50 prosent mitt

Sjekk fredagsfjeset, a. Mett og trøtt. Men dette fredagsfjeset er altså endelig i mål: nå er halve slottet hans mitt!

Jeg føler vi har holdt på med prosessen i en ev-ig-het, med dokumenter hit og dit i posten, telefoner til banken, vitner, skjøte, pant, feilsignert – nytt dokument, nye vitner, men NÅ! Nå er vi der. Samboerskapet er komplett! I går gikk siste krone ut av kontoen min og inn på hans, og jeg har offisielt kjøpt meg inn. Det føles så godt å endelig ha landet hundre prosent, et drøyt år etter at jeg mer eller mindre flyttet inn.

Like lenge har vi drevet og pusset opp, dere husker kanskje bokhylla? Den satt vi opp allerede i februar 2020, smart av meg å pushe sånne dyre beslutninger før jeg visste at dette også kom til å bli mitt hjem – sparetips! Neida (joda). Nå har vi enda et prosjekt på gang, i tillegg til verandaen: vi har bestilt verdens største kart i tre som skal opp på veggen. Og veggen skal naturligvis males først. Den tilliten har jeg fått mens han er på jobb, det blir spennende å se hva slags farge han kommer hjem til, hehe. Jeg tror det blir kult!

Det jeg egentlig skulle si – all denne oppussingen har gjort at jeg ikke lenger føler at jeg er på besøk hos noen. Det blir fort en følelse, det der, når du er den som flytter inn i en annens leilighet. At det liksom aldri er helt ditt. Men med alt vi har gjort, og alt jeg har fått komme med innspill på, og bestemme, så føles dette hjemmet som et hjem. Hjem, kjære hjem og nå femti prosent mitt. Fornøyd!

 

Kapittel 3 av 12: mars

Forrige måned la jeg minst sju håndskrevne lapper ned i minnekrukka, dere vet den glasskrukka mamma og jeg fyller opp med gode minner og små øyeblikk fra den første dagen i januar hvert år – og leser opp mot slutten av året over et glass vin eller tre.

I mars feiret vi tre år siden første Tinder-date og rakk en middag ute før landet stengte ned på ny, og han dro på jobb.

Jeg fikk noen turer ute i det fri med venninner og mamma og tante, jeg lånte bikkja til svigers – og vi koste oss, vi to. Hun(d) er like glad i brødskiver med leverpostei som det jeg er og katten min en gang var. Sistnevnte er for tiden død.

Det ble noen vinkvelder digitalt, litt vannmaling, jeg kjøpte noen frø på butikken og prøvde meg på å så chili- og jordbærplanter. Chilifrøene har begynt å spire, sånn skikkelig, og jeg ser tegn til liv i jordbærpottene òg.

Vi startet drømmene om hvordan verandaen skal bli seende ut, flyttet sofaen tilbake inntil veggen og pekte oss ut et nytt tv-bord som kommer om ni uker. Jeg elsker både interiør og «oppussing», hvis det kan kalles det, og særlig nå under pandemien. Når vi allikevel tilbringer så (himla) mye tid innenfor disse fire veggene, føles det ekstra meningsfylt å skape et hjem som med små justeringer og tiden bare blir finere og finere.

Jo, og så fikk jeg svar etter koniseringen: jeg er sannsynligvis ferdigbehandlet! Hurra!

Mars var ikke så dum, den heller.

 

Pandemipåske 2.0

Jeg trengte den ferien. Å lukke igjen datamaskinen, lukke døra til hjemmekontoret og ikke gå inn der igjen før alle helligdagene var kommet og gått. Jeg måtte innom der de gangene jeg skulle ut på verandaen, riktignok; vi har brukt ferien på å komme i gang med den!

Det har vært en snekker her i høst/vinter og lagt inn noe vanntette greier under verandagulvet vårt, og vi benytter anledningen til å shine den opp i samme slengen, nå som gulvet er på plass igjen. Beise, pusse og male rekkverket og når vi kommer så langt; kjøpe nye hagemøbler. Og planter. Gleder meg til å lage en liten oase der ute! Den er egentlig ganske stor, verandaen, men har stått relativt ubrukt fordi det blåser så fælt på den kanten av huset – og sola kommer kommer dit så seint. Men med en vindskjerm og ordentlig sittekrok tror jeg det skal bli mitt favorittsted i sommer.

Ellers har påsken gått med til å ommøblere stua (viser dere senere), gå en tur i Fredrikstad og grillings på Mamre med den samme gjengen som i fjor. Vi måtte le (og grine) litt av at påsken 2020 og 2021 var så og si identiske. Der satt vi igjen, med høye smittetall rundt oss i samfunnet, strenge tiltak – og heldigvis det samme godværet. Så kan vi krysse fingrene for at påsken 2022 blir hakket friere. Jeg ber i grunn ikke om så mye mer enn at jeg hvert fall kan reise tiltaksløst til Hageland og få kjøpt en større potte til en av plantene mine. Det var min største lengsel denne ferien, haha.

Hvordan var deres påske?

 

Boktips: Poppy

Reklame: boken er sponset av Aschehoug

Jeg var sikker på at jeg la ut et boktips her om dagen, men den dagen var i desember?? Jeg har sagt det før, men jeg må si det igjen; tid er et merkelig fenomen.

Her er hvert fall en bok jeg leste ut for en liten stund tilbake; Poppy av Kristine Getz! Den var både spennende, tankevekkende og egentlig ganske ekkel.

Den handler om et influencerpar som mer eller mindre lever av å eksponere den 2 år gamle datteren sin – Poppy, for 400 000 følgere. Etter at de har lagt ut et bilde av at datteren skal overnatte hos besteforeldrene sine forsvinner hun. Sporløst.

Etterforskningen og historien er i seg selv veldig spennende, men den biten som belyser problematikken ved eksponering og sosiale medier fortjener også oppmerksomhet. Den får deg til å tenke.

Jeg er jo ikke ukjent med å stikke innom Kvinneguiden og Jodel selv, nysgjerrig som jeg er, men når jeg får det presentert på denne måten – i en bok – så er det jo egentlig helt føkkings sprøtt, hele konseptet. At det sitter hundre-, kanskje tusenvis av fremmede mennesker der ute og diskuterer og mener noe om livet til en person de føler at de kjenner via Instagram eller blogg. Ned til hver minste detalj.

De legger jo opp til det selv, de som lever av å eksonere alt og alle som skjer innenfor husets fire vegger, og det er kanskje det ekleste. At de slenger ut innhold, år etter år, tilsynelatende uten å ofre en tanke på hvor mye følgerne faktisk lærer om spesielt barna som bli eksponert. De som ikke har bedt om det engang. Ett bilde her, ett bilde der blir med årenes løp et ganske tydelig og stort bilde av en liten personlighet. Hva det lille mennesket liker, hvem det er, hvor det befinner seg. Boka trekker også inn den mørkere delen av internett, der det sitter pedofile og følger med på de samme bildene som den mer godhjerta fansen gjør. Gleder seg til barnet bikker tre-fire, kanskje, kanskje det er en foretrukken alder for han på femtito?

Nei, denne boka ga meg rett og slett frysninger. Den burde vært pensum for alle som helt ukritisk deler barna sine og deres oppvekst med hele verden. Du ANER jo ikke hvem som sitter der på andre siden av skjermen. Om det er en som bare vil la seg inspirere av fint interiør på barnerommet, eller om det er en som blir fristet av noe mye verre.

Stop sharenting, for guds skyld.

 

Det handler om å se muligheter

Noen bilder fra lørdagens tur med mamma og tante på den riktige siden av fjorden (det vil si Moss)! Det var godt å se dem igjen, vi rakk det akkurat før samfunnet rundt oss stengte ned igjen.

Jeg har vært flink denne gangen, om jeg får si det selv. Til å finne på ting. Facetime med venninner, lange turer ute i naturen, og i morgen skal jeg hente bikkja for å ha litt selskap de siste dagene jeg er alene hjemme.

Jeg har vært på ett pårørendetreff i hele mitt liv, hvert fall som jeg kan huske, og den setningen har liksom brent seg fast; det handler om å se muligheter, fremfor begrensninger. Om det så gjelder en MS-diagnose, lockdown i en pandemi eller hva enn. Jeg har vært litt for flink til å bare slave for en tv-skjerm i vinter, det går jo så mye bedre med kropp og sjel når jeg får ut fingeren og gjør andre ting i stedet. Hold den tanken (og den setningen) i tiden som kommer! Det er kjipt, det her, men vi trenger ikke å gjøre det kjipere enn det er. Se mulighetene 💛

 

Ett år på hjemmekontor

Tenk at det har gått ett år allerede. Allerede og endelig, det har gått så fort og så sakte samtidig.

Mars 2020: jeg var blant de siste som forlot hovedkontoret, èn dag etter at alle andre var blitt sendt hjem. Jeg var en del av kriseledelsen, fysisk stedfortreder for en sjef som var i karantene etter skiferie i alpene. Siste arbeidsdag før hjemmekontoret også ble et faktum for meg varte til elleve om kvelden, husker jeg. Bygget var tømt. Stemningen helt spesiell. Jeg følte at jeg var på militærøvelse og satt i operasjonsrommet, men så var det ingen øvelse – det var på ordentlig. Menneskene rundt meg var sivile. Vi ventet på beslutninger, ventet på informasjon som måtte ut, jeg sørget for at informasjonen gikk ut. Butikkene utenfor var blitt tømt i løpet av dagen, folk hamstret som gale og jeg lurte på om det var like tilstander i Moss, om jeg i det hele tatt ville få tak i frokost dagen etter. Og så tenkte jeg litt ekstra på helsepersonellet, om de etter en hel dag i frontlinjen måtte hjem til tomme kjøleskap, tomme butikkhyller. Ikke hamstre, da, tenkte jeg stille og instendig og håpet at den tanken på mirakuløst vis ville nå alle hamsterne.

Så var det hjemmekontor. Jeg var fortsatt i militærbobla som ikke var militær, men sivil – og ingen øvelse, men virkelighet. Hodet var på jobb døgnet rundt, klarte ikke skille mellom arbeidstid og fritid. Kropp og sjel i konstant beredskap, tilfelle det var ny informasjon som måtte ut. Til ansatte, til kunder. KTS – klar til strid. Jeg syns de kommunikasjonsfaglige utfordringene var spennende og lærerike, mens alt det andre – krisesituasjonen vi plutselig stod i som nasjon – var.. vemmelig.

Han hadde dratt på jobb, men ble heldigvis sendt hjem igjen, tenkte mitt egoistiske jeg. Jeg trengte han her, verden var for overveldende. Skummel. Han var hos meg en natt, og så pakket jeg sakene påfølgende mandag og dro over fjorden, til han, så vi kunne være sammen i krisen – han permittert og jeg på hjemmekontor. En spontan handling som endte i et samboerskap, tenk det.

Mars 2021: jeg våkner til lyden av Nyhetsmorgen på P2. Står opp med en helt annen ro enn da jeg pendlet. Tusler ut på kjøkkenet og blander morgendrikken min mens jeg lytter til siste nytt. Kler på meg ordentlig, aldri joggedress – selv om jeg i teorien kan. Det er noe med å skille mellom jobb og fritid her hjemme. Ordentlig klær i arbeidstiden, kosedressen til kvelds. Det har blitt rutine nå.

Får på meg linser, setter meg ned foran dataskjermen mens jeg drikker og oppdaterer meg på hva som eventuelt har skjedd siden sist, i innboks, i nettaviser. Det hender det blir et spontant møte på Teams på morgenkvisten, med han andre som er tidligere oppe enn meg, og jeg unnskylder alltid for at jeg ikke skrur på kamera – det er for tidlig, ler jeg og mener egentlig å si at jeg ikke har rukket å sminke meg enda. Og så smiler han, og jeg (uten at han ser det) og så gjør vi det som må gjøres.

Jeg får på meg sminken før dagens første planlagte møte, og så er dagen i gang. Jobber, skriver, møter, han som får meg til å le står opp etterhvert og serverer en kaffe, slår seg ned på kontoret en liten stund, før han går og gjør sine ting. Det hender vi spiser frokost sammen. Trenger jeg en pause rusler jeg ut til han i stua, slår av en prat, plukker litt på plantene mine, tusler tilbake til kontoret. Jobber, skriver, møter. En helt annen ro. Jeg har lært meg å skille mellom jobb og fritid nå, selv om jobben er hjemme og jeg også alltid er det. Jeg koser meg.

Jeg visste ikke hvor skapt jeg var for hjemmekontor før vi ble tvunget ut i det på heltid. Mitt introverte jeg elsker det, for å være ærlig; jeg jobber så effektivt, snakker mer i digitale møter enn i fysiske, jeg stortrives i stillheten, i arbeidsroen. Jeg savner selvfølgelig kollegaene mine også, men det har gått så overraskende bra å sitte her hjemme for meg selv. Å slippe morgenstresset, løpingen til toget. Å få konsentrert seg ordentlig. Livet har blitt så mye roligere. Jeg har blitt roligere.

En veldig vakker dag er pandemien over, og jeg klar for det også, det er jeg så definitivt. Men alt i alt har det vært ett godt år på hjemmekontor. Jeg har vært blant de heldige. Og det er den innstillingen jeg står opp med hver dag, når jeg flytter meg fra seng til kontorstol og en trygg jobb; jeg er heldig.

 

En time med sommer

Det lukter solkrem av meg og huden kjennes fortsatt varm. Jeg gikk egentlig bare ut på verandaen for å trekke litt frisk luft etter dagens møter, og det kjentes så deilig ut at jeg like greit hentet boblejakke og PC-en og jobbet fra solveggen ut dagen.

Den boblejakka måtte fort av, foråsidetsånn! Vi har den sykeste solveggen, det må ha vært godt over tjue grader der jeg satt – jeg måtte til og med inn og skifte til singlet for å orke. Og hente solkrem. Og den lukta, av den blå solkremen vi alltid ble tvangssmurt inn med som barn, vet dere? Den duften gjorde meg rett og slett lykkelig et sekund der. Sånn oppriktig lykkelig. Det skal ikke mer til i år totusenogcovid; en times sommerfølelse i veggen på hjemmekontoret midt i mars.

Ikke at de siste dagene har vært så verst heller; på lørdag hadde jeg FaceTime-kveld med hun med foten (de som vet vet), og på søndag kom hele mitt sosiale nettverk her i Horten (dvs Ida) og dro meg ut av hiet, tok meg med på tur i godværet.

Vi gikk kyststien helt til Åsgårdstrand og tilbake, jeg var helt gåen dagen derpå, haha. Sjukt hyggelig! Og jeg er så takknemlig for at hun dukket opp i livet mitt, akkurat da jeg var i ferd med å etablere det i en helt ny by. Det er alltid hyggelig å henge med «hans folk», men det er så godt å ha noen egne òg 💛

Håper dere har det fint!

 

Kapittel 2 av 12: februar

Det er en uke siden vi forlot februar, en måned som startet med at jeg fikk vannet i springen og livslysten tilbake etter en helg med frosne rør. Senere den uken kom han hjem igjen fra jobb, tidsnok til å kjøre meg til sykehuset og konisering, som snart er fire uker siden allerede. Innen to har jeg kanskje fått svar på om alt nå er fint, jeg håper alt er fint.

Jeg kjøpte et mintgrønt teppe og et matchende bilde til badet, og kunne endelig si meg ferdig og fornøyd med det rommet. Bortsett fra krakken, som jeg har planer om å male – men jeg sparer det til våren, kjenner jeg coviden rett er vi fremdeles i de tusen hjem når den tiden kommer. Jeg trenger noe annet enn en skjerm å fylle timene med da òg.

Jeg fikk ånden over meg, og begynte å bake (??) – både kake og flere omganger med rundstykker. Vi var på noen familiemiddager hos hans, og fikk lunsjbesøk av min. Lånte en logrende venn av svigers, og tok en solskinnsdag i vinterferien fri for å grille i sola. Hadde spillkvelder hos et vennepar, og jeg fikk endelig ro på meg til å lese bøker igjen – etter å bare ha lyttet til fem-seks siden nyttår.

Vi gravde oss ned i vanskelige dokumenter om skjøte og boliglån, signerte med vitner tilstede og sendte dem inn – og herregud, så sliten man blir i hodet av sånt, sånne tunge voksenting. Livredd for å skrive noe feil, krysse av på noe feil, gjøre noe feil i det hele tatt.

Vi skrev samboerkontrakt og nå mangler bare selve betalingen, så er halve slottet hans mitt! Tenk det. Ett år etter at jeg rasket med meg en vilkårlig bag fra Moss, fylte den opp med kun det nødvendigste og dro over fjorden for å gå i lockdown her. Jeg skulle jo aldri bli værende, vi skulle bare være to sammen i en pandemi istedet for alene hver for oss. Men så ble det visst oss, i et samboerskap, også når pandemien er over. Den har skyld i mye drit, den koronaen, men akkurat dét – det takker jeg den for.

Hvordan har du det? 

 

Et lite selskap

Se på den, a. Lille pelshaug <3 Eller hævv, på godt østfoldsk.

Denne har vi hatt besøk av et par dager! Vi leverte henne fra oss igjen til svigers i går, og fikk servert en bedre middag i samme slengen. Tanken er at jeg skal låne henne litt når han er på jobb, sånn at jeg kan ha litt selskap alle de dagene, men siden hun ikke kjenner meg så godt enda testet vi det ut mens han fortsatt er hjemme. Det gikk så fint! Hun er en særing, men det er jeg og – så vi er en god match.

Det kom noen bjeffelyder fra henne når hun lå her på kontoret og hørte lyder fra stua, hvor han satt. Så gikk hun ut til han, glemte at jeg fantes og bjeffet litt hver gang hun hørte lyder fra kontoret, og sånn gikk i grunn dagene, haha. Sånn sett blir det litt roligere når vi bare er to, tenker jeg. Da har hun kontroll på hele flokken (det vil si meg) til enhver tid. Det blir kos!

 

Yttergangen

FØR:

ETTER:

Pusser opp, gang på gang, si. HEHE. Her er den ytterste gangen i leiligheta som nærmer seg min! Pusser opp og pusser opp, vi har jo bare satt inn et nytt møbel og hengt opp noe greier på veggene. Men gangen ble så god som ny allikevel!

Jeg er i gang (hehe, gang) med å skaffe meg nytt lån for å få kjøpt halve leiligheta hans. Etter gevinsten fra salget av min egen er det ikke stort jeg må ta opp, tenk at jeg nesten blir gjeldsfri i en alder av tredve. Noe har jeg gjort riktig her i livet! Vi har også skrevet samboerkontrakt i dag, som er en ubehagelig ting å gjøre – den skrives jo med tanke på et eventuelt brudd, men samtidig er det så viktig. Selv om alt er fryd og gammen i begynnelsen av et samboerskap, kan det fort bli stygt med tiden – det kan det, man vet aldri – og da er det greit å ha et papir som forteller hvem, hva og hvordan dette med eiendeler skal løses. Husk det, samboere!

Har dere noe spennende på gang (hehe) for tiden?