Andøya 2012

Island er jo grønt, tenkte jeg for å rettferdiggjøre en ny reise for meg selv. Du blir testet for korona ved ankomst og vi skal jo følge alle regler, flink pike hver dag – hele ferien. Må få reise litt i år, vel? Skrape et nytt land på skrapekartet. Bare til Island? Ikke sant? Ja…?

Men så bare… Nei. Nope. Fornuften tok over for reiselysten. Dugnadsånden for reisefeberen. Det er ikke verdt det. Vi er i en føkkings pandemi, fortsatt. Du kan dra med deg smitte også fra grønne land, hvis du er uheldig nok til å komme borti én av de (maks) tjue tilfellene per hundretusen innbygger. Ni personer er allerede levende bevis på dét, sikkert flere og. Det føles ikke riktig å reise, ikke etter så mye så mange har måttet ofre her hjemme. Verden kan vente.

Så, i stedet har vi bestemt oss for at årets ferie går til… NORDKAPP! Det har stått på listen min i så mange år. Dessuten bor de jeg besøkte i Tyrkia der oppe, og det finnes ingen bedre måter å utforske nye steder på enn å gjøre det med noen som er derfra. Gleder meg til å se dem igjen! Og til å kunne stryke 71 grader nord av bucketlisten.

Har du vært på Nordkapp før? Kom gjerne med tips! 

Reklame: boken er sponset av Aschehoug

Jeg hadde aldri hørt om Knutby-saken før jeg fikk denne boken i postkassen. Eller, jeg hadde kanskje hørt navnet – men aldri satt meg inn i den. Saken som rullet opp på tidlig totusentallet, da jeg var rundt tretten år. Jeg elsker/fascineres av filmer og bøker som er basert på sanne historier, så jeg gledet meg umiddelbart til å lese!

Knutby er skrevet som en roman, og tar for seg den forstyrrende historien om en Filadelfiamenighet i Uppsala. Om Kristi brud, erotiske allianser, utroskap, manipulering, drap og drapsforsøk. Historien er enkel å følge, godt skrevet og vi veksler mellom å følge hver av de ulike hovedpersonene i saken. De har fått nye navn i boka, men hvis du kjenner saken er det enkelt å vite hvem som er hvem. Anbefalt lesning!

Det har også kommet en dokumentar på NRK om Knutby-saken, som jeg ikke har sett enda – men som jeg definitivt skal sette av tid til i høst.

I juli våknet jeg med både rosa hår, en løs tatoveringstime og selfier på telefonen jeg ikke kunne huske å ha tatt, etter en vinkveld med venninna mi. Jeg fikk siste dose av HPV-vaksina, og krysser fingrene for at neste celleprøve ser fin ut igjen – husk å #SJEKKDEG!

Jeg fikk besøk på feil side av fjorden, og var så vidt innom den riktige.

Vi dro på hengekøyetur til Styggemann i Skrimfjella, og lekte med vennene hans i helger og på spontane onsdagskvelder. Og så ble vi like spontant hundepassere, og gikk minst tre turer hver dag i to uker.

Jeg jobbet meg gjennom alle andres ferier, og satt og drømte om min egen. Leste ut fire bøker, begynte på en femte og var innom drømmen om å gi ut en selv en gang. Har jeg fortalt at jeg sendte inn et manus til Gyldendal da jeg var 12? De takket så mye, oppmuntret meg til å skrive videre og prøve igjen når jeg ble eldre. Nå er jeg eldre, og kanskje jeg skal ta dem på ordet en dag.

Vi så på Killing Eve (HBO) og Suits (Netflix), og jeg kan anbefale begge. Månedens to siste dager tok jeg fri for å nyte det som ser ut til å bli de to siste ordentlige sommerdagene før permisjonen hans er over. Bowling, strandliv og skille etter bikinien.

Sånn, august. Nå er vi ditt problem.

Hvordan var din juli?

Elsker fargen, elsker formen, elsker knappene med perleskimmer, elsker det myke garnet som verken stikker eller klør og elsker at bursdagskortet var et skolebilde fra da han som får meg til å le var liten. Hjemmelaget strikk fra svigers! Jeg kommer til å bo i denne ut sommeren, null tull.

Jeg skjønner meg ikke på konseptet tid lenger, jeg. Jeg føler at jeg blogget for maks to dager siden, og så kommer jeg inn og ser at det har gått en uke? HVER gang. Hvor. Går. Alle. Timene. Og hvorfor får jeg ikke bli med?

Her er hvert fall et utdrag fra livet siden sist! Bikkja forlot oss på søndag, og nå føles det ut som om noe mangler. Selv om det òg er en bekymring mindre, for Luna er gammel og jeg var livredd for at noe skulle skje henne på vår vakt. Takk for besøket, lille venn!

Sist uke var jeg også sommervikar for «alle», også på relativt nye arbeidsområder. Jeg var redaktør for hele nettsiden, eneste pressevakt på jobb, eneste «tekniske sjef» for intranett. Jeg holdt litt pusten fra mandag til fredag, og håpet at det ikke skulle dukke opp store ting jeg ikke kunne håndtere alene. Gikk bra! Denne uken er skuldrene hakket lavere, nå når enkelte begynner å komme tilbake fra ferie og jeg har flere å lene meg på.

På fredag fikk jeg besøk av mamma og tante, den (litt mer enn) årlige vin- og spillkvelden. For å slippe å dra med bikkja og fullt utstyr over til Moss uten bil, fikk vi være i Horten mens mannen var på skogstur. Jeg serverte tapas, med hjemmelaget kjøttboller og aioli. Bare nevner det. Kopierte alle oppskriftene hun med foten (Linda, vet dere) lærte meg sist jeg var i Bergen. Og det ble faktisk godt! Også kjøttbollene. Jeg blir like overrasket hver gang jeg klarer å lage noe spiselig.

Denne uken tar jeg fri torsdag og fredag, for å nyte noen solskinnsdager før sommeren glipper helt. Neste uke drar mannen på jobb igjen, som betyr at jeg mest sannsynlig flytter tilbake til den riktige siden av fjorden. Det blir rart, etter å ha bodd her mer eller mindre konstant siden mars. Hvordan er det man bor alene igjen?

Èn uke som hundepasser er forbi allerede, og jeg begynner å grue meg til hun drar, haha. Jeg har fått et helt nytt liv med denne firbeinte sjelen på besøk! Jeg bikker så lett 10 000 skritt om dagen, tidligere i denne hold-deg-hjemme-perioden har jeg ligget på stakkarslige 20 000. I UKA. Bare så vidt over 3000 skritt på en dag, fordi vi kjører til butikken, jeg trenger ikke lenger gå til kontoret, toget og jeg syns det er kjedelig å gå tur bare for turens skyld. Jeg håper å finne måter å fortsette 10 000-trenden på etter at Luna har dratt også, for jeg føler meg jo mye bedre etter en dag med litt bevegelse.

Bortsett fra alle turene vi har gått, er det så koselig å høre på snorkingen hennes når hun sover, å se hvor glad hun blir når vi drar frem båndet eller nærmer oss døra på vei inn igjen etter en tur, og de store blå øynene som bare stirrer oss i senk når hun vil ha kos eller smisker etter middagsrester. Det blir tomt her uten, det blir jo det.

Ellers er det ikke mye å skrive hjem om; jeg holder fremdeles fortet mens alle andre på kontoret har tatt fri. Blir invitert på en spontan spillekveld her, vinkveld der. Neste uke tar jeg litt fri igjen, før jeg jobber frem til den ordentlige ferien i august. Mannen har endelig fått vite når han skal tilbake på jobb, så forhåpentligvis kan vi straks begynne å legge planer! Håper bare ikke sommeren er helt over innen den tid, for tanken på en ferie i Norge full av regn gir meg ikke akkurat livsgnist. Uansett skal det bli uendelig godt å koble av litt etter et veldig annerledes og hektisk halvår!

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Min mørke Vanessa blir beskrevet som «en knyttneve av en me too-roman». Den handler om Vanessa Wye, og vi følger henne gjennom to ulike faser i livet; i år 2000 da hun er femten år gammel og bor på internatskole, og i 2017 – da hun som trettitoåring snubler seg gjennom livet, i starten av me too-bevegelsens tid. I lys av den, bevegelsen altså, får hun et nytt syn på et tidligere forhold hun hadde med en eldre lærer. Var det ikke kjærlighet allikevel?

Jeg leste ut denne boken på relativt kort tid, og gledet meg til å plukke den opp igjen hver gang jeg la den ned. Den er som den blir beskrevet: forstyrrende og tankevekkende, og kan absolutt anbefales!

På fredag våknet jeg med en kropp som kjentes ut som om den hadde blitt påkjørt av en lastebil i løpet av natten. Vondt på steder jeg ikke engang ante var en del av anatomien.

Men la oss spole et døgn tilbake: på onsdag pakket vi altså sakene våre og kjørte av gårde mot Heistadmoen. Planen var å ta en enkel og grei kosetur på et par kilometer like ved Ravalsjø, legge fra oss utstyret og gå en liten topptur før vi skulle lage camp og henge i køyene og drikke øl.

Var planen.

Før vi oppdaget bommene. Vi fikk med andre ord aldri kjørt dit vi hadde tenkt til å starte vandringen vår fra. Det var veibommer på enhver skogsvei, og vi gadd ikke gå den ekstra milen til fots – så da sjekket vi kartet på nytt, fant et sted «rett borti høgget» fra der vi ble tvunget til å parkere, og bestemte oss for å gå dit i stedet. Opp der til Styggemann, en del av Skrimfjella.

21 minutter å gå, sa Google maps. Hehe, kult.

Vi la entusiastisk i vei, vi, jeg med 23 kg på ryggen og han med 35 (!!). Gikk et stykke i svak oppoverbakke, grus, helt til oppoverbakken skiftet ham og ble tett natur og et udyr av en stigning; det var så bratt og så ulendt terreng at hvert skritt vi tok ble regelrett en knebøy – med alle de ekstra kiloene på kropp. Jeg er glad i en god økt med squats, jeg altså, men konstant i tre timer med all verdens vekt på mine skuldre? HerreGUD, så sakte det gikk etterhvert. Så sakte og med så skjelvende bein at jeg lo meg oppover de siste meterne. Jeg har ikke gått på langtur med pakning siden militæret (for ti år siden), og var alt annet enn mentalt forberedt på det der.

Koseturen ble altså mer en utfordring enn kos, men ÅH så verdt det da vi omsider kom oss opp:

Vi slo leir i bunnen av stigningen opp mot Styggemannshytta – en ubetjent DNT-hytte på 8-900 MOH. Så vakkert! Og så stille, helt uten andre mennesker. Og når jeg ser tilbake på den lille klatreturen vi mer eller mindre ufrivillig la ut på, var den ganske vakkert gjennomført den òg. Ingen (les: meg) ble grinete på vei opp, uansett hvilket slit det var. Og jo verre oppturen er, jo mer magisk er det å komme frem!

Vi brukte litt tid på å lage camp, fordi været i fjellet lager seg selv (aldri stol på værmeldingene) og vi med ujevne mellomrom måtte søke ly for en regnskur. Men til slutt fant sola oss og vi fant tre stødige trær som vi festet hengekøyer, myggnetting og tarpene til (tarp er et slags tak – ganske genialt!). Etterpå ble vi sittende på et fjell like ved, med karbonademiddag, øl og rødvin og after eight-drikk til dessert (kakao blandet med Minttu (peppermyntesprit), SÅ godt til kjølige kvelder!), og der satt vi til sola hadde gått ned og tok myggen og knotten med seg.

Dagen etter besteg vi Styggemann, etter en egg og bacon-frokost ute i det fri:

Nedturen var minst like brutal for kroppen som opp, derav lastebilen, og jeg er fortsatt full av bitt og stikk fra insektene som slo følge med oss – men for et lite eventyr det var. De må vi lage flere av.

En liten venn i verden 💕 Hun her skal vi passe på de neste fjorten dagene! Så rolig og fin, jeg gleder meg allerede til å våkne opp i morgen og ta henne med ut på en liten tur før kontortiden starter. Det finnes ikke et bedre krydder til hverdagene, når jeg allikevel må tilbringe sommeren på jobb her hjemme.

Store deler av den, hvert fall. Jeg skal straks fortelle dere om turen vi var på her om dagen – må bare få flyttet et latskap som står i veien først, hehe.

Håper dere har hatt en fin helg!

Halvveis i 2020 allerede! Hvor fort har ikke tiden gått, til tross for at alle fremtidige planer ble avlyst i mars og vi har måttet holde oss hjemme og gjøre ingenting. Juni var en god blanding av ingenting, og fine ting. Jeg fikset nytt pass, og ble sjeleglad da jeg fikk beholde det gamle. Søskenbarnet mitt giftet seg sånn plutselig, og han som får meg til å le tok meg med på Farris Bad for tjuefire timer, det mest avslappende døgnet jeg har hatt på lenge. Dagen etter dro vi ut og spilte minigolf på Hull nitten, og avsluttet kvelden (eller morgenen?) med å se soloppgangen fra vinduskarmen på hver vår pute. Vi har syklet ned til stranda, jeg har fått et glimt av en venninne eller to, og familien, hygget meg stille på hjemmekontor, jeg danset meg inn i tredveårene, dro en etterlengtet tur til Bergen, Liverpool vinner Premier Leauge og vi passerte toårsdagen siden pappa døde. Den dagen var overraskende tung, tyngre enn i fjor, men ble så mye lettere av venninner som husket det og sendte meg tanker og kjærlighet, og han droppet planene sine for å bare bli hjemme med meg den dagen – enda jeg insisterte på at han ikke trengte.

Er det èn ting jeg er takknemlig for å ha opplevd, så er det alt det vakre smerte kan utløse hos de rundt. Selv om jeg aller helst fortsatt skulle hatt pappaen min i verden, føler jeg meg heldig som har fått følt all den kjærligheten og omtanken som sorgen fører med seg. Det er i mørket vi kan se stjernene, er det ikke det man sier?

Takk for alt, juni! Hvordan var ditt sjette kapittel av 2020-boka vi er i ferd med å skrive?