SUMMARIZE

September 30th, 2014

I går la jeg ut DISSE bildene på Instagram:

Spiste DETTE til middag:

Kyllingsalat med BBQ
- Salat
- Rødløk
- Mais
- Tomat- Osteterninger
- Kyllingfiléet
- Peanøtter
- Avakado
- BBQ-saus fra Heinz

Skjær opp kyllingen i strimler, stek opp i ha den i salatbollen. Tilsett ca halvparten av BBQ-flasken, og rør salaten sammen. Voilá!

Hørte på DETTE:

Og så på dette:

source

Tusen takk for så mange fine ord på det siste innlegget, hvis bloggen er en nattehimmel er dere stjernene som lyser opp og gjør den magisk!

Yesterday I Instagrammed those four pictures above, I made a chicken salad with BBQ-sauce and peanuts for dinner, I listened to Travis and I watched Orange is the new Black. Thanks a lot for all your kind words on last post, if my blog is a night sky – you are the stars that brighten it up and makes it beautiful!

SIT DOWN WITH YUR BLOG

September 28th, 2014

Hei. Du. Jeg snakker til deg.

Ja?

Hvem ER du?

Hæ? Du vet godt hvem jeg er, vi har vært i et forhold siden 2009. Facebook-official.

Ikke drit deg ut, du skjønner hva jeg mener.

Hør her. Du har sjelen min, hjertet mitt, fingerne mine. DAGLIG. Hva mer vil du ha, da?

En stekepanne. Så jeg kan slenge den i ansiktet ditt.

Herregud, du er syk. La meg være.

Nei, seriøst. Når kom disse barrierene dine? Når var det du satt dem opp? Hvilket år, hvilken måned, hvilken dag og hvilket tidspunkt var det du bestemte deg for å pakke sammen sjelen din, hjertet ditt og dine innerste tanker, legge dem ned i en kiste og svelge nøkkelen? Du vet at alt en svelger har en tendens til å komme ut igjen, når hadde d….

GI DEG!

Svar meg.

Jeg vet ikke! OKEY? Det har bare…. blitt sånn. Naturlig utvikling! Slapp av, ikke lag en stor greie ut av det her, vi har det da fint, vi? Vi har det fint!

Men HVORFOR? Si meg, hvorfor ble alt plutselig så jævla høytidelig? Og så himla privat? Hvordan skjedde det her? Alle disse veggene. Jeg stanger! DU stanger. Hvorfor deg? Hvorfor OSS? Du kjeder meg!

Jeg vet! Slutt å mas! Jeg prøver, jo!

Den distansen mellom oss, som DU skapte, og du bare utvider og utvider, og forsvinner lenger og lenger vekk fra meg. Avstandsforhold har aldri fungert for NOEN. Det kommer aldri til å fungere for oss heller.

NEI! Vær så snill. Ikke gi meg opp. Ikke gi oss opp. Jeg savner deg og! Minst like mye! Jeg VET ikke hva som skjedde, men det skjedde, og det er vanskelig å snu det til noe uskjedd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre…

Gjør NOE. Du må gjøre noe, seriøst. Hvor ble det av sjelen din? Hvor er hjertesmerten du la over meg som et teppe en gang i tiden? Tankene, sorgen, meningene, hvor er DYBDEN din, jente? Når ble du så forbanna PLATT? Bøker, mat, kjempefint å ha interesser – men hvor er m-e-n-n-e-s-k-e-t? Personligheta? Gnisten?

Jeg er jo her! Samme jente, samme hjerte, samme sinn.

MEN SÅ SLUTT Å SITT OG RUG PÅ DET DA! Gi meg det! Få det tilbake! Når ble du så forbanna REDD? Pingel!

Jeg vet ikke hva jeg kan gi deg!!! Jeg har ikke mer å gi! Der. Der sa jeg det. Jeg har ikke mer å gi. Jeg hadde så mye! Vanvittige historier, DAG UT og dag inn, fra et liv i ett med skogen, et flagg på skuldra og to nypussa M75. Hit og dit og overalt, og jagerfly og AG3. Og så kom verden, tok oss med storm, gjorde oss udødelige, gjorde oss sterke. Backpacker på jorda-rundt-reise, med en liten militær karriere i bagasjen. Så UNIKT! For et liv! Og så? Bam. Ingenting. Hjem til ingen verdens ting. Jeg gikk fra å være militærbloggeren, til globetrotteren, til…. Marie, med et totalt intetsigende liv fylt av…. hverdager. Bråstopp! Poff! I TRE ÅR fóret vi på daglig med historier jeg knapt tror på selv, et fyrverkeri av et liv, og så plutselig skulle jeg hjem og fortelle deg om hva da? Timer på toget, sekundviseren på kontoret, klær som ikke lenger går i ett med skogen? Ingen bryr seg! Folk rundt meg går ikke lenger i takt, de snakker ikke indisk, kinesisk eller engelsk heller, de snakker norsk. Så jævla norsk! Hverdagen min skiller seg plutselig ikke ut lenger, jeg har ikke lenger det spesielle livet du ga meg følelsen av å ha. Jeg føler jeg må KOMME med noe, for å komme med noe. Jeg har ikke noe å komme med lenger! Så. mange. hverdager. Altfor mange hverdager! De dagene jeg bare våkner opp, kler på meg, drar på jobb, er på skolen, drar hjem og legger meg, hva er det å dele, da? Etter alt du har fått fra meg før? Etter alt vi har vært gjennom? Det er som å hoppe etter Wirkola. Og jeg hater å hoppe som nummer to.

Neivel, så eventyret ditt sa snipp, snapp, snute. Get over it, og kom deg videre. Det er DU som la lista di så jævlig høyt for hva som er interessant å fortelle om – for deg selv, alle andre GIR faen. Du er jo fortsatt deg, militæret og reisene dine, det var en greie i livet ditt den gang, men det var ikke DEG! Du har fortsatt deg! Gi meg DEG! Har du ikke tankene dine lenger? Hjertet ditt? Familien din? Humoren din? Hvorfor unner du meg ikke NOE lenger? Eventyr – ja vel, gode historier og veldig spennende, takk, men det er HVERDAGER livet består i. Det er de det er flest av. Det er hverdagene vi kom sammen for – det er hverdagene forholdet vårt er bygget opp av. De trenger ikke være så unike, DU er jo. DU er unik. Og alt du har i deg, som du så plutselig sluttet å fortelle meg om.

…. Nå var du sykt Dr. Phil.

DER! Selv HAN sluttet du å fortelle meg om! Hvor er stekepann…

GREIT! Greit. Jeg skal prøve hardere. Jeg skal legge hjertet mitt på tastaturet igjen. Og prøve å finne igjen sjela, husker ikke helt hvor jeg la fra meg den. Men jeg skal lete. Jeg skal gjøre hverdagene mine om til små eventyr, i stedet for å la eventyrene skygge for hverdagene.
Jeg er jo fortsatt meg. Jeg er jo det.

A conversation with my blog, about how I’ve changed from being an open blogger about thoughts and deep feelings, into a reserved one with cards close to my chest. And how I find it hard to write anything at all, because I’m no longer a full-time military blogger, nor a backpacking globetrotter. It’s like jumping after Wirkola, and I hate jumping as no. 2. Google translate it if you want to read the whole thing :).

(Klikk her for å gi meg en stekepanne)

WHEN FAMILY COMES TO TOWN

September 28th, 2014

Hey babes! Uken går snart ut i pensjon, og jeg sitter og tenker tilbake på noen fine sistedager. På fredag skulle jeg skrive på oppgava, men endte opp hjemme hos en av soldatene jeg ble kjent med da jeg var lærling ved Forsvarets Mediesenter og bodde på Perminalen, egentlig et hotell like ved Karl Johan, men det fungerte som “kaserne” for soldatene som er stasjonert i Oslo. Det var så koselig på de romma, herlighet! Elsker at de faktisk hadde rominspeksjon. På et hotell. Det var hyggelig å se han igjen, en av de få jeg fortsatt har god kontakt med etter militæret! Det er rart med det, når vi er samlet i uniform er vi som en liten familie, men så trer vi av og innser at uniformen stort sett var det eneste som holdt oss sammen. Så forsvinner alle hvert til sitt, og ut av hverandres liv. Lenge leve Facebook for at jeg fremdeles kan følge med på hva alle gjør, jeg savner dem jo, på hver sine måter, men mest av alt uniformen som bandt oss sammen. De er på en måte levende bevis på at de to og et halvt beste årene av mitt liv faktisk skjedde. Good times!

På lørdag spratt jeg opp og dro ned til sentrum for å møte mamma og tante som kom på besøk med toget, og jeg var med de hele dagen. Vi led oss gjennom Karl Johans gater (ALDRI mer på en lørdag, mennesker o.v.e.r.a.l.t.), før vi dro til Olivia og spiste lunsj, kikket litt i Bogstadveien og trikket opp til Thorsov hvor opphavet mitt på død og liv skulle kjøpe blomster til meg – SE SÅ FINE! Jeg elsker fargene! Og så dro vi hjem til meg og drakk kaffe og spiste boller. Det var så koselig!

Kjøpte bare en jakke, og så fant jeg en ny reisedagbok. Den til venstre kjøpte jeg før verdensreisa og skrev ut i løpet av Kina, nummer 2 kjøpte jeg i Yangshou, Kina og nå var det på tide med en tredje. Bare to uker til jeg kan skrive mine første ord i den, da går turen endelig til Nederland! Vinneren av flybilletter til Amsterdam er forresten trukket – TUSEN TAKK for alle tipsene dere kom med! Hvordan jeg skal rekke alt sammen er meg en gåte, men jeg skal prøve å gjøre så mye som mulig. KLM var fornøyd med deltakelsen deres også, så jeg skal se om jeg får lov til å kjøre en sånn konkurranse til. Alle må jo reise!

I dag skal samboeren og jeg være kulturelle og dra på utstilling, og SÅ er det hellig tid med oppgava til kvelds.

Hvordan har deres helg vært, supertryner?

The week is almost retired already, and I’m looking back on a couple of great last days. Friday I ended up at my friend’s place, one of the soldiers I got to know during my time as a graphic designer at the Armed Forces’ Media Center here in Oslo, 2011. He’s one of the few I’m still having contact with from the Army, it’s funny how we seem like a happy family when we’re in uniform, and when we’ve done our duty – and get back to our civil lives, we start to realize that the uniform was the only thing keeping us together. I’m glad I at least got to keep a couple of the soldiers on my civil friend list as well, hehe. On Saturday my mom and my aunt came to town to visit me. I had a great day with them, we started with some shopping, had some lunch, went to buy flowers (beautiful, right?) and ended up at my place. I only bought a jacket, and a new travel diary. The first one in the picture I bought before I started my travel around the world, it got full during China so the one in the middle is one I found in Yangshou and wrote all my way to Guam. It was about time buying another one and in two weeks I can finally start writing in that one as well, when I’m going to Amsterdam. Can’t wait! How was your weekend, super faces?

8 BOOKS WORTH READING

September 26th, 2014

Jeg kunne ønske jeg hadde noen NYE bøker å anbefale dere, bøker jeg akkurat har lest ferdig og falt pladask for. Jeg savner så utrolig mye å kunne lese en bok som IKKE er pensum, å forsvinne inn i en verden konstruert av vakre ord og formuleringer, men samvittigheten og det store pensumet vårt gir meg ikke roen til det, og ikke tid heller. Så høstens boktips må enn så lenge bli noen jeg nevnt før, og noen det er lenge siden jeg leste selv:

1. Per Petterson – Ut og stjæle hester
2. Abraham Verghese – Alene sammen
3. Gunnhild Corwin – Idas dans
4. Victoria Hislop – Øya
5. Herman Koch – Middagen
6. Katherine Pancol – Krokodillens gule øyne
(Katrhine Pancol – Skilpaddens langsomme vals, denne har jeg ikke bilde av for jeg lånte den av tanta mi, men Skilpadden er bok nummer TO i denne serien på tre, så jeg anbefaler dere å lese den før dere leser neste:)
7. Katherine Pancol – Ekorne i Central Park er triste på mandager
8. Linnéa Myhre – Evig søndag

Har dere lest noen av dem? Eventuell noen flere bøker å legge til høsten vår?

Books for this Autumn: 1. Per Petterson – Out stealing horses, 2. Abraham Verghese – Cutting for stone, 3. A Norwegian book called “Ida’s Dance”, it’s only translated to Italian, unfortunately. At least I couldn’t find it in English :-(, 4. Victoria Hislop – The Island, 5. Herman Koch – Het Diner, 6. Katherine Pancol – The Yellow Eyes of Crocodiles, 7. This one is not in the picture, but Katherine Pancol – The slow Waltz of the turtles, 8. Katherine Pancol – The Central Park Squirrels are sad on Mondays, 8. Another Norwegian one – “Forever Sunday” it’s called, by Linnéa Myhre. I don’t think that one is translated neither.

WRITINGS

September 25th, 2014

På tirsdag la de ut kvalifiseringsoppgaven man må gjennom for å kunne ta eksamen i EXFAC, og jeg ble så GLAD når jeg fikk den i armene mine! Jeg klappet i hendene og løftet den fornøyd opp som Rafiki løftet Simba når han var nyfødt og skulle vises frem til hele Afrika fra Løveklippen, glad! Tenk at det faktisk var om det lille jeg har LÆRT i løpet av den første måneden som student! Så nå drikker jeg pepsi max, hører på deilig bakgrunnsmusikk og koser meg mens jeg skriver. Om den blir godkjent vet jeg ikke, men jeg gjør iallfall mitt beste og håper at professoren vil bøye seg i støvet slik alle dyrene i Afrika gjorde for Simba.

Det her er en fin uke, jeg koser meg med jobb, skole og venninner og mann, og dagdrømmer om eget hus og i går sjekket jeg muligheten for å realisere – HAHA, banken bare lo i andre enden. Hei, jeg er student og jobber verken fulltid eller fast, men jeg tar gjerne et lån på flere millioner. Jeg lo jeg óg, og innrømte at jeg var litt VEL ambisiøs, men en kommer ingen vei hvis en ikke prøver heller.

Til helgen kommer mamma og tante på besøk i leiligheta (som forresten er ISKALD, vi våkner med istapper i håret, når er det vanlig at de skrur på varmen, egentlig?), og det gleder jeg meg masse til! Mens jeg venter på dét skal jeg pakke meg inn i ullsokker, gensere og pledd, skrive litt til, jobbe litt mer og i kveld er det Elvelangs i fakkellys langs Akerselva. Jeg tar med meg samboeren, kameraet mitt og gleder meg til å vise dere bilder! Kanskje noen av dere også skal?

See you!

This Tuesday we got the qualification task we have to pass before we can take the exam in the subject Examen Facultatum at the University, and I was so happy when I read what the task was about. It’s about the one thing I’ve actually learned during my first month as a student, haha. So now I’m drinking soda, listening to calm background music while I’m writing with an eager pen. I hope I’ll get through it, can’t wait to be done with this subject – the curriculum is so heavy…. Anyway – this has been such a good week! I’m enjoying my work, love the school and I’ve been with all my best friends and my man, and I’m daydreaming about buying my own house. I even tried to make it happen, but the bank was just laughing of me haha. Hey I’m a student, I don’t work 100% and I don’t even have a job after this Christmas, but listen – I want to take a loan of about 3 millions. I laughed myself, and admitted that I was a bit too ambisious, but you can’t succeed if you don’t even try, ey?
This weekend my mom and my aunt are coming to visit me in Oslo, I’m really looking forward to that! Meanwhile – I’ll write, work and tonight it’s a happening along the river here in Oslo, with light designers and diverse other stuff. I’ll bring my roomie, my camera and get back to you! So long!

GOGREEN

September 24th, 2014

Produktene fra Go Green er sponset

HEI! (spesielt til mamma, som skal se at jeg klarer meg selv, og fremtidige ektemenn, som må notere seg at jeg er soon-to-be flink til å lage mat)

I går fikk jeg en hyggelig papirpose levert på døren, full av deilige grytebaser fra GoGreen som jeg har blitt spurt om å teste ut, og for meg som 1. bor alene, 2. er student og 3. sliter med nedsatt evne på kjøkkenet var det her midt i blinken! Og gårsdagens middag ble SÅ god!

De forskjellige grytene kommer fra ulike deler av verden, som globetrotter-smaksløkene mine syns var veldig stas, i smakene Indian Masala, Texas Stew, Mexican Chili og Thai Curry. Grytene fra GoGreen er et saltfritt alternativ, og de er også melk- og laktosefrie. Vinn-vinn! Grytene står fint alene uten kjøtt, for de som er vegetarianere, og passer også perfekt med – for de som spiser kjøtt. Det står tydelig på kartongene hva slags kjøtt som passer til, og for meg som slavisk må følge en oppskrift på kjøkkenet blir det vel ikke stort bedre. Jeg er fan av å få inn ting med teskje!

Jeg valgte å begynne med den meksikanske, hvor pølser var anbefalt og særlig chorizopølsa, som jeg tok med meg fra Spania i sommer. Jeg prøvde litt forskjellig type pølser i går, men chorizoen var definitivt den som passet best til smaken på gryta.

Fremgangsmåte: 
1. Kok opp ris som tilbehør
2. Skjær opp kjøttet, hvis du vil ha kjøtt i gryta
3. Tilsett grytebasen, og kok den sammen med kjøttet i ca 5 minutter
4. Spis og kos deg!

Så raskt og enkelt og godt! Én kartong holder til ca 2 porsjoner, og koster fra 29,90 til 34,90 kroner i butikk, kommer an på hvilken smak du skal ha. :)

(Får ikke en krone for å tipse dere om det her, produktene er som sagt sponset – men jeg ville ikke gitt de plass på bloggen hvis jeg ikke MENTE det jeg skriver.)

Nå ble jeg sulten igjen. I dag blir det hjemmelaga pizza igjen, som dere vet er en del av jobben min. Det var ikke så lenge siden jeg prøvde meg på en av oppskriftene dere la igjen til meg i DETTE innlegget – og den var SÅ god! Tusen takk for hjelpen! Skrives senere!

ALT JEG HAR ER TID MEN DET LEGER INGEN SÅR

September 23rd, 2014

Takket være broren min er jeg oppvokst med rap og hiphop, og har fått inn med søskenkjærligheta alle de dype, gode tekstene voksne karer setter en beat til, og selger til gull med. Eminem, Klovner i Kamp, Herreløse, jeg kan så mange rap-tekster utenat takket være broren min, og mange av de treffer så det – ikke bare rapper – men det synger óg. Takket være broren min digger jeg OnklP, og tok meg derfor tid til å sjekke ut den nye låta hans.

TAKK for at jeg gjorde det.

New Norwegian hiphop song, with a lyric about anxiety. I love this song.

TUESDAY DREAMS

September 23rd, 2014

Om denne tirsdagen var opp til meg

- ville bankene ha latt meg ta opp lån, sånn at jeg kunne kjøpt meg et koselig lite hus midt mellom Oslo og barndommen. Ungdommen i Oslo klarer å betale en månedlig husleie opp i mot himmelen, de hadde klart å betjene et lite huslån óg, vel

- hadde leserne mine nominert meg til Vixen Blog Awards

- hadde FF* kommet og overrasket meg, og tatt meg med på date i en prøvekjørt BMW X6. Jeg blir så sur hvis jeg dør i morgen, og ikke en gang har sittet i en BMW X6!

*fin fyr

- hadde jeg vunnet et nytt kamera fra Canon, sånn at det nye objektivet mitt får et bedre utgangspunkt enn mitt ihjel-reiste speilrefleks som er i ferd med å falle fra hverandre

- ville katta ha vært på besøk, jeg savner å høre henne male i fanget mitt!

- skulle jeg vært motivert nok til å ta en løpetur i høstkulda

- hadde meterologene meldt solskinn helt frem til neste tirsdag

- ville jeg pakket sekken og dratt på langhelg i Jotunheimen fra og med i morgen

- skulle den lille stjerna i magen til bestevenninna mi ha kommet ut, sånn at hun også ble et tirsdagsbarn

Hvordan ville deres tirsdag ha sett ut?

Photo: Molokai, Hawaii 2012/2013

If I could decide this Tuesday: 1. the Norwegian bank would let me have a loan so that I could buy a house in the middle of Oslo and my childhood. I’m able to pay an expensive house rent every month, I would manage a loan as well! 2. my readers would’ve nominated me to Vixen Blog Awards 3. My BF would’ve surprised me by picking me up in a BMW X6 and take me out on a date. I would get SO pissed off if I die tomorrow – without ever been seated in a BMW X6! 4. I would’ve won a new camera from Canon so that my new lens could get a better start that it gets with my old one. 5. my cat would’ve visited me, I miss having her in my lap 6. I would have been motivated to go for a run 7. The weather man would’ve told us that it’ll be sun for the next 7 days 8. I would’ve gone on a long weekend to Jotunheimen, starting tomorrow 9. My best friend would’ve given birth to a girl, so that she could be a Tuesday-girl as myself. How’s your Tuesday looking?

MEET THE CAPTAIN

September 22nd, 2014

Hadde denne dagen vært en mann, hadde vi vært forlovet by now. Jeg har kost meg SÅ mye! Canon inviterte til førpremiere på Kaptein Sabeltann og skatten i Lamarama, og det er med hånden på hjertet en av de beste norske filmene jeg har sett noen gang. Alle som har en barndom med et snev av røtter i Kjuttaviga må se den her! Og alle andre óg! Jeg var kanskje ikke helt i målgruppen, der jeg satt blant foreldre og barn under meteren, men herregud, alder er bare et tall, vel. Historien, skuespillerne, Langemann (Odda) var sexy og Kaptein Sabeltann var så stilig, og jeg lo og koste meg fra ende til annen. Carina og jeg møtte opp tidlig nok til å få hilst på kapteinen óg, før filmen startet, og vi fikk med oss et bilde hver, og det skal virkelig ikke STÅ der på nattbordet, altså, jeg satt det der mest for å få lys nok til å få tatt et bilde av bildet…. (Særlig) Men det er et herlig minne, fra en helt fantastisk dag, takk Canon og tre av mine soulmates!

Etter filmen dro vi ut og spiste sushi, før vi ruslet hjem til leiligheta og ble sittende og ta igjen det tapte helt til sene kvelden. Firkløveret fra videregående har ikke vært samlet sånn på to år, det var så sjukt godt å se alle sammen SAMMEN igjen! Lykkelig søndag! Nå skal jeg sovne stille (og lykkelig) inn, i morgen er det jobb før jeg skal videre til et annet kløver. God natt!

(Filmen har premiere 26. september, hils kalenderne deres fra meg)

Pics from today, Canon invited me to a closed premiere on the Norwegian movie “Kaptein Sabeltann and the treasure in Lamarama”. Best. Norwegian. Movie. Ever. I loved it! The pirates were my heroes when I was a little girl, it’s so much fun to see how they’ve developed the concept since then and made this amazing movie out of it. Perfect sunday with three of my best girls in the whole wide world – couldn’t be happier. Good night!

DEATH

September 20th, 2014

The wall’s outfit: table - Skeidar, painting – Bohus, basket – handmade by Juan, the chamorro I met in Guam, bowl – Bohus

Se hva jeg har gjort! Jeg er så FORNØYD med kadaveret! Mamma ville ikke bære det ut av butikken engang, men hun måtte veive med sitt hvite flagg da hun fikk se hvordan det tok seg ut på veggen til slutt. Det ble FINT, vel!

Eks-stua mi hjemme i barndomsreiret, som vi pusset opp før jeg forlot åstedet til fordel for Oslo, begynner endelig å se ut som noe annet enn et flatt gulv med en sofa på. Synd jeg ikke får vært her oftere enn det jeg er. Katta bor jo her fremdeles, hun, men utover det har det mest blitt et sted hvor jeg får utløp for den underliggende husdrømmen min. Jeg kjøper møbler, tepper, bilder og alt mulig jeg har lyst på av interiør – men som ikke får plass i leiligheta i Oslo, og slik bygger jeg TO hjem samtidig for tiden. Et fremtidig drømmehjem som står på venterom her hjemme i Fredrikstad, og ett der jeg bor i nå i hovedstaden. Planen min er å samle alt fra mine to hjem til ETT hus, mitt eget hus – en veldig vakker dag, og da har jeg jo stort sett alt av møbler klart, sånn som jeg holder på og hamstrer – jeg mangler bare det der huset.

______________
Look what I’ve done! I’m so happy about the painting I found today, my mom wouldn’t even carry it out from the store haha, but she had to wave her white flag when she saw how it ended up on the wall. Looks great, right? It’s a shame I won’t be able to see it as much, I’ll leave it behind at my parent’s place until I get my own house one day. I don’t have room for all this stuff in my apartment in Oslo, but I keep shopping for my future home, my very own house which I know I will own in the future. One positive thing is that when I finally get able to buy a house – I already got all the furniture I need. Smile!