
Bare meg og litt vann i karibien, fordi dette er en historie om vann.
Eller, egentlig ikke. Men det var vannet som fikk det til å renne over, eller rettere sagt mangelen på vann. Det var liksom dråpen. Nei, stryk det – det fantes ikke en jævla dråpe, og det var det som var selve problemet. Det kan vi komme tilbake til senere.
Det går overraskende bra, har vært standardsvaret mitt på ethvert spørsmål om hvordan det går med meg i pandemien. På hjemmekontor. Under nedstenging. Besøksforbud, la oss kalle det det. Og jeg har ikke løyet, det har gått overraskende bra. Det har vært litt kjedelig til tider, jeg har blitt litt rastløs nå og da, men det har gått bra. Jeg har tatt ett kvarter av gangen, i pappas ånd, og kost meg med det.
Apropos det, vi skal være SÅ glade for at vi i mars 2020 ikke fikk beskjed om at nå stopper livet slik du kjenner det, nå skal vi ikke klemme, danse, reise eller dra på festivaler på minst ett års tid. Du skal holde deg hjemme, holde avstand og være uten den friheten du er vant til i MINST ett år.
Hadde jeg visst det på forhånd, at dette skulle vare så lenge, hadde jeg nok klappet sammen etter første pressekonferanse. Jeg tror det er usikkerheten, det å aldri vite hva som skjer fra uke til uke, er det som har reddet psyken min, hvert fall. For dette som snart har blitt ett år har gått så fort – tross alt. Og det at vi aldri vet – er det som gir håp også. Selv om håpet har blitt tatt ifra oss fra tid til annen, så dukker det alltid opp igjen. Håpet om at neste uke blir litt bedre, at vi skal få litt av friheten vår tilbake. At vi kan møte flokken vår igjen.
Tilbake til vannet. Jeg mistet det natt til lørdag, det forsvant. Fra kjøkkenkrana, fra dusjen, fra vasken på badet. Nehei? tenkte jeg og sjekket kommunens nettsider for å se om det var et større problem. Det stod ingenting der, så jeg ringte vakttelefonen og en kommunemann tok turen og sa at nei, nabohusene har vann – det må være et problem hos dere. Takk allikevel, sa jeg og banket på hos de jeg deler bygg med for å sjekke. De hadde vann. Alle sammen.
Jaha, tenkte jeg og fylte opp alle bøttene jeg fant med vann fra naboen for å ha noe. Kjøpte et par dunker med drikkevann i butikken. Brukte hele lørdagen på å prøve å finne ut av hva som var problemet, på å involvere alle naboene mine, kommunen, en rørlegger og han som får meg til å le som typisk nok er på jobb når verden raser rundt meg. Det føltes ikke sånn på lørdag, at verden raste rundt meg, altså, men det kommer vi tilbake til.
Lørdagen var jeg klar for å klare meg lenge uten vann. Godt mot, god stemning, dette ordner seg. Det gjør det alltid. Jeg kunne trengt en dusj, men det får jeg ta hos svigers til uka. Søndagen våknet jeg igjen til tomme kraner, men det gjorde ingenting – jeg skulle jo ut på oppdrag og være borte hele dagen.
Men så ble det ikke hele dagen. Jeg kom hjem igjen på ettermiddagen en gang og håpet at vannet var tilbake, minusgradene hadde jo steget litt. Fem blå, i stedet for tretten. Jeg var svett av marsjen fra ferja til leiligheta, frossen av en dag ute, sliten, sulten, og alt jeg ønsket meg i verden var å få ta en varm dusj. Vær så snill, la det være vann. Låste meg inn, gikk håpefull bort til vasken og så…. Ingenting.
Ikke. En. Føkkings. Dråpe.
Og det var liksom dråpen. I stedet for å bare sende den meldinga og spørre om å få låne en kjapp dusj, satt jeg meg ned og begynte å grine. Sliten. Av mangelen på vann, av pandemi, av å føle meg så alene på andre siden av fjorden, av pressekonferanser, smittetall, og nyhetsvarsler. Av håp som gis og tas, av avlyste planer, av dusjen jeg så gjerne ville ha, av celleforandringer, av dagene som går i ett, av alt.
12. mars 2020 – 31. januar 2021: overraskende bra.
31. januar 2021: mangelen på dråper fikk begeret til å renne over.
Men så ble liksom alt overraskende bra igjen. Han som får meg til å le fikk meg til å le litt utover kvelden, og gjorde det han kunne fra avstand for å fikse vannproblemet. Han kontaktet en ny rørlegger, som kom og tinte opp det frosne røret i går og når vannet kom tilbake – gjorde livsgnisten det samme.
Det går bra. Men selv om det stort sett går bra, er det lov å bli sliten. Selv om du egentlig er heldig; har en jobb, har venner du kan ringe, familie du kan støtte deg på, en frisk kropp som orker å gå turer i snøen, hobbyer å fylle tiden med. Det er lov å bli sliten, sa jeg til meg selv der jeg satt og produserte mine egne dråper når kranen ikke ville.
Hold ut, sier vi, og hashtagger at alt blir bra. Det blir jo det, men ingen vet når og i stedet for å holde ut må vi noen ganger bare holde opp, og la oss selv avreagere litt. Få det ut. Legge fra oss all den optimismen og positiviteten som i seg selv kan bli tung å bære. Vi er (fortsatt) i en absurd situasjon, midt i en pandemi som har tatt kontroll over livene våre, og legg fra deg det motet hvis det blir slitsomt å holde det oppe. Så plukker du det heller opp igjen når du er klar. For det er lov å bli sliten, selv om det går overraskende bra. Selv om du har vann i springen.
Hvordan står det til med psyken din?