Pintxos på Txotx

Tittelen på innlegget ser nesten ut som den har blitt hacka, lol. Det er faktiske ord/navn, altså.

Jeg møtte Seher for middag sist uke, og hun tok meg med til Txotx. Jeg spurte hva slags mat det var der, og hun svarte et eller annet flere ganger (meg etter hver gang: Hæ? Hæ? Eh… HÆ?), og jeg turte til slutt ikke å si «hæ» mer, det ble liksom for dumt. Så jeg sa meg fornøyd med svaret om at det var «baskisk» og litt tapas-lignende.

Txotx ligger bak Schoushallen, ved Schous’ plass, og da vi kom dit var det helt tomt i lokalet. Jeg syns det var merkelig – stedet er jo supertrivelig, og maten var veldig god! Noe litt uvant, men alt smakte jo. I løpet av de timene vi satt der var det kun 2-3 bord som var opptatt til enhver tid, stedet er kanskje ikke kjent nok for folk…?

Jeg hadde ærlig talt aldri hørt om verken pintxos eller Baskerland – som er et landområde i fjellkjeden Pyreneene, langs grensen av Frankrike og Spania. Pintxos er mat som stammer derfra, og det minner mye om tapas – man bestiller mange småretter, og deler med hverandre. Hos Txotx gikk det mest i småretter med sjømat, og vi betalte rundt 300 kroner hver (inkl alkoholfri drikke) for å bli mette.

Anbefales, hvis du tåler en litt annerledes type mat med nye og spennende smaker! Men jeg trooor ikke du bør gå hit hvis du er kresen, hehe.

 

Ja, Marie

God kveld, superstars! Endelig en helg uten planer. Jeg har bare ruslet rundt i Karl Johan i dag, handlet litt på salget, dro hjem og lagde en god middag som ikke var Toro og i kveld skal jeg på spontan vinkveld hos venninna mi. Jeg elsker å ha den friheten igjen! Den siste uka har jeg klart å si nei til to oppdrag også, men fy fader så langt inne de tre bokstavene sitter. Å si nei til andre er å si ja til seg selv, og det MÅ jeg bli bedre på dette året.

Her er noen høylytte ja’er til meg selv som jeg gleder meg til de neste ukene:

  • Tatoveringstimen
  • Grønn dag til uka
  • Besøk fra fine Stine <3
  • Konsert med Stein Torleif Bjella (helt alene, jaja)
  • Kick off med United Influencers
  • Konsert med Onkel P og De fjerne slektningene
  • Alene-tur til Italia!
  • Bergen med jobben

Hva gleder du deg til?

 

Evig blekk

Endelig har jeg fått ut bartefingeren og bestilt meg time til ny tatovering. 1. februar skjer det! Da skal jeg forevige et papirfly på armen, ganske lik den Angelica Blick har, men jeg falt sånn for den og har hatt den i tankene de siste seks åra, og jeg vil ikke ha noe annet.

Tanken bak papirflyet er at det symboliserer livet mitt; et papirfly svever bare med vinden og flyr dit vindkastene fører det. Akkurat som alle tilfeldighetene har ført meg hit og dit, ut og inn av forskjellige menneskers liv – mennesker jeg aldri kommer til å glemme – og mot opplevelser og muligheter jeg nesten blir religiøs av. Alt takket være tilfeldigheter.

Hadde jeg ikke ikke kommet inn på høyskolen i Gjøvik i 2009, ville jeg aldri tilfeldigvis ha søkt militæret, og uten tiden i militæret og Luftforsvaret (FLY, sant?!) ville jeg aldri ha sittet her i en alder av et kvart liv og opplevd nok til å fylle et helt et. Og jeg ville muligens aldri ha reist jorden rundt heller, for det var den sykelige forelskelsen jeg opplevde i grønt som ga meg dyttet over terskelen til resten av verden. Det var i bunn og grunn det. Og sånn har det fortsatt – med timing og tilfeldigheter, år etter år. Et papirfly oppsummerer det hele.

I tillegg skal jeg prøve å lure inn en liten tatovering til, laget i mitt eget hode. Den får dere se når den er tatt, eventuelt.

Ei litta throwback til da jeg sist tok tatovering i 2013, på L.A Ink. Den udugelige tatovøren hos House of Pain i Fredrikstad, som laget bart på meg første gang, fikk det jo ikke til – så jeg pusset opp den lille kulepennstrek-aktige greia på verdensreisa:

UnderBART!

Har du tatovering? Eller lyst på? Hva da?

 

Bare ikke enda

Desember, januar, februar, mars, og plutselig har fire måneder gått uten at jeg har enset det. Èn dag av gangen. Den ene mørkere enn den andre, og av og til litt lysere. Kalenderen er full, men alle avtaler er gjort med et usagt forbehold.

Alltid i beredskap, aldri avslappet.

Å skulle prøve å tilpasse seg livet og døden på en og samme tid er et vanskelig prosjekt. Enda de henger sammen som to dråper vann, to sider av samme sak. På en søndag planlegger jeg begravelse i mitt stille sinn, på tirsdag synger jeg til Rihanna og danser mens jeg henger opp tøy.

Jeg kan jo ikke avlyse livet heller. For vi skal alle sammen dø en dag og ingen vet når.

Bare ikke enda.

Ikke enda.

innlegget ble skrevet i ventesorg, og publisert mens jeg enda venter

 

«Hun med foten» sine svar

Hva er Maries beste egenskap? Personlige egenskap altså. At hu er flink til å strekke krona, det vet vi

Det er vanskelig å si hva hennes beste egenskap er når det er så mange å velge mellom, si. Den egenskapen jeg setter mest pris på er at hun har høy integritet, hos denne dama eksisterer ikke tomme ord, hun står for det hun mener og gjør det hun sier hun skal gjøre.

Alle har vel én irriterende ting man merker hvis man bor sammen. Hva var Maries?

Hun er ikke så veldig irriterende faktisk, og det kommer fra ei som lar seg irritere av alt fra spiselyder til tung pust. Hun snorker til tider når hun sover og kan på ingen måte drikke av et glass uten å legge igjen leppe/siklemerker rundt hele glasset, det kan være irriterende, sikkert.

(Marie: …men for faen, LÆR MEG Å DRIKKE, HAR JEG SAGT)

Er hun egentlig så stille som hun fremstiller seg på bloggen?

Ja, og… Nei, overhodet ikke hvis du er «hun med foten». Marie er introvert, men har en ekstrovert side ved seg som kommer fram i ny og ne (gjerne med to pils innabords og i godt lag)

Hva er det beste og det kjipeste minnet dere har sammen fra «de grønne årene»?

Vanskelig å bare trekke fram ett godt minne, så jeg må nevne et par.. Jeg kommer aldri til å glemme hvor stolt jeg var av Marie da hun kom i mål og tok marsjmerket. Marie har en ekstrem vilje og mental styrke, jeg er så imponert over det resultatet hun fikk den dagen.

Ja, også var det da amerikanerne entret Rygge, det ble en god fest med noe åttat, og mer får dere ikke vite foråsidetsånn.

Det kjipeste minnet var da leoparden begynte å vise seg og jeg følte meg totalt hjelpeløs på hennes vegne, jeg kan jo liksom «litt av alt», men her hadde jeg ingen gode råd.

(Marie: du var flink til å hjelpe meg med å ta vare på/slåss mot leoparden, da <3)

Har hun lik humor på nett og privat?

Jepp, knusktørr sådan.

Hva er Maries beste (eller eventuelt eneste) partytriks?

Godt mulig hun har noen lure triks på lager, men hva vet vel jeg om det… Når vi er ute er det nemlig jeg som er opptatt av å vise alle mine egne triks, og hun står ivrig på sidelinjen og fanger alt på kamera. Luringen.

Hva er dere «alltid» enig og uenig om?

Vi er alltid enig om å drikke vin og da er det aldri noe vi kan være uenig med hverandre i. Livet er faktisk så enkelt.

Hva ser du opp til hos Marie?

Hennes mentale styrke, hvordan hun evner å snu noe negativt til noe positivt med en god dose humor og ei litta teskje sarkasme.

Fortell om et fint minne dere har sammen?

Turen vi hadde til Barcelona der vi fant min datter på en pinne (tygg litt på den).

Hvis du kunne oppfylt Maries største drøm/ønske- hva ville det vært?

Gitt henne en jorda rundt reise et helt år med meg som reisefølge, definitivt hennes største ønske.

Veldig fint å sette et ansikt til foten!

– Hva er det mest crazy Marie har gjort i ditt påsyn?

Så fint du skriver påSYN, for det er mye jeg har sett, da. Vi er vel egentlig ikke så halvgærne noen av oss, men den gangen vi tok med oss ei spritflaske fra en fest og fant ut vi skulle gå hjem (2 mil) tar vel kaka. Mange (mindre) lovbrudd ble begått den dagen, urinering  og drikking offentlig er et par av dem.

(Marie: altså, den øde veien der kan vel knapt nok kalles offentlig? Haha!)

Hvis du er med Marie og dere møter nye mennesker på feks fest, hvordan er hun da? Så sosialt rar som hun gir inntrykk av på bloggen?:)

Hun er jo litt sosialt tilbakestående, og kan bli rimelig klein i store folkemengder. Hun er ikke så rar, men trekker seg litt tilbake for å observere/unngå smalltalk som i seg selv ikke alltid er like spennende, I get it.

Er hun som hun fremstiller seg på bloggen?

Ja, men dere skal vite at denne dama har flere sider. Marie er en ulv i fåreklær (håper ingen bønder føler seg støtt nå), en rakrygget jente med ben i nesa som får til alt hun vil uten å være den typiske ekstroverte som «gir av seg selv» og som brøyter vei med albuespissene først (sånn som meg).

(Marie: åh, men TAKK, Linda! Ler og griner om hverandre her. Jeg elsker deg og foten din (selv om jeg blir litt bekymra for alle de små beina som lett kan knekke inni der også) <3)

 

Furusjøen

Hvis jeg kunne tatt med meg én suvenir herfra måtte det blitt stillheten. Det er så fredelig her, nesten så det blir ekko i hodeskallen min etter hver tanke som passerer. Sånt no’ ha’kke vi i by’n!

I dag har vi gått en ny mil på ski, innover mot Furusjøen og halve turen rundt. I går hadde vi hele fjellet omtrent for oss selv, i helgen er det litt mer mennesker der ute – men fjellfolk er en egen rase, jeg liker dem. Hilser og smiler og nyter naturen og vi er liksom på samme frekvens, alle sammen.

I morgen går turen nedover til Østlandet igjen, det gjør dritvondt i vilja – men helga har hvert fall gitt meg noen magiske minner jeg kan leve lenge på. Norge er så fint!

Håper dere også har hatt en fin helg! Ikke at den er over, men reisehangoveren min slår alltid inn ett døgn før den skal… Dette rastløse livet er en glede og forbannelse på samme tid. Åårh!

Brb, må søke etter billige reiser til påske. Neiiidajoda. God natt!

 

Tilbake i Rondane – 21 år senere

Bloggen min har blitt en eneste stor dyrkelse av verden – jeg føler jeg starter hvert reiseinnlegg (eller truseinnlegg, som autokorrekten ville ha det til) med «herregud, det er så fint her«, men HERREGUD, det ER så fint her! I dag gikk vi en mil på ski, mamma og jeg, oppover mot Rondeslottet, og dalen vi startet i var fylt med tåke, men så fort vi kom litt lenger opp i høyden sprakk himmelen fullstendig og ble blå, og sola strålte og det glitret overalt i snøen rundt oss. Så innmari vakkert, verken bilder eller ord kan rettferdiggjøre det vi var vitne til der oppe. Jeg koste meg så fælt!

Vi er altså i Rondane. Sist jeg var her var jeg syv år gammel og pappa satt i manuell rullestol og vi skjøv han etter tur oppover i fjellene, for ut på tur skulle vi og fjellene har alltid vært hans domene. Jeg er så takknemlig for at vi gjorde så mye, den lille familien min, mens vi enda hadde sjansen.

Nå er sjansen for lengst blåst, og det gjør vondt bak ribbeina å tenke på at du ikke fikk blitt med på returen hit, pappa. Jeg savner deg konstant, og litt ekstra på turer som det her. Dette er jo ditt rike. Ditt kall. Jeg vet ikke hva fjellene rundt oss heter, og det skulle vært du som pekte de ut for oss, ikke en tilfeldig forbipasserende i skisporet, selv om han var superhyggelig han òg. Det eneste jeg mislikte ved møtet vårt var at han ikke var deg.

Jeg trøster meg med tanken på at jeg går i dine fotspor. At jeg ser det samme som du en gang så. Og du skal vite at du er her med oss. Hvert eneste sekund.

 

Avbrekk

Jeg begynner å bli vant til dette nå, å entre et «nytt år – nye muligheter» (schøss mæ) med et nytt hjerte i halsen – nye bekymringer. Det går bra, altså, landet på beina denne gangen óg, og jeg er snart nede i hvilepuls igjen, hvert fall den laveste pulsen jeg klarer å ha med en kropp og et sinn i kronisk alarmberedskap. Det siste året har telefonskrekk fått en helt ny betydning i min verden. Heldigvis er det ikke ofte den ringer.

I går satt jeg en god stund hos pappa etter jobb, for å oppdatere han på livet før jeg og mamma skulle ut på nye eventyr. Nå er vi nemlig på vei med tog til vinterland for helgen, med sekken full av ull og rødvin. Vi skal stå på ski, kose oss på spa (påkledd, denne gangen, håper jeg, haha) og nyte livet! Det skal bli magisk.

Snart endestasjon, vi skrives plutselig!

 

Ei litta liste

1. Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i morges?
Jeg vet ikke med dere, men jeg er iallfall ikke i stand til å tenke når klokken er 06:00…

2. Når hadde du sist sex?
Jeg vet ikke med dere, men jeg er ikke i stand til å tenke når klokken er 23:08 heller

3. Skriv et ord som rimer på FUCK?
LUCK!

4. Favorittplanet?
Den med ringer! Jeg faller for alt som skiller seg ut

5. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop-listen din?
Et eller annet nummer fra Somalia som jeg aldri tok

6. Hva har du som ringelyd?
Aner ikke, telefonen er alltid på lydløs

7. Hva har du på deg?
Stilongs (stilongssesongen min varer fra september-mars), sort genser og en løs, sort bukse med skinn på fremsiden. Sjukt digg og kul på samme tid, bare synd jeg snart har brukt den opp (type hull i rumpa)

8. Setter du deg selv i bås?
Jeg tror jeg har plassert meg selv litt for langt inn i bløff-båsen (ref. bløffsyndrom) fra gammelt av, men jeg slåss i mitt stille sinn nesten daglig for å bryte ut. JEG ER JO FLINK

9. Hvilket merke er det på skoene dine?
Har ikke peiling, jeg bare kjøper sko som ser bra ut og sitter godt, og registrerer knapt butikken

10. Hva er best – lyse eller mørke rom?
Jeg trives best i dunkel belysning, det er så mye mer stemning

11. Hva synes du om den personen du rappet denne meme-tingen fra?
Jeg rappet den fra mitt eget bloggarkiv, og før dét igjen fra en eller annen blogg jeg tydeligvis ikke krediterte (tilgi meg). Sikkert en hyggelig person!

12. Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken velger du å sove i?
Jeg skyver de sammen og lager dobbeltseng, og så legger jeg meg innerst, i den som står nærmest veggen. Jeg må alltid ligge lengst vekk fra døra

13. Hva gjorde du rundt midnatt i går?
Jeg sov søtt

14. Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?
«Ordspillenes dronning 😉 God natt :*»

15. Hvem er den siste personen du så i dag?
Skaperverket <3 (mamma og pappa)

16. Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
«Herregud», «Nei» og «Men»

17. Hvem er den siste som fortalte at han/hun elsker deg og når skjedde det?
Fredrik Solvang. I drømmene mine.

18. Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Saueskinnet i sofaen min

19. Hvilke rusmidler har du inntatt ila de siste tre ukene?
Alkohol, type øl og prosecco

20. Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
Ingen for øyeblikket, det siste jeg fremkalte var vel et engangskamera med bilder fra reisen til Ecuador for tre år siden

21. Din favorittalder i livet så langt?
20-22. Militæret og verdensreisa <3

22. Hvem er din verste fiende?
Meg selv på tom mage

23. Hva har du som skjermbilde på din personlige computer?

24. Hva er det siste du sa til noen i dag?
«Hadet!»

25. Velg mellom en million kroner og evnen til å fly
En million brukes jo opp på to uker (jeg skal ha nytt bad og betale ned gjeld), så jeg må gå for å fly. Jeg har testet det ut i drømmer – da jeg slet med søvnparalyser for noen år tilbake var det noen som fortalte meg at jeg kunne styre drømmene mine når jeg er i den tilstanden, så da bestemte jeg meg for å fly sist gang det skjedde. Det ga mersmak!

26. Liker du noen?
Svært få.

27. Siste sangen du hørte på?
Kelly Clarkson – Addicted (jeg er på «høre på gamle sanger»-kjøret)

28. Hvis den siste ukjente personen du snakket til plutselig ble fly forbannet på deg, hva ville du gjøre?
Kjørt livesending på Snapchat, neidajoda

29. Hvem kunne du tenke deg å dra til så det sang, midt i ansiktet?
I teorien? Donald Trump og dickpic-avsenderne som har gitt meg varige mén på netthinna

30. Hva befinner seg nærmest din venstre fot akkurat nå?
Massasjeputa mi

Deres tur! Velg ut tre av spørsmålene og svar i kommentarfeltet, jeg vil ha noe gøy å lese

 

Spørsmålsrunde – «hun med foten» svarer

Mitt tiende år som blogger. Jeg begynner å bli LITT lei av å snakke om meg selv. Så nå tenkte jeg at noen andre kunne gjøre det i stedet.

Linda (bedre kjent som «hun med foten» på Snapchat) og jeg havnet tilfeldigvis på samme rom på rekruttskolen i mars 2010. Jeg skulle egentlig inn i januar, hun skulle egentlig inn tidligere enn dét, men skjebnen ville det annerledes, så der var vi, altså. Hun entret rom 209 som et jævla fyrverkeri – jeg satt der som en vettskremt katt i hjørnet. Intro- og ekstrovert, vi er på hver vår ytterkant så det at vi i det hele tatt klaffet så bra er egentlig et mysterium.

Vi bodde sammen på rekrutten, delte rom i førstegangstjenesten, det var hun som pleiet leoparden da den var på sitt sinteste, det var hun jeg gråt på da livet var en eneste stor kjærlighetstragedie i x antall grønne år og det er svært få mennesker som kjenner meg like godt som det Linda gjør.

Så vær så god – her har dere henne. Spør om hva enn dere vil om meg, jeg lover å la henne svare (nesten) helt usensurert!

Hva lurer dere på?