Fem år siden dim


I dag er det faktisk nøyaktig fem år siden jeg la ut på verdensreisa, og det betyr at det er litt over fem år siden jeg dimmiterte fra trygge Rygge óg. Det er så rart å være tilbake, på samme kaserne, innenfor de samme gjerdene, her hvor bloggeventyret og LIVET generelt tok av for alvor (skulle tro vi var på en flyplass HEHE), og jeg ser den lille, grønne karriera mi passere i revy for hvert skritt jeg tar med mine M77 (marsjstøvler). 

Istad gikk jeg forbi en statue av et jagerfly (jeg trodde alltid det var en dragehale, lol), som jeg tok bilde av for fire år siden og fikk kjeft av vakta for dét, jøss, tenkte jeg da, de skulle bare visst at jeg allerede hadde blogget fra innsiden av leiren i over ett år. Det er generelt fotoforbud her inne, så soldatene gjorde jo bare jobben sin, men jeg måtte smile litt læll, før jeg lydig slettet bildet og gikk videre. Alle bildene jeg brukte på bloggen på den tiden fikk jeg forøvrig lov til å legge ut, altså, jobbet jo tett på pressekontoret til Luftforsvaret og spurte alltid før jeg la ut noe, hvis jeg var i tvil. 

Og nå – fire år etter dragehalehendelsen – er jeg altså tilbake og klar for ny øvelse! Denne gangen skal vi over grensa for å delta på den svenske Försvarsmakten sin øvelse Aurora 17. Deler av Innsatsstyrke Polar Bear VI er det norske bidraget, og jeg skal være med og dokumentere det hele sammen med en fotograf til. For nye lesere: jeg er presseoffiser i Heimevernet, og har gleden av å være flue på stridsvesten på diverse øvelser og operasjoner. Verdens feteste deltidsjobb! Det blir sikkert snapping underveis, så legg til heimevernet for å bli med. 

Nå skal jeg slå ihjel resten av kvelden med å dusje og omfavne brakkesjuka (der hvor man bare blir på kaserna og gjør ingenting, heh). Glemte strikketøyet, men tok heldigvis med meg boka jeg leser – Dypet, av Tom Kristiansen. Han fikk meg frelst med boken Pandora, og jeg tror i grunn han har blitt en av favorittforfatterne mine. Verdt å sjekke ut hvis dere «liker» litt elendighet (som feks terror og ulykker). 

 

DIY: oppbevaringsglass

Disse er så enkle å lage – og så fine å se på, om jeg får si det sjæl!

Du trenger:

  • syltetøyglass
  • teip
  • saks (for å klippe teipen)
  • maling eller sprayboks (jeg har valgt en sort matt spray fra Panduro)

Slik gjør du:

  • Dette:

Følte ikke den trengte mer forklaring. Teipen tas av når sprayen er tørr.

Kule?

 

Filmtips til høsten

Alle timene jeg (ikke) brukte på å lese pensum gjennom studiene, bruker jeg nå til å runde Netflix. Eller, jeg rundet Netflix under studiene også. Uansett – her er en liste over filmer jeg syns dere bør se i høst

SULLY
Basert på den sanne historien om flyet som måtte nødlande i Hudson-elva i New York. Jeg husker SÅ GODT da saken var på nyhetene her hjemme; samtlige passasjerer overlevde, og kapteinen ble hyllet som den helten han er. Sully spilles av Tom Hanks, det gjør ikke filmen noe dårligere, akkurat. Rørende og fin!

DEVIL’S KNOT
Basert på en sann historie om et grufullt drap på tre små gutter i USA på 90-tallet. De mistenkte tenåringene knyttes til satanisme og djevelske ritualer, og dømmes til både livstid og døden, men skyldspørsmålet besvares aldri helt. Det er flere løse tråder, til tross for dommen, og i 2011 slippes de fri – men forblir dømte i saken. Moren til en av de drepte barna leter fremdeles etter den skyldige. Spilles av Reese Witherspoon, ei annen av mine favorittskuespillere.

THE IMPOSSIBLE
Okei, jeg er en sucker for filmer basert på sanne historier… Her er enda en, om tsunamien som rammet Thailand 2. juledag i 2004. I filmen følger vi en familie gjennom det som begynte som en juledrøm i et ferieparadis, og endte opp som helvete på jord.

THE CONJURING II
Kødda. Aldri se Conjuring – verken I eller II. De er skrekkelige – bokstavelig talt (men hvis du liker skrekk; go for it. Jeg holdt seriøst pusten gjennom hele II’ern, uten å overdrive. Rart jeg lever fremdeles)

FREEDOM WRITERS
Basert på en sann historie, ehe. Handler om en nyutdannet lærer som får ansvaret for en klasse med multikulturelle ungdommer fra nederst på rangstigen; ungdomsforbrytere, afroamerikanere, latinere, asiatere, gjengmedlemmer og elever fra fattige kår. Unge fylt med sinne, rasisme, hat og følelsen av å bare bli skippet gjennom skolesystemet til staten endelig er «kvitt dem». Et vanskelig utgangspunkt for en ambisiør og idealistisk ung lærerinne, men et godt utgangspunkt for håp. Lærerinnen spilles av Hilary Swank.

CONVICTION
Enda en Hilary Swank-film, basert på en sann historie. Conviction handler om en alenemor som jobber iherdig for å løslate sin uskyldig drapsdømte bror, Kenny. Hun går så langt for å fri han at hun selv utdanner seg til advokat for å sørge for rettferdighet.

GRAN TORINO
Clint Eastwood er både regissør og hovedperson i dette amerikanske dramaet som handler om en innesluttet og fordomsfull enkemann som må forholde seg til sine nye, kinesiske naboer. Han er ganske uspiselig til å begynne med, men så utvikler han et slags vennskap til nabogutten, og filmen går fra hard til myk på en helt nydelig måte.

VAIANA
Denne ligger ikke på Netflix, men jeg var så heldig å få sett den på flyturen hjem fra Tokyo med KLM (sponset flyreise). Jeg ELSKET den! Sikker litt ekstra fordi øya som Vaiana kom fra minnet meg om Guam – de flettet til og med samme kurver som Juan flettet til meg, haha. Den handler kort fortalt om at en halvgud stjal et hjerte fra ei gudinne i havet en gang i tiden, og hennes forbannelse gjør at øyfolket mister naturen sin; fisken uteblir, øya er i ferd med å råtne, og modige Vaiana seiler ut for å redde sitt folk. Hadde jeg vært liten i dag tror jeg Vaiana-filmen hadde vært det Løvenes Konge alltid kommer til å være for meg: en Disney-klassiker jeg foralltid la min elsk på.

Har dere noen filmtips? Skriv gjerne hvor filmene er tilgjengelig også, sånn at andre kanskje kan plukke de opp!

 

Dulmerland

«Hit må du reise! Og ikke glem å ta med Dulmer….», skrev mamma og sendte meg en lenke om Aruba, sikkert mest på tull, fordi Dulmer er en bamse jeg har, med stikkende øyne og bein og hals som knirker ut av en annen verden, herreGUD – så mye pappa og jeg har ledd av det kreket opp gjennom åra, «vær hilset», knirk knirk. Og herreGUD, som han hadde ledd hvis jeg faktisk reiste av sted til Dulmerland/Aruba, hvor flamingoene spankulerer rundt på strendene og knirker sikkert ikke, men de er jo Dulmer alle sammen allikevel.

Hadde ikke livet vært en bitch skulle vi reist dit sammen, pappa. Du og jeg og Dulmer, sittende på stranda omringet av levende flamingoer og skålt i øl og ledd oss helt i stykker. Tatt en selfie med alle tre, og med flamingoene i bakgrunn, og sendt hjem til mamma som sikkert hadde begynt å grine av ren fortvilelse, for vi dro den Dulmer-humoren ganske langt en gang i tiden, vi gjorde jo det, så langt at hun nesten fløy på veggen der hjemme, helt matt. Tenk om vi hadde kunnet dra den spøken så langt at vi faktisk DRO til Dulmerland, til Aruba, du og jeg. Haha, jeg orker ikke.

Det er heldigvis tanken som teller, og den alene får meg til å glise. Jeg håper du gliser òg, for jeg vet du er litt opptatt med andre ting for tiden*, og at turen sikkert aldri blir noe av. Men det KAN hende at Dulmer og jeg tar en tur allikevel, bare for å få sendt deg den selfien, pappa, sånn at du får noe å le av. For det beste jeg vet i livet er når du ler.

foto: aruba.com og priv

*pappa har MS

 

Spørsmål og svar – 7,5 år i mellom del 2

Jeg syns dette med gamle spørsmålsrunder var så gøy at jeg kjører en del to også – denne er også fra 2010, og fortsettelsen på del 1 – som du kan lese her. Her vi går, som det heter på godt norsk:

Hvis du kunne være vitne til en hvilken som helst historisk hendelse, hvilken ville det vært?
2010: Det her må være et bakholdsangrep fra ex-historielærere…… Frigjøringen av Norge! Tenk den gleden.

2017: Herregud, JA! Frigjøringsdagen!

Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa idet du ankom?
2010:
Vel møtt!

2017: Sorry for det med faren din, jeg vet jeg var en kødd



Du får være med på 1 (ett) Dr.Phil program. Dette er din eneste sjanse til å møte sjefen selv, og få hans hjelp til å «get real» (for å quote his highness). Hvilket tema hadde den aktuelle episoden hatt?
2010:
Sjalusi. Jeg kan være litt av et kjærestemonster, nemlig :- )

2017: Nå har jeg ikke lenger muligheten til å være sjalu, det skal sies, men i mitt siste forhold var jeg mye mindre sjalu enn jeg var i mitt første. Så doktor’n hadde ikke trengt å hjelpe meg med det mer. I dag? Bløffsyndrom! Det der hvor du tror du er ubrukelig og talentløs, men så er du egentlig ikke det. Jeg sliter så fælt med det. Hey Dr Phil, if you read my blog: invite me to your show, I need to talk to you about the impostor syndrome I’m suffering from. Thanks

Hvis du hadde vært gutt, hvem hadde du vært forelska i da?
2010: HAHA, Carinalove….

2017: Unnskyld, Carina, du vet jeg syns du er et nydelig menneske, men Ariana Grande? Jeg har århundrets girlcrush på hu der.

Hva skal du gjøre i militæret, det vanlige eller lærling?
2010: Takket være en leser (åh ilu <3) som mailet meg om en journaliststilling i Forsvaret, kommer jeg til å søke det! Altså, det vanlige. Ikke lærling. Hørte rykter om at hvis jeg er lærling i forsvaret i 3 år, må jeg bli i forsvaret i 3 pliktår etter lærlingtiden er ferdig. 6 år i Forsvaret er i skrivende stund uaktuelt.

2017: Nei, Marie, du har ikke 3 pliktår. Jeg gjorde både «det vanlige» (førstegangstjeneste) OG ble lærling, og selv om jeg som 20-åring mente at 6 år var uaktuelt, endte jeg opp med å være der i nesten 3. Det var så aktuelt som det kunne få blitt – savner det livet fremdeles!

Hva er det mellom deg og han derre «doktor» phil a?
2010: Øøøh. Det er bl.a. flere LAND mellom oss, sikkert noe sjøer også, millioner av mennesker, skog og fjell. Elver, biler, busser og butikker. Antall km VET jeg ikke. Google it.

2017: HAHA, jeg var så kul! Hva skjedde… Dr. Phil og jeg har tatt pause, fordi programmene hans går midt i arbeidstiden. Nå for tiden er Fredrik Solvang den nye Dr. Phil.

Når du får sykt lyst på godteri, hva gjør du?
2010:
Tvinger i meg frukt eller tar evt livet mitt.

2017: Wow, så dramatisk. Hvis jeg får sykt lyst på godteri, spiser jeg godteri.

Er det en kroppsdel du liker mindre enn andre på andre enn deg selv? slik som føtter, rumper, negler (strengt tatt ikke en kroppsdel) osv.
2010: Jeg ELSKER ikke føtter….

2017: Negler. Altså, de er pene å se på. Men jeg får innvendige skader av lyden som lages når noen tar negler mot negler. Grøsser langt inn til margen bare av tanken, så la oss gå videre.



Dei tre verste tinga som har skjedd deg?
2010:
Nettutroskap, julaften 2005 og tordenværet 2001 eller 2002. Husker ikke årstallet, men fy fader som jeg døde den dagen.

2017: 14. august 2014 (pappa på sykehus), julaften 2016 (pappa på sykehus) og da lille Miss Anton måtte avlives.

Får vi høre noe fra deg når du er i millitæret?
2010: Hver dag, stalkere. Hver dag.

2017: …og alle innleggene jeg skrev fra militæret finner du HER

Noen du kunne kverket umiddelbart?
2010:
Det er noen jeg kunne fortalt en ting eller to, men KVERKET…. Nei :- ) Snill jente.

2017: Trump og dickpic-avsendere. Snakkes aldri.

Hva misliker du mest her i verden? (sånn random things, ikke miljøkrisen and stuff)
2010:
Negler mot negler (grøsser i timesvis), flasker uten etiketter og JUG

2017: Nelger mot negler (ja fortsatt), forholdisme og clickbait-overskrifter

Hva er du redd for?
2010:
Å få MS

2017: Tordenvær. Jeg går ikke rundt og er redd for å få MS lenger. Skjer det så skjer det, å bekymre seg for ting man ikke kan gjøre noe med uansett er bortkastet tid.

 

Høsten

Jeg trenger ingen 1. januar for å prøve å starte et nytt og bedre liv. Starter nå!

I høst skal jeg:

  • SETTE OPP BUDSJETT. Denne måneden får jeg min første lønn som fast ansatt! Når den kommer skal jeg sette opp månedlig budsjett og se hva jeg sitter igjen med etter at alt det kjedelige er betalt. Jeg gleder meg, jeg. Penger og sparing har blitt så gøy (og litt slitsomt) etter at jeg måtte klare meg uten lønn noen måneder. Jeg ser ingen grunn til å begynne å kjøpe lunsj hver dag igjen, selv om jeg nå har råd. Jeg vil heller spare og fortsette med de ørsmå leverposteiboksene som viser seg å vare et halvt brød hvis jeg bare jobber hardt nok, ehe. En krone her og en krone der!
  • PÅ ØVELSE. Nå skulle jeg vært en klikkprostituert toppblogger, da kunne jeg skrevet «JEG SENDES TIL UTLANDET SOM SOLDAT» som overskrift på dette innlegget, for jeg skal faktisk øve i…… Sverige!
  • LAGE UKESMENYER IGJEN. Jeg var så flink til det før; det å sette opp menyer hver søndag, sånn at matinnkjøp og alt ble mer effektivt – og billig. I høst skal jeg gjeninnføre dèt regime, det er i grunn hakket mer gøy å lage mat om høsten også, når varmen og solskinnet ikke lenger maser på meg fra utsiden.
  • TRENE IGJEN. Jeg var så flink da jeg bodde et steinkast unna treningssenteret, alt har dødd ut i jaget etter å komme seg tidlig hjem med toget. Men vi har treningssenter på kontoret, med instruktører og gruppetimer og alt, så jeg har ingen unnskyldning. I høst skal jeg bli snill mot helsa mi igjen! (Prøvde min første time på mandag. Sliter fortsatt med å gå)
  • HOLDE FOREDRAG. To stykk, faktisk.
  • KOSE MEG. Lage julegaver mens jeg hører på podcast, strikke, lese bøker, tenne lys. Jeg syns høsten er vakker, jeg.
  • PLANLEGGE NESTE REISE. Jeg stikker i tradisjonen tro av til nyttår igjen. Denne gangen innenfor Europas grenser. Gleder meg til å ta dere med!
  • FÅ NYTT BARNDOMSHJEM. Storebroren min har jo tatt over det forrige, og i høst flytter mamma inn i det nye. Gleder meg til rødvinskvelder, innredning og overnatting og et helt nytt kapittel på den fronten – selv om det òg har en sørgelig bakgrunnsmelodi. Men når livet serverer sitroner, gjelder det å lage lemonade, sant?

Hva skal dere i høst?

 

Begeret #7: SE PÅ HVA JEG GJØR, DA!

Jeg dro kortet for en hel middag den dagen. Fader, tenkte jeg på andre siden av kasseapparatet, noen hundrelapper fattigere og x antall matvarer rikere. Glemte handlenettet mitt. Plastposer har jeg omtrent sluttet å si ja til, og jeg sa nei denne gangen også, selv om varene i enden av båndet var mange nok til at en pose ville vært naturlig for folk flest. Bor tross alt ikke langt unna butikken, så jeg tenkte jeg kunne bære alt hjem i armene mine – fremfor å betale 1 krone for litt mer plast i verden. Fornøyd med egen avgjørelse og med armene fulle av innkjøp la jeg ut et bilde på Snapchat, med en bildetekst i stilen «alt for å ikke kjøpe plastpose!». Hvordan jeg i det hele tatt fikk det til mellom alle varene lurer jeg fremdeles på.

Det tok cirka 10 sekunder, før det begynte å renne inn på chatten.

«…sa hun og kjøpte boil-in-bag????»
«Det hjelper jo ikke det, når du kjøper boil-in-bag-ris!»
«Det er plast i risen din også da….»

Og der døde den lille gleden over å ha bidratt mikroskopisk til litt mindre plastforbruk i verden.

Vi har blitt ganske godt kjent med hverandre i løpet av de ni årene jeg har blogget, og mine fire år på Snapchat. Dere vet sånn cirka hvor jeg står – vi har relativt like verdier her i livet, og vi er enig i at verden er vakker og at planeten må tas bedre vare på. Og jeg gjør mine små ting for å bidra. Jeg gjør det.

Jeg har sluttet å ta plastposer til frukt og grønt når jeg handler, jeg legger de rett i kurven. Jeg kildesorterer, jeg plukker søppel jeg kommer over i naturen, jeg gjenbruker fremfor å handle nytt – og det jeg bruker, det får jeg til å vare LENGE. Jeg dusjer kort, bruker lite strøm, spiser mindre kjøtt enn jeg gjorde før. Jeg gjør mine små ting i hverdagen, og noen ganger deler jeg det på Snapchat i håp om å inspirere andre til å ta bedre valg for miljøet i sine hverdager også. Små valg som ikke krever store livsendringer.

Men jeg gjør aldri nok. Ja, jeg burde ha kjøpt vanlig ris fremfor boil-in-bag-ris for å unngå plasten. Ja, jeg kunne ha droppet tallerken helt, i stedet for å lure på hva som var mest miljøvennlig av papptallerken eller porselen i kantina på jobb, via Snapchat i forrige uke. Hver gang jeg legger ut et bilde av at jeg gjør mine små valg for miljøet i det daglige, får jeg en storm frisk bris av meldinger om alt jeg IKKE gjør. Du droppet plastpose, men kjøpte boil-in-bag. Du droppet å bruke tallerken, men du bærer maten din i en plastpose? OG du drikker kumelk????? (Det stod et melkeglass ved siden av matpakka mi….)

Seriøst?!

Jeg blir så passiv-aggressiv, selv om jeg vet det er ment positivt for verden. Og jeg er evig glad for engasjementet, virkelig, at vi er så mange som bryr oss om en grønnere fremtid. Men jeg er så lei av at det alltid skal fokuseres på hva jeg IKKE gjør, fremfor hva jeg faktisk gjør. Det er mer frustrerende enn det er inspirerende når det kommer pekefingre fra alle kanter, de gangene jeg prøver å formidle at jeg faktisk gjør noe positivt for miljøet, uansett hvor lite og ubetydelig det er i den store sammenhengen. Jeg gjør noe! Dere har helt rett i at jeg kunne ha gjort mer, at dersom jeg tok andre valg i tillegg ville det ha vært enda bedre, men jeg PRØVER jo! Ser dere ikke det? Jeg prøver, i det små – men jeg prøver. Det er bedre å gjøre NOE enn ingenting, er det ikke?

Vær heller en engasjert og støttende verdensvenn som oppmuntrer og applauderer små og store tiltak og endringer hos folk, fremfor en som får det hele til å føles håpløst og uendelig. Det er hyggelig at dere kommer med gode innspill og tips, men det er forskjell på å si «OG SÅ HAR DU MATEN DIN I PLASTPOSE???» og «Du, du har ikke vurdert matboks, da? Den kan du jo ha for alltid!». Flertallet tilhører dessverre den første måten å si det på.

Snille dere. La meg redde verden (litt) i mitt eget tempo, på min egen måte. Et skritt av gangen, sakte men sikkert fremover mot en grønnere verden.

Til slutt ei lita shoutout til Stine Friis som formidler sine forandringer i hverdagen på en helt fantastisk måte, uten å «prakke» det på andre, uten å kjefte på meg de gangene jeg forteller om mine små tiltak, som i bunn og grunn burde bli sett på som positivt. Hun bare gjør sin greie, i håp om at andre vil følge etter. Det er det som inspirerer. Det er det som gjør at jeg får lyst til å følge etter. Når jeg kan gå frivillig – og ikke dyttes.

Ps. Jeg ønsker meg matboks til jul. Ta det helt med ro*

*se dagens MyStory på Snapchat: superbrud

 

The speech

26th of August 2017, Sheraton hotel, Guam

Thank you so much for inviting me! It’s an honour to be here. I live in Norway, and many would say that living on the other side of the world is a valid excuse for not showing up in someone’s Birthday party. 

Well. Not in my world. 

I met John 5 years ago, when I travelled the world and Guam happened to be one of my stops. I didn’t know anything about this place, I hadn’t even heard about it until I came here. 

But of all the 11 destinations I visited during my travel – Guam turned out to be my most beloved memory, thanks to John and his family. He told me the history of the Island, he shared his own story with me, he showed me around, and he and Priscilla were so kind and helpful. I will never forget that.

I also write a travel blog, with a couple of thousands daily readers. They followed me around the world back in 2012 as well, and they were SO excited when I told them I was going back to celebrate this old man. You’re kind of famous back home in Norway, you know. It’s almost weird you didn’t get run over by young girls when you visited me in Oslo two years ago. 

Dear John.

Happy Birthday. You’re a true inspiration, and our friendship is so special to me. 

I admire you as a soldier, as a person and as a friend. And I’ve already booked my flight for your 90th Birthday. 

Jeg spikket og spikket på talen, inne på notater på telefonen min, nesten helt frem til kveldens program omsider bikket «international friends». Min tur. Først ut.

Når jeg først stod der klarte jeg ikke lese noe som helst. Jeg var for nervøs og for opptatt med å ta inn øyeblikket. Hundrevis av Juans venner foran meg, alle øyne min vei, jubilanten til høyre, det galopperende hjertet mitt bak ribbeina, og jeg hadde spikket så mye på talen at notatene i bunn og grunn ble overflødig. Hjertet mitt bare rant ut, nesten ordrett, latter på de stedene jeg håpet de ville smile, stor applaus og det var det. Så mange minner, tanker og følelser, komprimert ned til ett minutt eller to. Jeg kastet nesten mikrofonen på neste taler, og skjente til høyre for å gi han en siste gratulasjon og en klem. «Thank you», sa han lavt, og klemte tilbake.

 

Papirøen

Bilder fra Papirøen, København. For et fantastisk sted! Jeg dro altså til Danmark med jobben fra onsdag til i går. Onsdag kveld dro vi til Papirøen, en stor hall med forskjellige streetfood-boder, minner litt om Mathallen i Oslo – bare at denne var enda bedre (og billigere). Nye Vippa i hovedstaden vår skal visst også være noe av det samme, men der har jeg ikke vært enda, så jeg kan ikke si så mye om den. Har dere? Er det verdt et besøk?

Jeg hører rykter om at Copenhagen Street Food på Papirøen skal legges ned/flyttes i desember, så hvis dere skal til København i nær fremtid ville jeg passet på før det er for seint! Nydelig mat til en hundrings, øl til førti. Dette er det eneste stedet jeg har smakt taco som smaker akkurat som den tacoen de lager i Mexico! Det er åpent til klokka ni om kvelden i ukedager, til klokka ti i helger.

I går og i dag har jeg hatt besøk av de to venninnene jeg har i Moss. Carina har jeg digget siden barneskolen, Marita siden ungdomsskolen. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg hadde overlevd her uten dem, eller om jeg hadde flyttet hit i det hele tatt. Carina flyttet hit først, så kom jeg og så Marita og nå eier vi hvert vår rede alle tre. HERREGUD, så voksent, jeg orker ikke.

Resten av helga skal jeg fint lite – pusle rundt i leiligheta, starte på ny bok, strikke og se på film. Jeg elsker planløse helger – de kommer altfor sjeldent.

Hva skal dere i helga?

 

Mediagic #79

Denne ukens funn fra Internettet:

  • Denne kronikken, som setter spørsmål ved hvorfor VG satt opp en debatt mellom Listhaug (FrP) og Qureshi (Islam Net). «- Fra hver sin ytre fløy får de representere verdens to største religioner, uten motstand fra andre muslimer eller kristne. »
  • Denne videoen, som harselerer med Norge og Listhaug (sånn, ferdig med svertekampanjen min mot Listhaug nå, ehe. OR AM I?) (Seriøst. Orker ikke fire nye år. Orker ikke!)
  • Over til noe litt mer muntert og upolitisk: denne samlingen av morsomme tekstmeldinger fra fedre
  • Denne appen – Headspace. Det er en enkel innføring i meditasjon, men jeg bruker den mer som sovemedisin. Stemmen er så behagelig å høre på, jeg gjør alltid som han sier og blir til slutt så avslappet at jeg sovner fra hele greia (hvert trinn varer i 10 minutter). Anbefales – både for å lære mer om meditasjon, og for å sovne fortere!
  • Denne serien hos NRK, basert på en sann historie; NSU – Terror i Tyskland. Jeg har sett episode 1 og 2, og fy fader. Datidens kommentarer som ble skreket av høyreekstreme ungdommer i gata («Tyskland for tyskere!») minner altfor mye om kommentarfeltet på Facebook. Har vi ikke lært EN DRITT?
  • Denne dokumentaren: DiCaprio – før syndefloden, om miljø og hvordan vi ødelegger verden. (OBS: må sees før torsdag – da fjernes den fra NRK sine nettsider!)