«Ikke glem at du er stygg også»

Herregud da, tiden går. Og jeg glemmer å leve Internett-livet mitt, kanskje et godt tegn. At livet utenfor en skjerm er mer interessant, mener jeg.

De første ukene av 2020 har jeg brukt på å trene. To ganger i uka! Det er mye, til meg å være. Jeg elsker at vi har det tilbudet på jobb; vi har gymsal og treningsrom i kjelleren på kontoret, så når klokka drar seg mot fire kan jeg bare heise liket mitt ned under bakken (wow, det ble mer morbid enn jeg hadde tenkt) og få ferdig treningsøkta før jeg toger hjem for dagen. Jeg trener på gruppetimer, Tabata og styrkesirkel, og når våren kommer (eller har den kommet? Været forvirrer) skal jeg begynne å løpe ute i tillegg.

Vi har fått en landslagssyklist som intern (altså med et internship) på jobb, og hun skal gi meg både treningsprogram og ukemenyer så NÅ skal kroppen bli sunn og sterk. Ikke at jeg er så elendig trent i utgangspunktet, men jeg er en så innmari rykk-og-napp-mosjonist – det skal bli digg å bli tvunget til å holde det gående lenger enn et par uker av gangen.

ELLERS DA? Siden sist har jeg hengt med hun oppi bakken, han på andre siden av fjorden og tatt opp hobbyen min med aggressiv brodering. Jeg fant en hysterisk oppskrift her om dagen; «Når du har en dårlig dag, ikke glem at du er stygg også». Herregud, hvor langt ned kan man trykke folk, liksom, haha! Åh, jeg lo.

Så sånn går dagene. Jeg skal prøve å bli flinkere til å dele dem med dere, det er jo så koselig å bare skrive óg.

Har dere noen mer eller mindre aggressive hobbyer?

 

60-sonen

Jeg trodde aldri jeg skulle finne en som var så rett frem, så enkel. Og jeg trodde hvert fall ikke at jeg skulle like det.

Å være med en som sier én ting, og faktisk gjør det.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har forventet en skuffelse. At selv om du sa at du kom til å dukke opp, satt jeg egentlig og ventet på det motsatte. På en melding, en dårlig unnskyldning, mest av alt en avlysning. At du skulle komme fire timer senere enn du sa, eller aldri dukke opp i det hele tatt. Det kommer, det kommer, bare vent – det kommer. Sånn satt jeg. Sånn sitter jeg. Avtale etter avtale etter avtale.

Du vet, gammel vane vond å vende.

Men sånn er ikke du. Du sier én ting, og så blir det sånn. Akkurat sånn. Rett frem, ingen omveier, ingen skuffelser. Du sier én ting, og så gjør du det.

Du skulle bare visst hvor overrasket jeg blir, og hvor glad, hver gang du følger opp – som om en avtale mellom oss faktisk betyr noe, som om respekten går begge veier, som om det er sånn her det skal være. Som om det er normalt.

Er det dette som er normalt?

Jeg trodde enkelt betydde kjedelig, og at jeg kom til å mislike rett frem når jeg er vant til å gå omveier, møte stopp-skilt, varseltrekanter, veisperringer og navigere på en hullete asfalt. Men du er en strak veg i 60-sonen, og jeg har aldri vært så forvirra og glad noengang.

Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har mottatt en melding i ventetiden og tenkt «JAJA, der kom det, han kommer ikke allikevel» eller «sånn ja, nå fant han på noe bedre å gjøre, jeg visste det, snakkes«, men så er du faktisk på vei, eller så spør du bare om jeg er sulten, om vi skal spise noe sammen, og jeg blir så letta og forvirra og glad, og tenker herreGUD, så føkka jeg egentlig er.

Du skulle bare visst hvor mye mindre føkka jeg blir av å være med deg.

 

Boktips: Den talibanske cricketklubben

Denne boken har jeg hatt stående i bokhylla i årevis. Jeg kjøpte den da jeg var i Forsvaret, og Afghanistan var en del av hverdagspraten, men fikk meg aldri til å begynne å lese. Før nå, rett før jeg reiste til Karibien. Det gikk såå treigt i starten, for dette er ikke en bok som fanger deg fra første side, men da jeg først kom inn i historien ble jeg værende.

Boken handler om Rukhsana, en ung, afghansk kvinne som har utdannet seg til journalist i Delhi i India. Etter studiene reiser hun tilbake til Afghanistan, og til et land som nå styres etter Talibans sharialover. Befolkningen terroriseres og undertrykkes, og noen skildringer er så brutale, hjerteskjærende og provoserende at jeg ble oppriktig sint mens jeg leste.

Den talibanske cricketklubben tar utgangspunkt i virkeligheten, og da Taliban i 2000 søkte om medlemskap i Det internasjonale cricketråd. Alt av spill (unntatt fotball) var forbudt i landet, men regimet mente at cricket kunne tillates blant annet fordi spillernes drakt dekket hele kroppen. Dette bruker forfatteren til å spinne videre på en historie som handler om kjærlighet, cricket og folkets seige motstand mot grusomhetene i landet. Cricketen gir Rukhsana og fetterne hennes muligheten til å vinne en reise til Pakistan, hvor planen er å flykte videre – inntil Afghanistan har blitt et tryggere land igjen.

En god bok!

 

Dette året vil jeg

Jeg var en tur i Ski med mamma her om dagen, og hun spurte om jeg har noen nyttårsforsetter. Jeg setter meg aldri ned og tenker at jeg SKAL gjøre a, b, c i løpet av et år, men jeg har alltids noen tanker om hva jeg vil bli bedre på, og ting jeg har lyst til å gjøre. I 2020 er det å:

– trene regelmessig

– kjøpe bunad (det skjer! Den er nesten ferdig allerede, men jeg henter den ikke før i april – må spare det siste før jeg kan betale hele)

– skrive mer igjen

– forbedre kostholdet mitt (spise mindre dritt, på godt norsk) og lage mer mat fra bunnen av

– drikke mer vann (og ikke så mye brus)

– lese minst tjue bøker

– ikke slite ut sofaen like mye som før, jeg vil gjøre mer, enten det er alene eller sammen med noen

– fylle 30 år (hææ?)

– sitte i en BMW X6 (dette er det tiende året det står på lista mi, nå må seriøst noen ta ansvar snart)

Jeg har liksom ingen store mål og drømmer på terskelen til hvert nye år, jeg, utover å pusle sammen alle de små hverdagene mine til et liv jeg er fornøyd med. Ta livet som det faller seg i ekte Baloo-stil, og gripe de mulighetene som dukker opp underveis. Det er jo det som er så spennende, alt som kan skje og alt som skal skje – som vi bare ikke vet om enda. Jeg gleder meg, jeg vet ikke til hva – men jeg gleder meg.

Hvordan ser ditt 2020 ut, sånn i tankene?

 

Hei 2020

Godt nytt år! Dette er den første nyttårsaften på syv år (!) hvor jeg feirer i mitt lille land. Vanligvis surrer jeg rundt i Afrika, Sør-Amerika, ved Stillehavet eller i alpene et sted, denne gangen ble jeg…. i Moss!

Jeg var litt bekymret for hvordan det skulle bli, for å være ærlig, i og med at de fleste rundt meg har laget sine egne familier å feire med. Tiden med venninner og sprudlevin er ikke lenger en selvfølge, og i et ensomt øyeblikk vurderte jeg å bestille et hotellrom i en eller annen by, og bare være alene (og fornøyd med dét) inn i det nye året.

Men så kom han fra andre siden av fjorden til unnsetning, og starten på 2020 kunne egentlig ikke ha blitt så mye bedre.

Ingen av oss kan lage mat, så vi bestilte bord på Onkel Blå, og spiste en treretters der før vi gikk hjem til meg og tok noen øl. Da klokken nærmet seg tolv gikk vi ut og poppet en prosecco nede ved kanalen, tente opp hvert vårt stjerneskudd (eller «fruser», som det heter i min verden) og så på mens himmelen eksploderte i glitter rundt oss og 2019 ble historie. Det var så fint, alt sammen.

Jeg tror 2020 blir fint.

 

Nytt år, nye lapper

1. Krukka fylt av 2019-lapper, 2. Rituale, 3. Seks år med lapper, 4. Nytt år – ny krukke

Bare ei litta påminnelse om MINNEKRUKKA! Jeg vet jeg spammer alle kanaler om det samme nå, men jeg vil så gjerne at flere skal adoptere den årlige tradisjonen:

  • Start et nytt år med en tom krukke
  • Skriv ned fine ting og gode minner på små lapper gjennom hele året
  • Åpne krukken i slutten av desember, og les gjennom alle lappene du (og familien/venner/hvem enn du vil dele den med) har skrevet de siste 365 dagene.

Du kan fint ha en krukke alene óg, det blir jo bare som en alternativ dagbok (som utelukker alle de kjipe tingene).

Mamma og jeg startet med dette for seks år siden, og det har blitt til den nydeligste tradisjonen jeg har i julen. På denne måten husker vi alle fine øyeblikk som har skjedd i løpet av et år, til og med de små tingene som er altfor lett å glemme. Som da pappa sa noe morsomt i 2015, eller da vi spiste kylling og tok et glass vin på en helt vanlig tirsdag.

2019 er ikke helt over enda, det er definitivt plass til flere lapper. Og om cirka en uke starter vi på vår sjuende krukke. Jeg gleder meg til å se hva den fylles med!

 

Bergen

Ingen desember uten skarre-R. Jeg er på vei hjem fra Bergen! Ett av de få stedene i verden hvor jeg klarer å puste med magen, sånn ordentlig.

Jeg har vært hos hun med foten, eller Linda som hun egentlig heter – hun jeg fant på rekrutten, vet dere, og som har blitt værende i livet mitt siden. Neste år feirer vi ti års vennskap, jeg skjønner IKKE hvordan, TI ÅR? Men kalenderen min insisterer så det er helt sikkert riktig.

Vi gjorde som vi alltid gjør når vi møtes; lot verden utenfor forbli utenfor, åpnet en flaske vin (eller tre) og satt og snakket ved kjøkkenbordet til langt på natt. På lørdagen tok vi båten inn til byen, dro innom julemarkedet, spiste en deilig lunsj på Olivia, før vi krøp tilbake inn i hula og satt på en film (eller tre). Åh, helger i Bergen burde vært på blå resept.

Neste stopp: jul i Fredrikstad. Prekæs!

 

Økonomisk omplanting

Jeg som koste meg SÅ mye med å følge med på fondene mine, med helt oppi 21% avkastning på det beste. Jeg klarer ikke å pakke hodet mitt rundt hvordan fond fungerer, men jeg elsket å se de grønne tallene bak beløpet mitt. Tre ulike fond, alle gikk i pluss så det sang – over lang, lang tid og det var så fantastisk tilfredsstillende å se pengene mine vokse!

I dag fikk jeg e-post med en anbefaling om å selge alt sammen, fordi banken jeg kjøpte fond gjennom (Gjensidige Bank) selv har blitt solgt (til Nordea), og jeg må flytte pengene mine over i en ny en for å kunne fortsette fondssparingen.

Greit det, tenkte jeg, helt til jeg logget inn i den banken jeg vanligvis bruker og ikke skjønte en DRIT. De tre fondene som ga meg så mye i avkastning finnes jo ikke i oversikten til banken min? Trodde fond var fond, jeg, og at alle banker tilbyr de samme mulighetene, men tydeligvis ikke, da. Så nå må jeg begynne helt på nytt, kjøpe fond jeg overhodet ikke kjenner og sparegrisen i meg føler seg plutselig som svidd bacon.

Finans er vanskelig, ass. Selv for meg som jobber innenfor bransjen(-ish). Jeg liker ikke å plage de dresskledde kollegaene mine med mine egne forvirrede finanstanker, men i morgen tror jeg jeg skal krype til slipset og be om råd. For de pengene jeg nå får etter å ha solgt fondene mine tilhører Marie 72 år, og jeg må finne et lurt sted å plassere dem mens jeg venter på henne.

Fikk forresten en tusenlapp i avkastning på cirka tre år, jeg aner ikke om det er bra eller dårlig, men «alle» sier at pengene gror bedre i fond enn på sparekonto i disse dager (hvis du skal spare langsiktig), så jeg stoler på dem. Kunne bare ønske de kunne fortsatt å gro der de var, økonomisk omplanting er altfor slitsomt for hodet mitt.

Skulle til å avslutte innlegget med å spørre om dere sparer i fond, men herlighet – hvor uinteressant var ikke det temaet her, egentlig. Sorry, måtte bare bli kvitt det tankemessige ugresset mitt et sted (ferdig med plante-metaforene mine nå).

Hva gjorde dere i helga, æ?

 

Boktips: Dødspakten

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Tom, Tom, Tom. En av mine favorittforfattere. Nå har jeg lest Dypet, Pandora og Dødspakten og jeg slukte alle tre.

Dødspakten handler om to barndomskamerater som verver seg til Telemarksbataljonen i Forsvaret. De reiser til Afghanistan, og ut på sitt første oppdrag sammen. Oppdraget går ut på å eskortere en kolonne med nødhjelp gjennom et område hvor Taliban holder til. Det går fryktelig galt. De havner i kamp, lasten de skulle eskortere stjeles og to soldater mister livet. En av dem er barndomskameraten.

Den andre reiser hjem til Norge igjen, og er et mentalt vrak. Ved kameratens grav gir han en løfte, og han er fast bestemt på å holde det. I tillegg får han vite at lastebilene de skulle beskytte inneholdt noe helt annet enn nødhjelp. Hans personlige oppdrag – å holde løftet sitt – vikles inn i storpolitikk, spionasje og afghanske krigsherrer og boken var en sånn som var vanskelig å legge fra seg. SÅ spennende!

Anbefales!

 

Ut av skapet

Jeg er tre bæreposer med klær fattigere. Tre! Det er stort til meg å være, for jeg har seriøse problemer med å kvitte meg med ting. Alt som blir med meg over dørterskelen hjemme får automatisk en helt spesiell betydning i livet mitt, særlig klær. Som om følelsene mine sys inn i stoffet bare jeg er nær et plagg.

Her om dagen forslo venninna mi at vi skulle rydde og vaske i klesskapet mitt (jeg veit, jeg vant vm i vennskap), i dag gjorde vi det og på automagisk vis ble det mye lettere å ta farvel med klær jeg uansett aldri bruker. Alt jeg trengte var en moralsk støttespiller, og en dommer i «behold» vs «gi bort»-gamet.

Når jeg står og skal legge bort klær alene klarer alltid engelen på skuldra mi å overtale meg til å beholde det meste, for «det KAN jo komme en vakker dag jeg vil bruke det skjørtet…» som har hengt ubrukt i skapet i syv år (!). I dag klarte jeg å legge bort det skjørtet! Sammen med tre bæreposer til med klær (som venninna mi rått og brutalt tok med seg da hun dro, sånn at jeg ikke skulle få muligheten til å snike et eneste plagg tilbake inn i skapet igjen).

Måtte bare inn og skryte på bloggen, og sende dette tipset videre; trenger du å rydde i tingene dine, men sliter (som meg) med separasjonsangst til alt du eier og har? Be en venninne om å hjelpe deg i prosessen – det hjelper faktisk. Og selv om det svir litt bak ribbeina der og da, er det godt å tenke på at noen andre kan få glede av de klærne du sender videre ut i verden.