Hva faen SKJEDDE nå

I går bare: nei, skulle en meldt interesse på ei litta leilighet i Moss a? Femti kvadrat, nede ved kanalen, perfekt for pendlerstatus, for livet mitt er jo i Oslo. Meldte interesse, kastet inn et uformelt bud til megleren og sa at finansieringen ville bli fikset i dag. Hadde ikke troa på dèt, men det var verdt et forsøk? Hadde med meg fin fyr som en backup på planene mine, for jeg får jo aldri i livet lån alene – student og usikker jobbsituasjon, har jo bare en 50% stilling ut året, si. En dårlig hest å satse på for banken, mer som en ponni med bare to og et halvt bein.

solove2

I dag? Budet jeg uformelt hadde bydd over stod til klokken tolv. Jeg våkner uten et snev av tro på at dette kommer til å gå i det hele tatt, men så ringer jeg banken for moro skyld klokka ti og de kaster seg rundt («Hei! Skulle gjerne hatt en million eller to i løpet av et par timer, jeg! Fastjobb? Neinei, har bare et internship, halv stilling… Student, ja. Heh. Unnskyld at jeg lever?»), de spør og graver og forteller meg hva de trenger fra meg for i det hele tatt vurdere meg som lånetaker, selvangivelse, lønnsslipp, «vi trenger garanti på at du har en jobb til neste år, etter studiene», men HAR jeg det? Har jeg en jobb til neste år? Jeg ringer drittnervøs til sjefen og ber med tynn stemme om hjelp til å bekrefte jobbsituasjonen min fremover, hvis jeg i det hele tatt har noen, og HAN kaster seg rundt, direktør og dresskledd, (med mat i munnen – unnskyld!), klokka blir halv tolv, kvart på tolv, ti på tolv, banken sier SUPERT til jobbekreftelsen jeg sendte dem, en screenshot av en e-post lest på mobil, dette er en sak utenom det vanlige, sier banken om igjen og om igjen, men gi meg to minutter så skal jeg sjekke med beslutningstakeren lenger opp i systemet om dette går, jeg holder pusten, klokka er fem på tolv, fire på, tre på, to på, ett på ringer jeg megleren og sier vent litt a, jeg kommer med et bud over budet så snart banken sier ‘kjør’, og hun sier at åååh, leiligheten gikk for 10 sekunder siden…..

(Kunstpause)

Jeg banner ikke engang. Jeg er så imponert over hvor fort alt skjedde, hvor himla hjelpsomme og effektive alle rundt meg var, og hvor realistisk det urealistiske plutselig hadde blitt for meg. 12:04 kommer banken tilbake og sier at jeg har finansieringsbevis. JEG har finansieringsbevis. Studenten. Vent litt. Jeg kan kjøpe leilighet? Hva faen skjedde nå?

Så – det ble ikke leiligheten nede ved kanalen, men bare tanken på at jeg – helt alene – er i stand til å kjøpe en gjorde morgentimene mine til en eneste stor målstrek allikevel. Banken sa at dette var ikke et normalt tilfelle overhodet, men gjorde et unntak fordi jeg er så flink til å spare – og fordi jeg med mine medievitenskapsstudier allerede har fått en god fot innafor i bransjen, som er beinhard, sa hun, og jeg har fått bekreftelse på at jeg er ønsket i bransjen videre etter jeg er ferdig studert. Jeg tror ikke jeg har vært så stolt av meg selv siden første gang jeg klarte å sykle uten støttehjul.

Les også: hvordan spare penger

Moralen er (hvis du drømmer om å kjøpe noe): spar, spar, spar. Og skaff deg studierelevant erfaring, hos en arbeidsgiver som ser potensialet ditt. Så er det faen meg mulig å få lån som student óg. Det er den mest nervepirrende morgenen jeg har hatt noengang. Orker nesten ikke tanken på å skulle være med på en ordentlig budrunde en gang, men nå har jeg jo akkurat fått muligheten til det, å faktisk være med på en budrunde. Og DEN tanken overdøver den første.

Jeg må berømme DNB for lynrask saksbehandling. Og sjefen min som nærmest spytta ut lunsjen sin for å gi meg muligheten til å by på min aller første bolig. Jeg er så latterlig glad og takknemlig, jeg tror egentlig ikke det er lov å bli så glad og takknemlig for å få muligheten til å bli gjeldsslave for livet – som jeg jo til syvende og sist med et lån blir, haha.

Eier du eller leier du?

 

Mediagic #54

Det er den dagen igjen! Her er ukens tirsdagsfunn på Internettet:

  • Denne artikkelen. I en verden full av prinsesser – vær en pølse!
  • Denne kronikken av Erlend Loe (helten min, inntil han brukte «i forhold til» feil), om det å lese bøker og bloggere som faker angst
  • Sangen Final Song med Mø
  • Denne bønnen fra en blogger til en journalist
  • Filmen Act of Valor (tilgjengelig på Netflix, basert på en sann historie)
  • Denne opptreden av Jimmy Fallon og Obama, seriøst – SE DEN! Det er så hysterisk at presidenten tar seg tid til å gjøre sånne ting, og at han klarer å holde maska, haha! «Orange is NOT the new black»:

Psst. Er det fortsatt greit med disse innleggene, eller er de kjedelige? Jeg vet noen av dere setter pris på dem, men hvis de kjeder resten av befolkninga her inne så bør de kanskje komme ut sjeldnere enn (cirka) ukentlig? Hva tenker dere?

 

Snappet opp av mediene

På søndag gikk vi live med SnapKollektivet (klikk for å lese om konseptet). Og allerede i dag har vi blitt plukket opp av mediene, herlighet, jeg skal innrømme at jeg så et aldri så lite potensiale i prosjektet da vi startet opp, men at vi skulle klare å skape forventninger nok til at 900 mennesker (!) valgte å følge oss allerede før lanseringsdato, OG at mediene skulle bite på før den første MyStoryen har gått ut (tjuefire timer)? Det er en jævla hyggelig overraskelse, og mer enn jeg så for meg! Det her er så gøy! Jeg kjenner at jeg blir uanstendig gira av tanken på å være en del av denne gjengen, og prosjektet, og jeg kjente bare tre av de elleve jentene vi er i kollektivet fra før av, og på veldig kort tid har jeg blitt veldig godt kjent med samtlige. I hvert fall så kjent det går an å bli over Internettet, i ti sekunder av gangen.

Følg SnapKollektivet på Facebook for å bli kjent med hvem «vi» er.

Og så dere, da. Dere som har vært den uhåndgripelige heiagjengen min der ute i verden, i tykt og tynt. Jeg håper dere spretter inn og støtter meg på lørdag, det er nemlig min aller første dag i SnapKollektivet, og nå er det ikke selfies med halve ansikter og halvanonyme stories som gjelder. Nå er det full film og masse personlig prat – rett i kameraet. Jeg er spent på hvor grensen min kommer til å gå, for nå i prøveperioden delte jeg mye mer enn jeg noengang har gjort før. Om jeg klarer å omstille meg fra å bare snappe for 10 medlemmer av SnapKollektivet, til en hel ukjent masse på snart tusen stykk. Jeg gruer meg, samtidig som jeg gleder meg, for jeg trenger å danse på utsiden av komfortsona, særlig når det kommer til å kunne prate for seg. Og dere har jo gitt meg selvtillitten jeg trenger gjennom tilbakemeldingene deres på de to videobloggene jeg har laget nylig, så jeg kan takke dere for at jeg tørr å hoppe i det! Men jeg hadde blitt takknemlig om dere kan ta meg i mot her òg, haha.

Åhhh, NERVER!

img_5807.jpg

Uansett; her er det mediene skriver så langt – vi har et mulig intervju i morgen også, jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det går!

Medier24.com: 11 jenter sammen om SnapKollektivet

Følger noen av dere med så langt? Hva syns dere, i så fall? Det har vært to jenter ut allerede! Vi er helt i startgropa så hvis dere har noen innspill blir vi veldig glade for det. Denne veien blir til mens vi snapper!

 

Den vanskelige sommerkroppen

I år er det fem år siden jeg stod vaklende på to bein dekket av dråper med ødelagt hud, foran en sommer jeg nå ser tilbake på med blandede følelser.

Skam, fordi det var min første sommer som psoriatiker, som menneskelig leopard. Jeg skammet meg over mitt nye jeg. Kroppen min var dekket av røde flekker; et uvant speilbilde å forholde seg til når mine første 21 år hadde vært plettfrie, langt innenfor skjønnhetsidealet samfunnet har prentet inn i oss gjennom silkeglatt og feilfri hud på utallige magasinforsider.

Jeg kjente på usikkerhet, fordi det å dele erfaringer fra en hverdag med psoriasis via en blogg er èn ting, da sitter du selv med kontrollen, men når du trer ut i offentligheten i det virkelige liv mister du plutselig all styring på hva det er folk får se. Du kan ikke lenger med bildetekst forklare at det flekkete utseendet ditt skyldes en kronisk hudlidelse som ikke er smittsom, at det er helt ufarlig å være nær, du er pent nødt til å la alle tenke sitt, og den tanken i seg selv er selve utgangspunktet for denne usikre vaklingen foran en sommer full av prikker. Hva vil de tenke? Syns de jeg er ekkel? Er jeg ekkel? Det hendte jeg ikke engang orket å ta stilling til disse spørsmålene og bekymringene som spant rundt i mitt eget hode, og dro heller på stranda i full bekledning, med joggebukse og langermet genser. Ute av syne, ute av sinn. Hva er vel vitsen med å bli brun, uansett, denne kroppen skal jo gjemmes for resten av livet. Jeg kjente på frustrasjon fordi jeg også ville kaste meg ubekymret i bølgene og nyte sommeren som alle andre, uten å måtte føle at jeg ødela postkortet deres, med turkist hav, glitrende sol og paraplydrinker. Hvem vil vel ha en som meg til å ødelegge idyllen? Jeg kjente meg blottet, for jeg følte at alles øyne var rettet mot meg og leopardflekkene mine, og jeg kjente på ensomhet fordi jeg så for meg at ingen armer kom til å omfavne meg noengang igjen. Ruglete, kløende, flassende hud, det er ikke de kroppene de synger om i de dampende RnB-låtene om love og my boo og I wanna feel your body, hadde du villet feel my body når den kjennes ut som sandpapir, Usher?

Psoriasis

Les også: om da jeg gikk i shorts for første gang

Men jeg kjente òg på stolthet, fordi jeg etter mange mentale runder med meg selv klarte å la håndkleet falle, litt etter litt. Og jo lenger ned det falt, jo lenger bak i tankerekkene forsvant alt jeg før så på som problemer. Flekkete kropp, hva så? Den dagen jeg tok på meg shorts for første gang kommer jeg aldri til å glemme. Frihetsfølelsen og seiersrusen over å ha tatt kontroll over egen kropp igjen, vunnet over frykten for hva alle andre tenker og tror. Det er noen flekker. Jeg smitter ingen. Det er sommer, jeg har en kropp – kanskje litt flekkete, men det er fortsatt en sommerkropp. Ikke la noen andre tro noe annet, og viktigst av alt: ikke tro det selv. Mine egne leopardflekker av psoriasis var gigantiske i speilbildet, men som en medsoldat en gang fortalte meg: slapp av, det er som å se en dame med en uvanlig hatt passere deg på gata. Du ser hatten, tenker at den var anderledes, og så går livet videre. Det er ikke så farlig. Det er virkelig ikke det.

Psoriasis

Foto: privat, tatt sommeren 2011

Du kan lese mer om psoriasis på hudportalen.no

Blogginnlegget er sponset av Novartis. Novartis anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din hvis du lurer på om du har psoriasis.

 

Som å vinne en million

Jeg fikk akkurat vite at semesterets siste karakter var sluppet i StudentWeb, logga inn nærmest med pute madrass foran ansiktet for å slippe å finne mitt eget nederlag beskrevet med bokstaven F, men så er det faen meg en C som lyser mot meg. EN C!!!!!! Jeg hylte like høyt som jeg ville ha gjort om jeg vant en million i lotto, så himla letta, haha. Det står jo på Day Zero-prosjektet mitt også, at jeg ikke skal få noe dårligere enn C, og foreløpig har jeg lykkes og jeg er SÅ fornøyd! Jeg blir nesten flau, for jeg forteller jo alle om hvor dårlig jeg trodde det gikk på eksamen – hver eneste gang jeg har gjennomført en, men jeg tror helt oppriktig at det går skikkelig dritt, hver eneste gang, og blir like overrasket hver gang det ikke gjør det. Neste semester lover jeg å mase mindre om dét, haha.

foto: mamma og jeg i går, hjerte

Siden sist har jeg bikka tjueseks, vi har allerede fått nesten sjuhundre følgere på SnapKollektivet (vi går live om tre dager!), jeg har vært på reunionsfest med ungdomsskolen og grint meg gjennom Et helt halvt år på kino. I dag har jeg delvis fri, men mye å gjøre allikevel så jeg må komme i gang – ville bare gi fra meg et livstegn og fortelle at om snart bare en uke reiser vi til Kazakhstan, dere!

Hva har dere gjort siden sist? Har dere ferie enda? Ilu!

 

SnapKollektivet

Jeg har flytta inn i et kollektiv, dere. SnapKollektivet.

SnapKollektivet

Vi er SnapKollektivet; en gjeng jenter med et ønske om et mer tolerant og åpent samfunn. Derfor har vi startet en felles Snapchat-konto der vi tar for ulike temaer som opptar oss. Vi har alle våre ulike liv og utfordringer og vi håper mange kan kjenne seg igjen i oss! Følg SnapKollektivet på Snapchat og vær klare til vi går live 26. juni.Og ikke glem: spre ordet!

Posted by SnapKollektivet on Donnerstag, 16. Juni 2016

Kollektivet består av en gjeng med jenter som ønsker et mer åpent og tolerant samfunn, og vi skal bruke Snapchat-kanalen SnapKollektivet fra og med 26. juni til å snakke om forskjellige temaer som engasjerer oss, ting vi sliter med, ting flere der ute kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Vi har snappet for hverandre i en god stund nå, for å prøve oss frem og finne et konsept vi kan leve med, og jeg har gått langt langt langt utenfor min egen komfortsone, jeg hater å snakke på video, å snakke generelt, men jeg kjente at det her ville jeg være med på. Både for å bidra til åpenhet og mangfold og toleranse i samfunnet, og for å pushe meg selv utenfor en kant jeg vanligvis holder meg milevis unna. For å lære å fly må man bare hoppe i det, sant?

SnapKollektivet

Det er en deilig bukett med bra damer som har gått sammen om kanalen, og jeg håper dere vil bli med oss på reisen videre! Vi snapper 2-3 dager hver i måneden, det går på rullering og vi kommer til å ha temaer i tillegg til å dele stort og smått fra hverdagen, både oppturer og nedturer. Selv kommer jeg til å fokusere på det jeg «sliter» med, for eksempel det å være introvert i en ekstrovert verden, livet med en syk pappa, psoriasis og kampen mot forholdismen. Og alt annet som eventuelt dukker opp in the heat of the moment.

Det her er superspennende, og jeg gleder meg til det knekker i gang 26. juni! Konseptet er inspirert av NRK-serien Jeg mot meg og jeg håper det kan bidra til noe positivt i verden. Det har jeg troen på at det kan.

Følg SnapKollektivet på Snapchat, og på Facebook!

 

Tropisk feltrasjon: HJELP?!

Første møte med tropisk feltrasjon

Livet er et lære, man må alltid lære. Det er som om jeg skulle sagt det selv, ass. I helgen var jeg med innsatsstyrke Polar Bear VI på øvelse, og jeg storkoste meg skikkelig som dere allerede har lest om, men maten vi fikk utdelt? Det fortjener et helt kapittel for seg selv, og det skal jeg skrive her og nå. Styrken hadde skaffet seg tropisk feltrasjon, som altså ikke er vanlig FR (forkortelse for feltrasjon) sånn vi husker den fra førstegangstjenesten. For å si det på sivil: den FRen vi er vant med er en militærgrønn pose med tørrfór oppi, som man koker opp vann til, og heller oppi, og etter noen minutter har du et fullverdig (mer eller mindre) deilig middagsmåltid i posen foran deg. Den tropiske er av et helt annet kaliber.

Tropisk feltrasjon

For det første; det er ikke «bare en pose», det er TO. Posen med mat legger du oppi en annen pose, en tynn plastpose med en mindre pose oppi, og du trenger ikke engang kokende vann for å tilberede maten din, alt du trenger er førti milliliter kaldt vann som du heller oppi den tynne plastposen med en mindre pose oppi, og matposen som du har lagt oppi sammen med den, og når du har helt oppi den lille skvetten med vann, lukker du posen og legger den ned og så…..

(kunstpause)

FRESER det! Koker. Bobler. Damper. Eksploderer, det var i hvert fall det jeg forventet at den skulle gjøre. Jeg hadde min første opplevelse med tropisk feltrasjon i helgen som var, inne på et kontor, og et øyeblikk der trodde jeg hele posen skulle eksplodere utover hele datamaskina og det som dyrere var, eventuelt ta med seg hele bygget i smellet, og jeg lo og gråt om hverandre mens jeg ventet på at maten skulle forberede seg selv (eller hva det var den drev med, freste mot meg gjorde den i hvert fall) – og fryktet for mitt eget liv, nesten, men jeg måtte jo bare la det stå til, for vannet var jo allerede oppi posen, og når dét er gjort er det ikke mye annet du kan gjøre. Da er det ingen vei tilbake. INGEN.

Tropisk feltrasjon

(Da dette bildet ble tatt slo hjertet mitt i hundre og helvete)

Det som skjedde, da, var at stoffet i den lille posen reagerte kjemisk med vannskvetten jeg helte oppi, sånn at det begynte å koke. Etter 12 minutter skal maten i matposen ha kokt ferdig i dette vann-reaktive stoffet, og være good to go, og det var det jo, men frykten min for å sprenge hele leiren gjorde at jeg hadde tatt i for lite vann, og hele den lille posen med det skumle stoffet oppi hadde ikke blitt utløst, og ikke sørget det for at vannet kokte over hele posen heller, så innholdet ble litt delvis. Men godt var det! Det var det jo. Og ingen omkom i prosessen. Selv om jeg faktisk har hørt at posen kan sprenge, hvis du tar i for mye vann.

Les også: Da jeg ble forfremmet til fenrik i HV

tropisk feltrasjon

Maten var altså god, og etter å ha prøvd konseptet ‘tropisk feltrasjon’ èn gang ble jeg liksom litt beroliget, og tenkte at dette skulle jeg fikse gjennom helga. God mat, kjekt å slippe å koke vann hele tiden, ble mett. Men så møtte jeg på et nytt problem etter å ha spist opp rakettforskermåltidet: å kaste posen i søpla.

Man kaster ikke bare en pose med et vann-reaktivt stoff i, som etser og koker og bærer seg gæærn når det får vann på seg. Og siden jeg ikke hadde klart å utløse hele posen med stoffet, så jeg for meg at hvis jeg kastet den i søpla – ville den reagere på nytt og SÅ ville hele leiren bli sprengt. Så jeg bar den nærmest med ildtang ut etter å ha spist den, og så febrilsk rundt meg etter løsning på problemet, og det endte med at jeg satt fra meg posen på asfalten ved siden av et murbygg. Jeg tenkte den skulle få stå der og kjøle seg ned og bli medmenneskelig igjen, men så måtte jeg jo dra og nå lurer jeg på om den står der fremdeles. Eventuelt om bygget står der fremdeles. Eventuelt hele leiren. Men jeg tror det. Jeg tror det gikk bra. Har ikke lest om noe annet i nyhetene, og jeg har et vitne som så at jeg plasserte den der. Han ville vel ha ringt hvis jeg hadde eliminert hele leiren, med den fresende tropiske feltrasjonen min.

Tropisk feltrasjon

Og jeg ble jo mett.

Hva er det sykeste måltidet du har spist?

 

Jeg tenker at

I dag foregår dette på innsiden av hodeskallen min:

  • KRISEMAKSIMERING, fordi jeg trodde jeg skulle jobbe hele sommeren, men så innser jeg (igjen) at jeg ikke kan jobbe mer enn 50%, som gjør at jeg bare har to dager igjen på kontoret før jeg MÅ ta fri resten av måneden. The struggle is real! Jeg klarer ikke håndtere fritid? Haha! Men som dere så av gårsdagens MyStory på Snapchat; jeg trenger alenetid etter å ha vært tvangssosial i to uker sammenhengende. Så fridagene kan jeg jo bruke på å rømme til et sted hvor trærne vokser tettere, og folk ikke er
  • I går sjekket jeg StudentWeb og hadde ikke fått tilbud om det fjerde emnet jeg søkte på til høsten, så jeg tenkte skuffet at da blir det tre emner og jeg får ikke fullført bacheloren på normert tid (må ta fire emner for å ta igjen det jeg strøk i første semester), men så logger jeg på i dag og ser at jeg har fått plass innvilget allikevel, ekstraordinært fordi studiekonsulenten så på saken min og ønsket meg ferdig til normert tid hun òg (HVILKEN SERVICE, UiO!), og det er med skrekkblandet fryd jeg tenker på at jeg skal sjonglere en femti prosent stilling med fire emner på et heltids studie fra august av. Femti prosent jobb + 100 prosent studier = 150 prosent innsats. På årets korteste semester. Ønsk meg jævla lykke til (Emnene jeg tar er medieestetikk, media & politics (engelsk mareritt igjen, men jeg kan simpelthen ikke la interessante fag glippe fordi jeg er redd for å feile på språk?), klassisk retorikk og sosiologi: kulturanalyse, diskurs og semiotikk)
  • Jeg er med på et lite men viktig prosjekt som lanseres veldig snart, og jeg gleder meg til å se hvor det bærer hen! Det er et supert initiativ og jeg håper dere liker det. Stikkord: Snapchat.
  • Fem dager igjen til lønn, og jeg har fem hundrelapper igjen å leve på. Denne måneden har jeg spart for mye, og er det noe jeg nekter så er det å overføre TILBAKE fra sparekonto og inn på brukskonto, sparekontoen er hellig, så de neste fem dagene får heller bli trange! Det går i gratis frukt på jobben til frokost, tørre brødskiver til lunsj og pasta til middag. Jeg har vært privilegert og aldri kjent på den berømte studentøkonomien tidligere, fordi jeg jobber ved siden av, så jeg tenker at det bare er godt å få prøvd seg litt og leve billigst mulig fordi du «må». Tar det som en utfordring #ilandsproblem
  • Resultatene fra de to siste eksamenene mine skal komme i løpet av en ukes tid. Jeg er så drittnervøs for å stryke på den siste, for da er den ekstraordinære plassen jeg fikk helt forgjeves, åhhh!

Dere da? Noe på skallen i dag, dere? 

 

I ett med skogen

 

img_5535.jpg img_5532.jpg img_5531.jpg img_5542.jpg

img_5540.jpg img_5539.jpg img_5550.jpg img_5547.jpg

img_5544.jpg img_5543.jpg

Å tre av og ut av to svette M77 med ullsokker i, og smette to klaustrofobiske i størrelse trettiåtte og en halv inn i tøysko med blonder i stedet var ikke mindre enn magisk mandag morgen. Militærstøvlene med ullsokker i var så trangt at storetåa mi har vært lam i to dager nå, så da har jeg gjort enda en hjemmelekse i livets pensum. Neste gang jeg skal tjene landet skal jeg ha på sokker av typen blodtilførsel i stedet.

Bortsett fra to såre føtter har helga vært helt fantastisk. Sommer og sol, og på oppdrag med innsatsstyrken Polar Bear VI, jeg rakk å være med kystvakta over fjorden, med jegertroppen gjennom skogen, ledelsen under en presenning en vakker natt på Mågerø og innsatsstyrken på oppdrag. Det er noe eget med militære mennesker. Eksistensen din føles så verdifull. «Hei! Så godt å se deg!» fra mennesker jeg knapt har sett, «husk å drikke vann» fra venner jeg ikke visste jeg hadde, «har du tatt med deg noe snacks i lomma? Det blir lenge til mat!». I Forsvaret lærer man at man aldri er sterkere enn det svakeste ledd, og man hjelper hverandre like selvfølgelig som man puster. Jeg elsker det. Og jeg er så glad for at Heimevernet lar oss fortsette tjenesten, selv etter dimmisjon.

Les også: Om nattmarsjen jeg måtte gjennom for å bli sersjant i HV

Jeg har (som vanlig) løpt rundt og fotografert soldatene, snakket med folk, tenkt ut saker, håndtert presse og vært der det skjer. Som presseoffiser skal man jo liksom vise frem hva vi er og gjør for å ta vare på vår vakre diamant i nord og alle som bor her, og det er en ære å fortelle om så himla fine folk. Heimevernet er noe helt spesielt, det kan jeg gjenta i det uendelige. Og denne gangen sov jeg ikke på kaserne heller, jeg var helgrønn – sov ute, lusket rundt i skogen, og det var deilig å kjenne på feltlivet igjen. Kunne ønske jeg kunne være med på hele øvelsen, som pågår fremdeles, men jeg måtte tilbake på jobb mandag klokken 05:00 – var i seng 01:00, så det ble to netter med lite søvn, men det var det verdt! Det var det så definitivt.

Forteller mer senere! Nå skal jeg prøve å lese videre i Et helt halvt år, selv om musikken her jeg sitter er så høy at jeg knapt hører mine egne tanker, å få til å blogge er et kunstverk i seg selv. Har vært sosial i fjorten dager i strekk nå, og resultatet er en introvert krise i mitt stille sinn. Den kan dere vitne på Snapchat: superbrud – klikk på brukernavnet for å adde (skal lagre den og publisere i video her på bloggen senere, for dere som ikke er på Snap!).

Legg gjerne igjen en kommentar og fortell meg hvordan dere har det! Blogghjertet slår sakte men sikkert igjen <3

 

Weekend essentials

Kamera, sovepose, og en brennende penn. Det kamuflerte hjertet mitt gikk litt i stykker da årets storøvelse på Østlandet kræsja med den siste eksamenen min i forrige uke, jeg LIKER jo å tvinges ut i tjeneste igjen, jeg, men heldigvis kom det en ny sjanse, så i helgen er jeg all yours, Konge og fedreland! Ut i skogen, opp i trærne, vift med tærne.

PIOPIO

Men først skal jeg hjem til støvet og spise middag og innom mormor som har bursdag i dag, og som jeg ikke får vært med å feire på søndagen fordi veslejenta skal i krigen, hun. Det er så rart å tenke på at jeg – den eneste jenta i familien – er den eneste som valgte militæret, inntil i fjor, da, den yngste fetteren min fòr inn han og, og driver rundt i bølgene i Bergen for tiden, men fortsatt. Rart. Og fra i år blir det ikke rart for noen i det hele tatt, for nå kan ikke jentene selv velge, nå de inn – akkurat som gutta. Ting skjer! Og det er kult å tenke på at vi lever i historia. Om hundre år vil fremtidige mennesker sitte og lese om oss, om 22. juli, om da vi innførte allmenn verneplikt, om flyktningkrisen, om da forholdismen ble utryddet (I wish). Det er en kul tanke?

Les også innlegget jeg skrev da allmenn verneplikt ble vedtatt: GIRLS! We`re in the army now

Uansett. Siden sist: ikke så mye. Jeg leser Et helt halvt år i hvert ledige øyeblikk i håp om å bli ferdig før jeg skal se den på kino i neste uke, konsentrerer meg om øvelsen jeg skal på, om jobb og om å strekke ut en hånd til alle vennene jeg har forsømt enda et semester. Et år igjen, nå, så har jeg alle hender ledige foralltid. I hvert fall frem til jeg eventuelt går for en master, det frister litt å ta en en sånn grad i politisk kommunikasjon i Berlin. Skal vi det? Skal vi bare gjøre det?

Ha en fin fredag da, dere! Vi skrives plutselig igjen (Og jeg er lei meg for at jeg forsømmer bloggen helt, og Instagram, jeg bare… har mista gnisten, av diverse årsaker. Aktiv på Snapchat, da. Du finner meg på SUPERBRUD) Og jeg kommer sterkere tilbake før dere vet ord av det!