Den siste sommermåneden startet mer eller mindre ute i skogen, ved Merkedammen. Det var et helt nydelig sted uten dekning og nesten uten folk. Så deilig! Vi ble der i to netter, før vi rullet ned til sivilisasjonen igjen.

Mamma fylte seksti, og jeg ble invitert i både dameselskap og familiebursdag. Mellom feiringene tok jeg og han som får meg til å le en tur til Oslo, hvor vi hadde to netter på hotell og to fine kvelder i hovedstaden. Vi hang med Thea (lifeofOslo) og en gammel kollega, testet ut Escaperoom og Ocho – en digital dart-pub. Resten av ferien tilbragte vi i Fredrikstad, før jeg ruslet tilbake inn på hjemmekontoret.

Jeg var på avdelingssamling på Lysebu, og så kollegaene mine igjen for første gang på over ett år. Jeg var på én dags Vervenfestival med fine folk i Horten, og begynte så smått å pendle fra ny by. Jeg tok vaksinedose nummer to og ble dausjuk, og var på beina igjen dagen etter – akkurat tidsnok til å få besøk av mamma og moren hans. Vi spiste lasagne og drakk rødvin, og jeg begynte å glede meg til høst.

Jeg var en dag innom militæret for å fotografere, og dro på foredrag med Audun Myskja på Nøtterøy samme kveld og plutselig var det september.

Hvis august skal få et terningkast må det bli en firer.

Hva med din?

Jeg overlevde! Dramatisk som jeg er hadde jeg mine tvil i går, jeg flyttet meg ikke én meter uten å ha telefonen med meg – tilfelle jeg måtte ringe etter ambulanse, haha. Jeg kan ikke huske å ha vært så dårlig noen gang.

Jeg våknet først med en følelse av at en flokk med gnuer hadde løpt meg ned, og kunne i stor grad relatere til Mufasa. Hele kroppen var så øm, men dette skal jeg alltids overleve, tenkte jeg fornøyd og hadde forventet noe verre. Helt til timene gikk og formen bare kollapset utover dagen. Hodet sprengte, uten at smertestillende kunne hjelpe meg. På et tidspunkt googlet jeg «hvor mange paracet kan man ta», helt desperat etter å få det bort uten å pådra meg en forgiftning i forsøket. Jeg frøs og svettet om hverandre, følte meg mørbanket og ødelagt. Kroppen min var generelt ikke et godt sted å være i går, og det rareste var at det liksom var selvforskyldt.

Men hvis det der var en liten forsmak på hva korona kan være, og det skrev en intensivsykepleier til meg at det var, er jeg evig glad for at jeg om en ukes tid er helt beskyttet mot viruset. For det DER er jeg ikke interessert i en gang til.

I dag er formen heldigvis litt bedre! Armen er fortsatt øm, men enn så lenge kjennes resten helt fint ut igjen. Én dag nede for telling er verdt å betale for å slippe uker og måneder med koronasykdom. Husk det, hvis disse bivirkningene skulle skremme deg. En annen jeg skrev med i går ble smittet i februar, og er sykemeldt og mangler luktesans fremdeles. Det burde skremme mer enn eventuelle bivirkninger.

Hurra! Jeg hadde egentlig ikke time for andre dose før i oktober, men så ble den fremskyndet og her er jeg. Fullvaksinert og veldig snart beskyttet mot hele elendigheta som herjer igjen der ute.

Jeg fikk Moderna denne gangen, og sitter egentlig bare og venter i spenning på hvordan kroppen min skal reagere. Alle jeg har snakket med på min alder har blitt litt pjusk av akkurat den, og nørd som jeg er har jeg forberedt meg i hele ettermiddag. Tok meg en dusj, fordi jeg regner med at armen blir ubrukelig utover kvelden og morgendagen. Jeg hamstret spagetti ala capri og godis, så jeg har noe å leve på hvis jeg går ned for telling. Det er egentlig ganske dust å leve som om jeg blir syk, for da blir jeg det garantert. Er det ikke dette som kalles manifestasjon? Lev som om du har oppnådd «drømmen» din, så skjer det? Jaja, better safe than sorry.

Jeg håper bare jeg er i form til helgen, for da har jeg invitert mødrene (altså min og hans) på vin og lasagne!

Har noen av dere fått begge dosene? Ble dere syke? 

I dag satt jeg føttene mine på kontoret for første gang siden 2020! Det føles litt som om vi blar om til et nytt kapittel nå, til alt det livet skal være etter pandemien. Jeg hadde hvert fall den følelsen i dag tidlig, der jeg syklet i halvsøvne ned til ferjekaia for å komme meg til jobb. Det som tidligere bare var en fireminutters gåtur til togstasjonen før jeg kunne sovne stille inn på vei til Oslo, har nå blitt et lite eventyr på morgenkvisten.

Jeg flyttet jo midt oppi det hele, og har ikke fått prøvd ut pendlerruten fra ny by før nå. Med to timers reisevei, i stedet for bare én. Med sykkel, ferje, tog og bein som transportmidler, i stedet for bare de sistnevnte. Det var en overraskende fin start på dagen! Frisk luft, få på seg fjeset på ferja, jobbe litt, sette seg på toget – nyte at vognene fremdeles er ganske tomme, solskinnet utenfor, Nyhetsmorgen på øret. Det var til og med litt deilig å komme seg ut og bryte opp den ensformige hverdagen på hjemmekontoret. Spør meg igjen i november når det pissregner og blåser ute, hehe. Men i dag? I dag var det fint.

Fint å se igjen kontoret, og oppdage at adgangskortet fremdeles ville slippe meg inn. Fint å ha noen å hilse på før jeg setter meg ned ved skrivebordet for å starte arbeidsdagen. Fint å kunne småprate med kollegaer mellom alle e-poster og oppgaver, å ha noen å rusle ned til lunsj med. Finest i verden å endelig få spise grønnkålcrisp igjen – jeg vet man kan lage det selv, men kantina lager de beste. Angrer litt på at jeg ikke hamstret med meg hjem. Fint med kaffemaskina, fysiske møter og at det å forlate kontoret innebærer mer enn bare ti skritt før du er hjemme i egen stue. Og fint å vite at jeg kan sove litt lenger igjen i morgen, når ferja går uten meg og kontoret er her hjemme.

Jeg tror ikke den nye hverdagen blir så verst, jeg.

Ja, hei. Så. Ferien er over og jeg kan legge hendene på tastaturet igjen uten å bli uvel. Neida, så fælt har det ikke vært, men med hånden på hjertet: halve ferien min ble en mental kamp.

Jeg trengte den så innmari, denne ferien. Men så streiket båtmotoren, av ulike grunner holdt vi oss mye i leiligheten og det å være hjemme var det siste jeg hadde behov for. Jeg har omtrent ikke vært andre steder det siste halvannet året, og jeg trengte så sårt å komme meg ut. Koble av, se noe annet enn de veggene jeg har stirret inn i siden landet stengte ned, jeg ville våkne opp et annet sted. Det å ha jobb og ferie under samme tak fungerer åpenbart ikke, hvert fall ikke for meg. Jeg fant meg liksom aldri til ro.

Jeg var så desperat etter å komme meg bort, at når dagene bare gikk, fortsatte å gå og vi fremdeles befant oss hjemme? Det ble rett og slett for mye for meg. Jeg stresset fordi vi var hjemme og hjemme forbandt jeg med jobb. Jeg stresset med å finne ting å gjøre, stresset da jeg ikke fant noe, stresset fordi jeg ikke klarte å ikke stresse. Det tok et lite sammenbrudd og halvannen uke før tankene mine endelig slapp. Og da var halve ferien gått, så jeg måtte stresse litt over det og. Skjønner dere, eller? Haha! Jeg kan le av det nå, for listen over i-landsproblemer kan være ganske underholdende sett i perspektiv, men samtidig: det handler om psykisk helse. Og den må tas på alvor.

Det var den mørkere delen av ferien, den lyse veide heldigvis opp! Vi dro til Tønsberg en dag, og spiste indisk på Bombay Tandoori. Vi kjørte innom Hvittensand i Larvik, før vi tok en natt på Kragerø Resort og en tur nedom byen dagen etter. Vi hadde to netter i hengekøye ved Merkedammen (bildet over, SÅ fin plass) og to netter i Oslo. Vi var på Escape Room, kino, spiste ute og var med fine folk både i hovedstaden, Horten og i Fredrikstad. Og så avsluttet vi det hele med å feire at opphavet mitt, verdens beste mamma, har bikket seksti!

På denne siden av ferien kjennes den lang ut, det er jeg glad for. Selv om de første dagene på jobb igjen alltid er litt seige, sitter jeg med en følelse av å ha hatt fri. At jeg har fått koblet av, pustet ut. Jeg har en feriehjerne jeg må sveive i gang igjen, slik man skal etter en ferie. Og så har jeg lært til neste pandemiske sommer: legg alltid to planer hvor minst én av dem ikke innebærer båtmotor, heh.

Så, hvordan har deres sommer vært? Hva gjorde dere? FORTELL! 

Og så ble det min tur til å bli mikrochip’et sånn at staten kan kontrollere meg. Neida, skal ikke tulle med sånt. Folk er gærne der ute. Jeg har hvert fall fått min første dose av vaksinen og er ett skritt nærmere livet slik det en gang var! Selve stikket var null stress, og opplegget på vaksinesenteret var veldig bra. Jeg gled bare gjennom, og var inn og ut i løpet av sikkert tre minutter. Pluss 20 minutter ventetid etterpå, da. Jeg fikk Pfizer, og har ikke kjent noe enda – bortsett fra en litt øm og stiv arm dagen derpå.

Jeg var, som mange andre, skeptisk i starten – til en helt ny vaksine, uten nok kunnskap om bivirkninger og langtidsvirkninger. Men jeg er mer bekymret for korona og senskader, og det er uaktuelt å stikke en pinne i hjernen hver gang jeg skal gjøre noe gøy, så valget var ikke så vanskelig. Jeg stoler på vitenskapen og de som kan dette. Samtidig skjønner jeg de som er redde, og jeg syns det er helt dust at vaksinerte omtrent tar det som et personangrep hvis noen velger å la være. Vi har nok gnisninger i verden, om ikke dette også skal bli en «oss mot dem»-greie. Lev og la leve.

Har du fått vaksine enda?

Denne boken kom jeg tilfeldigvis over via Instagram. Jeg ble nysgjerrig, søkte den opp og ble overbevist om at dette var noe jeg måtte lese. Boken er skrevet av Vilde Bratland Hansen, som forteller om nettopp farens hemmelighet.

40 år etter at han ble misbrukt som barn forteller han familien sin om de seksuelle overgrepene. Det gjør at datteren, Vilde, ser på barndommen sin og forholdet til faren med nye øyne. Hun forstår mer av uroen som preget stemningen i hjemmet, og hvorfor overdreven trening og anoreksi ble en strategi for å takle livet for dem begge.

Vilde fletter sammen sin egen og farens historie, og vever inn kunnskap om temaet overgrep. Boken er godt skrevet, sterk og personlig og beskriver hvordan overgrep kan påvirke en hel familie – ikke bare offeret. Den gjorde rett og slett inntrykk, og er et viktig bidrag til åpenheten om særlig menn som blir misbrukt.

Det er kanskje ikke en lettlest sommerbok, men den bør leses. Av mange.

Trenger du flere boktips? Jeg har samlet alle her. 

Før:

Etter:

Soverommet har fått et løft! Glemte å ta bilde av taket før vi byttet ut den gamle, stygge lampa med denne vakre kula. Han så den tilfeldigvis på Clas Ohlson, etter at vi hadde snakket om å finne en sånn type lampe en stund, billig var den og! Den lyser dunkelt, som passer bra for et rom vi stort sett bare sover i – det er ingen skap eller andre grunner til å ha litt bedre lys der inne. Og så har jeg malt taket i Deco Blue, samme farge som på veggene! Det ble så fint, og gjør samtidig at rommet er mye mørkere nå om sommeren – hvor natten nesten er fraværende. Jeg må ta et strøk til, men det får bli en regnværsdag.

Endrer du på én ting, forplanter det seg gjerne – så nå drømmer jeg om et nytt bilde på veggen også, hehe. Det passet fint da taket var hvitt, men nå er jeg mer i tvil. Egentlig har jeg lyst på et stort bilde av The Joker, spilt av Joaquin Phoenix, fra scenen der han danser seg ned trappa – etter at han har klikket. Men det virker umulig å få tak i, uten at det er dekket av tekst. Kanskje dette kunstverket av Dwight i stedet, hvis det kommer inn igjen.

Jaja, hva synes dere?

I ti år levde jeg med et to-tall. Og herreGUD, så mye de årene ga meg, så mye de tok. Så mye de formet meg, forandret meg. Det føltes ut som om jeg lukket en dør bak meg da jeg forlot dem, tjueårene, selv om det ikke er mer dramatisk enn at jeg ble ett år eldre. Allikevel lukket jeg liksom den døra til tjueårene. Hvor alt skjedde.

KJÆRLIGHETEN
Jeg startet tjueårene med å bli singel etter tre år med han dere kjenner som «mannekjøtt» (et ord som senere det året skapte så himla mye støy rundt meg, med kjeft fra Barneombudet og forsvarstopper som gikk i forsvar, herlighet). Så stupte jeg inn i en håpløs forelskelse som varte og varte og varte, og fikk meg til å skrive mil etter mil med ord om ulykkelig kjærlighet. Det var så intenst! Noen ganger så uutholdelig vondt, andre ganger så gnistrende og magisk og nå når det hele er over ser jeg tilbake med et smil. Jeg føler litt at jeg har levd ut en hel kjærlighetsroman med terningkast fem.

Og i slutten av tjueårene møtte jeg han som skulle bli min trygge havn. Han som skulle gi meg tryggheten jeg alltid har søkt etter, men aldri funnet hos noen. Han som gjør meg lykkelig, uten en u foran. Og det er derfor det er så vanskelig å skrive om han, det er derfor han ikke får mil etter mil med ord. Han gjør meg glad, og beholder meg der. Jeg skriver best når jeg er trist. Jeg er så takknemlig for at han gir meg den skrivesperren.

MILITÆRET
Fra jeg var nitten til jeg ble tjueto. Det står fremdeles igjen som de tre beste årene i livet mitt. Jeg fant venner jeg skal ha med meg til jeg dør, jeg har flydd jagerfly, oppdaget mestringsfølelsen, dykket ned i havet i en ubåt, tittet opp av luken på en stridsvogn, seilt med fregatt, jeg gjorde så mye og lærte enda mer og jeg kommer aldri til å glemme alle de skrittene jeg tok i M75, militærstøvlene. Vet dere hva et familiemedlem sa den kvelden vi hadde avskjedsmiddag før jeg dro til Madla? «Jaja, du er nok hjemme igjen om et par uker». Vet dere hva militærlegen sa? At jeg ikke kom til å holde særlig lenge, fordi den spinkle kroppen min ikke var rustet for militærtjeneste, spesielt ikke de lange marsjene med tunge ryggsekker. Vet dere hva JEG sa? «Hold my beer…» Og motbeviste både den ene og den andre, samtidig som jeg overbeviste meg selv om at jeg er så mye sterkere enn jeg trodde jeg var. Både fysisk og mentalt.

Det stemte. Jeg er stolt.

VERDENSREISA
I dag treffer haken min gulvet av tanken på at jeg bare la ut i verden helt mutters alene i en alder av tjueto. I nesten sju måneder surret jeg rundt der ute. Opplevde hvor magisk planeten vår kan være, og hvor fantastiske mennesker er. At verden som blir fremstilt så skremmende i media, faktisk er eventyrlig når du opplever den selv. Jeg elsker at jeg turte det, og det ga meg følelsen av å ha levd livet. I en alder av tjueto, da verdensreisen var over, tenkte jeg at hvis jeg dør i morgen er det helt ok. Jeg har levd.

VENNSKAP
Dette var tiåret «alle» rundt meg giftet seg, fikk barn – av og til begge deler. Alle så ut til å finne sin «resten av mitt liv», mens jeg stod på stedet hvil. Står på stedet hvil. Men det gjør liksom ingenting, alle vennskap verdt å ta vare på består – uansett hvor ulike valg vi har tatt for resten av våre liv. Jeg er så takknemlig for det, at jeg ikke blir glemt i ammetåker og bryllupsnerver. Det har vært fantastisk å stå på sidelinjen, å få møte nye verdensborgere som kaller meg for «tante» – selv om vi ikke er av samme blod. Å få være forlover igjen og igjen, og være så tett på bestevenninnene mine på en av de største dagene i livet. Å komme på besøk i nye hjem, sitte på i nye biler, høre om hvordan deres fremtid ser ut – og vite at jeg også er en del av den. Selv om jeg står her både uten barn og ekteskap. Det har ikke betydd noe, de forblir de samme og har holdt av en plass til meg.

Tjueåra har vært fylt av vennskapelig lykke, men også det stikk motsatte – for det har ikke bare vært glitter og regnbuer, det her. Det har vært kriser, sorg, tragedier og dødsfall og det er noe vakkert ved det òg. Å få oppleve vennskap når man virkelig trenger dem. Støtten, kjærligheten og omsorgen. Jeg unner ingen å gå gjennom personlige kriser, men jeg unner paradoksalt nok alle å få oppleve det som blomstrer ut fra en.

Jeg er så takknemlig både for de som stilte opp for meg, og for at jeg har kunnet være der for dem.

SYKDOM
Jeg har aldri lest meg særlig opp på MS, for meg har det vært nok å leve med at pappa hadde det. Jeg trengte ikke å vite mer enn hva jeg så på ham. Og godt er det, for hadde jeg fordypet meg i det hadde jeg kanskje forstått hvor mye MS potensielt kunne forandre på 10 år. Hvor mye den skulle ta fra pappa, hvor mye av pappa den skulle ta fra meg. I dette innlegget skrev jeg om hvordan sykdommen utviklet seg samtidig som jeg vokste. Mye av det skjedde i tjueåra. Pappa mistet evnen til å snakke, evnen til å sitte, han mistet muligheten til å bo i sitt eget hjem. Jeg lærte meg begrepet ventesorg (av en av dere, tusen takk!), og hvordan jeg bare måtte innfinne meg med å leve med den. Og paradoksalt nok lærte jeg mest om livet da vi til slutt stod i møte med døden for tre år siden. Hvor mye de nære og ekte tingene betyr, hvor lite alt annet gjør det.

Men selv om MS maktdemonstrerte i tide og utide gjennom tjueåra mine, tenker jeg ikke tilbake på det tiåret som særlig sykdomspreget. Jeg husker de store hendelsene (som det heldigvis var ganske få av), da ambulanser og alvorlige leger var involvert, men utover det husker jeg bare pappa. Smilet hans, humoren vår, at han rakk å spørre meg om hvordan det gikk med studiene før språket hans forsvant. Hvor stolt han var, den tryggheten han oste. Et liv med sykdom, betyr ikke at sykdom er livet. Familien min var – og er – enestående sånn.

KARRIERE
Jeg startet tjueåra med et fagbrev som mediegrafiker, fortsatte med en bachelor i medievitenskap noen år senere og der stoppet utdanningen (enn så lenge). Karrieremessig gikk jeg fra vernepliktig soldat til lærling og grenader. Ble sivil og prosjektmedarbeider i x antall prosjekter jeg fant via nettverket jeg dro med meg fra Luftforsvaret, innom stillingen som digital markedsfører før jeg fikk et internship hos Gjensidige da jeg var tjuefem. Og så ble jeg fast ansatt som kommunikasjonsrådgiver for tre og et halvt år siden, og her jeg er nå; kommunikasjonssjef, en tittel jeg enda vrir meg litt i stolen over å ha (hei bedragersyndrom), men som stadig vokser på meg.

Jeg syns jeg klarte meg bra, jeg!

BLOGG
Jeg kan ikke oppsummere tjueåra uten å nevne bloggen, for den har vært en så stor del av det. Er det bare jeg som savner blogging anno 2011, forresten?! Åh. Det var så mye mindre polert på den tiden, så ufarlig og gøy. Nå er alt så selvsensurert, profesjonalisert og reklamete, og jeg er fryktelig glad for at jeg aldri gjorde bloggen til mitt levebrød. Jeg hadde verken orket eller taklet det. Men 2011-versjonen orket jeg så mye at jeg på et tidspunkt var en av de «store» (fortsatt liten i forhold til de andre, men allikevel). Finalist i Vixen Blog awards (som mamma og tante måtte dra på fordi jeg var på verdensreise, herregud – for et sjokk de fikk av den overfladiske bobla, haha), VG kåret meg til «årets komet», jeg var nominert i samme kategori som Jens Stoltenberg under Social Media Days et år, og fikk nesten en følelse av å være kjendis. Altså, jeg ble gjenkjent på gata i Stellenbosch i Sør-Afrika? Sprø tider. Men åh, så gøy.

Bloggen har gitt meg mye – både av opplevelser og muligheter, men det jeg er gladest for i dag er dere. Enten dere fortsatt leser det jeg skriver, eller de som har falt av underveis. All støtten gjennom opp- og nedturer, hvordan dere hjalp meg til å takle psoriasisen – det er mer enn dere er klar over selv, tror jeg. Alle kommentarene, møtene, gavene, brevene, det faktum at min første venninne her i Horten spant ut fra denne bloggen. Jeg har så mye å takke dere for, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vil bare si takk.

NÅ
Jeg vet jeg er ett år for seint ute til å poste dette innlegget, egentlig. Jeg har bikket 31, og skrev mesteparten av dette da jeg fylte 30. Men så bare lot jeg det ligge, og tok det ikke opp igjen før nå. Nå? Jeg er ikke lenger tredve, jeg er i tredveårene. Hva de skal fylles med har jeg i kjent stil ikke planlagt. Jeg tar ett kvarter av gangen, og lar det som skjer skje. Pirker litt i livet hvis det trengs, men lar tilfeldighetene styre. Det eneste jeg vet er at dette tiåret startet som en drøm. Jeg ble samboer med en som får meg til å le, jeg bor i et slott, har en jobb jeg liker og mennesker jeg elsker å være med. Jeg har god helse, godt humør og selv om det er absurd å tenke at jeg en dag (forhåpentligvis) skal fylle førti, gleder jeg meg til den dagen kommer og jeg kan se tilbake på enda et tiår fylt av ting jeg enda ikke vet hva er. Det er noe spennende ved det òg.

Få høre om deres tjueår, a? Om så dere er midt i dem eller ferdig for lengst.

Noen glimt fra lørdag, den dagen jeg bikket trettien og offisielt gikk inn i tredveårene. Jeg har ingen følelser knyttet til alder, egentlig, men tallet er allikevel rart å se. Og tanken på at neste gang jeg runder er det fire-null. Førti. FØRR. Det er hvert fall en sprø tanke.

Det ble en superfin bursdag, alt takket være han. Jeg fikk gaver på senga, han lagde egg og bacon til frokost og slang sammen en kake?? Sistnevnte overrasket meg mest, han har aldri bakt i hele sitt liv – og plutselig stod han der – omringet av ingredienser og med slikkepotten i hånda. God ble den òg! Ellers gikk dagen med til å hente et nytt TV-bord i Tønsberg, grilling på verandaen og en tur ut på Saxon på kvelden.

Dagen derpå (alltid like strategisk….) hadde jeg voksenbursdag, og nå når reiseveien både har blitt lang og dyr ser jeg på det som en gave i seg selv at familien velger å ta turen, hehe. I tillegg til deres tilstedeværelse fikk jeg gavekort på Hageland, en massiv potte og hageredskaper – alt ønskelisten min bestod av. Det i seg selv er vel et bevis på at jeg på en eller annen måte har blitt voksen 😀 Av mannen fikk jeg puslespill med Horten som motiv, og turkopper i tre – til vin og champagne. Fornøyd!

Tusen takk for alle gratulasjoner <3 Håper helgen deres også har vært fin!