Feriemodus

Hallo! Der var dere jo. Jeg har så ferie at jeg glemmer å blogge om det. Her er noen bilder fra Koh Samui! Vi hadde et par netter der før vi tok ferja over til Koh Tao, og videre til Koh Phangan dagen før full moon-party. Nå har vi vår siste dag her også, før vi starter reisen tilbake til Bangkok i morgen (altfor) tidlig.

Kameraet har ligget forstyrrende stille her i Thailand, jeg tror jeg trengte en ferie som bare var ferie, avlogga og tilstede gjennom eget blikk og ikke via en linse. Men dere skal få se de jeg har tatt etterhvert, mest sannsynlig når jeg har kommet meg hjem igjen og lengter tilbake til dette.

Nå svetter jeg ihjel, så jeg må hoppe i bassenget. Skrives plutselig igjen!

 

Kjøttkverna

Herregud, UNNSKYLD!

Jeg surret rundt i innboksen min her om dagen, og stakk innom «Kjøttkverna»-mappen, husker dere den? Kjøttkverna? Den spalten på bloggen min hvor alle som trengte det kunne tømme hjertet sitt til meg, og så la jeg det ut anonymt (eller ikke, alt etter eget ønske). Der fant jeg fire uleste mailer fra dere, helt tilbake til 2013!

Jeg har tydeligvis vært for smart for mitt eget beste en gang i tiden, og satt opp en regel som gjør at alle e-poster med «Kjøttkverna» i emnefeltet ryddes automatisk inn i riktig mappe, og DEN har jo ikke jeg sjekket på seks år, tydeligvis. Så til dere som har sendt meg hjertesukk uten å få så mye som en bokstav i retur; beklager! Dere fikk i det minste «skrevet det ut av systemet», som dere skrev, men det er jo hyggelig å få en liten bekreftelse på at noen har lest det óg, sikkert.

Er Kjøttkverna noe dere vil at skal leve videre, forresten? Let me know – innboksen er hvert fall alltid åpen, hvis det skulle være noe – uansett om det handler om kjøtt eller bær <3

blogg@supermarie.net

 

Låst

«Ordpropp», skrev Thea, og der! Der har vi ordet, tenkte jeg. Litt den samme aha-opplevelsen som da en av dere sendte meg ordet «ventesorg» og tilstanden min, alle følelsene mine, plutselig fikk en knagg de kunne henges på. Jeg tror jeg har fått ordpropp, strømmen av bokstaver stopper opp et sted uten at jeg har kunnet forklare hvorfor, før Thea plutselig hadde et ord for det. Ikke skrivesperre, for jeg skriver jo. Det er bare ingen som får lese.

Thea var her på onsdag, forresten. Vi tok noen øl og snakket om livet før vi forsvant ut livet i Moss, havnet på Manchester-kamp på Tivoli og hadde det så gøy at klokken rakk å bikke fire før vi til slutt landet i senga. Helt om natten, helt om dagen, hvordan alarmen klarte å dytte meg ut på det kalde soveromsgulvet bare noen timer senere forstår jeg fremdeles ikke, men jeg fungerer overraskende godt på lite søvn og gled inn kontordørene akkurat i tide for dagens første møte.

Det var noe av det jeg tok med meg ut av døden i fjor sommer. Det der med at det er så viktig å fylle hverdagene med mer enn bare jobb. Jeg sier ikke at jeg skal være en tjuefiretimers helt hver eneste uke og hver dag, men om det blir en sen onsdag i ny og ne gjør det ingenting. De små eventyrene kan ikke bare være forbeholdt helgene, det blir for trangt, det er hverdagene det er flest av og hvor mange vi får av dem er det ingen som vet, dagene må brukes på mer enn bare forpliktelser, ansvar og fornuft.

(Nå har håret mitt blitt rosegull på ekte, jeg liker det bedre nå, egentlig, den lillafargen var litt intens en periode)

Jeg har låst SIM-kortet på telefonen min ved et uhell, og pin-koden ligger på kontoret så i helgen har jeg bare vært tilgjengelig når jeg har hatt wifi. Det er en stor forskjell når du er vant til å være 4G-tilgjengelig døgnet rundt, det har egentlig vært ganske deilig. Jeg måtte kjøpe togbillett i papir i stad, og jeg gikk for å vente på toget tre kvarter før jeg hadde trengt, bare for å sitte der i sola og være fullstendig utilgjengelig og lese bok i fred og ro. Det er nesten så jeg vurderer å skru av 4G på heltid, så folk må ringe eller sende en god gammeldags tekstmelding hvis det er noe – eller pent vente til jeg har kommet meg hjem eller på jobb for å få svar på messenger og snap og alt annet som spiser meg fra innsiden for tiden. Er det bare jeg som begynner å bli lei av sosiale medier? (På privaten, altså. Jeg elsker fortsatt jobben min, hånden på hjertet)

Jeg har begynt å pakke! Jeg pleier aldri å være ute i god tid, men denne gangen gleder jeg meg faktisk på ekte til å dra. Det er trist å si det, men det er det lenge siden jeg har gjort. Jeg har jo gledet meg, men ikke på samme måte. Det er ikke så lett å glede seg over verden når han som var med på å bringe deg inn i den er på vei til å forlate den sakte eller brått, det visste vi jo aldri. Kanskje alarmberedskapen omsider er på vei ut av kroppen min.

Ps. Utrolig gøy at så mange av dere har hengt med på så mange mars’er! Det var i grunn dere som fikk meg til å sette meg ned foran tastaturet igjen. Ordproppen løsnet litt når jeg skjønte at det fortsatt finnes mennesker der ute som har lyst til å lese det jeg skriver. 

 

Mine marser

Fordelen med å ha blogget i ni år (!) på samme platform; jeg kan se livet mitt passere i revy, eller i et innlegg, da. Herlighet, så mye som har skjedd i løpet av alle disse mars’ene.

Mars 2010: innrykk! Jeg fikk på meg uniformen for første gang, alt var nytt og spennende og jeg elsket min nye tilværelse som viste seg å være starten på mitt nye liv, og et helt fantastisk eventyr.

Mars 2011: dimmet fra førstegangstjenesten og ble 2. årslærling som mediegrafiker på Rygge militære flystasjon. Var ulykkelig forelska, og hadde akkurat blitt leopard (/fått psoriasis), men holdt det skjult for alle.

Mars 2012: skulle egentlig ha lagt ut på verdensreise 2. mars 2012, men jeg fikk et jobbtilbud fra Luftforsvaret i siste liten, så jeg utsatte eventyret til høsten. Jobbet som grenader med prosjekt «Norsk militær luftmakt 100 år«, og fikk i oppdrag å designe et F-16 jagerfly! Tenk at jeg har GJORT det?

Mars 2013: levde livets glade dager alene i Brasil – den siste etappen på reisen min rundt jorda. Og så snek jeg meg hjem igjen den siste dagen i mars, til mamma og pappas store overraskelse (de skulle egentlig hente meg på flyplassen dagen etterpå, men jeg kom helt uventet hjem kvelden i forveien istedet – priceless reaksjon fra mamma da hun åpnet døra midt på natten og så meg stå der brun og blid i Brasil-skjorta mi)

Mars 2014: bodde hjemme i barndomshjemmet mens jeg jobbet med digital markedsføring og event i et lite byrå i Oslo. Reiste blant annet Norge rundt i en kassebil for å promotere et nytt mellommåltid fra Narvesen, sånn her:

Mars 2015: studerte medievitenskap, bodde på Torshov med bestevenninna, jobbet fremdeles med digital markedsføring ved siden av studiene og reiste til Mexico!

2016: deltok på min første Cold Response-øvelse i Trøndelag, bodde på et nytt og bedre sted ved Carl Berner, hadde et internship hos Gjensidige ved siden av studiene og min siste mars-måned sammen med han som var fin.

2017: min første vår i egen leilighet i Moss. Slepte meg gjennom måneden med tungt sinn og en sikret praksisplass som siste del av bachelorgraden. Pappa skulle aldri flytte hjem igjen og jeg taklet det ikke så fryktelig bra.

2018: ferdig utdannet, fast jobb som kommunikasjonsrådgiver hos Gjensidige, møtte han på andre siden av fjorden for første gang og reiste alene til Italia i ekte «eat, pray, love»-stil.

Mars 2019: Samme jobb, samme leilighet, samme reisefeber. Jeg skal snart på tur igjen, og tilbringer (nesten) resten av måneden i Thailand!

Hvor lenge har du hengt på, egentlig? Husker du alle mars’ene?

 

Kapittel 2 av 12: februar

Vi forlater den siste vintermåneden nå, ikke sant? Jeg har så lyst på vår! Februar var fin, det er ikke det, jeg startet de tjueåtte dagene vi fikk med å se mamma få fagbrevet sitt under en høytidelig seremoni i Fredrikstad, og jeg blir sjeldent overveldet av positive følelser, men et øyeblikk der kjente jeg at jeg faktisk kunne ha begynt å grine av stolthet. Mamma er og blir et overmenneske; hun etterutdannet seg samtidig som vi gikk gjennom et levende helvete, og med best mulige karakterer, jeg er så glad for at pappa fikk med seg det før han dro. Og jeg er så full av beundring!

Jeg brukte halvparten av alle arbeidsdagene mine denne måneden på å lese korrektur, det er noe av det beste jeg vet; finne feil og rette dem opp. Jeg stod på ski med venninna mi, viste frem det nye badet mitt til familien med lunsj og spillkveld, var på vinkvelder her og der, i Stockholm og kom i gang med både trening og matlaging igjen. Februar var faktisk veldig fin. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde mange gode dager samlet i én måned.

Hvordan var din februar?

 

Ny stue (igjen)

Jeg kjøpte den nye, blå sofaen min i en tid jeg var veldig singel og veldig lykkelig alene, og til nå har den fungert helt nydelig – til min egen lille bruk (og til Instagram-vennlige bilder, HEHE). Men det begynner å gå opp for meg at den ikke aaakkurat inviterer til besøk, spesielt ikke hvis besøket er nærmere to meter høyt og vi skal prøve å finne en komfortabel stilling å se film i begge to. Så nå har jeg begynt å tenke på en større sofa, en hjørnesofa med sjeselong, kanskje fortsatt i velour – men en annen farge?

Det er en stund til jeg får råd til en sånn, men jeg brukte helgen på å ommøblere og måle opp hvor stor den kan være, og fant enda en ny måte å innrede stua på! Jeg elsker forandringer, her er de jeg har gjort til nå:

Like etter at jeg flyttet inn i 2016:

Ny sofa:

Første ommøblering:

Nå:

SÅ fornøyd! Det er akkurat som om jeg har fått et lite bibliotek ved siden av sofakroken, og rommet virker mye større. Jeg har fortsatt ikke plass til flere enn to venner på besøk samtidig, uten at noen må sitte på gulvet, men dette får duge frem til sparekontoen er stor nok til en hjørnesofa.

Funfact: jeg kjøpte den brune skinnstolen ene og alene for å slippe å sitte i samme sofa som venninnene mine når de er på besøk. Intimgrense on fleek :)))

Hva syns dere? Hvilken stue likte dere best? 

 

Yoga og indisk

Reklame: kokeboken er en gave fra forfatteren (Mari Hult)

Livet på stell dag to; jeg tok heisen ned til yogatimen rett etter jobb i dag. Dette er vel bare den fjerde gangen jeg gjør yoga i hele mitt liv, og det at alt er så nytt og utfordrende gjør at timen er over før jeg i det hele tatt har rukket å trekke pusten. Tiden går så fort, men den følelsen i kroppen etterpå, når jeg er ferdig? Jeg blir så rolig at føler jeg svever hele veien til toget.

Fra toget og hjem til kjøkkenet, jeg lagde min første rett fra den veganske kokeboken «Sykt enkelt» i dag. Indisk daal VAR sykt enkel, og sykt god! Det er lenge siden jeg bestemte meg for å spise mindre kjøtt, men kostholdet og matvanene mine det siste året har vært fullstendig krise. Vi snakker pølse på Narvesen, mikrobølgeovnpannekaker eller bare et tørt rundstykke fordi jeg ikke gadd noe annet. Null motivasjon, null matlyst. Nå, derimot. Nå er jeg der jeg vil være, hvert fall på dag to av forhåpentligvis evigheten. Når jeg først gidder er det jo faktisk (!!) gøy å lage mat, hvert fall når resultatet blir så bra (og det er ikke en selvfølge, som dere vet kremtTorohost).

Sist mamma og jeg var i byen fant vi en middagsplanlegger hos Søstrene Grene; en ukeplan hvor du skriver opp hva du skal ha til middag dag for dag. Ukesmeny, heter det kanskje. Det gjør det så mye enklere, og billigere, jeg handlet inn alt jeg trengte for denne uken i helgen, og slipper å dra det sultne liket mitt gjennom butikken hver dag etter jobb, og ende opp med mat som både koster mer og gir kroppen min mindre, i tillegg til alt annet sulten får meg til å dra kortet på. Jeg legger alltid inn 3-4 ulike retter, de andre dagene setter jeg av til restemat. Og så tar jeg vare på alle de ferdig utfylte ukesmenyene, for de kan jeg jo bare gjenbruke senere – når jeg går tom for ideer og oppskrifter og trenger litt inspirasjon igjen.

Jeg begynte vel en gang i tiden å dele noen av ukesmenyene mine, vil dere ha dem igjen? Sånn som her (trykk)? Det blir på mitt nivå, altså, lavterskel og lettvint, og jeg skal aldri nærme meg tittelen som noen matblogger. Jeg syns bare selv at det er vanskelig å finne på middager, så hvis det kan gjøre livet lettere for noen der ute kan jeg godt slenge de ut fra tid til annen. Håndskrevne og fæle, enten her eller på Snapchat.

Ja/nei?

 

Angrip

Noe av det lureste jeg har gjort for meg selv er å legge inn obligatorisk trening etter jobb på mandager. Da er jeg liksom ferdig med det for resten av uka, og kan heller velge å trene et par økter til, hvis jeg har overskudd og tid. Jeg tenkte meg på yoga i morgen, og kanskje styrkesirkel på onsdag, bare fordi ENERGINIVÅET ER HER OPPE OM DAGEN! Jeg lever seriøst i caps lock.

Jeg tror det skyldes kombinasjonen «ny» stue (elsker sånne forandringer), lysere dager, snart ferie, tid med venner og D-vitaminene fra legen. Alt sammen ble en digg cocktail med SJUKT GIRA (!!!!) som eneste bivirkning. Jeg merket det så godt på trening, i dag hadde jeg fascinerende mye å gi; jeg spikret blikket fast i veggen foran meg og bare gjorde, eller angrep, som instruktøren ba oss om. «ANGRIP!», det må være den mest motiverende instruksen jeg har hørt på trening noengang, jeg får jo lyst til å angripe både det ene og det andre, og all den energien går inn i øvelsen. Vi burde egentlig starte hver eneste morgen med å si det til vårt eget speilbilde?

Føkk «grip dagen».

ANGRIP!

 

Game of phones

God kveld, superstjerner! Snart mandag allerede, jeg haater å gi slipp på søndager, særlig denne. Endelig litt solskinn på en fridag! Jeg har ommøblert (igjen) også, dette er den tredje varianten jeg prøver. Rart at én og samme stue kan forvandles så mye bare av å flytte på noen ting. Jeg skal vise dere ordentlig så fort jeg får tatt bilder i dagslys.

Det var så hyggelig å ha søskenbarna på besøk i går, vi spiste pizza, tok noen øl og spilte Game of phones. Det spillet er fantastisk gøy, det går ut på at én og én er dommer, trekker et kort og så skal de andre gjøre det som står på kortet. Små oppgaver som gjøres fra hver sin telefon, oppgaver som for eksempel å «be om fem kroner fra den du vippset sist – den første som mottar penger vinner», eller «finn det minst tiltalende bildet du har av deg selv på telefonen» (det styggeste vinner, jeg vant den runden foråsidetsånn, haha), eller førstemann til å google noe, være mest mulig kreativ i bilderedigering, sende en uimotståelig sjekkereplikk til dommeren, osv osv. SÅ mye latter, stress og litt nerver (aner dere hvor ubehagelig det er å plutselig be om penger fra en venn som ikke er med i spillet? haha). Anbefales!

 

Serietipsene deres

Jeg spurte om dere hadde noen serietips sist sommer, tror det var på Snapchat, og det rant inn med forslag. Jeg samlet de i notater på telefonen, og kom på at det sikkert er flere der ute som trenger noe nytt å se på i ny og ne – så her har dere dem:

Lista er over alle jeg ikke har sett, de jeg har sett og syns er bra er:

  • The fall (Netflix)
  • You (Netflix)
  • The Wire (HBO)
  • Designated survivor (Netflix)
  • Snikskytter (Netflix)
  • Orange is the new black (Netflix)
  • Sex education (Netflix)
  • Black Mirror (Netflix)
  • Das Boot (NRK)
  • My brilliant friend (HBO)

Akkurat nå holder jeg på med Safe (tatt fra listen over – takk til deg som tipset!) og Dirty John (litt treig i starten, men den kommer seg). Jeg har prøvd å begynne på Handmaids tale SÅ mange ganger, men jeg klarer bare ikke å bli fanget…? Føler jeg er den eneste i verden som ikke elsker den serien, hehe.

Sånn, nå har dere nok å gjøre i helga! Selv skal jeg en tur til Holmlia i kveld, men jeg rekker et par episoder til av Safe først. Serier, ass. Hva GJORDE vi før Netflix og HBO?

Ps. Legg gjerne til noen flere tips, hvis du har. Fint å ha en plass hvor alle tipsene våre er samlet 🙂