Mamma for alltid

Sånn, mamma! Overraskelse! Nå bærer jeg deg også på kroppen min til evig tid. Deg og pappa.

Pappas kvarter ved håndleddet mitt, sånn at han alltid kan minne meg på å puste, ta et kvarter av gangen. Og din løve, fordi du er født i løvens tegn, men mest av alt symboliserer den styrken din. Det er derfor jeg valgte en løvinne – det er liksom deg. Vakker, sterk og full av kampvilje – uansett hvilken motstander livet setter deg opp med. Egenskaper jeg av og til trenger å minne meg selv på at jeg også har i meg et sted, jeg må jo ha fått noen dråper gjennom morsmelka jeg óg.

Plasseringa bak er fordi you always got my back (umulig å skrive det like poetisk på norsk).
har du alltid ryggen min – både på den ene og andre måten.

 

ENDEX

Alltid like rart å forlate den militære bobla, og plutselig måtte forholde meg til den virkelige verden igjen. Den er så overveldende, så… mye. Jeg savner allerede enkeltheten i at dagens antrekk allerede er forutbestemt, at alle dagens måltider står ferdig servert i messa, og det jeg skal gjøre i løpet av en dag er avgrenset til det som skjer i spillet i øvelsen. Ingen forstyrrelser utenfra, ingen andre forventninger. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe fulltid i Forsvaret igjen, og svaret mitt var «jeg tror faktisk ikke det», for jeg tror faktisk ikke det. Da hadde den militære bobla mistet magien sin, den årlige grønne timeout’en ville blitt borte. MEN – jeg signerte kontrakt på en utvidet verneplikt! Det betyr at Heimevernet kan kalle meg inn inntil tretti dager i året, i stedet for de vanlige ni. Fornøyd!

Jeg kom hjem igjen til full postkasse – der lå blant annet et nytt visum til Cuba. Det gikk denne gangen også! (Oppskriften på hvordan du søker visum finner du her). Så der har dere ett av stoppene mine på den neste reisen jeg skal på. Jeg har jo vært der før, men måtte avbryte reisen fordi pappa var så sjuk. Pluss at reisepartneren min ikke har vært der, så vi stikker innom for å oppleve det jeg ikke rakk sist – og for at han skal få skrapt et nytt land. Veldig upraktisk å reise med en til som skraper kart, flere av stedene han vil har jeg allerede skrapt – og omvendt. Men altså, Cuba er fantastisk. Jeg gleder meg til å komme tilbake!

Nå er det helg, og jeg har lagt minst mulig planer, med minst mulig menneskelig kontakt. Stakkars mamma prøvde å ringe meg i går, men jeg er og blir et mar(i)eritt når jeg har vært med folk tjuefire-sju. Eller tjuefire-åtte, egentlig. Jeg mener åtte dager uten alenetid? Da trenger jeg minst to å introverte på før jeg blir et godt menneske igjen. Kanskje jeg er hyggelig i morgen, mamma.

Nå skal jeg fortsette å se på Unbelievable på Netflix – det er en serie jeg kan anbefale! Vi skrives plutselig igjen.

 

Kryssdominant

Jeg rakk å være på jobb i nøyaktig tre dager etter Kroatia, før jeg takket for meg på ny og blir borte fra kontoret en uke til. Øvelse!

De to siste dagene har vi bare satt oss opp og inn i spillet, hatt grønn tjeneste (sanitet og skyting) og begynt å planlegge hva vi skal gjøre de neste dagene. Når ting begynner å dra seg til, og vi må være overalt – alltid, med kamera og penn. Jeg har sovet bedre enn på lenge her inne, sikkert fordi dagene er så lange og det ikke er noe å finne på på kveldstid, men også fordi jeg blir så fascinerende rolig når jeg får på meg uniformen.

Jeg ble liggende og tenke på det i går kveld, før jeg sovnet som en stein igjen. Det er to steder i livet jeg klarer å koble hundre prosent av og få ro langt inn i sjela; på ferie og i den militære bobla. Ikke at de to kan sammenlignes, iiii det hele tatt, for en øvelse er alt annet enn ferie, men jeg forsvinner så langt inn i det grønne at jeg glemmer alt utenfor. Mer enn jeg gjør på ferie, faktisk. Jeg har bare ett fokus; det skjønne grønne, og mitt sivile liv ble liksom igjen på utsiden av leiren. Og der skal det ligge helt frem til torsdag.

Nå er det straks brief – skrives plutselig! Følg meg på Snapchat (superbrud) og Instagram (@supermarie) for daglige oppdateringer fra bobla <3

 

Krka nasjonalpark

Jeg er en sånn turist som misliker å kalle meg selv turist, som bøyer hodet når jeg ser en guide løpe rundt med en sammenslått paraply i været forfulgt av en flokk med sokker i sandalene og kameraer rundt halsen. I Kroatia fant jeg plutselig meg selv midt i den flokken selv. Lavsesong, tenkte jeg mens jeg bestilte. Vi får vel bussen omtrent for oss selv, en rolig utflukt til parken. Neida. To (!) guider, to blå paraplyer høyt til værs og to store grupper med turister. Det er forresten overraskende mange amerikanere som reiser til Kroatia, amerikansk og britisk var det jeg hørte mest av gjennom hele ferien.

Turen gikk fra Gregory of Nin, statuen ved en av inngangene til Diocletians palass i gamlebyen i Split. Jeg fant utflukten gjennom Tripadvisor, den kostet rundt 250 kroner per person og inkluderte buss fra Split til Skradin, en båttur og buss tilbake igjen til Split. Inngangspenger til Krka nasjonalpark (150 kuna) kom i tillegg. I parken går man (heldigvis) rundt på egen hånd.

Men se! Ikke sant det er fint der?! Så grønt! Vi var ikke så heldige med været, kun en gløtt av sol på cirka tre minutter gjennom hele dagen, men det var egentlig deilig. Å slippe varmen, mener jeg. Det eneste som var synd var at vi ikke orket å bade.

Verdt en tur hvis du er i Split!

 

Kapittel 8 av 12: august

Jeg spolte frem til den første høstmåneden med R i seg fra Split, og hvis jeg skal oppsummere årets siste sommermåned – august – må det bli cirka sånn her:

Utdrikningslag på Fangene på fortet og Paint n sip i Oslo, som forresten var SÅ gøy! Vi kunne ha med egen drikke, og betale litt ekstra for å få en aktmodell å male etter. Oppskriften på fnising rett der.

Det koster ikke så mye for en vanlig malekveld uten aktmodell (litt over trehundre per pers, tror jeg). Passer perfekt for en annerledes jentekveld eller bursdag!

Men la oss male videre på bildet mitt av august; mamma fylte år den syvende, jeg dro til Ørland og Luftforsvaret på skriveoppdrag for Heimevernet, var forlover for siste gang (for i år, hvert fall), fikk hektiske dager på jobb igjen, etter en rolig sommer, planla neste langtur og dro på en kortere en til Kroatia.

Den siste uken i august talte jeg ett år siden livet mitt gikk i selvvalgt oppløsning; i fjor på denne tiden avsluttet jeg det forholdet som aldri var et forhold, søkte ny jobb, dro på visning. Ville endre på alt som kunne endres, som et ekko etter pappas død. Skape meg et nytt liv, fordi det forrige ikke føltes som mitt lenger – ikke uten han. Det er rart å se tilbake på hvilket rot jeg var. Og så sitter jeg her i dag i den samme leiligheta, med den samme jobben og ferja går fremdeles over til andre siden av fjorden. Jeg er glad alle ballene jeg kastet opp i lufta landet på nøyaktig samme sted. For som min kloke tante sa; Marie, du er i sorg – du skal ikke endre på noe som helst før det har gått minst ett år. Ett år senere skjønner jeg hva hun mente.

Hvordan var din august?

 

Brač

Etter fire dager i Split var det godt å komme seg litt ut av byen. Altså, man kan jo bade og nyte solen der også, men det er noe med det å utforske litt mer når du først er et sted.

Før jeg dro hørte jeg mye om Hvar, en øy som ligger to timer med ferje utenfor Split. Jeg snakket med Alberta, utleieren min, og hun anbefalte meg heller Brač. Den ligger nærmere, det er litt færre folk der og flest lokale. Solgt!

Turen over tok femti minutter, og kostet 33 kuna (cirka førti norske) – du kan kjøpe billett gjennom nettsidene til Jadrolinija, ferjeselskapet. Det står at du må skrive ut billetten, men det fungerte fint å vise den på mobilen også.

Supetar, ankomsthavnen på Brač. Det første vi gjorde da vi gikk i land var å leie scooter for å kjøre selv til Bol og stranden Zlatni Rat, på andre siden av øya. Du kan ta gruppetaxi også, de venter på havna, men det koster 50 kuna per pers – per vei, og scooter kostet rundt 200 kuna for en hel dag + at du får større frihet. Kjøreturen tok cirka tre kvarter, gjennom et vakkert, svingete landskap og utallige bakker både opp og ned. Åh hey, hvor det gikk i oppoverbakkene med to på én scooter… Fint tempo for å selfies, da.

Vi kom frem til slutt! Zlatni Rat er kjent for å endre fasong etter vind- og strømretning. Stranden er formet som en pil, som én dag kan peke nord – en annen sør (elsker hvor opplyst Wikipedia får meg til å fremstå). Vi hadde ikke ordentlig sol før en stund utpå dagen, men det gjorde ingenting. Stedet bestod av trær med boder under, hvor du kunne kjøpe mat, smoothies og pannekaker, strendene hadde solsenger du kunne leie, og atmosfæren der var mye mer avslappende enn i Split. Ikke at Split er så himla masete, men allikevel. Det var noe annet.

Vi ble værende helt til solen begynte å blekne, før vi kjørte mot Supetar igjen. Pila på scooterens bensinmåler falt som en stein overraskende fort, og med alle motbakkene foran oss begynte jeg å se for meg to idioter av noen turister og en scooter stående langs veien, tomme for drivstoff og langt fra nærmeste bensinstasjon. Det hadde vært så typisk. Vi putret i uvisshet videre selv om pila var på rød – lenge, og jeg begynte ikke å slappe av før vi hadde kommet oss opp siste bakke. Derfra kunne vi bare ha trillet ned til byen igjen, men tanken holdt faktisk helt frem! Tips til deg som vurderer samme tur; fyll bensin i Bol også, sånn i tilfelle. Ingen vil være de turistene.

 

Syv dager

Så kaldt det har blitt? På bare syv dager? Hva har dere drevet med her hjemme mens jeg har vært borte, egentlig? Jeg følte det nesten som en iskald håndflate i fjeset da jeg kom ut av dørene på Gardermoen, men på vei til butikken i kveld tenkte jeg at det var litt deilig óg. Kulda. Jeg liker høsten. Selv om jeg snart rømmer fra den igjen.

Kroatia var bra! Jeg gjorde så mye at det kjennes ut som langt mer enn syv dager. Split, Brac, Krka. Alene, med fremmede, med besøket fra Norge. Jeg er flinkere til å ta bilder når jeg bare er meg, så det nye minnekortet jeg måtte kjøpe er tommere enn det burde ha vært, men jeg skal fortelle dere mer om hva vi gjorde senere – uansett bildebevis. Må bare lande litt først, og finne roen her hjemme.

(Hvis den i det hele tatt finnes)

Skrives senere!

 

Aldri alene

Dag to i vakre Split. Jeg liker byen. Aldri noen som maser på meg når jeg vandrer rundt alene, jeg føler meg trygg, folk er så snille – jeg tok en taxi for å unngå gnagsår under foten da jeg skulle hjem fra en lang tur i stad, og han bare «next time; take an uber, it’s much cheaper». Taxien kostet 40 kuna, altså 45 norske cirka. Taxisjåfør! Tipser meg om Uber! Disse menneskene <3

Jeg rundet Park Suma Marja i dag. Parken ligger like ved der jeg bor, og var så behagelig. Høye trær, kort mellom hvert sted du kan stoppe og ta et bad, vakker utsikt ut mot havet. Jeg svingte av ved Kasjuni-stranden; den var veldig fin, men hei – så dyrt. 150 kroner for en solseng – nærmere gamlebyen koster det 100 for en hel dag + parasoll. Jeg tok hvert fall et bad der, en matbit, og fant altså den taxien som heller ville anbefale uber.

Resten av dagen lå jeg i solseng til 100 kr, badet, leste, hørte på podcast. Når det nærmet seg kveld fant jeg Fife – en billig restaurant nede ved turistområdet. Der koster ølen 18 kuna, andre steder koster den 26. Bare nevner det. Jeg spiste, tok noen øl, og etter solnedgang ble stedet stappfullt – så fullt at mitt tomannsbord måtte fylles opp med en til. Det var så rart, jeg satt akkurat da og skrev med venninna mi, om at jeg egentlig kjeder meg litt alene denne gangen (mer om det senere). Fem minutter senere sender universet meg en fyr fra Nederland – som også er her alene – og som servitørene plasserte sammen med meg, fordi alle bordene var fulle. Det var så trivelig! Vi fant tonen vi også, snakket om Kroatia, om Split, om KLM og reising. Jeg tipset han om Eat with, han tipset meg om en restaurant han hadde vært på. Og så gikk vi hvert til vårt etter et par timer, og kommer mest sannsynlig aldri til å se hverandre igjen. Allikevel deler vi disse minnene fra en middag en sen kveld i Split, helt tilfeldig.

Er det ikke magisk? Jeg tar tilbake det med at jeg kjeder meg litt alene. Det er jo da ting skjer, om du bare er åpen for det.

 

Eat with

Hun jeg bor hos banket forsiktig på døra mi akkurat da jeg hadde lagt fra meg telefonen i går kveld, og da jeg åpnet stod hun så fint pyntet og lurte på om jeg ville bli med på den der middagen. Jeg nølte litt, unnskyldte utseendet mitt med at jeg var trøtt, før jeg aksepterte tilbudet – jeg blir med, men bare for en liten stund.

Jeg kastet på meg litt sminke, og gikk ut til de andre. Det var tre amerikanere som satt der, og jeg stusset litt på hvorfor jeg ikke hadde hørt dem fra rommet, amerikanere skal jo være masete? Jeg hilste og satt meg ned og fordommene mine mot utadvendte amerikanerne døde med den stillheten som fulgte. Herregud, de er jo like introverte som meg, tenkte jeg og visste ikke helt hvor jeg skulle se. Stillhet stresser meg når det ikke er jeg selv som produserer den, ironisk nok.

Det var ikke Airbnb experience jeg fikk være med på, som jeg trodde, det var Eat with – et konsept jeg aldri hadde hørt om før. Det går ut på å få en autentisk kulinarisk opplevelse hos de lokale, mot betaling så klart. Så genialt! Jeg skal definitivt prøve det selv en gang.

Vi fikk servert suppe før middagen, det er vanlig i Kroatia, fortalte Alberta – hun jeg leier hos. Og en hjemmelaget likør, litt som den bestefar lager – bare mye sterkere i smaken. Den var god, men jeg klarte ikke å svelge den unna uten å skjære grimaser. Hun serverte vin, og vi ble sittende og småprate mens hun stelte i stand neste rett. Jo flere glass, jo lettere fløt samtalen og det var så hyggelig! Jeg, amerikanerne og kroateren.

De spurte meg hvordan nordmenn ser på amerikanere litt utover kvelden, «Do you really wanna know?» smilte jeg før jeg svarte på vegne av oss alle; la ut om amerikanere som tror Norge er hovedstaden i Sverige, om de som tror vi har isbjørn i gatene, og hvor pratsomme og ekstroverte vi ser på dem som. Og de stereotypiske frasene som «Oh my goood, that’s amaaazing!». Jeg la til at de tre endret synet mitt på amerikanere til det bedre, de var så… normale? Haha. Og så morsomme og hyggelige, og vi fant den berømte tonen, alle fire.

Jeg «blir en liten stund» ble til seks timer. Vi satt og hygget oss fra syv til ett, Alberta sa at jeg var sjefen, at jeg kunne bestemme når kvelden skulle ta slutt, jeg som hadde vært våken siden klokka fire om natten, hun trodde (og håpet?) kanskje at jeg ville kaste håndkleet ganske kjapt. En vanlig Eat with-kveld varer sånn i tre timer. Lite visste hun om at jeg har lakenskrekk og når jeg først har fått i meg et par glass vin, kan jeg bli sittende til daggry.

Kvelder som i går er det som gjør at jeg elsker å reise alene.

 

Split

Med det været jeg forlot i Norge i dag, tjuetusen lynnedslag bare på Østlandet, var det ekstra deilig å komme ut av flyet i Split og kjenne varmen slå mot ansiktet. Og klokken var bare elleve, så jeg hadde nesten hele dagen foran meg.

Det gikk som en lek å komme seg fra flyplassen, 30 kuna (ca 40 NOK) for en skyttelbuss som stod og ventet like utenfor inngangen. Turen til byen tok cirka en halvtime, og fra busstasjonen var det cirka tjue å gå til mitt nye, midlertidige hjem. Jeg bor på et rom leid via Airbnb, utleier bor i samme hus – det er første gang jeg prøver den varianten. Litt forvirrende, for å være ærlig, for jeg tenker at det er Couchsurfing – at jeg må bidra, gi noe tilbake som takk for tak over hodet, men denne gangen har jeg jo betalt. Så jeg prøver å skjerpe meg, og drepe den dårlige samvittigheten for at hun stod og vasket rommet mitt da jeg kom.

Huset er så kult, i gammel kroatisk stil! Og det ligger perfekt til; ti minutter å gå til byen, ti minutter å gå til stranda. Det var stort sett det jeg brukte resten av denne dagen på; vandre rotløs rundt, ta en øl, spise, gå litt til, få litt panikk fordi det tordnet like bak fjellet, og så bli letta for at været snudde og forsvant. Jeg fikk til og med tatt et bad før jeg kjente at… Jeg har vært våken siden klokken fire i natt. Jeg ble egentlige bedt på middag sammen med noen andre som hadde booket «Airbnb experience» her i huset, men jeg kjenner at søvn frister mer. Så nå venter jeg egentlig bare på at tiden skal gå litt til, sånn at jeg kan legge meg.

Dagens tips; gå til Teraca Vidilica – der finner du nydelig utsikt over byen! Og gå langs kysten ved Zvoncac og Jezinac – der kan du ta et ettermiddagsbad, eller bare nyte de siste timene med sol.