ROUNDABOUT

November 23rd, 2014


Photo: Private, Santa Cruz, Galápagos, Ecuador

Galápagos for meg vil alltid forbindes i ord som unikt; med dyrearter som bare lever der, kaktustreet (nederste bildet) som ikke vokser andre steder i verden, øyer ulikt noe annet land og sted jeg har vært i verden, jeg elsket naturen der, og fargerikt - særlig havet, som er så uendelig turkist og vakkert, og fiskene, og fuglene med de blå føttene, og iglene. Samtidig var det mye gråere og tristere der enn jeg hadde sett for meg, men det kan ha vært på grunn av skyene, og at jeg glemte et øyeblikk at ikke alt er som det ser ut på bilder. Men ord som unikt og fargerikt består allikevel, og alle som får muligheten bør reise til Galápagos. Det var et eventyr, og jeg kjenner allerede et stikk av lengsel bakom ribbeina.

Bildene er fra Santa Cruz, den første øya du kommer til om du lander på Baltra og tar ferja over. Langs havna der kan du se pelikaner, seler og sjøløver, og krabber og rare fisker når fiskerne kommer inn fra havet, og iguaner óg, som går i ett med betongen. De mindre fuglene, og de små firfirslene, ser du på vei til Tortuga Bay – den fantastiske stranden alle MÅ besøke.

Sølveplet mitt har blitt fylt opp med tusenvis av bilder fra Ecuador, så selv om reisen fysisk sett tok slutt på fredag, skal vi reise litt til, vi. Gleder meg til å gjenoppleve mine to siste uker, og til å vise dere hva Ecuador was all about!

(Og tusen TAKK, igjen, til bloggkjæresten min KLM som gjorde reisen mulig, jeg er så uendelig takknemlig for muligheten forholdet vårt har gitt meg!)

For nye lesere: Jeg er i et samarbeid med flyselskapet KLM, og er deres stolte bloggambassadør (bloggkjæreste!). De har sponset flybillettene mine til Amsterdam, og nå til Ecuador. For ordens skyld: flybillettene fra Guayaquil til Glapápagos betalte jeg selv.

Galápagos to me will always be connected to words such as unique and colourful. The islands is home for so many special animals and creatures and trees that only grow there (like the cactus tree above), I just love the nature. And the colour of the sea, and the fishes and the blue feet of the Booby bird, and the iguanas. A living rainbow! At the same time it’s colourful, I felt it was much greyer and sader than I pictured it before I arrived, but that might be the cloudy weather, or the fact I forgot about how things look different than it is in pictures. But words like unique and colourful will remain anyway, and all of you should visit Galápagos if you get the chance. It’s an adventure, and I already feel the loning behind my ribs. The pics above is from Santa Cruz, the first Island you get to when you arrive from Baltra Airport and take the ferry. You can se pelicans, sea lions, seals, funny fishes and iguanas that match the road they’re lying on. The small birds and the lizards are to be found on your way to Tortuga Bay – the amazing beach you simply HAVE to go to when you visit the island.

I SIMPLY CAN’T

November 22nd, 2014

Hjemme. Vasker backpackerlukta ut av klærne, kaster dopapiret i do igjen, går hjem fra Flybussekspressen uten jakke og fryser litt, får lyst til å gi samboeren en klem fordi jeg er så glad for å se henne igjen, og at alt er som før, men dropper det for jeg er ikke et klemmemenneske, men tror hun så at jeg var glad allikevel. Lager taco på en fredagskveld, tar en øl, popper popcorn og lager gløgg med rødvin oppi, forteller om bruddstykker fra reisa, oppdaterer meg på hennes liv, ser på Skavlan og alt er som før.
I dag gjør jeg ingenting, er bare hjemme. Det er så godt å være her igjen, mens Ecuador, som alle andre reiser, føles fjernt både i tid og distanse. Det er så urettferdig mot alle minnene og opplevelsene jeg har der ute i verden, men jeg får liksom ikke tilgang til dem her hjemmefra. Aldri. Uansett hvor dypt inn i mitt eget hode jeg dykker. Det kan beskrives omtrent sånn her:

Jeg sitter bak en skolepult, spør personen foran meg om å få låne en blyant, hun snur seg, rekker blyanten mot meg, men jeg får akkurat ikke tak i den. Jo hardere jeg prøver, jo lenger jeg strekker armen min, jo lenger unna drar hun blyanten, og sånn sitter vi; jeg med et evig behov for blyanten, hun som sørger for at jeg aldri når den. Jeg når den bare når jeg reiser meg opp og henter den selv.
Jeg når bare mine egne reiser, minner og opplevelser når jeg reiser. 

Trøsten er de tusen bildene jeg tok med meg hjem, og pleddet jeg kjøpte på Galápagos, fra kvinnen i en lokal drakt/kjole som satt og gråt så sårt kvelden i forveien. Jeg håper hun har det bedre nå. Døgnrytma mi går det forresten ape med, jeg sovnet på flyet hjem fra Ecuador, såpass mye at jeg var forvirra når jeg våknet og så at det bare var halvannen time igjen til Amsterdam. La meg til vanlig norsk fredagstid, sånn halv tolv-tolv, men sovnet ikke før rundt fire en gang. Glad jeg har en lørdag og søndag å komme meg på. Glad jeg har kjøpt brød og gulost og leverpostei, for nå skal jeg nyte min første norske frokost på to uker. Åh som jeg har savnet brød!

Hva er deres planer i helgen, superstars?

Home again. Washing my clothes out of the backpacker-smell, throwing the toilet paper in the toilet again, walks outside without a jacket and freeze a bit, wanna give my roomie a hug ’cause it’s so nice to see her again, but I don’t ’cause I’m not a hugger, but I think she saw I was happy to be home anyway. Making taco on a Friday night, have a beer, pops the popcorn, making warm christmas drinks with redwine in it, tell my roomie about my travel, getting updated on her life as well, watching TV and everything is as usual. 
Today I’m not doing anything, I’m just being home. It’s good to be back, and Ecuador – as all my other travels – feels far away, in both distance and time. It’s so unfair to my memories and journeys, but they feel unreachable from here. I can’t really get my head around them, no matter how hard I try, it’s like the deeper I dive into my thouhts an memories, the more far away they go. I can only reach my memories and my travels when I’m out traveling. Strange feeling. My comfort is all my pictures I brought home, and the blanket I bought from the crying local lady at Galápagos. I hope she’s alright now. Now I’ll have my very first Norwegian breakfast again. Oh I’ve missed that so!

THE RING

November 20th, 2014


Photo: private, Las Penas, Guayaquil

Ringen er sluttet – reisen startet og ble avsluttet i vakre Las Penas, på toppen av Santa Ana Hill i Guayaquil. I går fikk jeg med meg solnedgangen i Ecuador også, vanligvis har jeg jo gått og lagt meg omtrent før den tid, takket være den forvridde døgnrytmen jeg har utviklet her nede. Jeg ser frem til å ta med meg den hjem igjen, si natta til samboeren rett etter barne-TV og stå opp før hanen galer! (Eller før de narkomane starter ropingen sin utenfor vinduet mitt, burde jeg vel heller si, det er mer sannsynlig dét enn at hanen galer, skriver av erfaring)

Nå har jeg våknet min siste morgen i Sør-Amerika for denne gang (åhh auu), i kveld tar KLM meg med tilbake til utgangspunktet, og hva jeg skal ta meg til frem til det aner jeg ikke. Jeg følte jeg runda Guayaquil på de tre dagene jeg var her FØR Galápagos, så jeg har virkelig null idéer! Men finner nok på noe lurt.

Skrives senere, globetrottere! Takk for at dere ble med meg på enda en tur, det er så koselig å ha dere her! KLEM

My journey in Ecuador started and ended in beautiful Las Penas, Guayaquil. Yesterday I even got to see the sunset, I haven’t done that here in Ecuador before due to my crazy jetlag haha. Can’t wait to bring that home with me, to say goodnight to my roomie after dinner and to rise and shine before the sun does. Well, this is my last morning in South America – for this time. It’s sad, but it’ll be good to come home as well. Tonight KLM is taking me back to where I came from, and what to do while I’m waiting – I have no idea. But I’ll figure it out. So long, globetrotters! Thanks for joining me on another travel, I love having you around! HUGS

GOT STUCK

November 19th, 2014

Jeg skulle se så MYE av Ecuador. Skulle dra innom Amazonas og slenge meg i lianene etter noen dager på Galápagos, hadde planer om å leie bil og kjøre sørover fra Quito og bare reise rundt, og gjøre alt jeg fikk beskjed om å gjøre mens jeg var her, smake grilla marsvin, og sluke så mye jeg klarte av landet med hjerte og med sinn.

Ble sittende fast på Galápagos.
Er tilbake i Guayaquil.
I morgen drar jeg hjem.

Men herregud, som jeg har kost meg, så alt det jeg ikke fikk sett og gjort ofrer jeg ikke mange tankene. Jeg er overbevist om at dette ikke er siste gang jeg setter føttene mine på sør-amerikansk jord heller, så alt usett og ugjort får ligge her og friste meg til neste gang. Nå har jeg nøyaktig 29 timer til flyet mitt tar meg tilbake til utgangspunktet, så vi skrives senere, vi!

Back in Guayaquil. Going home to Norway tomorrow. I was gonna travel Ecuador, but I got stuck in Galápagos haha. Well, it’s not the worst place getting stuck, right, and I’m sure I’ll visit South America again some day, so all unseen will be seen later! Now I’ve got 29 hours until my flight departures, so I’ll talk to you later. xoxox

BOOBY

November 18th, 2014

I går så jeg en fugl med blå føtter. Det eneste forskerne har som forklaring på fargen er: “Why not?” Jeg faller hodestups for jorda vår når den oppfører seg så rart og fint på en gang! Til ære for the Blue-footed Booby Bird kjøpte jeg dette sølvarmbåndet i går. Booby foralltid rundt håndleddet!

Må stikke, snorkling står på planen!

Blue-footed Booby Bird-inspired jewelry from Galápagos

TWO SIDES OF GALAPAGOS

November 17th, 2014

Only a few steps apart from eachother.

IF IT’S MEANT TO BE, IT WILL BE

November 17th, 2014

Byebye, Isla Isabela!

I går seilte jeg med skjebnen (båten kalt ‘Destiny‘) tilbake til Santa Cruz, og la Isabela bak meg. Dagene på Isabela var fine, og jeg elsket vulkanturen, men det var noe ved den øya som gjorde meg rastløs, en indre trang til å komme seg videre, det kan ha vært båtturen tilbake jeg gruet meg til og som jeg bare ville bli ferdig med, jeg vet ikke. Turen hjem til Santa Cruz (home is where your heart is, ikkesant) var enda villere enn turen til, det var øyeblikk jeg så for meg at båten skulle bli knust av den råskapen som bor i havet, og hjertet smalt panisk mot ribbeina når bølgedalene fungerte som Holmekollen, og båten svevde over overflaten i pinefulle sekuner, og jeg stivnet som en stokk der jeg satt, men jeg klamret meg til båtens navn – Destiny – fant trøst i dét, og tenkte at dette var skjebnen min, uansett hva som skjedde.

Det som skjedde var selvfølgelig at vi la til på Santa Cruz et par timer senere. Like hele, like levende, bare et par nerver fattigere og med litt høyere puls.

Det har aldri føltes bedre å sette føttene på land enn akkurat da, og det var så godt å komme HJEM! Nå har jeg akkurat spist frokost, og skal rusle ned til banken og ta ut mer penger for å nyte de siste dagene på tur til det fulleste.

Santa Cruz i mitt hjerte!

Skrives senere!

Yesterday I left Isabela island in a boat called Destiny. The ride back to Santa Cruz was even bumpier and wilder than the ride we had to Isabela, but I found comfort in the boat’s name – Destiny – and thought that whatever happened out there in the scary waves, it was meant to be. Well, of course I was meant to stay alive – ’cause here I am at Santa Cruz! Ready to make the best of the remaining days here in Ecuador. See you later!

 

VOLCANO CHICO

November 16th, 2014


Photo: Private, Volcano Chico, Sierra Negra, Galápagos, Ecuador

Jeg var på en annen planet i går! SE, så vakkert! Listen min over “det mest UNIKE stedet jeg har vært i hele mitt liv” begynner å bli pinlig lang, men månen må inn den óg.

Det var en 35$ dyr og 5 timer lang tur jeg bestilte via Caleta Iguana – et rosa hostell borti sandgata her, og det var HELT fantastisk. Vi ble plukket opp 07:15 og kjørt i 45 minutter til der hvor turen vår skulle starte. Den første timen var preget av tykk tåke, kulde og regn, før tåken plutselig lettet mens vi passerte Sierra Negra – det 11 km i diameter store krateret – og på nordsiden av krateret ventet en annen verden oss. Jeg har skrubbsår på haka, som jeg slepte den etter meg i går. Det var så utrolig spesielt! Vi badet i sollys og varme, og med det plutselige krystallklare været åpenbarte også et månelandskap seg foran oss. Rester av et vulkanutbrudd som skjedde for sikkert hundre år siden, og vulkanen sprutet sist i 2005 og lavaen var så fersk (100 år gammel fersk!) at planter enda ikke har kommet til. Varmen fra jordas indre strøk oss over hendene når vi stakk de nedi hullene som var, og guiden vår pekte ut fosser og bølger av stivnet lava, og det var så EKTE. Jeg har aldri sett jorden vår så ekte og rå noen gang!

Hvis dere noen gang skal til Galápagos må dere love meg å ta turen til Chico, denne vulkanen. Selvom turen er relativt tøff (guiden gikk av gårde som en gal, aldri sett maken til tempo – ikke turistvennlig i det hele tatt, haha) er det så uendelig verdt det når du plutselig står der på toppen av en vulkan med glitrende øyne og et smil om munnen.

I visited another planet yesterday. LOOK! It’s so beautiful! My list of places that are “the most unique in the whole wide world” is starting to get ridicilously long, but the moon has to be on it as well. I paid 35$ for a five hour long trip to Sierra Negra and the volcano Chico. I booked through the hostel Caleta Iguana just down the street of sand, as I read online. We got picked up at 07:15 am and drove for 45 minutes out to where the walk was gonna start. The first hour was foggy and wet and cold, until the fog suddenly disappeared while we passed Sierra Negra – an 11 km in diameter long crater – and on the North side of it the sun was all out, the weather was clear and all beautiful. Together with the sun a moon landscape met us on the North side. It was amazing! Remainings of lava from 100 years ago, no plants, all moon look-a-like and the heat of the Earth was to be felt on our hands when we put them down in the many wholes around us. It was so… REAL! I’ve never seen the Earth so real and beautiful and rough before – ever. If you’re ever visiting Galápagos, you have to promise me to take this trip to Chico. Even though the walk is a bit hard, it is so worth it when you’re standing there with the most beautiful part of the Earth in front of you. 

OH THE PAIN

November 15th, 2014


Photo: private, Isabel, Galápagos, Ecuador

A.L.D.R.I. igjen skal jeg tulle med sør-amerikanske solstråler. Det gjør så himla vondt – fortsatt, enda huden har hatt to hele dager å komme seg på, og jeg smører og smører, både aftersun og solkrem om hverandre, men bare dét er jo som å dra ryggen langs en stikksag i full sving, å smøre ryggen inn i en kjølende krem, så vondt at dere vet ikke! Men jeg lider ikke så veldig, da, her jeg tusler rundt i sanda og svømmer med seler og kaster meg rundt med gigantiske fugler, tar en øl til et par dollar og nyter lyden av havet bak lukkede øyne. LIVET!

Det fikset seg med penger óg, etter tidenes jakt i morgentimene etter riktig bygning og rett person å prate med, Western Union ble redningen! Så nå er det bare å glede seg til i morgen – da skal jeg opp til vulkanen Chico og det nest største krateret i verden – Sierra Negra, 11 km i diameter. Gleder meg som en unge!

Hvordan går det der hjemme? Hva gjør dere, hvordan er været? Skal vi ikke bare reise jorda rundt sammen til vi dør, alle 1500? Jeg stemmer for! Ilu

I will never ever again underestimate the South American sun. It hurts like hell – still, after two days! And I keep rubbing in aftersun and sun lotion but even that hurts, it’s like rubbing my back towards a saw. Oh god. Well, I’m not really suffering, am I. Among all the beaches, the animals, the sun, the Pacific Ocean, I’m having a beer whenever, close my eyes and listen to the sound of the waves. This is life – sunburned or not! I even got my money out thanks to Western Union, so now I’m all set for tomorrow’s walk up to Sierra Negra – the second largest crater in the world – 11 km diameter – and then to the volcano Chico. Can’t wait!

ISLA ISABELA

November 14th, 2014


Photo_private, Isla Isabela, Galápagos, Ecuador

Buenos días! Jeg er trygt over på Isabela, en av de andre øynene i Galápagos. Båtturen her var en 2 timer lang oppskrift på sjøsyke, men utrolig nok var det ingen som hang over rekkverket!

Jeg hadde ingen plan da jeg kom hit, men det tok ikke mange skrittene i de sandbelagte gatene her før jeg fant et hostell å legge fra meg tingene mine på. Det er mye billigere å sove her enn på Santa Cruz, her betaler jeg bare 20$ natten! Og godt er det, for her på Galápagos har penger ikke vært annet enn en stort problem. Jeg er snart tom for kontanter, de færreste steder tar kort, og sånn sett har jeg reist til en øy uten å kunne gjøre noe som helst av det som er å se her! Smart trekk, supertjej. Smart trekk… Minibanken på Santa Cruz ville ikke ta kortet mitt, så jeg måtte inn i banken for å ta ut penger, og det gikk jo fint, det, til tross for språkbarrierer, men jeg tenkte ikke på at jeg plutselig skulle over til Isabela der jeg stod, her er det nemlig ingen minibank i det hele tatt, og ikke bank som gir ut penger heller, så de pengene jeg tok ut her om dagen holder ikke helgen gjennom. Jeg lever med andre ord på et stramt, stramt budsjett inntil jeg kommer meg tilbake til fastlandet (eventuelt i banken på Santa Cruz, men den er jo stengt frem til mandag) og får tatt ut mer penger. Det er litt spennende óg, å leve sånn fra hånd til munn, men åh så irriterende når jeg først ER her! Jeg vil jo snorkle, ri tur opp til vulkanen, og svømme med sjøløver!

Jaja, jeg fikk iallfall sett skilpaddene mine i går – SÅ svære! De må nærme seg 150 år! De befant seg en drøy kilometer unna det de kaller sentrum her i Puerto Villamil, og litt lenger bort var en dam vi kunne se ned på, hvor rosa flamingoer stod og spiste. Jeg elsker dyrelivet her! Det er så fantastisk mye rart!

I dag er planen å legge en plan – til en forandring – for hvordan jeg skal løse ingen-penger-problemet. Alternativet er å bruke dagen på å bli blakk, og rømme øya i morgen og komme seg tilbake til fastlandet. Evt leve ENDA strammere, og klare seg på Galápagos helgen gjennom – men det er ikke lett å leve billig her, pengene har tusen potensielle bein å gå på! Den turen jeg tilfeldigvis tok ut til skilpaddene og flamongoene i går? Hostellet tok flere titalls dollar for akkurat den samme. Og en tur til vulkanene er ikke LOV uten guide, så minst halve budsjettet mitt ville jo gått til bare dét. Men dere veit – det ordner seg. Det pleier jo alltid det. Smil!

Buenos días! I’ve safely arrived Isabela Island, one of the other islands in Galápagos. The ride over was a 2 hours long recipe on seasickness, it’s a miracle that no one threw up! I had no plan when I got there, but it didn’t take too many steps into the streets of sand here until I found a hostel to put my things. It’s so much cheaper here than at Santa Cruz, only 20$ a night! Luckily for me, ’cause I’m soon out of cash and there is no bank or ATM at this island. Such a bummer to get here without money haha…. The ATM at Santa Cruz wouldn’t take my card either, so I had to take out money from the bank – and that worked out, even though we didn’t speak the same language the bank and I, but I didn’t think about my upcoming travel to Isabela when I withdraw, so now I’m running short. It’s really frustrating, I wanted to snorkle and to swim with sea lions and to ride to the vulcano! But I guess I won’t be able to do all that without cash…. That’s the price to pay for no planning at all, I guess, haha. At least I got to see my turtles yesterday! They were HUGE! They must be around 150 years old. I found them a long kilometer out from the downtown here, and another 300 meters further I could find some beautiful flamingos having dinner. I just love the animals here – amazing creatures! Now the plan is to plan the next days. A plan without money, that’ll be intersting in this money-eating-place!