Jeg trodde aldri jeg skulle finne en som var så rett frem, så enkel. Og jeg trodde hvert fall ikke at jeg skulle like det.

Å være med en som sier én ting, og faktisk gjør det.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har forventet en skuffelse. At selv om du sa at du kom til å dukke opp, satt jeg egentlig og ventet på det motsatte. På en melding, en dårlig unnskyldning, mest av alt en avlysning. At du skulle komme fire timer senere enn du sa, eller aldri dukke opp i det hele tatt. Det kommer, det kommer, bare vent – det kommer. Sånn satt jeg. Sånn sitter jeg. Avtale etter avtale etter avtale.

Du vet, gammel vane vond å vende.

Men sånn er ikke du. Du sier én ting, og så blir det sånn. Akkurat sånn. Rett frem, ingen omveier, ingen skuffelser. Du sier én ting, og så gjør du det.

Du skulle bare visst hvor overrasket jeg blir, og hvor glad, hver gang du følger opp – som om en avtale mellom oss faktisk betyr noe, som om respekten går begge veier, som om det er sånn her det skal være. Som om det er normalt.

Er det dette som er normalt?

Jeg trodde enkelt betydde kjedelig, og at jeg kom til å mislike rett frem når jeg er vant til å gå omveier, møte stopp-skilt, varseltrekanter, veisperringer og navigere på en hullete asfalt. Men du er en strak veg i 60-sonen, og jeg har aldri vært så forvirra og glad noengang.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har mottatt en melding i ventetiden og tenkt «JAJA, der kom det, han kommer ikke allikevel» eller «sånn ja, nå fant han på noe bedre å gjøre, jeg visste det, snakkes«, men så er du faktisk på vei, eller så spør du bare om jeg er sulten, om vi skal spise noe sammen, og jeg blir så letta og forvirra og glad, og tenker herreGUD, så føkka jeg egentlig er.

Du skulle bare visst hvor mye mindre føkka jeg blir av å være med deg.

Denne boken har jeg hatt stående i bokhylla i årevis. Jeg kjøpte den da jeg var i Forsvaret, og Afghanistan var en del av hverdagspraten, men fikk meg aldri til å begynne å lese. Før nå, rett før jeg reiste til Karibien. Det gikk såå treigt i starten, for dette er ikke en bok som fanger deg fra første side, men da jeg først kom inn i historien ble jeg værende.

Boken handler om Rukhsana, en ung, afghansk kvinne som har utdannet seg til journalist i Delhi i India. Etter studiene reiser hun tilbake til Afghanistan, og til et land som nå styres etter Talibans sharialover. Befolkningen terroriseres og undertrykkes, og noen skildringer er så brutale, hjerteskjærende og provoserende at jeg ble oppriktig sint mens jeg leste.

Den talibanske cricketklubben tar utgangspunkt i virkeligheten, og da Taliban i 2000 søkte om medlemskap i Det internasjonale cricketråd. Alt av spill (unntatt fotball) var forbudt i landet, men regimet mente at cricket kunne tillates blant annet fordi spillernes drakt dekket hele kroppen. Dette bruker forfatteren til å spinne videre på en historie som handler om kjærlighet, cricket og folkets seige motstand mot grusomhetene i landet. Cricketen gir Rukhsana og fetterne hennes muligheten til å vinne en reise til Pakistan, hvor planen er å flykte videre – inntil Afghanistan har blitt et tryggere land igjen.

En god bok!

Jeg var en tur i Ski med mamma her om dagen, og hun spurte om jeg har noen nyttårsforsetter. Jeg setter meg aldri ned og tenker at jeg SKAL gjøre a, b, c i løpet av et år, men jeg har alltids noen tanker om hva jeg vil bli bedre på, og ting jeg har lyst til å gjøre. I 2020 er det å:

– trene regelmessig

– kjøpe bunad (det skjer! Den er nesten ferdig allerede, men jeg henter den ikke før i april – må spare det siste før jeg kan betale hele)

– skrive mer igjen

– forbedre kostholdet mitt (spise mindre dritt, på godt norsk) og lage mer mat fra bunnen av

– drikke mer vann (og ikke så mye brus)

– lese minst tjue bøker

– ikke slite ut sofaen like mye som før, jeg vil gjøre mer, enten det er alene eller sammen med noen

– fylle 30 år (hææ?)

– sitte i en BMW X6 (dette er det tiende året det står på lista mi, nå må seriøst noen ta ansvar snart)

Jeg har liksom ingen store mål og drømmer på terskelen til hvert nye år, jeg, utover å pusle sammen alle de små hverdagene mine til et liv jeg er fornøyd med. Ta livet som det faller seg i ekte Baloo-stil, og gripe de mulighetene som dukker opp underveis. Det er jo det som er så spennende, alt som kan skje og alt som skal skje – som vi bare ikke vet om enda. Jeg gleder meg, jeg vet ikke til hva – men jeg gleder meg.

Hvordan ser ditt 2020 ut, sånn i tankene?

Godt nytt år! Dette er den første nyttårsaften på syv år (!) hvor jeg feirer i mitt lille land. Vanligvis surrer jeg rundt i Afrika, Sør-Amerika, ved Stillehavet eller i alpene et sted, denne gangen ble jeg…. i Moss!

Jeg var litt bekymret for hvordan det skulle bli, for å være ærlig, i og med at de fleste rundt meg har laget sine egne familier å feire med. Tiden med venninner og sprudlevin er ikke lenger en selvfølge, og i et ensomt øyeblikk vurderte jeg å bestille et hotellrom i en eller annen by, og bare være alene (og fornøyd med dét) inn i det nye året.

Men så kom han fra andre siden av fjorden til unnsetning, og starten på 2020 kunne egentlig ikke ha blitt så mye bedre.

Ingen av oss kan lage mat, så vi bestilte bord på Onkel Blå, og spiste en treretters der før vi gikk hjem til meg og tok noen øl. Da klokken nærmet seg tolv gikk vi ut og poppet en prosecco nede ved kanalen, tente opp hvert vårt stjerneskudd (eller «fruser», som det heter i min verden) og så på mens himmelen eksploderte i glitter rundt oss og 2019 ble historie. Det var så fint, alt sammen.

Jeg tror 2020 blir fint.

1. Krukka fylt av 2019-lapper, 2. Rituale, 3. Seks år med lapper, 4. Nytt år – ny krukke

Bare ei litta påminnelse om MINNEKRUKKA! Jeg vet jeg spammer alle kanaler om det samme nå, men jeg vil så gjerne at flere skal adoptere den årlige tradisjonen:

• Start et nytt år med en tom krukke
• Skriv ned fine ting og gode minner på små lapper gjennom hele året
• Åpne krukken i slutten av desember, og les gjennom alle lappene du (og familien/venner/hvem enn du vil dele den med) har skrevet de siste 365 dagene.

Du kan fint ha en krukke alene óg, det blir jo bare som en alternativ dagbok (som utelukker alle de kjipe tingene).

Mamma og jeg startet med dette for seks år siden, og det har blitt til den nydeligste tradisjonen jeg har i julen. På denne måten husker vi alle fine øyeblikk som har skjedd i løpet av et år, til og med de små tingene som er altfor lett å glemme. Som da pappa sa noe morsomt i 2015, eller da vi spiste kylling og tok et glass vin på en helt vanlig tirsdag.

2019 er ikke helt over enda, det er definitivt plass til flere lapper. Og om cirka en uke starter vi på vår sjuende krukke. Jeg gleder meg til å se hva den fylles med!

Ingen desember uten skarre-R. Jeg er på vei hjem fra Bergen! Ett av de få stedene i verden hvor jeg klarer å puste med magen, sånn ordentlig.

Jeg har vært hos hun med foten, eller Linda som hun egentlig heter – hun jeg fant på rekrutten, vet dere, og som har blitt værende i livet mitt siden. Neste år feirer vi ti års vennskap, jeg skjønner IKKE hvordan, TI ÅR? Men kalenderen min insisterer så det er helt sikkert riktig.

Vi gjorde som vi alltid gjør når vi møtes; lot verden utenfor forbli utenfor, åpnet en flaske vin (eller tre) og satt og snakket ved kjøkkenbordet til langt på natt. På lørdagen tok vi båten inn til byen, dro innom julemarkedet, spiste en deilig lunsj på Olivia, før vi krøp tilbake inn i hula og satt på en film (eller tre). Åh, helger i Bergen burde vært på blå resept.

Neste stopp: jul i Fredrikstad. Prekæs!

Jeg som koste meg SÅ mye med å følge med på fondene mine, med helt oppi 21% avkastning på det beste. Jeg klarer ikke å pakke hodet mitt rundt hvordan fond fungerer, men jeg elsket å se de grønne tallene bak beløpet mitt. Tre ulike fond, alle gikk i pluss så det sang – over lang, lang tid og det var så fantastisk tilfredsstillende å se pengene mine vokse!

I dag fikk jeg e-post med en anbefaling om å selge alt sammen, fordi banken jeg kjøpte fond gjennom (Gjensidige Bank) selv har blitt solgt (til Nordea), og jeg må flytte pengene mine over i en ny en for å kunne fortsette fondssparingen.

Greit det, tenkte jeg, helt til jeg logget inn i den banken jeg vanligvis bruker og ikke skjønte en DRIT. De tre fondene som ga meg så mye i avkastning finnes jo ikke i oversikten til banken min? Trodde fond var fond, jeg, og at alle banker tilbyr de samme mulighetene, men tydeligvis ikke, da. Så nå må jeg begynne helt på nytt, kjøpe fond jeg overhodet ikke kjenner og sparegrisen i meg føler seg plutselig som svidd bacon.

Finans er vanskelig, ass. Selv for meg som jobber innenfor bransjen(-ish). Jeg liker ikke å plage de dresskledde kollegaene mine med mine egne forvirrede finanstanker, men i morgen tror jeg jeg skal krype til slipset og be om råd. For de pengene jeg nå får etter å ha solgt fondene mine tilhører Marie 72 år, og jeg må finne et lurt sted å plassere dem mens jeg venter på henne.

Fikk forresten en tusenlapp i avkastning på cirka tre år, jeg aner ikke om det er bra eller dårlig, men «alle» sier at pengene gror bedre i fond enn på sparekonto i disse dager (hvis du skal spare langsiktig), så jeg stoler på dem. Kunne bare ønske de kunne fortsatt å gro der de var, økonomisk omplanting er altfor slitsomt for hodet mitt.

Skulle til å avslutte innlegget med å spørre om dere sparer i fond, men herlighet – hvor uinteressant var ikke det temaet her, egentlig. Sorry, måtte bare bli kvitt det tankemessige ugresset mitt et sted (ferdig med plante-metaforene mine nå).

Hva gjorde dere i helga, æ?

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Tom, Tom, Tom. En av mine favorittforfattere. Nå har jeg lest Dypet, Pandora og Dødspakten og jeg slukte alle tre.

Dødspakten handler om to barndomskamerater som verver seg til Telemarksbataljonen i Forsvaret. De reiser til Afghanistan, og ut på sitt første oppdrag sammen. Oppdraget går ut på å eskortere en kolonne med nødhjelp gjennom et område hvor Taliban holder til. Det går fryktelig galt. De havner i kamp, lasten de skulle eskortere stjeles og to soldater mister livet. En av dem er barndomskameraten.

Den andre reiser hjem til Norge igjen, og er et mentalt vrak. Ved kameratens grav gir han en løfte, og han er fast bestemt på å holde det. I tillegg får han vite at lastebilene de skulle beskytte inneholdt noe helt annet enn nødhjelp. Hans personlige oppdrag – å holde løftet sitt – vikles inn i storpolitikk, spionasje og afghanske krigsherrer og boken var en sånn som var vanskelig å legge fra seg. SÅ spennende!

Anbefales!

Jeg er tre bæreposer med klær fattigere. Tre! Det er stort til meg å være, for jeg har seriøse problemer med å kvitte meg med ting. Alt som blir med meg over dørterskelen hjemme får automatisk en helt spesiell betydning i livet mitt, særlig klær. Som om følelsene mine sys inn i stoffet bare jeg er nær et plagg.

Her om dagen forslo venninna mi at vi skulle rydde og vaske i klesskapet mitt (jeg veit, jeg vant vm i vennskap), i dag gjorde vi det og på automagisk vis ble det mye lettere å ta farvel med klær jeg uansett aldri bruker. Alt jeg trengte var en moralsk støttespiller, og en dommer i «behold» vs «gi bort»-gamet.

Når jeg står og skal legge bort klær alene klarer alltid engelen på skuldra mi å overtale meg til å beholde det meste, for «det KAN jo komme en vakker dag jeg vil bruke det skjørtet…» som har hengt ubrukt i skapet i syv år (!). I dag klarte jeg å legge bort det skjørtet! Sammen med tre bæreposer til med klær (som venninna mi rått og brutalt tok med seg da hun dro, sånn at jeg ikke skulle få muligheten til å snike et eneste plagg tilbake inn i skapet igjen).

Måtte bare inn og skryte på bloggen, og sende dette tipset videre; trenger du å rydde i tingene dine, men sliter (som meg) med separasjonsangst til alt du eier og har? Be en venninne om å hjelpe deg i prosessen – det hjelper faktisk. Og selv om det svir litt bak ribbeina der og da, er det godt å tenke på at noen andre kan få glede av de klærne du sender videre ut i verden.

Reklame: sponset flyreise / KLM

Hej godtfolk! Jeg tenkte å oppsummere litt fra alle plassene vi var innom på reisen rundt i karibien, det ble jo ikke så fryktelig mye blogging underveis. Så, here we go.

Vårt første stopp var Sint Maarten. Her hadde vi i utgangspunktet bare booket to netter, men fant ut at vi skulle bli lenger. Litt (mest) på grunn av KLM, for jeg hadde så lyst til å se et av flyene deres lande her og fotografere det fra den berømte stranda; Maho beach. Jeg er glad vi valgte å vente – for denne øya viste seg å være det stedet vi likte best på hele turen.

Nabolaget:

Vi bodde som sagt på Azure guesthouse (Airbnb) hele oppholdet. Det er et lite, koselig familiedrevet hotell som ligger i Simpson bay – rett ved flyplassen.

Simpson bay tilhører den nederlandske delen av øya, som altså er delt i to. Den sørlige er Sint Maarten, et land i Kongeriket Nederlandene. Jeg trodde den tilhørte De nederlandske Antiller (som jeg skrev i første blogginnlegg herfra), men i 2010 ble det et separat land innen monarkiet Nederlandene. Det bor i underkant av 50 000 mennesker der, og er en så deilig plass.

Fem dager var et perfekt antall for å få med oss alt vi hadde lyst til. Vi hadde lyst til å besøke øya Anguilla også, som bare ligger en fergetur unna, men økonomien stoppet oss. Vi tenkte at det kun var enda en øy med vakre strender, og er det noe vi kom til å se nok av på denne reisen var det øyer med vakre strender, hehe. Så vi droppet det – men hvis jeg skulle reist dit igjen, ville jeg dratt dit også!

Vi brukte mye tid på stranden utenfor der vi bodde. Leste, tok inn alle solstrålende, nøt følelsen av ferie. Havet var så vakkert, det var veldig få mennesker der og vi hadde kjøleskap på rommet så vi kunne forsyne oss selv med drikke og lunsj. Like bortenfor oss lå det dessuten to restauranter, den ene var fin for middager, den andre var litt mer bar/enkelt måltid. Den sistnevnte var det stedet på øya vi fant mest liv i løpet av oppholdet vårt, faktisk.

For det var ikke så mye liv. Sikkert fordi det var lavsesong. Vi utforsket Simpson bay, som Tripadvisor fortalte oss at skulle være det beste området for utesteder og nattliv, men det var helt ærlig lite å hente mens vi var der. Verdt å ta en runde der allikevel, bare for å se:

En av dagene leide vi en firhjuling for å utforske mer av øya, og det var da jeg falt pladask for stedet. Vi kjørte over til den franske delen, og brukte en hel dag på å bare kjøre fra sted til sted, til strender og områder Michael – utleieren vår – hadde anbefalt. Så himla deilig!

Ett av områdene vi utforsket var Saint Martins (fransk del) svar på Beverly Hills. Flotte, dyre strøk, vi ble fortalt at blant annet Donald Trump har en hytte der. Om vi fant den vet jeg ikke helt, men vi kom oss hvert fall inn på området (det var inngjerdet, med en vakt som mistenksomt spurte hva vi skulle) og rattet rundt og spionerte på rikdommen. Folk har penger, ass. Turte ikke ta så mange bilder, vakta sa det var fotoforbud. Men veien så sånn her ut, og langs dem lå villa etter villa etter villa:

Det andre stoppet jeg husker best var Happy bay. Dit var det umulig å kjøre, det var gjerdet inn hele veien med «private»-skilt. Men løsningsorienterte som vi var fant vi et jorde med hull i gjerdet, hvor vi parkerte ATVen og gikk resten til fots. Følte meg litt kriminell, men det var ikke en sjel å finne på innsiden, så vi kom oss ned til stranden, tok et bad og jeg fikk tvunget frem en photoshoot óg (reisefølget mitt har ikke et eneste bilde på telefonen sin, uten å overdrive. Han tar simpelthen ikke bilder, hvor sjukt er ikke det? Å reise på tur i KARIBIEN i fire uker, uten å ta et eneste bilde? Jeg får heldigvis tvunget han til å ta mine, da, og han gjør faktisk en god jobb, det skal han ha. Jeg er en kravstor blogger som vet akkurat hva hun vil ha, spør alle som har vært på tur med meg, HEHE)

Lunsjstoppet vårt for dagen:

Husker ikke hva det het, dessverre, men det ligger på den franske delen, rett utenfor byen. PENT, ja?

Det siste stedet vi stoppet het Waikiki beach. Det var den første stranden jeg så mennesker på, tror jeg. Vi hadde så og si alle andre strender for oss selv. Gatene som rammer inn stranden var fulle av fargerike hus og jeg ble oppriktig glad av å kjøre rundt der med kameraet mitt.

Dagen før vi skulle reise videre gikk vi til den berømte Maho beach. Det tok cirka en halvtime fra hotellet vårt, og du kan gå langs stranden nesten hele veien. Maho KRYDDE av mennesker. Folk lå ikke på stranden, de stod seriøst som sild i tønne for å vente på neste landing.

Det gadd ikke vi, så vi tok bare et raskt bad, fant ut når KLM skulle lande (tre-fire timer senere), og gikk videre til Mullet Bay og ble der så lenge. Der var det superavslappet stemning, og færre folk – pluss mat og drikke. Da har jeg alt jeg trenger, jeg.

Da det nærmet seg landing ruslet vi tilbake til Maho, og da var det nesten ingen der. Vi tok noe å drikke mens tiden gikk, og så! Endelig:

Det var akkurat like rått som jeg hadde forestilt meg. Beistet virket så nært at jeg ikke turte å stå rett under da det kom inn, jeg klamret meg heller til restaurantens vegger mens jeg febrilsk prøvde å fange flyet med kameraet. Det gikk ikke, som dere ser, objektivet mitt var ikke stand til å få med hele flyet – så stort var det. Herregud, for en opplevelse. Så verdt å vente fire dager på!

Vi ruslet tilbake mot Simpson bay like etter landing, og rakk å få med oss at det tok av igjen også, det skulle videre til Curacao. Flyene tok ofte av i «vår retning», altså like bak der vi bodde. Orkesterplass, hæ?

Åh, Sint Maarten. Jeg likte den øya så godt. Det er ikke det billigste stedet på jord, men det er definitivt verdt å legge igjen penger der.