Franschoek – vinland

Hej! Vi er ikke helt ferdig med Sør-Afrika, er vi vel?

Etter Camps bay tok vi en Uber til Franschoek, en times tid fra Cape Town. Vi betalte rundt 350 norske kroner for turen, og vel fremme sjekket vi inn på Ashbourne Guesthouse – en helt nydelig liten plass med det villeste rommet. SÅ stort, rent, lyst og fint! Vel verdt de 1600 kronene det kostet per natt, for i tillegg til det fine rommet har de også et deilig basseng i bakgården – som vi stort sett hadde for oss selv. Og veldig god frokost – og service generelt.

Plasseringen var i tillegg helt prima; bare en rusletur unna sentrum og stasjonen hvor wine tram skulle gå fra.

Sist jeg var i Cape Town dro jeg også innom vinland, den gang til Stellenbosch – som også kan anbefales! Vi skulle egentlig dit igjen, men så var det så mange som anbefalte wine tram i Franschoek så da valgte vi det i stedet.

De to stedene kan egentlig ikke sammenlignes, men de har til felles å være like fredelige og avslappende begge to, og omgitt av vakre fjell.

Sentrum i Franschoek består bare av en lang gate, med resturanter, kafeer og små butikker på hver side, og du trenger bare en halv dag på å få med deg det meste. Det var så deilig å bare kunne rusle rundt der og føle seg hundre prosent trygg, en helt annen atmosfære enn i storbyen. Det var det første Cindy, hun som driver gjestehuset, sa til oss da vi kom; i Franschoek er det trygt – i kursiv – døgnet rundt.

Av spisesteder kan jeg anbefale Tuktuk for lunsj, den japanske restauranten (den heter enten Oku eller Yama, det står begge deler på skiltet, hehe) og vi ble også anbefalt Ruben, men dit rakk vi aldri å dra. Det kan være lurt å få gjestehuset til å booke bord til deg på forhånd, vi hadde bare flaks når de fant et lite bord til oss de to kveldene vi gikk ut for å spise.

Det var byen – det siste bildet er tatt på starten av wine tram-turen vår, som fortjener et eget innlegg. Skrives plutselig igjen!

 

Dette året

Tjuetjuefire, hejhej! Ti dager gammel allerede. Jeg håper dere har hatt en fin start, og om ikke – husk at etter en begynnelse kommer det alltid en fortsettelse, og den kan man alltids prøve å gjøre noe med – selv om starten kanskje ble litt skakk.

For min egen del startet jeg der jeg sluttet fjoråret: som nyfrelst crossfitter (se for dere en særskrivingsfeil der, heh). Jeg har endelig klart å forplikte meg til trening, hvert fall for et halvt år, og bruker økonomien som min største motivator, haha. Fordi halleluja, så dyrt det er 🙂 Så om treningsmotivasjonen i seg selv begynner å blekne (som den har en tendens til, hvert fall når jeg har surret rundt med egentrening her hjemme), har jeg hvert fall sparegrisen i meg som kan piske meg ut døra.

Men foreløpig er motivasjonen på topp! Timene er varierte og morsomme, treningen veldig bra og jeg blir så støl som jeg aldri har vært før – fysisk ubrukelig i tre, fire dager etter en økt – null tull. Det blir forhåpentligvis bedre med tiden, hvis ikke blir det umulig å få trent mer enn èn gang i uka og DET er for lite for den summen jeg betaler hver måned.

Ellers har jeg lyst til å fylle dette blanke arket kalt 2024 med:

  • Matlaging, det kom liksom som en bonus med treningen. Når jeg først skal gjøre noe for egen helse, vil jeg gjøre det ordentlig – spise mindre (Toro)pulver, og mer sunt og variert
  • Konserter, har allerede billetter til LP, Gaslight Anthem, Klovner i kamp og èn festival
  • Bøker, jeg har oppgradert lesemålet til 30 (i fjor hadde jeg 25 og året før 20), den første boken jeg har lest i år er Marie Aubert sin «Jeg er egentlig ikke sånn», likte den veldig godt!
  • Andre ting enn sofaen etter jobb, det målet hadde jeg vel i fjor også og det gikk sånn passe. Prøver igjen 🙂
  • Venninner, jeg er altså så grusomt dårlig til å finne på ting med dem. Vi snakker 1-2 ganger i året, max. Terskelen ble liksom like høy som Oslofjorden er bred når jeg flyttet over til feil side, både fysisk og mentalt. Iverksett skjerping.

Har dere noen tanker eller ønsker for det nye året?

 

En helt ny julaften

Jeg fikk liksom aldri med meg at jula slik jeg kjente den plutselig var over. At vi fire søskenbarna som alltid hadde vært sammen tjuefjerde desember, annenhvert år her og der, plutselig var gamle nok til å lage vår egen jul, med egne barn, våre egne familier. Skape egne tradisjoner, arrangere egne selskaper. Hvor ble det av alle sammen?

Jeg husker ikke engang når det skjedde, jeg husker bare at den siste jula i barndomshjemmet ble alt annet enn vi ønsket oss, og etter det ble vi spredd for alle vinder.

Helt naturlig, selvfølgelig, det er bare 6-åringen i meg som står og skraper på hjertedøra med alle minnene fra den gang da. Fra tiden uten bekymringer og uten tomme stoler rundt bordet.

De siste par årene har jula stort sett bestått av meg, den ene i søskenbarnflokken uten egen familie, og de fire voksne som var igjen. En liten jul, men med like mye varme og glede. Jeg var fortsatt den yngste i en alder av 29, og det var fortsatt min oppgave å dele ut alle gavene – som den yngste alltid gjør. Og familien min er kanskje liten, men den er nydelig og jeg elsker den.

I fjor var min aller første jul et annet sted enn hjemme (hvis du ser bort fra verdensreisa, da) – hos hans familie. Så nå har jeg vel på sett og vis spredd vingene mine jeg òg.

I år måtte vi ha fjernet enda to stoler fra det lille voksenbordet vårt i jula, og det stikker i hjertet av bare tanken. Så vi gjør ikke det. I stedet lager vi en helt ny jul. Vi skal ha vår første julaften i vårt eget hus, han som får meg til å le og jeg, vi skal blande hans pinnekjøtt med min ribbejul, hans flokk med min flokk. Jeg både gleder meg og er vettskremt, haha.

Har jeg husket på alt? Har jeg tenkt på alt? Og vi har jo ingenting? Serveringsfat, serveringsbestikk, sausnebb (som hele verden visste at den sausetingen het – unntatt meg), dessertskåler, og jeg kan jo ikke servere julemat på mintgrønne hverdagstallerkner – så jeg måtte kjøpe inn åtte nye, pene – i sort. I går tok jeg første runde i dagligvarebutikken, og måtte ha mamma med meg på telefonen i lomma for hvor mye surkål må jeg ha, egentlig, og hvordan beregne poteter til åtte pers og kan jeg kjøpe brokkoli nå, eller blir den dårlig før søndag? Herregud, som jeg stresser bare med innkjøp – og jeg gruer meg til å koke poteter, for det har jeg aldri fått dreisen på og jeg priser meg lykkelig for at mamma sa ja til å lage selve ribba, for den hadde knekt meg fullstendig. Og lenge leve hans mor, som står for kålrabistappa. Og begge mødrene – for alt de låner oss av det vi ikke har fra før.

Nei, det her blir spennende. Jula har vært det meste den kan være i løpet av livet; magisk og god, vond og rar. Og selv om det alltid kommer til å mangle noen rundt bordet, er jeg sikker på at dette blir en fin en.

 

Tre netter i Camps bay

Vi fikk bo hjemme hos Don i nesten en uke. Han deler hus med et par andre, og har i tillegg et lite kontorfellesskap for firmaet sitt der, hvor samtlige jobbet, så uansett hvor velkommen man er og føler seg – føler man litt på det óg. Litt i veien, litt sånn «sitter her og jobber dere, da, mens vi bare sover lenge og nyter ferien, heh». Så dagen etter VM takket vi så mye for oss, og dro videre til Camps bay.

Der sjekket vi inn på Finchley Guesthouse, et nydelig lite gjestehus i bare 13 minutter gangavstand fra stranda, restaurantene og butikkene og med utsikt mot fjellene fra rommet og havet på den andre siden. Så fint!

Dagen vi ankom brukte vi på å bli kjent med området, rusle litt rundt, spise, vi satt oss også ned på stranden i cirka 17 sekunder før vindkastene pisket oss med sanda der, så vi spratt opp igjen og tenkte nej.

Det blåser mye i Camps Bay, det gjør det. Det finnes bedre strender like bortenfor, Cliffton 4th skal for eksempel være mye roligere, men vi var litt mett på Uber og det var sent på ettermiddagen, så vi lot være og gikk heller opp til huset igjen.

Vinden tok seg enda mer opp mot kvelden, jeg har bare opplevd to ganger i livet at den har vært så sterkt at det er fysisk vanskelig å bevege seg fremover når man går ute – begge gangene var i Cape Town, haha. Denne kvelden var sånn.

Men vi kjempet oss frem til The Hussar Grill, som lå bare 4-5 minutter fra gjestehuset. Det var førsteplass på Tripadvisor, de hadde så koselig lokale og var veldige gode på grill! Vi gikk for struts, med verdens diggeste dessert; is, sjokolade og sjokoladesaus servert i cocktailglass. Sistnevnte tok jeg ikke bilde av, men NAM!

Etter det ubehagelige møtet med sandstranda den første dagen, bestemte vi oss for å slappe av ved bassenget dag to – og det var så varmt, vindstille og godt at vi rett og slett ble værende. Så det var stort sett det vi gjorde i Camps Bay, tok livet helt med ro etter en ukes tid med farting hit og dit. Leste bøker, kjølte oss ned i bassengkanten og ruslet ned til restaurantene og stranda igjen når det var tid for lunsj, solnedgang og etter hvert middag.

Av spisesteder i området kan jeg i tillegg til Hussar Grill anbefale Surfshack og Tiger’s Milk, veldig fine plasser å sitte for å se solnedgangen også! Bildet over er fra Surfshack 😊 Akkurat den kvelden endte faktisk med noe jeg aldri i mitt liv hadde trodd jeg skulle gjøre…

Det var Halloween og siden vinden var mye roligere bestemte vi oss for å gå hjem i stedet for å ta Uber. Så etter solnedgang, middag og et par øl (og Savanna) ruslet vi oppover. Der passerte vi en bar ingen av oss hadde ofret et blikk eller tanke tidligere, men denne kvelden hadde flere kledd seg ut i anledning 31. oktober, og jeg synes det så gøy ut – så jeg foreslo at vi skulle stoppe innom bare for å ta en siste øl og se på alle kostymene. Veldig lowkey, hele greia.

Da vi kom inn viste det seg at det også var karaoke! Og jeg elsker jo å synge, NÅR JEG ER ALENE, og av og til hvis jeg er hjemme og full og får lyst til å holde solokonsert for han som får meg til å le. Til hans store fortvilelse, for jeg er ikke så veldig flink når jeg er beruset, såpass selvinnsikt har jeg – selv etter et par glass. Det sørget han for å minne meg på da jeg begynte å ymte frempå at det hadde jo vært litt gøy å ta en sang her i Camps Bay?

Han har jo allerede blitt utsatt for denne stemmen, tenkte jeg, og de andre folka her kommer jeg aldri i livet til å se igjen. Og jeg elsker å synge. Så jeg ba han gå i baren og kjøpe en øl til meg, for den kom jeg til å trenge i det sekundet jeg var ferdig, og så fant jeg faktisk motet til å gå bort til musikkstyreren, bestille en sang og vente på min tur.

«Next up is Hit me baby one more time».

Og jeg bare: «NÅ KJØPER DU DEN ØLEN!!!!»

Og så gikk jeg mot den lille scenen som i saktefilm, kjente og hørte mitt eget hjerte, men hadde fremdeles den der «disse folka kjenner meg ikke, jeg kommer aldri til å se dem igjen, just do it»-roen (kombinert med de glassene jeg allerede hadde fått i meg, sikkert).

Og så sang jeg. Og det var faktisk ikke så halvgæærnt heller, jeg klarte å kose meg der oppe, folk sang med og da det hele var over fikk jeg high fives på veien tilbake til bordet, et par tyske jenter tok seg til og med bryet med å fortelle meg at jeg var flink, til og med samboeren ble imponert: «Det var jo faktisk bra, jo!»

Hahaha, kan fortsatt ikke skjønne at jeg turte. Skal aldri gjøre det igjen. Men det var gøy! En nydelig avslutning på oppholdet i Camps Bay.

 

And just like that

Jeg tror jeg skriver dette hver eneste gang jeg har vært ute og reist, men jeg blir seriøst aldri klok på konseptet tid. Tre uker virker som et kvarter og som tre måneder på en og samme tid, og plutselig er vi tilbake i Horten. Vi kom hjem i går kveld, skrudde på Nytt på nytt og spiste kveldsmat som om det var en helt alminnelig fredagskveld. Som om Sør-Afrika aldri skjedde, som om vi ikke hadde reist hele natten, som om vi ikke satt og tok noen øl (og Savanna-cidere) til middagen ved Three Anchors Bay i Cape Town kvelden i forveien.

Men det skjedde, og for en fantastisk tur det har vært! Jeg ble ikke noe MINDRE forelsket i landet etter tur nummer to. Den uendelige listen over ting man kan gjøre, se og oppleve, de fantastiske menneskene – kundeservicen er med hånden på hjertet i en liga for seg selv. Hver eneste servitør vi har møtt har alltid sørget for ta vi har det vi trenger til enhver tid, null ventetid, spør om hvordan det går med jevne mellomrom (uten at det blir masete eller forstyrrende), alltid blide, alltid hyggelige. Hele serviceverden burde gå på kurs i Sør-Afrika, null tull.

Jeg har blogget for hånd (eventuelt skrevet reisedagbok. som det heter) hver dag denne ferien, og skal fortelle og vise dere mer fra reisen senere.

Ville bare stikke innom og si at jeg er hjemme igjen! Med blandede følelser. På den ene siden kunne jeg godt ha fortsatt reiselivet noen uker (måneder) til, på den andre siden er det deilig å komme hjem og gjøre helt vanlige ting igjen. Lage sin egen middag, stelle med plantene, henge opp klær etter en vask. Sånne hverdagslige ting man gjerne lengter etter å slippe i det daglige, men som får en helt ny verdi når du har vært uten en stund – eller når man ser hvordan det står til andre steder i verden om dagen. Sånn er det hvert fall for meg. I dag elsket jeg å henge opp tøy.

Håper dere har en fin lørdag, straks tilbake med dagboka fra Cape Town!

 

Verdens beste Springboks

Tenk at vi tilfeldigvis skulle være i Sør-Afrika under verdensmesterskapet i rugby, hvor nettopp Sør-Afrika – Springboks – på hengende håret kom seg til finalen. En sport som betyr SÅ mye for så mange her, og som samler landet på tvers av alle ulikheter, mer enn noe annet.

Vi ble invitert med på «watch party» hos Jack (det har visst et eget navn når man samles hjemme hos noen til braai (grillings) og rugbykamp her nede), i huset til foreldrene hans som også er i Pinelands.

Helt merkelig å gå inn dørene der også, hadde glemt at jeg også var DER for 11 år siden! Bildebevis øverst:

Det nederste tok jeg sist lørdag, bare fordi biljardbordet var det eneste jeg husket fra huset, haha. Pluss klokka:

De fyrte opp grillen da vi kom, og begynte å gjøre klar kveldens shotter kalt Springbokkies (amarula, det øverste laget, ligner fargen på dyret springbok). Grønnfargen fordi det er fargen på lagets drakter, åpenbart. Overraskende god shot, det grønne er mint av noe slag.

De gule var appelsinjuice og de i «gull» var kun hvis vi vant – god gammeldags Fireball :’) De grønne måtte vi shotte hver gang det ble straffespark.

Etter hvert kom også resten av gjengen; de samme folka vi så semifinalen sammen med. Så nå føler jeg vi faktisk HAR en hel gjeng her nede. Vi pratet, spilte biljard, grillet og så var det endelig klart for kamp.

Det var rent høytidelig å stå der med hånden på hjertet og høre den sør-afrikanske nasjonalsangen mens de sang rundt oss i stua. De møtte New Zealand (The All Blacks) i finalen, som har en krigsdans de tar før hver kamp; haka. Den er faktisk verdt å søke opp på YouTube, haha. Spesielt gøy å se den i denne settingen!

Kampen ble altfor spennende denne gangen også, men Springboks slo til slutt NZ 12-11 og ble verdensmestre for fjerde gang! Og også den første nasjonen som har vunnet VM fire ganger. SÅ gøy!

Skal ikke juge og si at jeg ikke er litt nysgjerrig på hvordan stemningen var ute i byen den kvelden, det må jo ha eksplodert, men åh så glad jeg er for at vi fikk oppleve dette den sør-afrikanske måten, sammen med sør-afrikanske venner. Once in a lifetime!

 

Kirstenbosch

Jeg fortsetter å drasse han med meg i mine egne fotspor her nede, på lørdag dro vi til den botaniske hagen! Den er så stor og fin, vi kom kanskje ikke i blomstringens storhetstid, men det var farger og fint stort sett overalt allikevel.

Vi så til og med ugler! Det har jeg aldri sett før, hvert fall ikke i det fri. Det satt en og sov i ett tre, moren i et annet og våket over buskene hvor redet deres lå med store, fluffy pelsballer av noen ugleunger. Så søte!

Vi vandret rundt i en times tid, før vi slo oss ned på en av kafeene og spiste lunsj. Etterpå var planen å få tak i en Uber som kunne kjøre oss til polet i Pinelands – en halvtime å gå fra der Don (og vi) bor. Der skulle vi kjøpe øl til kveldens VM-finale, og så rusle hjem – for vi tvilte på at de hadde wifi i butikken sånn at vi kunne finne en sjåfør.

Men så hadde de ikke wifi i Kirstenbosch heller, så da stod vi der og klødde oss i skjegget (hans) og lurte på hvordan vi skulle komme oss noen vei. Heldigvis oppdaget vi en parkeringsvakt og noen parkerte taxier som han kunne henvise oss til. Vi satt oss inn i bilen til en eldre herremann som verken hadde mobiltelefon med kart eller var helt sikker på hvor vi skulle, men han visste hvert fall hvor Pinelands var så han kjørte så i lende.

I ettertid er jeg så glad for at vi ikke fant internett, sjåføren var verdens fineste fyr. Etter hvert som vi nærmet oss butikken vi håpet å ende opp i kjente han seg igjen, han hadde jobbet med levering i området da han var 20 – nå var han 79 og kjørte fortsatt rundt, som han sa. Han fikk oss trygt frem, og lurte på om det var vår endelige destinasjon, eller om vi skulle videre. Vi fortalte greia, at vi bodde nedi høgget et sted, og da tilbød han seg å stå utenfor og vente på oss mens vi handlet. For bare 200 ZAR (litt over en norsk hundrings), inkludert kjøreturen fra hagen!

Det takket vi naturligvis ja til, så han parkerte og vi smatt inn og kjøpte en sixpack, da vi var ferdig stod han ved inngangen med hendene på ryggen, smilte og bare «that was fast» og viste oss til bilen igjen. Vi småpratet videre, spurte om han også skulle se finalen på kvelden, «if I’m awake», sa han og lo og så fant vi sammen frem til riktig adresse litt nedi gaten. Der fortet han seg ut av bilen sånn at han kunne åpne døra for meg (<3), før han ga oss kortet sitt (det viste at han het David) og ba oss ta kontakt når som helst hvis vi trengte skyss – bare ikke denne dagen, for vi var hans siste kunder og nå skulle han hjem for å hvile og så lo han hjertelig og vi betalte, tipset godt, takket så mye og tok farvel.

Åh, sånne menneskemøter. Jeg er veldig glad i Uber, men det skjærer litt i sjela å vite at det stjeler arbeid fra sånne som David. Hele mannen ga meg en sånn varm og god følelse, minnet meg bittelitt om Juan fra Guam.

Takk for turen og servicen, David!

 

Table Mountain

Skyene leverte, hundre prosent. De var simpelthen ikke der. Så på torsdag tok vi en Uber til Platteklip Gorge, ett av utgangspunktene man kan starte ved for å gå opp fjellet. Jeg troor det var samme sted jeg gikk opp i 2012, bare at jeg da gikk hele veien til fots fra Cable car-området i tillegg. Et lite stykke asfalt, hvor en vakt advarte meg mot å fortsette opp alene – men 22 år og verdensmester, vet dere, så jeg druset bare på i jakten på mestringsfølelse.

Denne gangen var vi to, og det eneste vakten sa var «don’t get lost» og jeg smilte og spratt opp stien der som en overivrig gaselle. I nøyaktig 100 meter, kanskje, før jeg holdt på å stryke med av pust og pes. Hadde fullstendig glemt (fortrengt) hvor hardt det var å komme seg opp på dette bordet av et fjell!

Gasellen i meg ble forvandlet til et nesehorn av et slag, og vi fortsatte litt roligere – opp, opp, opp. Det kalles ikke «djevelsens trapper» uten grunn.

Underveis måtte jeg naturligvis prøve å gjenskape bildet jeg tok sist, jeg fant ikke nøyaktig det samme stedet – men nesten:

Og så tok jeg et nytt bilde jeg skal gjenskape om 11 år (neidajoda):

Og så, etter 1,5 time, nådde vi toppen 😍

Det er så fascinerende hvor stille det er der oppe. Ingen lyder, annet enn en og annen gresshoppe. Ingen fugler, ingenting. Sist gang hadde jeg hele fjellet for meg selv, møtte ingen verken på veien opp eller oppe på bordet, denne gangen var det mennesker både her og der – men ikke så folksomt at det ble plagsomt.

Vi ruslet oss en tur på toppen, og jeg måtte (tvinge han til å) gjenskape dét bildet også:

De hadde heldigvis en restaurant der oppe, som enten ikke var der eller som jeg ikke la merke til sist, så vi kunne kjøpe mer vann og ta oss en iskald øl i sola. Etter det tok vi cable car ned igjen.

Bilde tatt fra Robben Island

Jeg ELSKER det fjellet, både å se på det, ta bilde av det, gå på det. Vi var rimelig slitne etterpå, så vi dro hjem for å dusje og skifte før vi dro til stamstedet (Fireman’s Arms) for middag. I tillegg til å være en sportsbar har de veldig god pizza der!

På torsdager har de tydeligvis også quiz, som vi ble med på – mest for å ikke miste bordet. Vi kalte oss «the Sweedes» tilfelle det skulle gå dårlig, og godt var det. Vi lå konstant på sisteplass av 26 lag, og det ble ropt opp etter hver eneste runde (fem totalt), haha. Jeg er SÅ glad vi holdt Norge utenfor det der.

Nå har vi flyttet fra Don i Pinelands og til Camps bay, mer om det senere. Vi må ha middag etter en hel dag ved bassenget. Skrives plutselig!

 

Kajakk og kos

God morgen! Eller, den kan ikke være bedre enn gårsdagens. Da så vår morgen sånn her ut:

Vi har flyttet inn hos Don i Pinelands, og han tipset oss om The Atlantic Outlook, et lite byrå like ved Waterfront som tilbyr kajakkturer (600 ZAR per pers, tilsvarer cirka 350 norske). Så i går stod vi opp halv sju for å være med på morgenturen klokken åtte, sjansen for å se delfiner skulle være størst på den tiden av døgnet. Vi så ingen dyr i det hele tatt, men hadde en helt nydelig morgen i det blå allikevel!

Etter turen (varte i ca to timer) gikk vi for å finne frokost, før planen egentlig var å dra til den botaniske hagen Kirstenbosch. Men så fant vi Grand cafe, en stor og digg plass med sofaer og parasoller i sanden, fin restaurant og utsikt til der vi akkurat hadde padlet, så vi slo oss med der i stedet og ble bare sittende, hehe. De hadde egentlig ikke åpnet enda, men vi fikk sette oss allikevel og bestille noe å spise før åpningstiden. De er så innmari serviceinnstilte her, elsker det!

Når klokka ble fem ruslet vi opp til Oranjezicht City Farm Market, et marked som bare er åpent i helgene + onsdag ettermiddag, og som Vaughn (en av de som var på braai’en) tipset oss om. Gøy sted hvor man kan gå rundt og titte med en øl i hånda.

Og såå gikk vi ned til Grand igjen for middag, før vi tok kvelden.

Det var deilig med en dag i sola og komme seg litt unna Waterfront, som vi har rukket å runde flere ganger allerede, hehe. Ålreit der altså, men mye mennesker og føles litt.. trangt? Så det var digg med en menneskemengdepause!

I dag er planen å gå opp Table Mountain, hvis skyene vil. Det kan være blå himmel så langt øyet ser – men fjellet kan fortsatt ha på seg en duk av skyer. Håper den dropper det i dag!

 

Braai og rugby

Det er noen steder i verden som bare suger deg inn og aldri spytter deg ut igjen, Cape Town er et sånt sted. Jeg ELSKER å være tilbake!

Vi har gjort så mye allerede at jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Fredag fant vi ut at Springboks, det sør-afrikanske rugbylaget, skulle spille semifinale i VM på lørdag. Så vi dro ut på sportspub-befaring og fant frem til Fireman’s arms. Fantastisk hyggelig sted med utrolig god service og stemning! Vi ble sittende der for å se se semien mellom Argentina og New Zealand, og prøve å lære oss sporten. I mitt hode er det 80 minutter med mølje, kun avbrutt av et par spark her og der og jeg ble på ingen måte noe klokere. Men det var gøy! Og jeg fikk endelig smake Savanna igjen, som jeg ikke har drukket siden jeg var her sist i 2012. Den cideren ER så god, veldig lite søt.

Jeg sendte også melding til en av de jeg ble kjent med her sist, Jack (kameraten til Don, den aller første Couchsurfing-hosten jeg bodde hos), og spurte om han kunne anbefale et sted å se Springboks dagen etter. Han spurte om vi ville bli med hjem til kameraten hans i stedet, hvor de skulle ha en braai (sør-afrikansk grillings) og se kampen. Jammen selvfølgelig!

Lørdag blåste det noe voldsomt, så vi la fra oss bassengplanene og dro heller til the Old Bisquit Mill – et marked i Woodstock-området som en annen CS-host viste meg sist jeg var her. Elsker viben der; det er både et marked hvor de selger håndlagde ting av høy kvalitet, en mathall og et område med dj hvor folk danser og bare henger. Vi kjøpte en dekorativ tannpirkerholder (elsker å pynte hjemmet med minner fra verden) og biltong – tørket kjøtt som jeg spiste SÅ mye av sist. Det er så latterlig godt!

Etter markedet dro vi for å se Liverpool-kamp på Fireman’s arms igjen, vært her i to dager og allerede rukket å bli stamgjester og venner med personalet, vettu, heh. Derfra gikk vi videre til Greenmarket square for å kjøpe Springboks-drakter, og så ned til Waterfront for å kjøpe øl og finne wifi sånn at vi fikk bestilt en Uber tilbake til hotellet. Uber er veldig stort her, og billig for oss nordmenn!

Og SÅ dro vi hjem til kameraten for kamp og braai. Det var så gøy å se Jack og kjæresten igjen, og bli kjent med enda flere. De er så innmari lette å prate med, inkluderende og fine her nede, følte liksom at vi hadde vært en del av vennegjengen i årevis – som om jeg aldri forlot stedet for 11 år siden. Vi fikk også masse tips til ting vi burde gjøre mens vi er her!

Kampen var sjukt spennende, Springboks lå langt bak helt til det siste kvarteret – da skrudde de seg plutselig på og slo England med ett poeng. Så på lørdag blir det VM-FINALE, herregud som jeg gleder meg. Det er store forskjeller her nede, både med tanke på økonomi, rase, språk osv, men rugby er den sporten som bringer alle sammen sammen. Tenk den stemninga om Sør-Afrika skulle vinne hele shiten!

I dag har vi bare ligget og lest ved bassenget på hotellet, før vi møtte Don og venninna til middag. Absurd å se han igjen også, han og vennene hans er mye av grunnen til at jeg ble så forelsket i Cape Town i utgangspunktet, og at jeg ville reise hit igjen. Han tilbød oss å kræsje hos han mens vi er her nå også, så mest sannsynlig flytter vi inn dit i morgen!

Åh, dette stedet. Jeg er forelska på ny.