«Jenta mi…», sa han lavt inn i den bamseklemmen han var så god på å gi.

Hadde jeg vært et åpent menneske i stand til å vise følelser hadde jeg brutt sammen akkurat da, akkurat der, for pappa var i ferd med å dø, og der stod bestefar og ga meg en bamseklem og hvisket «jenta mi…» og det ble nesten for mye for meg der jeg stod, for mye sorg, for mye kjærlighet, alt på en gang, men jeg har ikke så lett for å vise følelser så jeg ble bare stående i klemmen og i øyeblikket og svelge og blunke og tenke «takk».

Tusen takk for bestefar og den han var.

Den han var.

Takk for det øyeblikket, akkurat da, akkurat der, jeg kommer til å huske det for alltid; ordene, klemmen. Takk for humøret og gleden du kastet rundt deg – jeg har med hånden på hjertet aldri sett deg sur eller sint. Takk for smilet ditt, for bamseklemmene og alle gangene du «tok nesa mi» da jeg var liten. Takk for alle pekefingrene på brystkassa – som om jeg hadde noe der – og så så jeg ned for å se etter og du knipset meg på nesa og lo så hjertelig fordi du «lurte» meg (av og til latet jeg som bare fordi jeg ikke ville du skulle slutte), som bare bestefedre kan.

Som bare du kunne.

Takk for alle historiene fra da du var sjømann, at jeg fikk reise i dine fotspor og vi kunne snakke om Aruba, Genova og andre rare plasser vi har vært begge to.

Takk for alt du fikset, alt du ga meg, alt du gjorde. Takk for at du tettet vinduet i Oslo-leiligheta da det var kaldt, for at du limte skoene mine da de falt fra hverandre. Takk for stoltheten din, det lyste av deg – hvor kry du var av barnebarna dine, hvor interessert du var i livene våre og hvordan vi klarte oss, hvordan det gikk. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde hatt en bachelorgrad uten deg, for til tider var min eneste motivasjon at jeg ikke ville skuffe bestefar (ikke at jeg tror du hadde det i deg å bli skuffet, men du var så stolt over studiene mine og karakterene og den stoltheten ville jeg leve opp til og det hjalp meg til å stå i det når jeg egentlig bare ville gi opp).

Takk for fisketurene, for viltmiddagene, for alle gangene du ringte meg – jeg var dårlig på det selv. Takk for åpenheten, samtalene våre, for da du var et levende lekestativ da vi var små, for alle gangene du dunket oss i hodet med den harde fingeren din som var litt snål etter en skade.

Takk for alt du var, bestefar.

Takk for minnene, takk for kjærligheten, omsorgen og tryggheten. Selv om du ikke fikk være med oss videre, kommer alt du etterlot deg til å være med meg for alltid.

Jeg savner deg, så innmari.

Må bare starte med en shoutout til mannen som tilfeldigvis stod og trente på golfsenteret forrige fredag klokka sju.

Tror dere ikke vi måtte HA MED eget utstyr, a? Haha! Det stod det ingen verdens ting om da vi bestilte den timen i golfsimulatoren, og for folk som driver med golf til vanlig er dette kanskje en selvfølge – men vi hadde jo ikke peiling. Så vi tasset inn der som to løker, uten så lite som en golfball i lomma, og trodde det var samme konsept som å ta en kveld i en bowlinghall. Nei, nei.

Senteret var ubemannet, og hadde ikke denne mannen stått der med golftralla si i simulatoren ved siden av, hadde hele kvelden og pengene vi allerede hadde betalt vært bortkastet. Han lånte oss tre køller og en ball og reddet med det hele opplegget, ilu!

Jeg var akkurat like talentløs som jeg trodde jeg kom til å være, men det var gøy å prøve det ut! Det minnet meg litt om da broren min og jeg satt på PCen på kjøkkenet på slutten av nittitallet og spilte golfspill på data, bare at denne formen for golf faktisk gjorde meg støl (sier litt om treningsnivået mitt ellers, si). Timen gikk veldig fort, og da vi var ferdig takket vi kveldsredningsmannen vår og fortsatte fredagen med biljard i bowlinghallen ved siden av.

En god første date i serien av kvartalsvise dater, om jeg får si det selv. Spent på hva han som får meg til å le finner på i det neste!

Neimen, så skjedde jo akkurat det jeg skrev i januar. Så fort vi kom oss over til februar raste bare dagene av gårde og nå er vi langt ute i mars!

En måned som for øvrig så langt har vært veldig fin, jeg ser så mye lysere på livet når sola skinner. Vi feiret dessuten fem år siden første Tinder-date forrige helg, med tapas på Ancha’s Bodego i Drammen og en natt på hotell. Tenk at det er fem år siden han fikk meg til å le første gang, fem år siden jeg satt på Knut (altså et lokale i Horten) og bare var Marie og skrev om det på bloggen etterpå.

Det var verdens koseligste førstemøte, som tatt ut av en film, null tull. Knut (som alt annet i Horten) var egentlig stengt, men han hadde lånt nøklene så han låste oss inn og vi satt der inne helt alene i dunkel belysning og drakk eplemost, hørte på LP’er og snakket oss gjennom kvelden. Jeg likte fyren, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg hva de neste fem årene skulle bringe. At pappas dødsbudskap skulle komme bare et par måneder etterpå, at vi skulle reise karibien rundt sammen, oppleve en pandemi, at jeg skulle flytte til feil side av fjorden og bli samboer, at vi skulle kjøpe båt og til slutt et hus sammen. Men her er vi!

Apropos, vi trives kanskje litt for godt i dette huset (og spesielt sofaen) – så vi har innført kvartalsvise eventyr! Annenhvert kvartal skal vi finne på noe nytt vi skal gjøre, det kan være alt fra å gå en tur et sted vi ikke har vært før eller gjøre en ny aktivitet her hjemme, til å dra på konsert i Oslo eller ta et kurs i noe. Jeg har ansvar for det første kvartalet, så i kveld skal vi ut og spille golf i simulator! Jeg har aldri spilt golf, bare mini, så det kan bli spennende. Spesielt spennende i forhold t... Kødda, med tanke på hvor dårlig taper jeg er. Men vi kommer oss i det minste ut av sofaen. Gleder meg!

La oss dra tilbake til Kapp Verde for et øyeblikk.

Viveiro, Sals botaniske hage, lå en tjue minutters gåtur fra hotellet vårt. Den tronet høyt på Tripadvisor, så en ettermiddag, etter en hel dag ved bassenget, bestemte vi oss for å gå dit.

For et fredelig sted!

Vi betalte 5 euro ved inngangen og da vi kom dit var det ingen andre gjester der, så vi kunne gå rundt der helt alene og se på det som var. Hagen var ikke så stor, bestod av flest fugler, i alle slags vakre farger, i tillegg til geiter, marsvin og et esel. Og en skog av kaktuser! Sal generelt er ikke så veldig frodig av seg, så det var deilig å komme til denne grønne lungen og vandre rundt i stillheten. Jeg elsker atmosfæren i botaniske hager.

Du vet en sånn berg- og dalbane, hvor vognen trekkes saaaakte opp mot toppen og turen er så langdryg og seig fordi du vet at på andre siden er det full fart ned? SÅNN er januar. Langdryg. Vi er tjuesyv dager inn, og de føles som femti. Og så har jeg på følelsen av at så fort vi bikker februar går det i hundreoghelvete resten av året, og så står vi her igjen og ønsker hverandre et godt nytt 2024.

2023 så langt har stort sett bare gått med til jobb, et par dager i uniform og et par bursdager. Sistnevnte koster meg urovekkende mye mer enn før, og det er nettopp derfor jeg tvinger meg til å dra. Møte folk. Sosialisere. Noe må ha skjedd med mitt stille sinn i løpet av pandemien, og jeg vet jeg aldri har vært spesielt glad eller trygg i sosiale settinger med mennesker jeg ikke kjenner så godt, men jeg gidder ikke det her. At jeg skal bli så nevrotisk og ubehaget så stort at jeg lever opp til «hold avstand» og «hold deg hjemme» resten av livet.

Er jeg den eneste som har et snev av sånne ettervirkninger etter pandemien?

Utenom å jobbe og psyke meg opp til menneskemøter har jeg så smått begynt å trene igjen, hjemme i stua. Jeg elsker Youtube-økter som bare er 20 minutter lange, men som koster (nesten) like mye blod, svette og tårer som en time med sirkeltrening. Det krever ikke all verden med motivasjon heller, når alt jeg må gjøre er å skifte, dra frem en matte og snurre film. I tillegg har vi kjøpt oss romaskin!

Vi har egentlig ikke plass til et treningsapparat, men så har vi det allikevel når den enkelt kan brettes sammen og rulles under trappa. Jeg har brukt den et par ganger allerede, en intens 3000 m og en langtur med podkast på øret og jeg liker det overraskende godt. Jeg trodde det skulle være kjedelig, men jeg trigges sånn av å se tallene i appen som hører til maskinen, med fart og antall rotak og kilometer og det som er og med et eller annet på øret i tillegg kan jeg se for meg at jeg faktisk skal klare å holde treningen gående denne gangen.

Hvordan har året ditt startet?

Okei, så… Kapp Verde! Vi startet denne måneden på øya Sal, som tilhører øygruppen Barlavento i Kapp Verde. Vi valgte å reise hit først og fremst fordi det var (relativt) kort flyreise fra Gardermoen, det tok 6,5 timer ned, og fordi det mer eller mindre var garantert sol og varme. De har sånn 350 soldager i året, tror jeg, og selv om det tidvis er ganske varmt er det stort sett alltid en myk vind som gjør det levelig. Om kveldene gjør den det faktisk kjølig også, så hvis du skal reise hit – ta med en tynn jakke, lang kjole eller bukse til kveldene! Så langt tenkte ikke jeg, så jeg satt en del på kanten til å fryse – måtte gjenbruke strikkejakka jeg hadde på flyet omtrent alle fjorten kveldene, hehe.

Det tredje som bikket vektskåla (det stod mellom Sør-Afrika, Kapp Verde og Mexico), var at de ikke hadde noen koronarestriksjoner. Det kan selvfølgelig endre seg, jeg bruker alltid landsider.no til å sjekke hva som trengs for innreise til de forskjellige landene. Har jeg fortalt dere at det var hit vi skulle da verden stengte ned i mars 2020? Vi skulle egentlig hit en uke rundt påsketider, men det ble av åpenbare grunner ikke noe av. Så det var litt gøy å endelig kunne dra!

Vi bestilte reisen via TUI, og betalte rundt 43 000 kroner totalt for to personer, inkludert flyreise, fjorten netter på all inclusice hotell, flyplasstransport og mat på flyet. Hotellet vi bodde på het TUI Blue Cabo Verde og var kjempefint! Det var kun for voksne, hadde treningsmuligheter (både treningsrom og daglige aerobic- og yogatimer utendørs, i tillegg til gruppetrening i bassenget), spa, gratis shuttlebuss til Santa Maria, god buffè og deilig vin, nok av plass rundt bassengene og herlige ansatte. I tillegg kan du booke turer i resepsjonen, men jeg vil anbefale å heller gå for de lokale turoperatørene. Det er både billigere og består av mindre grupper enn de store TUI-bussene.

Øya i seg selv består stort sett av ørken, men det er flere steder å utforske allikevel. Jeg skal fortelle mer om dem i egne innlegg! Vi var litt usikre på om to uker kanskje var litt for mye, men det var det definitivt ikke. Vi møtte et par fra Wales som bare skulle være der i èn uke, og de angret. Selv om det er litt begrenset med eventyr, øya er jo liten, er det deilig å ha tid nok til å ha dager hvor man bare ligger på stranda eller ved bassenget uten å føle at man kaster bort tiden eller går glipp av noe.

Det er ikke så mange år siden man bare kunne betale med kontanter her, men øya har kommet langt siden da. Nå kan du tæppe og dra kortet de fleste steder, og de tar både euro og kappverdiske escudos. Byen, Santa Maria, kan være litt masete med alle som vil selge deg noe for hver meter du går, men den er verdt et besøk. Jeg skal vise dere mer derfra senere.

Øyas motto er «no stress», og jeg følte den levde opp til det! Det var en deilig plass å dra for å ligge på lading og sanke D-vitaminer. Det er stort sett alltid vind der, men den er ikke plagsom. Den og de tidvis store bølgene kan begrense ulike aktiviteter som snorkling, bading i havet og sånne ting, men naturen må jo få gå sin gang. Hvis du liker å surfe eller kite var det mange muligheter for det også!

Jeg skal fortelle dere mer om reisen senere, i mellomtiden kan du se det jeg har lagt ut på Instagram: @supermarie

Jeg har fremdeles ikke kommet helt over at jeg kastet det lille, døde kirsebærtreet da jeg flyttet fra Moss til Horten. Det som hadde vært med meg i ti år og fungert som juletre (/kvist?) på denne tiden av året. Men jeg er mer tilbøyelig til å komme over det nå som vi har kjøpt et FAKTISK juletre! Vi fant det på Feel, til 60%, og det er så fint <3 Jeg elsker å komme opp trappen om morgenen og bli møtt av et glitrende tre fordi han har stått opp før meg og skrudd det på, åh.

Det var vanskeligere enn jeg trodde det skulle være, å finne ut hva slags stil jeg har når det kommer til juletrepynt, men det løste seg på salg i går det også. Litt vanskelig å se på bildet, men det går i sort, rust, burgunder, litt sølv, litt gull. Storfornøyd!

Det er en god stund siden jeg logget inn her sist, og det var egentlig ikke meningen at det skulle bli stille så lenge, men verden slik vi kjente den ble snudd på hodet igjen i november og ordene mine forsvant i alt det meningsløse. Snudd på hodet er å underdrive, faktisk, den ble kastet veggimellom, og så dro han som får meg til å le og jeg til Kapp Verde, hvert fall rent fysisk, og prøvde å kose oss oppi alt.

Vi kom hjem for en uke siden, og nå er det straks jul uten at jeg er i stemning, men det hjelper med et juletre, det gjør jo det. Jeg skal feire min første jul hjemmefra i år (hvis vi ser bort fra verdensreisen), hos familien hans, det blir litt rart – men også veldig fint. Jeg gleder meg!

Hvordan går det med deg, og hvordan skal du tilbringe julen i år?

Jeg har en personlighet som er satt på lydløs «by default». Jeg er stille og reservert, trives best på tomannshånd, elsker å være alene. Tar ikke rommet, går helst i ett med veggen.

Jeg er med andre ord ikke et naturlig midtpunkt og tiltrekker meg sjeldent minglere, for stillheten min kan være både forvirrende, truende og ubehagelig, har jeg skjønt.

Eller rett og slett bare kjedelig.

Jeg kunne av og til ønske at jeg var annerledes, jeg skulle mer enn gjerne hatt bare litt av egenskapen til de utadvendte og snakkesalige. Jeg beundrer dem i mitt stille sinn, men jeg er ikke skapt sånn selv. Jeg har lydløs som standardinnstilling, og det kan ta litt tid før jeg føler meg trygg nok til å skru opp volumet.

Allikevel har jeg et stort og godt nettverk, både i jobb og på privaten. Det har jeg hatt hele livet. Litt fordi jeg tidvis har tvunget meg selv til å spille mer utadvendt enn jeg egentlig er, mye fordi menneskene rundt meg har løftet blikket og sett meg (selv om jeg kan være vanskelig å høre).

Og i lys av verdensdagen for psykisk helse, og årets tema #løftblikket, vil jeg trekke frem nettopp dem; de som løfter blikket 💛

De som ser hele rommet – også oss langs veggene. De som skjønner at selv om et menneske er stille av natur, betyr ikke det at vedkommende ikke vil bli kjent eller er uinteressert – tvert imot. For min egen del handler det ofte om usikkerhet og eget stress over mangelen på ord som gjør det enda vanskeligere å finne dem. Da finnes det ikke noe finere enn at noen kommer bort og lar skravla gå. Inkluderer de som ikke alltid er så flinke til å inkludere seg selv, slik at ingen føler seg utenfor ✨

Det eneste stedet jeg kan kjenne på ensomhet, er i et rom fullt av folk. Det å føle tilhørighet og være en del av et fellesskap er menneskets mest grunnleggende behov. Derfor setter jeg så innmari pris på dere som er gode til å løfte blikket og ser hver enkelt – uavhengig om personligheten er lydløs, på max volum – eller et sted midt imellom.

Vi trenger hverandre, hver og en av oss.

(hentet fra egen profil på LinkedIn)

Det er rart å ha levd hele sitt voksne liv på internett, det er jo det. Jeg startet denne bloggen da jeg var nitten. Det er tretten år siden, uten å overdrive. Da var jeg fremdeles tenåring, relativt fri for ansvar, hadde fortsatt lov til å være ung og dum. Skrive rett fra hjertet, eller levra, alt etter hvilke tanker som spant, alt etter humøret. Det måtte bare ut.

Jeg slapp liksom å forholde meg til hvordan det kunne leses eller oppfattes i den andre enden, jeg bare skrev og lot det stå til. Ga faen. Dreit litt i hvem som leste og hva de måtte tenke, hvordan de tolket, hvordan de forstod. Jeg skrev for meg selv, og for dere. Uten at jeg vet hvem dere var, eller er, jeg bare følte en trygghet i alt dette her. I dere. At dere som leste (leser?) bloggen min var en nydelig gjeng som bare likte det jeg skrev, likte å følge hverdagen min, og som jeg (misforstå meg rett) slapp å forholde meg til i det daglige livet.

De få jeg vet om som leste bloggen og kjente meg på privaten tok det aldri opp, de snakket aldri om det jeg skrev her inne – fordi de visste at jeg hatet det. Å blande mitt digitale jeg med livet mitt i den virkelige verden. De skjønte det vel, de også, at bloggen var mitt fristed, et sted jeg kunne ytre meg fritt og følelsesstyrt – noe jeg ikke var, eller er, så god på sånn ellers.

Nå er jeg ikke nitten, jeg er trettito, og alt er så annerledes – uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg klarer bare ikke å være meg selv digitalt lenger. Vegrer meg for å trykke publiser, uansett kanal, med mindre det er snakk om et boktips eller andre helt ufarlige ting. Til og med en snap om den håpløse matlagingen min sitter lenger inne enn før.

Det slo meg spesielt denne uken, jeg har skrevet en personlig tekst knyttet til verdensdagen for psykisk helse som er på mandag. Tenkte å legge den ut på LinkedIn, og i gamle dager hadde jeg ikke dvelt noe særlig ved det. Jeg hadde bare slengt det ut der, eller mest sannsynlig her, og gått videre. Nå bruker jeg flere dager på å analysere hvert ord jeg skriver, forestille meg hvordan det etterlatte inntrykket kan bli, hvem som leser, hvordan de leser det, tenk om noen tolker det feil, tenk om de tror jeg bare vil ha sympati eller oppmerksomhet, tenk om de oppfatter at Marie på internett er en helt annen enn Marie på kontoret, tenk om de syns det er kleint, tenk om de tar det opp når de møter meg i heisen på jobb, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om jeg bare kunne vært like avslappet som jeg en gang var. Tenk om jeg bare kunne skrive og kaste ordene ut på nettet som før, og ikke bry meg om hvordan eller hvem som tok dem i mot. Tenk om jeg bare kunne slutte å tenke så mye. Når. Ble. Dette. Så. Jævla. Farlig?

Det er jo ikke så farlig. Dette med å dele tankene sine. Noen vil lese dem, noen sitter kanskje med de samme tankene, resten bare scroller forbi eller gir faen. Det er ikke så farlig. Og jeg skal dele den LinkedIn-teksten med dere også, det var egentlig derfor jeg logget på her i utgangspunktet. Men så begynte jeg å tenke på hvor vanskelig det hadde vært å skrive den teksten, og hvorfor, og her er vi – i et blogginnlegg som handler om min digitale eksistensielle krise i stedet.

Uansett, teksten kommer. Her og på LinkedIn. For selv om det sitter langt inne å dele sine innerste tanker med et jobbnettverk, vet jeg at det er viktig. Psykisk helse er viktig, og for å ivareta min egen trenger jeg å skrive. Og det er ikke så farlig å dele.

Bare ei litta pause fra reisebloggen, fordi jeg tross alt er hjemme igjen.

Det begynner å bli en god stund siden vi malte soverommet, men dere har jo ikke fått sett i det hele tatt det enda – så her er vi! Soverommet. På bildene ser mur-tapeten som var der da vi tok over egentlig ganske stilig ut, men jeg lover – i virkeligheten var den så pixlete. Og er det noe en mediegrafiker ikke orker å hvile blikket på, så er det pixlete bilder. Den måtte gå.

Vi prøvde først å bare male over, men da krøllet tapeten seg – så vi måtte rive den av istedet. Det gikk bedre enn jeg trodde, takket være internett som tipset meg om at eddik i vann i sprayflaske ville løse opp tapetlim. Det burde dere ta med dere videre i livet dere også, hvis dere noen gang skal kvitte dere med tapet eller annet som sitter klistret til veggen!

FØR:

Som (absolutt) alle de andre rommene i huset var soverommet malt i grått.

Den nye fargen heter Daydream, og er både varmere og mer lilla enn på bildene under. Det er bare jeg som ikke klarer å slutte å bruke dette fargefilteret + støv på alle bloggbilder som skal ut :)) Jeg gjentar; mediegrafiker, hehe.

ETTER:

Det siste bildet er kanskje det nærmeste vi kommer virkeligheten når det gjelder fargen. Nå gjenstår det bare å finne et nytt bilde eller noe annet å ha over stolen i hjørnet (tiger-bildet ble flyttet til kommoden når vi fikk den på plass), så er rommet komplett!

Hva synes dere?