke prøv å overbevise meg om lesebrett eller lydbøker. Jeg er og forblir et bokmenneske.

Maja Lunde sin Blå var én av bøkene jeg slukte. Jeg henger litt etter, jeg veit, for hele verden har oppdaget henne for lenge siden. Men bedre sent enn aldri, det må jeg virkelig si. For denne var BRA.

Boken tar for seg to ulike historier. Den ene handler om Signe, en eldre kvinne med en båt i Norge i 2017. Vi følger hennes liv i både fortid og nåtid, om hennes lidenskap for havet og naturen, og kjærligheten til en mann hun som eldre prøver å finne igjen.

Den andre historien foregår i Frankrike i 2041. Klimakrisen vi ser begynnelsen av nå, har kommet mye lenger. Det finnes ikke vann, mennesker er på flukt fra heten og tørken og vi følger David og datteren hans som kommer seg til en flyktningleir og forsøker å overleve der.

Jeg skal ikke legge ut om så mye mer – bare les den. Maja skriver så fengslende, historiene er troverdige og gode og boken er vanskelig å legge fra seg på sin måte. Jeg gleder meg allerede til å lese Bienes historie (den første boka i denne klimakvartetten), og Przewalskis hest (bok nummer tre), for jeg har hørt at de er skrevet i samme stil.

Har du lest Maja Lunde enda? Eller hva leser du akkurat nå?

 

Regningen, takk

Jeg hadde egentlig aldri planer om å regne ut hva jeg brukte på denne månedslange ferien. Jeg lever litt lykkeligere uviten, så lenge jeg vet at jeg har penger nok til å betale ned på lån, at alle automatiske trekk i nettbanken går sin gang, at jeg ikke havner i økonomisk ubalanse på grunn av en tur.

Men – vi var to, og la ut for ulike ting underveis, og for å finne ut hvem som eventuelt skyldte den andre hva måtte vi gjøre noen regnestykker i går. Og når jeg først fikk dét beløpet, tenkte jeg føkk it – la meg se hva jeg faktisk brukte totalt.

Jeg fikk spørsmål på bloggen om hvor mye jeg forventet å bruke, hva jeg hadde i budsjett før jeg dro.

Jeg setter aldri opp ett i forkant av en reise, for å være ærlig. Jeg har en økonomisk magefølelse som aldri har sviktet meg før, og det er den jeg følger underveis. Det eneste vi snakket om før vi dro, var at et hotellrom ikke skulle koste mer enn åttehundre kroner per natt (altså firehundre per pers). Resten lot jeg bare stå til. Smart? Ikke hvis du ikke har kontroll på økonomien din. Men for meg fungerer det helt fint.

Jeg kunne selvfølgelig ha reist mye billigere. Jeg kunne ha sovet på hosteller, eller bodd gratis hjemme hos folk via Couchsurfing, jeg kunne holdt igjen mye mer enn jeg gjorde på denne turen. Men jeg er laget for å kose meg, når jeg kan. Jeg jobber for å tjene penger, og de pengene jeg tjener har jeg lyst til å bruke på å leve, på å ha det komfortabelt og godt når jeg reiser – fordi jeg har muligheten.

Okei, nå har jeg runda grøten. SÅ. Hva ble det?

Grovt regnet: 42 000 kroner totalt. Fire uker på ferie. Det inkluderer alt. Mat, drikke, bosted, opplevelser og flyreiser (minus reisen fra Norge til Sint Maarten, og fra Miami til Norge). Jeg trodde ærlig talt det skulle være enda mer. For karibien er så langt ifra billig.

For å gjøre det litt billigere kjøpte vi frokost og øl på matbutikken, og holdt oss til enkle, billige retter da vi spiste ute. Vi var ikke på veldig mange utflukter, valgte bort for eksempel både Key West og Bahamas mot slutten av turen. I tillegg droppet vi taxi så ofte vi kunne, selv om det hadde vært mer behagelig å hoppe inn i en (ref. monsterbakken vi måtte gå opp til der vi bodde i St. Thomas, herregud).

Bevisst på pengebruken, men samtidig ikke veldig sparsommelig. Det er sånn jeg liker å reise.

Selv om jeg ikke setter opp budsjett før en tur, har jeg alltid en sparekonto jeg fyller opp så mye jeg kan når jeg er hjemme. Uten at jeg sparer til noe spesielt, jeg bare liker å leve billig i hverdagen og spare så mye jeg kan, fordi det er gøy og fordi jeg vil ha den økonomiske tryggheten for meg selv.

Det er den som gir meg en økonomisk magefølelse i alt jeg foretar meg. Jeg har et viss beløp jeg alltid ønsker å ha i bakhånd – tilfelle noe skulle skje. Tilfelle kjøleskapet ryker, sånne ting. Alt som er «til overs», altså over det beløpet jeg har bestemt meg for å alltid ha stående, har jeg ingen problemer med å ta ut for å bruke på reise. Jeg angrer aldri på de pengene jeg har brukt på dét, eller på bøker, selv om det gjør litt vondt i sparegrisen i meg å se at kontoen krymper.

Nå er målet mitt å spare opp alt jeg har tatt fra sparekontoen, som om reisen aldri fant sted.  Og så spare enda litt til, inntil jeg finner et nytt eventyr å legge ut på.

Hva tenker du om økonomi og reise? 💸

 

Postkort fra Playa Larga

Skrevet 28. oktober

Jeg er tilbake i Cuba! Fine, morsomme Cuba. Internett er fortsatt mangelvare og deales fremdeles i parker (du kjøper sånne kort fra wifi-langere, nesten som narkotika og det kan vel til en viss grad sammenlignes også, kan det ikke?), så jeg nøyer meg med å skrive i notater på telefonen og publisere en dag vi er i parken – eller kanskje disse blogginnleggene ikke legges ut før jeg har ankommet en nytt land (med Internett) – vi får se. Uansett; jeg er tilbake i Cuba!

Ankomsten gikk fint, det tok en time å komme seg gjennom alle sjekkpunkter (husk å ha reiseforsikring og bevis på det i orden før du reiser hit, jeg opplevde ingenting sist jeg var her, men denne gangen spurte de og vi fikk ikke slippe gjennom passkontrollen uten å vise frem forsikringsbevis). I ankomsthallen stod sjåføren vår og ventet, Nina (hun jeg bodde hos her sist – og som jeg kjenner via mamma) har fikset alt vi trenger av biler og casaer til de dagene vi er her. Så stas å endelig bli møtt av noen som venter på meg med «Marie» på et ark igjen, haha.

Han kjørte oss fra Havanna og rett til Playa Larga (to timers kjøretur) – en deilig plass innerst i Grisebukta. Førsteinntrykket da vi kom frem gjorde meg SÅ glad! Strandbarer, øl til tjue kroner, avslappa stemning og landlige gater. Jeg gleder meg allerede til å våkne i morgen og fange alt sammen med kameraet.

Vi kom frem rundt klokka fire, og har brukt ettermiddagen på en velkomst-øl på stranden, middag på casaen vi bor på (casaene her serverer skikkelig hjemmelaget – så digg!), og nå ligger jeg og venter på et uvær som skal treffe. Jeg har opplevd så mye tordenvær i Karibien at frykten snart burde bli kurert, men neida. Neida, neida. Hopper fremdeles himmelhøyt når jeg ser lynet, og krymper meg sammen av den voldsomme lyden som følger. Stressmestring og eksponeringsterapi på høyeste nivå, dette her – kanskje jeg er kurert innen ferien er over.

(Mest sannsynlig ikke)

Edit: skrevet i dag, 13. november
Frykten ble på ingen måte kurert.

 

Fra hvite strender til bare hvitt

Noen bilder fra Lindbergh bay på St. Thomas, en av de amerikanske Jomfruøyene. Ett av de… ble det syv? Syv stopp? Syv stopp i Karibien, fire uker med ferie er over og jeg er hjemme igjen – døgnvill og forvirra. Prøver å holde meg våken lenge nok til å snu døgnet, i morgen er det jobb igjen og jeg er ikke klar i det hele tatt, ferier er rare sånn. Du tar deg fri for å slappe av, hente ny energi, men kommer tilbake enda mer kake enn før du dro. Ikke bare kake, faktisk, men hele forbanna konditoriet for min del – jeg tror jeg har sovet førti minutter til sammen i løpet av de siste tjueåtte timene. For. Virr. A.

Ferien har hvert fall vært helt nydelig, jeg skal vise og fortelle dere mer etterhvert! Først; døgnrytme og varme. Jeg visste at jeg kom hjem til november, men ærlig talt. hvit og kald hadde den vel ikke trengt å være.

Okei, klokka er ni. Natta!

 

Welcome to Miami

Hey! Jeg har kommet meg til Miami, jeg har vært her siden den femte, men har bare latt blogg være blogg og nytt ferien istedet.

Vi bor på Miami Beach, den sørlige delen som Internett sa skulle være den beste. Den har ikke skuffet så langt! Kanskje bortsett fra Ocean Drive-området, hvor en halvliter koster 16 dollar. Det er sånn ca 150 norske, det. Sånn ca et ran på høylys dag.

Dagene har gått med til stranda, vandring gatelangs, den første kvelden havnet vi utpå – takket være en amerikaner på en sliten (men sjukt koselig) sportspub, som spanderte flere runder på oss bare fordi vi var de eneste som drakk Budweiser – utenom han selv. Vi avtalte å møtes på en festival i Tyskland neste sommer, hvor System of a down og Disturbed spiller (blant annet), om det bare forblir en fylleavtale eller realitet får vi se når den tid kommer, haha. Han var hvert fall veldig hyggelig!

Miami har det meste jeg så for meg; altfor mange sporty folk som jogger og trener konstant rundt oss, folk på rulleskøyter, folk som vil se og bli sett. Vi nøyer oss med å se.

Vi hadde egentlig tenkt å dra til både Key West og Bahamas mens vi er her, men både tiden og pengene begynner å bli knapp så vi måtte slå det fra oss. Jeg tror ikke det har gått med så mye penger på en reise siden jeg dro jorda rundt i et halvt år – Karibien koster! Men – det er verdt det. Både bøker og reiser kan jeg lett bli blakk for.

Senere!

 

Ya’ man!

«One love» etterfulgt av en knyttneve som henger i luften og venter på at jeg skal knytte min også, og slå tilbake 👊🏽

For første gang siden vi landet i det første landet på denne reisen kjente jeg spenning igjen. Nytt land, noe helt annet enn alt vi hat sett til nå. Noen land er liksom bare særegne. Som Cuba. Og India. Og Kina. Og Jamaica. Noe for seg selv.

«John John is ma’ name, taxi is the game!»

Frodig, tenkte jeg da jeg satt på bussen fra Kingston til Ocho Ríos og så ut av vinduet. Frodig og varmt, selgere langs gata – grønnsaker, kokosnøtter, bær og grønne blader.

«No, sorry, we don’t smoke»

«No worries, be happy!»

Alle de stereotypiske frasene jeg har forbundet med Jamaica kommer på rekke og rad uansett hvem vi passerer. Knyttnever som venter på å fistbumpe, high fives, store smil.

«Ya man!»

Og jeg smiler, jeg og. Jamaica er så innmari Jamaica. Jeg liker det.

 

Land nummer 47

Vi flyttet fra Miramar til Condado-området, og plutselig hadde vi så mye mer å ta oss til her. Gangavstand til det meste, inkludert utelivet – som vi definitivt fant på fredag. Området vi dro ut til lå rundt La Placita – sett punktet der på Google Maps og gå dit en fredagskveld. Det koker!

Lørdag ble en rolig dag på stranda, og LED-kajakktur i Condado-lagunen på kvelden. Det var en fin opplevelse, men jeg forventet kanskje litt mer etter å ha lest anmeldelsene på Tripadvisor. Vi så et par store sjøstjerner gjennom kajakken (de er gjennomsiktige i bunnen og lyst opp av LED som skulle tiltrekke seg fisk), men det var liksom det. Uansett hyggelig!

I dag har vi også vært på stranda, Isla Verde er den beste i San Juan. En solseng koster bare 4$ for en hel dag, de har en god restaurant/bar like ved (Alambique heter den) og masse plass så du slipper å ligge oppå noen. Nå har vi akkurat pakket ferdig og tatt kvelden – vi reiser videre grytidlig i morgen.

Skrives kanskje fra Cuba! Internettet der skal ha blitt litt bedre siden sist jeg var der (2016/2017), så vi får se.

 

Mistet

Tsunami denne gangen. Kanskje på grunn av hvor jeg befinner meg i verden. Kanskje som en metafor på døden; den kommer, så definitivt, og du kan ikke kontrollere den.

Ikke havet heller.

Vi må komme oss bort, husker jeg instinktet var. Mamma og storebror var der de også, et eller annet sted, men jeg mistet dem av syne like før bølgen traff. De måtte klare seg selv.

Det var bare meg. Meg og pappa. Oss to. Igjen. Akkurat som i det forrige marerittet. Akkurat som i det levende marerittet.

Jeg holdt han så hardt jeg bare kunne i armene mine mens det overveldende havet med de voldsomme kreftene bygde seg opp som en vegg foran oss. Jeg er ikke så sterk, ikke misforstå, men det vannet jeg allerede stod i til livet gjorde det mulig for meg å holde han oppe. Han ble nesten vektløs. Men bare nesten.

Bølgene prøvde å slite oss fra hverandre, og jeg måtte bruke alle kreftene jeg hadde i meg for å unngå at det skulle skje. Jeg kjempet i mot, desperat og skrekkslagen, men innså at slaget var tapt. Tsunamibølgen var i ferd med å droppe, slippe helvetet løs, og ville knuse oss begge dersom jeg ikke ga slipp på pappa og forsøkte å redde meg selv.

MS’en gjorde det umulig for han å stå selv. Umulig å hjelpe til, umulig å snakke. Det var kanskje det som plaget meg aller mest i natt, det at jeg ikke fikk snakket med han. At han ikke kunne svare meg, da jeg gråt og skrek unnskyld. Unnskyld, pappa. Jeg må slippe deg! Jeg er nødt til å slippe, tilgi meg, vær så snill, unnskyld, men han fikk aldri sagt hva han tenkte om at datteren hans så seg nødt til å overgi han til havets nådeløse krefter. Jeg fikk aldri vite om han tilga meg for at jeg overlot skjebnen hans til den kompromissløse naturen.

Innerst inne hadde jeg en gnist av et håp om at tsunamien ville spare han, at han ville bli tatt av bølgen men overleve på mirakuløst vis. De finnes jo, de, de som har overlevd en tsunami? Vær så snill, la han overleve dette.

Jeg kjente at han gled ut av armene mine og forsvant for meg i havet og jeg skrek unnskyld, unnskyld, pappa, mens jeg så han bli borte og tårene strømmet og smerten over at han var fratatt muligheten til å svare meg, si at det er greit, jenta mi. Det går bra, jeg tilgir deg, du prøvde alt du kunne men selv ikke du kan lure en tsunami, den smerten var uutholdelig.

Så uutholdelig at den fremdeles verket i meg da jeg endelig våknet. Det er det som er så dritt med disse marerittene. De fremstår så virkelige, alle følelsene i natten er så ekte og intense, og selv om jeg våkner, står marerittet fast. Pappa ble borte for meg, og jeg stod hjelpeløst og så på.

Jeg falt i søvn igjen. Og forsvant inn i underbevissthetens forestillinger på ny. Denne gangen var det mamma. Mamma og jeg. Pappa var allerede borte for oss i denne drømmen, kanskje en slags forlengelse av den forrige, og jeg stod sammen med mamma et sted jeg ikke klarer å definere. Jeg husker bare at jeg slapp guarden ned, lot masken falle og gråt. Slapp følelsene fri og gråt på mammas skulder, og hun stod der som den klippen hun alltid har vært, alltid er. Det går bra, jenta mi, sa hun liksom på vegne av dem begge.

Det går bra.

 

Old San Juan

Å komme til gamlebyen i San Juan var nesten som et flashback til Havanna. Det eneste som manglet, rent visuelt, var de gamle, amerikanske bilene i gatene.

Byen ble ferdigstilt i 1925, og pleide å være omringet av en borg. I dag er den borte, men rester av borgen (eller fortet) står fremdeles. Husene fargelegger gatene så det blir gøy å gå der, og fotohjertet mitt hopper alltid over et slag når jeg kommer til så fotogene plasser. Jeg løp ekstatisk på kryss og tvers, fra gate til gate, med reisefølget på slep, mens jeg knipset som om tiden var i ferd med å renne ut for meg. Skal du noengang hit, må du sørge for å finne gaten som heter Fortaleza. Det er der paraplyene henger og danner et tak over oss – jeg tror de byttes ut stadig vekk, i farger og budskap.

Etter å ha rundet gamlebyen dro vi til Condado beach. Det skjer ikke stort annet enn solsenger der (forbeholdt hotellgjester) og da vi kom dit hadde solen forsvunnet og bølgene var digre – jeg evakuerte meg selv fra havet etter å ha blitt slukt av en. Jeg har så stor respekt for havet at det har blitt til en lett frykt. Å bade i stille vann går fint, men så fort jeg selv ikke har kontroll kommer panikken. Sånn som ved digre bølger og understrømmer, eller når andre begynner å dytte og dra i meg mens jeg er i vannet. Selv snorkling kan virke skremmende for meg, hvert fall de første minuttene – inntil jeg får hjernen min til å forstå at det faktisk går an å puste under vann, gjennom plastrøret.

Uansett – stranda. Det kom en stor grå sky som fikk oss til å pakke sammen igjen, og vi rakk akkurat å pile inn til lunsj før himmelen åpnet seg. Det ga seg like fort som det kom, og etter mat trasket vi gatelangs og tilbake til hotellet før det ble mørkt.

I dag bytter vi hotell, til et som ligger nærmere stranden. I kveld skal vi forhåpentligvis finne et uteliv å bli en del av. Jeg liker Puerto Rico mye bedre nå som kultursjokket har lagt seg!