EX FUCK

October 30th, 2014

I dag satt jeg i et kvarter med hodet i hånden og trommet med pennen mot papiret i lesesal C, mens jeg leste meg sveiseblind på oppgaveteksten i eksamen i EXFAC, og sekundene tikket og tiden gikk. Jeg lo litt, bannet litt (innvendig) og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme meg ut av gjennom det her. Jeg lette febrilsk i tankerekkene etter noe som kunne hjelpe meg, en setning, et ord, en enkel bokstav, hva-som-helst, for jeg vet at blikket mitt iallfall har streifet innom det jeg i dag skulle bevise at jeg kunne, men ingenting kom tilbake til meg når jeg virkelig trengte det, ikke et punktum en gang. Ikke et punktum! 

Jeg hadde klokka på kvart over seks i dag tidlig, bare for å lese meg opp en siste gang i noen timer før eksamen som startet klokken ni, jeg spiste frokost, kledde meg opp fint (for jeg har hørt at antrekk gjør noe med deg – kle deg smart, bli smart) og jeg leste I HELE GÅR – kun avbrutt av tissepauser og en matbit, og jeg trodde jeg hadde sånn noenlunde oversikt over de største overskriftene i pensum, og så får jeg servert to spørsmål jeg OVERHODET ikke kan svare på. HVA ER DET HER?! Det er så typisk! Jeg vurderte å trekke meg i siste liten, men jeg har hørt så mange si at “du kan mer enn du tror!”, så jeg satt til slutt pennen mot papiret, lukket øynene og lot det stå til. Det sa stopp etter bare tre sider, og hjernen kjentes ut som en vridd svamp, og jeg leverte til de hyggelige pensjonistene, og lo hysterisk hele veien hjem. Det gikk så latterlig dårlig! Dere skulle vært der! Åh, herregud.

Så nå er jeg forberedt på nye runder med Humanoria og Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, for hvis dette ikke blir stryk, så stryker jeg a.l.d.r.i. Jeg har litt lyst til å snuble i toppen av en trapp med vilje, bare for å straffe meg selv for den halvhjerta innsatsen jeg la i å lese i høst, det er FOR SENT å skifte gir når det er to uker til eksamen, og 600 sider med pensum, Marie! Men jeg skal gå pent i trappene, og fortsette der jeg slapp. Jeg har jo bøkene, og jeg har hjernen, og viljen óg. Stoffet er kanskje tungt, men det er så interessant! Om mennesker, om selvet vårt, om hvorfor vi gjør som vi gjør, om hvordan samfunnet er og hva det er, og om kommunikasjon, mediering og påvirkning, og jeg vil jo virkelig lære det her. Jeg har lest mye de siste fjorten dagene, og kan mye mer enn for fjorten dager siden, det er bare snakk om å få kontroll på det siste. Og det skal jeg få, jeg må bare finne tilbake den skoleflinke jenta jeg en gang var – og fortsatt er, jeg hadde bare glemt hvor jeg slapp henne av sist.

Det er som med hesten, når du først har falt av er det bare å komme seg opp i salen igjen og fortsette!

Ph_priv

Exam in EXFAC today. I failed, totally. I’ve been reading for this, but I started too late and I didn’t have my priorities right at all. But now I’ll get them right, and I’ll do it all again. So it’s time to get back up on the horse, and continue riding. I am gonna do this!

THOUGHT OF YOU

October 30th, 2014

ALL I SEE IS NORTH AFRICA

October 29th, 2014

Foran meg ser jeg tre eksamener, en kontrakt med arbeidsgiver som snart går ut, en leilighet som koster mer i måneden enn jeg får i stipend, og en uoppnåelig drøm om et trygt, fast og eget sted å bo, og om kveldene ligger jeg med angst som en knyttneve i magen, og jeg ser altfor langt frem for mitt eget beste. Så jeg lukker øynene i stedet, og ser Marokko spinne på innsiden av øyelokkene mine. Verden, verden, verden, det var mye enklere når det bare var vi to.

Ahead of me I can see three exams, one contract with my job that soon runs out, an apartment that costs more than I get in scholarship, an unattainable dream of having my own place to live, something I own, somewhere safe. So I close my eyes instead, and find Morocco spinning on the inside of my eyelids. My world, my world, my beautiful world. It was so much easier when it was just you and me. 

Photo private, Marocco 2014

HEAR HEAR

October 28th, 2014

Denne uken sett fra et tirsdagsperspektiv:

- To dager inn i uka

- To dager til eksamen i EXFAC

- To pizzaer å lage, for jeg blir opptatt med både eksamen og Ecuador så jeg rekker ikke å lage de to neste ukene (pizzaene jeg lager havner her, og sjokoladepizzaen var himmelsk, dere burde prøve!

- To fine støv*, som ble glade for to fine blogginnlegg. (*mamma og pappa)

- To pluss tre timer skoleprosjekt i går, filmprosjekt at my place, og vi ble ferdig og jeg er så glad og fornøyd med det, for hvis filmen blir godkjent kan vi gå opp til eksamen! Det var ikke lenge siden jeg stod uten filmgruppe og var dritstressa for at jeg kanskje ikke fikk tatt eksamen i det hele tatt i år, fordi hvordan skulle jeg få tid til film og gruppeprosjekt midt i eksamener, skole, jobb og reise? Jeg fant gruppe, jeg fant tid, og nå har vi GJORT det, og gjort vårt beste, og jeg bare håper det er godt nok.

- To leopardflekker som jeg nesten vil beholde, for å minnes hvor uforutsigbart livet er, og hvor heldig jeg er som ikke har det verre

- To armer å savne helt til fredag

- To fingre opp i luften for fred

Har dere to til meg på en tirsdag?

_______
This week seen from a Tuesday perspective: 2 days into the week, 2 days until exam in EXFAC, 2 pizzas to make ’cause I’ll be busy with exam and Ecuador the upcoming weeks (the pizzas I make are posted here, you should really try the one with chocolate, it was so good!), 2 good parents that were really happy about 2 fine posts about ‘em on my blog, 2 + 3 hours with film project at my place yesterday, for school, and we made it and I’m so happy about that ’cause if the professor approves our film, we can take exam this semester! 2 leopardspots that I almost wanna keep ’cause they remind me of how unpredictable life can be and how lucky I am to be healthy and safe, 2 arms to miss until Friday, 2 fingers up in the air for peace. 

Got 2 for me this Tuesday?


Photo_ Private 2011


Oh, and two new shoes: Heels – Black Beauty (sponcored) from MODEKUNGEN. They’re actually soft and good to wear! Even though I feel like bambi, not used to walk in heels….

DAD

October 27th, 2014

Hei, pappa.

Jeg hadde egentlig tenkt å spare dette innlegget til farsdagen, men så tenkte jeg: nei. Hver dag er en farsdag, iallfall bak ribbeina mine der hjertet mitt slår og der hvor du bor. Du flyttet inn den dagen jeg kom til verden, og sikkert før det óg, og jo eldre jeg blir, jo større plass tar du der inne. Pappajente, alltid vært.  Jeg har hatt noen ord liggende og ulme lenge, og tenkt på at jeg måtte få de ned, og ut, så her kommer de, og kjenner jeg mamma rett kommer hun til å lese de for deg. For du kan ikke lenger lese dem selv. Og det er litt av kjernen i det jeg har på hjertet.

Da jeg var ute og løp for flere måneder siden hørte jeg på Hedegaard – Happy Home. I teksten synger han: What will I say when my kids ask me who my daddy was? Og det skulle ikke mer til, før tankene mine sprang og spant av gårde, raskere enn beina kunne bære meg der jeg løp.

Jeg skal innrømme at tankene mine også fikk et kappløp med tiden den helga i august da jeg helt ærlig trodde jeg kom til å miste deg. Jeg visste ikke om jeg hadde en pappa gjennom hele den helgen, og ord kan ikke beskrive den forferdelige følelsen jeg bar med meg på den altfor lange bussturen hjem for å se deg der du lå på sykehuset, koblet til en pustemaskin som sørget for at du fremdeles var med oss. Og du ER fortsatt med oss, uten en maskins hjelp, og for det er jeg lykkelig. Hundre prosent lykkelig, jeg orker ikke engang å reflektere over alternativet. Det fantes ikke et alternativ. Og det finnes fremdeles ikke. Det må aldri skje deg noe sånt igjen, det kan du hilse de to bokstavene dine og si. M og S har aldri eksistert i ditt alfabet, og de får ikke kreve sin plass heller, aldri igjen. Jeg er så glad for at du viser dem! Pappaen min er sterkere enn pappaen din.

Men etter det skjedde har frykten for at noe skal skje deg igjen ufrivillig bodd et sted langt inne i meg allikevel, og jeg trenger at du får vite hvem du er for meg, og hvem du alltid kommer til å være, selv lenge etter at du har forlatt denne verden. (Den billetten din har jeg forresten brent, så du må finne deg i å bli her for alltid, upsi, hehe) For M og S kommer ikke til å eksistere i den historien jeg skal fortelle mine barn og barnebarn heller. Når jeg tenker tilbake på barndommen, og på deg, ser jeg nemlig ikke rullestolen. Jeg ser ikke sykdom, bekymringer, og jeg ser ikke den urettferdigheten det er at du faktisk har en diagnose. For det ER urettferdig, det er så urettferdig at livet ditt ikke fikk bli som du selv drømte om, det er det, men det er ikke det jeg tenker på når jeg ser på deg. Jeg ser bare pappaen min. En mann som betyr, og alltid kommer til å bety mer enn noen annen mann i hele verden for meg. En mann med tålmodighet nok for et helt kontinent. En mann med den varmeste og morsomste humoren noen har beriket livet mitt med noen gang. Og den har jeg arvet, heldigvis for de rundt oss! (Skal hilse fra Dulmer, mamma) En mann som er stødig som et fjell, og snill som dagen er lang. En mann full av klokskap, og et geni i matematikk. Jeg kunne ønske jeg arvet din tålmodighet, for da hadde jeg kanskje holdt ut de lange leksjonene du hadde med oss i matte da vi var små, haha. Jeg ser en mann med talent, og selv om du ikke lenger får benyttet deg av det, vet jeg at du er full av det. Jeg ser tegninene dine, jeg ser fjellene du gikk i, og håndskriften din, og hvordan du aktivt deltok i de unge livene våre så langt det bare gikk. Du ba sykdommen pent vente, for du hadde en familie å ta deg av. Og jeg ser smilet ditt, og øynene dine som alle forteller meg at jeg har arvet.
Det er dét jeg skal si når noen spør meg hvem pappaen min er, og selv om sykdommen naturlig nok har preget hele familien og livene våre helt siden den snek seg inn for så altfor mange år siden, kommer den ikke til å få plass i mitt alfabet heller. For du har kanskje MS, men du ER ikke. Du er pappa, min pappa, og en mann som jeg elsker og beundrer.

Translation: Love can’t be translated, but you can always try Google Translate :)

MOM

October 26th, 2014

Hei, mamma.

Jeg må bare dele noen tanker jeg har hatt surrende rundt i noen uker nå, som en slags konklusjon etter at jeg flyttet hjemmefra. For du har så mange hatter liggende i skapet ditt, og der kan du la de få ligge. Du har gjort jobben din. Som egentlig ikke kan kalles en jobb, for du har gjort det med verdens største selvfølgelighet og ut i fra kjærlighet – iallfall har jeg opplevd det sånn, fra mitt perspektiv. Hatter som sjåfør, vaskehjelp, klesvasker, kokk, oppvask, super-lokal bank, leksehjelp, dagligvarehandler. Jeg er glad på dine vegne, for hodet ditt må jo føles lett som en fjær når alle disse er tatt av. Jeg er glad på mine vegne også, for å oppdage at jeg lykkes i et selvstendig nesten-voksen-liv. Takket være deg, og pappa, og broren min har sikkert bidratt litt han óg, mellom alle kranglene og stille krigene vi har hatt opp gjennom. Men dette skulle ikke handle om søskenkjærlighet, det skulle handle om deg, og hvordan jeg ikke lenger trenger deg.

Og jo mindre jeg trenger deg, til det praktiske i livet mitt, jo sterkere blir følelsen av at jeg trenger deg. På ordentlig. Når vi har ryddet alt av bordet, og det eneste som er igjen er det bakenforliggende mor-og-datterforholdet, og da blir det så innmari tydelig for meg. Det må være rart, å plutselig ikke skulle føle seg som et grunnleggende behov lenger. Barna har blitt voksne, forlatt redet, og alt du har igjen er det du gjør for din egen del, og for pappas. Jeg har ikke de erfaringene en må ha for å kunne sette seg inn i et mammaperspektiv, men jeg ser for meg at det må være litt rart. Så jeg har tenkt litt på det. Og jeg vil at du skal vite at jeg tenker på det, og på deg. Jeg trenger deg ikke lenger, og det gjør at jeg trenger deg mer enn noen gang. Som rådgiver, som støtte, som inspirasjon, motivator og som en kilde til livets største kjærlighet. (Og til å spille Wordfeud med!) Alt du gjør, og som du allerede er. Så selv om skapet ditt nå er fylt av hatter du ikke lenger har bruk for, må du love meg å aldri ta av den tyngste, største og den viktigste av dem alle: den hatten som heter MAMMA. Du trenger egentlig ikke å love meg det heller, for jeg vet at den hatten blir der den er til den dagen du dør, og forbi. (Ps. Lov meg at du aldri dør.)

Verdens største kjærlighet og klem fra datteren din. I love you!

Translation: Love can’t be translated, but you can always try Google Translate. :)

F-BOMBS

October 25th, 2014

Brilliant!

Potty-Mouthed Princesses Drop F-Bombs for Feminism by FCKH8.com from FCKH8.com on Vimeo.

YELLOW AND BLUE

October 25th, 2014

Vi var på IKEA på tirsdag for å fikse nytt bord til redet - e.n.d.e.l.i.g. Jeg glemte å ta før- og etterbilde, men før hadde vi det lille kvadratiske LACK-bordet fra IKEA til niogtredve kroner. Så når vi spiste middag her alle tre, samboeren, hennes påtvungne stamgjest (Fin Fyr) og jeg, måtte FF spise middag ved en krakk, mens vi brukte den lille flekken av et bord. Nå har vi óg LACK, bare en halv jordklode større, noe armen min kan bevise hvis dere bare scroller litt ned.

SJEKK A! Dere som følger meg på Instagram så kanskje den lille IKEA-tralla med rosa sløyfe på som vi drar rundt på hver gang vi tar bussen til Furuset, den har spart oss for mye penger i frakt, men herregud for en heisatur det blir hver gang vi skal hjem igjen. Vi tar aldri hensyn til at vi ikke har all verdens transportmuligheter når vi hamstrer med oss fra IKEA, vi har bare den stusselige tralla til en hundrelapp, allikevel røsker vi med oss alt av stumtjenere, skohyller, skrivebord, stuebord og det som større er. Vi får det jo alltid til, og kommer oss alltids hjem, men denne gangen var stuebordet altså så ENORMT stort at overarmen min ble en forlengelse av tralla og nå tør jeg ikke sitte uten jakke på restaurant med FF for folk må jo tro at han er over gjennomsnittet voldelig. (Førstemann til å dra en Brudevold-vits…)

Nå sitter jeg her. Det er LØRDAG, og jeg har planer om å lese EXFAC til jeg stuper, og repeat i morgen. Måtte bare si hei, før selvdisiplinen drar frem pisken. Noe den gjør sånn ca nå. LES, Marie. Les. Håper dere har en deilig helg, superfjes!

We went to IKEA to buy a new table for our livingroom on Tuesday. We’re always dragging our tiny blue trolley to the furniture store by bus to save some money on transport,  ’cause the bus is for free and the trolley cost us only a hundred NOK, but we never think about our limited transport when we’re shopping in there. We’re always buying like we have a whole truck to fill, all kind of furnitures and stuff, and it always works out, it does, but this time my arm had to pay for it, as you can see. Blue and yellow! So now I don’t dear to sit bare shouldered when I’m eating out with my BF, ’cause people would think he’s an abuser haha. Well. I’ve to leave you guys, back to the books and preparing for exam…. Enjoy you weekend!

MEET MY BOYFRIEND

October 24th, 2014

(Flybillettene er sponset av KLM, meningene kommer fra hjertet)

Han er så fin! Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli oss, jeg trodde ærlig talt ikke at jeg var i hans liga, men da det ble det var jeg den lykkeligste på jord, og i himmelen. Vi FORSTÅR hverandre! Så himla godt. Vi skal akkurat samme vei her i livet, og jo bedre kjent jeg blir med han, jo mer forelska blir jeg. Jeg gleder meg til oss to – sammen – mot evigheta og forbi, eller iallfall ut november. Ilu herfra og til himmelen, og ned igjen! 

Sjekk blogga er forelsket, a. Jeg er så glad på hennes vegne! Og min egen, for det er jo ikke sånn at bloggen kan dra på tur uten meg, heller. Om to uker og to dager er vi på vei til Ecuador!
Jeg har alltid hatt en positiv greie knytta til KLM. I barndommen var det et TV-program på NRK1 som knyttet familien min sammen på en lørdagskveld, til deilig mat og latter, og vi lo og vi lo og pappa ler enda. Jeg og pappa har alltid hatt den samme humoren, som mamma ikke helt har forstått seg på, og jeg tror KLM, med Knyt Lystad, Trond Kirkevaag og Lars Mjøen var et av de første tegnene på dét i livet mitt.

KLM for meg i dag er ikke lenger en komikertrio, men en samarbeidspartner og en bloggkjæreste jeg er utrolig stolt over å ha kapret, og navnet KLM gir meg like mange positive følelser nå som på nittitallet. Jeg har flydd mye rundt om i verden, og av alle flyselskaper jeg har vært innom på de mange reisene mine, er KLM et av de jeg  absolutt foretrekker. Og det er ikke bare noe jeg skriver fordi vi er i et forhold, KLM og jeg, men fordi jeg er en passasjer – som alle andre reisende, og jeg vet hva jeg setter pris på og hva jeg ikke er så fan av når det kommer til flyreiser. God kundeservice er ikke rakettforskning, men hadde det vært det hadde KLM vært kongen av verdensrommet. Som de stråler, de ombord! Så blide, og en annen viktig greie som jeg la spesielt merke til: punktligheten. Nå har jeg jo bare én flyvning med de friskt i minnet, fra Oslo til Amsterdam og tilbake igjen, men vi tok av på sekundet og landet før vi skulle. Det betyr så mye, for når du sitter der i setet ditt og er full av forventninger og sommerfugler i magen som flakser rundt, som en veddeløpshest før startskuddet går, er forsinkelser et mareritt. Jeg får iallfall en stor, grå sky hengende over meg, men hos KLM skinte sola. Punktlig og presis, både til og fra, for hjemreisen er enda mer sårbar – da skal vi bare HJEM, og en forsinkelse da ville vært katastrofe, sliten og fæl og deppa nok fra før av over at reisen er i ferd med å ta slutt!

Selve reisen, det å være på vei til noe – det å befinne seg på et slags mellomsted - er noe av det beste jeg vet med det å reise. Destinasjonen i seg selv er fin og flott, men det er noe med det å bevege seg mot noe, ha et konkret mål, det å ha lagt noe bak seg og ha noe ukjent, nytt og spennende foran seg. Og jeg er så FORNØYD med at KLM er mitt mellomsted.

TAKK for reisen til Amsterdam, KLM, vi sees i november for å dra den enda litt lenger – Ecuador it is!

A small tribute to my blog partner, KLM. I’m so proud to be their ambassador, I was so pleased with the service and the precise flights we had. I am not saying that only because I’m in a relationship with them, but because I am a flight passenger too. I know what’s working and what doesn’t when it comes to travelling, and during my short trip with KLM to Amsterdam and back, I couldn’t find a single mistake. I’m so excited to do our next travel together – Ecuador in November!

WHERE I DO MY WORK

October 23rd, 2014

Én uke til eksamen i EXFAC, og jeg kunne spist en ladd pistol. Jeg ignorerer nervene mine så godt jeg kan, og angsten over hvor mye jeg egentlig har igjen å lese, ved å beundre mitt nye kontor i kjøla, som vi har begynt å kalle leiligheta, så kaldt som det er her. Men med ullsokker og vanter på skal jeg nok klare å få lest litt fra min nye pult! SÅ deilig å få det veslevoksne sølveplet* opp fra gulvet. Hva synes dere? :)

*iMac

__________
One week left to my first exam, in EXFAC, and I could swallow a gun. I’m ignoring my nerves as best as I can, and the anxiety of how much I’ve got left to read, by admiring my new office in our ‘cooler’ – as we’ve named our apartment. It is SO cold in here. But with woolen socks and with gloves on I’m sure I’ll manage to do some reading from my new desk!