Jeg rundet «Orkanjegeren» på NRK like før jeg reiste hit til Karibien, en dokumentarserie om orkaner og tyfoner. Jeg har alltid vært over gjennomsnittet opptatt av vær; oppvokst med bestefars værdagbøker og mormors frykt for tordenvær. Jeg arvet begge deler, både interessen for vær og frykten for det samme.

Det har vært nesten daglige uvær rundt omkring oss mens vi har vært her nede. Tordenvær i én horisont, og plutselige og voldsomme regnskyll rett over oss – eller 400 m unna.

Vær er både fascinerende og skremmende, tordenvær river psyken min i fillebiter, og orkaner? Det er to år siden Irma og Marias herjinger her nede, fortsatt passerer vi bygninger de aldri tok seg bryet med å bygge opp igjen. Båter som ligger strødd. Taxisjåføren på Tortola viste oss et album med bilder fra etter Irma; store områder var som jevnet med jorda. Ron, som vi bor hos her på St. Thomas, fortalte at Irma og Maria i 2017 traff med bare tretten dagers mellomrom. Den første orkanen rev hustakene med seg, så når nummer to kom hadde menneskene her knapt nok ly, husene ble oversvømt og katastrofen varte i timevis. Åtte timer med orkan! Det er en arbeidsdag, det. En hel arbeidsdag med naturen sett fra sin verste side.

Jeg hadde blitt så utmattet og håpløs. Samtidig liker jeg det menneskelige ved det. Sånn som på disse øyene jeg nå har besøkt. Alt rives ned, men de bygger det opp igjen – det meste av det – og fortsetter livene sine selv om de vet at geografien deres i seg selv tilsier at det kommer nye orkaner. Enda villere, enda våtere fordi klimaet på jorda går til helvete. Det blir bare verre og voldsommere.

Irma (eller var det Maria?) hadde i følge Ron sprengt skalaen på måleinstrumentene. Den hadde klikket på godt over 200 km/t et sted, så orkanen var mye kraftigere enn de klarte å måle. Allikevel? Samler menneskene seg som samfunn og bygger det opp igjen. Hjelper hverandre, holder ut, blir boende, selv om de (hvert fall noen av dem) kunne ha valgt å flytte.

Du kan si mye stygt om verden, men når en katastrofe treffer oss utenfra, eller ovenfra, da står vi sammen. Det er så vakkert.

God morgen fra St. Thomas – en av de amerikanske Jomfruøyene! 🏝 Et lite bilde fra French Town, byen like nedenfor der vi bor;

Vi kom hit i går, etter å ha tilbragt én natt på Tortola, en av de britiske Jomfruøyene. Planen var egentlig å seile fra St. Martin til Tortola, men det viste seg å være umulig – avstanden er for stor. I stedet ble vi dyttet inn på et knøttlite fly jeg ikke har turt å skrive hjem om av hensyn til mamma, haha.

Flyet hadde bare plass til sånn fjorten personer, ingen midtgang og ingen flyvertinner. Det var en opplevelse i seg selv, det der.

Vi kom oss hvert fall trygt over til Tortola, og rakk å se hele den øya også, takket være taxituren fra flyplassen til Apple Bay. Det var en ganske liten en, og der hotellet vårt lå var det så øde og dødt at vi fant ut at vi heller ville videre til en større øy. Vi tok ferja fra Tortola til St. Thomas (1 t 30 min), og her er vi!

Vi bor på Island View Guesthouse, en helt fantastisk plass jeg fant via Airbnb. Det første som møtte oss var en diger veranda med utsikt over hele halve øya (Charlotte Amalie-delen av den), masse spill (de har kinasjakk, tante!), og en bar i hjørnet hvor vi bare kan forsyne oss mot at vi skriver med med kritt hva vi tar. Det er basseng her, og rommene så store og fine.

(Tatoveringa overlever selv om den får både sol og sjø før den egentlig kunne)

Her blir vi noen dager, og jeg gleder meg til å se mer av hva Thomas har å by på. Nå – frokost! Skrives plutselig igjen!

Reklame: sponset flyreise / KLM

Ååårh, SE DA! St. Maarten blir bare vakrere og vakrere for hver dag som går, og jo mer vi oppdager jo mindre lyst får jeg til å dra herfra igjen.

I går leide vi en firhjuling og kjørte rundt på øya i timevis; over til den franske siden, stoppet på x antall strender for å kjøle oss ned underveis, fant et strøk som minnet om Beverly Hills i L.A. (Trump har visstnok en hytte her), var innom et par spisesteder og dro tilbake «til Nederland» igjen før solnedgang. Det er så frodig og fint her, fargerike hus og få turister; flere av strendene har vi hatt omtrent for oss selv. Min type ferie!

Nå går turen videre til neste stopp på reisen, en ny øy i Karibien. Vi skrives derfra!

Reklame: flyreisen til St. Maarten ble sponset av KLM

God morgen! Halv åtte. Jeg sover hvert fall lenger enn til seks nå, men halv åtte? Jaja. Dagene blir lenger av denne døgnrytmen, det er jo positivt.

De to første dagene her har vi brukt på stranda som ligger sånn fire skritt fra rommet vårt. Jeg er så fornøyd med valg av hotell! Det er visst et skjult talent jeg har, å finne de riktig magiske stedene å bo.

Nabolaget vårt 👆🏻

I går hadde vi egentlig tenkt til å ta ferja over til Anguilla – en annen øy – men vi la fra oss den tanken igjen. For det første; SLAPP AV, vi har vært her i én dag (nå to) og har ingen grunn til å være rastløse. Og for det andre; ferien er lang, denne delen av verden er dyr. Vi tenkte det ikke var verdt å bruke så mye penger bare for å komme oss til enda en vakker strand – er det noe vi kommer til å se mye av på denne turen, er det nettopp det; vakre strender.

I dag skal vi derimot flytte på oss litt; vi skal til Maho beach! Det lander et KLM-fly i ettermiddag som jeg skal fange med kameraet idet det sneier hodene på de som er på stranda. Gleder meg til å se det synet «alle» forbinder med St. Maarten – med egne øyne!

Reklame: flyreisen ble sponset av KLM

Hey! Vi har endelig kommet oss til første stopp på turen; Sint Maarten. Vi hadde en kveld i Amsterdam først, og på lørdag gikk jeg og hakket tenner i regnfulle, nederlandske gater. Nå er jeg i De Nederlandske Atiller, temperaturen er ca tjue grader høyere, og regnværet er byttet ut med tretti grader og sol. Eller soloppgang, da, klokka er snart sju på morgenen – shoutout til den norske døgnrytmen min. Satser på at det går seg til i morgen!

Her er øya. Da jeg passerte sikkerhetskontrollen på Schiphol i går spurte vakten hvor jeg var på vei. –Sint Maarten, svarte jeg, og han bare; –Åja, har de bygget den opp igjen?

Hæ?

–Ja, det var en orkan der i fjor.

Aldri hørt om. Det burde jeg kanskje ha gjort, for da vi gikk inn for landing sa også flyvertinnen over høyttaleren at ankomsten kanskje ville ta litt lenger tid, fordi den ene terminalen her fremdeles er nede etter fjorårets herjinger fra naturens side. Helt katastrofe, tydeligvis, men det har gått meg hus forbi.

Helt til vi landet og jeg så ut av vinduet. Det ligger båter strødd – fremdeles. Flotte seilbåter som bare har blitt kastet opp på land som noen filledukker. For noen krefter! Jeg håper vi slipper unna mens vi er her, orkansesongen går heldigvis mot slutten.

Ankomsten gikk smertefritt – til tross for halv kapasitet – og vi kom oss kjapt over til det familiedrevne hotellet vi fant via Airbnb; Azure. Eieren virket så hyggelig, og har kunnskap om det meste her, så jeg gleder meg til å snakke mer med han i dag for å finne ut hva vi bør gjøre mens vi er her! Bortsett fra å besøke stranden som flyene nærmest lander på. Dere har sett de bildene av Maho beach? Jeg skal få tatt et bilde av et KLM-fly derfra før jeg forlater øya, hvert fall.

Vi fikk et par timer med sol i går, og brukte de på å bade (det er så tullete varmt i havet her – null nedkjøling, tretti grader på land som i vann), ta noen øl og spise middag. I dag er planen å utforske litt mer, og legge en plan for turen videre. Vi har et fly å rekke fra Puerto Rico på et tidspunkt, men hva vi skal frem til da, og hvordan vi kommer oss herfra og videre mot riktig land aner vi foreløpig ikke. Jeg liker det!

La oss klemme inn flest mulig planer den siste uka før jeg reiser, tenkte jeg tydeligvis og rekker så vidt å vaske det undertøyet jeg trenger for å slippe å gå kommando i fire uker. I dag måtte jeg løpe fra kontoret tidligere enn planlagt ene og alene for å ha tid nok hjemme til to maskiner i løpet av en kveld, i morgen har jeg nemlig heller ikke tid, da skal jeg på stand-up. Travelt, men gøy!

Mandag spiste jeg middag hos mamma, sammen med mormor og bestefar. Jeg liker ikke å dra ut i verden uten å si ordentlig hadet, dramatisk som jeg er tenker jeg (fortsatt) at noe skal skje mens jeg er borte. Da skal jeg hvert fall vite at jeg tok meg tid mens jeg enda var hjemme.

Tirsdag var jeg på kino og så Joker, DER har du to timer med rent skuespillertalent. Herregud, for en kunst. Joaquin Phoenix, dere. Jeg har aldri satt meg noe særlig inn i det universet som Joker og batman og den gjengen der er en del av, men den filmen kan man fint se uten all bakgrunnsinfoen. Anbefales!

Onsdag? Var det i går? Ja, det var det – da var jeg i bursdagen til KLM som feirer hundre år i år! Derav finstasen. Veldig hyggelig!

I dag blir det altså klesvask og besøk, i morgen har jeg min siste arbeidsdag på én måned og en tur ut i Moss på kvelden, og så? Adjø, kulde og regn og hey hey hallå, Karibien ☀️🏝✨ Det skal bli magisk.

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Denne boka leste jeg i 2017, men har tydeligvis glemt å publisere dette innlegget. Her kommer det allikevel, for denne boken fortjener å bli lest!

Jeg tiltrekkes, forstyrrende nok, veldig av bøker som handler om terrorisme og elendighet. Denne boken er riktignok fiktiv, men skrevet på en virkelighetsnær og altoppslukende måte allikevel. Når du først kommer inn i den er den vanskelig å legge fra seg.

Den handler om et terrornettverk som sprer frykt gjennom bioterror. Giftig pulver i ventilasjonsanlegg på digre cruiseskip, for eksempel. Kvinnen som utfører de snikende angrepene er umulig å få tak på, og amerikansk etteretning kjemper en kamp mot klokka for å avverge fremtidige terrorangrep. En ung mann – Omar – blir en viktig brikke i kampen mot terror; de mistenker at faren hans er Oksen. Den finansielle mesterhjernen som sørger for at terroristene har økonomi til å fortsette kampen sin.

Tror jeg lar det være med det. Boken er superspennende – les den!

Cuba 2017

OVERTENNING! Nå er det bare en drøy uke igjen til jeg legger ut på nye eventyr. Vi skal innom seks land (tror jeg ble), og ett av dem er som sagt Cuba. Sist jeg var der bodde jeg på Casa Nini (i Havanna), som drives av en tidligere klassevenninne av mamma. Hun driver fremdeles – og har sydd sammen en helt fantastisk reiserute til oss mens vi er i landet – jeg er så gira at jeg må bare få det ut et sted. Tar det her, jeg!

Først skal vi til Playa Larga, to-tre timer med bil fra Havanna. Vi blir der noen dager, før vi reiser tilbake til Havanna for å bo hos Nina igjen – og være med på gatefest! Den dama vet å fikse.

Det blir godt og litt rart å komme tilbake, de siste minnene jeg har fra Cuba er at jeg lå i en seng i Trinidad og lurte på hva jeg skulle si i pappas begravelse, om jeg kom til å klare å si noe i det hele tatt. Jeg hadde fått dårlig nytt hjemmefra, og de fargerike bilene og gatene i Cuba så med ett bare mørke og triste ut. Tenk om jeg ikke rekker hjem i tide, tenk om jeg kommer hjem til et Norge uten pappa i, var det riktig av meg å reise i det hele tatt, hva faen driver jeg med egentlig, og det stresset med å få tak i kontakten min i KLM i et land nærmest blottet for Internett. Desperasjonen etter å fly hjem, tidligere enn planlagt. Jeg har helt fantastiske minner fra Cuba også, det er ikke det. Men den brå avslutningen ble det siste inntrykket jeg tok med meg hjem. Det blir fint å rette det opp. Jeg skal fargelegge Cuba igjen.

Jeg fikk aldri med meg at september passerte, men ifølge kalenderen min startet jeg den niende måneden i Split, jeg trakk ut den siste visdomstanna, dro på øvelse og ble der i åtte dager. Var nede i en kjeller, men kom meg opp igjen på egenhånd og hadde det skikkelig bra etterpå.

Var med venninner, litt familie, og mye alene – og elsket det. Det var deilig å kjenne på dét igjen, fordi noen kvelder i eget selskap er uutholdelige – jeg blir rastløs og gal av kjedsomhet, og de har det vært flest av de siste månedene. Men denne måneden har alenetiden vært like hellig som kua er i India – og jeg har elsket hvert enslige sekund.

Jeg tok en ny tatovering, nye vaksiner og begynte endelig å trene igjen. Takk, september. You did good.

Hvordan var din, på en skala fra 1-10?

Jeg tror ikke dere skjønner hvor ubrukelig jeg føler meg i dag, sånn rent fysisk. Jeg trente styrke i går, for første gang siden før sommeren, og i dag klarer jeg nesten ikke å bevege meg, ikke løfte armene, ikke gå normalt.

Jeg. Går. Seriøst. Like. Krøkkete. Som. Du. Leser. Denne. Setningen.

Gruer meg allerede til å stå opp i morgen, for denne stølheten har på ingen måte nådd sin topp enda. Det var ikke så hardt å stå opp i dag, men jo lenger ut på dagen jeg kom jo mer ubrukelig ble jeg, og hva jeg tenkte på da jeg møtte opp til yogatime klokka fire i stad lurer jeg fremdeles på. Jeg klarte jo ingen stillinger, hvert fall ikke uten å vrenge hele ansiktet i ubehag, og klynke som en forlatt bikkje.

Ubrukelig blogger òg, for lat (og støl) til å ta nye bilder så her er et par fra tjuesøtten. Heldigvis er gjenbruk in i år totusenogklimakrise. Det gjelder sikkert på Internett også, nå som det har kommet frem at Internett samlet sett slipper ut like mye cO2 som flytrafikken. To færre bilder lastet opp – vær så god.