Beina mine rister. Armene mine skjelver. I skrivende stund har jeg holdt på konstant i tjuefire timer, med åtte timers himmelsk søvn som eneste avbrekk. I ekstasen over å endelig ha kjøpt drømmehuset (!!) glemte vi litt at han skulle reise dagen derpå, og at hele prosjekt «få leiligheta klar til fotografering og salg» falt på meg. Ha det, da! Når du kommer hjem igjen blir hjemmet vårt snart noen andres.

Jeg klager på ingen måte; jeg elsker å klare meg selv, elsker å fikse, rydde og style rom. I dag fikk jeg dessuten uvurderlig hjelp fra moren hans, som hjalp meg med å bære det havet av ting vi hadde i boden (som jeg nå har forvandlet til et fint, lite oppholdsrom) ned og ut i bilen, og opp på loftet deres. De to største og mest tidkrevende oppgavene var det som stresset meg mest; fikse boden og male ferdig taket på soverommet. Han reiste i går, og jeg er allerede ferdig med begge.

Og uansett hvor mye beina rister og armene skjelver, banker hjertet mitt enda mer; VI HAR KJØPT HUS! Og det er perfekt. Vi blir værende i Horten, men får litt mer plass å boltre oss på – inkludert et etterlengtet gjesterom. Og hjemmekontoret/biblioteket? Åh, gleder meg i hjel til å innrede det og til å vise dere. Jeg gleder meg generelt i hjel. HUS! Med hage!

Jeg har enda ikke klart å prosessere 2020, og 2021 vet jeg ikke helt hva var, men 2022? Det starter bra.

Klokka er to og jeg hiver i meg den siste skvetten med øl, smiler det smilet noen har fortalt meg at ser ut til å hinte om noe mer, uten at jeg egentlig skjønner hva de mener, det er bare sånn jeg ser ut. Sånn jeg smiler. Ingen skjulte budskap.

Det er noe ved deg…, sa de, og hvis det er noe i det hele tatt så er det behovet mitt for at du skal slutte å stryke meg på beinet, tenker jeg og reiser meg med kraft for å signalisere the end, god natt. Du kan gå. Ikke ta på meg.

Snubler ut i natten med et soundtrack fra Spotify jeg tenker passer til øyeblikket. Dette er så her og nå, det her er meg. Dette er livet. Jeg er levende.

Jeg vil bare være den karakteren i en film jeg ikke helt vet om er et drama eller en komedie. Kanskje begge deler. Hun som kløner seg gjennom livet, tar alt som det faller seg, kaos og spenning, tårer og latter, og du passer inn på et vis, du gjør det, men på et annet føkker du fullstendig opp, tenker jeg og håper i mitt stille sinn på et sceneskifte sånn at dramaet mitt – eller komedien – kan få utspille seg videre, uten deg. For hva gjør du her, egentlig, regisserer din egen dramakomedie med meg i en slags birolle? Jeg ble født til å spille hovedrollen, men det kunne jo ikke du vite.

Jeg var aldri laget for et forutsigbart plott, var jeg vel, tenker jeg tilfreds under den stjerneklare himmelen mens jeg sender av gårde en takknemlig tanke til mamma for at hun aldri har gitt meg dårlig samvittighet for å ikke slå meg til ro, som alle rundt meg ser ut til å gjøre. Forlovelser, bryllup i flertall, x antall nyfødte verdensborgere, alle er på fast forward, mens jeg selv står på pauseknappen, på stedet hvil – eller det stikk motsatte. Det kommer vel an på øyet som ser. Mitt eget ser det stikk motsatte, og jeg tror ikke jeg er den eneste. De lever gjennom meg, de nå, har de fortalt meg. De som slo seg til ro. Jeg vil heller leve urolig enn å slå meg til ro med et liv jeg må leve gjennom andre, tenker jeg og smiler.

«Livet ditt er som en film», sa noen en gang, uten at jeg helt vet hvem som regisserer den, jeg vet knapt hvem som spiller hovedrollen, for hvem faen er jeg, egentlig, som smiler et smil som kan bety tre ting eller mer, tar kvelden klokka to, eller fire, eller ti, blir med en hjem, ser på film med noen andre, synger Løvenes konge når jeg er full og forsvinner inn i meg selv når jeg er tom. Jeg er drama – og komedie – og hadde filmen tatt slutt i morgen ville jeg faktisk ha vært fornøyd.

Det er jo til syvende og sist det viktigste.

At du regisserer en film du kan gi en åtter eller nier på IMBD når den tar slutt.

Teksten er skrevet litt nå og da, mest da.

Kapittel ni av tolv, det betyr at boka 2021 nærmer seg slutten og hvor sykt er ikke det? Det er alvorlig snakka snart to år (!) siden pandemien traff oss for første gang. Jeg hater å si det, men da jeg var ung (…) ble jeg fortalt at tiden bare går fortere og fortere jo eldre du blir. Jeg begynner å bli eldre – i kursiv.

Okei, takk til Marie (74 år) – det var september jeg skulle snakke om.

Måneden som startet med at bestefar fylte år, og vi var i bryllup. Et bryllup som har blitt utsatt hvert fall to ganger på grunn av pandemien, og som hundre prosent leverte på forsøk nummer tre. Venninna mi ble mamma, og jeg ble en sånn «tante» igjen. Vi fikk liv i båten en-de-lig, og tok en siste tur ut på fjorden før den gikk på land. Jeg pendlet sånn en dag i uka, var hos frisøren og tok mørke striper som fikk det blonde håret til å virke enda blondere. Litt feilslått, egentlig, for planen var å bli mørkere – men det blonde ble iskaldt og jeg er fornøyd!

Norge åpnet igjen, og vi dro på byen for å kjenne på stemningen. Den var ikke så eksplosiv som jeg hadde sett for meg, men det føltes godt å bare kunne gå inn og sette oss hvor vi ville, tørrprate med fremmede mennesker og faktisk gå til baren for å bestille øl. Samtidig som de har beholdt muligheten for å bestille via app. Herregud, den håper jeg de beholder til evig tid.

Hvordan var din september?

I morgen klokken fire, dere. I morgen klokken fire. 561 dager, og her er noe av det de har gitt meg:

• en samboer, for helt ærlig; vi hadde aldri flyttet sammen så fort hvis ikke coviden hadde dyttet oss
• en ny adresse, på feil side av fjorden
• en ny arbeidshverdag som passer meg så mye bedre
• lærdom. Jeg har lært at jeg jobber mer effektivt alene enn i et åpent kontorlandskap. Jeg har lært at det å gå tur sammen kan like gjerne skje via telefon. Jeg har lært at venninner kan facetimes og at vinkvelder kan være digitale. Jeg har lært om krisekommunikasjon i den virkelige verden, ikke bare i en fiktiv krig på en militærøvelse. Jeg har lært at til og med jeg trenger et sosialt liv, når jeg har vært for lenge uten
• fire nye hobbyer; puslespill, grønnsaksdyrking, maling og sying av putetrekk
• perspektiv. Ikke at jeg har vært så utakknemlig tidligere, for jeg vet som regel å sette pris på de små tingene, men nå setter jeg enda mer pris på den friheten vi vanligvis har og tidvis tar som en selvfølge
• alenetid, så veldig mye alenetid og tusen takk for det
• nye venninner (paradoksalt nok, si)
• naturopplevelser
• båt
• en ny alder, tenk at jeg var i 20-åra da det hele begynte

Det eneste jeg kommer til å savne er meteren mellom meg og fremmede mennesker. Og aksepten for å si nei til å være sosial. Den siste skal jeg prøve å ta meg med videre. Det er på en måte litt trist hvis det må en nedstenging av hele samfunnet til før jeg klarer å si nei.

Hva har pandemien gitt deg?

Det skulle bare ta oss hele sommeren før båten endelig bestemte seg for å fungere igjen! På tirsdag skinte solen og han hadde vært nede og fikset dagen før, så vi fikk tatt en liten ettermiddagstur på det som ser ut til å ha vært den aller siste sommerdagen for i år. Jeg trengte det, tror jeg, å avslutte sesongen med et positivt minne – sånn at båten ikke bare ble den dritten som ødela ferien.

NÅ er det høst, vel? Jeg har vært så mett på sommer de siste ukene, at enhver varm solskinnsdag nesten har vært en plage, hehe. Like irriterende som en gjest som aldri går hjem. Nå har den endelig gått hjem og jeg er så klar for mørke innekvelder, levende lys, bøker og rødvin 🍷 🍂 Og de siste tolv sesongene av Grey’s 🥰

Har du noen planer for høsten?

Den siste sommermåneden startet mer eller mindre ute i skogen, ved Merkedammen. Det var et helt nydelig sted uten dekning og nesten uten folk. Så deilig! Vi ble der i to netter, før vi rullet ned til sivilisasjonen igjen.

Mamma fylte seksti, og jeg ble invitert i både dameselskap og familiebursdag. Mellom feiringene tok jeg og han som får meg til å le en tur til Oslo, hvor vi hadde to netter på hotell og to fine kvelder i hovedstaden. Vi hang med Thea (lifeofOslo) og en gammel kollega, testet ut Escaperoom og Ocho – en digital dart-pub. Resten av ferien tilbragte vi i Fredrikstad, før jeg ruslet tilbake inn på hjemmekontoret.

Jeg var på avdelingssamling på Lysebu, og så kollegaene mine igjen for første gang på over ett år. Jeg var på én dags Vervenfestival med fine folk i Horten, og begynte så smått å pendle fra ny by. Jeg tok vaksinedose nummer to og ble dausjuk, og var på beina igjen dagen etter – akkurat tidsnok til å få besøk av mamma og moren hans. Vi spiste lasagne og drakk rødvin, og jeg begynte å glede meg til høst.

Jeg var en dag innom militæret for å fotografere, og dro på foredrag med Audun Myskja på Nøtterøy samme kveld og plutselig var det september.

Hvis august skal få et terningkast må det bli en firer.

Hva med din?

Jeg overlevde! Dramatisk som jeg er hadde jeg mine tvil i går, jeg flyttet meg ikke én meter uten å ha telefonen med meg – tilfelle jeg måtte ringe etter ambulanse, haha. Jeg kan ikke huske å ha vært så dårlig noen gang.

Jeg våknet først med en følelse av at en flokk med gnuer hadde løpt meg ned, og kunne i stor grad relatere til Mufasa. Hele kroppen var så øm, men dette skal jeg alltids overleve, tenkte jeg fornøyd og hadde forventet noe verre. Helt til timene gikk og formen bare kollapset utover dagen. Hodet sprengte, uten at smertestillende kunne hjelpe meg. På et tidspunkt googlet jeg «hvor mange paracet kan man ta», helt desperat etter å få det bort uten å pådra meg en forgiftning i forsøket. Jeg frøs og svettet om hverandre, følte meg mørbanket og ødelagt. Kroppen min var generelt ikke et godt sted å være i går, og det rareste var at det liksom var selvforskyldt.

Men hvis det der var en liten forsmak på hva korona kan være, og det skrev en intensivsykepleier til meg at det var, er jeg evig glad for at jeg om en ukes tid er helt beskyttet mot viruset. For det DER er jeg ikke interessert i en gang til.

I dag er formen heldigvis litt bedre! Armen er fortsatt øm, men enn så lenge kjennes resten helt fint ut igjen. Én dag nede for telling er verdt å betale for å slippe uker og måneder med koronasykdom. Husk det, hvis disse bivirkningene skulle skremme deg. En annen jeg skrev med i går ble smittet i februar, og er sykemeldt og mangler luktesans fremdeles. Det burde skremme mer enn eventuelle bivirkninger.

Hurra! Jeg hadde egentlig ikke time for andre dose før i oktober, men så ble den fremskyndet og her er jeg. Fullvaksinert og veldig snart beskyttet mot hele elendigheta som herjer igjen der ute.

Jeg fikk Moderna denne gangen, og sitter egentlig bare og venter i spenning på hvordan kroppen min skal reagere. Alle jeg har snakket med på min alder har blitt litt pjusk av akkurat den, og nørd som jeg er har jeg forberedt meg i hele ettermiddag. Tok meg en dusj, fordi jeg regner med at armen blir ubrukelig utover kvelden og morgendagen. Jeg hamstret spagetti ala capri og godis, så jeg har noe å leve på hvis jeg går ned for telling. Det er egentlig ganske dust å leve som om jeg blir syk, for da blir jeg det garantert. Er det ikke dette som kalles manifestasjon? Lev som om du har oppnådd «drømmen» din, så skjer det? Jaja, better safe than sorry.

Jeg håper bare jeg er i form til helgen, for da har jeg invitert mødrene (altså min og hans) på vin og lasagne!

Har noen av dere fått begge dosene? Ble dere syke? 

I dag satt jeg føttene mine på kontoret for første gang siden 2020! Det føles litt som om vi blar om til et nytt kapittel nå, til alt det livet skal være etter pandemien. Jeg hadde hvert fall den følelsen i dag tidlig, der jeg syklet i halvsøvne ned til ferjekaia for å komme meg til jobb. Det som tidligere bare var en fireminutters gåtur til togstasjonen før jeg kunne sovne stille inn på vei til Oslo, har nå blitt et lite eventyr på morgenkvisten.

Jeg flyttet jo midt oppi det hele, og har ikke fått prøvd ut pendlerruten fra ny by før nå. Med to timers reisevei, i stedet for bare én. Med sykkel, ferje, tog og bein som transportmidler, i stedet for bare de sistnevnte. Det var en overraskende fin start på dagen! Frisk luft, få på seg fjeset på ferja, jobbe litt, sette seg på toget – nyte at vognene fremdeles er ganske tomme, solskinnet utenfor, Nyhetsmorgen på øret. Det var til og med litt deilig å komme seg ut og bryte opp den ensformige hverdagen på hjemmekontoret. Spør meg igjen i november når det pissregner og blåser ute, hehe. Men i dag? I dag var det fint.

Fint å se igjen kontoret, og oppdage at adgangskortet fremdeles ville slippe meg inn. Fint å ha noen å hilse på før jeg setter meg ned ved skrivebordet for å starte arbeidsdagen. Fint å kunne småprate med kollegaer mellom alle e-poster og oppgaver, å ha noen å rusle ned til lunsj med. Finest i verden å endelig få spise grønnkålcrisp igjen – jeg vet man kan lage det selv, men kantina lager de beste. Angrer litt på at jeg ikke hamstret med meg hjem. Fint med kaffemaskina, fysiske møter og at det å forlate kontoret innebærer mer enn bare ti skritt før du er hjemme i egen stue. Og fint å vite at jeg kan sove litt lenger igjen i morgen, når ferja går uten meg og kontoret er her hjemme.

Jeg tror ikke den nye hverdagen blir så verst, jeg.

Ja, hei. Så. Ferien er over og jeg kan legge hendene på tastaturet igjen uten å bli uvel. Neida, så fælt har det ikke vært, men med hånden på hjertet: halve ferien min ble en mental kamp.

Jeg trengte den så innmari, denne ferien. Men så streiket båtmotoren, av ulike grunner holdt vi oss mye i leiligheten og det å være hjemme var det siste jeg hadde behov for. Jeg har omtrent ikke vært andre steder det siste halvannet året, og jeg trengte så sårt å komme meg ut. Koble av, se noe annet enn de veggene jeg har stirret inn i siden landet stengte ned, jeg ville våkne opp et annet sted. Det å ha jobb og ferie under samme tak fungerer åpenbart ikke, hvert fall ikke for meg. Jeg fant meg liksom aldri til ro.

Jeg var så desperat etter å komme meg bort, at når dagene bare gikk, fortsatte å gå og vi fremdeles befant oss hjemme? Det ble rett og slett for mye for meg. Jeg stresset fordi vi var hjemme og hjemme forbandt jeg med jobb. Jeg stresset med å finne ting å gjøre, stresset da jeg ikke fant noe, stresset fordi jeg ikke klarte å ikke stresse. Det tok et lite sammenbrudd og halvannen uke før tankene mine endelig slapp. Og da var halve ferien gått, så jeg måtte stresse litt over det og. Skjønner dere, eller? Haha! Jeg kan le av det nå, for listen over i-landsproblemer kan være ganske underholdende sett i perspektiv, men samtidig: det handler om psykisk helse. Og den må tas på alvor.

Det var den mørkere delen av ferien, den lyse veide heldigvis opp! Vi dro til Tønsberg en dag, og spiste indisk på Bombay Tandoori. Vi kjørte innom Hvittensand i Larvik, før vi tok en natt på Kragerø Resort og en tur nedom byen dagen etter. Vi hadde to netter i hengekøye ved Merkedammen (bildet over, SÅ fin plass) og to netter i Oslo. Vi var på Escape Room, kino, spiste ute og var med fine folk både i hovedstaden, Horten og i Fredrikstad. Og så avsluttet vi det hele med å feire at opphavet mitt, verdens beste mamma, har bikket seksti!

På denne siden av ferien kjennes den lang ut, det er jeg glad for. Selv om de første dagene på jobb igjen alltid er litt seige, sitter jeg med en følelse av å ha hatt fri. At jeg har fått koblet av, pustet ut. Jeg har en feriehjerne jeg må sveive i gang igjen, slik man skal etter en ferie. Og så har jeg lært til neste pandemiske sommer: legg alltid to planer hvor minst én av dem ikke innebærer båtmotor, heh.

Så, hvordan har deres sommer vært? Hva gjorde dere? FORTELL!