Utenfor malen

«A star is born» – frysninger! Lady Gaga fremførte et mesterverk av et skuespill og sangstemmen fikk hårene til å reise seg på armene og øynene mine til å renne over. Jeg hører ihjel soundtrackene nå, så mye at mamma har gitt beskjed om at det er nok. Sjekk ut «shallow», såå fin! Og endelig en film hvor neser som min egen får skinne <3

Neida, men på ekte. Tanker om at jeg ikke passer inn i skjønnhetsidealet vi har fått tredd over hodene våre siden vi var små er vevd inn i hver eneste sene jeg har i kroppen, og det har de vært så lenge jeg kan huske – det ER befriende å se noe annet på kinolerretet. Noen «som meg». I rollen som en stjerne – og ikke som skurk, heks eller noe annet negativt. Idiotisk ja, men det er sånn komplekser skapes hos unge hoder – når man utseendemessig bare kan relatere seg til de ukule karakterene, de uattraktive som ingen har lyst til å være når vi leker i skolegården, som ingen har lyst til å ligne på.

Hadde jeg vært femten år da jeg så «a star is born» med Lady Gaga hadde jeg kanskje turt å ta av meg de digre solbrillene jeg skjulte meg bak i årevis – solskinnsdager som regnværsdager, skydekke eller ei. Da hadde jeg kanskje forstått at «store» neser kan rule verden de óg.

Se på ringen jeg har fått etter pappa, forresten! Det ser ut som den er fra tiden hans i sjøforsvaret, men jeg prøver å finne ut hvor han fikk den og hvorfor, for dagens forsvarsringer får man vel på krigsskolen og DER gikk ikke han.

I dag har jeg vært ute i Hællæwood på jakt etter lampe til badet, fant ikke stort – men fant den digge jumpsuiten (salg på Vero moda) og en lampe til stua. Nå venter vi på tante så blir det spill, vin og middag!

 

Rotløs

Et hjem uten en do er ikke lenger et hjem, det har ikke gått opp for meg før nå. Så nå har jeg startet min rotløse tilværelse; flyttet inn i en bag og bor litt overalt. To netter hos C, og jeg elsker å bo alene, jeg har gjort det i to år nå og hadde ikke klart å bytte det ut på heltid, men jeg skal innrømme at det er SJUKT hygge å stå opp til «god morgen«, komme hjem til «hvordan har dagen din vært?«, lage middag i tospann og ha filmkveld alle tre – etter en lang dag på farten. I går så vi Regression på Netflix, anbefales! Basert på en sann historie, handler om satanisme blant annet.

I dag ble mitt midlertidige hjem – baggen – med på jobb, og i kveld flytter jeg inn til mamma for helgen. Vi skal på kino («A star is born») og ha spill- og vinkveld med tante i morgen, og på søndag flytter jeg videre til en tredje sofa. Herregud, livet mitt er fullt av hjerterom!

Hva er deres planer for helga?

 

Ytre kaos og indre ro

Det er hundre prosent kaos rundt meg for tiden, men på innsiden har jeg det bedre enn på lenge. Jeg tror jeg glemte det litt, der jeg satt i stillheten etter pappa og var overbevist om at stillhet var det jeg måtte ha for å finne tilbake til meg selv. Men jeg var jo aldri sånn? Jeg må ha ytre kaos for å finne indre ro, «Marie kunne sitte hjemme og ha på TV med høyt volum, musikk, støy og rot rundt seg mens hun gjorde lekser og leste til prøver, og allikevel fikk hun femmer etter femmer», det er sånn mamma beskriver datidens Marie til andre, og jeg er fremdeles hun der. Jeg bare glemte det litt oppi alt.

Jeg har skjøvet to telefonsamtaler fremfor meg i ukevis nå, ikke enda, må jo gjøre plass til stillheten, tenkte jeg, men i dag tok jeg opp telefonen og ringte og etterpå ble jeg helt rolig; nye baller som begynte å rulle, mer å henge fingrene i, det er hektisk på jobb og dagene bare flyr og nå flykter du, Marie, foreslo mitt indre jeg da jeg begynte å sette opp farta igjen, men jeg gjør ikke det. Jeg skulle gjerne ha gjort det, men døden er med meg daglig, sorgen i ny og ne, men aller mest er pappa der – i tankene mine. Nå hadde han blitt stolt, tenker jeg når sjefen gir meg århundrets hyggeligste beskjed, nå sitter han der oppe og gliser, tenker jeg hver gang jeg er morsom. De tankene var ikke der i stillheten, i stillheten var det bare… tomt.

Jeg begynner å finne meg til rette i mitt eget hode igjen, jeg har fått nye måter å se på meg selv, nye måter å tenke på, nye lærdommer om hvem jeg er, og hvis sorgen var den siste leksa du fikk lov til å gi meg i livet, pappa, skal du vite at jeg går for en femmer i den óg. Men da tror jeg jeg må løse oppgavene med TV-støyen på.

 

Hverdagseventyr

Rosa kassebil MED ØYEVIPPER! Hvor kul er ikke den? Enda kulere er det at jeg fikk låne den til å kjøre alle restene av badet mitt på dynga i går, tusen takk, T! <3

Jeg fikk super hjelp fra vm i venninne óg, som var sjåfør og bærehjelp og vi rakk aaakkurat å komme hjem fra jobb, fyke rundt, hente bilen, fylle den opp, kjøre til dynga, tømme bilen, hjem igjen, skifteshow (jeg så ut som det badet jeg akkurat hadde kvittet meg med), litt deo under armene, og så slapp hun meg av til avtalen min – seks vakre minutter før tiden. Timing! Sånne tidspuslespill som går opp akkurat på håret gir meg en helt ny livsgnist, haha, null tull.

Apropos ingenting, her er litt musikktips, de går på repeat om dagen:

  • Astrid S – Emotion
  • Melissa Horn – Hanna
  • Sia – Confetti

Nå er kinken min og jeg på vei til jobb, vi skrives senere! Ha en nydelig dag så lenge 🙂

 

Mørbanket

«Men… det ække sånn at veggene kan rase og så får vi naboen i hodet?».

Jeg stod der bekymret og blek med bestefars brekkjern i hånda og sank sammen hver gang mamma slo et hull i gipsveggen. Mamma bare: «Marie…. Nei, Marie», men hva vet vel JEG, det hadde vært så typisk. Det gikk bra! Naboen er fortsatt en nabo – ikke samboer, veggene er borte, og jeg ble så glad da jeg så at treverket bak gipsen så friskt ut – jeg ante ikke hva jeg kjøpte da jeg kjøpte, og siden badet mitt ikke har/hadde fliser skal jeg innrømme at jeg var veldig spent på det her, om det var fuktskader eller råte etter det som verre er bak der. So far, so good. Tusen takk for hjelpen, supermamma! Hendene mine er fulle av sår og monsterkinken er tilbake i nakken, men hei – det blir verdt det.

Nå har jeg akkurat dratt fra kontoret – vi har heldigvis dusj i kjelleren, så jeg skal klare å holde meg ren de neste ukene. Og til dere son var bekymret for toalettbesøkene mine; dassen min hjemme er fremdeles brukbar, hehe.

I kveld skal jeg på Litteraturhuset i Fredrikstad og høre på Helene Sandvig med «Et langsomt farvel», om hvordan hun mistet faren sin sakte til demens. Annen sykdom, men helt sikkert mange av de samme tankene og følelsene. Jeg vet ikke, trenger bare å høre noen andre sette ord på det.

 

Bare fordi vi kan

SE! I går var det et så magisk lys ute i Moss, som om de tunge skyene som hang i luften – og fjellet under dem – klemte solen mellom seg, og presset ut det fineste den hadde. Jeg beundret naturens siste forestilling på vei opp til venninna mi, som er så snill å låne meg dusj i disse badløse tider. Det var så deilig å føle seg ren igjen, hoppe inn i den myke joggedressen etterpå og sitte og spille ludo og drikke te mens vi snakket om livet, før hun kjørte meg hjem igjen til kvelden, snillheten sjæl <3

I dag var elektrikeren her og tok strømmen fra badet, så til helgen ryker veggene, og til uka kommer storebror og disiplene hans og knuser gulvet – før de skal legge nytt, og begynne å bygge alt sammen opp igjen. Jeg gleder meg helt vilt mye til å se hvordan det blir!

«Når badet ditt er ferdig må vi ha vinkveld på badet ditt! Bare fordi vi kan». Jeg så på henne mens forestillingen om en vinkveld på nye baderomsfliser spilte av på netthinnen, med puter, musikk og stearinlys, og bare… ja.
Ja, det må vi. Bare fordi vi kan.

 

Et ekte liv

«Marie, som lå med armen rundt faren sin og kjente etter pulsen, det er dette som er det ekte livet. Vi har levd et veldig ekte liv (…)»

Et ekte liv.

Jeg smakte litt på ordene, etter at hun hadde sagt dem. Når en elsket pappa er døende, og til slutt dør, forsvinner alt annet i livet. Absolutt alt blir med ett overfladisk, fra det ene sekundet til det andre, alt som egentlig ikke betyr noe i det store og hele fordufter, og alt jeg stod igjen med var øyeblikkene – nåtiden – og følelsene som herjet i kropp og sjel.

Et ekte liv.

Livet ellers, det hverdagslige, består i all hovedsak av jobb, og jeg har nevnt det før, men jeg må si det igjen og igjen og igjen; sjefen min var enestående fra det sekundet han fikk vite om hva som var i ferd med å skje rett foran øynene mine. «Ikke tenk på jobb nå – vær med familien din». Jeg fikk styre dagene mine selv, komme og gå som jeg ville, og det er ingen selvfølge når et dødsfall varer i ukesvis. Jeg forventet det hvert fall ikke.

Jeg dro på kontoret så langt det gikk, foretrakk å la dagene gå som normalt i en tid hvor ingenting var som normalt, men bare det å vite at han forstod, at jeg hadde den støtten og friheten til å være hos pappa så lenge jeg fremdeles hadde en? Det betydde så enormt mye. Mer enn jeg klarer å beskrive med ord.

Et ekte liv.

Og så fikk pappa omsider hvile. Kjære, fine pappaen min.

Jeg googlet og googlet i den øredøvende stillheten etterpå, «tilbake i jobb etter dødsfall i nær familie» og «hvor lenge fri etter dødsfall» og alle mulige søkekombinasjoner i de gatene der. Desperat etter å få vite hvor lang tid jeg hadde på meg til å plukke meg selv opp igjen. For forferdelige ting skjer, men resten av verden går ubønnhørlig videre, det er ingen som stopper opp for å vente på deg. Jeg sendte mail til sjefen for å si at jeg ikke kom på jobb dagen etter, for pappa døde på en søndag og i morgen var mandag, og jeg tror faktisk sjefen min var den første jeg ga beskjed til utenfor familien, rasjonell og jævlig som jeg har lært at jeg alltid blir i krisesituasjoner.

(…) kom når du er klar.

Sjefen var bedre enn Google. Jeg fikk blomster sendt fra kollegaene mine levert på døra, to av dem viste sin støtte ved å komme i begravelsen óg, og jeg begynte å grine da de spurte om det var greit. Så rørt, så takknemlig, så overveldende og så mye mer enn jeg forventet av arbeidslivet.

Et ekte liv.

«Det kan kanskje kjennes helt fint ut igjen, og så plutselig kommer sorgen. Du får ta en dag av gangen, Marie» sa han en av de første dagene jeg var tilbake på kontoret igjen. Det var som om han løftet flere kilo fra skuldrene mine. For dét var min største bekymring for tiden etterpå, når alle blomstene hadde visnet og tiden har fått lisens som lege, alle ser at jeg «er normal igjen» og tenker sikkert at «nå går det bra». Og så gjør det kanskje ikke det. Jeg gruet meg til å stå igjen helt alene i sorgen i det daglige, mens alle andre hastet videre uten at jeg klarte å henge med. Men med de ordene viste han meg forståelse og støtte for en tid jeg enda ikke hadde kommet til selv på det tidspunktet, forståelse for dødens ekko og de vonde dagene det kan bringe med seg, og det betød så uendelig mye.

Det betyr fortsatt mye. At arbeidsgiveren min vet hva et ekte liv er, og gir meg alt jeg trenger – tid, støtte og forståelse – for å komme meg gjennom det.

Takk.

Bare… takk.

_________
Dette skrev jeg én uke etter begravelsen. Det er over tre måneder siden, og fremdeles får jeg spørsmål om hvordan det går med meg – og familien min, til og med. Jeg står ikke alene i sorgen i jobbhverdagen, og det varmer helt inn til beinet å tenke tilbake på hvordan Gjensidige stilte opp da livet herjet som verst, og hvordan kollegaene mine bare var medmennesker. Jeg er så takknemlig.

I dag er verdensdagen for psykisk helse, og i podcasten vår, Møterommet, snakker vi om nettopp det; psykisk helse i arbeidslivet. Jeg forteller litt om erfaringen min i den óg, jeg føler bare ikke at jeg fikk sagt alt jeg ville, så her kommer litt til. Jeg har ikke hørt på episoden selv enda – men tenkte å gjøre det nå. Gruer meg, haha. En ting er å skrive – men å SNAKKE om det som er vondt, der har jeg fortsatt en vei å gå. 

 

Og så gikk hun

Faen, nå er det på tide å gå, tenkte jeg.

Men så var jeg fyllesyk og orda dine i natten hadde gitt meg skrubbsår bak ribbeina, så jeg orket ikke å reise meg og ble værende litt til. Du hadde jo plastret det like etterpå, hadde du ikke?

Nei, det er på tide å gå, tenkte jeg.

Men så smilte ikke pappa den dagen og jeg trengte å smile, så jeg ble værende.

Nå går jeg, tenkte jeg.

Men så fikk jeg melding om at ventesorgen snart skulle bli til bunnløs sorg, og jeg orket ikke to sorger samtidig, så jeg ble værende.

Nå går jeg, tenkte jeg, og begynte å gå.

Men så bråsnudde jeg plutselig og fortalte deg at jeg blir værende allikevel, for hvorfor skulle jeg gå, egentlig, vi er jo bare to mennesker som liker å henge og mer komplisert trenger det vel ikke å være.

Når jeg kommer hjem går jeg, tenkte jeg og syntes det begynte å bli komplisert.

Men så kom jeg hjem og der var du og sa ingenting, men det trengte du ikke heller for måten du holdt rundt meg på sa så mye. Så jeg ble værende.

Nei, for faen, dette GÅR ikke, tenkte jeg.

Men så kom sorgen i full tyngde og hver gang vi var sammen dyttet du den litt bort, så jeg ble værende.

Helt til jeg dro på jobb en morgen, og sorgen slo tilbake i dobbel styrke og jeg innså at jeg trenger å lære meg å bære den alene – ikke en som dytter den litt bort noen kvelder i uka.

Men takk for at du dyttet den litt bort, helt til jeg ble klar for å ta den i mot.

Klar, ferdig

– gå.

 

Badløs

Sjekk hu er dattera til mora si, a. HANDY! Herregud, som jeg koste meg i går – først var mamma og jeg på baderomsinnredningjakt i Fredrikstad, spiste lunsj og handlet litt smått i Østfoldhallen, og så dro jeg hjem og skrudde ned skap og fjerna hele dusjen, den eldgamle, ekle dusjen. Jeg hadde SÅ lyst til å bare knuse den med brekkjernet, klikke og få ut litt aggresjon, men jeg har visst for mange sperrer i meg, så det ble bare til at jeg skrudde den pent fra hverandre og stablet alle delene ute i boden. Uansett; mestringsfølelse! Jeg elsker sånne ting, enten det er å bygge opp eller rive ned, bare det å klare seg sjæl og finne ut av hvordan ting fungerer. Rørleggeren var her i går og tok vannet, nå venter jeg bare på at elektrikeren skal ta strømmen så kan jeg gå løs på veggene!

Senere på kvelden kom venninna mi, vi drakk vin, spiste sushi, så på Skal vi danse og sang Singstar så høyt og lenge at den nye naboen sikkert angrer på kjøpet, den forrige hadde et høreapparat hun bare kunne justere etter hvor mye jeg bråkte – de nye er ikke SÅ gamle, dessverre, heehe. Velkommen til borettslaget, si!

Hvordan var deres helg? 

 

Forknytt

Jeg føler meg som en knute der jeg sitter. Fra innsiden og helt ut i fingerspissene; hendene mine er viklet i hverandre og jeg bruker krefter på å holde de sånn, forknytt, uten at jeg legger merke til det, ikke før etterpå, når jeg omsider kan slappe av, puste ut, og jeg ser ned i fanget mitt og oppdager at fingrene mine går fra å være kritthvite til å få tilbake sin normale farge igjen.

«Jøss».

Jeg har tenkt litt, og jeg tror jeg vet hvorfor pulsen gikk opp til 112 like før du kom og hentet meg. For jeg er en knute, og du har muligheten til å løsne den opp litt, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke, og jeg vet ikke helt om jeg vil at du skal, for hvem blir jeg da, egentlig?

Heller en hard knute enn masse løse tråder.