La oss klemme inn flest mulig planer den siste uka før jeg reiser, tenkte jeg tydeligvis og rekker så vidt å vaske det undertøyet jeg trenger for å slippe å gå kommando i fire uker. I dag måtte jeg løpe fra kontoret tidligere enn planlagt ene og alene for å ha tid nok hjemme til to maskiner i løpet av en kveld, i morgen har jeg nemlig heller ikke tid, da skal jeg på stand-up. Travelt, men gøy!

Mandag spiste jeg middag hos mamma, sammen med mormor og bestefar. Jeg liker ikke å dra ut i verden uten å si ordentlig hadet, dramatisk som jeg er tenker jeg (fortsatt) at noe skal skje mens jeg er borte. Da skal jeg hvert fall vite at jeg tok meg tid mens jeg enda var hjemme.

Tirsdag var jeg på kino og så Joker, DER har du to timer med rent skuespillertalent. Herregud, for en kunst. Joaquin Phoenix, dere. Jeg har aldri satt meg noe særlig inn i det universet som Joker og batman og den gjengen der er en del av, men den filmen kan man fint se uten all bakgrunnsinfoen. Anbefales!

Onsdag? Var det i går? Ja, det var det – da var jeg i bursdagen til KLM som feirer hundre år i år! Derav finstasen. Veldig hyggelig!

I dag blir det altså klesvask og besøk, i morgen har jeg min siste arbeidsdag på én måned og en tur ut i Moss på kvelden, og så? Adjø, kulde og regn og hey hey hallå, Karibien ☀️🏝✨ Det skal bli magisk.

Reklame: sponset bok / Aschehoug

Denne boka leste jeg i 2017, men har tydeligvis glemt å publisere dette innlegget. Her kommer det allikevel, for denne boken fortjener å bli lest!

Jeg tiltrekkes, forstyrrende nok, veldig av bøker som handler om terrorisme og elendighet. Denne boken er riktignok fiktiv, men skrevet på en virkelighetsnær og altoppslukende måte allikevel. Når du først kommer inn i den er den vanskelig å legge fra seg.

Den handler om et terrornettverk som sprer frykt gjennom bioterror. Giftig pulver i ventilasjonsanlegg på digre cruiseskip, for eksempel. Kvinnen som utfører de snikende angrepene er umulig å få tak på, og amerikansk etteretning kjemper en kamp mot klokka for å avverge fremtidige terrorangrep. En ung mann – Omar – blir en viktig brikke i kampen mot terror; de mistenker at faren hans er Oksen. Den finansielle mesterhjernen som sørger for at terroristene har økonomi til å fortsette kampen sin.

Tror jeg lar det være med det. Boken er superspennende – les den!

Cuba 2017

OVERTENNING! Nå er det bare en drøy uke igjen til jeg legger ut på nye eventyr. Vi skal innom seks land (tror jeg ble), og ett av dem er som sagt Cuba. Sist jeg var der bodde jeg på Casa Nini (i Havanna), som drives av en tidligere klassevenninne av mamma. Hun driver fremdeles – og har sydd sammen en helt fantastisk reiserute til oss mens vi er i landet – jeg er så gira at jeg må bare få det ut et sted. Tar det her, jeg!

Først skal vi til Playa Larga, to-tre timer med bil fra Havanna. Vi blir der noen dager, før vi reiser tilbake til Havanna for å bo hos Nina igjen – og være med på gatefest! Den dama vet å fikse.

Det blir godt og litt rart å komme tilbake, de siste minnene jeg har fra Cuba er at jeg lå i en seng i Trinidad og lurte på hva jeg skulle si i pappas begravelse, om jeg kom til å klare å si noe i det hele tatt. Jeg hadde fått dårlig nytt hjemmefra, og de fargerike bilene og gatene i Cuba så med ett bare mørke og triste ut. Tenk om jeg ikke rekker hjem i tide, tenk om jeg kommer hjem til et Norge uten pappa i, var det riktig av meg å reise i det hele tatt, hva faen driver jeg med egentlig, og det stresset med å få tak i kontakten min i KLM i et land nærmest blottet for Internett. Desperasjonen etter å fly hjem, tidligere enn planlagt. Jeg har helt fantastiske minner fra Cuba også, det er ikke det. Men den brå avslutningen ble det siste inntrykket jeg tok med meg hjem. Det blir fint å rette det opp. Jeg skal fargelegge Cuba igjen.

Jeg fikk aldri med meg at september passerte, men ifølge kalenderen min startet jeg den niende måneden i Split, jeg trakk ut den siste visdomstanna, dro på øvelse og ble der i åtte dager. Var nede i en kjeller, men kom meg opp igjen på egenhånd og hadde det skikkelig bra etterpå.

Var med venninner, litt familie, og mye alene – og elsket det. Det var deilig å kjenne på dét igjen, fordi noen kvelder i eget selskap er uutholdelige – jeg blir rastløs og gal av kjedsomhet, og de har det vært flest av de siste månedene. Men denne måneden har alenetiden vært like hellig som kua er i India – og jeg har elsket hvert enslige sekund.

Jeg tok en ny tatovering, nye vaksiner og begynte endelig å trene igjen. Takk, september. You did good.

Hvordan var din, på en skala fra 1-10?

Jeg tror ikke dere skjønner hvor ubrukelig jeg føler meg i dag, sånn rent fysisk. Jeg trente styrke i går, for første gang siden før sommeren, og i dag klarer jeg nesten ikke å bevege meg, ikke løfte armene, ikke gå normalt.

Jeg. Går. Seriøst. Like. Krøkkete. Som. Du. Leser. Denne. Setningen.

Gruer meg allerede til å stå opp i morgen, for denne stølheten har på ingen måte nådd sin topp enda. Det var ikke så hardt å stå opp i dag, men jo lenger ut på dagen jeg kom jo mer ubrukelig ble jeg, og hva jeg tenkte på da jeg møtte opp til yogatime klokka fire i stad lurer jeg fremdeles på. Jeg klarte jo ingen stillinger, hvert fall ikke uten å vrenge hele ansiktet i ubehag, og klynke som en forlatt bikkje.

Ubrukelig blogger òg, for lat (og støl) til å ta nye bilder så her er et par fra tjuesøtten. Heldigvis er gjenbruk in i år totusenogklimakrise. Det gjelder sikkert på Internett også, nå som det har kommet frem at Internett samlet sett slipper ut like mye cO2 som flytrafikken. To færre bilder lastet opp – vær så god.

Hva heter bestevennen din? 
Jeg er så heldig at jeg har flere av dem! Ingen nevnt, ingen glemt. De vet hvem de er, hjerte.

2. Hvilken farge har du på undertøyet i dag? 
Det er under tøyet. Det ligger i ordet at det skal være mystisk…

3. Hva hører du på akkurat nå? 
Let me down slowly – Alec Benjamin

4. Hva er favorittallet ditt? 
Fire. For hvis jeg får fire fine ting er det ikke så mye at jeg slutter å føle glede, og hvis jeg får fire vonde ting er det ikke så mange at jeg ikke klarer å takle det.

5. Hva var det siste du spiste? 
Agurk

6. Hvis du var en fargestift, hvilken farge ville du vært? 
Grønn, den gir meg flest positive assiasjoner. Grønn mann, grønt lys, grønne spirer når noe gror og det grønne liv.

7. Hvordan er været hos deg akkurat nå?
Skyet og høstkjølig

8. Hvem var den siste personen du snakket med på telefonen? 
En «manager», hvis jeg kan kalle det det, for en jeg prøver å booke til podcasten vår

9. Det første du legger merke til hos det motsatte kjønn? 
Kroppsholdning, øyne og armer.

10. Har du en «significant other» i livet ditt?
Hm

11. Hva er favoritt TV-programmet ditt?
Hvis vi snakker lineær-TV og ikke strømming; Nytt på nytt. Og Skal vi danse.

12. Har du noen søsken? 
Stor bror

13. Hvor høy er du? 
170

14. Hvilken hårfarge har du? 
Blond

15. Hvilken øyefarge har du? 
Blue, baby

16. Bruker du kontaktlinser? 
Jepp

17. Hva er din favoritthøytid? 
Jeg liker førjulstiden, 1. – 23. desember.

18. Hva er din favorittmåned? 
Alle måneder kan bli min favoritt, det spørs hva jeg fyller de med.

19. Har du noen gang grått uten grunn? 
Ja, men nei. Selv om grunnen i ettertid virker irrasjonell, er tårene begrunnet i mitt eget hode/følelsesliv i det de faller. Senere kan de virke grunnløse fordi jeg er i en annen og klarere state of mind, men i kampens hete; nei.

20. Hva var den siste filmen du så? 

Husker ikke, men serie; Exit. Det er det sjukeste jeg har sett.

21. Hva er din favorittdag i løpet av året? 
Frigjøringsdagen

22. Er du for sjenert til å be noen med ut på date? 
Nei, det har jo blitt så lettvint i 2019. Men ansikt til ansikt og uten hjelp av Tinder? Altfor sjenert.

23. Kan du stå på hodet (uten å bruke vegg som hjelpemiddel)?
Jeg kan stå på andres hoder?

24. Klemmer eller kyss?
Spørs hvilket menneske det dreier seg om.

25. Sjokolade eller vanilje?
Vaniljesaus, åh

26. Hvilken bok leser du?
Den talibanske cricketklubben av Timeri N. Murani

27. Har du noen piercinger?
Én, på den flippen inne i øret som jeg aldri gidder å Google navnet på. Jeg hadde i navelen også, men den tok jeg ut for flere år siden.

28. Hva er dine favorittfilmer?

Det er så mange bra! Theory of everything, A star is born, Mulan og Tusen ganger god natt. For å nevne noen.

29. Favoritt fotballag?
Jeg har under frivillig tvang blitt Liverpool-fan

30. Hva gjør du akkurat nå?
Jeg svarer på de spørsmålene her og sitter på toget på vei til jobb.

31. Smør, salt eller ingenting på popornet?
Salt

32. Hunder eller katter?
Jeg har bare smakt hund… Nei! Skrev jeg det høyt? Neida, unnskyld, den var stygg. Jeg liker begge dyrene, men kjenner meg mest igjen i katten. Så selvstendig, kosete og lander alltid på beina!

33. Hva er din favorittblomst?
Mamma

34. Har du noen gang blitt tatt i å gjøre noe du ikke burde?
Ja.

35. Har du en bestevenn av det motsatte kjønn?
Ikke nå lenger

36. Har du noen gang elsket noen?
Ja

37. Hvem skulle du ønske du kunne møte akkurat nå?
Pappa

38. Er du fortsatt venn med de du var venner med i barnehagen?
Nei, de er bare SÅ 1994.

39. Har du noen gang skutt med en pistol?
Ja

40. Liker du å reise med fly?
Ja, jeg liker den følelsen av å være fanget i luften mellom det som var og det som kommer, uten mulighet til å kommunisere med omverdenen.

41. Er du venstre eller høyrehendt?
Høyre

42. Hvor mange puter sover du med?
Tre, men bruker bare én av gangen

43. Savner du noen akkurat nå?
Hver eneste dag

44. Har du en tatovering?
Jeg har fire! Papirflyet, barten, kvarteret og løvinnen.

Deres tur! Velg et par og svar i kommentarfeltet 🤩

Helt siden jeg flyttet til Moss har disse tekstene skrevet med kritt på asfalten dukket opp rundt i byen i tide og utide. Ingenting da jeg gikk opp til venninna mi tidligere i dag, men på vei hjem igjen passerte jeg to ulike budskap på to vidt forskjellige steder. Alltid noe positivt, kjærlig, dyrevennlig eller om miljøet. Noe som prøver å gjøre verden til et litt bedre sted. Alltid med forskjellige farger på krittet. Jeg aner ikke hvem den anonyme asfaltskribenten er, men jeg håper h*n fortsetter å uttrykke seg i all evighet – det gjør lille Moss litt mer magisk ✨

Denne helgen har jeg hatt mamma og tante på besøk, vi tre arrangerer spill- og vinkvelder jevnt gjennom året og det er noe av det fineste jeg vet. Latteren, samtalene, kinasjakken. Det er sånne minner jeg kommer til å sitte og se tilbake på den dagen de er borte, og være så glad for at vi skapte 💛

I går og i dag har jeg vært hos venninna mi og skrudd møbler – jeg elsker sånne ting; å male, bygge, skru, rive, spesielt hos andre. Jeg merker det på måten de stiller spørsmålet, at de kvier seg litt for å be om hjelp, men med én hånd på hjertet og den andre på tastaturet; det fungerer som terapi for meg. Det å være praktisk. Jeg elsker det på ekte! Bare ikke be meg om å rive ost. Det finnes seriøst ikke en annen oppgave i verden jeg hater mer enn det å rive ost.

Ps. Tusen takk for kommentarene deres på forrige innlegg – det hjalp på skrivelysten ✍🏼💋

Jeg får ikke bestemt meg om jeg ikke klarer å skrive fordi jeg har mistet kontakten med meg selv, eller om jeg har mistet kontakten med meg selv fordi jeg ikke skriver.

Ordene og jeg har hvert fall ikke spilt på lag på en god stund, men det har dere sikkert merket. Jeg har blitt sjenert på Internett òg. Deler mindre, skriver sjeldnere. Gleden jeg en gang fant i å blogge har forsvunnet, eller så er det kanskje gleden i seg selv som er problemet. Jeg har det stort sett bra for tiden, og jeg skriver mest og best når jeg ikke har det.

(Og livet bare; hold my beer….. Neida, vær så snill)

Aruba, 2018

Jeg hadde lyst til å skrive i dag allikevel, så her er vi! Takk for at dere kom. Ikke at det er så mye å skrive hjem om; dagene kommer og går. Jeg sover, jobber, smører tatoveringa, leker med venner, sover igjen. Lever ikke det hektiske, spektakulære hverdagslivet alle andre bloggere ser ut til å leve, jeg føler nok litt på det òg. At jeg er en liten fis som ikke engang lukter, i et rom fylt av ekslusive parfymer (OKEI, der var metaforene tilbake, hvert fall).

Hva vil dere lese om, egentlig? Sånn når jeg ikke er på reise, mener jeg. Er det noe dere savner? Er hverdagsblogging fortsatt koselig? Kan vi spole tilbake til 2009, da blogging var mer spontant og ekte? Da var det gøy, da.  

Sånn, mamma! Overraskelse! Nå bærer jeg deg også på kroppen min til evig tid. Deg og pappa.

Pappas kvarter ved håndleddet mitt, sånn at han alltid kan minne meg på å puste, ta et kvarter av gangen. Og din løve, fordi du er født i løvens tegn, men mest av alt symboliserer den styrken din. Det er derfor jeg valgte en løvinne – det er liksom deg. Vakker, sterk og full av kampvilje – uansett hvilken motstander livet setter deg opp med. Egenskaper jeg av og til trenger å minne meg selv på at jeg også har i meg et sted, jeg må jo ha fått noen dråper gjennom morsmelka jeg óg.

Plasseringa bak er fordi you always got my back (umulig å skrive det like poetisk på norsk).
Nå har du alltid ryggen min – både på den ene og andre måten.

Alltid like rart å forlate den militære bobla, og plutselig måtte forholde meg til den virkelige verden igjen. Den er så overveldende, så… mye. Jeg savner allerede enkeltheten i at dagens antrekk allerede er forutbestemt, at alle dagens måltider står ferdig servert i messa, og det jeg skal gjøre i løpet av en dag er avgrenset til det som skjer i spillet i øvelsen. Ingen forstyrrelser utenfra, ingen andre forventninger. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe fulltid i Forsvaret igjen, og svaret mitt var «jeg tror faktisk ikke det», for jeg tror faktisk ikke det. Da hadde den militære bobla mistet magien sin, den årlige grønne timeout’en ville blitt borte. MEN – jeg signerte kontrakt på en utvidet verneplikt! Det betyr at Heimevernet kan kalle meg inn inntil tretti dager i året, i stedet for de vanlige ni. Fornøyd!

Jeg kom hjem igjen til full postkasse – der lå blant annet et nytt visum til Cuba. Det gikk denne gangen også! (Oppskriften på hvordan du søker visum finner du her). Så der har dere ett av stoppene mine på den neste reisen jeg skal på. Jeg har jo vært der før, men måtte avbryte reisen fordi pappa var så sjuk. Pluss at reisepartneren min ikke har vært der, så vi stikker innom for å oppleve det jeg ikke rakk sist – og for at han skal få skrapt et nytt land. Veldig upraktisk å reise med en til som skraper kart, flere av stedene han vil har jeg allerede skrapt – og omvendt. Men altså, Cuba er fantastisk. Jeg gleder meg til å komme tilbake!

Nå er det helg, og jeg har lagt minst mulig planer, med minst mulig menneskelig kontakt. Stakkars mamma prøvde å ringe meg i går, men jeg er og blir et mar(i)eritt når jeg har vært med folk tjuefire-sju. Eller tjuefire-åtte, egentlig. Jeg mener åtte dager uten alenetid? Da trenger jeg minst to å introverte på før jeg blir et godt menneske igjen. Kanskje jeg er hyggelig i morgen, mamma.

Nå skal jeg fortsette å se på Unbelievable på Netflix – det er en serie jeg kan anbefale! Vi skrives plutselig igjen.