Det jeg trenger for en god løpeøkt

Jeg mistet treningsrutinen min da kontoret stengte ned i mars, og de ukentlige tabatatimene i kjelleren utgikk. Jeg har prøvd å lage nye, og han som får meg til å le har vært en uvurdelig motivator. Vi løper hver mandag og onsdag, og når jeg løper alene gir jeg altfor lett opp – begynner å gå fordi det er for slitsomt å løpe. Med han har det vært umulig. Han pisker meg videre, og er det noe jeg trenger når jeg trener så er det en sånn en. En som ikke gir meg noe valg.

Nå har han som nevnt dratt på jobb igjen, og jeg må opprettholde den nye rutinen helt på egenhånd. Da hjelper det å ha en treningsklokke! Jeg har hatt Fitbit helt siden jeg arvet eks-samboeren sin for et par år siden, men den hadde ikke så mange funksjoner. For et par uker siden oppgraderte jeg og kjøpte Fitbit Charge 4 (kostet rundt 1400 kroner hos Elkjøp), med innebygd GPS og mulighet til å styre Spotify. Det har gjort løpingen mye mer givende!

Ikke at dette bildet viser det, men underveis på løpeturen gir den meg status på hvor lang tid jeg bruker per kilometer. På den måten motiverer den meg hele tiden til å gi litt mer, løpe litt fortere for å slå den forrige kilometeren. Den forteller meg også når jeg er i Fat burn-sonen, Cardio og Peak (uten at jeg har satt meg inn i hva de ulike sonene betyr, men det er hvert fall godt for hjertet). Nå når jeg ikke lenger har et menneske som pisker meg hver gang jeg får lyst til å stoppe, er det genialt å ha en klokke som gjør samme nytten!

I tillegg måler den puls og søvn og alt det den forrige Fitbiten min gjorde, det eneste minuset er at jeg fortsatt må ha med meg mobiltelefonen ut på løpetur hvis jeg vil høre på musikk. Andre treningsklokker har innebygd Spotify hvor du kan laste ned spillelister, mens denne bare har muligheten til å skippe sang. Men det er det eneste!

Nå har jeg endelig fått testet ørepluggene jeg kjøpte for bursdagspengene også; Nero-TX. De sitter så godt når jeg løper at jeg glemmer at jeg har dem i. Jeg syns de fungerer bedre når jeg trener enn til vanlig, faktisk. Både lyd og komfort. De koster 899,- hos Elkjøp! Det er helt magisk å slippe ledning (jeg har til nå vært en av de som i 2020 fremdeles har hatt øreplugger med ledning, heh).

Anbefaler begge dingsene! Jeg er ikke så superfancy i treningsveien, og da er i grunn dette alt jeg trenger. God lyd på ørene, og en klokke som motiverer. I dag skal jeg løpe fem kilometer igjen, jeg prøver å trene meg opp sånn at formen blir litt bedre til han kommer hjem fra jobb igjen. Selv om jeg får mye ut av de felles løpeturene våre, tror jeg jeg spolerer hans økt ganske greit – men den åh så slitsomt kan vi stoppe-holdningen.

 

Boktips: Jeg føler meg uvel

Denne har jeg ønsket meg lenge. Helt siden Jeg føler meg uvel av Ole Robert Sunde fikk en sekser i VG og femmer i Dagbladet, tenkte jeg at jeg måtte ha den. Den handler om døden, og jeg fascineres stadig over alt som handler om døden. Ikke fordi jeg er så mørk til sinns, men fordi jeg vil forstå det uforståelige med at mennesker bare blir borte.

Tidvis er boka god. Den beskriver mange av de tankene man gjør seg etter å ha opplevd døden på nært hold, etter å ha mistet en av sine nærmeste. Det at man alltid leter etter den avdøde i alt og alle rundt deg. Ser etter tegn på at han eller hun er tilstede, på en eller annen måte. I en eller annen form. Den beskriver det rare med at vi kan ta 40 år med ekteskap for gitt (for å ta hans eksempel), uten å tenke over at den du elsker plutselig kan bli borte for deg. 40 år hvor alt er en selvfølge. Og så kommer tre år med sykdom (kona hans døde av kreft), hvor hvert eneste øyeblikk betyr noe og ingenting er en selvfølge. Sånn er det for de fleste av oss, vi lever livet som om alt har en evighet – og nekter å forholde oss til at ingen og ingenting varer evig.

For å beskrive boka enkelt er det cirka 200 sider med tankespinn, uten at den er delt opp i kapitler. Tankene ofte tenkt mens han er på vei fra et sted til et annet, i kollektivtrafikken. På en buss, på et fly, på et tog. Og noen av tankene hans er jeg med på, kjenner meg igjen i. Godt beskrevet.

Men så kommer det noen rare sider hvor tankekaoset rett og slett blir litt for mye for meg. Det er som om han hopper opp et nivå, og det blir litt… over hodet mitt? Noe jeg ikke er i stand til å fatte, og kanskje er det egentlig godt skrevet – god litteratur, og at jeg bare leser det helt feil – mangler noe for å lese det riktig. Altså, boka har fått en sekser – det må være noe jeg ikke forstår, når jeg ikke klarer å forstå den sekseren. Flyvende fartøy med Bach (komponisten) som ligner på Per Sandberg, Erna Solberg og i neste øyeblikk har hundeører – det ble bare litt for mye for meg.

Boka er tidvis god, men i sin helhet? Ikke noe for meg.

 

Koronasamboerskap

Han dro på jobb dagen før Norge stengte, eller var det samme dag? Jeg husker ikke. Jeg husker bare at jeg fikk et intenst ønske om at han skulle komme hjem igjen. Det ligner ikke meg å reagere sånn, jeg som ikke bare er vant til å klare meg selv – men faktisk foretrekker det. Jeg som til vanlig bor alene og stortrives i mitt eget selskap. Men dette var noe annet. Noe stort. Noe skremmende. Noe som rokket ved tilknytningsmønsteret i meg, kunne jeg senere høre i en podkast. Åja, derfor det sterke behovet for å få han hjem igjen, tenkte jeg. Kom hjem igjen, ba jeg stille.

Et par dager senere ble han faktisk sendt hjem, og jeg fikk tilbake balansen i mitt stille sinn. Ganske spontant og uplanlagt ble vi enige om å gå i hi på feil side av fjorden, så jeg rasket med meg det mest nødvendige og lukket døren bak meg i Moss. Hei, Horten. Uten en plan, uten tidsperspektiv, vi fant bare ut at det var hyggeligere å være sammen enn hver for oss i den største krisen landet vårt har hatt siden krigen.

–Orker du meg en uke til?

–Si fra hvis du trenger en pause, da.

–Jeg må hjemom en tur, er du sikker på at jeg skal komme hit igjen etterpå?

Masse sånt i begynnelsen. Følelsen av å trenge meg på i et hjem som ikke var mitt. Ta plass et sted jeg ikke visste om hadde plass nok. Dette var følelser jeg konstruerte selv, altså, for han sa jo bare det var hyggelig. Men jeg har så respekt for andres alenetid og privatliv, det er så viktig i mitt eget. Og jeg vet jo ikke hvordan jeg oppleves, om jeg er irriterende, roter for mye, gjør ting som andre opplever som uting. Men på dag to i koronahiet ryddet vi ut av det som pleide å være boden hans, og skapte et hjemmekontor mens vi drakk øl og hørte på musikk, og siden har jeg egentlig bare blitt værende. Dette er kontoret mitt i koronatiden. Hjemmet. Han orket en uke til. Og en til. Og en til. Trengte aldri en pause. Var alltid sikker på at jeg kunne komme til han igjen etter å ha vært en tur hjemom Moss.

Fem måneder i strekk nå. Vi har pusset opp, vært på digitale konserter, møtt folk med minst en meter avstand, gjort ting, gjort ingenting. Og det har gått så bra? Sånn… Mistenkelig bra? Hvorfor krangler vi aldri?

Vi var sammen tjuefire sju i Karibien også, så sånn sett hadde vi allerede «testet forholdet». Vi hadde ingen problemer der heller. Men fem måneder hjemme under en pandemi, med begrenset kontakt med andre mennesker, er en del mer enn fire uker i paradis. Allikevel har det gått så bra, og jeg aner ikke hva hemmeligheten er. Kanskje vi bare er like. Samme dose respekt, hensyn og initiativ. Samme behov, samme bølgelengde. Vi har hele tiden hatt en felles, usagt dynamikk gående – uten å egentlig ha satt oss ned for å snakke om det, planlegge, bli enige om noe (bortsett fra at jeg må bli flinkere til å fjerne hårene mine fra sluket i dusjen, heh). Vi bare fungerte fra start. Vi bare fungerer.

Nå har han dratt på jobb igjen, og jeg sitter igjen alene. Litt bortkommen. Skal jeg være her eller der, hva skal jeg finne på, hva gjorde jeg før, hvem er jeg egentlig. Enn så lenge har jeg blitt værende på feil side. Jeg har sneket med meg et par planter hjemmefra (tilgi meg) og finner selskap i dem. Har planer om å fortsette løpeturene et par ganger i uka. Jeg får snart besøk fra den riktige siden av fjorden og skal kvinne meg opp til å spørre om noen på den som er feil også vil leke med meg. Å få nye venner som voksen? Der er jeg svak, ass. Men jeg prøver, hvert fall. Måten de har tatt meg imot på gjør det heldigvis enkelt å prøve.

HVORDAN GÅR DET MED DERE? <3 Hvis du også er alene kan vi godt være alene sammen, hver for oss. 

 

Reiselyst

Andøya 2012

Island er jo grønt, tenkte jeg for å rettferdiggjøre en ny reise for meg selv. Du blir testet for korona ved ankomst og vi skal jo følge alle regler, flink pike hver dag – hele ferien. Må få reise litt i år, vel? Skrape et nytt land på skrapekartet. Bare til Island? Ikke sant? Ja…?

Men så bare… Nei. Nope. Fornuften tok over for reiselysten. Dugnadsånden for reisefeberen. Det er ikke verdt det. Vi er i en føkkings pandemi, fortsatt. Du kan dra med deg smitte også fra grønne land, hvis du er uheldig nok til å komme borti én av de (maks) tjue tilfellene per hundretusen innbygger. Ni personer er allerede levende bevis på dét, sikkert flere og. Det føles ikke riktig å reise, ikke etter så mye så mange har måttet ofre her hjemme. Verden kan vente.

Så, i stedet har vi bestemt oss for at årets ferie går til… NORDKAPP! Det har stått på listen min i så mange år. Dessuten bor de jeg besøkte i Tyrkia der oppe, og det finnes ingen bedre måter å utforske nye steder på enn å gjøre det med noen som er derfra. Gleder meg til å se dem igjen! Og til å kunne stryke 71 grader nord av bucketlisten.

Har du vært på Nordkapp før? Kom gjerne med tips! 

 

Boktips: Knutby

Reklame: boken er sponset av Aschehoug

Jeg hadde aldri hørt om Knutby-saken før jeg fikk denne boken i postkassen. Eller, jeg hadde kanskje hørt navnet – men aldri satt meg inn i den. Saken som rullet opp på tidlig totusentallet, da jeg var rundt tretten år. Jeg elsker/fascineres av filmer og bøker som er basert på sanne historier, så jeg gledet meg umiddelbart til å lese!

Knutby er skrevet som en roman, og tar for seg den forstyrrende historien om en Filadelfiamenighet i Uppsala. Om Kristi brud, erotiske allianser, utroskap, manipulering, drap og drapsforsøk. Historien er enkel å følge, godt skrevet og vi veksler mellom å følge hver av de ulike hovedpersonene i saken. De har fått nye navn i boka, men hvis du kjenner saken er det enkelt å vite hvem som er hvem. Anbefalt lesning!

Det har også kommet en dokumentar på NRK om Knutby-saken, som jeg ikke har sett enda – men som jeg definitivt skal sette av tid til i høst.

 

Kapittel 7 av 12: juli

I juli våknet jeg med både rosa hår, en løs tatoveringstime og selfier på telefonen jeg ikke kunne huske å ha tatt, etter en vinkveld med venninna mi. Jeg fikk siste dose av HPV-vaksina, og krysser fingrene for at neste celleprøve ser fin ut igjen – husk å #SJEKKDEG!

Jeg fikk besøk på feil side av fjorden, og var så vidt innom den riktige.

Vi dro på hengekøyetur til Styggemann i Skrimfjella, og lekte med vennene hans i helger og på spontane onsdagskvelder. Og så ble vi like spontant hundepassere, og gikk minst tre turer hver dag i to uker.

Jeg jobbet meg gjennom alle andres ferier, og satt og drømte om min egen. Leste ut fire bøker, begynte på en femte og var innom drømmen om å gi ut en selv en gang. Har jeg fortalt at jeg sendte inn et manus til Gyldendal da jeg var 12? De takket så mye, oppmuntret meg til å skrive videre og prøve igjen når jeg ble eldre. Nå er jeg eldre, og kanskje jeg skal ta dem på ordet en dag.

Vi så på Killing Eve (HBO) og Suits (Netflix), og jeg kan anbefale begge. Månedens to siste dager tok jeg fri for å nyte det som ser ut til å bli de to siste ordentlige sommerdagene før permisjonen hans er over. Bowling, strandliv og skille etter bikinien.

Sånn, august. Nå er vi ditt problem.

Hvordan var din juli?

 

En tredveårsgave

Elsker fargen, elsker formen, elsker knappene med perleskimmer, elsker det myke garnet som verken stikker eller klør og elsker at bursdagskortet var et skolebilde fra da han som får meg til å le var liten. Hjemmelaget strikk fra svigers! Jeg kommer til å bo i denne ut sommeren, null tull.

 

I det siste

Jeg skjønner meg ikke på konseptet tid lenger, jeg. Jeg føler at jeg blogget for maks to dager siden, og så kommer jeg inn og ser at det har gått en uke? HVER gang. Hvor. Går. Alle. Timene. Og hvorfor får jeg ikke bli med?

Her er hvert fall et utdrag fra livet siden sist! Bikkja forlot oss på søndag, og nå føles det ut som om noe mangler. Selv om det òg er en bekymring mindre, for Luna er gammel og jeg var livredd for at noe skulle skje henne på vår vakt. Takk for besøket, lille venn!

Sist uke var jeg også sommervikar for «alle», også på relativt nye arbeidsområder. Jeg var redaktør for hele nettsiden, eneste pressevakt på jobb, eneste «tekniske sjef» for intranett. Jeg holdt litt pusten fra mandag til fredag, og håpet at det ikke skulle dukke opp store ting jeg ikke kunne håndtere alene. Gikk bra! Denne uken er skuldrene hakket lavere, nå når enkelte begynner å komme tilbake fra ferie og jeg har flere å lene meg på.

På fredag fikk jeg besøk av mamma og tante, den (litt mer enn) årlige vin- og spillkvelden. For å slippe å dra med bikkja og fullt utstyr over til Moss uten bil, fikk vi være i Horten mens mannen var på skogstur. Jeg serverte tapas, med hjemmelaget kjøttboller og aioli. Bare nevner det. Kopierte alle oppskriftene hun med foten (Linda, vet dere) lærte meg sist jeg var i Bergen. Og det ble faktisk godt! Også kjøttbollene. Jeg blir like overrasket hver gang jeg klarer å lage noe spiselig.

Denne uken tar jeg fri torsdag og fredag, for å nyte noen solskinnsdager før sommeren glipper helt. Neste uke drar mannen på jobb igjen, som betyr at jeg mest sannsynlig flytter tilbake til den riktige siden av fjorden. Det blir rart, etter å ha bodd her mer eller mindre konstant siden mars. Hvordan er det man bor alene igjen?

 

Et hundeliv

Èn uke som hundepasser er forbi allerede, og jeg begynner å grue meg til hun drar, haha. Jeg har fått et helt nytt liv med denne firbeinte sjelen på besøk! Jeg bikker lett 10 000 skritt om dagen, tidligere i denne hold-deg-hjemme-perioden har jeg ligget på stakkarslige 20 000. I UKA. Bare så vidt over 3000 skritt på en dag, fordi vi kjører til butikken, jeg trenger ikke lenger gå til kontoret, toget og jeg syns det er kjedelig å gå tur bare for turens skyld. Jeg håper å finne måter å fortsette 10 000-trenden på etter at Luna har dratt også, for jeg føler meg jo mye bedre etter en dag med litt bevegelse.

Bortsett fra alle turene vi har gått, er det så koselig å høre på snorkingen hennes når hun sover, å se hvor glad hun blir når vi drar frem båndet eller nærmer oss døra på vei inn igjen etter en tur, og de store blå øynene som bare stirrer oss i senk når hun vil ha kos eller smisker etter middagsrester. Det blir tomt her uten, det blir jo det.

Ellers er det ikke mye å skrive hjem om; jeg holder fremdeles fortet mens alle andre på kontoret har tatt fri. Blir invitert på en spontan spillekveld her, vinkveld der. Neste uke tar jeg litt fri igjen, før jeg jobber frem til den ordentlige ferien i august. Mannen har endelig fått vite når han skal tilbake på jobb, så forhåpentligvis kan vi straks begynne å legge planer! Håper bare ikke sommeren er helt over innen den tid, for tanken på en ferie i Norge full av regn gir meg ikke akkurat livsgnist. Uansett skal det bli uendelig godt å koble av litt etter et veldig annerledes og hektisk halvår!

 

Boktips: Min mørke Vanessa

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Min mørke Vanessa blir beskrevet som «en knyttneve av en me too-roman». Den handler om Vanessa Wye, og vi følger henne gjennom to ulike faser i livet; i år 2000 da hun er femten år gammel og bor på internatskole, og i 2017 – da hun som trettitoåring snubler seg gjennom livet, i starten av me too-bevegelsens tid. I lys av den, bevegelsen altså, får hun et nytt syn på et tidligere forhold hun hadde med en eldre lærer. Var det ikke kjærlighet allikevel?

Jeg leste ut denne boken på relativt kort tid, og gledet meg til å plukke den opp igjen hver gang jeg la den ned. Den er som den blir beskrevet: forstyrrende og tankevekkende, og kan absolutt anbefales!