Prøver å bli avhengig

Jeg er grunnleggende lat og giddeløs, foretrekker å kose meg – som de fleste sikkert gjør. Velger gjerne behaget og komforten fremfor det motsatte. Særlig fysisk. Det kan med tiden bli et problem, sånn helsemessig, så med ujevne mellomrom tar jeg meg sammen. Løper en tur, trener litt styrke. Da det å jobbe fra et kontor var en greie, trente jeg fast to dager i uka. Det fungerte fordi jeg slapp å dra hjemom før jeg skulle på trening, jeg kunne bare ta heisen ned i kjelleren og la meg instruere og pushe i en gruppetime der. Ta heisen ned i kjelleren for å gå ned i en annen type kjeller, om du vil.

Nå når jeg har vært overlatt til meg selv har det sklidd helt ut. Sofa og søppelmat, latskapet låste seg og jeg rotet bort nøkkelen i all kosen. At klærne mine fortsatt passer er nesten et mirakel i seg selv.

Så kom jobben og inviterte oss med på den nasjonale «Sykle til jobben»-kampanjen, som i år handler om så mye mer enn å bare sykle. Bra for meg, for jeg hater å sykle – med mindre jeg skal fra A til B for en grunn. All aktivitet gir poeng i år, og for å tvinge meg selv enda tok jeg på meg rollen som lagleder for et lite lag i avdelinga jeg jobber i. Bedrifter og enkeltpersoner konkurrerer mot hverandre i tre måneder (kampanjen avsluttes i juni), og det er nå jeg håper noe skal skje med innstillingen min til trening!

Jeg håper at denne tvangsmessige treningen jeg nå driver med (som egentlig bunner i rent konkurranseinstinkt) skal gjøre meg avhengig. At det blir en vane og en selvfølge at jeg løper to dager i uken – minst – og slenger på en styrkeøkt i stua, en kveldstur her, en gåtur der – i tillegg. Nå har jeg holdt det gående siden 16. april, to dager FØR konkurransen startet til og med, og enn så lenge lever både løpelysten og motivasjonen! Så fornøyd, og stolt av meg selv hver gang jeg velger joggeskoa fremfor Netflix. Jeg har en venninne (hun med foten, vet du) som ER avhengig av å trene, hun blir rastløs og grusom uten, og jeg håper egentlig å komme dit. I en litt mildere variant, kanskje.

Noen kjappe tips som har hjulpet meg inn i nye treningsrutiner:

  • Nye sko! Løpesko er forbruksvare, og bør byttes ut med jevne mellomrom. Jeg gikk for en dyrere variant, Hoka, fordi føttene mine protesterte med løpeskader etter en tur i noen billigere sko. Etter at jeg begynte å trene i Hoka-skoene har jeg ikke kjent noe på smerter i det hele tatt
  • Treningstøy – overfladisk, men det hjelper på motivasjonen
  • Finn musikk du kan løpe i takten til. Jeg tror Spotify har egne spillelister for sånt, faktisk – så gjelder det bare å finne hvilken rytme som passer for deg og formen din
  • Alliere deg med noen. Jeg er så heldig at jeg ble dratt inn i en konkurranse via jobben, men man kan jo lage sine egne konkurranser/utfordringer også. Avtal å gå en tur hver uke med en venninne over telefonen, for eksempel. Eller at dere skal trene x antall ganger. Det finnes jo så mange flotte apper for sånt i det herrens år 2021, hvor dere faktisk kan følge med på hva den andre gjør

I dag er jeg så støl at jeg gir opp. Ikke nok med Sykle til jobben-konkurransen, jeg har meldt meg på et forskningsprosjekt også. De skal forske på arbeidsgivers tilrettelegging for trening, så jeg har fått noen økter jeg skal bryne meg på her hjemme. Ingen skal si jeg ikke gjør en innsats for å bli et treningsmenneske, hvert fall!

Trener du? (Og da mener jeg alt fra 10 min på stuegulvet, en gå tur i solnedgangen til maraton og crossfit, altså. All bevegelse bidrar!)

 

Kapittel 4 av 12: april

April = smil. Smil fordi påskeferien kom og jeg trengte at den gjorde det. Smil fordi sola skinte (og varmet!) og jeg fikk fregner på nesa igjen. Fordi vi kjøpte nye hagemøbler, og startet på prosjekt veranda. Fordi rekkverket ble hvitere og penere å se på, og jeg koste meg mens jeg holdt på der ute i sola på en lørdag, med en øl og gladmusikk ved siden av.

Smil fordi jeg oppdaget konseptet «gå en tur i arbeidstiden mens du lytter til et foredrag». Fordi jeg hørte så mange gode lydbøker, «Vingebelastning» av Helga Flatland, og «The hate you give» (se filmen!) blant annet. Smil fordi jeg endelig fikk ut fingeren og joggeskoa fra skapet og begynte å løpe igjen. Fordi jeg handlet så mye fint, stort sett treningstøy – det hjelper på motivasjonen det også.

Smil fordi stueveggen ble gul og gjorde meg glad, mamma var på besøk, jeg traff en kollega i Moss og kunne jobbe fra solsteika på dekket til Bastøferja. Smil fordi jeg tok vårklippen selv og sparte penger, og fant ut hvordan jeg kunne farge håret rosa uten at det ble sjokkfarget. Smil fordi venninner ringte og vi gikk tur sammen over telefonen. Og fordi moren hans tok så godt vare på meg mens han var på jobb, inviterte til både kveldstur og middag ute, ga meg tomatplanter og sommerstrikk.

April var simpelthen full av smil.

Hvordan var din fjerde måned i 2021?

 

Ingen innlegg ennå

Jeg havner inne på en tilfeldig mann sin Instagram. Legg merke til ordlyden, «havner», som om det ikke var selvforskyldt. Som om det skjedde helt av seg selv, nærmest mot min vilje. Av og til føles det nesten sånn, at den tankeløse scrollingen de fleste av oss har fått som uvane fører meg til kriker og kroker på internett hvor jeg egentlig ikke har noe å gjøre, men noe tvangsmessig vil ha det til at jeg skal dit allikevel.

Jeg aner ikke hvem denne mannen er, men jeg trykker meg inn på et par bilder allikevel. Det var en kommentar han la igjen et eller annet sted, som jeg synes var artig, og nå befinner jeg meg altså her – ser inn gjennom et lite vindu på internett, inn på livet hans. Inn på han og det han velger å presentere for verden.

Han så trivelig ut, han. Eldre fyr. Har lagt ut et bilde av det jeg antar er datteren hans, gratulerer henne med å endelig ha blitt myndig. Nytt bilde. Storesøsteren til 18-åringen flytter til Bergen og skal studere jus, faren ønsker henne lykke til og skriver i teksten under at nå blir huset tomt.

Jeg hopper ut av kontoen hans igjen, og legger fra meg telefonen. Lurer litt på om huset ble så tomt som han fryktet, om datteren trives med studiene sine, om hun som fylte atten har funnet ut av hva hun vil videre i voksenlivet.

Og så lurer jeg på hvem du hadde vært på internett. Om du hadde vært der i det hele tatt, eller tenkt på det som overflatisk og foretrukket det virkelige liv. Om du hadde skrevet Facebook-statuser og delt tanker og bilder fra turene dine i fjellet, eller bare gått i dem uten videre seremoni. Holdt tankene dine for deg selv.

Jeg lurer på hva slags meldinger du hadde skrevet, hadde du vært en sånn pappa som bare sender tommel opp uansett hva?

«Gratulerer med dagen, verdens beste pappa! 🥳💛 Takk for alt du er og gjør, du er fantastisk! Glad i’ræ 🥰»

«👍🏻»

Jeg lurer på hvilke situasjoner, tanker og følelser som eventuelt hadde utløst en tekstmelding fra deg. En god dag på jobb? En spontan tanke du fikk om hvordan jeg kunne fått bort de sorte merkene på terrassen? Et ordspill du kom på i farta? Hadde du bombardert meldingen med emojis, som den kvinnelige delen av foreldregenerasjonen har en tendens til å gjøre (det burde seriøst ha vært en øvre grense for hvor mange som er tillatt), eller nøyd deg med tekst og tegnsetting – som i gamle dager?

Jeg lurer på om du hadde kringkastet for hele verden den dagen jeg fikk bachelorgraden min, «Marie har blitt medieviter! #stoltpappa», eller om Instagram-profilen din (hvis du hadde valgt å ha en) hadde vært privat og kun for de nærmeste.

Jeg lurer på hvordan selfiene dine hadde sett ut, sånne rare bilder tatt nedenfra, som 95 % av selfiene til alle som har bikka seksti ser ut, eller om du hadde lagt litt mer i det. Brukt selvutløser, kanskje. Eller bare hatt profilbilder som andre har tatt av deg. Det er de fineste.

Jeg lurer på hvem du hadde vært i kommentarfeltene, om du hadde vært en usynlig observatør – som meg – eller om du hadde engasjert deg, prøvd å gjøre verden til et litt bedre og klokere sted gjennom å bidra i diskusjonen. Komme med solide argumenter, skyte ned de dårlige. Få idiotene der ute til å se enda mer idiotiske ut (i den grad det er mulig).

Jeg husker det stakk i magen da jeg var inne og slettet profilen din fra Facebook. Ikke at det var så viktig for meg at du skulle være der, men jeg ville at du skulle ha muligheten. Det ville ikke sykdommen, og du forsvant derfra sammen med evnen til å bruke en datamaskin.

Jeg lurer sånn på hvem du hadde vært, hvis sykdommen hadde latt deg være.

 

Dette er en vegg jeg godt kan møte

Før:

Etter:

Helgens prosjekt; stueveggen har blitt gul! Jeg var litt spent på om det ble for mye, for gult, men fargen er så rolig og fin – jeg er storfornøyd! Den heter Masala (og er et lite hakk gulere i virkeligheten, filteret jeg bruker drepte litt av fargen. Du kan se den tydeligere her). Her om dagen ble det enorme verdenskartet i tre levert på døra, så når han kommer hjem igjen starter jobben med å pusle det hele sammen og opp på veggen. Litt spent på om vi får det til, med riktig avstand mellom alle land og kontinenter, men hvis vi gjør det? Det kommer til å bli så kult!

Denne søndagen skjer det ikke stort, mamma var her i går og vi gikk en lang tur ute på Karljohansvern. Veldig deilig! Jeg bruker det som en unnskyldning til å bevege meg minst mulig i dag 🙂

Håper dere også har en fin helg!

 

50 prosent mitt

Sjekk fredagsfjeset, a. Mett og trøtt. Men dette fredagsfjeset er altså endelig i mål: nå er halve slottet hans mitt!

Jeg føler vi har holdt på med prosessen i en ev-ig-het, med dokumenter hit og dit i posten, telefoner til banken, vitner, skjøte, pant, feilsignert – nytt dokument, nye vitner, men NÅ! Nå er vi der. Samboerskapet er komplett! I går gikk siste krone ut av kontoen min og inn på hans, og jeg har offisielt kjøpt meg inn. Det føles så godt å endelig ha landet hundre prosent, et drøyt år etter at jeg mer eller mindre flyttet inn.

Like lenge har vi drevet og pusset opp, dere husker kanskje bokhylla? Den satt vi opp allerede i februar 2020, smart av meg å pushe sånne dyre beslutninger før jeg visste at dette også kom til å bli mitt hjem – sparetips! Neida (joda). Nå har vi enda et prosjekt på gang, i tillegg til verandaen: vi har bestilt verdens største kart i tre som skal opp på veggen. Og veggen skal naturligvis males først. Den tilliten har jeg fått mens han er på jobb, det blir spennende å se hva slags farge han kommer hjem til, hehe. Jeg tror det blir kult!

Det jeg egentlig skulle si – all denne oppussingen har gjort at jeg ikke lenger føler at jeg er på besøk hos noen. Det blir fort en følelse, det der, når du er den som flytter inn i en annens leilighet. At det liksom aldri er helt ditt. Men med alt vi har gjort, og alt jeg har fått komme med innspill på, og bestemme, så føles dette hjemmet som et hjem. Hjem, kjære hjem og nå femti prosent mitt. Fornøyd!

 

Kapittel 3 av 12: mars

Forrige måned la jeg minst sju håndskrevne lapper ned i minnekrukka, dere vet den glasskrukka mamma og jeg fyller opp med gode minner og små øyeblikk fra den første dagen i januar hvert år – og leser opp mot slutten av året over et glass vin eller tre.

I mars feiret vi tre år siden første Tinder-date og rakk en middag ute før landet stengte ned på ny, og han dro på jobb.

Jeg fikk noen turer ute i det fri med venninner og mamma og tante, jeg lånte bikkja til svigers – og vi koste oss, vi to. Hun(d) er like glad i brødskiver med leverpostei som det jeg er og katten min en gang var. Sistnevnte er for tiden død.

Det ble noen vinkvelder digitalt, litt vannmaling, jeg kjøpte noen frø på butikken og prøvde meg på å så chili- og jordbærplanter. Chilifrøene har begynt å spire, sånn skikkelig, og jeg ser tegn til liv i jordbærpottene òg.

Vi startet drømmene om hvordan verandaen skal bli seende ut, flyttet sofaen tilbake inntil veggen og pekte oss ut et nytt tv-bord som kommer om ni uker. Jeg elsker både interiør og «oppussing», hvis det kan kalles det, og særlig nå under pandemien. Når vi allikevel tilbringer så (himla) mye tid innenfor disse fire veggene, føles det ekstra meningsfylt å skape et hjem som med små justeringer og tiden bare blir finere og finere.

Jo, og så fikk jeg svar etter koniseringen: jeg er sannsynligvis ferdigbehandlet! Hurra!

Mars var ikke så dum, den heller.

 

Pandemipåske 2.0

Jeg trengte den ferien. Å lukke igjen datamaskinen, lukke døra til hjemmekontoret og ikke gå inn der igjen før alle helligdagene var kommet og gått. Jeg måtte innom der de gangene jeg skulle ut på verandaen, riktignok; vi har brukt ferien på å komme i gang med den!

Det har vært en snekker her i høst/vinter og lagt inn noe vanntette greier under verandagulvet vårt, og vi benytter anledningen til å shine den opp i samme slengen, nå som gulvet er på plass igjen. Beise, pusse og male rekkverket og når vi kommer så langt; kjøpe nye hagemøbler. Og planter. Gleder meg til å lage en liten oase der ute! Den er egentlig ganske stor, verandaen, men har stått relativt ubrukt fordi det blåser så fælt på den kanten av huset – og sola kommer kommer dit så seint. Men med en vindskjerm og ordentlig sittekrok tror jeg det skal bli mitt favorittsted i sommer.

Ellers har påsken gått med til å ommøblere stua (viser dere senere), gå en tur i Fredrikstad og grillings på Mamre med den samme gjengen som i fjor. Vi måtte le (og grine) litt av at påsken 2020 og 2021 var så og si identiske. Der satt vi igjen, med høye smittetall rundt oss i samfunnet, strenge tiltak – og heldigvis det samme godværet. Så kan vi krysse fingrene for at påsken 2022 blir hakket friere. Jeg ber i grunn ikke om så mye mer enn at jeg hvert fall kan reise tiltaksløst til Hageland og få kjøpt en større potte til en av plantene mine. Det var min største lengsel denne ferien, haha.

Hvordan var deres påske?

 

Boktips: Poppy

Reklame: boken er sponset av Aschehoug

Jeg var sikker på at jeg la ut et boktips her om dagen, men den dagen var i desember?? Jeg har sagt det før, men jeg må si det igjen; tid er et merkelig fenomen.

Her er hvert fall en bok jeg leste ut for en liten stund tilbake; Poppy av Kristine Getz! Den var både spennende, tankevekkende og egentlig ganske ekkel.

Den handler om et influencerpar som mer eller mindre lever av å eksponere den 2 år gamle datteren sin – Poppy, for 400 000 følgere. Etter at de har lagt ut et bilde av at datteren skal overnatte hos besteforeldrene sine forsvinner hun. Sporløst.

Etterforskningen og historien er i seg selv veldig spennende, men den biten som belyser problematikken ved eksponering og sosiale medier fortjener også oppmerksomhet. Den får deg til å tenke.

Jeg er jo ikke ukjent med å stikke innom Kvinneguiden og Jodel selv, nysgjerrig som jeg er, men når jeg får det presentert på denne måten – i en bok – så er det jo egentlig helt føkkings sprøtt, hele konseptet. At det sitter hundre-, kanskje tusenvis av fremmede mennesker der ute og diskuterer og mener noe om livet til en person de føler at de kjenner via Instagram eller blogg. Ned til hver minste detalj.

De legger jo opp til det selv, de som lever av å eksonere alt og alle som skjer innenfor husets fire vegger, og det er kanskje det ekleste. At de slenger ut innhold, år etter år, tilsynelatende uten å ofre en tanke på hvor mye følgerne faktisk lærer om spesielt barna som bli eksponert. De som ikke har bedt om det engang. Ett bilde her, ett bilde der blir med årenes løp et ganske tydelig og stort bilde av en liten personlighet. Hva det lille mennesket liker, hvem det er, hvor det befinner seg. Boka trekker også inn den mørkere delen av internett, der det sitter pedofile og følger med på de samme bildene som den mer godhjerta fansen gjør. Gleder seg til barnet bikker tre-fire, kanskje, kanskje det er en foretrukken alder for han på femtito?

Nei, denne boka ga meg rett og slett frysninger. Den burde vært pensum for alle som helt ukritisk deler barna sine og deres oppvekst med hele verden. Du ANER jo ikke hvem som sitter der på andre siden av skjermen. Om det er en som bare vil la seg inspirere av fint interiør på barnerommet, eller om det er en som blir fristet av noe mye verre.

Stop sharenting, for guds skyld.

 

Det handler om å se muligheter

Noen bilder fra lørdagens tur med mamma og tante på den riktige siden av fjorden (det vil si Moss)! Det var godt å se dem igjen, vi rakk det akkurat før samfunnet rundt oss stengte ned igjen.

Jeg har vært flink denne gangen, om jeg får si det selv. Til å finne på ting. Facetime med venninner, lange turer ute i naturen, og i morgen skal jeg hente bikkja for å ha litt selskap de siste dagene jeg er alene hjemme.

Jeg har vært på ett pårørendetreff i hele mitt liv, hvert fall som jeg kan huske, og den setningen har liksom brent seg fast; det handler om å se muligheter, fremfor begrensninger. Om det så gjelder en MS-diagnose, lockdown i en pandemi eller hva enn. Jeg har vært litt for flink til å bare slave for en tv-skjerm i vinter, det går jo så mye bedre med kropp og sjel når jeg får ut fingeren og gjør andre ting i stedet. Hold den tanken (og den setningen) i tiden som kommer! Det er kjipt, det her, men vi trenger ikke å gjøre det kjipere enn det er. Se mulighetene 💛

 

Ett år på hjemmekontor

Tenk at det har gått ett år allerede. Allerede og endelig, det har gått så fort og så sakte samtidig.

Mars 2020: jeg var blant de siste som forlot hovedkontoret, èn dag etter at alle andre var blitt sendt hjem. Jeg var en del av kriseledelsen, fysisk stedfortreder for en sjef som var i karantene etter skiferie i alpene. Siste arbeidsdag før hjemmekontoret også ble et faktum for meg varte til elleve om kvelden, husker jeg. Bygget var tømt. Stemningen helt spesiell. Jeg følte at jeg var på militærøvelse og satt i operasjonsrommet, men så var det ingen øvelse – det var på ordentlig. Menneskene rundt meg var sivile. Vi ventet på beslutninger, ventet på informasjon som måtte ut, jeg sørget for at informasjonen gikk ut. Butikkene utenfor var blitt tømt i løpet av dagen, folk hamstret som gale og jeg lurte på om det var like tilstander i Moss, om jeg i det hele tatt ville få tak i frokost dagen etter. Og så tenkte jeg litt ekstra på helsepersonellet, om de etter en hel dag i frontlinjen måtte hjem til tomme kjøleskap, tomme butikkhyller. Ikke hamstre, da, tenkte jeg stille og instendig og håpet at den tanken på mirakuløst vis ville nå alle hamsterne.

Så var det hjemmekontor. Jeg var fortsatt i militærbobla som ikke var militær, men sivil – og ingen øvelse, men virkelighet. Hodet var på jobb døgnet rundt, klarte ikke skille mellom arbeidstid og fritid. Kropp og sjel i konstant beredskap, tilfelle det var ny informasjon som måtte ut. Til ansatte, til kunder. KTS – klar til strid. Jeg syns de kommunikasjonsfaglige utfordringene var spennende og lærerike, mens alt det andre – krisesituasjonen vi plutselig stod i som nasjon – var.. vemmelig.

Han hadde dratt på jobb, men ble heldigvis sendt hjem igjen, tenkte mitt egoistiske jeg. Jeg trengte han her, verden var for overveldende. Skummel. Han var hos meg en natt, og så pakket jeg sakene påfølgende mandag og dro over fjorden, til han, så vi kunne være sammen i krisen – han permittert og jeg på hjemmekontor. En spontan handling som endte i et samboerskap, tenk det.

Mars 2021: jeg våkner til lyden av Nyhetsmorgen på P2. Står opp med en helt annen ro enn da jeg pendlet. Tusler ut på kjøkkenet og blander morgendrikken min mens jeg lytter til siste nytt. Kler på meg ordentlig, aldri joggedress – selv om jeg i teorien kan. Det er noe med å skille mellom jobb og fritid her hjemme. Ordentlig klær i arbeidstiden, kosedressen til kvelds. Det har blitt rutine nå.

Får på meg linser, setter meg ned foran dataskjermen mens jeg drikker og oppdaterer meg på hva som eventuelt har skjedd siden sist, i innboks, i nettaviser. Det hender det blir et spontant møte på Teams på morgenkvisten, med han andre som er tidligere oppe enn meg, og jeg unnskylder alltid for at jeg ikke skrur på kamera – det er for tidlig, ler jeg og mener egentlig å si at jeg ikke har rukket å sminke meg enda. Og så smiler han, og jeg (uten at han ser det) og så gjør vi det som må gjøres.

Jeg får på meg sminken før dagens første planlagte møte, og så er dagen i gang. Jobber, skriver, møter, han som får meg til å le står opp etterhvert og serverer en kaffe, slår seg ned på kontoret en liten stund, før han går og gjør sine ting. Det hender vi spiser frokost sammen. Trenger jeg en pause rusler jeg ut til han i stua, slår av en prat, plukker litt på plantene mine, tusler tilbake til kontoret. Jobber, skriver, møter. En helt annen ro. Jeg har lært meg å skille mellom jobb og fritid nå, selv om jobben er hjemme og jeg også alltid er det. Jeg koser meg.

Jeg visste ikke hvor skapt jeg var for hjemmekontor før vi ble tvunget ut i det på heltid. Mitt introverte jeg elsker det, for å være ærlig; jeg jobber så effektivt, snakker mer i digitale møter enn i fysiske, jeg stortrives i stillheten, i arbeidsroen. Jeg savner selvfølgelig kollegaene mine også, men det har gått så overraskende bra å sitte her hjemme for meg selv. Å slippe morgenstresset, løpingen til toget. Å få konsentrert seg ordentlig. Livet har blitt så mye roligere. Jeg har blitt roligere.

En veldig vakker dag er pandemien over, og jeg klar for det også, det er jeg så definitivt. Men alt i alt har det vært ett godt år på hjemmekontor. Jeg har vært blant de heldige. Og det er den innstillingen jeg står opp med hver dag, når jeg flytter meg fra seng til kontorstol og en trygg jobb; jeg er heldig.