Et cubansk punktum for 2016

Flyreisen til Havanna er sponset / Jeg er ambassadør for KLM

Utdrag fra reisedagboken jeg skrev i Cuba

31. desember 2016

I dag sov vi lenge og våknet superstøle etter gårsdagens salsatime, og all traskingen med Odell på kvelden. Vi spiste frokost og fortalte Nina (hun som eide casaen vi bodde på; Casa Nini) om vårt lokale eventyr, før vi ruslet ut og nedover mot Central Park for å ta bussen til stranda.

_MG_1151_MG_1152_MG_1156_MG_1159

Vi dro til Playa del Este, bussens siste stopp (den stopper ved tre ulike strender, den siste er den roligste). Det går altså egne strandbusser fra Central Park i Havanna i tide og utide, og reisen til og fra havet koster 5 pesos tur/retur.

_MG_1185_MG_1189_MG_1198

Den eneste restauranten ved Playa del Este. Ølen er kald og god, og maten er ikke så verst den heller! Vi tok oss en bit der før vi dro hjem igjen med siste buss (av og til må man vente i hele evigheten, busstider på Cuba er ikke som busstider hos Ruter) for å fikse oss til kvelden. Mens vi stod og ventet på den slo klokken 18:00 og midnatt i Europa, det vil si nyttårsaften, og det var så hyggelig å høre tyskerne og franskmennene rundt oss på gressplenen rope godt nytt år akkurat på slaget! Seks timer før vår egen nyttårsaften skulle begynne.

_MG_1206_MG_1207

Vi kom hjem til dette. Teateret ligger rett ved Central Park og er SÅ nydelig om kvelden!

_MG_1220_MG_1223

Vi ante ikke hva vi skulle gjøre på nyttårsaften, på grunn av Fidel Castros nylige bortgang ville det ikke være like mye liv som vanlig, fortalte Nina oss, og de andre hadde betalt for å dra på konsert – noe vi ikke tok oss råd til, så vi tok bare en sjanse og forsvant opp heisen på et hotell. Det var forøvrig det beste vi kunne gjøre. SE UTSIKTEN:

_MG_1226_MG_1240

Vi spiste en helt nydelig fisk, drakk en forjævlig mojito etterfulgt av noen nydelige drinker, koste oss halvt i hjel og telte ned til slaget 00:00:

_MG_1265

Med den utsikten hadde vi håpet på spektakulært fyrverkeri over hele byen, men det kom bare en bitteliten fis her og der. For en antiklimaks, haha! Markeringen bestod heller i høye tut fra skipene som lå til kai, rop fra menneskene som hadde private fester på hustakene sine og vi kunne sitte og se ned på alle som kastet vann fra balkonger og vinduer. Det er visst en greie på Cuba; på slaget midnatt nyttårsaften kaster alle ut vann for å kvitte seg med fjorårets synder og dårlige minner, så vi kastet en skvett vann over kanten vi òg. Klare for å starte på et helt nytt år, nye muligheter. Etterpå ruslet vi ned til denne festen:

_MG_1273

…og videre ut i gatene – hvor cubanerne gjorde sport i å kaste vannet sitt på dumme turister som stod på gaten nedenfor og ba om det, haha. Det begynte å bli mange fulle mennesker og vi hadde verken mål eller mening, så vi begynte å rusle tilbake til casaen. Det ble en livsfarlig ferd – for folk kastet ikke lenger bare vann ned fra balkongene sine, men flasker òg – Carina ble truffet på armen av en plastflaske, og rundt oss knuste glassflasker, så vi pilte hjem via x antall bakgater for å unngå å dø i forsøket. Kvart på ett var vi hjemme – fornøyd med den planløse kvelden vår som endte med et fint punktum for 2016 allikevel.

 

Nesten som å være på øvelse

Åh, denne uken. Vi har «design sprint» på jobb, hvor sju mennesker fra forskjellige områder i Gjensidige samles hver eneste dag og jobber seg intenst gjennom et program av ulike oppgaver og kreative prosesser – også kalt «Google Sprint» (du kan lese mer om det her), og målet er å skape noe helt nytt på bare fem dager. Noe som vanligvis tar flere år med beslutninger og runder. Utrolig intensivt, ganske slitsomt mentalt, men åh så gøy! Vi jobber, tegner, diskuterer, alt med stoppeklokke og bordet er fullt av godis. Jeg har seriøst levd på Dumle, Smil og Rox hele uken.

I og med at vi er de samme menneskene som sitter og jobber tett sammen hver eneste dag får jeg en velkjent følelse av å være på militærøvelse, bortsett fra at vi verken har uniform, våpen eller en «krig/konflikt» å løse, men et lystig designoppdrag i stedet. Det gjør meg uansett glad, hele måten å jobbe på og jeg gleder meg til å teste det vi har skapt til nå på folk fra den virkelige verden i morgen  – samtidig som jeg gruer meg til det hele er over, haha.  Det har vært så magisk, hele prosessen, alt fra ord til skisser til tegninger og nå til noe konkret og digitalt som vi kan teste som om den var virkelig! På fem dager! Det er ren og skjær magi å leve i 2017.

Liten throwback i anledning militærfølelsen:

Jeg er i gang med praksisperioden, forresten, den startet 6. mars og jeg er fremdeles hos Gjensidige. Frem til 6. mai skal jeg altså jobbe enda mer enn før, med mye mer enn før, og helt uten lønn. Jeg skal si det er ganske økonomisk trangt om dagen, men jeg tar det samtidig som en artig utfordring. Jeg har jo en sparekonto å krype til hvis det skulle skjære seg helt, men foreløpig står den urørt, jeg liker å utfordre meg selv og se hvor billig jeg faktisk kan leve når jeg «må». Heldigvis for lånet mitt (som tydeligvis ikke betaler seg selv, lol) får jeg etterbetalt lønn, så alt jeg jobbet i februar kommer nå i mars – og den lønna skal jeg vel klare å leve på (sammen med stipendet) også i april, og så er det mai og da får jeg plutselig lønn igjen.

HERREGUD, tiden går fort?

Må stikke, har plutselig en kvalifiseringsoppgave å levere innen søndag som jeg tilfeldigvis snublet over i går….. Jeg er så flink til å studere?

Hvordan har deres uke vært?

 

Time for time, dag for dag

Hey! Hvilket fravær. Jeg er et salig kaos, jeg er jo det. Jeg satt meg ned for å skrive til dere i går. Redigerte bilder i sort/hvitt og full melankoli, la i vei om døden og hvordan ting egentlig er, mellom alle snaps som er ment å underholde alle andre enn meg selv. Klarte aldri å publisere, for jeg var ikke i humør til dèt heller. Like greit, sett i ettertid.

I dag? I dag befinner jeg meg på helt andre siden av skalaen. Sola skinner ute, inne og i mitt stille sinn. Det er umulig å forholde seg til, selv for meg, haha. Èn uke – hele følelsesspekteret. Men jeg tar en dag av gangen og klorer meg fast i de små fine tingene.

Som at jeg har funnet disse arkene på salg i en butikk i Moss som heter Lille Interiør, og som plutselig får meg til å gjøre ting jeg vanligvis ville utsatt hele livet:

Det er noe med det å få det skrevet ned, dag for dag, time for time, og nederst på arket står det «Must be done today» og det som står der MÅ jeg gjøre, har jeg og arket bestemt. Det er fantastisk, selv for en prokrastinør.

Sånn ser jeg ut i dag forresten:

Arkene henger jeg opp i den ytterste gangen, like ved siden av døren, sånn at det er det siste jeg ser før jeg går hjemmefra – og det første jeg ser når jeg kommer hjem igjen.

Klokka 17:00 skulle jeg egentlig hente nye linser som dere ser, men jeg fikk en annen pakke som skal hentes etter klokka 18:00 – derfor utsettelsen. Nyttig informasjon for dere å ha, sikkert.

Hvilket humør har dere i dag? Og er dere gode på å planlegge dagene deres? 

 

Mediagic #74: Kvinnedagen

Siden det er 8. mars tenkte jeg å gi denne spalten en egen vri; her er noe av det fine jeg har funnet på Internett i anledning dagen:

  • Dette innlegget, med 55 grunner til å være feminist
  • Denne artikkelen om lønnsforskjeller, èn av mange grunner til at vi fremdeles trenger kvinnedagen
  • Denne kronikken, en satirisk tilnærming til hvordan menn kan stå opp for seg selv akkurat i dag
  • Denne Facebook-siden, «Man whwo has it all», som tilhører forfatteren av forrige punkt
  • Ulrikke Falch på Instagram
  • Dette intervjuet med Ulrikke Falch og Sylvi Listhaug på Lindmo sist lørdag, hvor statsråden vår forteller at mannen hennes trolig ville blitt fornærmet over å bli kalt feminist. Ulrikke er fantastisk i dette intervjuet, Sylivi? Jeg har ikke ord
  • Denne Instagram-kontoen; assholesonline, med svenske Linnèa som står opp i mot ekle menn på Internett
  • Dette:

Gratulerer med dagen, kvinne!

Ps. Følg meg på Facebook også, der deler jeg interessante lenker og annet fint og fælt rett som det er.

 
 

En pendlers ubehageligheter

Jeg bruker cirka syv og en halv time i uka på å reise med tog til og fra Moss. Det går som på skinner; jeg sovner som regel, eller jobber, eller leser og sist jeg pendlet (fra Fredrikstad) HATET jeg det, men nå passer det meg ypperlig. Men det er alltid noen ubehagelige øyeblikk i løpet av uka, og her er en oppsummering:

  • Når jeg sitter på det innerste togsetet på en tre-rader, og det bare er jeg som skal av på Oslo S (toget går videre til Skøyen). Alle to må flytte seg for å slippe meg ut. Hater det. Ref. artikkelen jeg delte om at nordmenns form for høflighet er å være til minst mulig bry for folk, haha
  • …det samme med en to-seter; hvis sidemannen sover tungt, og jeg skal av i Moss? Herregud, som jeg sitter og psyker meg opp til å vekke vedkommende. Har heldigvis ikke vært nødt til det enda, de våkner som regel av seg selv når hele føkkings vogna spretter opp (ET KVARTER FØR TOGET SKAL STOPPE ÅÅÅRHH) for å gjøre seg klar til å gå av på samme sted som meg
  • Når jeg sitter innerst og den ytterste personen reiser seg opp for å slippe meg frem så fort jeg gjør et minste tegn til at jeg skal av i Moss. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å reise meg opp og bli stående som en dust i midtgangen et kvarter før tiden, jeg også. Når dette skjer er jeg alltid livredd for at en bloggleser eller Snapchat-følger skal sitte i samme vogn, og se at jeg tilsynelatende oppfører meg akkurat som de jeg irriterer meg over/henger ut på Snapchat nesten daglig, haha
  • I stillevogna, når noen ikke er klar over at de sitter i en stillevogn – og skravler høylytt i telefonen. Da gjør jeg meg så liten jeg kan, og venter i skrekkblandet fryd på at noen andre skal snakke til vedkommende. For det er det heldigvis alltid noen som gjør, så slipper jeg selv. Takk, medstillevognspendlere!
  • Jeg sovner som sagt ofte på toget, og av og til får jeg de der elleville rykningene man noen ganger får når man sovner inn. Det er spesielt artig hvis det skjer når jeg sitter i en fire-seters, og jeg sparker personen fremfor meg i leggen…. Nydelig

Har du noen typisk ubehagelige øyeblikk i løpet av en dag å dele med meg? 

 

6 dager senere #44

Uken som gikk:

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
På torsdag spilte jeg inn podcast nummer to denne uken – på engelsk! Men det gikk faktisk mye bedre enn den norske, følte jeg, haha. Podcasten handlet om Snapchat! Skal dele både den og den andre jeg spilte inn med dere når de er ute.

Ukens kuleste
Podcastene, by:Larm, og ukens sosialisering (faktisk)! Møtte også en følger på by:Larm som har fulgt meg i årevis, og det er så gøy å se dere i levende live! Jobben denne uken har òg vært kul. Generelt en veldig kul uke!

Ukens kjipeste
MAT. Jeg er så på sparer’n om dagen at det går utover så og si alle måltider, haha. Så innmari trist med to skjeer med lapskaus fra i går til lunsj?

Ukens bilde(r)


Ukens tankespinn
At jeg må slappe av mer, og plutselig hadde jeg to fridager uten noen planer denne uken. Det var så deilig, men litt vondt òg. Jeg er jo så vant til å farte at jeg har pådratt meg en intens rastløshet.

Ukens craving
Fastjobb. 1. mars var det tre måneder til kontrakten min hos Gjensidige løper ut, og jeg må begynne å søke jobber i disse dager. Med lån og leilighet og et stipend som snart slutter å tikke inn (jeg er ferdig studert 1. juni) er jeg helt forbanna avhengig av å ha en jobb så fort studiene er over, og tiden går så fort at jeg nesten blir stressa. Hele bufferen min røyk da jeg kjøpte leilighet, så jeg har ikke noe å gå på hvis jeg ikke skulle få jobb. Spennende tider, kjenner at jeg lever.

Lyd
Herreløse – Dårlige vaner

Ukens lykkelige øyeblikk NY!
Denne uken her har det faktisk vært så mange at jeg tenkte at de måtte få sitt eget punkt på ukens oppsummering. Det første kom da vi var samlet, alle fire jentene fra videregående, igjen – på fredag. Det andre var da jeg satt i trappa på Rockefeller, med en øl i hånda og sammen med en av mine beste kamerater, med deilig musikk fra scenen og livet bare føltes så bra der og da. Og turen i skogen med Marita på lørdag. Jeg har så mye fine folk i livet!

Underholdning
Bloggerne på TV2 Livsstil

Ukens personer
Thomas

Dere da? Hvordan har deres uke vært? Velg to fra listen over og svar i kommentarfeltet!

 

Mediagic #73

Hey! Her kommer ukens funn fra Internett. Håper dere liker! Hvis dere ikke tar dere tid til å sjekke ut alt, sjekk i hvert fall ut den nederste artikkelen. Ble så glad i nordmenn av å lese den, haha!

  • Denne kortfilmen, «Pappa«, om at mishandling ikke bare er fysisk vold
  • Denne satiren, om storfamilien som blir sendt ut av Norge, og som nesten ikke er en satire – for så nær virkeligheten er det, at det nesten er sant
  • Denne dokumentaren «Fra offer til gjerningsmann» eller «White rage«, som jeg snappet opp her om dagen
  • Pappasparlor på Instagram, nabbiperler lenge leve! (Herlighet, så rart ord? Nabbi?)
  • Denne podcasten fra Aftenposten; «Skuddet på Toftøy»
  • Denne artikkelen om «kjølige og uhøflige» nordmenn ute i offentligheten, som egentlig bare er sjukt høflige – på vår egen måte, og det er en måte jeg ELSKER. Artig lesing – anbefales!
 

Lære å sjonglere

«Kan jeg booke deg til lørdagen?» skrev venninna mi til meg på chatten, og ville ha meg med på en koselig tur med bikkja på formiddagen. «Haha!», svarte jeg. Det er morsomt fordi det er sant. Og så er det ikke morsomt – fordi det er sant.

Venninner som må booke meg fordi jeg aldri har tid. Forbannelsen av å være et ja-menneske. Ja til alt, ja til alle. Livredd for å gå glipp av noe, om å gjøre å være med på mest mulig på kortest mulig tid, for en vet jo aldri når det ender, dette livet.

Jeg er kjent for å alltid ha tusen baller i luften samtidig. Ingen i vennekretsen min vet egentlig hva jeg driver med, for èn dag tar jeg selfie med vekteren, og plutselig er jeg ute i skogen i Nord-Trøndelag ikledd uniform, og en annen dag står jeg i Tromsø og holder foredrag, og se der – nå er hun fader meg i Kazakhstan. Det har vært sånn i sju år nå, helt siden jeg forlot tenårene og de faste rammene en videregående skole holder deg innenfor. Hit og dit og overalt – samtidig. Jeg gir og gir og gir, av tid, energi, tanker og kunnskap, og glemmer å gi til den viktigste oppi alt – meg selv.

Kan jeg ikke bare bli påkjørt?

Noen ganger sitter jeg og håper at jeg skal bli sjuk, i mitt stille sinn. Bare en liten forkjølelse et par dager, så jeg kan puste ut uten å få dårlig samvittighet? Bare et lite fall ned trappa, med et lite brudd i foten, så jeg blir tvunget til å sitte i ro noen uker? Kjør på meg bare bittelitt, ved et uhell når jeg går over veien, jeg trenger ikke få erstatning, det er ikke penger jeg vil ha, jeg vil bare få muligheten til å hente meg inn igjen mens skadene leges. For den muligheten er det ikke lett å gripe etter i det daglige, for da er det så mye som skjer og jeg er frisk og rask og livredd for å gå glipp av ting.

Pust

Jeg elsker å sjonglere med alt som skjer, jeg gjør jo det. Jeg ser for meg hver dag som et blankt ark, og griper alle fargestiftene jeg kan få plass til med begge hender, og fyller arket med så mange farger som mulig; jobb, studier, en øl her, en boklansering der, nettverksbygging og bloggoppdrag – helt til arket er fullt, og jeg må sove – av rent fysiske årsaker, og så sover jeg, og står opp til et nytt ark morgenen etter, og setter i gang igjen. Om igjen og om igjen, dag etter dag, år etter år. Farger, og farger, og farger.

Men gleden av å fargelegge ødelegges av og til av papercut fra arket, og jeg får vondt. Jeg blir sliten. Stresset. Føler at jeg ikke strekker til, føler jeg drukner i avtaler og henvendelser, og selv det som skal være bare hyggelige ting – med venner og familie, oppleves som store tårn av forpliktelser og forventninger. Månedene jeg har fremfor meg er fylt opp allerede, og jeg går og gleder meg til mye av det – men jeg gleder meg enda mer til hver eneste avtale er unnagjort. Èn ting ute av verden, èn centimeter lavere skuldre. Men så fort èn ting strykes av listen, dukker det opp noe ting, og jeg sier ja i det uendelige, og føler meg som en hundevalp som febrilsk og sliten svømmer etter en motorbåt full av hundebein, men som han aldri, aldri, aldri får krefter nok til å ta igjen.

Sjonglere

I dag tok jeg steget jeg altfor sjeldent tar: avlyste en avtale. For med det livet jeg beskriver over? Er jeg avhengig av å kjenne mine begrensninger. Av og til får jeg hjelp fra leoparden*, den klorer meg på magen og ber meg roe ned. Og jeg ser på flekken, og roer ned. Tunga rett i munnen. En ball av gangen, før alle går i bakken. Sånn her har jeg lært meg å sjonglere, og det finnes sikkert flere som meg der ute som kunne trengt å lære det òg:

  • Fokusere på èn dag av gangen. Er kalenderen fullstappet? Ikke la deg stresse. Konsentrere deg om i dag – og så tar du morgendagen i morgen.
  • Avlys de tingene du ikke MÅ gjøre. Ingen dør hvis du utsetter et møte. DU dør ikke, om du går glipp av noe.
  • Eye on the prize! Er studiene tunge? Se for deg den dagen du står med bachelor/master i hånda. Gruer du deg til x antall møter? Tenk på følelsen du vil sitte igjen med når alt er over. Tenk på mestringsfølelsen, neste ferie, alt du har av lyspunkter – for de er der de òg, selv om de er vanskelig å se i et stresset sinn
  • Tenk på fallgruvene. Ja, alt er gøy og du vil rekke alt sammen, men om du møter veggen eller går på en smell? Da rekker du ingenting. Ta vare på deg selv, du er det viktigste du har i livet!

I går snappet jeg om at leoparden klorer meg på magen. En følger snappet tilbake at da hun holdt på i det tempoet jeg gjør for tiden? Endte det med hukommelsestap i tre uker. Så takk til deg. For det var det som avgjorde at jeg i dag har en kveld uten en eneste avtale, for den eneste jeg hadde har jeg avlyst.

Ps. Ikke kjør på meg. 

*psoriasis

 

Dagen min i bilder

Hey! I dag bestemte jeg meg for å fange dagen min i bloggbilder for en gangs skyld, og ikke bare snappe Marie – minutt for minutt, men så skjer det jo så mye så jeg glemte det rett som det var. Men her er i hvert fall det jeg klarte å fange i farta.

07:34 PENDLERLIVET

Sovna. Som vanlig. Bråvåknet ved Holmlia og trodde jeg var på Oslo S og i ferd med å miste stoppet mitt, men det var jeg jo ikke. Jeg har så flaks med når jeg våkner, både til og fra Oslo. Våkner alltid før Oslo S (bank i bordet), og alltid i tunnelen før Moss (bank i bordet en gang til), skulle tro kroppen min var tids- eller stedsinnstilt. Gruer meg til den dagen jeg våkner opp i Halden, eller Gøteborg. For det må jo skje en vakker dag.

16990813_1288725957912627_2114345945_o

08:00 – 11:30 JOBB

Kontaktet vinnere av en konkurranse vi hadde på Facebook (elsker å være den budbringeren!), spratt rundt på Gjensidige sin Instagram, spiste frukt og tok en kaffe og puslet med diverse arbeidsoppgaver før jeg måtte løpe til trikken for å rekke forelesning. Min aller siste forelesning, mest sannsynlig, for neste uke starter jeg praksisperioden og blir låst til den i ni uker. Uten lønn. Det skal bli spennende – på godt og vondt.

17035905_1288723104579579_365422808_o17015091_1288722951246261_430410005_o

12:00 – 14:00 UNIVERSITETET

Satt og forberedte meg på noen spørsmål, før forelesningen begynte og så var det forelesning i to timer før jeg skulle videre til….

14:30 MIN FØRSTE PODCAST-INNSPILLING

Mens studio ble gjort klart fikk jeg en fem minutters massasje hos Athletica Domus like ved forskningsparken, herreGUD så magisk. Altfor kort, men veldig magisk. Haha. Vet ikke helt om jeg likte reaksjonene til massøren da han klemte på ryggen og i nakken min, da; «Oi, oi, oi…… Shit». Tror kanskje jeg må unne meg massasje litt oftere. Det var synd.

Skal si fra når podden ligger ute, forresten!

17012475_1288722641246292_814997685_n

16:30 ST HANSHAUGEN OG OSLO S

Etter at podcasten var en wrap tok jeg trikken til St Hanshaugen for å plukke opp en kopp, og videre til Oslo S for å slenge i meg et pizzastykke før toget gikk. Dagens middag der, altså. 35 kroner på Peppes.

18:00 – 18:45 PENDERLIVET

19:00 – 21:00 CARINA
Dro rett fra toget og opp til venninna mi for å hente noe, og ble værende der en liten stund, vi hang opp bilder og oppdaterte hverandre på livet, før jeg ruslet ned til meg selv igjen. Og HER er koppen jeg hentet tidligere i dag:

Føkkings elsker’n. Kjøpt hos Christine Krieg på Facebook, kosta 180 kroner (som jeg egentlig ikke hadde råd til, men hva gjør man ikke for en hevnkopp jeg kan bruke når menn som har sendt meg bilder av tissen sin ikke får det svaret de vil ha).

NÅ skal jeg spise et par skiver til kveldsmat og i morgen er det på’n igjen! Livet.