Mediagic #76

NÅ! Er det på tide å tørke støv av tirsdagsspalten igjen. Den har faktisk blitt etterlyst, og det gjør meg så glad for jeg liker å grave etter gull for dere! Håper dere liker!

  • Denne Facebook-siden, Stop Clickbait Norge, som publiserer norske nettavisers saker med fasiten på lokkeoverskriften – sånn at vi slipper å klikke inn selv for å lese, hjertehjerte. Elsker forøvrig de leserne som kommenterer i kommentarfeltet på Facebook under slike saker også, de der #savedyouaclick-menneskene. Flere av dem!
  • Den svenske podcasten P3 Dokumentär. Anbefaler særlig episoden om Roskilde-tragedien i 2000, om Utøya 2011 og Diskotekbranden i Göteborg. Jeg begynte å grine av Utøya-episoden, og var ikke langt unna på de to andre heller. Forferdelige historier fortalt på en veldig god måte som røsker på innsiden! Søk de opp i appen du bruker for podcast, eller let deg frem på P3 sine sider
  • NRK sin dokumentar Saken Kevin. Se alle tre episodene. Det er fullstendig galskap.
  • Denne bloggen med et satirisk skråblikk på toppbloggere, litt Gossip Girl over det hele, men de kommer også med kritikk mot dobbeltmoral, selvmotsigelser og bloggeres annonsering av produkter som kan være direkte skadelige.

Har dere funnet noe fint/trist/sårt/vakkert/viktig/bra på nett som dere vil tipse meg om til neste uke – del gjerne, enten her eller på Facebook-siden min. Vi snakkes snart igjen!

Hvis du trenger noe mer å kose deg med i sommer finner du alle tidligere tips og anbefalinger i «Mediagic»-spalten ved å trykke her.

 

Galgenhumor: i total mørke må du lage ditt eget lys

Det er fremdeles vanskelig å sette ord på hva som stormet bak ribbeina mine den dagen. Den dagen da venninna mi og jeg ruslet stille gjennom Havannas gater, som ikke lenger var fargerike i mine øyne – men sortmalte, for jeg hadde fått melding hjemmefra om at nå var det alvor igjen. Et alvor så stort at jeg burde prøve å komme meg hjem fra reisen tidligere enn planlagt. Jeg var bokstavelig talt livredd, mentalt holdt jeg pusten og fysisk var jeg kvalm. Nå må du ikke finne på noe tull før Marie har kommet hjem?!, jeg hørte ordene hennes i mitt stille sinn – enda jeg ikke var tilstede da hun sa dem. Jeg hadde lagt hele Atlanterhavet mellom oss, og det føltes uutholdelig at jeg i det hele tatt hadde gjort det.

Jeg snakker ikke om ting. For jeg vet at hvis jeg først åpner kjeften, så åpner jeg alle andre sluser óg. Jeg bryter fullstendig sammen. Og det er jeg dårlig på – når jeg ikke er alene. Så vi gikk der i stillhet, venninna mi og jeg. Prøvde å småsnakke, men jeg husker ikke hva vi sa. Jeg husker bare at hodet mitt for lengst hadde reist hjem, og kroppen skrek etter å følge etter.

Da vi hadde kommet tilbake til casaen lå vi bare der, på hver vår side av senga, uten å si et ord – mens alle ordene mine, alle følelsene hang i lufta som et tungt teppe. Det var noe usagt, men jeg klarte ikke si det. Og jeg tror ikke hun visste hva hun skulle si, hun heller. For hva sier man egentlig, til en som opplever at hele ens verden er i ferd med å gå i sort?

«Det er så typisk pappa», mumlet jeg omsider.

«Så innmari dramaqueen, alltid skal det handle om han; først julaften og så Cuba, hæ?»

Og så lo vi så vi skrek. Og vi lo lenge.

galgenhumor

Galgenhumor, forsert, påtatt lystighet i en vanskelig situasjon; humor der man gjør narr av sin vanskelige eller sørgelige situasjon (kilde: snl.no).

Jeg vet – med hånden på hjertet – ikke hvordan jeg hadde håndtert livet uten galgenhumor. Det fantes ikke noe å smile av i situasjonen overhodet, jeg var fylt av tanker og følelser jeg ikke finner ord nok til å beskrive, men i det jeg sa det jeg sa? Var det som om ballongen sprakk, ventilen bare åpnet seg, den tunge lufta fikk en frisk bris og jeg klarte smått å puste igjen. Klarte å snakke igjen. Og vi lo så vi gråt – for vi visste ikke hva annet vi skulle gjøre. Norge var minst tjuefire timer unna, vi ante ikke om vi fikk fly hjem tidligere, jeg ante ikke om han fortsatt kom til å være der da jeg omsider fikk reise. Hva faen GJØR man?! Legger seg ned og dør av fortvilelse? Finner Atlanterhavet og begynner å svømme? Galgenhumoren er alt jeg har når livet blir så tøft, det er en livbøye som ikke løser et eneste problem – annet enn å holde hodet mitt såvidt over vann. Jeg trenger den, uansett hvor brutal og hjerteløs den høres ut fra utsiden. For det må den jo gjøre, herregud. Pappa er på sitt sjukeste, og der ligger jeg i en seng på Cuba og ler så jeg griner, det er jo helt føkkings absurd. Men det er sånn jeg fungerer. Det er sånn jeg avreagerer.

Det er sånn jeg overlever.

Og jeg har lært av den beste. Pappa i rullestolen sin, som sa «Sitter her så lenge, jeg», når familien hans gikk i fortfilm rundt han – som om han hadde noe valg. Eller «Nei, jeg har ikke tid», når det kommer en bursdagsinvitasjon til et hjem uten rullestoltilpasning. Herregud, mannen hadde jo all tid i verden!

Les også: Intuisjon

For hvordan ellers skal man takle en helvetes sykdom som suger livsskiten ut av en og alle rundt? Hans – og mammas – innstilling til livet og de sitronene som følger med, er noe av det jeg beundrer og elsker aller mest ved dem. De lager lemonade etter beste evne. Skaper lyspunkt som i utgangspunktet ikke er der overhodet. Og sitronene faller heldigvis ikke langt fra stammen. Evnen til å se humor i mørket har gått i arv, og jeg håper den slår inn med full styrke hvis det en dag skulle velte et helt skip med sitroner min vei óg.

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og så langt det går velger jeg å ta det med humor av typen sort. For jeg vet ikke hva ellers jeg kan gjøre.

 

Har du vært i Tokyo?

(Flybillettene til Tokyo er sponset av KLM)

Bilder fra Kina, 2012

I dag er det èn måned til jeg setter mine føtter på japansk jord, åh, som jeg gleder meg! Det føles ut som en halv evighet siden sist jeg reiste ut i vide verden. Denne gangen reiser jeg med en kamerat fra militæret, vi lander på flyplassen Narita og har èn uke i Tokyo før ferden går videre. Så det jeg egentlig lurer på: har noen av dere vært i Tokyo, og har noen tips til hva vi bør oppleve, steder vi bør spise, hva vi kan gjøre? Jeg har skikkelig lyst til å se sånne nydelige blomstertrær, og karakteristiske bygninger, spise sushi og oppleve så mye vi rekker i løpet av en uke. Fyr løs hvis du har noen tips!

 

Vi kan gå rundt der som tørre vitser

HER ER’N! Genseren!

Gjensidige Valdres er en av hovedsponsorene av magiske Vinjerock (festival i Jotunheimen – ordet magisk er egentlig ikke dekkende nok), og vi skal opp dit i år igjen for å jobbe med sosiale medier, og i den forbindelse fikk jeg lov å lage genser! Poenget med den er egentlig å vandre rundt som en levende Snapchat-rekrutterer (scanner du snapkoden på ryggen legger du til Gjensidige), men en genser har jo to sider, så jeg fikk sneket inn en elendig, tørr vits også. STORFORNØYD!

Hva syns dere? 

 

Utfordrer hamsteret i meg

Hællæ! Rykk og napp, much? Herlighet, jeg beklager. Det er vanskelig å vite hvor mye jeg «kan» blogge når jeg så og si har en direktesending av livet mitt på Snapchat i tillegg (superbrud), jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det bli smør på flesk. Så da støver det litt her inne. Pluss at det er sommer, og jeg har vært i Bergen og livet skjer. Men drit nå i det – nytt blogginnlegg, værsågod!

I dag har jeg vært på jobb, og brukt ettermiddagen og kvelden på å legge ut gamle pensumbøker på Finn, OG – jeg har slengt meg på «5 ting – 100 dager»-utfordringen Tine Katrine introduserte meg for! Trykk på navnet hennes for å lese mer om konseptet; veldig kort fortalt går det bare ut på å kvitte seg med fem ting hver dag i hundre dager. Jeg ble litt vel ivrig, så i dag har jeg kvittet meg med hvert fall det trippelte, men målet er å fortsette daglig. Alt fra små ting til større ting jeg ikke bruker eller vil ha, og det meste sendes på loppemarked eller legges ut på Finn.no.

Dagens fem ting er på bildet over. Jeg har for mange puter, lysestakene fikk jeg fra naboen men de passer ikke inn, rørepinnen var på bristepunktet og lusespenna er ødelagt og de der brikkene etter farmor kommer jeg aldri til å bruke. Jeg så dokumentaren Minimalism: A documentary about the important things for litt siden (Netflix), og ble helt stressa av alle tingene jeg har. Og så glemte jeg den følelsen litt igjen, helt til jeg så MyStoryen til Tine Katrine her om dagen. Så her er jeg. Klar for å leve videre med litt færre ting rundt meg. 500 ting for å være nøyaktig, men det blir sikkert mer – så ivrig som jeg blir i gjerningsøyeblikket.

Jeg har bodd i en bag i åresvis, både i militæret hvor jeg konstant var på tur og med backpacker-sekken da jeg reiste jorda rundt, så dette bør egentlig ikke bli noe problem. Jeg vet hvor lite jeg klarer meg med, og hvor lite jeg faktisk trenger i livet mitt. Sånn bortsett fra de tingene som har en affeksjonsverdi (som veldig mye har, hilsen hun som sparer på alt fra flybilletter til bruskorker), men jeg skal få utfordret den delen av meg óg. Når jeg forlater jorden igjen er det jo i bunn og grunn bare søppel.

Man kan visst lage sine egne regler på dette, men jeg tror jeg skal kjøre det enkelt. Fem ting hver dag. Punktum. Vil dere være med? Tine Katrine har i så fall laget en hashtag: #5tingmindre. Gleder meg, jeg! Elsker utfordringer!

 

Tenk at jeg skal tilbake til Guam

Øverst på Day Zero-lista mi skrev jeg i begynnelsen av 2016 at 1. Dra til Guam og feire at Juan fyller 80 i 2017. Dere. Tenk at det faktisk skjer! I går bestilte jeg flybilletter fra Tokyo til Guam (heisann, så dyrt), og nå er august det eneste jeg mangler. Alt er klart, og jeg gleder meg som en unge til å se Juan og Pricilla igjen, disse magiske menneskene som føles som en fjern drøm som snart blir virkelighet igjen.

Jeg har fått dresscode (gull og marineblått – akkurat som i bryllupet til venninna mi, så kjolen er allerede klar – woho!), invitasjon i posten og i går så jeg gjennom programmet en gang til. For det er ikke noe tull når krigshelten runder åtti, det er dans og middag og fullt opplegg.

Les også: Alle innleggene fra Guam 2012 

Jeg la merke til at det var et eget punkt med Juan og «off-island visitors», presentasjonsangsten slo inn med det samme, haha. Håper ikke jeg må holde tale. Mest fordi jeg kommer til å hylgrine. Den mannen har betydd og betyr så mye for meg, han har gjort sånn inntrykk at jeg får ikke gitt uttrykk. Jeg husker da han besøkte meg i Oslo, og jeg så han stå der nede ved tigerstatuen foran Oslo S sommeren 2015? Jeg begynte nesten å grine av bare synet. For ikke å snakke om da jeg gikk bort til han og vi ga hverandre en klem, tre år etter vårt første møte i Stillehavet. Den følelsen jeg fikk i det øyeblikket? Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på det.

Møtet vårt i Oslo kan du lese om her.

Nei, fy fader. Guam. Den lille, fjerne og kjedelige øya som skulle bli et av mitt livs største eventyr. Snart er jeg der igjen. Og dere òg.

 

Bok: Jeg heter Michael og er alkoholiker

Jeg ble kjent med Michael i 2012. Enda bedre i 2013, da vi både bodde sammen og samarbeidet tett under øvelse Hovedstad – begge som presseoffiserer i Heimevernet. Da var jeg fullstendig uviten om hvilken bagasje han bar på, denne blide, profesjonelle og hyggelige mannen med glimt i øyet. En bagasje han hadde lagt fra seg bare ett år i forveien. Det var faktisk Michael som overbeviste meg om at presseoffiser var noe for meg, da jeg ringte han i 2011 for å høre om hvordan det var. Etter å ha lest boken klarer jeg ikke la være å tenke tilbake på hvordan han egentlig hadde det, der han satt i andre enden av røret. For fy fader – for en sterk historie. Og for et mot det krever å være så åpen om sin egen undergang.

I boken forteller han om livet sitt, og hvordan alkoholen tok fullstendig over med årene. Om følelsen av å være mislykket som far og som menneske, om desperasjonen etter å komme seg ut av den onde sirkelen – og fortvilelsen over å aldri lykkes med det – før det nesten var for sent. Han intervjuet statsminister Jens Stoltenberg mens han var full. Han kastet i seg øl på toalettet på jobb. Og det som gjør mest inntrykk er at han fra utsiden tilsynelatende var en helt vanlig mann med en kul jobb som programleder i P4 – i hvert fall i mine øyne, som ikke var så tett på.

Han tvinger meg gjennom ordene sine til å tenke over eget alkoholforbruk. Over drikkekulturen vi har i Norge. Og det er ikke lystig lesning – han kommer ikke med en moraliserende pekefinger, men refleksjonene hans får en til å tenke på drikking med et ubehag allikevel. Og han har noen gode poenger. Vi ruser oss. Mye. Vi drikker når vi skal feire noe, drikker når vi skal slappe av, drikker for å glemme, drikker for å danse, jeg drikker for å tørre å snakke i vei med folk, for til vanlig er jeg sjenert og for å komme over den mangelen på sosiale antenner i sosiale lag? Bruker jeg alkohol som styrkedrikk. Det er jo sørgelig. Og for noen går dette promillekonsumet veldig galt. Michael er en av dem.

Hans historie er brutalt ærlig, setter i gang tankespinn, får deg til å smile (stikkord: gressklipper) og gir innblikk i hvordan det er å være alkoholiker. Alkoholikere trenger ikke være ustelte, snøvlende menn på gata. Det kan være hvem som helst. Og det er en viktig påminnelse om at vi må ta vare på hverandre, spørre hvordan det går og stille opp for de som har det vanskelig. For om alkoholen tar over livet – så kan det finnes en vei ut igjen. Det beviser Michael, og derfor er boken hans både viktig – og bra. Anbefales!

 

Trykka på play igjen


bilde fått fra milla

«Ja, vi tar det etter 1. juni, når jeg er ferdig med studiene!»

Jeg hadde etterhvert null kontroll på hvor mye og hvor mange jeg faktisk sa den setningen der til, så hele juni har bare blitt borte for meg. Herlighet, hva skjedde?!

Siden sist:

  • min egen bursdag- og bachelorfeiring, og aller første fest i leiligheta
  • fått flybillettene til Tokyo!
  • bursdag til Martin
  • halvhjerta forsøk på strandliv i Moss
  • buss-for-tog
  • bursdag til nevøen min
  • fregner
  • feiring av SnapKollektivet 1 år, det var så hyggelig med besøk fra både gjestesnappere og følgere der vi satt på Angst bar og spiste egen KAKE til og med
  • folkemøte om Den vanskelige ytringsfriheten på Litteraturhuset i Fredrikstad, om nazimarsjen og alt det der. Superinteressant, det var politimesteren i Øst, leder for Antirasistisk senter, Jon Wessel-Aas (advokat med medierett som hovedfelt) og Gunnar Stavrum i Nettavisen som satt i panelet.
  • Hagefest med jobben

I kveld hadde jeg (en-de-lig) ingen planer, så det første jeg gjorde etter jobb og middag var å løpe ut i gresset og slenge meg ned med en bok i sola, jeg ble liggende der nede ved vannet til hele boka var lest ut. Helt forbanna nydelig. Jeg vet flere har etterlyst bokanbefalinger, og det skal jeg endelig begynne med igjen nå som jeg kan lese HVA jeg vil for all fremtid!

Er det noe annet dere savner på bloggpus? Skrik ut – planen er å bli aktiv igjen, og da er det jo hyggelig å dele noe dere faktisk ønsker å lese om. Hit me! 

 

Begeret #6: Hvor egoistisk går det an å bli?!

I dag scrollet jeg nedover blant vennene mine sine oppdateringer på Facebook. Og så tok det fyr. En mann i 40-årene hadde lagt ut et bilde hentet fra Snapchat. En snap tatt i en tunnel – fra førersetet – med ordene «Roadtrip» skrevet på i lyseblått.

Altså, KØDDER du med meg? For det første har du fokusert på å få tatt et bilde samtidig som du kjører bil. I tillegg har du tatt deg bryet med å skrive en tekst, og attpåtil skiftet farge på teksten. Sikkert estetisk flott, hæ? Jeg gjorde et forsøk her jeg sitter. Det tok meg 20 sekunder (!) å utføre samme handling. 20 sekunder.

Vet du at hvis du kjører i 80 km/t, og ser ned på telefonen din i bare 3 sekunder, har du rukket å legge 66 meter bak deg i mellomtiden? Ganges dette med de 20 sekundene du trolig brukte på den idiotiske snappen din, har du rukket å legge 400 meter bak deg – i all den tid du var opptatt med telefonen din. FIREHUNDRE meter. Hvor mange biler og menneskeliv har du passert i løpet av den avstanden, tror du? Hvor mange potensielle dødsfeller har du skapt underveis?

JEG BLIR SÅ FORBANNA! Det er ikke ofte jeg tyr til vold, men sånne som deg har jeg lyst til å fike til så det smeller. Skikkelig. I hvert fall i mitt stille sinn.

En ting er at du ikke verdsetter ditt eget liv nok til å la telefonen ligge mens du kjører bil, det får være din sak. Men det blir automatisk min sak òg, for på de veiene hvor du ferdes, ferdes også mennesker jeg er glad i. I Bergen – som denne snappen trolig ble tatt – har jeg en av mine beste venninner, og hennes lille familie. Noen sekunders uoppmerksomhet fra deg, kan ødelegge ikke bare ett – men flere titalls liv. En 2 år gammel liten jente kan miste moren sin, mannen kan miste kona si, en mor mister datteren sin, jeg mister en bestevenninne, og sånn forplanter tragedien seg utover fordi DU ikke kunne la den snappen vente. Seriøst? Var det så viktig for deg å fortelle at du er på kjøretur, at du måtte risikere alt dette?!

Det er kjedelig å kjøre bil, jeg vet det. Og alt går på automatikk, du føler at du har kontroll og du tenker at du er en mester i multitasking. Men det er du ikke. Du HAR ikke kontroll! Hva når noe uventet skjer rundt deg? Et dyr ut i veien, en bil som ikke har sett deg og som gjør at du burde bråbremse? Men det klarer du jo ikke, for du er opptatt med å ha direktesending fra alle meterne du legger bak deg – på Snapchat.

Det er så forferdelig egoistisk, respektløst og skremmende at mennesker kan ha så dårlige holdninger i trafikken. Jeg håper jeg aldri møter sånne som deg der ute på veiene. Og hvis du noengang skulle møte på noen jeg er glad i, og det møtet går utover liv og helse, forårsaket av en føkkings SNAP? Da kommer jeg til å hate deg for resten av livet, og du kommer mest sannsynlig til å hate deg selv òg. Så inderlig. Er det verdt det? Virkelig?

INGENTING i verden er så viktig at det ikke kan vente til du har parkert. Slutt å oppføre deg som rullende bombe, livsfarlig for omgivelsene dine, slutt å tro at du er så god bak rattet at du ikke trenger å ha fokus på veien for å komme trygt frem. Legg bort telefonen og gjør det du skal; kjør bil!

For du er ikke den eneste i verden som trenger å komme trygt frem. De jeg er i glad i trenger også det.

 

BACHELORGRAD!

EN-DE-LIG! Det ble en C på siste eksamen. Jeg er så letta. Jeg har en bachelor i medievitenskap, dere. Jeg har endelig en bachelor. Jeg kan senke skuldrene, puste ut og omsider feire med hele hjertet, helt inn til beinet. Jeg klarte det! Og med bare èn karakter under C, resten er på topp tre. Jeg har prøvd å si til meg selv at så lenge jeg består skal jeg være fornøyd, men jeg hadde hele tiden et indre jag om å få minst C i alle fag. Og det gikk! (Velger å overse den ene D’en fra første semenster) Herregud, jeg er så fornøyd!

Og der er siste ord om studier skrevet på denne bloggen. Nå starter resten av livet som kommunikasjonsrådgiver, foredragsholder, deltidssoldat og drømmejeger. I morgen har jeg invitert til bursdags- og bachelorfest, og jeg gleder meg til å endelig feire – uten noe «hvis», «men» og «kanskje» gnagende i bakskallen. JEG ER I MÅL!