BUNAD!

Føkk ju, Marie 14 år og konfirmant, nå kan du sitte der med Age of Empires på den bedritne pcen du på død og liv ville ønske deg fremfor en bunad. Pcen kommer til å kræsje om ca to år, og de neste tretten årene kommer du til å angre på at du lot muligheten til å få din egen nasjonaldrakt i gave gå.

Og så tar Marie 29 år ansvar i stedet, og kjøper hele herligheten sjæl, for egne penger hun har jobbet hardt og lenge for, det året hun bikker tredve.

Gratulerer på forskudd til meg selv! Her er bunaden – sort Løken! Jeg har ikke vært så gira og glad siden jeg kjøpte leiligheta, jeg nærmest fløy bortover gågata på vei for å hente den og svever litt fremdeles i min egen stue. Nå er den min på ekte!

Jeg var ikke bloggersk nok til å be dem ta bilder av meg, så det får bli en sniktitt nå og heller et ordentlig bilde den vakre dagen jeg omsider kan ta den på meg på ordentlig. Jeg gleder meg allerede!

 

Kapittel 3 av 12: mars

Hva faen VAR det der for noe, egentlig? Mars?

Måneden startet ganske normalt; jeg var på jobb, dro til tannlegen (null hull!), var på konsert med Veronica Maggio i Moss sammen med ett av favorittmenneskene mine – hennes første tur ut etter at hun ble mamma, hurra!

Feiret to år (hæ) siden første møte med han som får meg til å le, vi spiste indisk ute på den rette siden av fjorden. Tok noen øl et par dager senere, hos hun som ble mamma, og mannen som ble far, på bursdagen hennes. Den første i gjengen min som bikka tredve, hurra igjen! Og der satt vi alle fire – lykkelig uvitende om at det var det siste vi fikk gjort i livet slik vi kjente det.

Og så bare PANG! 

Krisestab på jobb, eviglange dager på kontoret – helt til det ble bestemt at alle skulle jobbe hjemmefra, og kontoret har jeg ikke sett siden da. Jobbe, jobbe, jobbe, krise, krise, krise. Han på andre siden av fjorden kom hjem fra sin jobb tidligere enn planlagt på grunn av koronautbruddet, og jeg emigrerte til han for å slippe å være forever alone i gud vet hvor lenge dette varer.

Vi lagde kontor til meg der, og de timene jeg ikke jobbet gikk med til serier, film, oppussing og trening på stuegulvet. En lørdag i midten av mars syklet vi ut til Mamre, tente bål, grillet pølser og drakk pils til solen gikk ned sammen med en gjeng, trygt plassert flere meter fra hverandre. Ellers er vi stort sett bare hjemme, og har overraskende nok ikke begynt å hate hverandre enda. 

Mars 2020. Det var et kapittel for seg selv.

Hvis du skal beskrive måneden som gikk med ett ord, hvilket ville du ha valgt? Jeg tror mitt blir ‘absurd’.

 

Heal

And the people stayed home. And read books, and listened, and rested, and exercised, and made art, and played games, and learned new ways of being, and were still.

And listened more deeply. Some meditated, some prayed, some danced. Some met their shadows. And the people began to think differently. And the people healed.

And, in the absence of people living in ignorant, dangerous, mindless, and heartless ways, the earth began to heal. And when the danger passed, and the people joined together again, they grieved their losses, and made new choices, and dreamed new images, and created new ways to live and heal the earth fully, as they had been healed.

— Kitty O’Meara

foto: privat, Brasil 2013

 

Mission completed!

Det nærmer seg slutten av mars, og her om dagen fikk jeg lønn, som betyr at…. bunaden er i boks! 💰 Det gikk. Tretten tusen på åtte uker. Eller egentlig fem uker, jeg trengte ikke de tre siste.

Les også: Pengeprat

Det hadde gått uansett, men jeg fikk jo plutselig litt flere kroner å spare – nå når jeg ikke betaler for pendlerkort (litt under totusen i måneden), og nå som påskeferien ble avbestilt – og jeg får igjen alle pengene som egentlig skulle ha blitt vekslet inn i sol og varme.

Jeg lovet å dele sparetipsene mine med dere, så her er det jeg gjorde for å nå målet – kort oppsummert:

  • Kjøpte lite mat, og konsentrerte meg heller om å spise opp det jeg hadde i skap og fryser. I tillegg til at de nydelige venninnene mine ba meg hjem på middag i ny og ne 💕
  • Solgte ting på Finn.no, ting jeg vanligvis ville ha tatt vare på litt lenger, men nå fikk jeg det dyttet jeg trengte for å innse hva jeg egentlig IKKE trengte. Tjente litt over tusenlappen!
  • Byttet strømleverandør til en litt rimeligere en, jeg tror du kan bruke elskling.no for å sammenligne priser (jeg byttet til et selskap jeg får rabatt hos gjennom jobben, så jeg sjekket aldri selv)
  • Sa opp abonnementer på ting jeg ikke trenger/bruker lenger. Feks Dropbox for business og nutrilashes (jeg lot meg påvirke av en blogger en gang i tiden, men helt ærlig ga ikke det vippeserumet meg så mye). Jeg gikk også gjennom alle abonnementene som lå på Apple ID’en min – der hadde jeg ikke så mye, men det kan være greit å sjekke innom av og til! Det er penger som vanligvis bare trekkes fra et MasterCard, fort gjort å glemme
  • Ble enda mer bevisst på egen strømbruk; skrudde av unødvendig lys, skrudde ned på varmen, dusjet kortere osv
  • Kunne ha bedt om forskudd på bursdagsgave, det gjorde jeg ikke – men tar det med likevel, som et tips til andre tidsinnstilte sparere der ute
  • Jeg trener gratis på kontoret, men hvis jeg hadde vært medlem på et treningssenter ville jeg ha fryst medlemskapet for et par måneder og heller trent ute/hjemme inntil sparemålet var nådd
  • Morsom sparing; hver gang jeg drar kortet mitt runder banken beløpet opp til nærmeste tier, og så går differansen rett inn på sparekonto
  • Kjøpte ingenting unødvendig (du MÅ ikke ha den kaffen, den toppen, den sjokoladen)
  • Spareappen Dreams har trukket et ukentlig beløp helt siden jeg begynte å spare, i tillegg til triggerne «Tyven». Jeg passet også på å føre over litt ekstra hver gang jeg så at jeg hadde penger igjen etter alle faste utgifter
  • Og så sparer jeg månedlig i indeksfond – uavhengig av bunaden riktignok – men det er hvert fall de beste fondene, i følge kollegaene mine!

Så, det var det. Nå venter jeg bare på at Husfliden skal gi beskjed om at jeg kan hente bunaden, hvis jeg fortsatt kan gjøre det i disse dager. Jeg skulle egentlig ha den til en navnefest i begynnelsen av april, men den ble utsatt – og det spøker for 17. mai også, så det er egentlig ikke noe hast. Uansett deilig å ha nådd et mål jeg har spart til så målrettet, så lenge!

(Selv om det kommer med en bismak, det gjør jo det. Her legger jeg ut om å ha klart et så uviktig sparemål i en tid hvor mange plutselig fikk en usikker fremtid, usikre arbeidsplasser, bekymrede frilansere og tusenvis av permitterte. Verden er ikke enkel om dagen. Det er den virkelig ikke)

 

En ny arbeidshverdag

SE! Han har rett og slett laget et kontor til meg, han. Rommet var egentlig en slags bod, men i løpet av noen timer mandag kveld ble det forvandlet til et sted jeg kan sitte pent og jobbe fra i stedet. Så her tilbringer jeg dagene mine! Går ut på verandaen når jeg trenger å trekke frisk luft, ut på kjøkkenet når jeg trenger kaffe, vi sees til frokost og lunsj og arbeidsdagene mine har omsider fått en ende igjen. Jeg er på vei ut av den militæraktige bobla jeg befant meg i, og hverdagen begynner å bli normal – selv om ingenting er som det pleier. Jeg har liksom funnet en ny normal, som vi pent blir nødt til i disse dager.

Jeg savner kollegaene mine, men vi lever heldigvis i det herrens år 2020 så vi sees jo rett som det er via skjermene våre. Og jeg har faktisk begynt å bruke telefonen til å RINGE igjen. Hadde nesten glemt at man kunne det.

Så sånn går dagene. Jobb, TV, PlayStation, trening på stuegulvet, litt sol i fjeset fra en vinduskarm på badet. Jeg er glad jeg kom meg over fjorden, og slipper å være helt alene oppi alt. Selv om jeg elsker mitt eget selskap, føles det litt tryggere å være med han som får meg til å le med jevne mellomrom. Verden blir liksom ikke så skummel da.

Apropos verden; reiseplanene mine er selvfølgelig lagt på is. Vi skulle egentlig til Kapp Verde i påsken, men Verde(n) får pent vente. Først må den reddes fra korona.

Hvordan jobber dere i disse dager?

 

Jeg må ut dit hvor trær vokser tettere

SKOGEN <3 Herregud, så godt det var å komme seg ut og la øynene vandre over noe annet enn en data- eller mobilskjerm, etter mange og lange dager på jobb.

Hjernen min har gått i fullstendig militærmodus for tiden; jeg er KTS (klar til strid) døgnet rundt for å løse de kommunikasjonsoppdragene som kommer på løpende bånd etterhvert som situasjonen rundt oss eskalerer. Sover så lett at jeg ligger én cm over madrassen, klar til å respondere på en eventuell alarm (som naturligvis ikke vil komme i min sivile jobb, men allikevel – militærhjernen min har tatt over styringen). Glemmer å spise, helt oppslukt i oppgavene og beredt på at det kommer nye som haster. Jeg lever for jobben min om dagen, det er både givende og rent faglig ganske spennende (misforstå meg rett), men det tærer på kreftene òg, over tid. Hvert fall når vi ikke vet hvor lenge dette kommer til å stå på. En militærøvelse varer i et bestemt antall dager, dette er på ubestemt tid. Den uvissheten i seg selv er slitsom for oss alle, så det er viktig å hente seg inn mellom slaga. Det har jeg gjort i dag, med kvikk lunsj og solo og sitteunderlag!

Ute i skogen er alt som det pleier, gå dit hvis du trenger en pustepause du òg. Hvis du kan, for herlighet – det er mange superhelter der ute som står på både natt og dag nå. All styrke og kjærlighet til dere! Og tusen takk for alt dere gjør, uansett om du er renholdsarbeider, sykepleier, butikkmedarbeider, en som jobber med kundeservice eller bare et menneske som stille følger myndighetenes råd og som bidrar i den kollektive dugnaden mot koronasmitten. Vi kommer oss gjennom dette óg, vi.

Ta vare på hverandre!

 

Rare tider

Jeg føler meg som en forbryter når jeg nyser på toget. Vasker hendene mye oftere enn før. Har sluttet å ta på gelendere, dørhåndtak, steder alle andre også kan ha tatt.

Korona skjedde, og det gjennomsyrer dagene mine fullstendig for tiden; jeg skriver om det på jobb, leser om det i nyhetene, hører om det på radioen og i podcaster, drømmer om det om natten, snakker om det med venner og kollegaer og sitter rett som det er i møter om det óg. Korona, korona, korona. Hele dagen, hver dag.

Jeg er ikke spesielt bekymret selv, men situasjonen er jo rar. Ny og uvant. Lurer på hvordan den ser ut som en uke, en måned eller tre frem i tid.

Jeg fant en god kronikk om hvor viktig det er at vi alle tar ansvar i går; du kan lese den her.

Hva med dere? Hvordan blir dere påvirket av alt virussnakket? Hvis dere blir det i det hele tatt, det er kanskje bare jobben min som gjør at min egen lille verden er totalt farget av korona, lol.

 

Boktips: Epikrise

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Denne boken hadde en veldig lovende start, jeg likte stilen, språket. Men utover i sidene mistet dessverre forfatteren meg litt. Jeg skjønte liksom ikke helt hva hun ville frem til…?

Epikrise handler hvert fall om psykiatri, utenforskap og en kvinne som treffer en eldre mann via sukker.no. Hun havner i et selvdestruktivt forhold med han – hvor kjærligheten er alt annet enn vakker. Som leser får du vekselsvis være med på det karakteren opplever, og det som foregår i hodet hennes.

Jeg likte som nevnt skrivestilen til Marit Daaland Lesjø, forfatteren, og boka hadde absolutt et potensiale, men for min del falt det litt sammen etterhvert som jeg leste. Dette er hennes aller første bok, så jeg håper jeg får muligheten til å prøve igjen gjennom en annen historie – for pennen hennes, den var god!

 

Kapittel 2 av 12: februar

Denne måneden har vært fin, veldig fin.

Det startet egentlig med en Pinterest-runde på søkeordet «bookshelve wall». Plantet et frø av en tanke, en liten samtale om muligheten, før vi la oss til rette for å se på en film. Fant ingen film. Endte opp med å sette på Monsterbedriften. MONSTERBEDRIFTEN! Det gikk tre minutter med animert skremming av barn, før han bare: «Nei, skal vi dra på IKEA?». Så dro vi spontant på IKEA den kvelden. Rakk å kjøpe og skru sammen to (av til sammen åtte) hyller, før han dro på jobb morgenen etter.

Resten av måneden gikk med til å glede seg til fortsettelsen. Jeg elsker å skru sammen IKEA-møbler, og hvert fall når det dreier seg om en hel vegg av bokhyller! Mens jeg ventet på at han skulle komme hjem igjen så jeg kunne skru videre, var jeg sammen med venninner, fortsatte treningsregimet mitt, tok opp kontakten med fjes jeg ikke har sett på lenge. Pappa ble skrevet u…. Herregud. Pappa?! Nå dukket han opp i teksten helt uten at jeg merket det. Hei, pappa.

*BESTEFAR ble skrevet ut av sykehuset. Mamma kom på besøk, vi gikk tur i stormen og spiste pølser etterpå. Jeg leste korrektur på jobb, prøvde bunaden for andre gang og iverksatte prosjekt «spare tretten tusen på åtte uker uten å røre sparekontoen». Kommer snart en oppdatering på den fronten!

Han på feil side av fjorden kom hjem fra jobb igjen, og vi fikk ferdig bokhylleveggen – og dro på skattejakt blant brukte bøker. Jeg trodde jeg var snill, vet dere, som kjøpte en bunke med bøker på M&E til han. Måtte ha noe å fylle hyllene hans med, tenkte jeg fornøyd. Skulle overraske han og greier. Samme kveld sendte han et bilde av at han hadde ranet en bokhandel kjøpt hundrevis av bøker på Finn. Min lille haug druknet fullstendig, lol, men ÅH så gøy det var å gå gjennom alt sammen. Så mye bra!

Apropos bøker; jeg fikk en e-post fra en forfatter her om dagen, fordi en av dere (<3) hadde tipset ham om meg og trodde at jeg kom til å like boka hans. Det trodde han óg, etter å ha kikket innom her, så nå venter jeg i spenning på å få et eksemplar! Tusen takk, hvem enn du er som droppa navnet mitt i hans retning.

Og apropos fantastiske følgere; jeg fikk en ny (og større) eske tilsendt anonymt på selveste valentinsdagen! Med pålegg! MASSE leverpostei! Dere husker at jeg skrev om han første gang, da han sendte meg en boks mens jeg stod midt i dickpic-stormen? Han er tilbake! To år senere. Og like mystisk. Jeg trodde han signerte med «KP» i første brev, men nå forklarte han at «KP» bare står for «kjør på». Så det var DEN ledetråden. Jeg håper du følger meg på Snapchat, eller leser bloggen, hvert fall. For jeg har et stort behov for å fortelle deg hvor himla glad jeg ble, og overrasket – denne gangen også. Du lyser opp tilværelsen min rett som det er – tusen, tusen takk! Du skal få en del av æren for at jeg når sparemålet mitt, du også. Bunaden har med tiden blitt en investering flere av dere har vært med på – jeg kommer seriøst til å tenke på dere hver gang jeg har den på, haha. Ilu!

Denne måneden har vært fin, veldig fin. Samtidig helt – unnskyld språket – forjævlig, uten at jeg skal gå i detaljer – for de tilhører ikke meg. Jeg syns bare det ville vært rart å oppsummere måneden uten å nevne det med et eneste ord, det som har preget så mye av den – og som kommer til å prege så mange av månedene som kommer og. Livet kan være så forferdelig meningsløst noen ganger. Da gjelder det å finne mening i de små tingene, som en boks med leverpostei eller en skrue fra IKEA. Ta vare på hverandre <3

 

M&E

Jeg tok ingen bilder (hva slags blogger har jeg blitt, egentlig), så det får bli ett med en gammel bok i Surinam 2013, men i går var jeg altså på M&E Second hand på Ensjø! Det ligger noen få t-banestopp fra Oslo S.

Tonje, en vakker sjel jeg ble kjent med på Vinjerock i 2016, fant stedet via det o’ store internettet og foreslo at vi skulle dra dit nå når vi endelig fikk til å møtes igjen. Årets beste forslag så langt, jeg ELSKET det. 2000 kvadratmeter med gjenbruk, vi ble gående rundt i en halv evighet og lete etter skatter.

Jeg mistet fullstendig kontakt med omverdenen da jeg kom til bokhyllene. Bøkene kostet mellom fem og tretti kroner, gamle og nye titler, og jeg kjøpte tretten stykk til bare trehundre kroner (og det var inkludert en bilderamme og litt broderingsutstyr i tillegg). Halvparten var riktignok til det mesterverket av en bokhylle vi har satt opp på andre siden av fjorden, men jeg fant fem-seks titler jeg har siklet på en stund selv óg. «Dødsdømt i Kongo», «Chicks o’ hoi» og «Sannheten om Trump», blant annet. Jo, og to bøker til fra Tom Kristensen! En av favorittforfatterne mine. Jeg døde og kom til bokhimmelen.

Dere må dra dit! Gladengveien 12. De holder åpent tirsdager og torsdager 12-18, og lørdager 11-15. Bare hyggelig.