I finstasen

Jeg kommer simpelthen ikke over at uniformen fra rekrutten fortsatt passer. ÅTTE ÅR. Jeg har bokstavelig talt spist meg jorda rundt i mellomtiden, og trening har ikke akkurat vært førstepri de siste 2920 dagene, allikevel satt den som et skudd. Shoutout til mamma og pappa!

I dag er jeg altså i finstasen, det er generalprøve på Norsk Militær Tattoo om en time – full gjennomkjøring av showet, uten publikum. Jeg gleder meg skikkelig! For jeg har sett alle bruddstykkene, når de har trent hver for seg, og når alt settes sammen er det nødt til å bli et mesterstykke.

Nå skal jeg ta en runde backstage og sjekke ståa. Vi skrives senere!

 

Til de grader

I dag var det en soldat som hilste på meg ute i gata. Hun hilste med hånden bestemt opp til lua, og jeg skvatt himmelhøyt der jeg stod, og min første instinktive reaksjon var å snu meg for å se hvilken høytstående offiser hun drev og hilste så voldsomt på, men før jeg rakk å vende om kom jeg på at jeg har en stjerne på brystet selv, og at det var MEG hun mest sannsynlig gjorde honnør til. Så hun fikk aldri med seg den totale forvirringen som foregikk bak de blå øynene mine, jeg smilte istedet rolig og hilste tilbake med hånden opp som om det var selvsagt, og tenkte jøss. Jeg ser jo ut som en offiser her jeg går! Og så er jeg jo det. Fenrik. Jeg omgås stort sett med høyere grader enn min egen og glemmer rett som det er at jeg har en stjerne selv, lol.

Fun fact? Med den nye militærordningen (nytt gradssystem) er jeg plutselig «høyere opp» enn de som tidligere var kapteiner. Jeg møtte en av dem på mandag, flere år eldre enn meg og med mye mer erfaring, og han så ned på meg og stjerna mi og bare «du vet at nå er du høyere enn meg i systemet», og jeg lo, men han tullet ikke – for han har gått over til spesialistkorpset og blitt sersjant. Og jeg er enda på offisersiden, som fenrik. Så det har jeg brukt mot han helt siden da. «Hent en kaffe til meg, sersjant«. «Jeg hører hva du sier, SERSJANT«. Gamle karen, det er jo helt fullstendig omvendt, haha. I realiteten er jeg fortsatt i bunnen av rangstigen på spesialistsiden (tror jeg), og jeg skal over på det nye systemet selv etterhvert, så jeg dropper å bli for kjepphøy – det kan fort slå tilbake, si. Men jeg må jo utnytte moroa så lenge det varer.

For de spesielt interesserte; trykk her for å lese om de nye gradene.

Nå er det natta – det er lange dager for tiden, men jeg koser meg så fælt at jeg glemmer å bli sliten – inntil jeg legger meg ned og lufta går helt ut. Sånn som nå. Så vi skrives mer i morgen!

 

Mitt andre liv

NORSK MILITÆR TATTOO 2018

Jeg løper rundt med store øyne og bredt smil og forteller meg selv hvert femte minutt hvor jeg er og hva det er jeg driver med. For det er liksom for stort og stas til å ta innover seg, sånn uten at jeg virkelig går inn for det.

Jeg flyttet inn på et hotellrom i hovedstaden i går, møtte de andre i kommunikasjonsteamet til NMT, og forberedte meg på resten av uken. Satt opp bloggen jeg skal skrive på og la en timeplan for hvor jeg skal være når, og den uka her kommer til å gå så fort at jeg knapt rekker å blunke før jeg står der på andre siden, mandag igjen, i sivilt, og klør meg i hodet og lurer på hva det var som egentlig skjedde?

Før jeg dro hjemmefra styret og stresset jeg så fælt med å finne antrekk til en mottakelse jeg skal være med på nærmere helgen; kort kjole, lang kjole, HVA ER REGLENE, og da jeg kom i går fikk jeg plutselig vite at jeg kan gå i den gamle penuniformen til Luftforsvaret, så da var det bare å hive seg på toget tilbake til Moss og hente den, og i dag var jeg innom FUNIF (Forsvarets uniformsutsalg) og kjøpte fenrik-stjerner og ny fugl til lua (den gamle hadde jo gulnet fullstendig), og nå gleder jeg meg til å sprade rundt i den igjen! Seks år siden sist, jeg håper den fortsatt passer, jeg får prøve den etterpå.

Ellers i dag har jeg fulgt paraden som gikk gjennom Karl Johan (les tankene mine om den her), og sett på ulike tropper øve i spektrum. Det ER så stilig å se på, og jeg gleder meg vilt til selve showet! Og til resten av uka.

Jeg gleder meg veldig, sånn generelt, egentlig. Livet er gøy!

 

30 ting før jeg fyller 30

Jeg fant igjen denne listen her om dagen, med ting jeg gjerne skulle ha gjort unna før jeg bikker tredve. I år fyller jeg 28 (hahaha hva SKJEDDE), jeg begynner med andre ord å få dårlig tid! Her er det jeg har gjort fra den lista jeg lagde da jeg var tjuefem, og så glemte jeg den helt, men jeg har visst fått gjort et par ting allikevel:

1. Lære meg spansk

2. Ta en bachelor

3. Få en fastjobb

4. Bo i et annet land for en periode, som i New Zealand eller Cape Town eller Australia

5. Oppleve nordlyset

6. Gå i pappas fotspor i Jotunheimen (litt, hvert fall, i Eidsbugarden)

7. Reise til New York for en langhelg

8. Hoppe i fallskjerm

9. Løpe i farger (Color me rad feks)

10. Afrika

11. Reise til Island

12. Flyte i Dødehavet

13. Oppleve Holi-festivalen i India

14. Være i god nok fysisk form til å klare opptakskravene til Forsvaret

15. Dra på telttur ved havet

16. Sende flaskepost

17. Bake en kake til noen

18. Tatovere det papirflyet jeg har snakket om siden jeg kom hjem fra jorda rundt

19. Dykke, selv om jeg er livredd vann

20. Kjøre en BMW X6

21. Kjøpe mitt eget sted å bo

22. Se Eminem og/eller Beyonce live (Eminem skjer til sommeren!)

23. Skrape av Russland på kartet mitt

24. Bestige Kilimanjaro

25. Besøke Auschwitz

26. Være publikum på et Dr Phil-show

27. Sitte barnevakt helt alene for hjerteknuserne i livet mitt

28. Reise med mamma (igjen)

29. Lage sushi

30. Fylle 30 år

JAja. Bare å få ut fingeren! Hva er deres tre største bucketlist-ting for tiden?

 

Genova

Reklame: Flyreisen til Genova er sponset av KLM

Før jeg reiste til Genova var Roma den eneste italienske byen jeg har vært i. Og herlighet, Roma er vakker – men det var ekstra spennende å dra til et sted hvor ikke resten av verden oppholder seg til enhver tid.

Flyplassen, Genoa Cristoforo Colombo, var ganske liten, men jeg klarte allikevel å gå meg «vill» – en hel meningsløs runde rundt parkeringsplassen – før jeg fant ut av hvor bussene gikk fra. Det er flaut å innrømme, men vanligvis er jeg rask til å gi opp og ta en taxi for å komme fortest mulig frem til der jeg skal bo. På de siste reisene mine har jeg derimot begynt å sette pris på surret mitt og alle startvanskene, det å finne ut av ting og klare seg selv. Det er jo halve gleden med å reise!

For å komme til sentrum går det buss hvert halvtime eller så, fra flyplassen. Den går rett utenfor inngangsdøren, og koster 6 euro. Billett kjøper du på automaten som står midt inne i ankomsthallen, eller du kan kjøpe på bussen – bare pass på at du har små sedler, det er ikke alltid sjåføren har mye veksel på seg.

Og når du først kommer til sentrum? Bruk dagen på å gå deg vill i labyrinten:

Langt inne i labyrinten tok Andrea meg med inn i PALAZZO ROSSO, som ligger i Garibaldi – den historiske gaten i byen. Det fremsto først som et museum, men i stedet for å ta runden førte han meg rett inn i en trang heis, hvor en mann fikk oss opp på taket – med en helt nydelig utsikt over hele byen:

Og SÅ tok vi en liten runde innendørs:

…før vi fortsatte å get lost:

Et annet sted du bør dra for å få bedre oversikt over byen er SPIANATA CASTELLETTO. Det er en god del trapper, før du kommer opp til panoramautsikt over labyrinten nedenfor:

Når du surrer rundt i byen bør du også sprette innom et par kirker. De er så utrolig flotte i Italia:

Mot slutten av rundturen vår stoppet vi innom Adriano Marchesa, denne eldre, hyggelige mannen som driver et superpopulært sted på grunn av den spesielle vinen han serverer – Asinello. Vinsjappa heter det samme; Asinello. Du bør definitivt ta turen en fredag- eller lørdagskveld! Om du ikke liker vin; ta deg en øl og nyt atmosfæren ute i gata. Andrea er stamkunde der, så vi fikk et glass hver på huset. Det smakte veldig annerledes, men det var godt!

Etter glasset dro vi hjem og hvilte en times tid, før vi dro ut på ny for å spise middag hos en venn av Andrea. Vi stakk innom Farinata på veien – en shop med foccacia og annen type italiensk mat, og kjøpte med oss tre ulike sorter (farinata, polpettore og torta pasqualina), før vi smatt inn en oppgang og hjem til Francesco – en barndomsvenn. Han hadde en SÅ fin leilighet, med takterasse og bue i taket som rammet inn kjøkkenet og jeg tok ikke flere bilder, for jeg ville ikke være «bloggeren» den kvelden, haha. Men tro meg når jeg sier det; SÅ UTROLIG koselig liten plass.

Og kvelden var så hyggelig! Vi drakk en rødvin som het Barbera del Monferrato, spiste foccacia-brødene og fikk servert «trofie al pesto» – en pastarett med… pesto. Mmmm! Og så pratet vi vekselsvis på engelsk og italiensk, og jeg følte jeg satt midt i en sekvens av «Eat Pray Love». En helt perfekt førstedag i Genova.

 

Alle aprilene

Det er rart hvordan ting forandrer seg fra år til år, ass. Hvert fall når jeg går så systematisk gjennom en måned som det her. Lurer på hvordan april 2019 ser ut. Men DEN TID DEN SORG, og mens vi venter på dét – her er mine åtte siste april’er:

April 2018: ferdig utdanna, fast jobb, tusen baller i luften, et hjerte som slår litt ekstra fort en gang i uken, og vilt mye å se frem til

April 2017: katten min døde, innspurt på bachelorgraden, fortsatt et sløret blikk på verden etter at min egen brast ved årsskiftet, jobbet uten lønn og levde så billig jeg bare klarte og gikk mot min første vår og sommer som singel på 10 føkkings år

April 2016: bodde i Oslo, trente på Elixia, begynte å bli lagt merke til av omverdenen, som Snapchat-stjernen til Gjensidige

SatsElixia

April 2015: var i Mexico, entret dørene hos Gjensidige for aller første gang, med adgangskort og et internship i hånden

April 2014: pendlet fra barndomshjemmet i Fredrikstad, inn til jobben som digital markedsfører i Oslo, bestemte meg for å flytte til hovedstaden for å slippe å reise den lange veien, og for å studere etterhvert. Var på Norgesturné med Narvesen sin New Day-kampanje, og pusset opp etasjen min i barndomshjemmet

April 2013: Hadde akkurat kommet hjem fra verdensreia, reisehangover af, fikk jobb som Expedias Norgesambassadør og dro til Brighton på reisebloggkonferanse, ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt, fløt rundt på alt som måtte dukke opp av jobb og muligheter og ringte og reiste rundt for å ta opp tråden med hele nettverket mitt – i jakten på… hva som helst?

April 2012: var grenader i Luftforsvaret, tok grunnkurs lederskap i Heimevernet og ble sersjant, jobbet med Norsk militær luftmakt 100 år og surret noe fryktelig på kjærlighetsfronten. Surfet på min første sofa – som oppvarming til verdensreisa – hos Ida i Paris

April 2011: var fryktelig forelska på en fryktelig vond måte, ble 2. årslærling innen mediegrafikerfaget i Luftforsvaret, var på tur med danskebåten

April 2010: var på rekruttskolen, fortsatt i et forhold med mannekjøtt (tiss i bånd!) og 19 år og verdensmester

Det var alle aprilene bloggarkivet hadde å by på! Hvor mange av dem har du fulgt meg gjennom? <3

 

Et lite stykke 2012

Solskinnet, våren, fredagsfølelsen, møtet jeg nettopp var i, jeg aner ikke hva det er som sprenger gira-skalaen min her nå, men jeg er altså så GIRA! LIVET!

Jeg valset inn i møterommet i stad, med sparkesykkelen i hånda, og var ikke forberedt i det hele tatt – på at det skulle sitte tre dekorerte offiserer der inne, i penuniformer, så jeg bråstoppet midt på gulvet med det samme jeg kom inn, og de så på meg, og jeg bare «åja, HEI!», flyttet blikket forvirret fra ansikt til ansikt og mumlet unnskyldende «…og her kommer jeg med sparkesykkelen min, eheh», før jeg oppdaget kaka på bordet og den uformelle stemningen og fant motet til å ta hilserunden, før jeg fikk servert et stykke selv, med marsipanrosa og alt, og en kaffekopp, og så kunne møtet med han jeg egentlig skulle møte begynne.

Til uka skal jeg altså inn i noe som minner meg om 2012-bobla, det året vi feiret 100 år med norsk militær luftmakt og hver dag var et lite, kaotisk eventyr; jeg skal tre inn i midt gode skinn igjen – uniformen – og jobbe under Norsk Militær Tattoo. Gjøre det jeg kan best; være flue på veggen på alt som skjer, fotografere inntrykk og formidle dem i bokstaver og jeg gleder meg skikkelig. Jeg fikk med meg NMT i 2012, da Ole Edvard Antonsen spilte verdens fineste stykke («Vidda») i forbindelse med jubileet, og det er jo så himla stilig! Denne gangen får jeg ikke bare med meg showet, jeg skal være overalt, alltid, og HERREGUD. Det blir gøy.

Før den tid må jeg vaske leiligheta og pakke ut etter Bergen (ting tar tid i dette hektiske livet), og nyte været i helga. Jeg er så klar for fregner og tynne jakker nå at jeg går i mokkasiner selv om det tidvis er 3 grader ute, og aldri mer skal jeg kjefte på de som går i ankelsokker om vinteren, si.

Hva skal du i helga?

___________
Psst. Husk at du kan abonnere på bloggen på Bloglovin

 

Fredaaag

Men hej! Jeg har ikke glemt deg, blåggehn, jeg ble bare litt for opptatt med å bli frisk igjen, jeg hoster fortsatt livskiten ut av meg selv, men det kommer seg.

I går var jeg på Elle og United Influencers sin vårfest sammen med Ida, hun ene jeg tok med meg videre i livet fra studiene. Sjukt hyggelig! Vi spiste på Hell’s Kitchen først – anbefales, ligger ved youngstorget. De har god pizza, både veggis og med kjøtt, og koselig lokale.

Nå er jeg på vei til jobb, benytter NSB sin kunstpause på Ås (les: forsinkelse) til å legge igjen et livstegn. Etter jobb skal jeg i møte med de militære, før jeg tar én dags helg og så er det ut av mitt sivile liv og inn i den grønne bobla hele neste uke.

Den våren her er seriøst helt vill, men glem det, egentlig, for jeg skriver det samme uansett årstid, kom jeg på nå. Konstant kalenderkaos, året rundt, jeg elsker og hater det på en og samme tid. Ro i ræva får jeg innføre når jeg når jeg bikker sekstisju.

Håper dere får en fin fredag!

 

Det starter nå

Ingen ny følger på Instagram i dag heller. Ingen ny følger på Snapchat. Ingen ny venneforespørsel på Facebook. Og jeg nekter å tro at du leser bloggen min.

Hvordan funker dette, egentlig? To mennesker som bare møtes sånn, uten å grafse i hverandres fortid, uten å saumfare Internett etter gamle, støvete puslespillbrikker i et forsøk på å sette sammen hele bildet, og ikke bare nøye deg med de små glimtene du har foran deg akkurat her – akkurat nå.

Det finnes så mange måter å følge dagene mine og livet mitt på, men alt du gjør er å spørre. Ansikt til ansikt. I mellomtiden? Stillhet. Uvisshet. Mystikk. Og en sjelden tekstmelding, fordi jeg vet at du hater å skrive dem.

Og derfor blir jeg så glad når jeg først får en.

Alt vi er og har er alltid . Ingen den gang da, ingen blikk over skulderen, ingen spørsmål om hvem jeg var og har vært, den starter liksom nå, historien min. Historien din om meg, Marie. Puslespillet legges ved at jeg gir deg en og en brikke, uten at du maser, uten at du spør, men fordi jeg har lyst. Som om du visste hva som skulle til, allerede før du visste hvem jeg var.

Hvordan dette egentlig funker? Jeg aner ikke.

Men det funker.

 

Hjem kjære hjem

Dett var dett! Årets vakreste eventyr – Gjensidige Cup – er over for min del. Siste kamp spilles i kveld, mot Danmark, men den får jeg ikke med meg fordi jeg er på reis, skjønner ikke hva jeg tenkte på da jeg bestilte fly, hvis jeg allikevel ikke skulle få den med meg kunne jeg jo ha fløyet tidligere på dagen og kommet meg tidligere hjem, men nei okei. Logisk brist, det hender det skjer.

Formen er litt bedre idag, takket være gode kollegaer med reiseapotek og en uanstendig lang natt med søvn, men jeg gruer meg vilt til flyturen – det er så himla vondt å fly med bomullsskalle. Har kjøpt nesespray og tyggis og krysser fingrene for at hodet ikke sprenges der oppe.

Takk for nå, Bergen! Vi sees snart igjen <3