Jeg er tre bæreposer med klær fattigere. Tre! Det er stort til meg å være, for jeg har seriøse problemer med å kvitte meg med ting. Alt som blir med meg over dørterskelen hjemme får automatisk en helt spesiell betydning i livet mitt, særlig klær. Som om følelsene mine sys inn i stoffet bare jeg er nær et plagg.

Her om dagen forslo venninna mi at vi skulle rydde og vaske i klesskapet mitt (jeg veit, jeg vant vm i vennskap), i dag gjorde vi det og på automagisk vis ble det mye lettere å ta farvel med klær jeg uansett aldri bruker. Alt jeg trengte var en moralsk støttespiller, og en dommer i «behold» vs «gi bort»-gamet.

Når jeg står og skal legge bort klær alene klarer alltid engelen på skuldra mi å overtale meg til å beholde det meste, for «det KAN jo komme en vakker dag jeg vil bruke det skjørtet…» som har hengt ubrukt i skapet i syv år (!). I dag klarte jeg å legge bort det skjørtet! Sammen med tre bæreposer til med klær (som venninna mi rått og brutalt tok med seg da hun dro, sånn at jeg ikke skulle få muligheten til å snike et eneste plagg tilbake inn i skapet igjen).

Måtte bare inn og skryte på bloggen, og sende dette tipset videre; trenger du å rydde i tingene dine, men sliter (som meg) med separasjonsangst til alt du eier og har? Be en venninne om å hjelpe deg i prosessen – det hjelper faktisk. Og selv om det svir litt bak ribbeina der og da, er det godt å tenke på at noen andre kan få glede av de klærne du sender videre ut i verden.

Reklame: sponset flyreise / KLM

Hej godtfolk! Jeg tenkte å oppsummere litt fra alle plassene vi var innom på reisen rundt i karibien, det ble jo ikke så fryktelig mye blogging underveis. Så, here we go.

Vårt første stopp var Sint Maarten. Her hadde vi i utgangspunktet bare booket to netter, men fant ut at vi skulle bli lenger. Litt (mest) på grunn av KLM, for jeg hadde så lyst til å se et av flyene deres lande her og fotografere det fra den berømte stranda; Maho beach. Jeg er glad vi valgte å vente – for denne øya viste seg å være det stedet vi likte best på hele turen.

Nabolaget:

Vi bodde som sagt på Azure guesthouse (Airbnb) hele oppholdet. Det er et lite, koselig familiedrevet hotell som ligger i Simpson bay – rett ved flyplassen.

Simpson bay tilhører den nederlandske delen av øya, som altså er delt i to. Den sørlige er Sint Maarten, et land i Kongeriket Nederlandene. Jeg trodde den tilhørte De nederlandske Antiller (som jeg skrev i første blogginnlegg herfra), men i 2010 ble det et separat land innen monarkiet Nederlandene. Det bor i underkant av 50 000 mennesker der, og er en så deilig plass.

Fem dager var et perfekt antall for å få med oss alt vi hadde lyst til. Vi hadde lyst til å besøke øya Anguilla også, som bare ligger en fergetur unna, men økonomien stoppet oss. Vi tenkte at det kun var enda en øy med vakre strender, og er det noe vi kom til å se nok av på denne reisen var det øyer med vakre strender, hehe. Så vi droppet det – men hvis jeg skulle reist dit igjen, ville jeg dratt dit også!

Vi brukte mye tid på stranden utenfor der vi bodde. Leste, tok inn alle solstrålende, nøt følelsen av ferie. Havet var så vakkert, det var veldig få mennesker der og vi hadde kjøleskap på rommet så vi kunne forsyne oss selv med drikke og lunsj. Like bortenfor oss lå det dessuten to restauranter, den ene var fin for middager, den andre var litt mer bar/enkelt måltid. Den sistnevnte var det stedet på øya vi fant mest liv i løpet av oppholdet vårt, faktisk.

For det var ikke så mye liv. Sikkert fordi det var lavsesong. Vi utforsket Simpson bay, som Tripadvisor fortalte oss at skulle være det beste området for utesteder og nattliv, men det var helt ærlig lite å hente mens vi var der. Verdt å ta en runde der allikevel, bare for å se:

En av dagene leide vi en firhjuling for å utforske mer av øya, og det var da jeg falt pladask for stedet. Vi kjørte over til den franske delen, og brukte en hel dag på å bare kjøre fra sted til sted, til strender og områder Michael – utleieren vår – hadde anbefalt. Så himla deilig!

Ett av områdene vi utforsket var Saint Martins (fransk del) svar på Beverly Hills. Flotte, dyre strøk, vi ble fortalt at blant annet Donald Trump har en hytte der. Om vi fant den vet jeg ikke helt, men vi kom oss hvert fall inn på området (det var inngjerdet, med en vakt som mistenksomt spurte hva vi skulle) og rattet rundt og spionerte på rikdommen. Folk har penger, ass. Turte ikke ta så mange bilder, vakta sa det var fotoforbud. Men veien så sånn her ut, og langs dem lå villa etter villa etter villa:

Det andre stoppet jeg husker best var Happy bay. Dit var det umulig å kjøre, det var gjerdet inn hele veien med «private»-skilt. Men løsningsorienterte som vi var fant vi et jorde med hull i gjerdet, hvor vi parkerte ATVen og gikk resten til fots. Følte meg litt kriminell, men det var ikke en sjel å finne på innsiden, så vi kom oss ned til stranden, tok et bad og jeg fikk tvunget frem en photoshoot óg (reisefølget mitt har ikke et eneste bilde på telefonen sin, uten å overdrive. Han tar simpelthen ikke bilder, hvor sjukt er ikke det? Å reise på tur i KARIBIEN i fire uker, uten å ta et eneste bilde? Jeg får heldigvis tvunget han til å ta mine, da, og han gjør faktisk en god jobb, det skal han ha. Jeg er en kravstor blogger som vet akkurat hva hun vil ha, spør alle som har vært på tur med meg, HEHE)

Lunsjstoppet vårt for dagen:

Husker ikke hva det het, dessverre, men det ligger på den franske delen, rett utenfor byen. PENT, ja?

Det siste stedet vi stoppet het Waikiki beach. Det var den første stranden jeg så mennesker på, tror jeg. Vi hadde så og si alle andre strender for oss selv. Gatene som rammer inn stranden var fulle av fargerike hus og jeg ble oppriktig glad av å kjøre rundt der med kameraet mitt.

Dagen før vi skulle reise videre gikk vi til den berømte Maho beach. Det tok cirka en halvtime fra hotellet vårt, og du kan gå langs stranden nesten hele veien. Maho KRYDDE av mennesker. Folk lå ikke på stranden, de stod seriøst som sild i tønne for å vente på neste landing.

Det gadd ikke vi, så vi tok bare et raskt bad, fant ut når KLM skulle lande (tre-fire timer senere), og gikk videre til Mullet Bay og ble der så lenge. Der var det superavslappet stemning, og færre folk – pluss mat og drikke. Da har jeg alt jeg trenger, jeg.

Da det nærmet seg landing ruslet vi tilbake til Maho, og da var det nesten ingen der. Vi tok noe å drikke mens tiden gikk, og så! Endelig:

Det var akkurat like rått som jeg hadde forestilt meg. Beistet virket så nært at jeg ikke turte å stå rett under da det kom inn, jeg klamret meg heller til restaurantens vegger mens jeg febrilsk prøvde å fange flyet med kameraet. Det gikk ikke, som dere ser, objektivet mitt var ikke stand til å få med hele flyet – så stort var det. Herregud, for en opplevelse. Så verdt å vente fire dager på!

Vi ruslet tilbake mot Simpson bay like etter landing, og rakk å få med oss at det tok av igjen også, det skulle videre til Curacao. Flyene tok ofte av i «vår retning», altså like bak der vi bodde. Orkesterplass, hæ?

Åh, Sint Maarten. Jeg likte den øya så godt. Det er ikke det billigste stedet på jord, men det er definitivt verdt å legge igjen penger der.

Alle ligger på NRK TV:

Brennpunkt – Fallet

Den handler kort fortalt om Bergljot som falt i trappen på jobb og ble lam, og vi følger hennes kamp mot systemet for å få leve et selvstendig liv i tiden etterpå.

HerreGUD, for en provoserende dokumentar. Ett av behovene hennes er brukerstyrt personlig assistanse (BPA), som regjeringen har gitt kommunene 500 millioner (!) kroner til å få på plass – men fordi pengene ikke er øremerket BPA kan kommunene velge å bruke pengene på noe annet istedet.

Åja!

OK.

Selv FN har kritisert Norge for brudd på menneskerettighetene når det kommer til akkurat det punktet, at kommunene selv får velge. At BPA er en rettighet Norge ikke tilrettelegger for godt nok. Orker ikke gjengi alt, bare se dokumentaren.

Jeg kan ikke huske sist jeg ble så sint av å se noe på idiotboksen, det er sikkert fordi følelsene av våre (eller MAMMAS, det utenomjordiske vesenet av en kvinne <3) egne kamper blander seg med det jeg ser på skjermen.

Som da mamma måtte kjempe seg til (!!!!) omsorgslønn for å kunne ta vare på pappa i den grad hun kunne, uten at det gikk utover økonomien vår. Du kan banne på at kommunen sparte titusenvis av penger på at mamma tok på seg jobben selv, en jobb som går langt utover hva som «kreves» av en ektefelle, men om hun skulle få lønn for alt hun gjorde? Njæææ!

(Hun vant til slutt – når de sendte en person som kom fysisk hjem til oss og faktisk fikk SE alt mamma gjorde for pappa. Da vant hun omtrent på dagen! Det sier litt om hvor berettiget den omsorgslønnen hun måtte kjempe seg til faktisk var i utgangspunktet)

Eller da pappa plutselig fikk avslag på søknaden sin om å få dra til et rehabiliteringssenter som var spesialister på hans type MS – «for han var jo så syk at han ikke ble noe bedre av å være der allikevel, og han får det sikkert ikke noe verre av å bli hjemme heller». Da hadde han allerede vært på rehab tre ganger tidligere, før han plutselig ble nektet. Og det etter at det ble erklært at «rehabiliteringstilbudet i Norge skulle styrkes».

OK.

Den såkalte «styrkingen» innebar at kommunene (høres det kjent ut, ja?) skulle overta ansvaret for rehabiliteringstilbudet. Historien gjentar seg der, altså. Først rehabiliteringstilbudet, nå BPA*.

Nei, nå må vi over til neste dokumentar før jeg seriøst kaster tastaturet veggimellom.

Innafor – Klimarebellene

Programlederen Vilde følger aktivistgruppa «Extinction Rebellion» i et halvt år, mennesker som er villige til å gå i fengsel for klimasaken.

Folkeopplysningen – episodene «Konspirasjonen» og «Sosiale Mehdi»

Både skremmende og fascinerende begge to! (Sorry, skrev meg litt tom øverst i innlegget, hehe)

Har dere sett noen av dem? Eventuelt noen andre dokumentarer dere kan anbefale?

*må bare legge til at jeg skriver ut fra egne opplevelser, oppfatninger og følelser. Aller mest følelser.
Jeg har ikke undersøkt lover og regler og vedtak og what not, så det kan godt hende at systemet er bedre enn det fremstår, og eventuelt bedre enn det var da pappa var syk (det håper jeg).

Jeg tar bare utgangspunktet i det som kom frem i Brennpunkt-dokumentaren + egne erfaringer som pårørende. 

Deilige desember. Den måneden hjertet ligger utenpå kroppen og uansett hva du føler, er følelsen mye sterkere nå enn den ville ha vært en hvilken som helst dag i september. Enten du vil eller ei.

De som har blitt borte for meg er aldri så borte som de er i desember. En skulle tro at enten så er man borte, eller så er man her. Så svart-hvitt, så enten eller. Men i desember får «borte» liksom en ny dimensjon. Et høyere nivå av fravær.

Heldigvis får de som fortsatt er her også det. En ny dimensjon av tilstedeværelse, mener jeg. Og det er den jeg klamrer meg til denne måneden. Kjærligheten og takknemligheten for alle som fortsatt er i livet mitt, og som gjør desember til et godt sted å være – tross alt.

Jeg blir ekstra takknemlig for venninner som kjøper godteri og stikker innom for å se en elendig julefilm. Ekstra glad for at mamma tar turen, og har med seg pakkekalender i år igjen – hun står for pakkene, pappa står for nissen som holder dem de neste tjuefire dagene. Tjuefire ekstra grunner til å stå opp.

Ekstra rørt når barndomsvenninna ut av ingenting starter en julekalender i messenger med å skrive fine ord til meg hver dag frem mot jul. Og ekstra glad for å få være kattevakt (og middagsgjest) hos en annen.

Jeg føler så mye for så mange, og selv om følelsen av savn blir ekstra sterk i en tid hvor flokken din står i fokus, veier følelsen av kjærlighet fra alle kanter opp.

Vi skal tenke på de som er borte, men vi må ikke glemme de som fortsatt er her heller.

Ta vare på hverandre <3

Dere vet når dere ankommer et nytt sted, ditt nye midlertidige hjem på en reise, og så gisper du bare fordi alt er så nydelig? Akkurat sånn! Sånn var det da jeg kom til Island View Guesthouse på Saint Thomas, en av de amerikanske jomfruøyene.

Det var en kort taxitur fra fergeleiet (vi tok ferga fra Tortola, en av de britiske jomfruøyene), opp den monsterbakken som senere skulle bli vår vei hjem – til fots. Gud, som jeg hatet alt og alle de siste meterne – hver eneste gang.

Uansett; opp bakken, og så parkerte bilen utenfor et hvilket som helst hus, tenkte jeg. Helt til vi kom opp trappen og ble møtt av dette:

Dette var fellesområdet, terrassen. Under en biltur senere fortalte Ron, eieren, at han hadde drevet en restaurant der tidligere. Men han ga den opp, etter orkanene Irma og Maria som traff øya hardt med bare to ukers mellomrom i 2017. Han orket ikke mer etter det. Å hele tiden måtte bygge det opp igjen. I stedet fortsatte han å drive stedet som Island View guesthouse, som vi fant via Airbnb.

Fellesområdet hadde sitteområder, masse spill man kunne låne, og bøker. Kjøleskap fylt med øl, brus og alt du kan tenke deg, hvor vi bare kunne forsyne oss og etterpå skrive opp hva vi tok på en tavle. I tillegg til rom, sprit og andre drinker vi kunne mikse oss. Og utsikten. Den utsikten! Det er bilder av den lenger ned.

Rommet vårt lå et par trapper ned, men vi hadde nydelig utsikt fra den lille balkongen vår også – hvor vi spiste frokost hver dag. Og drakk øl på kveldene, mens vi hørte på offlinelistene våre på Spotify, og så utover øya. Åh, de kveldene.

Ocean View Guesthouse har eget basseng – noe som var helt nydelig de dagene vi bare ville slikke sol, ta noen øl og ta livet med ro.

Bilde tatt fra monsterbakken. Jeg fant trøst i utsikten mens jeg slet meg oppover – steg for steg.

Og her er Ron. Født i USA, flyttet til Saint Thomas for femten år siden. Enda et av disse fantastiske menneskene jeg har en tendens til å treffe på rundt i verden. Han var så altfor, altfor snill. Kjørte oss ned til byen én dag, ga oss pizzarester en annen, og kjørte oss til stranda når jeg egentlig bare skulle spørre om han kunne bestille en taxi for oss. Han fortalte oss hvor vi burde spise, hva vi burde gjøre, hvor vi kunne snorkle for å se skilpadder, og ga oss historier fra orkanene og hva han drømmer om å gjøre etter Island View Guesthouse. Han legger snart ut stedet for salg, sa han. Og så vil han kjøpe en båt og seile rundt i verden sammen med kona, Beth – som også var et fantastisk godt menneske.

Den siste dagen lurte jeg på om de kunne bestille taxi til oss, og når vi burde dra for å rekke flyet. De satt og skrapte gulvet rundt bassenget, jobbet og slet i varmen.

«I’ll take you, no problem»

«Nooo, are you sure…? I feel bad, you’ve already done so much for us!»

«No, don’t feel bad!» lo Beth.

«No problem, I’ll drive you – I’m gonna need a break soon anyway, it’s too hot» sa Ron.

Og så kjørte han oss til flyplassen, og hjertet mitt ekspanderte enda litt til.

Jeg elsker sånne steder, sånne mennesker. Det er deres skyld/fortjeneste at reisefeberen min har blitt uhelbredelig, en avhengighet. Jeg får aldri nok av den godheten som finnes der ute. Ikke av steder som får meg til å gispe heller.

Jeg fant igjen dette innlegget her om dagen, med en liste over ting jeg ville gjøre i 2019, og det er alltid gøy å se om jeg faktisk får gjort det. Jeg følger det jo aldri opp, sånn egentlig. Det slo meg nå. MEN noe har jeg fått til allikevel:

– holde plantene mine i live
Der er jeg faktisk ganske god! Det er et par som har dødd, men de viktigste (hawaii-rosen og planta jeg fikk fra tante) lever i beste velgående. Og de fleste andre også. Hvil i fred til de 2-3 andre jeg har måttet kaste.

– gjøre kontoret til et rom jeg er fornøyd med (i skrivende stund er det bare stablet fullt av ting)
Her har jeg ikke gjort en dritt, faktisk. Kanskje ryddet litt, ommøblert litt, men jeg er langt fra fornøyd. Kanskje i 2020?

– trene mer
Jeg husker ikke hva jeg drev med i 2018, men jeg har hvert fall trent litt i 2019 også. Om det er mer, det vet jeg ikke. Jeg holder det hvert fall gående, i rykk og napp.

– skrape fire nye land fra skrapekartet mitt (én og en halv er allerede planlagt!)
Ja! I 2019 har jeg skrapt åtte; Thailand, Peru, Kroatia, Tjekkia, St. Martin, Jomfruøyene, Puerto Rico og Jamaica.

Foto: Minaflores, Peru

– lære meg spansk på egenhånd, ikke flytende kanskje, men nok til å forstå litt og gjøre meg selv litt forstått
Veeel. Jeg fikk testet kunnskapene i Puerto Rico og Cuba, og jeg kan noen ord. Jeg kan forstå essensen i enkelte samtaler. Men jeg har ikke blitt så god som jeg hadde planer om. Fortsettelse følger i 2020!

– begynne på den der masteren, hvis jeg oppfyller kravene
Tar det neste år, kanskje.

– lese 30 bøker (jeg har laget meg en goodreads-profil, du finner den her)
Jeg har lest 13 av 30, så jeg må stå på litt hvis jeg skal klare den utfordringen.

– rydde i klærne mine og gi bort det jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å bruke
Jeg har gitt bort hvert fall fem bæreposer, men kunne sikkert ha gitt bort enda mer. Jeg er så dårlig på å ta farvel, uansett om du har puls eller bomull i deg.

– bli flinkere i matveien igjen, det har blitt altfor mange micro-pannekaker og pølser fra Narvesen de siste månedene
Åh, nei. På ingen måte.

– spare penger til nytt gulv og nytt kjøkken etterhvert
Jeg har begynt å spare til gulv!

– finne de ordene jeg leter etter for å klare å formulere dette punktet
Jeg husker ærlig talt ikke helt hva jeg mente med det siste punktet her, og jeg tror det er et svar i seg selv? Jeg har det bedre enn jeg hadde det i januar 2019. Sorgen var bare et halvt år gammelt, og jeg forventet å være ferdig – men det var jeg ikke, og det var slitsomt i seg selv. Å stressørge, eller hva det var jeg drev med. Punktet handlet hvert fall om psyken min, og jeg var ikke på et hyggelig sted. Det er jeg nå. Sorg tar tid, og den er tung, men dere hadde rett; den blir lettere å bære. Den blir det.

Hadde dere nyttårsforsetter eller noen ønsker for 2019? Hvordan går det/gikk det med dem? Fortell, fortell! 

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Jeg fikk lest så mye på ferien – jeg hadde med meg fire bøker, og tenkte at èn bok per uke måtte vel holde. Men neida! Jeg gikk tom en uke før ferien var over, så neste gang må jeg ta med flere. Og nei, ikke prøv å overbevise meg om lesebrett eller lydbøker. Jeg er og forblir et bokmenneske.

Maja Lunde sin Blå var én av bøkene jeg slukte. Jeg henger litt etter, jeg veit, for hele verden har oppdaget henne for lenge siden. Men bedre sent enn aldri, det må jeg virkelig si. For denne var BRA.

Boken tar for seg to ulike historier. Den ene handler om Signe, en eldre kvinne med en båt i Norge i 2017. Vi følger hennes liv i både fortid og nåtid, om hennes lidenskap for havet og naturen, og kjærligheten til en mann hun som eldre prøver å finne igjen.

Den andre historien foregår i Frankrike i 2041. Klimakrisen vi ser begynnelsen av nå, har kommet mye lenger. Det finnes ikke vann, mennesker er på flukt fra heten og tørken og vi følger David og datteren hans som kommer seg til en flyktningleir og forsøker å overleve der.

Jeg skal ikke legge ut om så mye mer – bare les den. Maja skriver så fengslende, historiene er troverdige og gode og boken er vanskelig å legge fra seg på sin måte. Jeg gleder meg allerede til å lese Bienes historie (den første boka i denne klimakvartetten), og Przewalskis hest (bok nummer tre), for jeg har hørt at de er skrevet i samme stil.

Har du lest Maja Lunde enda? Eller hva leser du akkurat nå?

Jeg hadde egentlig aldri planer om å regne ut hva jeg brukte på denne månedslange ferien. Jeg lever litt lykkeligere uviten, så lenge jeg vet at jeg har penger nok til å betale ned på lån, at alle automatiske trekk i nettbanken går sin gang, at jeg ikke havner i økonomisk ubalanse på grunn av en tur.

Men – vi var to, og la ut for ulike ting underveis, og for å finne ut hvem som eventuelt skyldte den andre hva måtte vi gjøre noen regnestykker i går. Og når jeg først fikk dét beløpet, tenkte jeg føkk it – la meg se hva jeg faktisk brukte totalt.

Jeg fikk spørsmål på bloggen om hvor mye jeg forventet å bruke, hva jeg hadde i budsjett før jeg dro.

Jeg setter aldri opp ett i forkant av en reise, for å være ærlig. Jeg har en økonomisk magefølelse som aldri har sviktet meg før, og det er den jeg følger underveis. Det eneste vi snakket om før vi dro, var at et hotellrom ikke skulle koste mer enn åttehundre kroner per natt (altså firehundre per pers). Resten lot jeg bare stå til. Smart? Ikke hvis du ikke har kontroll på økonomien din. Men for meg fungerer det helt fint.

Jeg kunne selvfølgelig ha reist mye billigere. Jeg kunne ha sovet på hosteller, eller bodd gratis hjemme hos folk via Couchsurfing, jeg kunne holdt igjen mye mer enn jeg gjorde på denne turen. Men jeg er laget for å kose meg, når jeg kan. Jeg jobber for å tjene penger, og de pengene jeg tjener har jeg lyst til å bruke på å leve, på å ha det komfortabelt og godt når jeg reiser – fordi jeg har muligheten.

Okei, nå har jeg runda grøten. SÅ. Hva ble det?

Grovt regnet: 42 000 kroner totalt. Fire uker på ferie. Det inkluderer alt. Mat, drikke, bosted, opplevelser og flyreiser (minus reisen fra Norge til Sint Maarten, og fra Miami til Norge). Jeg trodde ærlig talt det skulle være enda mer. For karibien er så langt ifra billig.

For å gjøre det litt billigere kjøpte vi frokost og øl på matbutikken, og holdt oss til enkle, billige retter da vi spiste ute. Vi var ikke på veldig mange utflukter, valgte bort for eksempel både Key West og Bahamas mot slutten av turen. I tillegg droppet vi taxi så ofte vi kunne, selv om det hadde vært mer behagelig å hoppe inn i en (ref. monsterbakken vi måtte gå opp til der vi bodde i St. Thomas, herregud).

Bevisst på pengebruken, men samtidig ikke veldig sparsommelig. Det er sånn jeg liker å reise.

Selv om jeg ikke setter opp budsjett før en tur, har jeg alltid en sparekonto jeg fyller opp så mye jeg kan når jeg er hjemme. Uten at jeg sparer til noe spesielt, jeg bare liker å leve billig i hverdagen og spare så mye jeg kan, fordi det er gøy og fordi jeg vil ha den økonomiske tryggheten for meg selv.

Det er den som gir meg en økonomisk magefølelse i alt jeg foretar meg. Jeg har et viss beløp jeg alltid ønsker å ha i bakhånd – tilfelle noe skulle skje. Tilfelle kjøleskapet ryker, sånne ting. Alt som er «til overs», altså over det beløpet jeg har bestemt meg for å alltid ha stående, har jeg ingen problemer med å ta ut for å bruke på reise. Jeg angrer aldri på de pengene jeg har brukt på dét, eller på bøker, selv om det gjør litt vondt i sparegrisen i meg å se at kontoen krymper.

Nå er målet mitt å spare opp alt jeg har tatt fra sparekontoen, som om reisen aldri fant sted.  Og så spare enda litt til, inntil jeg finner et nytt eventyr å legge ut på.

Hva tenker du om økonomi og reise? 💸

Skrevet 28. oktober

Jeg er tilbake i Cuba! Fine, morsomme Cuba. Internett er fortsatt mangelvare og deales fremdeles i parker (du kjøper sånne kort fra wifi-langere, nesten som narkotika og det kan vel til en viss grad sammenlignes også, kan det ikke?), så jeg nøyer meg med å skrive i notater på telefonen og publisere en dag vi er i parken – eller kanskje disse blogginnleggene ikke legges ut før jeg har ankommet en nytt land (med Internett) – vi får se. Uansett; jeg er tilbake i Cuba!

Ankomsten gikk fint, det tok en time å komme seg gjennom alle sjekkpunkter (husk å ha reiseforsikring og bevis på det i orden før du reiser hit, jeg opplevde ingenting sist jeg var her, men denne gangen spurte de og vi fikk ikke slippe gjennom passkontrollen uten å vise frem forsikringsbevis). I ankomsthallen stod sjåføren vår og ventet, Nina (hun jeg bodde hos her sist – og som jeg kjenner via mamma) har fikset alt vi trenger av biler og casaer til de dagene vi er her. Så stas å endelig bli møtt av noen som venter på meg med «Marie» på et ark igjen, haha.

Han kjørte oss fra Havanna og rett til Playa Larga (to timers kjøretur) – en deilig plass innerst i Grisebukta. Førsteinntrykket da vi kom frem gjorde meg SÅ glad! Strandbarer, øl til tjue kroner, avslappa stemning og landlige gater. Jeg gleder meg allerede til å våkne i morgen og fange alt sammen med kameraet.

Vi kom frem rundt klokka fire, og har brukt ettermiddagen på en velkomst-øl på stranden, middag på casaen vi bor på (casaene her serverer skikkelig hjemmelaget – så digg!), og nå ligger jeg og venter på et uvær som skal treffe. Jeg har opplevd så mye tordenvær i Karibien at frykten snart burde bli kurert, men neida. Neida, neida. Hopper fremdeles himmelhøyt når jeg ser lynet, og krymper meg sammen av den voldsomme lyden som følger. Stressmestring og eksponeringsterapi på høyeste nivå, dette her – kanskje jeg er kurert innen ferien er over.

(Mest sannsynlig ikke)

Edit: skrevet i dag, 13. november
Frykten ble på ingen måte kurert.

Noen bilder fra Lindbergh bay på St. Thomas, en av de amerikanske Jomfruøyene. Ett av de… ble det syv? Syv stopp? Syv stopp i Karibien, fire uker med ferie er over og jeg er hjemme igjen – døgnvill og forvirra. Prøver å holde meg våken lenge nok til å snu døgnet, i morgen er det jobb igjen og jeg er ikke klar i det hele tatt, ferier er rare sånn. Du tar deg fri for å slappe av, hente ny energi, men kommer tilbake enda mer kake enn før du dro. Ikke bare kake, faktisk, men hele forbanna konditoriet for min del – jeg tror jeg har sovet førti minutter til sammen i løpet av de siste tjueåtte timene. For. Virr. A.

Ferien har hvert fall vært helt nydelig, jeg skal vise og fortelle dere mer etterhvert! Først; døgnrytme og varme. Jeg visste at jeg kom hjem til november, men ærlig talt. SÅ hvit og kald hadde den vel ikke trengt å være.

Okei, klokka er ni. Natta!