Dette vil jeg gjøre i år

Mitt eneste nyttårsforsett år etter år; ingen nyttårsforsetter. Men her er litt diverse jeg har lyst til å gjøre i det nye året vi akkurat har startet på

  • holde plantene mine i live
  • gjøre kontoret til et rom jeg er fornøyd med (i skrivende stund er det bare stablet fullt av ting)
  • trene mer
  • skrape fire nye land fra skrapekartet mitt (én og en halv er allerede planlagt!)
  • lære meg spansk på egenhånd, ikke flytende kanskje, men nok til å forstå litt og gjøre meg selv litt forstått
  • begynne på den der masteren, hvis jeg oppfyller kravene
  • lese 30 bøker (jeg har laget meg en goodreads-profil, du finner den her)
  • rydde i klærne mine og gi bort det jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å bruke
  • bli flinkere i matveien igjen, det har blitt altfor mange micro-pannekaker og pølser fra Narvesen de siste månedene
  • spare penger til nytt gulv og nytt kjøkken etterhvert
  • finne de ordene jeg leter etter for å klare å formulere dette punktet*

(*det handler om ditt stille sinn, Marie)

Hva har du lyst til?

 

Aggressive broderier

Jeg har glemt å vise dere noen av mine siste bursdags- og julegaver:

Fine, vel?

Jeg kunne se for meg ansiktsuttrykkene og latteren da de i familien åpnet hvert sitt aggressive kunstverk fra meg på julekvelden (vi feiret ikke sammen), god følelse! Disse gavene er en deilig kombinasjon av så mye; jeg får ut frustrasjon, samtidig som jeg legger ned tid (og kjærleik) i å lage en gave til noen jeg bryr meg om, de får frem smil og latter og er attpåtil kule (om jeg får si det selv).

Alt av utstyr kjøper jeg enten på Panduro eller Stoff & Stil, inspirasjon finner jeg på Pinterest – og i mitt eget hode. Hver tråd kommer i bunter på seks tynne – jeg pleier å splitte de opp, og broderer med halvparten – altså tre tynne tråder samtidig, samlet blir de tre tykke nok til å dekke hullene du broderer i. Hvis det var forståelig. Fullt forståelig hvis det IKKE var det, jeg er fascinerende dårlig til å forklare.

 

Forfall

Hejhej måndagsbarn! Jeg har vært syk – igjen. På lørdag kom venninna mi på kaffebesøk, etter at det verste var over, og hun nektet å sette seg ned før vi hadde shinet hele leiligheta med støvsuger, såpe og vann, det sier litt om forfallet jeg har hatt gående rundt meg her. Venninne å ha med seg i krigen, hæ? <3

Jeg er bedre nå. Skal til og med dra meg på trening en av dagene, jeg trenger å få opp energinivået og livsgnisten min igjen. Vi har treningsrom i kjelleren på jobben, og de tilbyr både tabata, styrkecamp og yoga – helt gratis, så i år skal jeg steppe up treningsgamet fra én dag i uka, til to, kanskje tre, hvis selvdisiplinen tillater det.
Bare gjør, ikke tenk.

ELLERS? Lite. Veldig lite. Dagene kommer og går igjen, uten videre seremoni. Noen finere enn andre, flesteparten bare som et skuldertrekk. Det er nesten så jeg savner de tyngre dagene, hvor jeg hvert fall følte noe.
Det er så mye lettere å skrive når jeg føler noe.

Hva føler du? 

 

Boktips: Eleanor Oliphant har det helt fint

Reklame: boken er sponset av Aschehoug

Da jeg fikk denne boken fant jeg en lapp inni hvor det stod «Marie! Denne kommer du til å like. Både varm og mørk <3» og jeg visste jo at Stine har begynt å bli godt kjent med boksmaken min, men her? Her var du god, Stine.

Jeg elsket den.

Boken handler om Eleanor Olliphant, et menneske det er umulig å ikke bli glad i underveis. Hun lever et veldig enkelt liv, helt alene, med sine faste rutiner og få andre planer enn to vodkaflasker i helgene. Hennes ensomme tilværelse, betrakninger om verden rundt henne og historien hun bærer på får deg til å både smile og føle med henne, og miksen mellom tragedie og komedie er helt perfekt. Det er en sånn bok du ikke har lyst til å legge fra deg, og gleder deg til å komme hjem til igjen. Anbefales virkelig!

 

Et evig langt innlegg om et evig problem

Hei, du. Det er en ting jeg må snakke med deg om, før de tankene der slår rot i deg. For jeg vet at du har dem. De tankene noen andre sådde for deg, uten at du egentlig hadde bedt om det, og uten at noen egentlig mente å så de frøene, men de ble det. De ble sådd. Det er fort gjort, ikke skam deg for ikke å være motstandsdyktig nok, eller sterk nok til å ikke la deg påvirke. Det bor overfladiske usikkerheter i hver og en av oss, og de trigges og forsterkes nesten umerkelig i år totusenogscroll, hvor antall følgere og antall likes bidrar til å definere hva som er vår tids «skjønnhetsideal». Vi må bare fjerne de med det samme, disse tankene, disse frøene, før de begynner å spire og gro.

Det handler om utseendet igjen, som det alltid gjør. Det er så mange sterke stemmer i de tusen feeder, som snakker så høyt om skjønnhet og utseende, og hvor «lett» det er å «forbedre» (vennligst legg merke til alle anførselstegnene) at min indre stemme blir overdøvet. «Det er bedre å bli husket for noe du har gjort, enn hvordan du så ut mens du gjorde det», det har vært mantraet mitt helt siden leoparden brøt løs for snart åtte år siden.

Men så kommer disse bølgene med ujevne mellomrom, som skyller innover bloggsfæren, med all dens påvirkningskraft. Som «ass to the grass» og fitspo-overdosen som nesten slo meg overende i 2013. Og nå har bølgen (/tsunamien) med operasjoner og behandlinger nådd meg også.

Jeg har aldri seriøst vurdert en operasjon, aldri i livet. Men vet dere hva jeg tok meg selv i å gjøre her om dagen? Jeg googlet navnet på en behandling som en annen blogger helt enkelt namedroppa i en liten, forbanna bisetning, fordi mine egne usikkerheter den dagen kombinert med hennes… Ja, hva faen skal man kalle det? «Tips»? Betraktninger om eget utseendet? Ekstreme behov for å legge ut om kroppen sin som et evig oppussingsobjekt?

Uansett – mine egne usikkerheter på en dårlig dag, kombinert med hennes ord, ble i et svakt øyeblikk et googlesøk som ikke er søkeloggen min verdig. For all del, andre skal få gjøre hva de vil med seg selv, men JEG?! Jeg er ikke den typen, jeg oppsøker vel ikke informasjon om kosmetiske behandlinger! HERREGUD!

Men så gjorde jeg det. Og derfor må jeg snakke med meg selv om noe, og jeg tar med dere i samtalen, for jeg er kanskje ikke alene om å trenge disse ordene i ny og ne.

Det går sport i å avfeie bloggernes påvirkningskraft for tiden, «la de gjøre som de vil», «bare slutt å følge henne da!», «det er følgernes eget ansvar å unngå å bli påvirket», «er du ikke sterk nok til å stå i mot presset har du ingenting i sosiale medier å gjøre», gratulerer med dagen, men så jævla enkelt er det ikke.

Jeg er 28 år gammel. Jeg har stått sterkt i det naturlige i alle år, og enda sterkere i standpunktet om at hodet og hjertet er det som gjør deg til et inspirerende menneske i verden – ikke innpakningen din. Og JEG blir påvirket! Kom ikke her og fortell meg at 15 år gamle Anna som forguder Blogger Bloggesen ikke blir det. Og hvor enkelt er det å avfølge et forbilde du kanskje har hatt et slags forhold til i mange år, et forbilde som vanligvis inspirerer deg på et helt annet plan enn det overfladiske, men som PLUTSELIG slenger fra seg en og annen setning eller betraktning som går rett inn i usikkerheten og selvbildet ditt? Hvordan er det mulig å unngå den påvirkningskraftige bisetningen i et innlegg du trodde handlet om noe helt annet, hvordan skåner man seg selv for sånne bakholdsangrep på eget speilbilde?

Bloggere står som andre mennesker helt fritt til å forme kroppene sine så mye de bare vil, men jeg fatter ikke hvorfor de på død og liv må brette ut om det i tillegg. Små, usynlige behandlinger som følgerne ikke ville lagt merke til engang – dersom du ikke hadde nevnt det i utgangspunktet. Det er én ting.

Det andre er egne komplekser, det er ikke lenge siden blogger x namedroppa et begrep få hadde hørt om engang, et begrep som beskrev en bestemt type kropp, og «ingen» hadde hørt om det inntil hun la ut om hvor misfornøyd hun var med å ha zebrahale (la oss kalle det zebrahale, jeg gidder ikke å videreformidle budskapet hennes) og flere jenter googlet zebrahale og tenkte «oi, sånn har jo jeg også, er det ikke så pent, det…?». Andres komplekser, ekstreme selvbevissthet og kritiske blikk på eget utseendet smitter –  søkeloggen min er et bevis på det.

Det virker umulig å få banket inn i bloggerskallene at måten de omtaler utseende på kan påvirke følgerne i retninger som ikke er gode, så jeg er enig i at ansvaret TIL EN VISS GRAD ligger hos oss også. Og der jeg plutselig fant meg selv langt nede i et googlesøk, tenkte jeg at det er på tide å ta ansvar igjen.

Så hei, du. Jeg snakker til deg, det vil si meg. Ikke vann de frøene andre mer eller mindre ubevisst har sådd hos deg. La de tørke ut, la de dø. Rist det av deg, og gå videre i livet.

Du har en frisk kropp som kan bære deg verden rundt, du har så mye å le av, så mye å utrette, så mye å se og oppleve. Livet er for kort til å bruke tid på å justere zebrahalen din. Ta den heller med deg ut på eventyr; reis, elsk, føl, lev. Husk at tanker bare er tanker, lytt høflig til dem – og så lar du de gå, de er ikke nyttige, ikke dvel, rydd heller plass til drømmer, mål og mening.

Husk at Instagram er poseringer, filter og retusjeringer, slutt å følge profiler som legger ut bilder som får ditt eget selvbilde og speilbilde til å blekne. Jeg skrev «skjønnhetsideal» i anførselstegn der oppe, fordi det finnes ikke ett ideal. Det finnes skjønnhet – og den er hundre prosent individuell, at andre mennesker er nydelige gjør ikke DEG mindre nydelig. Det er plass til oss alle sammen, og det er det unike ved hver enkelt som gjør oss spesielle – hvis alle hadde vært formet etter samme mal og skjønnhetsideal, hva hadde egentlig vært skjønnhet da?

Jeg tar meg selv rett som det er i å sitte og se på gamle bilder av meg selv, fra en tid jeg var mye mer usikker enn nå, og tenke «herregud, Marie. Så vakker du var der – hvorfor brukte du så mye tankekapasitet og energi på å ikke føle deg fin nok, bra nok??«. Og på dårlige dager i en alder av 28 tenker jeg det samme igjen; om 2-3 år kommer mitt 30-31 år gamle jeg til å sitte å se på bilder av den jeg er akkurat nå, og tenke «herregud, Marie. Så vakker du var – hvor kom den usikkerheten fra?«.

Den kommer utenfra. Og av og til kommer den så hardt at den trenger inn i deg og føkker opp i tankegangen din. Da er det opp til oss å bygge oss selv så sterke og ugjennomtrengelige at ved neste bisetning fra en utseendefiksert blogger, bare himler vi med øynene, og googler «hvordan koke egg» (ja, jeg er fortsatt der) i stedet, og så løper vi ut i verden og GJØR ting. Fantastiske ting.

For de nydeligste menneskene jeg vet om er de som stråler fra innsiden, de som velger å la overfladiske usikkerheter være nettopp det de er; tanker.

Det er den behandlingen jeg går for. Og den ligger i hodet, ikke på en klinikk.

 

Hvis livet mitt var en bok

Helg og ikke helg; jeg jobber, hvis det kan kalles jobb, der jeg virrer rundt med Instagram på håndball-cup sammen med mennesker jeg elsker å jobbe sammen med, og syns det er en fascinerende tanke at dette er noe jeg får betalt for å gjøre.

Helgens kontor, Gjensidige Cup, er på Nordstrand arena, og jeg ble unormalt glad av å oppdage at jeg kunne ta toget fra Moss til Holmlia, i stedet for via Oslo, og buss videre derfra. Jeg hadde nesten den samme følelsen som jeg har når jeg reiser rundt i verden alene; det å navigere seg frem til nye steder helt på egenhånd er noe av det beste jeg vet, finne ut av ting og håpe at jeg treffer riktig med buss og retning, og så den deilige følelsen når jeg faktisk gjør det. Finner riktig holdeplass og riktig buss, kommer meg av akkurat der jeg er ment til å være. Og selve reisen, det å sitte der og veksle mellom å se ut på helt nye landskap som bader i solskinn og glitrende snø utenfor vinduet, og lese et par sider til i en bok jeg har blitt fanget av, da jeg skulle hjem igjen nå i kveld satt jeg på gulvet på Oslo S og leste mens jeg ventet på toget, og vurderte helt alvorlig å miste toget med vilje bare for å kunne sitte der og lese en time til, men det er jeg glad jeg ikke gjorde for jeg ble ferdig med boken to minutter før toget stoppet i Moss, det hadde vært uendelig kjedelig å lese den ut på Oslo S og så ha en bokløs hjemreise. Men sentralbanestasjonen er en perfekt lesesal, jeg blir så rolig av sånne steder; flyplasser, togstasjoner, mennesker på vei til steder, jeg bare forsvinner i forbifarten deres og inn i min egen verden, jeg kobler mer ut der enn i min egen sofa.

Nå er jeg tilbake i den, sofaen altså, og har akkurat plukket meg en ny bok å lese. Jeg begynner alltid å tenke på mitt eget liv som en bok, når jeg leser om andre menneskers liv på den måten. Hvis det hadde vært tilfelle ville jeg tatt en alvorsprat med forfatteren, og bedt henne endre et par ting, og kanskje fjerne den Toro-episoden, og den der jeg klatret på vasken. Ellers syns jeg hun skriver en ganske god historie. Det er jo umulig å forutse hva som skal skje i neste kapittel, med alle disse håpløse forholdene og plutselige innfallene fra alle kanter.

Men stort sett trives jeg som hovedkarakter, jeg gjør det.

 

Nytt år

Okei, så er vi her. 2019. Godt nytt år! Eller bare «nytt år», som jeg pleide å kommentere tørt til pappa idet jeg ga han en klem etter å ha kommet hjem fra nyttårsreisene mine, hvert fall de to siste, for hvor godt kunne et nytt år bli for han, egentlig. Å ønske et «godt nytt år» føltes bare meningsløst, nesten sarkastisk.

«Nytt år» til meg óg. Jeg har fjernet «godt», jeg ombestemte meg.

Jeg la litt for mye i hva dette årsskiftet skulle gjøre for meg, jeg gjorde det. De naive tankene om et nytt år, nye muligheter, om at det som skjer i 2018 blir i 2018, og 2019 skal bli mitt år, det vondeste året i mitt liv er over, nå skal alt bli så meget bedre; alle de naive tankene eksploderte et sted der oppe på himmelen sammen med fyrverkeriet da klokken slo 00:00 og jeg fikk januar tredd nedover hodet mitt. De gikk opp i røyk, helt uventet, for jeg har vært bortreist de siste syv nyttårsskiftene, jeg har ingen familietradisjoner, tanker eller følelser knyttet til den magiske dagen hvor alt og alle skal nullstilles, og gjenoppstå som gull. Jeg trodde ikke jeg skulle føle noe spesielt i år heller, annet enn lettelse, kanskje, og et snev av glede – over et godt nytt år.

Det var kanskje dét i seg selv som var problemet.

Jeg var ikke forberedt på tårene den natten, ikke i det hele tatt, de som helt ut av det blå begynte å falle i det sekundet himmelen over oss eksploderte i farger. De rundt meg jublet med blikket og hendene mot himmelen.
Det kjentes ut som om himmelen falt i hodet på meg.

Sorgen igjen. Sorgen over at jeg gikk inn i et helt nytt år, og i 2019 finnes ikke pappa. Han fantes i 2018. Den betydelige forskjellen burde jeg kanskje ha tenkt på i forkant, men jeg hadde ikke tenkt på det, jeg var ikke forberedt og det ble så brutalt krystallklart der jeg stod. Så definitivt, så endelig. Mitt første år uten. Jeg ble stående og stirre opp på den sprakende himmelen og tenke nei, neineinei, 2018, pappa, ikke gå, bli, ikke bli borte, jeg er ikke klar, kan vi ikke bli her litt til, men klokken viste 00:02 og kalenderen insisterte på 1. januar 2019, og 2018 ble revet bort under føttene mine som et teppe.

Hadet, da…

365 nye dager med 2018 i datomerkingen ville selvfølgelig ikke ha gitt meg pappaen min tilbake, men det var noe ved det å befinne seg i et år hvor han fortsatt var blant oss. Nå er det året forbi, det er bak oss, og han ble ikke med over i det neste, og det kjentes ut som om himmelen falt i hodet på meg der jeg stod, da det gikk opp for meg. Igjen.

I 2019 skal jeg være positiv og inspirerende, hadde jeg tenkt. Se, jeg klarer meg så fint. Kom meg helskinnet gjennom det. Sterk og sta. Jeg skulle ikke fortsette å skrive om død, sorg og hvor mørkt blikk jeg har fått på verden. Det er derfor det har tatt meg tre dager å finne de første ordene i 2019, for jeg hadde tenkt at de skulle være så glitrende, inspirerende, motiverende. Men jeg klarer ikke. Alle ordene jeg prøvde meg frem med virket så kunstig, så falskt. Alternativet ville vært stillhet. Men jeg klarer ikke det heller, for jeg må skrive meg ut av det, så jeg skriver. De første linjene i et nytt år uten ‘godt’ foran.

Det blir snart bedre igjen, jeg vet det. Sorgens landskap er fullt av daler, og i en dal må det nødvendigvis også være en topp. Jeg kommer meg litt nærmere den igjen, etterhvert. Det var bare så dumt av meg å tenke at jeg automatisk ville starte der oppe så snart vi ble ferdig med fjoråret, for virkeligheten passet ikke til de skyhøye forventningene, og dalen ble med ett mye dypere enn den kunne ha vært, hadde jeg bare vært litt mer realistisk før klokken slo tolv.

Realisme: tiden skal være til hjelp, ikke brukes som et våpen for å bekjempe det som er vondt. Tiden kan ikke brukes i det hele tatt, den kommer og går helt utenfor min kontroll, og uten at jeg kan bestemme og sette frister for når den verste sorgen skal være over. Herregud, seks måneder i sorg er ingenting i forhold til de tjueåtte årene jeg fikk med den mest fantastiske mannen jeg vet om.

Litt mer realisme: en nyttårsaften er ikke en snarvei som kan spole følelsesmessig fremover, det er bare akkurat det det er; en kveld som går over i en ny dag, og som tilfeldigvis leder oss inn i et nytt årstall, et nytt år med ny tid, mye tid, og den skal være til hjelp. Ikke krev noe av den, bare ta den i mot. Ett kvarter av gangen. Det er da den fungerer best.

Nytt år, nye kvarter.

 

Nå nærmer det seg

Reklame: flyreisen til Amsterdam er sponset av KLM

Noen glimt av de siste minnene jeg tar med meg fra 2018 <3

I dag kjøpte vi dagspass på trikken og dro litt hit og dit, til Rijksmuseum og skøytebanen i front, til et område med gatekunst like i nærheten og til Vondelpark for å puste. Det er så mye folk i gatene her – jeg begynner å bli skikkelig, SKIKKELIG mett på dem. Jeg-spyr-snart-mett. De er så himla irriterende og så forferdelig uforutsigbare! De ødelegger flyten min fullstendig, bråstopper, svinger til alle kanter, går sakte, går i veien, sniker, dytter, trenger seg på, bråker, lukter, det er ikke få ganger jeg har følt trangen til å bare bråstoppe (jeg óg) midt i mylderet og skrike til det ikke finnes mer lyd igjen i meg. Ikke at dét ville ha hatt noen nytte for seg, annet enn at jeg ville ha fått utløp for det stadig voksende sinnet mitt. Selv mamma, dronningen av å gå, med sine lange bein, sliter med å holde følge når jeg småløper i panikk mellom alle idiotene her. Neste nyttår feirer vi i Alaska, mamma. Hehe.

(Tuller ikke).

Nå nærmer det seg middagstid og nedtelling til 2019! Jeg kan ikke huske sist jeg var SÅ klar for å få et helt nytt årstall å boltre meg i. Håper dere får en fantastisk kveld, superhær! Og tusen takk for følget i år – gjennom gode og onde dager <3 Det har betydd mer enn jeg har klart å formidle. Skrives til neste år!

(Følg meg på Snapchat (superbrud) og Instagram (@supermarie) hvis du vil være med på feiringen i Amsterdam!)

 

Det rare huset i Zaandam

Det er fint i Amsterdam, men åh så folksomt, så i dag tok vi toget et lite stykke ut av byen, til Zaandam og det rare hotellet (Inntel hotel Zaandam) jeg tilfeldigvis scrollet forbi på Instagram her om dagen, på Atlas Obscura sin konto. Sånne tilfeldigheter tar jeg som tegn på hvor jeg skal, jeg.

Lurt av meg! Det var en kul bygning og så deilig med noen roligere gater og nye inntrykk, vi kjøpte roundtrip på toget til 6 euro per pers, veldig enkelt med billettautomat og Google maps som forteller hvilken plattform toget går fra – og når. Turen tok 13 minutter.

Det regner i skrivende stund og vi orker ikke mer shopping, så nå tar vi noen timer på hotellet i hver vår bok, senere skal vi ut på kveldstur med båt i kanalen. Det er lysfestival her frem til 6. januar eller noe sånt, så de har pyntet opp med forskjellige kreasjoner langs bruene, ganske magisk <3

 

Du kan ikke få alt du peker på

Reklame: flyreisen til Amsterdam er sponset av KLM

Hvis dagen idag var et instagrambilde ville jeg ha hashtagget den med #shopping #VanGoghMuseet #shopping #shopping #lysfestival #shopping

Jeg har handlet mer idag enn jeg har gjort i hele 2018 til sammen, tror jeg, det ER så mange fine butikker her! Åh. Jeg fant meg en jakke, to vesker og en rumpetaske, hansker, litt klær, en lue og en haug andre ting som jeg bare beundret i øyeblikket mens jeg tenkte på det jeg lærte av en venn en gang; alle drømmer skal ikke bli virkelighet, oversatt til shopping; alt jeg ønsker meg skal ikke nødvendigvis bli mitt. Både av økonomiske grunner, og fordi verden hadde blitt litt kjedeligere og litt mer utakknemlig om vi bare kunne ha skaffet oss alt vi pekte på hele tiden, sant? (Okei, mest økonomiske grunner, egentlig, jeg prøver bare å skjønnmale det å ikke ha råd til alt en har lyst på hele tiden, lol. Funka det? Uansett; jeg er storfornøyd med dagens fangst, kanskje jeg viser dere senere, hvis det er interessant. Eller ikke. Når ble jeg en moteblogger a).

Musikerne på bildet over fant vi i passasjen under Rijksmuseumet, de spilte pappas klassiske musikk, Vivaldi og Mozart, akkurat der, akkurat da. Så mektig, og så vakkert! Da vi gikk gjennom der på vei tilbake igjen, etter en snau time på Van Gogh-museet, var de klassiske underverkene byttet ut med en enslig trekkspillmusikant, som om ingenting hadde skjedd. Vi tok det som en hilsen fra pappa – han er med oss til Amsterdam óg, han <3

Vi har booket bord til nyttårsaften, forresten! Drømmen var en restaurant med takterrasse og utsikt over hele Amsterdam, men alt er naturligvis fullbooket. Meg og planlegging <3 Så vi endte opp med å holde av bord på den indiske restauranten vi likte så godt, så vet vi hvert fall at vi ikke går inn i det nye året på tom mage. Fyrverkeriet ser vi nok uansett – hører rykter om at det er ganske spektakulært her.

Hva skal dere på nyttårsaften, der hjemme? Eller hvor i verden dere er?