Jeg sitter stille og tar en slurk og ser på at hun nye ankommer. «Hun nye» som i ny i gjengen, hun nye dama til han ene – akkurat som meg. Jeg er også «hun nye», men vi utfyller rollene våre så vidt forskjellig.

Hun er en sånn jeg kunne ønske at jeg var. En som bare tar en naturlig plass i sirkelen, slår av en prat med sidemannen, forteller historier fra livet sitt mens alle lytter, beskriver reisene hun har vært på, legger igjen muntlige bevis på sin egen eksistens.

Jeg er stikk motsatt. Glir nærmest lydløst inn i sirkelen, og blir sittende å observere. Lytter. Tenker at DER, nå kunne jeg ha sagt noe, men lar være – gudene vet hvorfor. Har vært i over femti land, men forteller ingenting om reisene mine. Har levd et innholdsrikt liv, men sier ingenting om noe av det til noen.

Hun tar hovedrollen, jeg velger å bli en statist.

Skammer han seg over meg nå, tenker jeg, og lurer på om de andre tenker at jeg er kjedelig, dum, fraværende, uinteressant, uinteressert, jeg har så mange bevis på det stikk motsatte – men jeg klarer ikke legge dem frem. Hadde dette vært en rettssak, ville jeg tapt og av og til lurer jeg på om jeg gjør det med vilje.

Det er ikke med vilje. Jeg vil jo vinne, jeg også, jeg ønsker å legge frem muntlige bevis på at jeg er et fint menneske å være sammen med, jeg også, men hodet mitt samarbeider ikke. Jeg er full av ord, men finner dem aldri når jeg trenger dem. Har en stemme, men finner det ukomfortabelt å ta den i bruk. Hvert fall før noen tvinger meg til det; spør om noe, drar meg inn i samtalen. Noen må gi meg plass i den sirkelen, for jeg er ikke i stand til å ta den selv.

I en perfekt verden ville alle ha snakket til hun nye først, sånn at hun kunne blomstre. Jeg sier ikke at ansvaret ligger hos alle andre, men det hadde gjort alt så mye lettere for meg. For det er sånn her jeg er blant nye mennesker. Jeg blomstrer ikke uten at noen vanner, hvert fall ikke når vi sitter sammen i et større bed, en gjeng med blomster på samme sted, jeg har et potensiale – en spire – men gror ikke sånn uten videre. Det eneste som gror av seg selv er stillheten, og den bråker så innmari mye i mitt eget hode – når jeg aller helst skulle ha sagt noe. Alle andre må lure på hvorfor jeg ikke sier noe, tenker jeg, og desto vanskeligere blir det å si noe.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si noe?

Hvor er du fra?

Gressvik, et lite sted cirka ti minutter unna Fredrikstad sentrum.

Hvor bor du nå og hvorfor?

Jeg bor i Moss! Fordi det ligger perfekt plassert i midten av hjemhjem (altså Fredrikstad) og jobben i Oslo. Jeg prøvde å bo i hovedstaden et par år, men det ble for stort og for mye for meg. Så da jeg fikk muligheten til å kjøpe mitt eget rede falt valget på Moss! Mitt daværende mannekjøtt bodde der på den tiden, pluss at en av mine beste venninner allerede hadde kjøpt i byen, det påvirket nok valget mitt litt det óg.

Sivilstatusen din?

Kjæreste med han på feil side av fjorden. (Herregud, jeg kommer aldri til å bli vant til å bære den tittelen*).

Hvor gammel er du?

29 år og verdensmester! Bikker tredve om noen uker, æh.

Favorittdyr?

Jeg har egentlig ingen favoritter? Liker både hund og katt, hest og koalaer.

Hva er favorittfilmen din?

Det er så mange bra! Men noen av dem er The theory of everything, Løvenes konge (tegnefilmen altså), A star is born, De urørlige, Lone survivor.

Hva jobber du med?

Jeg er kommunikasjonssjef (*…ikke den tittelen heller), og jobber med både sosiale medier, nettsider, litt presse og intern kommunikasjon hos Gjensidige. Jeg har ansvar for Instagram, er programleder i podcasten Møterommet, skriver saker for intranettet, leser korrektur og jobber med tekst, har en redaktørrolle på gjensidige.no, og gjør egentlig sjukt mye forskjellig innenfor kommunikasjonsfaget. En såkalt potet – kan brukes til det meste!

Hva er viktigst for deg?

Flokken min (det inkluderer både familie og venner), frihet og selvstendighet. Og økonomisk trygghet. Men det henger litt sammen med den selvstendigheta.

Hvor går drømmereisen din?

For øyeblikket er det til Tibet, Nepal eller Mongolia. Eventuelt hvor som helst, emneknagg reisefeber

Når vil du ha barn?

Jeg vil ikke ha barn.

Har du søsken?

Storebror, fire år eldre enn meg selv.

Hva er din kjipeste side?

Jeg er SÅ dårlig på å uttrykke følelser – enten de er positive eller negative. Hvis noe er galt blir jeg bare irriterende mutt og stille, og det er umulig å være rundt meg. Hvis jeg er glad klarer jeg ikke vise det på en naturlig måte, det kan virke litt… påtatt? Selv om følelsen er ekte. Det er den siden av meg selv jeg selv syns er kjipest, hvert fall – mulig de rundt meg har en annen side jeg heller burde ta tak i, lol.

Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd?

Jeg kunne bodd en periode i Sør-Amerika for å lære meg spansk, eller i Cape Town et halvt års tid. Men hvis jeg skal slå meg helt til ro, ville det vært i Norge. Vi har det så godt her at vi aner ikke.

Det fineste stedet du har besøkt?

DET fineste? Bare ett sted? Herlighet, det går ikke. Svalbard var magisk, på grunn av helheten. Sahara fordi sanddynene og stemningen. Kazakhstan fordi landet hadde alt mulig av vakker natur; sanddyner, snødekte fjell, vakre innsjøer og skog. Guam på grunn av solnedgangen. Taj Mahal i India. Jeg kan rett og slett ikke velge, tilgi meg.

DERE DA? Velg et par og svar i kommentarfeltet, a 💕

Fant listen hos Kristina Andersen.

Søttende mai i BUNAD! Hvor stas var ikke det? Jeg følte meg så fin, og ble like stolt hver gang noen spurte hvor den er fra. Jeg kranglet i en liten evighet med sølja for å få den på riktig, livredd for bunadspolitiet – og så får jeg vite at jeg mangler STRØMPER?? Det var ingen som fortalte meg at strømper var en del av den komplette bunaden, haha. Heldigvis var stakken lang nok til å ikke avsløre lovbruddet.

Nasjonaldagen var fin og rar. Vi spiste frokost bare vi to, før vi ruslet til byen og satt oss ned for å ta en øl. Som de eneste gjestene på hele stedet. Det er selvsagt bra at folk er forsiktige og følger retningslinjene om å ikke samles i store grupper, men åh så merkelig allikevel. Utover dagen kom det noen flere til, vi ble en gjeng på fire som holdt det gående til det ble mørkt. Fin første dag i bunad!

Reklame: boken er en gave fra forfatter

Jeg føler meg så utrolig privilegert som får tilsendt noe av det jeg elsker mest her i verden; ord. Denne boken fikk jeg rundt påske, når jeg egentlig skulle ha vært ute og reist selv – og den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt.

Den gylne tiger handler om Julie, okei – jeg lar baksiden av boken beskrive seg selv her:

«I lang tid har Julie strevd for å holde fasaden, men ryktene om ektemannens sidesprang sprer seg stadig i omgangskretsen, og til slutt klarer hun ikke finne mening i alt som skjer. Hun blir reddet – av den minst sannsynlige redningsmann – og havner så langt unna sin vante verden hun kunne komme.

Hvordan skal hun klare å finne tilbake til den hun er, i en dampende jungel full av truende dyr og ukjente mennesker? Den gylne tigeren er en bok om å finne sin plass i en verden man ikke forstår. Om rikdommen i ulike kulturer og om magien i det mellommenneskelige. Det er en bok om kjærlighet. Og ikke minst: om en gyllen tiger». 

Det var en SÅ deilig bok å flykte inn i! Jeg elsket språket, historien, karakterene, og jeg følte selv at jeg var på reise mens jeg leste (noe som hadde en behagelig og nedkjølende effekt på reisefeberen min). Alt i alt en nydelig leseropplevelse som passer veldig godt til den tiden vi er inne i nå. Anbefales!

Det må jo være en eneste stor aprilspøk, at vi snart er halvveis i 2020 allerede. Da vårt lille land stengte ned og vi ble nødt til å holde oss hjemme så jeg for meg at tiden kom til å gå så uendelig sakte. Det har heller vært motsatt?

Jeg har mer å gjøre på jobb enn noengang, og dagene bare flyr – som om de fikk hele luftrommet for seg selv nå når vi mennesker må la være.

I april skulle jeg ha vært i Kapp Verde. Jeg skulle ha vært på navnefest og båret bunaden min for aller første gang. Jeg skulle ha jobbet under Norsk militær tattoo 2020. Jeg skulle ha både det ene og det andre, men det tredje og fjerde var ikke så dumt det heller;

April har vært full av bøker, solfylte dager og fine kvelder. Drive in-kino, digitale konserter, møtt mamma og ei venninne og bodd på feil side av fjorden. Jeg har til og med spist min første middag hos svigers. Jeg fikk ny stillingstittel, jeg fikk trent to ganger i uka og spart noen tusenlapper. Og endelig min andre dose av HPV-vaksinen (husk å #sjekkdeg!).

Forrige måned var i grunn fin, og mai ligger an til å bli ganske fin den óg.

Hvordan gikk deres april, på en skala fra 1-10?

–Du må huske å endre signaturen din, da.

–Det skal jeg gjøre! sa jeg.

Det var i går. Har enda ikke gjort det. Det står fremdeles kommunikasjonsrådgiver. Det var noe trygt i å «bare» være en som gir råd, for det kan jeg jo alltids. Nå har han kronet meg til kommunikasjonssjef og den tittelen føles for tung, som om jeg ikke helt klarer å bære den, eller at jeg ikke når helt opp til noe. Litt utenfor rekkevidde, over min liga. Litt som når et barn kaller meg for «en voksen», og jeg ikke skjønner hva vedkommende refererer til. Jeg er jo fortsatt et barn selv, hva faen snakker du om?

–Nå får bedragersyndromet mitt enda mer å bryne seg på, lo jeg, for han vet jo at jeg sliter med tiltroen til min egen kompetanse. Jeg har spilt inn en hel podkast-episode om nettopp det; bedragersyndromet, sammen med psykolog Peder Kjøs, en episode jeg ikke engang har fortalt om til dere fordi jeg – JA NETTOPP; føler meg som en bedrager av en «programleder». Kan ikke det jeg driver med, og er livredd for å bli avslørt som inkompetent.

Men her er jeg, altså! Gikk fra å være kommunikasjonsrådgiver til bli kommunikasjonssjef i løpet av en telefonsamtale. Overrasket, litt stolt og litt skrekkslagen. Prøver å venne meg til den nye tittelen – uten at det er så mye å venne seg til, oppgavene mine er jo de samme, kollegaene mine, ansvaret. Det er bare det at nå tenker jeg at forventningene utenfra kommer til å være enda høyere, og frykten for å ikke leve opp til dem enda større. En mann hadde aldri tenkt sånn i samme situasjon, var det ei som skrev til meg – og det tror jeg hun har rett i. Så jeg prøver å la være.

La meg starte blogginnlegget på nytt:

Hey! Jeg har fått en RÅ stillingstittel i en alder av under tredve, jeg kan det jeg driver med (jeg er til og med ganske god) og det er ikke uten grunn at jeg nå kan oppdatere e-postsignaturen min til; kommunikasjonssjef 😎

Reklame: boken er en gave fra forfatteren

Denne boken ble jeg tipset om av forfatteren selv. En av dere som henger her i det lille hjørnet mitt på Internett kjenner han visst, og gjennom bloggen kjenner dere meg også; hun tenkte rett og slett at boken kunne være noe for meg, og koblet oss sammen. Tusen takk for det, hvem enn du er, boken var definitivt noe for meg!

Risiko er en bok om en maskin av et kvinnemenneske, Liv, som mister kjæresten sin i en klatreulykke i Thailand. Hun jobber som psykolog, og yrkestittelen har ført henne til noen av verdens tøffeste konfliktområder, men når Olav dør bryter hun sammen og isolerer seg fra resten av verden.

Noen der ute filmer selve fallet, og videoen sirkulerer på nett. Et sted der ute finnes også sannheten om hva som egentlig skjedde, og Liv starter jakten som tar henne med ut på en reise til München, Kypros og Beirut – og som stadig blir farligere, etterhvert som hun nærmer seg svaret.

I tillegg til at handlingen i seg selv er spennende, likte jeg veldig godt språket. Måten forfatteren skriver på har så mye å si for hva jeg syns om boken, og Simonsens skrivemåte fenget meg virkelig! Det er en bok du fort kommer inn i, og som blir vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg igjen.

Anbefales!

Jeg: –Hvor er det kinoen er?

Han: –På høyskolen

–Er det der du gikk?

– ???? Du vet jo at jeg ikke har gått på noe høyskole

–…for å bli så HØY, mener jeg?

Hvor heldig er ikke han som får være koronasamboer med meg på ubestemt tid 🥰

Vi testet altså ut drive in-kino i helgen som var, og så filmen Amundsen. Det var superkoselig! Med medbragt snacks og pledd og brus satt vi der i bilen og så polfarerens historie utspille seg på skjermen der fremme, mens lyden kom inn via FM-radioen.

Nå har vi både vært på digitale konserter og testet ut den nye kinoopplevelsen, og vi har aldri vært så kulturelle som nå når alt egentlig er stengt. Perfekte tider for oss som ikke liker folk, si!

Et bilde fra våren tjuenitten, da verden var åpen og mamma og jeg kunne nyte en bekymringsløs langhelg i Praha <3

Mandag – ukens spedbarn! I dag rakk jeg så vidt å stå opp før jeg begynte å grine, subbet trøtt ut på badet, fant mitt eget speilbilde og smilte tamt til meg selv under tårene. Hej, god morgen. Ikke noe drama, altså, bare litt GI MEG STYRKE-grining som av og til må til for å lette på trykket. Jeg er bare så himla trøtt – jeg har sovet usammenhengende og dårlig i flere uker nå, og i dag tidlig tok selvmedlidenheten fullstendig over. Stakkars, gi nå den jenta en god natts søvn.

Det hjalp, det – å ventilere litt, resten av dagen var så fin at, vi har til og med vært ute og løpt i sola! I dag ble starten på et nytt og bedre liv, har jeg bestemt.

Jeg som var så inne i det, trente mandag og onsdag og produserte endorfiner som et lite maskineri. Etter at koronaen kom har jeg mistet det helt, og i dag tenkte jeg ÆRLIG TALT, hvor tullete er det ikke at jeg er ett hundre prosent avhengig av noen andre for å få trent litt? En time, en avtale, en instruktør og et spark bak. Jeg trenger jo ikke alt det der, det handler bare om vaner – så i dag begynte jeg å skape noen nye. Nå blir det trening hver mandag og onsdag fremover på egen jævla hånd, som det sterke, selvstendige mennesket jeg liksom skal forestille. Og så krysser jeg fingrene for at Zzz’ene følger etter.

Jaja. Jeg trengte jo bare en måned på å forstå at vi har fått en helt ny normal å forholde oss til, alle sammen. Og at det er helt opp til meg hvordan den skal se ut. Bedre sent enn aldri, sikkert.

Har dere kommet inn i en slags ny normal, eller er dere fortsatt like forvirra som jeg har vært til nå?

Alt jeg har gjort denne helga har vært å stå opp, plukke med meg en bok, krype ut av det store vinduet hans på badet, og bli der. Det er syden der ute! Jeg har allerede fått skille, et gyllent bevis på prosjekt D-vitamin.

Vi (han) fornyer badet hans for tiden, og det er så koselig å sitte utenfor og høre at han maler, mekker og skrur mens han hører på musikk der inne. Jeg liker lyden av andres pusling, elsker å sovne til det. Det er noe betryggende med å høre lyden av noens nærvær, å vite at det er noen der.

I går avsluttet vi dagen med å se på Together at home på TV2 Sumo til langt på natt. Så dere Rolling Stones? Herlighet, jeg lo. De spilte fra hver sin stue over video, men av en eller annen grunn hadde ikke trommisen trommesettet sitt – så han satt bare med trommestikkene sine og spilte hele låta ved å slå ut i lufta mens han tidvis gliste verdens mest smittsomme glis. You can’t always get what you want alene var verdt å miste nattesøvnen for!

I kveld skal vi på drive in-kino, før jeg skal lade opp til en ny uke på hjemmekontor. Hjemme-hos-han-kontor, rettere sagt.

Hva har dere gjort i helga?