På fredag våknet jeg med en kropp som kjentes ut som om den hadde blitt påkjørt av en lastebil i løpet av natten. Vondt på steder jeg ikke engang ante var en del av anatomien.

Men la oss spole et døgn tilbake: på onsdag pakket vi altså sakene våre og kjørte av gårde mot Heistadmoen. Planen var å ta en enkel og grei kosetur på et par kilometer like ved Ravalsjø, legge fra oss utstyret og gå en liten topptur før vi skulle lage camp og henge i køyene og drikke øl.

Var planen.

Før vi oppdaget bommene. Vi fikk med andre ord aldri kjørt dit vi hadde tenkt til å starte vandringen vår fra. Det var veibommer på enhver skogsvei, og vi gadd ikke gå den ekstra milen til fots – så da sjekket vi kartet på nytt, fant et sted «rett borti høgget» fra der vi ble tvunget til å parkere, og bestemte oss for å gå dit i stedet. Opp der til Styggemann, en del av Skrimfjella.

21 minutter å gå, sa Google maps. Hehe, kult.

Vi la entusiastisk i vei, vi, jeg med 23 kg på ryggen og han med 35 (!!). Gikk et stykke i svak oppoverbakke, grus, helt til oppoverbakken skiftet ham og ble tett natur og et udyr av en stigning; det var så bratt og så ulendt terreng at hvert skritt vi tok ble regelrett en knebøy – med alle de ekstra kiloene på kropp. Jeg er glad i en god økt med squats, jeg altså, men konstant i tre timer med all verdens vekt på mine skuldre? HerreGUD, så sakte det gikk etterhvert. Så sakte og med så skjelvende bein at jeg lo meg oppover de siste meterne. Jeg har ikke gått på langtur med pakning siden militæret (for ti år siden), og var alt annet enn mentalt forberedt på det der.

Koseturen ble altså mer en utfordring enn kos, men ÅH så verdt det da vi omsider kom oss opp:

Vi slo leir i bunnen av stigningen opp mot Styggemannshytta – en ubetjent DNT-hytte på 8-900 MOH. Så vakkert! Og så stille, helt uten andre mennesker. Og når jeg ser tilbake på den lille klatreturen vi mer eller mindre ufrivillig la ut på, var den ganske vakkert gjennomført den òg. Ingen (les: meg) ble grinete på vei opp, uansett hvilket slit det var. Og jo verre oppturen er, jo mer magisk er det å komme frem!

Vi brukte litt tid på å lage camp, fordi været i fjellet lager seg selv (aldri stol på værmeldingene) og vi med ujevne mellomrom måtte søke ly for en regnskur. Men til slutt fant sola oss og vi fant tre stødige trær som vi festet hengekøyer, myggnetting og tarpene til (tarp er et slags tak – ganske genialt!). Etterpå ble vi sittende på et fjell like ved, med karbonademiddag, øl og rødvin og after eight-drikk til dessert (kakao blandet med Minttu (peppermyntesprit), SÅ godt til kjølige kvelder!), og der satt vi til sola hadde gått ned og tok myggen og knotten med seg.

Dagen etter besteg vi Styggemann, etter en egg og bacon-frokost ute i det fri:

Nedturen var minst like brutal for kroppen som opp, derav lastebilen, og jeg er fortsatt full av bitt og stikk fra insektene som slo følge med oss – men for et lite eventyr det var. De må vi lage flere av.

En liten venn i verden 💕 Hun her skal vi passe på de neste fjorten dagene! Så rolig og fin, jeg gleder meg allerede til å våkne opp i morgen og ta henne med ut på en liten tur før kontortiden starter. Det finnes ikke et bedre krydder til hverdagene, når jeg allikevel må tilbringe sommeren på jobb her hjemme.

Store deler av den, hvert fall. Jeg skal straks fortelle dere om turen vi var på her om dagen – må bare få flyttet et latskap som står i veien først, hehe.

Håper dere har hatt en fin helg!

Halvveis i 2020 allerede! Hvor fort har ikke tiden gått, til tross for at alle fremtidige planer ble avlyst i mars og vi har måttet holde oss hjemme og gjøre ingenting. Juni var en god blanding av ingenting, og fine ting. Jeg fikset nytt pass, og ble sjeleglad da jeg fikk beholde det gamle. Søskenbarnet mitt giftet seg sånn plutselig, og han som får meg til å le tok meg med på Farris Bad for tjuefire timer, det mest avslappende døgnet jeg har hatt på lenge. Dagen etter dro vi ut og spilte minigolf på Hull nitten, og avsluttet kvelden (eller morgenen?) med å se soloppgangen fra vinduskarmen på hver vår pute. Vi har syklet ned til stranda, jeg har fått et glimt av en venninne eller to, og familien, hygget meg stille på hjemmekontor, jeg danset meg inn i tredveårene, dro en etterlengtet tur til Bergen, Liverpool vinner Premier Leauge og vi passerte toårsdagen siden pappa døde. Den dagen var overraskende tung, tyngre enn i fjor, men ble så mye lettere av venninner som husket det og sendte meg tanker og kjærlighet, og han droppet planene sine for å bare bli hjemme med meg den dagen – enda jeg insisterte på at han ikke trengte.

Er det èn ting jeg er takknemlig for å ha opplevd, så er det alt det vakre smerte kan utløse hos de rundt. Selv om jeg aller helst fortsatt skulle hatt pappaen min i verden, føler jeg meg heldig som har fått følt all den kjærligheten og omtanken som sorgen fører med seg. Det er i mørket vi kan se stjernene, er det ikke det man sier?

Takk for alt, juni! Hvordan var ditt sjette kapittel av 2020-boka vi er i ferd med å skrive?

Jente som har vært på shopping! McKinley fra topp til tå. Fint, hæ? Tilbud på Intersport, bare nevner det. Jeg betalte 1200,- for jakke og bukse og skoene 399,-. Jeg har brukt militærstøvler som tursko helt siden jeg dimma, og jeg er veldig glad i dem – men det blir litt i varmeste laget med innestengte ullsokker i 20+. Jeg må innrømme det. Mine to M75 passer meg nemlig ikke uten tykke føttene-mine-kveles-av-svette-sokker. Så da disse tilfeldigvis lå der i riktig størrelse og til nedsatt pris klarte jeg ikke gå videre i livet uten. Gleder meg til å teste dem ut i skog og mark!

For det er det som blir årets sommer, mest sannsynlig. Skog og mark. Ikke at det er noe å grine for, absolutt ikke, men sommeren 2020 er… rar. Strategien min har alltid vært å jobbe hele sommeren, holde fortet mens alle andre har ferie, og så av gårde til varmere strøk, helst på den andre siden av jorda, når de andre er tilbake på kontoret. Bare fordi jeg kan. I år kan jeg ikke. Så jeg føler meg litt rådvill, hva skal jeg liksom fylle alle disse ferieukene mine med nå?

Vi har vært inne på mye, både snakket om Island (som blir vanskelig, fordi mannen er permittert og kan plutselig bli kalt ut på jobb igjen) og bobiltur til nord. Det sistnevnte skal resten av Norge også, så det slo vi litt fra oss. Enn så lenge har vi landet på kortere turer i skog og mark. Jeg fikk hengekøye til bursdagen (!!!!), og handlet litt mer av det jeg trenger til noen dager i friluft i går, så neste uke blir det hvert fall en natt eller to under trærne! Og så blir det kanskje kanotur senere i sommer, og en dag på Høyt og lavt i Vestfold. Små drypp av ferie, så vil tiden (/pandemien) vise om det blir en lenger reise senere i år – eller om jeg må svi av alle fem ukene her hjemme i vår lille diamant i nord.

Det er ikke så verst det heller.

Hva er dine sommerplaner?

Reklame: betalt skriveoppdrag for Randi Noyes

–Jeg hører fra deg når du har lyst, avsluttet hun samtalen vår med.

Etter at vi hadde lagt på satt jeg noen minutter og bare stirret tankefullt ut i luften. «Når du har lyst»…. Selvfølgelig, det er dette hun mener.

Plutselig forstod jeg hva hun mente med å «lede med hjerte» og denne «kunsten å lede seg selv«, som er tittelen på boka hun nå gir ut for andre gang. Randi Noyes. Hun vil bare høre fra meg når jeg har lyst, på den måten tvinger hun meg til å lede meg selv – med hjertet. Det er lysten min og det jeg innerst inne vil som styrer meg når jeg nå forfatter disse ordene.

Jeg fikk ingen tidsfrist, annet enn «skriv noe før høsten en gang», ikke noe press, det tok meg flere uker før jeg tok kontakt med henne igjen etter vår første korrespondanse – hun maste aldri. Nå skjønner jeg hvorfor. Det er en uvant måte å jobbe på, men samtidig så befriende.

Det er ikke det at jeg fra nå av forventer at alle oppdragsgivere skal gi meg den friheten. Jeg er godt vant med tidsfrister, og jobber som regel best under press. Nettopp derfor var det så fascinerende å bli utfordret på det motsatte.

«Når du har lyst». Alt blir så mye mer ekte, da, det jeg leverer kommer innenfra – ikke utenfra. Jeg skriver nå fordi jeg føler for det, ikke fordi jeg må. Og jeg har ikke rukket å lese hele boken enda, «Kunsten å lede seg selv», men etter de første tretti sidene forstår jeg jo nå hva hun skriver enda bedre – nå når jeg liksom lever det i praksis. Du skal lytte til deg selv, hva du ønsker, finne din styrke. En av mine styrker er å skrive, og jeg skriver faktisk best når ordene kommer av seg selv – ikke når jeg må tvinge dem frem. At hun som oppdragsgiver gir meg den friheten og lærer meg hva det vil si – uten å egentlig ha gitt meg en annen lekse enn den enkle setningen «Jeg hører fra deg når du har lyst». Det satt i gang så mye i meg. Jeg er spent på hvor mye mer som er i gang når jeg i tillegg har lest boken.

«Kunsten å lede seg selv». Jeg er ikke så god på selvledelse, jeg som lar tilfeldighetene råde og tar livet som det faller seg. Lytter sjeldent til hva jeg egentlig føler og vil innerst inne, jeg sier ofte ja fordi det er det som er min standardinnstilling. Ja, ja, ja. Vil ikke skuffe folk, gjør det meste fordi det passer andre – ikke nødvendigvis fordi det passer meg selv. Ja, sier jeg og kjenner først etterpå at jeg egentlig ikke hadde lyst. At jeg egentlig mente nei, men fant det vanskelig å si det. Og så angrer jeg, og gjør ting jeg verken føler for å gjøre – eller er noe god på.

Jeg trenger å lære meg den kunsten det er å lede seg selv, og basere det lederskapet på hjertet. Da var det godt å finne en læremester i Randi, som kanskje uten at hun var klar over det ga meg min første hjemmelekse med ordene; skriv når du har lyst.

Reklame: sponset bok – Aschehoug

Jeg kaller visst alt for «boktips», selv om jeg ikke nødvendigvis tipser om boka fordi den er god. Kom jeg på nå. Så ta tittelen på disse boktipsene med en klype salt. Dette er hvert fall den siste jeg leste ut – og dere skal vite at DET? Tok tid.

Krigslys handler om etterkrigstiden i London i 1945 og utover. Vi følger et søskenpar, tenåringene Nathaniel og Rachel, som blir forlatt av foreldrene sine på mystisk vis. I stedet kommer en mystisk mann kalt «Møllen» og tar over rollen som foresatt, og huset fylles av hans spesielle omgangskrets – som alle er opptatt av å beskytte søsknene, uten at de forstår mot hva eller hvem.

Tolv år senere får vi bli med Nathaniel på hans reise tilbake i tid, når han prøver å forstå hva som egentlig skjedde da han var yngre.

Forfatteren, Michael Ondaatje, har også skrevet Den engelske pasient, som jeg husker mamma var begeistret for da jeg var yngre. Så på grunn av hennes begeistring (for filmen, riktignok) ble nok forventningene mine litt høye til Krigslys. Dermed ble det en ganske tung start når den ikke innfridde med det samme; det tok lang tid før jeg kom ordentlig i gang og inn i historien, jeg syns den hoppet litt for mye hit og dit og jeg slet ærlig talt litt med å holde tråden.

Det var ikke før jeg kom meg frem til Nathaniels undersøkelser – 12 år etter etterkrigstiden – at jeg begynte å like boka bedre, og da var det bare rundt 100 sider igjen. Da falt mye mer av historien på plass for meg, og det kom til og med noen overraskelser som gjorde boka litt lettere å like!

Oppsummert var boka litt verken eller for min del – jeg ga den en treer på goodreads, og dere må gjerne gi den en sjanse dere også.

Det var den bursdagshelga! 🎈 Jeg festet meg inn i tredveåra, jeg hater egentlig det verbet – «å feste» – det har jeg alltid gjort. Jeg har aldri vært en som «fester», jeg kan godt drikke øl, høre på høy musikk og danse litt med fine folk, men jeg FESTER ikke, ikke faen. Uansett; helga var full av festligheter! (Det var bedre)

På torsdag traff jeg kollegaene mine for første gang siden mars, til sommeravslutning skråstrek bursdagsmiddag for han som bikka femti i mai (og litt meg som skulle bikke tredve dagen etter). Vi spiste meksikansk på el camino ved Aker Brygge, SÅ godt! På fredag (bursdag!) fikk jeg både frokost på døra og bursdagssang over Teams fra avdelingen, herregud – jeg lo så jeg gråt. Det er jo klin umulig å synge samstemt og koordinert over video! Det er den verste og beste bursdagssangen jeg noengang har fått, haha!

På kvelden var det Vervenfest (uten -ival bak, siden selve festivalen måtte vike for pandemien) på feil side av fjorden, og jeg fikk et lite (litt mer samstemt) kor utover kvelden der også, i tillegg til grillings og hageleker. Vervenfestivalen varer i to dager, så på lørdag var det på’n igjen med samme gjengen. Etterfulgt av familiebursdag hos meg dagen derpå, med mammas fantastiske skinkehorn, kake og kaffe og en sang nummer tre 💛 Spør om jeg var sliten på søndag (og mandag), a. Men det ble en gøy start på et nytt tiår!

Gøy, men…

Unnskyld, pappa, jeg vet at du holdt ut, at du tok hensyn til bursdagen min før du døde, vi smilte hvert fall av det etterpå, vi som ble igjen – for det var liksom så typisk deg. Hensynsfull og tålmodig. Jeg vet at du holdt ut lenge nok til at 19. juni, dagen min, ikke skulle bli så fargelagt av døden. Men jeg kan bare ikke noe for det.

Du mangler på bursdagskortet, du mangler rundt bordet, du mangler. Og selv om jeg setter så utrolig stor pris på alle jeg fortsatt har, og alt jeg får, vil det alltid være et «HURRA, men….» i juni.

Et stort hurra, med et stille «men…» og i morgen er det to år siden navnet ditt ikke lenger kunne skrives på et bursdagskort. Jeg kunne sånn ønske at jeg kunne fått flere enn 28.

La meg presentere årets bursdagsgave fra han som får meg til å le; tjuefire timer på Farris Bad! Herregud, for en drømmehelg det var sist helg. Strålende sol, champagne da vi kom på rommet (jeg maste om det hver gang vi byttet hotell i karibien, nå oppfylte han endelig drømmen min), aromamassasje og timer i spaen. Jeg sover fremdeles som en stein, noe jeg ikke har gjort på månedsvis, og jeg er overbevist om at det var oppholdet vårt på Farris som reparerte søvnen min – sånn en gang for alle.

Jeg har aldri vært der i normale tider, så jeg vet ikke hvordan det vanligvis er, men hvis det er lov å si; jeg tror koronatiltakene gjorde oppholdet komplett for min del. Jeg som ikke er så glad i folk, mener jeg. Det var max. 50 mennesker i spaavdelingen av gangen (du må booke tid på forhånd og du må bo på hotellet for å få tilgang – vi fikk 2,5 timer å boltre oss på fredag kveld), og på badstueeventet vi meldte oss på var det max. 25 – vanligvis er det plass til 100. SÅ behagelig, så stille og avslappende! Og det badstueeventet var fantastisk. Skriver jeg nå. Spurte du meg mens jeg lå der, hadde jeg mest sannsynlig slått deg ned – jeg hatet den intense varmen.

Det var en gradvis oppvarmning til 80 grader, med nedkjøling mellom hver etappe. Først litt varme, så en kald dusj. Så litt sterkere varme, etterfulgt av et bad i sjøen. Den siste varmen? Jeg følte at kroppen min bokstavelig talt tok fyr da badstuemesteren løp rundt og viftet varmen på oss. Det var så uutholdelig vondt, så vondt at jeg til og med lagde lyder, men så uendelig deilig etterpå. Jeg har egentlig aldri likt badstuer, jeg sliter med å få puste der inne og slapper hvert fall ikke av – jeg blir mer anspent fordi den trykkende varmen stresser meg. Men etter å ha vært gjennom «hele ritualet» på det eventet, så har jeg ombestemt meg. Badstue er livet!

Sengene på hotellet må faktisk nevnes de også; det var med hånden på hjertet som å sove i en sky! Det er den beste dyna jeg har krøpet inn i noen gang. Jeg prøvde å finne ut hva slags merke det var, uten hell – men neste gang jeg skal kjøpe meg dyne, skal jeg også ha en sånn sky.

Vi reiste hjem igjen på lørdag, og tilbragte kvelden ute i Horten – med minigolf og en strengt regulert øl på Saxon, eller hva det heter. Det er rare tider å oppsøke byen på, men det var en nydelig kveld uansett. Vi avsluttet den i vinduskarmen hjemme mens vi så utover det som nærmet seg en soloppgang i fjorden. Verdens beste (før)bursdagshelg! Nå har jeg bare to dager igjen i tjueårene, tenk på det. Tenk litt ekstra på det, dere som har fulgt meg siden jeg var nitten år og dro i militæret. Vi har tilbragt hele ungdommen min sammen!

To bilder fra en juni vi helst vil glemme (men samtidig ikke?), men jeg tok ingen bilder juni to år senere så sånn får det bli.

Jeg sov hos mamma i natt, og det går en stund mellom hver gang jeg gjør det, nå når jeg liksom er voksen og har funnet en mann på feil side av fjorden, men jeg gjenoppdager stadig hvor deilig det er. Hvor rolig jeg blir av det. Hvor godt det gjør meg. Å være hos henne.

Det er litt som å krype oppi et trygt fang, og bare bli tatt vare på. Jeg går og plukker en strikkagenser fra skapet hennes, tar den på og fylles av en varm følelse av å tilhøre. En følelse av hjemme. Jeg elsker å låne genserne hennes, og tyvlåner parfymen hennes òg – hver gang jeg er der. Lukter mamma hver gang vi får besøk, eller jeg går ut av døren. Luktet mamma da jeg var og fikset nytt pass i dag.

Jeg ser på alle tingene i leiligheta og ser henne. Det er så mamma, alt sammen. Jeg hadde hjemme(hos-henne)kontor mens hun var på jobb, og hver gang jeg gikk til kjøleskapet fant jeg noe nytt, noe godt, det er så mamma. Å alltid ha noe godt på lur. Et fullt kjøleskap som inviterer til skattejakt. Jeg satt meg ut i sola på verandaen og alle blomstene der ute er så mamma. Vakre farger, godt stelt. Håndskriften på små Post-it-lapper på kjøkkenbordet, små påminnelser, det er så mamma. Jeg roter i skapet på jakt etter solkrem, blant kremer og kluter, mamma er der også.

Og mens jeg satt der ute i solen med mammas solkrem og en boks med Ramlösa fra det magiske kjøleskapet, omringet av mammas farger og blomster, syns jeg jeg så en svak halo-sirkel rundt solen, helt lik den som åpenbarte seg for oss den dagen i juni for to år siden da pappa døde. Der er jo pappa også, tenkte jeg og smilte.

Jeg har mistet han, og kommer aldri til å glemme det. Men åh så viktig det er å ikke glemme de som fortsatt er her også. Jeg er så glad for at du er her, mamma. 

Tenk om hele sommeren bare kunne ha vært sånn her, da.

I dag syklet vi ned til stranda etter en sen frokost og lå der og leste frem til middagstider (jeg er så svak for menn som leser bøker – tenk at jeg fant meg en sånn en, smil). Tok årets første bad også, og det var faktisk ikke så kaldt som jeg fryktet. Forfriskende, som mamma ville kalt det.

Håper dere har hatt en fin pinse!