Fra hvite strender til bare hvitt

Noen bilder fra Lindbergh bay på St. Thomas, en av de amerikanske Jomfruøyene. Ett av de… ble det syv? Syv stopp? Syv stopp i Karibien, fire uker med ferie er over og jeg er hjemme igjen – døgnvill og forvirra. Prøver å holde meg våken lenge nok til å snu døgnet, i morgen er det jobb igjen og jeg er ikke klar i det hele tatt, ferier er rare sånn. Du tar deg fri for å slappe av, hente ny energi, men kommer tilbake enda mer kake enn før du dro. Ikke bare kake, faktisk, men hele forbanna konditoriet for min del – jeg tror jeg har sovet førti minutter til sammen i løpet av de siste tjueåtte timene. For. Virr. A.

Ferien har hvert fall vært helt nydelig, jeg skal vise og fortelle dere mer etterhvert! Først; døgnrytme og varme. Jeg visste at jeg kom hjem til november, men ærlig talt. hvit og kald hadde den vel ikke trengt å være.

Okei, klokka er ni. Natta!

 

Welcome to Miami

Hey! Jeg har kommet meg til Miami, jeg har vært her siden den femte, men har bare latt blogg være blogg og nytt ferien istedet.

Vi bor på Miami Beach, den sørlige delen som Internett sa skulle være den beste. Den har ikke skuffet så langt! Kanskje bortsett fra Ocean Drive-området, hvor en halvliter koster 16 dollar. Det er sånn ca 150 norske, det. Sånn ca et ran på høylys dag.

Dagene har gått med til stranda, vandring gatelangs, den første kvelden havnet vi utpå – takket være en amerikaner på en sliten (men sjukt koselig) sportspub, som spanderte flere runder på oss bare fordi vi var de eneste som drakk Budweiser – utenom han selv. Vi avtalte å møtes på en festival i Tyskland neste sommer, hvor System of a down og Disturbed spiller (blant annet), om det bare forblir en fylleavtale eller realitet får vi se når den tid kommer, haha. Han var hvert fall veldig hyggelig!

Miami har det meste jeg så for meg; altfor mange sporty folk som jogger og trener konstant rundt oss, folk på rulleskøyter, folk som vil se og bli sett. Vi nøyer oss med å se.

Vi hadde egentlig tenkt å dra til både Key West og Bahamas mens vi er her, men både tiden og pengene begynner å bli knapp så vi måtte slå det fra oss. Jeg tror ikke det har gått med så mye penger på en reise siden jeg dro jorda rundt i et halvt år – Karibien koster! Men – det er verdt det. Både bøker og reiser kan jeg lett bli blakk for.

Senere!

 

Ya’ man!

«One love» etterfulgt av en knyttneve som henger i luften og venter på at jeg skal knytte min også, og slå tilbake 👊🏽

For første gang siden vi landet i det første landet på denne reisen kjente jeg spenning igjen. Nytt land, noe helt annet enn alt vi hat sett til nå. Noen land er liksom bare særegne. Som Cuba. Og India. Og Kina. Og Jamaica. Noe for seg selv.

«John John is ma’ name, taxi is the game!»

Frodig, tenkte jeg da jeg satt på bussen fra Kingston til Ocho Ríos og så ut av vinduet. Frodig og varmt, selgere langs gata – grønnsaker, kokosnøtter, bær og grønne blader.

«No, sorry, we don’t smoke»

«No worries, be happy!»

Alle de stereotypiske frasene jeg har forbundet med Jamaica kommer på rekke og rad uansett hvem vi passerer. Knyttnever som venter på å fistbumpe, high fives, store smil.

«Ya man!»

Og jeg smiler, jeg og. Jamaica er så innmari Jamaica. Jeg liker det.

 

Land nummer 47

Vi flyttet fra Miramar til Condado-området, og plutselig hadde vi så mye mer å ta oss til her. Gangavstand til det meste, inkludert utelivet – som vi definitivt fant på fredag. Området vi dro ut til lå rundt La Placita – sett punktet der på Google Maps og gå dit en fredagskveld. Det koker!

Lørdag ble en rolig dag på stranda, og LED-kajakktur i Condado-lagunen på kvelden. Det var en fin opplevelse, men jeg forventet kanskje litt mer etter å ha lest anmeldelsene på Tripadvisor. Vi så et par store sjøstjerner gjennom kajakken (de er gjennomsiktige i bunnen og lyst opp av LED som skulle tiltrekke seg fisk), men det var liksom det. Uansett hyggelig!

I dag har vi også vært på stranda, Isla Verde er den beste i San Juan. En solseng koster bare 4$ for en hel dag, de har en god restaurant/bar like ved (Alambique heter den) og masse plass så du slipper å ligge oppå noen. Nå har vi akkurat pakket ferdig og tatt kvelden – vi reiser videre grytidlig i morgen.

Skrives kanskje fra Cuba! Internettet der skal ha blitt litt bedre siden sist jeg var der (2016/2017), så vi får se.

 

Mistet

Tsunami denne gangen. Kanskje på grunn av hvor jeg befinner meg i verden. Kanskje som en metafor på døden; den kommer, så definitivt, og du kan ikke kontrollere den.

Ikke havet heller.

Vi må komme oss bort, husker jeg instinktet var. Mamma og storebror var der de også, et eller annet sted, men jeg mistet dem av syne like før bølgen traff. De måtte klare seg selv.

Det var bare meg. Meg og pappa. Oss to. Igjen. Akkurat som i det forrige marerittet. Akkurat som i det levende marerittet.

Jeg holdt han så hardt jeg bare kunne i armene mine mens det overveldende havet med de voldsomme kreftene bygde seg opp som en vegg foran oss. Jeg er ikke så sterk, ikke misforstå, men det vannet jeg allerede stod i til livet gjorde det mulig for meg å holde han oppe. Han ble nesten vektløs. Men bare nesten.

Bølgene prøvde å slite oss fra hverandre, og jeg måtte bruke alle kreftene jeg hadde i meg for å unngå at det skulle skje. Jeg kjempet i mot, desperat og skrekkslagen, men innså at slaget var tapt. Tsunamibølgen var i ferd med å droppe, slippe helvetet løs, og ville knuse oss begge dersom jeg ikke ga slipp på pappa og forsøkte å redde meg selv.

MS’en gjorde det umulig for han å stå selv. Umulig å hjelpe til, umulig å snakke. Det var kanskje det som plaget meg aller mest i natt, det at jeg ikke fikk snakket med han. At han ikke kunne svare meg, da jeg gråt og skrek unnskyld. Unnskyld, pappa. Jeg må slippe deg! Jeg er nødt til å slippe, tilgi meg, vær så snill, unnskyld, men han fikk aldri sagt hva han tenkte om at datteren hans så seg nødt til å overgi han til havets nådeløse krefter. Jeg fikk aldri vite om han tilga meg for at jeg overlot skjebnen hans til den kompromissløse naturen.

Innerst inne hadde jeg en gnist av et håp om at tsunamien ville spare han, at han ville bli tatt av bølgen men overleve på mirakuløst vis. De finnes jo, de, de som har overlevd en tsunami? Vær så snill, la han overleve dette.

Jeg kjente at han gled ut av armene mine og forsvant for meg i havet og jeg skrek unnskyld, unnskyld, pappa, mens jeg så han bli borte og tårene strømmet og smerten over at han var fratatt muligheten til å svare meg, si at det er greit, jenta mi. Det går bra, jeg tilgir deg, du prøvde alt du kunne men selv ikke du kan lure en tsunami, den smerten var uutholdelig.

Så uutholdelig at den fremdeles verket i meg da jeg endelig våknet. Det er det som er så dritt med disse marerittene. De fremstår så virkelige, alle følelsene i natten er så ekte og intense, og selv om jeg våkner, står marerittet fast. Pappa ble borte for meg, og jeg stod hjelpeløst og så på.

Jeg falt i søvn igjen. Og forsvant inn i underbevissthetens forestillinger på ny. Denne gangen var det mamma. Mamma og jeg. Pappa var allerede borte for oss i denne drømmen, kanskje en slags forlengelse av den forrige, og jeg stod sammen med mamma et sted jeg ikke klarer å definere. Jeg husker bare at jeg slapp guarden ned, lot masken falle og gråt. Slapp følelsene fri og gråt på mammas skulder, og hun stod der som den klippen hun alltid har vært, alltid er. Det går bra, jenta mi, sa hun liksom på vegne av dem begge.

Det går bra.

 

Old San Juan

Å komme til gamlebyen i San Juan var nesten som et flashback til Havanna. Det eneste som manglet, rent visuelt, var de gamle, amerikanske bilene i gatene.

Byen ble ferdigstilt i 1925, og pleide å være omringet av en borg. I dag er den borte, men rester av borgen (eller fortet) står fremdeles. Husene fargelegger gatene så det blir gøy å gå der, og fotohjertet mitt hopper alltid over et slag når jeg kommer til så fotogene plasser. Jeg løp ekstatisk på kryss og tvers, fra gate til gate, med reisefølget på slep, mens jeg knipset som om tiden var i ferd med å renne ut for meg. Skal du noengang hit, må du sørge for å finne gaten som heter Fortaleza. Det er der paraplyene henger og danner et tak over oss – jeg tror de byttes ut stadig vekk, i farger og budskap.

Etter å ha rundet gamlebyen dro vi til Condado beach. Det skjer ikke stort annet enn solsenger der (forbeholdt hotellgjester) og da vi kom dit hadde solen forsvunnet og bølgene var digre – jeg evakuerte meg selv fra havet etter å ha blitt slukt av en. Jeg har så stor respekt for havet at det har blitt til en lett frykt. Å bade i stille vann går fint, men så fort jeg selv ikke har kontroll kommer panikken. Sånn som ved digre bølger og understrømmer, eller når andre begynner å dytte og dra i meg mens jeg er i vannet. Selv snorkling kan virke skremmende for meg, hvert fall de første minuttene – inntil jeg får hjernen min til å forstå at det faktisk går an å puste under vann, gjennom plastrøret.

Uansett – stranda. Det kom en stor grå sky som fikk oss til å pakke sammen igjen, og vi rakk akkurat å pile inn til lunsj før himmelen åpnet seg. Det ga seg like fort som det kom, og etter mat trasket vi gatelangs og tilbake til hotellet før det ble mørkt.

I dag bytter vi hotell, til et som ligger nærmere stranden. I kveld skal vi forhåpentligvis finne et uteliv å bli en del av. Jeg liker Puerto Rico mye bedre nå som kultursjokket har lagt seg!

 

Puerto Rico

Det ble nesten et kultursjokk, det å komme til San Juan i Puerto Rico etter snart to uker hoppende rundt fra karibisk øy til karibisk øy. Små, strandfylte land med avslappet stemning og lite å ta seg til. San Juan virker enorm og superurban i forhold, og jeg føler meg litt som en skremt kattunge som har gått seg vill i storbyen.

Vi kom hit i går kveld, og har ikke rukket å se så mye enda. Det er overskyet i dag (sykt rart i seg selv, etter å ha blitt skjemt bort med ☀️ i ukesvis) så planen er å utforske gamlebyen, dra på stranda hvis sola bryter gjennom og prøve å roe ned det milde kultursjokket, hehe.

Neste gang vi skrives har jeg forhåpentligvis litt flere bilder å vise dere. So long!

 

Thank u next

Seks dager på Jomfruøyene. I dag reiser vi videre til neste destinasjon!

Jeg hadde ingen forestillinger om hvordan Jomfruøyene ville være, jeg visste knapt nok at de eksistere før reisefølget mitt foreslo å dra innom her. Det er alltid spennende med nye steder, men førsteinntrykket av plassen (Tortola, første øy vi kom til) var… rart? Så dødt, så lite oversiktlig, på en måte. Vanskelig å forklare, men vi visste liksom ikke hva vi skulle ta oss til, hvor vi burde dra, selv ikke Tripadvisor sa noe særlig. Det virket som om Tortola er en øy man drar ut fra, har som base, for å komme seg rundt til de andre øyene i Jomfruland. St. Thomas (her vi har vært lengst) ga litt mer mening, øya er større og det skjer litt mer, det er litt mer orden, eh? Fortsatt vanskelig å forklare, haha.

Dette tar jeg hvert fall med meg videre i livet fra disse øyene:

  • En sjukt sprek rumpe (den monsterbakken vi har måttet gå opp for å komme hjem til leiligheta sugde livsgnisten ut av meg, meen reiser man på budsjett så reiser man på budsjett – taxi er et internasjonalt dyrt konsept)
  • En litt mer ekstrovert personlighet (det er så lite folk og turister her at jeg faktisk gleder meg til nytt sted med forhåpentligvis litt mer liv? I den grad livet finnes her når det er lavsesong)
  • En litt bedre forståelse av den karibiske talemåten. De har sin helt egen vri på engelsken her nede, det må jeg si.
  • Minner fra helt øde strender med skilpadder som stikker hodene opp over overflaten overalt rundt oss 🐢 Så søte!
  • Plutselige fossefall fra en himmel som åpner seg, men aldri mer enn et par minutter til sammen
  • Safaribiler som fungerer som taxier (koster bare 1$ å ta dem, kontra 10+ $ for vanlig taxi – helt genialt!)
  • Sjukt gode mennesker, han vi bor hos har kjørt oss rundt et par ganger, på snorkleturen ville en dame gi oss nistematen sin etter at hun hørte om reisen vår (som åpenbart ikke er gratis), verden generelt er fylt med godhet – jeg elsker å få oppleve det!
  • Carib et en veldig god øl
  • Hva enn du gjør; ikke entre amerikansk territorium uten bevis på at du skal forlate det igjen

Det var det jeg kom på i farta. Jomfru har vært fantastisk, og enda er vi ikke halvveis i ferien.

Vi skrives fra neste destinasjon! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud) for daglige oppdateringer!

 

Snorkling med skilpadder

Vi må snakke om gårsdagen. Så himla fin!

Vi booket oss inn på en snorkletur, ene og alene fordi den startet klokka ett på formiddagen (det er ikke lov med alarm på ferie). Og fordi den var billigst. Jeg har vært på en del snorkleturer rundt om i verden, og mange av dem har vært skuffende, så jeg har sluttet å forvente noe som helst. Det gjaldt denne turen også.

Båten vi skulle ut med het the Cat VI, en katamaran som gikk fra Mariott like ved Havensight. Mariott var i seg selv et kult og fargerikt hotell med sykt digge flytemadrasser, så det gjorde oss ingenting at vi var en halvtime for tidlig ute.

Når klokken nærmet seg oppmøte gikk vi ut på brygga og ventet i spenning. Båten så ut til å ligge like utenfor, men det var ingen andre som hadde møtt opp – og disse turene kunne ha opptil åtti påmeldte. Var det for få, kunne det bli avlyst. Heldigvis dukket det opp en liten gruppe med mennesker til; vi ble bare ti til sammen. Åtte pensjonister – og oss. Det er generelt veldig få turister på denne kanten av jorda, denne tiden av året, og takk og pris for dét. Turen ble SÅ fin!

Sola strålte, vi hadde en stor katamaran nesten for oss selv og crewet ombord var en nydelig kombo av morsomme, hyggelige og flinke.

Vi seilte til Buck Island – som dere ser over. Der fikk vi først en snorkletur med guide, og så fikk vi svømme fritt omkring etterpå. Vi så piggrokker nede på bunnen, fargerike fisker, en stor og stygg en som så utrolig dum ut, og…. FIRE skilpadder! Jeg elsker de skapningene. Å observere dem der de hører hjemme – i frihet – er så uendelig vakkert. Jeg glemte NOK EN GANG undervannskameraet mitt hjemme i Norge, så jeg fikk ikke tatt noen bilder, men her er en liten trøst:

Meg.

Etter cirka en time med snorkling samlet vi oss på båten igjen, crewet satt frem snacks og åpnet baren og så var det fri flyt av en drink de kalte Painkiller og en deilig bris mens vi seilte hjemover igjen. Fri flyt er forresten en underdrivelse, vi rakk aldri å tømme glasset før de stod over oss med mugga. «If the glass never gets empty, it only counts as one drink, right?»

Åh, livet, dere. Det leves.

 

Orkaner

Jeg rundet «Orkanjegeren» på NRK like før jeg reiste hit til Karibien, en dokumentarserie om orkaner og tyfoner. Jeg har alltid vært over gjennomsnittet opptatt av vær; oppvokst med bestefars værdagbøker og mormors frykt for tordenvær. Jeg arvet begge deler, både interessen for vær og frykten for det samme.

Det har vært nesten daglige uvær rundt omkring oss mens vi har vært her nede. Tordenvær i én horisont, og plutselige og voldsomme regnskyll rett over oss – eller 400 m unna.

Vær er både fascinerende og skremmende, tordenvær river psyken min i fillebiter, og orkaner? Det er to år siden Irma og Marias herjinger her nede, fortsatt passerer vi bygninger de aldri tok seg bryet med å bygge opp igjen. Båter som ligger strødd. Taxisjåføren på Tortola viste oss et album med bilder fra etter Irma; store områder var som jevnet med jorda. Ron, som vi bor hos her på St. Thomas, fortalte at Irma og Maria i 2017 traff med bare tretten dagers mellomrom. Den første orkanen rev hustakene med seg, så når nummer to kom hadde menneskene her knapt nok ly, husene ble oversvømt og katastrofen varte i timevis. Åtte timer med orkan! Det er en arbeidsdag, det. En hel arbeidsdag med naturen sett fra sin verste side.

Jeg hadde blitt så utmattet og håpløs. Samtidig liker jeg det menneskelige ved det. Sånn som på disse øyene jeg nå har besøkt. Alt rives ned, men de bygger det opp igjen – det meste av det – og fortsetter livene sine selv om de vet at geografien deres i seg selv tilsier at det kommer nye orkaner. Enda villere, enda våtere fordi klimaet på jorda går til helvete. Det blir bare verre og voldsommere.

Irma (eller var det Maria?) hadde i følge Ron sprengt skalaen på måleinstrumentene. Den hadde klikket på godt over 200 km/t et sted, så orkanen var mye kraftigere enn de klarte å måle. Allikevel? Samler menneskene seg som samfunn og bygger det opp igjen. Hjelper hverandre, holder ut, blir boende, selv om de (hvert fall noen av dem) kunne ha valgt å flytte.

Du kan si mye stygt om verden, men når en katastrofe treffer oss utenfra, eller ovenfra, da står vi sammen. Det er så vakkert.