Et lite selskap

Se på den, a. Lille pelshaug <3 Eller hævv, på godt østfoldsk.

Denne har vi hatt besøk av et par dager! Vi leverte henne fra oss igjen til svigers i går, og fikk servert en bedre middag i samme slengen. Tanken er at jeg skal låne henne litt når han er på jobb, sånn at jeg kan ha litt selskap alle de dagene, men siden hun ikke kjenner meg så godt enda testet vi det ut mens han fortsatt er hjemme. Det gikk så fint! Hun er en særing, men det er jeg og – så vi er en god match.

Det kom noen bjeffelyder fra henne når hun lå her på kontoret og hørte lyder fra stua, hvor han satt. Så gikk hun ut til han, glemte at jeg fantes og bjeffet litt hver gang hun hørte lyder fra kontoret, og sånn gikk i grunn dagene, haha. Sånn sett blir det litt roligere når vi bare er to, tenker jeg. Da har hun kontroll på hele flokken (det vil si meg) til enhver tid. Det blir kos!

 

Yttergangen

FØR:

ETTER:

Pusser opp, gang på gang, si. HEHE. Her er den ytterste gangen i leiligheta som nærmer seg min! Pusser opp og pusser opp, vi har jo bare satt inn et nytt møbel og hengt opp noe greier på veggene. Men gangen ble så god som ny allikevel!

Jeg er i gang (hehe, gang) med å skaffe meg nytt lån for å få kjøpt halve leiligheta hans. Etter gevinsten fra salget av min egen er det ikke stort jeg må ta opp, tenk at jeg nesten blir gjeldsfri i en alder av tredve. Noe har jeg gjort riktig her i livet! Vi har også skrevet samboerkontrakt i dag, som er en ubehagelig ting å gjøre – den skrives jo med tanke på et eventuelt brudd, men samtidig er det så viktig. Selv om alt er fryd og gammen i begynnelsen av et samboerskap, kan det fort bli stygt med tiden – det kan det, man vet aldri – og da er det greit å ha et papir som forteller hvem, hva og hvordan dette med eiendeler skal løses. Husk det, samboere!

Har dere noe spennende på gang (hehe) for tiden?

 

Konisering

Det var noen som ville at jeg skulle skrive videre om mitt lille livmorhalseventyr, så da gjør jeg det. Ikke fordi jeg tror det er så interessant å lese om innvollene mine, men det er alltid godt å høre andres historier når en skal gjennom det samme. Det synes jeg hvert fall selv, da jeg fortalte dere om at jeg skulle gjennom dette – og flere av dere delte deres egne erfaringer med meg (takk! 💛)

I dag skjede (hehe) det altså, koniseringen. Det lille inngrepet de gjør for å fjerne en bit av livmorhalsen og med det få bort alvorlige celleforandringer. Det var som de sa over telefonen; du er inn og ut av sykehuset i løpet av en time. Fort gjort, ingenting å grue seg til.

Det var det ikke heller. Jeg fikk lokalbedøvelse, og de utførte inngrepet med en laser. Jeg kjente ikke stort, sykepleieren holdt en samtale om jobb og reiseforsikring gående med meg de ti minuttene operasjonen tok, og så var det over. Etterpå satt jeg ute i gangen i 20 minutter, før jeg kunne dra hjem igjen og her er vi!

Det tar cirka seks uker før jeg får svar på hva som skjer videre. Om alt ble tatt, eller om det er verre ting på gang der nede. Om jeg skal ta vanlig celleprøve om et halvt år, eller om jeg må videre til en annen type behandling. Jeg spurte ikke så mye, for å være ærlig, jeg er lykkeligst uviten og lar de som kan det ta seg av eventuelle bekymringer og risikoanalyser. Alt jeg forholder meg til er prøvesvaret, den dagen det kommer.

Og så krysser jeg kanskje fingrene litt frem til det.

 

Kapittel 1 av 12: januar

Årets første kapittel. De første setningene ble skrevet på en hytte like utenfor Geilo. Vi satt i stampen og skålte oss inn i 2021, med fyrverkeri og stjerner på himmelen over oss. Vi dro til Hemsedal, men ble sendt hjem igjen fordi skisenteret ikke så ut til å ha kontroll på smitteverntiltak og antall mennesker, så de stengte før vi fikk tatt en eneste tur.

Så kom telefonen om celleforandringer, anbefalingen om å unngå besøk og vi fikset opp den ytterste gangen og kjøpte oss en ny dusj. Mamma og jeg vasket oss ut og jeg ga fra meg nøklene til Moss. Tok farvel med leiligheta og byen for aller siste gang. Han og jeg puslet puslespill mens vi hørte på LP’er og tok noen øl til langt på natt, stod på ski i måneskinnet før han dro på jobb, og jeg har ikke sett et eneste menneske siden. Bortsett fra den søndagen jeg var ute på militært oppdrag, da.

Jeg oppdaget lydbøker, tok opp hjemmetreningen igjen, prøvde å male noe fint med vannmaling og akryl, og slukte NRK-serien Rådebank på en helg. Dere må se den. Så himla viktig, og så bra.

Hvis januar skulle fått et terningkast, måtte det bli en firer. Hva med din? 

 

En liten knekk


Bare meg og litt vann i karibien, fordi dette er en historie om vann. 

Eller, egentlig ikke. Men det var vannet som fikk det til å renne over, eller rettere sagt mangelen på vann. Det var liksom dråpen. Nei, stryk det – det fantes ikke en jævla dråpe, og det var det som var selve problemet. Det kan vi komme tilbake til senere.

Det går overraskende bra, har vært standardsvaret mitt på ethvert spørsmål om hvordan det går med meg i pandemien. På hjemmekontor. Under nedstenging. Besøksforbud, la oss kalle det det. Og jeg har ikke løyet, det har gått overraskende bra. Det har vært litt kjedelig til tider, jeg har blitt litt rastløs nå og da, men det har gått bra. Jeg har tatt ett kvarter av gangen, i pappas ånd, og kost meg med det.

Apropos det, vi skal være SÅ glade for at vi i mars 2020 ikke fikk beskjed om at nå stopper livet slik du kjenner det, nå skal vi ikke klemme, danse, reise eller dra på festivaler på minst ett års tid. Du skal holde deg hjemme, holde avstand og være uten den friheten du er vant til i MINST ett år.

Hadde jeg visst det på forhånd, at dette skulle vare så lenge, hadde jeg nok klappet sammen etter første pressekonferanse. Jeg tror det er usikkerheten, det å aldri vite hva som skjer fra uke til uke, er det som har reddet psyken min, hvert fall. For dette som snart har blitt ett år har gått så fort – tross alt. Og det at vi aldri vet – er det som gir håp også. Selv om håpet har blitt tatt ifra oss fra tid til annen, så dukker det alltid opp igjen. Håpet om at neste uke blir litt bedre, at vi skal få litt av friheten vår tilbake. At vi kan møte flokken vår igjen.

Tilbake til vannet. Jeg mistet det natt til lørdag, det forsvant. Fra kjøkkenkrana, fra dusjen, fra vasken på badet. Nehei? tenkte jeg og sjekket kommunens nettsider for å se om det var et større problem. Det stod ingenting der, så jeg ringte vakttelefonen og en kommunemann tok turen og sa at nei, nabohusene har vann – det må være et problem hos dere. Takk allikevel, sa jeg og banket på hos de jeg deler bygg med for å sjekke. De hadde vann. Alle sammen.

Jaha, tenkte jeg og fylte opp alle bøttene jeg fant med vann fra naboen for å ha noe. Kjøpte et par dunker med drikkevann i butikken. Brukte hele lørdagen på å prøve å finne ut av hva som var problemet, på å involvere alle naboene mine, kommunen, en rørlegger og han som får meg til å le som typisk nok er på jobb når verden raser rundt meg. Det føltes ikke sånn på lørdag, at verden raste rundt meg, altså, men det kommer vi tilbake til.

Lørdagen var jeg klar for å klare meg lenge uten vann. Godt mot, god stemning, dette ordner seg. Det gjør det alltid. Jeg kunne trengt en dusj, men det får jeg ta hos svigers til uka. Søndagen våknet jeg igjen til tomme kraner, men det gjorde ingenting – jeg skulle jo ut på oppdrag og være borte hele dagen.

Men så ble det ikke hele dagen. Jeg kom hjem igjen på ettermiddagen en gang og håpet at vannet var tilbake, minusgradene hadde jo steget litt. Fem blå, i stedet for tretten. Jeg var svett av marsjen fra ferja til leiligheta, frossen av en dag ute, sliten, sulten, og alt jeg ønsket meg i verden var å få ta en varm dusj. Vær så snill, la det være vann. Låste meg inn, gikk håpefull bort til vasken og så…. Ingenting.

Ikke. En. Føkkings. Dråpe.

Og det var liksom dråpen. I stedet for å bare sende den meldinga og spørre om å få låne en kjapp dusj, satt jeg meg ned og begynte å grine. Sliten. Av mangelen på vann, av pandemi, av å føle meg så alene på andre siden av fjorden, av pressekonferanser, smittetall, og nyhetsvarsler. Av håp som gis og tas, av avlyste planer, av dusjen jeg så gjerne ville ha, av celleforandringer, av dagene som går i ett, av alt.

12. mars 2020 – 31. januar 2021: overraskende bra.
31. januar 2021: mangelen på dråper fikk begeret til å renne over.

Men så ble liksom alt overraskende bra igjen. Han som får meg til å le fikk meg til å le litt utover kvelden, og gjorde det han kunne fra avstand for å fikse vannproblemet. Han kontaktet en ny rørlegger, som kom og tinte opp det frosne røret i går og når vannet kom tilbake – gjorde livsgnisten det samme.

Det går bra. Men selv om det stort sett går bra, er det lov å bli sliten. Selv om du egentlig er heldig; har en jobb, har venner du kan ringe, familie du kan støtte deg på, en frisk kropp som orker å gå turer i snøen, hobbyer å fylle tiden med. Det er lov å bli sliten, sa jeg til meg selv der jeg satt og produserte mine egne dråper når kranen ikke ville.

Hold ut, sier vi, og hashtagger at alt blir bra. Det blir jo det, men ingen vet når og i stedet for å holde ut må vi noen ganger bare holde opp, og la oss selv avreagere litt. Få det ut. Legge fra oss all den optimismen og positiviteten som i seg selv kan bli tung å bære. Vi er (fortsatt) i en absurd situasjon, midt i en pandemi som har tatt kontroll over livene våre, og legg fra deg det motet hvis det blir slitsomt å holde det oppe. Så plukker du det heller opp igjen når du er klar. For det er lov å bli sliten, selv om det går overraskende bra. Selv om du har vann i springen.

Hvordan står det til med psyken din?

 

På oppdrag for nasjonen

Søndag ble en grønn dag i solskinnet. Jeg var ute på oppdrag for Heimevernet, sendt til svenskegrensa for å dokumentere noe av det medsoldatene mine støtter samfunnet med under denne pandemien; registrering og testing ved Svinesund.

Jeg måtte ta en hurtigtest selv, før jeg kunne gjøre jobben min. Etter en liten stund fikk jeg høre at jeg var negativ – som i 2021 er en positiv egenskap å ha. Jeg var i grunn omringet av negative folk hele dagen, det var en god følelse! Åh, testsenteret var et godt sted å være for en ordspiller.

Det kom nye soldater til samtidig med meg, så jeg fikk være med dem gjennom testing, briefer og opplæring og jeg ble så imponert over hele opplegget, innsatsen. Og stolt, som jeg alltid blir av å få være flue på stridsvesten når HV er ute og gjør sin greie. Disse deltidsgrønnkledde menneskene er noe for seg selv. Det er de virkelig.

Etter en god, militær dag i nydelig vintervær tok jeg ferja hjem igjen gjennom frostrøyken og kjente hvor godt det var å være ute igjen. Jeg har ikke vært med et annet menneske enn han som får meg til å le siden starten av januar. Jeg har omtrent ikke flyttet meg lenger enn til butikken for å handle mat. Det var så godt å få et lite avbrekk, gjøre noe helt annet og endelig se noe mer enn innsiden av denne leiligheta. Jeg trengte det.

 

Det var en gang

Før / etter

Det føles ut som en evighet siden vi ble ferdig med å pusse opp gangen. Det er det nesten også – september, var det det? Sånn ser den hvert fall ut nå! Organic green fra Lady, kombinert med… en lysere jeg ikke husker navnet på i farta. Det ble en helt ny gang! Og den virker så mye større, med skap som tar mindre plass.

Reolen, Linate,  er fra Møbelringen. Den skal egentlig ikke være sånn – men vi tvang den til å bli som vi ønsket, sammenhengende i stedet for stykket opp. Med litt modifisering og en benkeplate fra billigkroken på IKEA. Fornøyd!

Takk for alle ord etter forrige innlegg, forresten! Det er godt å lese andres erfaringer, og jeg gruer meg enn så lenge ikke. Selvom det fortsatt er kjipt å vite at kroppen driver og brygger på noe jeg ikke har kontroll over. Forhåpentligvis får vi kontroll etter koniseringen. Jeg har fått time allerede i februar!

 

Notert

Det var dette jeg fraværende noterte meg mens gynekologen fra sykehuset snakket i den andre enden av telefonen. Før jeg visste at det het konisering, uten «j». Før det gikk opp for meg hva hun faktisk sa.

#SjekkDeg, ropte Thea Steen, en journalist og skribent på min alder som frontet kampanjen til Kreftforeningen akkurat på den tiden jeg selv ble gammel nok til å burde sjekke meg. Så jeg sjekket meg.

Og sjekket meg igjen tre år senere, som man skal, i 2019. Da fant legen noen celleforandringer, forandringer som vanligvis normaliserer seg når du tar HPV-vaksinen, sa han. Så jeg tok den, og testet meg på nytt i fjor.

Det hadde normalisert seg. Den vanlige celleprøven så fin ut, men det var allikevel noe sykehuset reagerte på ved prøvene mine – de ønsket at jeg tok en grundigere undersøkelse hos dem. Så da gjorde jeg det, i desember. Biopsi? Er det det det heter?

–Det var godt at vi tok den ekstra sjekken, sa gynekologen da hun ringte meg for et par uker siden og ga meg beskjeden. Jeg nikket stille, uten at hun kunne se det.

Der fant de det, nemlig. Høygradige celleforandringer, og nå blir jeg kalt inn til konisering – de skal fjerne en del av livmorhalsen for å hindre at det utvikler seg til kreft.

Hodet mitt er naturligvis fylt av «tenk om» og «hvis ikke», og jeg er så takknemlig for et helsevesen som følger opp, for kampanjer som #SjekkDeg – og for Thea, som brukte stemmen sin helt til den stilnet og hun mistet livet til livmorhalskreft i 2016. Jeg hadde mest sannsynlig aldri sjekket meg i utgangspunktet, hadde det ikke vært for henne.

Nå vil jeg bruke min egen stemme til å være hennes ekko og minne deg på at du må huske å sjekke deg, du også. Undersøkelsen tar bare noen få minutter hos legen din, og den kan være livsviktig. Bokstavelig talt. Sjekk deg!

💛

 

Overtakelse

Det siste bildet fra innsiden av redet mitt i Moss. Som ikke lenger er mitt. Bare noen minutter etter at jeg satt i gang photoshooten (prøver å bli god blogger igjen) rullet megleren inn i bakgården, og den nye eieren stod utenfor og nå har nøklene skiftet hånd og Moss er historie.

Det var en perfekt leilighet for meg, og fire nydelige år i en søt by. Det var rart å gi slipp, overlate det jeg pleide å kalle ‘hjem’ til noen andre. Samtidig er det litt godt å få den ut av verden så det krisemaksimerende hodet mitt slipper å gå på høygir; brenner det nå? Nå da? Nå? Har noen brutt seg inn? Har rørene gått lekk, sånne typiske ting som typisk skjer rett før en overtakelse bare fordi du er uheldig og verden virker på den måten av og til. Men leiligheten holdt stand og alt gikk fint, vasken ble godkjent (takk supermam!) og nå er Moss historie.

Så, Horten. Da var det oss. er jeg all yours. Vær snill med meg.

 

Nyttårsforsetter

Det er litt vanskelig å skulle gire seg selv opp for et nytt år i den tiden vi lever i, jeg skal innrømme det. Jeg er vel ikke alene om å begynne å bli litt mett på pandemi, sosial distansering og planer som aldri ble noe av.

Men – jeg er takknemlig for hvert nye år jeg får på denne jorda, og 2021 skal tas vare på det òg (jeg husker aldri hvilken vei den apostrofen over o’en skal, tilgi meg). Jeg har aldri noen store mål, planer eller forventninger for de 365 dagene et nytt år bærer med seg, men de ca 11 000 jeg har levd til nå har vært magiske allikevel (stort sett, i hvert fall).

Dette året har jeg lyst til å:

  • Lære meg hvilken vei apostrofen over ó og é skal
  • Øve på spansken min
  • Lese 20 nye bøker (jeg feilet i fjor, rakk bare nitten)
  • Drikke minst en flaske vann om dagen (jeg drikker så lite at det faktisk ga utslag på helsesjekken på rekrutten, det kan gå flere dager mellom hver gang jeg tar meg et glass vann)
  • Begynne å male
  • Gjøre verandaen om til en deilig oase (med masse planter! 🌿)
  • Skrive mer

Hva har du lyst til?