I dag tok jeg faktisk et bilde med et kamera, for første gang på evigheter. Av meg selv. I uniform. Heimevernet arrangerer «uniform på jobben»-dagen for første gang! Det vil si at soldater oppfordres til å bære militær uniform i sivil jobb, for å vise omverdenen hvem vi er – alle vi som utgjør den nasjonale beredskapen som rykker ut ved krise og krig.

Så her sitter jeg, da. Uniformert for meg selv på hjemmekontoret. Jeg har heldigvis hatt et par Teams-møter, så det grønne fikk glitre for hvert fall noen få.

Det har rukket å bli desember, og dette er min første noensinne uten en pakkekalender. Det var ganske brutalt å våkne opp på tirsdag, uten å ha en eneste grunn til å stå opp hengende på veggen. Men jeg har overlevd de fire første, og skal vel klare de tjue neste òg. Jeg har tross alt bikka tredve, og fant i sommer ut at det var på tide å pensjonere mamma som kalendernisse. Angret litt (vilt mye) når desember først kom, men jeg trøster meg med det nye ritualet vi har laget her hjemme; hver morgen tar vi en felles kaffe i stua, tenner kalenderlyset (det hvor du brenner ett tall av gangen, vet du) og skraper Flax-kalenderne våre sammen. Jeg kjøpte en til oss hver, og så kom mamma med en til oss begge (tar det som et tegn på at hun føler litt på dette med at pakkekalenderens tidsalder er over, hun også). Det er et ganske hyggelig alternativ, det er jo det.

I helga tar vi med oss dette desembermorgenritualet til fjells; vi har fått låne en hytte på Hovden! Uten strøm, uten vann – forhåpentligvis med snø. Det blir godt med et lite miljøskifte, jeg føler jeg har vært på innsiden av denne leiligheta konstant siden mars. Det har jeg forsåvidt også, med bare noen få avbrekk.

Håper dere får en fin helg!

God tirsdag! I går arrangerte vi det første foreldremøtet; altså mamma og svigers møttes for første gang. Det var så hyggelig! Jeg turte faktisk å servere hjemmelaget middag (planen var egentlig bare å bestille pizza, fordi… Vel, dere vet hvorfor, lol); torsk stekt i olje og fisketacokrydder, pitabrød, avakado, spinat, rødløk og tzaziki. Det var godt, sa de etter et par biter, og jeg smilte og sa ‘så bra‘ og tenkte mm, sikkert – det er sånt man bare sier for å være hyggelig, helt uavhengig av smak. Men så tok de faktisk til seg en runde til, alle sammen! Det VAR godt!

Uansett; besøk betyr strøken leilighet, og siden det for en gangs skyld er så ryddig her passet jeg på å ta noen bilder så dere kan se. Hvert fall av kontoret.

Helt siden vi startet den langsomme flytteprosessen (meg som vandrende pakkesel på Bastøferja, har holdt på siden i sommer) har det konstant vært ting her og der, litt overalt; dette er første gang jeg ser leiligheten slik den kommer til å være når alt er på plass. Og da benyttet jeg sjansen til å forevige det! Boden er riktignok full av alt vi måtte rydde i går, men den skal jeg ta meg av senere.

Først et FØR-bilde av kontoret. I februar var kontoret bare en bod full av friluftsutstyr, og jeg angrer litt på at jeg ikke tok bilder da – for forvandlingen er enorm, men det har jo skjedd litt siden første gang vi innredet det som kontor også:

Disse ble tatt i mai, etter at vi malte kontrastvegg i Deco Blue. Sånn her ser det ut nå:

Bildet nederst til høyre er fra stua, jeg bare trengte et fjerde bilde for å fylle kollasjen, hehe.

Dette har vi gjort;

• Malt alle veggene; tre av dem i «Space» og veggen bak bokhylla i «Cashmere» fra Lady
• Revet sovehemsen og hengt opp et nett i stedet, for å åpne rommet mer opp og lage en kul kosekrok (nettet måtte spesialbestilles fra loftsnet – en fransk nettside)
• Hengt opp bokhyller fra IKEA (Svalnäs)

Det gjenstår fortsatt noe småtteri, planen er at bokhylla skal fortsette hele veggen opp – forbi nettet også. Men jeg elsker det sånn det er nå! Rommet ble så å si ferdig i helgen, og jeg gledet meg faktisk til å dra på kontoret på mandag. Hvis man kan kalle det å rulle ut av sengen og opp i en kontorstol for å «dra» noe sted, da, dere skjønner hva jeg mener.

HVA SYNS DERE? 

Elleve dager lå det vesle hjemmet mitt ute. Ni dager på Finn, før visningen skulle være på en søndag. Mandagen etterpå startet budrunden, og etter et par timer med intens spenning i kropp og sjel var leiligheten solgt til hundre tusen over prisantydning. Leiligheta er solgt! For en merkelig følelse det var, å sitte og se at ukjente mennesker knivet om redet mitt.

Og for en megler!

Det tok nøyaktig èn måned fra jeg satt ved det lille, runde kjøkkenbordet mitt i Moss, sammen med megleren jeg egentlig bare skulle møte – ikke signere, til salget var et faktum. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det skulle gå så himla fort, så innmari greit, og at jeg skulle sitte igjen med så mye. Jeg har tjent over en halv million bare på å bo der jeg bodde i fire år???! Jeg klyper meg fortsatt litt i armen, og har i grunn gjort det siden mandag.

Hvis du noen gang skal selge i Moss; her er mannen. Han gjorde hele prosessen til en drøm. Hils fra meg!

Jeg liker egentlig høsten; den friske, kjølige luften, fargene, innetiden. Men i år er forholdet vårt litt ambivalent, kjenner jeg. Jeg liker høsten når jeg kan gjøre hva jeg vil; finne på hyggelige ting med venninner, reise, dra ut og ta en øl. I år kan jeg ikke det, og jeg kjeder meg snart ihjel? Jeg var en rask tur innom Hageland etter jobb her om dagen, for å finne en plante jeg kan pynte inngangspartiet mitt med før visning, og fant et merkelig behov for å bli stående litt lenge hos kassadama bare for å prate. JEG! Som hater smalltalk, elsker mitt eget selskap og unngår fremmede så langt det lar seg gjøre.

Det er fortsatt pandemi, og den har egentlig vært ganske fin for min del, helt til nå. Nå kjenner jeg på det. Jeg er selvfølgelig glad for at han som får meg til å le (note to self: jeg må finne et kortere kallenavn til han) ikke lenger er permittert, men åh så kjedelig det er her hjemme (ja, for jeg bor i HORTEN nå, herregud) når han er på jobb. Jeg sitter en hel dag foran en PC-skjerm, og når arbeidsdagen er over lager jeg meg en halvhjerta middag (jeg har mista matlagingsmotivasjonen igjen) og flytter meg til sofaen og en annen skjerm. Jeg har slukt You me her på Netflix. Sett ferdig The Queen’s Gambit (sjukt bra!). Er i ferd med å runde Første date på Dplay. Jeg har begynt med Sudoku igjen, til og med begynt å legge kabal, med ekte kortstokk, arven etter bestefar – som legger kabaler hele tiden.

Jeg rydder, snakker med meg selv, stirrer i veggen.

Går på veggen.

Og så går jeg ut. For å få frisk luft og bevegelse har jeg begynt å gå til butikken, i stedet for å kjøre bil. Jeg tar gladelig telefonen når noen ringer, men er dårlig på å ringe selv. Scroller, men det kjeder meg. Internett er så kjedelig i en tid hvor jeg trenger at det er morsomt! Heldigvis kommer han hjem igjen i dag, nå har jeg vært en hel uke uten å være sosial. Jeg skulle fått besøk på tirsdag, men hun havnet i karantene. Og i går, men det ble ikke noe av det heller.

Apropos – jeg har tatt min første koronatest selv. Ikke fordi jeg hadde symptomer eller har vært i kontakt med noen med covid, men jeg fikk mail fra et arrangement jeg var på for to uker siden – om at noen der hadde fått påvist smitte, så jeg tenkte det var greit å sjekke. Den var negativ! Men [sett inn banneord her], så vondt?! Jeg fikk akutt hodepine da pinnen traff hjernen min (det kjentes faktisk sånn ut), og tårene rant ukontrollert på den siden testen ble tatt, haha. Heldigvis fort gjort.

Nå skal jeg vaske ferdig slottet før jeg drar for å hente mannen! Han kommer hjem, på søndag er det visning (!!) og det er egentlig så mye å glede seg til at dere kan se bortifra den klagingen over her. Livet er fint, selv om jeg kjeder meg. Og så tenker jeg ekstra på alle dem som ikke har noen å være sosiale med, som føler seg ensomme og alene. Ikke glem å send hverandre oppmuntringer gjennom høsten – vi trenger det <3

Hvordan går det med DEG? Har du tatt testen, kjeder du deg, hva skjer i livet? Fortell!

Hawaii-rosen som ikke blomstret på flere år, sprang plutselig ut med tre roser da pappa døde i totusenogatten. En til hver av oss som ble igjen. En til mamma, en til meg, en til storebror.

Siden da har den blomstret på ny fra tid til annen, og jeg smiler og tenker på deg hver gang, pappa. At det er du som stikker innom med en hilsen. En slags bekreftelse på at du fortsatt er her, selv om du ikke er her. Et tegn på at du fremdeles følger med, fra et helt annet sted.

Han har vært innom her i Horten også. Pappa. Første gang det blomstret var samtidig som da han som får meg til å le kom hjem igjen etter to uker på jobb. Etter at vi hadde kommet frem til at vi skal bli samboere. Skal hilse fra pappa og si at du er godkjent, sa jeg. Og siden har Hawaii-rosen bare fortsatt å blomstre, så mye og så ofte at jeg mistenker pappa for å like seg bedre her på feil side av fjorden – enn på den riktige. Så er dette kanskje riktig allikevel, da.

Pappa har dukket opp i nattesøvnen min også i det siste. Gode drømmer, ikke de uutholdelige marerittene hvor han rives ut av livet mitt uten at jeg kan gjøre noe for å stoppe det. Når jeg drømmer om han nå er han akkurat den han var før han ble ordentlig sjuk. Akkurat sånn jeg husker han, før sykdommen tok fullstendig overhånd; rolig, trygg, blid, tilstede. Og jeg blir så glad for å se han igjen at det overskygger sorgen når jeg våkner og forstår at det kommer jeg aldri til å gjøre.

I den siste drømmen var det som om han var her på ekte.

Jeg hadde en dårlig dag, og sovnet med et hode fylt av kjipe tanker. Da jeg våknet igjen morgenen etter husket jeg ingenting av hva jeg hadde drømt, jeg husket bare pappa. At han var der. Jeg husket ansiktet hans, og at han ga meg trøst – uten å egentlig si et eneste ord, for han mistet taleevnen for flere år siden. Men jeg kunne liksom høre han allikevel, at det går bra, at alt kommer til å gå bra. Ikke vær lei deg, det går bra.

Jeg våknet med den følelsen i hele kroppen; den følelsen av at det faktisk går bra, og den dårlige kvelden i forveien – som fort kunne blitt til en ny dårlig morgen – ble plutselig den beste på lenge.

Jeg har litt samme følelse nå som i mars. Møt færrest mulig mennesker, ikke klem, jobb hjemmefra, bli hjemme. Og den følelsen burde alle ha, egentlig, hvis vi skal klare å holde dette viruset i sjakk inntil vi får en vaksine. Samtidig er det lett å bli motløs, ensom, bekymret og sliten. Så jeg tenkte å komme med en liten liste med inspirasjon til hva du kan gjøre for å lyse opp noens hverdag, og på den måten også din egen, som i takt med smitteøkningen bare blir mørkere og mørkere fordi hallo, november:

– Arranger en vinkveld på FaceTime, og vær sammen – hver for dere. Jeg har hatt et par av dem i løpet av dette året, og det er faktisk veldig hyggelig – selv om det ikke blir helt det samme som et ordentlig en

– Send en morgenlevering til noen du er glad i <3

– Tenker du på noen? Skriv til dem, ring dem, la de få vite at du tenker på dem og at de ikke er alene

– Gå en tur, frisk luft gjør underverker både for kropp og sjel

– Del noe; send en oppskrift du synes er god til noen som lager middager bare til seg selv, del et boktips, serietips eller en god film

– Vær raus med likes og kommentarer i sosiale medier; spre digital kjærlighet hvor enn du kan. Det betyr kanskje ikke så mye, tenker du, men det kan bety noe for den som mottar det. Vis at du bryr deg og vær supersosial der du kan være supersosial; på internett

– Overrask noen med et håndskrevet brev, eller noe annet hyggelig i posten. Det koster så lite, og kan varme så mye!

– Hvis du vet om noen andre som jobber hjemmefra; hva med å invitere til lunsjdate over FaceTime? Eller møtes til lunsj, hvis dere bor i nærheten av hverandre? Etter jobb er mange kanskje opptatt med familieliv og andre ting – så en venninne/kompisdate på dagtid kan være et nydelig, sosialt avbrekk fra det ensformige hjemmekontoret

Ta vare på hverandre! Denne høsten blir ekstra mørk, og vi trenger de lyspunktene vi kan få. Og for at noen skal få, må noen også gi. Vær en sånn en <3 Vi kommer oss gjennom dette også!

God kveld, superhær! Det ble stille et par uker, og det har skjedd så mye at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Vi kan begynne i Horten, kanskje. Jeg har offisielt blitt hortenser. Fra og med i dag er bostedsadressen min på feil side av fjorden. Leiligheta i Moss står igjen som et utstillingsobjekt, etter dagens fotografering. For jeg er allerede der i prosessen. Alt gikk så mye fortere enn jeg hadde tenkt, men mer om det senere.

Se så fin den er, da:

Og se så fin JEG er, da!

Uansett; jeg stod der som en lettrørt mor da fotografen gjorde jobben sin. Mitt lille hjem; som jeg klarte å kjøpe helt på egen hånd – uten kausjonist, uten medlåntaker, helt alene som student. Det var en så stor bragd for meg, at det føles litt som om jeg er i ferd med å selge en gullmedalje jeg har vunnet i et mesterskap.

Sist jeg oppdaterte dere på flyttingen hadde jeg akkurat ringt en megler. Tatt det første steget. Jeg skulle møte minst to, hadde jeg tenkt, for å finne en megler jeg kan jobbe med. Den megleren som stod på visning da jeg kjøpte leiligheta var nemlig så uengasjert og uviten om både det innenfor og utenfor de fire veggene i Moss, at det var et under at jeg i det hele tatt valgte å gå for den. I frykt for å få en sånn en sånn selv ville jeg snakke med flere, følge magefølelsen, finne en god kjemi.

Var planen, da.

Men så var den første megleren så god at jeg satt der med pennen på papiret før befaringen var over. Jeg sa tydelig ifra, hvert fall tre ganger, at han var den første jeg snakket med og at jeg hadde avtalt å møte en til noen dager senere, men han snakket meg altså rett inn i en signatur og jeg tenker det er et godt tegn. Han kan det å selge! Siden da har det gått i ett.

De tre siste ukene har jeg ryddet, flyttet, båret (vi har vært over fjorden med bil bare to ganger – resten har jeg pakket på meg som et esel og fraktet gående via Bastøferja). Leiligheta har fått et ansiktsløft; umalte dørkarmer har fått farge, kjøkkenskapene fått et siste strøk, soverommet er endelig ferdig malt, og hvorfor har jeg ikke gjort det før, egentlig. Så mye finere! Samboeren (haha, hæ?) har vært en engel og hjulpet meg med finpussen, og så har jeg ryddet litt mer, gjentatt suksessen som pakkesel over fjorden, stablet inn i bod, solgt unna ting. Takstmannen har vært innom og gitt tommel opp, og de to siste kveldene har jeg vasket meg utslitt og stylet som en helt for å få det klart til dagens fotoshoot.

Først NÅ kan jeg puste ut litt. Hvert fall frem til det nærmer seg visninger; da er det full shining igjen! Heldigvis har jeg en mamma som klør etter å hjelpe til, så jeg tenker å la henne i neste runde, hehe. Jeg har en tendens til å alltid ville klare alt selv og aldri be om hjelp, men det skader jo ikke å ta i mot. Hvert fall en gang i blant.

Jeg elsker deg, sa du.

Selvfølgelig gjør du det, tenkte jeg.

Selvfølgelig gjør du det nå, når det bare er noen uker til jeg reiser, forsvinner ut av livet ditt og du ikke vet om du noengang får se meg igjen. Ikke mens du hadde meg, ikke de årene jeg praktisk talt danset på et sølvfat foran deg, men NÅ skal du elske meg.

Nå elsker du meg.

Du elsker først når det går opp for deg hva du er i ferd med å miste, hva du har hatt, hva du hadde. Alt det som forsvinner ut av livet ditt – sammen med meg.

Nå elsker du meg.

Jeg har alltid vært en sånn. Umulig å elske der og da, men uerstattelig når jeg først er borte. Jeg er for vanskelig, for mye, for voldsom, for stille, for komplisert, altfor lite. Jeg er feil, og blir ikke riktig for noen før jeg har elsket meg tom, først når jeg har elsket meg ferdig, sønder og sammen, og jeg ikke har mer å gi; først da kan de elske meg tilbake.

Først når jeg er i ferd med å gå, vil de sette pris på om jeg blir værende.

Jeg elsker deg, sa du.

Jeg elsket deg også, tenkte jeg stille.

I preteritum.

____________________

(skrevet for en stund siden om noe som var for lenge siden)

Dette er Gomorra: En eksklusiv online markedsplass, der alt er til salgs. Våpen og porno. Identitet og politiske valg. Liv og død. Dette er helvete: Krigen mot terror utkjempes ikke lenger bare på bakken i Syria, IS-rekrutter lærer nå å spre frykt på nettet. Men de har etterlatt seg et hint om hva deres neste dødelige trekk vil være. Dette er mannen som kan stanse dem: Den ensomme hackeren Azi Bello er ikke heltetypen. Likevel tror en mystisk spionasjeenhet at han har ferdighetene som skal til for å stanse de onde kreftene. Azi sendes på et dødelig oppdrag, med Gomorra som mål. Kommer han seg derfra i live?

Denne boken brukte jeg ikke mange dager på å lese ut. Historien er kompleks, skremmende og spennende og fortalt med et godt språk (som dere vet jeg setter pris på). Den er dessuten vanskelig å forutse, og hvert leste kapittel inviterer deg til å fortsette på det neste. Anbefales!

Trenger du flere boktips? Du finner alle bøkene jeg har skrevet om her. 

Hey! I dag tok jeg første skritt mot den o’ store flyttingen og ringte en megler. Jeg skal selge det lille redet mitt i Moss!

Helt siden vi begynte å snakke seriøst om å flytte sammen har det føltes riktig; det er (snart) ingenting som holder meg igjen på den riktige siden av fjorden. De to venninnene jeg har der skal flytte selv, og uten dem hadde jeg kjedet meg ihjel. Kanskje til og med blitt ensom. Veien til jobb i Oslo og familie i Fredrikstad blir en ferjetur lenger, men det gjør ingenting. Jeg har en fleksibel arbeidshverdag og enn så lenge er det uansett hjemmekontor. Den lille ekspedisjonen på bøljan blå er dessuten ganske koselig.

Men nå når jeg har stukket en finger i vannet og begynt å lage ringer som til slutt skal dø ut og ta tiden min som Mossing med seg, er det likevel rart. Til nå har det bare vært snakk; jeg skal flytte, men vi setter ingen dato, null stress. En fot på hver side av fjorden. Det har vært en slags trygghet i det òg, å ha mitt eget sted, sånn i tilfelle. Nå har jeg så smått begynt å sparke fra, og skal med tiden lande med begge føttene på den andre siden. –Vi sees på tirsdag, sa megleren og plutselig ble alt så virkelig. Jeg skal faktisk flytte.

Det verste blir å flytte fra det nyoppussa badet som storebroren min smykket leiligheten med. Det er et kunstverk jeg aller helst skulle hatt med meg, men det blir på en måte litt vrient. Det blir trist å dra fra pensjonistene, som har gjort Moss til det hjemmet jeg har følt at det har vært. Byen i seg selv er mer sprudlende og livlig enn den jeg nå flytter til, hvert fall er inntrykket mitt sånn (plis, overrask meg positivt, Horten). Moss har vært et nydelig lite kapittel for seg selv, og det river litt i hjerterota at jeg nå skal sette punktum.

Samtidig skal det bli så godt å endelig lande ett sted. Slippe å reise frem og tilbake, slippe å bo litt overalt og ingen steder. Og at det stedet jeg lander skulle bli på feil side i et slott sammen med han som får meg til å le? Det er ikke den verste måten å starte et helt nytt kapittel på heller.

Gleder meg til tirsdag!