Hodet mitt er fylt av blogginnlegg som heller burde legges på tastaturet enn å sveve rundt oppi der, men jeg finner liksom aldri roen til å sette meg ned. Jeg har fortsatt mye å vise dere fra nord, men det får bli senere – først en sniktitt på ett av prosjektene våre i mitt (soon to be) nye hjem!

Jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder før vi gjorde boden hans om til et hjemmekontor, men sånn her ser det hvert fall ut nå:

Over der jeg sitter og jobber er det en hems med dobbeltseng, som vi skal gjøre om til en permanent «hengekøye»! Altså rive hele greia og bytte ut plankene med et nett som skal fylles av puter, på veggen flytter TVen min fra Moss inn og veggene skal fylles med bøkene mine.

På den måten blir rommet mer åpent, virker større fordi det lave «taket» blir til et nett, og så får vi et ekstra rom hvor jeg kan kose meg med Ex on the beach og det som verre er mens han ser på fotball i stua. Eller omvendt. Bare at han aldri kommer til å se EOTB, og jeg aldri kommer til å se en fotballkamp alene frivillig (med mindre det er Liverpool).

Vi brukte en hel kveld på å finne det perfekte nettet på nett (hehe), men ingen ser ut til å tilby det i Norge? Vi fant hvert fall ingenting annet enn nett til fotballmål eller seilbåter. Til slutt fant vi en ganske tilfeldig fransk nettside som kunne tilby nett til akkurat det formålet vi trengte det til, og vi kunne velge størrelsen selv. Så vi målte opp og bare bestilte der og håpet på det beste (det kostet flere tusen, så jeg holdt pusten litt i frykt for at det var en useriøs side).

Nettet kom i posten mens vi var på ferie – og det var verdt å ofre noen åndedrag for. Så god kvalitet! Jeg gleder meg til å se hvordan det blir når vi henger det opp. Det skal altså bli noe sånt som dette, bare mindre:

(Bildekilde)

SANT DET ER FINT?! 

Totusenogtjue. Det året jeg (og sikkert du også) alltid foralltid kommer til å huske som preget av en global pandemi. Sosial distansering, få klemmer, lite pendling. Det året jeg fylte tredve uten å kunne feire, hvert fall ikke på den måten jeg hadde tenkt. Det året jeg fikk tittelen ‘kommunikasjonssjef‘ over telefon, fordi hjemmekontor ble den nye normalen i løpet av mars. Jeg har ikke sett kollegaene mine siden juni, siden sommeravslutninga vi fikk lov til å ha. Mitt første år uten festivaler på gud vet hvor lenge. Mitt første år med vinkvelder på Facetime, munnbind på toget og ingen utenlandsreiser. For første gang siden totusenog…. sju? Jeg har ikke vært i Norge i 365 dager på rad siden jeg var søtten, kanskje yngre enn det òg. Et år preget av frykt for mine nære og kjære i den ene enden av skalaen, for sykdom og død – og i den andre enden?

(kunstpause)

Skrekkblandet fryd for et samboerskap.

Vi skal flytte sammen! Sånn på ordentlig. Jeg skal flytte fra Moss, dere. Gi opp det lille livet jeg har skapt for meg selv på den riktige siden av fjorden, og flytte over til feil; til Horten. Som jeg snart må begynne å omtale som den riktige, nå når jeg får fast adresse her. Herregud, det er så rart. Og jeg aner ikke om jeg hadde vært i denne situasjonen uten korona, for å være ærlig, haha. Men her er jeg, altså. Soon to be Hortenser (bare fysisk, mentalt vil jeg alltid forbli en Gressviking).

Vi har snakket om det lenge, men jeg ville bare kjenne litt på det selv før jeg delte det med det o’ store internett. Dere som følger meg på Snapchat (superbrud) har sikkert skjønt tegninga for lenge siden, jeg mener; det finnes grenser for hvor mye jeg gidder å investere i en leilighet som ikke er min, med mindre jeg skal bo her selv. Nå måtte jeg bare få det ut, sånn at jeg kan begynne å dele all oppussingen vi gjør underveis! Ikke at det trengs å gjøres så mye, leiligheta jeg kjøper meg inn i er et føkkings slott. Men det er alltid gøy med forandringer, og det gjør jo litt med hjemmefølelsen min òg, når jeg får lov til å sette mitt preg på vårt (?!) felles hjem. HERREGUD, jeg skal bli noens samboer. Det. Er. Så. Sprøtt.

Når jeg selger min egen leilighet og når jeg bytter adresse vet jeg ikke enda, vi har som kjent ikke dårlig tid (det tok oss to år å bli sammen i det hele tatt, lol). Enn så lenge bor jeg litt her og der, flytter over litt og litt og så tar vi det formelle steget etterhvert. Jeg gleder meg, hvert fall.

2020 var aldri så galt at det ikke ble godt for noe.

På fredag hadde vi en strålende plan om å utforske Seiland nasjonalpark, ti minutters kjøring fra Hammerfest og ti minutter sjøvei. Ferja over gikk enten halv ti om morgenen eller halv tre om ettermiddagen, og siden det skulle regne frem til klokka ett gikk vi for den siste.

Da kom nemlig godværet tilbake 🌤

Vi kunne tatt med bilen, men fordi Internett sa det gikk en buss fra Kjerringholmen (der ferja gikk i land på Seiland) til Hønseby (en halvtime unna), droppet vi det. Den skulle korrespondere med ferja og alt, som dessuten var gratis for gående (akkurat som 💛 Bastøfosen 💛), penger spart!

Problemet var bare at… bussen aldri kom? Og alle bilene fra ferja pluss ferja selv forlot åstedet med det samme, så da stod vi der, da, vi to. Med skjegget hans i den populære postkassa, alene og forlatt av verden omkring oss.

Og bestemte oss for å gjøre det beste ut av det og gå en tur der vi var i stedet. Den planlagte turen til Hønsebyen er den vakreste «bomturen» jeg har vært på. Se her, da:

Vi så til og med en hare, der vi trasket oppover blant blå- og tyttebær! Litt vanskelig å få tatt bilde av den energiske skapningen, men pixler rettferdiggjør aldri virkeligheten uansett, det blir aldri det samme 🐰 De viktigste bildene vi tar er de mentale, husk det!

Det ble en fin tur. Hvis noen skulle havne i samme situasjon; det var ingen åpenbar tursti der vi gikk, vi skjente bare ut et sted langs veien og opp i fjellet på høyre side. Etterhvert så vi en varde som vi tok oss frem til, før vi ruslet nedover igjen for å rekke ferja tilbake til fastlandet. Det ble tre deilige timer i et levde postkort og solskinnet!

Seiland har mye mer å by på enn en gåtur «fordi bussen ikke kom», men det kunne vi uansett ikke ha opplevd på denne tiden av året. Øya har nemlig Skandinavias nordligste isbreer, men vandringen der (med brefører) er bare på vinterstid. Ellers er det flere vakre turer å gå der, men få merkede stier – så man bør snakke med de lokale før man legger ut på eventyr (i følge researchen min fra denne nettsiden).

Vårt eget lille eventyr ble kanskje ikke heelt som vi hadde planlagt – men det som skjer utenfor planen er ofte det man husker best òg. Det ble en veldig fin tur!

Nordkapp ✔️

Hammerfest ✔️

Alta 📍

Vårt siste stopp på rundreisen her oppe. Det er så mye mer jeg gjerne skulle sett, men vi valgte en rolig tur uten for mye kjøring, maks tre timer per etappe, så da blir det med dette denne gangen. Resten får vente til neste gang, jeg er fast bestemt på at jeg skal til disse breddegradene igjen – gjerne når temperaturen ute er på minus. Nordlys, hundeslede og alt jeg forelsket meg i på Svalbard.

Men nå; Alta! En totimers kjøretur fra Hammerfest. Det er så deilige veier her oppe, med vakkert landskap, lite trafikk og masse reinsdyr. Jeg er den type søring som hiver meg panisk etter kameraet hver eneste gang et dyr dukker opp i horisonten, synes de er SÅ fine. Gotta catch ’em all osv. Og så er det ingen bompenger her! Han vi leide bilen av bare lo da vi spurte om hvordan vi løste dette med bompenger, haha.

Vi leide forresten bil gjennom nabobil.no – kjøretøyenes svar på Airbnb. Veldig enkelt og greit og ofte billigere enn vanlig leiebil! Vi betalte nærmere 5000,- for leie av bil i åtte dager, Avis skulle til sammenligning ha 10 000,- for den samme perioden. Bare et tips.

Nå går det i fotball (Premiere Leauge er i gang igjen) og rødvin, før vi skal ut og teste ut byen i kveld. Skrives senere!

Heia! Vi er i Hammerfest! Vi kom hit i ettermiddag, etter tre ubeskrivelige dager på Nordkapp (jeg kan ikke forstå at det bare har gått TRE dager siden vi forlot sør, det føles som flere uker).

Vi har rukket å oppleve så mye allerede, takket være de nydelige menneskene vi bodde hos der oppi nord (de jeg besøkte i Ankara, vet dere), og vi har vært så sjukt heldige med været til nå, dere aner ikke. Jeg aner ikke selv engang, faktisk, for jeg har aldri opplevd nordnorsk vær på sitt verste.

Jeg skal fortelle og vise dere mer senere – ville bare innom og si hei(a). Jeg elsker norgesferie så langt!

Familiepark, tenkte jeg. Null stress. Joda, jeg syns det er litt ekkelt å stå i toppen av gardintrappen når jeg maler, så litt kiling i magen blir det kanskje når jeg er høyt oppe, men ikke noe uoverkommelig. Jeg er relativt tøff når det gjelder å utfordre meg selv, både psykisk og fysisk.

Men neida! Nei, nei, nei. Jeg kan ikke huske sist jeg var så stiv av skrekk, haha. Og det gjennom en hel føkkings dag, jeg er helt utslitt. Mest mentalt. Det var mye skrekkblandet fryd også, det var det, men noen steder tok skrekken fullstendig over. Ett sted tvang den meg ned fra trærne og til bakkenivå igjen, jeg taklet rett og slett ikke å balansere på de hengende stokkene et parti der, med få steder å klamre seg til. Andre steder brukte jeg sikkert tre minutter bare på å psyke meg opp nok til å ta steget ut «i luften». Godt jeg har funnet meg en tålmodig mann, herregud.

Samtidig; SÅ gøy! Vi var altså på Høyt og lavt i Vestfold i dag. En utrolig god park, hvor du spenner deg fast og forblir sikret helt til du har kommet deg gjennom hele den løypa du velger (de er delt inn etter farger og vanskelighetsgrad) – med mindre psyken din overtaler deg til å stige ned igjen, noen steder var det heldigvis mulig å avbryte oppdraget underveis også. Som jeg måtte gjøre én gang. Resten var mest gøy, men det krevde så mye av hodet mitt – det å hele tiden måtte kjempe mot frykten for høyden/å falle/skader (jeg vet egentlig ikke helt hva jeg var redd for der ute), at jeg måtte gi meg før vi var helt ferdig. Men jeg holdt det gående i tre-fire timer og er fornøyd med det! Og zipline var FANTASTISK!

Nå roer jeg nervene med en øl og Skal vi danse. Mikke er med i år, som jeg kjenner via Heimevernet, det gjør det litt ekstra stas! Heia han (og Nate og Kristin)!

God helg, fintfolk!

Hey superstjerner! Jeg har FERIE! Tre deilige uker uten å forholde meg til jobb. Jeg skal hvert fall gjøre mitt beste.

Det har helt ærlig vært litt vanskelig å koble helt av etter at kontoret flyttet inn i de tusen hjem i mars. Vanskelig å skille mellom arbeidstid og fritid. Jobben er hjemme, jeg er hjemme; om det plinger i en jobb-app i løpet av kvelden kan jeg jo bare ta tak i det med det samme, jeg er jo hjemme og på jobb? Tar bare et par minutter, og jeg gjør liksom ikke noe viktigere enn TV uansett. Alltid litt på jobb, litt mindre hjemme.

Nå tvinger jeg meg selv til å unngå alt jobbrelatert, har flyttet alle appene over til en usynlig del av mobilskjermen og så langt går det bra! Har bare sjekket dem én gang, sånn veldig fort, heh. Fordi: NÅ ER DET FERIE!

Den startet med den eneste festivalen jeg fikk oppleve i år; Grinebiter’n. Punk, i Horten. Maks. 200 folk, bordservering og god avstand. Ikke helt min musikksmak, men det var gøy!

Søndag var det rehab og i går så dagen sånn her ut:

Dagstur til Lilleskagen og Verdens Ende ☀️🌾🌊 Så nydelig!

Vi skulle egentlig ta en natt i telt eller hengekøye der ute, men den gode, varme senga gikk seirende ut av diskusjonen i mitt stille sinn. Nettene har blitt så kjølige allerede, var det ikke akkurat tredve grader og bikini til langt på kveld?

Jeg klager ikke, ferien starter med noen gode solskinnsdager og i dag er planen bok og strålende D-vitamin på verandaen. Dette er den første hjemmeferien jeg har hatt på… Siden før verdensreisa? Jeg husker ikke engang. Den skal uansett nytes – hvert eneste kvarter.

«Sometimes you’re 26 and standing in the kitchen of your house making breakfast and brewing coffee and listening to music that for some reason is really getting to your heart.

You’re just standing there thinking about going to work and picking up your dry cleaning. And also more exciting things like books you’re reading and trips you plan on taking and relationships that are springing into existence. Or fading from your memory, which is far less exciting. And suddenly you just don’t feel at home in your skin or in your house and you just want home but “Mom’s” probably wouldn’t feel like home anymore either.

There used to be the comfort of a number in your phone and ears that listened everyday and arms that were never for anyone else, but just to calm you down when you started feeling trapped in a five-minute period where nostalgia is too much and thoughts of this person you are feel foreign. When you realize that you’ll never be this young again but this is the first time you’ve ever been this old. When you can’t remember how you got from sixteen to here and all the same feel like sixteen is just as much of a stranger to you now.

The song is over. The coffee’s done. You’re going to breathe in and out. You’re going to be fine in about five minutes.»

– ukjent

I dag sykla jeg ned til stranda med en sykkel som var altfor stor, leste i den nye boka mi med Leonard Cohens beroligende stemme på øret og tok et bad hvis det ble for varmt. Nå juger jeg, det ble egentlig aldri for varmt, det blåste for mye, men jeg badet allikevel fordi det var så nydelig i vannet.

Sykla hjem igjen etter et par timer, lagde en sjukt god middag med fetaost og bacon, og i kveld skal jeg – ganske spontant – ut og ta noen glass vin i strandkanten og solnedgangen med noen jeg aldri har møtt før. Noen som bare visste at jeg var ene og alene i en ny by, og tenkte det var hyggelig å spørre.

Jeg liker sånne mennesker. Og sånne dager som denne, hvor absolutt alt og overhodet ingenting kan skje.

Nå må jeg sykle – vi snakkes!

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Okei, den her? Må være en av de beste bøkene jeg har lest i år, om ikke den beste.

Dette står på baksiden:

Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn. Når moren ikke sover, gir hun Charlotte nye fedre. Én av dem viser henne et glimt av at noe annet og bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far. Som tolvåring opplever Charlotte noe hun ikke har forutsetning for å ta innover seg. Etterhvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med stor avstand både til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?

Historien er så mørk, så brutal. Det handler om omsorgssvikt, rus og psykiatri, om mestringsstrategien til et ødelagt barn.

Boken er rett og slett vond å lese, men formulert så innmari godt. I Kinderwhore tvinger Maria Kjos Fonn deg til å føle den smerten Charlotte føler, og hun gjør det så sterkt. Dette er skriving på sitt beste og jeg ble oppriktig lei meg da boka tok slutt og leseropplevelsen var over. Men ekkoet av den kommer til å sitte i meg lenge.

Forfatteren kommer med en ny bok i høst, «Heroin chic», og jeg trenger vel ikke fortelle at jeg gleder meg.