Bedrager, bedrager

I går vred jeg meg rundt i den nye sofaen min (dere skal snart få se, må bare få tatt bilder), ropte «SKRIV, Marie, vær så snill og SKRIIIV» til høyt meg selv, fullstendig bundet av skrivesperre og selvkritikk. Ikke bra nok, ikke bra nok, ikke bra nok.

Skrev meg til slutt frem til siste punktum og sendte av gårde teksten til redaktøren, men ikke uten å begynne e-posten med at jeg ikke var fornøyd. Jeg husker ikke engang om jeg skrev «Hei!» først, eller om jeg bare gikk rett på «ikke fornøyd». Liksom for å styre forventningene hennes ned til det laveste før hun åpnet dokumentet.

Fader, Marie, nå skuffer du, sier jeg til meg selv etter at saken er sendt over, og jeg nikker enig. Nå skuffer jeg.

Skuffer ikke. Oppdragsgiver er fornøyd, som de alltid er. Og jeg blir overrasket, som jeg alltid blir. Uten at jeg forstår hvor det overraskelsesmomentet egentlig ligger, for de har vært fornøyd hver. eneste. gang. i alle de sju årene jeg har skrevet for dem. Og de er ikke sparsommelige på skryten heller, godordene når bare ikke gjennom det selvkritiske filteret mitt. Jeg leser hva de skriver, men tar det ikke til meg, ikke helt. Lar bare ordene bli liggende der i innboksen. Og så begynner jeg på null neste gang jeg får et oppdrag, jobber iherdig med å bevise at jeg kan skrive, redd for å bli avslørt som en som ikke kan, og bedragersyndromet mitt lever i beste velgående.

Det er en forbannelse og en velsignelse, det der syndromet. Det er slitsomt å aldri ha troen på meg selv, men samtidig er det den mistroen som gjør at jeg hele tiden skjerper meg, spisser blyanten og legger sjela mi i å levere. For jeg må jo opprettholde den illusjonen de har om at jeg kan skrive, tenker jeg. Mens jeg skriver. Jeg kan jo skrive, herregud. Dette er tekst – jeg skriver! Fornøyd!

(Minn meg på det neste gang jeg skal skrive)

 

Å reise – eller å ikke reise

God kveld, superhær! Stikker bare innom for å poste et innlegg jeg egentlig skrev i januar, da debatten raste, men som jeg glemte helt bort. Helt til jeg kom på det nå igjen, nå som Dubai-ferien til en annen blogger fikk TV-tid gjennom Bloggerne. Så – her er de, tankene mine om saken:

Jeg fulgte den debatten med argusøyne, den der om Dubai og bloggerne som ble sendt dit for å promotere destinasjonen på vegne av Visit Dubai og et flyselskap. Jeg som er KLM-ambassadør, og får sponset flyreiser for å vise frem de hjørnene av verden som de flyr til, fikk jo noe å tenke på selv.

Jeg personlig kunne aldri ha sagt ja til å dra til Dubai på den måten, det har vært standpunktet mitt siden lenge før den debatten rullet opp.

Men jeg er ikke helt uskyldig jeg heller.

Jeg har vært i Kazakhstan, for eksempel. KLM sponset meg med flybilletter til Almaty i 2016. Jeg reiste dit uviten, men lærte underveis at pressefriheten i liten grad blir respektert i landet. Menneskerettigheter står ikke så veldig sterkt de heller, har jeg lest i ettertid, selv om det har blitt bedre siden sovjettiden.

Forholdene i Kazakhstan er på langt nær så ille som i Dubai, bare så det er sagt, men jeg ble sittende tankefull da #dubaigate begynte å trende i sosiale medier allikevel. For jeg har mest sannsynlig promotert et land som sikkert ikke får full pott hos Amnesty, det heller.

Bare for å si det óg; KLM ber meg aldri om å reise verken hit eller dit, det er jeg selv som velger ut destinasjonene, og hva jeg skriver om hvert land jeg besøker er helt opp til meg. De legger seg aldri oppi innholdet – samarbeidet går bare ut på at jeg får reise, og på den måten fortelle om hvilke steder i verden KLM flyr til.

Jeg kommer aldri til å reise til Dubai, men jeg kommer helt sikkert til å besøke land som ikke har alt på stell i fremtiden også. Det gjør hundretusenvis av oss hvert eneste år. Og noen av mine turer kommer til å være sponset.

Sånn som Cuba. Thailand. Og Kazakhstan, som jeg fremdeles ser tilbake på som et av de vakreste landene jeg har satt mine bein i, med en natur som gjør at du mister pusten, og med mennesker som setter varige spor i hjertet.

Det er de møtene og de opplevelsene jeg reiser for, og jeg deler det på en blogg for å inspirere andre til å gjøre det samme; være nysgjerrig, oppleve verden, bli kjent med andre kulturer, utfordre seg selv, lære og lære bort. Det er lite som åpner opp sinnet, får hjertet til å slå fortere og øynene til å glitre mer enn det å krysse landegrenser, oppsøke andre kulturer.

Men jeg er enig i at de ikke skal lukkes, øynene altså, for det som ikke er så positivt ved et land. Hvert fall når du reiser på sponset tur, og når ut til mange mennesker som kanskje får lyst til å følge i fotsporene dine. Sånn som Dubai-gjengen. Sånn som meg. Vi har et ekstra ansvar.

Jeg viser gjerne frem et land jeg har falt pladask for, men jeg gjør det uten å prøve å dekke over de negative sidene ved det samme landet, eller slette kritiske kommentarer som påpeker det. Alle land har skyggesider, noen flere enn andre, og for å bli klar over dem er det vel bare fint at noen sier fra? Så kan man heller revurdere om man skal reise dit igjen, når man nå vet. Jeg setter hvert fall pris på å bli opplyst om forhold jeg ikke er klar over i de landene jeg reiser til, og premisset mitt for å fronte et flyselskap er at jeg får være ærlig om hva jeg opplever, lærer og tenker om de stedene jeg drar til. På godt og vondt.

Jeg tenker at det viktigste er at vi kan ta bevisste valg når vi velger våre destinasjoner – enten vi er bloggere eller privatpersoner. Så formålet med innlegget mitt var egentlig bare å tipse dere om FN-sambandets oversikt over land i verden. Her kan du lese om politikk, menneskerettigheter og se statistikk på for eksempel korrupsjon og barneekteskap. Jeg fant også en oversikt over pressefrihet i verden, med tall fra 2018: HER. Den er utarbeidet av Reporters without borders.

Så får det være opp til hver enkelt av oss om vi velger å skaffe oss den kunnskapen, eller ikke, og hvordan den kunnskapen eventuelt påvirker oss når vi skal ut og reise neste gang. Uansett om du betaler for den selv, eller får den sponset.

 

Mellom linjene

Det var en fin morgen, det. Det å bli vekket av et farvel, strekke seg etter mobilen for å sjekke klokka og bli lys våken før den har blitt seks fordi soloppgangen utenfor var så himla nydelig, og fordi på telefonen ventet en e-post om at jeg får Penger igjen på skatten. Med stor P. Flere tusen jeg ikke hadde regnet med, det dekker både den nye sofaen min og den andre greia jeg skal fortelle hele verden om litt senere. Jeg vet det økonomisk sett ikke lønner seg å spare ved å betale for mye i skatt hvert eneste år, men jeg vil ikke endre på det. Litt fordi jeg ikke skjønner hvordan. Mest fordi jeg elsker den følelsen jeg får når jeg, etter å ha ventet nervøst en hel sommer, oppdager at staten skylder meg penger – i år igjen. Geriljalønning!

Såå, hva driver jeg med om dagen, egentlig, mellom linjene jeg ikke lenger skriver? Det er stort sett bare jobb, og prøve å holde balansen mellom alt som skjer på en gang. Deadline, bryllup, møter, mailer, storøvelse og alle ferieukene jeg må svi av før 2019 er forbi. Det er bare gøy, men det krever litt av kalenderen min for å få plass til alt sammen. Og litt av meg, for å ikke drukne i den samme kalenderen.

2020. DA skal jeg skjerpe meg. Si litt mindre ja, litt mer nei eller vi får se, og la dagene stå tomme og heller komme og gå litt mer tilfeldig. Planer er gøy, men jeg trenger mer plass til spontanitet og ingenting. Fantastiske ingenting.

 

Hvor ble du av

Hjertet mitt hoppet over ett slag, men landet igjen så fort det skjønte at det ikke var deg allikevel.

Hvis det hadde vært det, og du hadde sett meg også, hadde vi hilst da? Sagt hei og takk for sist, det var lenge siden, hvordan går det, eller kanskje ikke, men kunne vi hvert fall ha smilt til hverandre? Som en stille, gjensidig anerkjennelse av hverandres eksistens, en lavmælt hyllest til vår felles historie, selv om vi har sluttet å skrive på den. Et siste vennlig blikk som kunne tatt rollen som et punktum, jeg kunne i grunn ha trengt et. Du tok deg aldri bryet med å sette punktum i historien vår, du. I stedet sitter jeg igjen med et forvirrende komma, eller kanskje mer et spørsmålstegn.

Fortsatt.

Jeg vet ikke når eller hvorfor du bestemte deg for å kaste fra deg pennen og la historien stå igjen uten en avslutning, og du vet ikke at det fortsatt gjør litt vondt, det å bli skjøvet ut av et liv jeg trodde jeg hadde en plass i, et lite hjørne, hvert fall – helt uten forklaring, uten en sluttreplikk. Som om vennskapet vårt aldri fant sted i det hele tatt. Så mange år. Hadde jeg visst at det var siste gang jeg så deg den morgenen, hadde jeg kanskje sagt noe annet, noe mer.

Visste du at det var siste gang du så meg, hadde du bestemt deg allerede da?

Det er greit at mennesker kommer og går, det er livet, men jeg liker ikke når de gjør det uten å gi beskjed. Uten å forklare. Uten en avslutning. Jeg liker enda mindre at du viste deg å være en sånn en. Jeg liker det skikkelig dårlig. Du var jo ikke sånn, du. Var du?

Jeg smugtitter fortatt på livet ditt gjennom en liten gløtt i gardinene. Et bilde på Instagram i ny og ne, en status på Facebook med offentlig synlighet sånn at sånne som meg også kan følge med fra avstand, sånne du en dag bare bestemte deg for å fjerne som venn – helt ut av det blå. En enkel handling på Internett, en simpel knapp, «Fjern som venn», men herregud som det svir i det virkelige liv.

Smugtitter du også, tenker du noen gang i min retning, eller betydde jeg faktisk så lite som du fikk meg til å føle at jeg gjorde?

Fjernet med et lite tastetrykk, som om jeg var en e-post fylt med spam.

Kunne ha spurt deg, jeg kunne sikkert det. Hva skjedde, hvorfor, hvordan, men jeg er for stolt, for sta. Jeg vil ikke mase på mennesker som har tatt et aktivt valg om å fjerne meg fra livet sitt, jeg er for stolt, sier jeg. Trenger ikke bruke tid på å vinne mennesker tilbake, hadde de ønsket å være i livet mitt hadde de blitt der, tenker jeg, og hadde jeg villet bli i livet ditt hadde jeg kanskje prøvd å komme meg inn igjen, kom jeg på nå. Men stoltheten er større enn viljen. Jeg er skadeskutt, og tenker at sorgen over et tapt vennskap er å foretrekke, fremfor risikoen for å bli avvist på ny.

Var det på eget initiativ, eller tvang hun deg?

Det spiller ingen rolle, egentlig. Du har fjernet meg fra livet ditt, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Historien vår hadde fortjent et punktum. Du skulle ha satt punktum.

Punktum.

 

Kampfly

Hey fra Ørland! Jeg er ute på oppdrag for Forsvaret, skal skrive en sak om Heimevernet og Norges nye kampfly, F-35, som jeg fikk prøvesitte i 2012 (derav bildet). For noen beist. Jess… Lar det bli med det, jeg er alltid redd for å svi av kruttet når jeg skriver – skriver jeg mer om det på bloggen, forsvinner bokstavene helt ut av kroppen min, og da er det ingen igjen til artikkelen. Hodet mitt fungerer visst sånn, riktige ord og beskrivelser kan bare skapes once in a lifetime.

Uansett; jeg drar hjem igjen i kveld, TIL DEN NYE SOFAEN MIN! Den kom i går, jeg rakk akkurat å skru den sammen før jeg måtte dra. Den er så silkemyk at jeg føler jeg legger meg ned i en varm omfavnelse hver gang. Gleder meg til å vise dere!

(Og si fra hvis du vil kjøpe en blå velour-sofa, selger den til halv pris – 3000,-)

 

Hjemme alene

Jeg har begynt å få mailer i innboksen igjen. Det er stadig flere mennesker i butikken, flere biler i trafikken, og du husker den følelsen da du var hjemme alene som liten, og du visste at snart kommer foreldra dine hjem? Godt å få dem hjem igjen, men samtidig kunne du ønske at du kunne være alene hjemme mye lenger, for det er så deilig å ha hele huset for seg selv.

Den følelsen har jeg, nå som alle drar seg tilbake fra feriene sine, og sommerens hjemme alene-fest glir sakte men sikkert over i hverdager igjen. Hvert fall for en liten stund, det er ikke så lenge til det er min tur til å forlate festen og jeg gleder meg skikkelig. Både til å ha ferie, og til å være alene ute i verden igjen. Jeg føler at jeg trenger det, jeg går rundt med en stein i skoen for tiden – uten å vite hvor den kom fra, eller hvordan jeg skal få den ut. Kanskje det er lettere å finne ut av på avstand.

Hva har dere gjort i sommer, egentlig?

 

I høst skal jeg


foto: Huacachina, Peru 2019

  • skrive en ny sak for Forsvaret, om kampfly og Heimevernet og dere vet at jeg elsker å skrive, sant? Redaktøren vil ha teksten på min måte. Jeg skal ikke innta en journalistisk rolle, jeg skal ikke skrive på en bestemt måte eller en annen, hun vil bare ha «Marie-blikket» hele teksten gjennom, og ingenting gjør meg mer ydmyk eller stolt, enn at hun ber om akkurat dét
  • gifte bort min andre bestevenninne, okei, så løy jeg kanskje på forrige punkt om at «ingenting gjør meg mer ydmyk eller stolt», for jeg er like ydmyk og stolt over å få være forloveren hennes, om ikke enda litt mer óg
  • dra på solotur til Kroatia
  • lese hvert fall tre bøker, kanskje fire
  • delta på storøvelse like over fjorden, grønt er skjønt
  • planlegge hva jeg skal gjøre med de fire ukene med ferie jeg skal ha i oktober eller november eller når det blir. Jeg har aldri hatt en ferie lenger enn to uker (sånn bortsett fra verdensreisen, men da hadde jeg ikke noen jobb å ha ferie fra, så det tells ikke som ferie spør du meg), det skal bli så godt og rart på samme tid
  • komme inn i treningsrutiner igjen, på god vei nå med ukentlige løpeturer!

Hva skal du i høst?

 

Kapittel 7 av 12: juli

Jeg blar bakover i juli i kalenderen min og smiler av hver minste lille avtale jeg en gang la inn med stort iver, og opplevde med et enda større et.

Venninner og Palmesus, jobb og besøk fra Bergen. Vinjerock, løpeturer langs fjorden, hjemmekontor i solveggen og lange samtaler på stranda. Forloveroppgaver og bursdagsgave til han som ga en til meg, og så rundet jeg av måneden med den deiligste båtturen på en mandag og piknik i parken med mamma på en onsdag. Juli var altfor fin, og gikk altfor fort og jeg glemte helt å ta bilder underveis. Sånn bortsett fra de mentale, da.

Hvordan var din juli, på en skala fra 1-10? 

 

Hjerteløs

Jeg føler alt, jeg føler ingenting. Jeg ser hva du gjør, men jeg velger å ikke se det, ikke sånn på ordentlig, for det betyr ingenting uansett, ikke sant?

Det betyr ingenting, det du gjør.

Det jeg gjør.

Jeg gjør mer enn du tror jeg gjør, men det betyr ikke noe, samvittigheten forsvant en gang for lenge siden, for det betyr ingenting. Det vi gjør. Det er hvert fall utgangspunktet for alt jeg gjør.

En som ikke bryr seg, og en som later som, helt til den harde fasaden trenger inn og gjennomsyrer det den var ment til å dekke over, og jeg mistet kanskje hjertet mitt et sted på veien, men jeg trenger det ikke akkurat nå uansett.

Jeg håper bare jeg finner det igjen når jeg gjør det.

 

Uten mennesker

Hallo! Her bodde jeg fra fredag til lørdag, på Clarion the hub – det nye hotellet til Stordalen. Og det må jeg si; jeg har aldri blitt så glad av en innsjekk noengang; rett inn og bort til en iPad, sjekket inn på null komma ingenting, lagde nøkkelkort selv, og så rett opp på rommet i tolvte etasje. Uten blikkontakt med et eneste menneske. Uten å måtte åpne kjeften. Opplevelsen var så magisk at jeg fikk fullstendig overtenning oppå rommet der, og angret på at jeg ikke hadde ventet på han jeg skulle bo der med, sånn at jeg kunne delt ekstasen med noen, haha.

Etterpå spiste vi middag på Pincho Nation ved Oslo teater, en app-restaurant som også er så og si uten menneskelig kontakt. Du bestiller alt gjennom appen, betaler i appen, henter maten og drikken din selv, og servitørene kommer ikke bort med mindre du snur servietten din fra grønn til rød side. Maten der er dessuten grisegod, den består av små, deilige tapasretter som du trenger 3-4 stk av for å bli mett. Dra dit en gang!

Ellers har jeg bare levd under solen siden sist. Late dager på strendene i Moss, båttur i går og i kveld skal jeg på piknik. Folk begynner å komme hjem fra ferie nå, og hverdagen føles nesten normal igjen. Nesten. Det skal bli litt godt det óg, selv om jeg ikke har hatt ferie enda er jeg ganske hardt rammet av feriehjerne i mangelen på rutiner og kollegaer.

Har dere gjort noe som er verdt å fortelle om siden sist?