FINDING STRANGERS

Noe av det beste i livet er å vandre gatelangs for seg selv med et tankespinn i nord, sør, øst og vest.

I dag passerte jeg vakre hus og steder i nabolaget som jeg aldri har oppdaget før, og jeg observerte menneskene rundt meg og tenkte i mitt stille sinn at hvis de bare hadde snakket et språk jeg ikke forstod, hadde bildet vært perfekt.
Og med dét stilnet rastløsheten.
Jeg ga de et annet språk, og plutselig så jeg alt rundt meg i et annet lys, med et annet blikk, gatene fikk farger og tilværelsen min blomstret, jeg så omgivelsene klarere og likegyldigheten til det rundt meg forsvant med det norske språk. Helt til jeg rundet hjørnet, og var tilbake i Oslo.

Det er så rart, at det skal så lite til. For meg er Oslo en helt ny by. En labyrint av strøk og gater hvor jeg aldri har satt føttene mine før, et hav av nye inntrykk, impulser, mennesker og opplevelser, hele spekteret av hva jeg søker etter ute på reisene mine, men allikevel lindres ikke reisefeberen, ikke med én grad. For når menneskene rundt meg snakker her – forstår jeg dem.

Jeg ER så rastløs for tiden, og jeg blar frem og tilbake i kalenderen min hver eneste dag for å finne smutthull hvor det kan passe med en reise mellom jobb, studier og forpliktelser her hjemme. Nå ser det endelig ut til å gå opp en slags kabal, og jeg gleder meg til å la KLM feie meg over ende og ta meg med til et fremmed nabolag hvor jeg ikke forstår et ord.

I’m so wanderlust I could die. I’m studying my calendar everyday to find a free spot where I can fill up with travels and adventures. Can’t wait to get away with my blog’s boyfriend KLM, to a street where I don’t know the language nor the faces.

AFTER THE RAIN


ph_priv

Det var rart å sette føttene mine på universitetsplassen igjen, selv om det ikke er mer enn to dager siden jeg stod der sist, på fredagen. Ingenting var forandret, men alt føltes anderledes. Det er så rart at en sinnstemning kan fargelegge så mye av virkeligheten, og i så sterke farger, og blikket føles mye mer sløret nå enn det var for de to dagene siden, da jeg stod der sist.

For det var der jeg stod da beskjedene kom som sorte perler på en raknende snor.

Kjæreste pappaen min, og mamma sa det var alvorlig, at jeg burde komme hjem, og tankene raste og tok verden min med seg, jeg strevde med å holde demningen på plass så tårene ikke skulle fosse ut i offentligheten, og jeg ville bare hjem med et knips, som på film. Jeg var. så. redd.
Vanligvis er jeg storfornøyd med kollektivtilbudet her i Oslo, men da var det de lengste 3 minuttene i hele mitt liv. Og jeg talte virkelig sekundene, for hvert av dem teller i situasjoner som dét. Det endte med at jeg hoppet av trikken etter bare noen stopp, og løp de siste kilometerne ned til Oslo S, og rakk bussen med et skrik og veien hjem til Fredrikstad har aldri vært lenger.

Flotteste pappaen min, der lå han. Verdens beste, det var så vidt jeg enset pustemaskina, jeg så bare pappa og det var kjærligheten min til han som gjorde blind. Og mamma er en lederstjerne som fortjener en plass høyere enn himmelen, jeg finner ikke ord nok til å beskrive hvor mye hun gjør, og hvor mye hun betyr for meg, for oss, og egentlig for hele verden – de bare vet ikke om det, for de har ikke møtt henne enda, og for dét føler jeg med dem. Hun er et foregangsmenneske, en utrolig inspirasjon og jeg elsker dem så høyt, begge to, er det rart jeg var redd.

Nå går det heldigvis bedre og stabilt, og det skal bli bra igjen, iallfall så bra det går med en sykdom som MS som har kommet så langt. For pappen min er sterkere enn pappaen din.

Takk, takk og tusen takk for tankene dere har sendt via kommentarfeltet! Det varmer, og det trøster og dere er så himla gode!

Ps. Jeg vet flere av dere har MS i familien, vil bare forsikre meg om at dere vet at den kommer i så mange varianter! Pappa sin er progressiv, og han har vært syk lenge lenge, så lenge at sykdommen hadde kommet for langt når medisinene endelig begynte å komme på markedet. Nå finnes det så mye som kan bremse det meste, men for pappas del er det vanskelig å snu. Og det var ikke MS’en som la han inn på intensiven, det var lungene som var slitne.

___________
A little bit more about a weekend to forget. Google translate it.

ROUGH ONE


ph_priv, my dad and his mountains <3

Denne helgen har vært den lengste i mitt liv og kjærligheten tok den vanskeligste formen av dem alle – frykt.

I wouldn’t re-live this weekend for a million. Get well, dad, I love you! 

RESCUE


ph_priv and by Anine

God morgen! Starter fredagen med litt bilder fra i går – var på tur med Redningsselskapet og Helly Hansen, SÅ gøy! Og for en innsats de gjør, 800 frivillige mennesker som ikke får en eneste krone for å ta vare på oss når vi drar på sjøen. Jeg fikk æren av å bli reddet opp av vannet også, glemte et øyeblikk hvor redd jeg egentlig er for å være i vann hvis jeg ikke får ha full kontroll selv, men det gikk så fint så, og hva kunne vel egentlig gå galt når båten jeg “falt” ut av var Redningsskøyta sjæl, tenkte jeg. Tusen takk for opplevelsen!

Det er litt deilig at det er fredag, denne uken har vært smått galskap og nå gleder jeg meg mest til å komme inn i nye rutiner. Jeg har iallfall knekt den ene koden og meldt meg opp til alle fag, og timeplanen begynner å falle på plass og jeg puster litt roligere og det ser ut som jeg klarer å balansere både skole og jobb, iallfall det første semesteret. Og reise. Må alltid reise.

Hva skal dere i helgen?

Good morning! Some pics from yesterday, went out with Helly Hansen and the rescue. So much fun. I was the one to “fall out” from the boat as well, I forgot how scared I am of water when I’m in no control – but it was really nothing to worry about, as the boat I fell out from was a rescue boat haha. Thank you for the experience!

And TGIF, this week has been hectic and most of all I’m looking forward to fall into routines again. My schedule at school is starting to get ready and it seems like I can balance both studies and work – at least the first semester. And travels. Must always travel.

Got any plans for the weekend?

THE WORD ‘bed’ LOOK LIKE A BED

I dag tidlig våknet jeg i en SENG, og tenkte “Ååårhh herreguuud, jeg våknet i en SENG!”.

Og så ble jeg der hele dagen.

Neida, sjefen. Jeg har vært på skolen. Men det var helt fantastisk å sprette ut av en stor, deilig seng, og ikke bare kave seg opp fra en madrass på gulvet, eller krype som på glasskår ut av en skjelvende feltseng, i frykt for at den skal kollapse ved neste pust. Seng er best!

På skolen i dag var det informasjonsmøte om studiet, som sikkert var ment til å berolige oss og være til hjelp, men jeg fikk bare enda mer panikk, jeg. Prøver å bite tennene sammen og tenke at om to, tre måneder er alt så lett som bare det, går som på skinner og hånd i hanske, men utålmodig som jeg er vil jeg forstå ALT med en gang og blir frustrert når jeg ikke gjør det. Puste, puste, puste.

Nå er det revy, vi snakkes plutselig!

FINALLY got a bed in my bedroom!

STUDENT


ph:priv, Malta 2013

Det er litt deilig at Øya er over, tenkte jeg, så jeg slipper å drikke øl hver dag! :)

- WELL HELLO! brølte fadderuka.

- Å, der var du.

Og så var vi i gang igjen. Hadde glemt hele greia, jeg.

I går var første dagen på universitetet, og jeg hadde den samme følelsen nå som da jeg skulle sette mine bein på barneskolen, ungdomsskolen, videregående og rekruttskolen for første gang. Spenning, og nerver, og forventninger og spørsmålstegn. Heldigvis er du aldri alene om å ha det sånn, og jeg syns vi var søte der vi gikk, jeg, på lang lang rekke og så livredde ut mens vi klamret oss til den obligatoriske smalltalken om du har studert før, hvor du er fra og hvor i Oslo du bor. Det var et veldig fint opplegg, vi smakte på årets forelesninger som virket PERFEKT for meg og ambisjonene og drømmene mine, iallfall så langt – med det lille vi fikk, og fadderne våre er en superherlig gjeng som gjør det hele veldig greit, og etter en MEGET (!!) høytidelig velkomstseremoni med professorer og rektor og ordfører Fabian Stang var det semesterstartfest på Chateu Neuf med øl, øl og fine samtaler og like tanker om årene som står foran oss.

Jeg liker studentlivet så langt, jeg! Hvordan gikk det med dere? Håper dere finner dere til rette med høstens nye eventyr, hva enn dere begir dere ut på! Om det er studier, reiser, jobb eller friår, dere er en himmel full av stjerner uansett. Love you!

I thought I finally was done drinking beer in the middle of the week after the Øya festival last week. I was wrong haha. Had my first day at the university yesterday, and so far – I like it! The subjects seem very relevant to me and my ambitions and dreams and the people around me seemed great, I’m sure I’ll find new friends in them. After a whole day with information and stuff we ended the night drinking beer. Perfect way to get to know each other haha. How did you start your fall, stars?

HEAT OF THE MOMENT

Find me at Instagram: @supermarie
Find me at Facebook: /supermarienet

COMMITING A HEART CRIME

Hun åpnet øynene og gjennom tåken kunne hun skimte ham over henne. I neste øyeblikk forsvant hun igjen og verden gikk i sort.

Hun åpnet øynene. Tåken hadde lettet. Alt var som det skulle være, allikevel var det noe som ikke var som det skulle. Det var øynene hennes. De var vidåpne og lukket på en gang, samtidig, for en surrealistisk tilstand å befinne seg i. For en behagelig surrealisme.
Hun stod opp, grep håndkleet, løp ned til sjøen og lot det friske morgenvannet omfavne henne. Bevisstheten hennes svevde fraværende, underbevisstheten jobbet på spreng for å få henne ned på jorda igjen. Iskaldt bad, klare tanker, stillhet. Alt prellet av som regndråper mot en paraply. Og så kom han. Han smalt paraplyen sammen, kastet henne ned i bakken og åpnet øynene hennes.

Sannheten burde ha skyllet inn over henne, knekke henne, gjøre henne opprørt og såre henne dypt. For den kom til å såre andre.
Hun smakte på den sannheten, men det kom aldri noen usmak. Bare latter.
Hun bare lo.

Og så ble det stille. Hun steg inn i en illusjon hvor tårene føltes kunstige og skyldfølelsen kun var overfladisk. Delvis fordi hun ikke kunne klandres, delvis fordi en illusjon hadde tatt hver bit av henne. Hun rettferdiggjorde alt sammen igjen og igjen og fikk rettferdigheten bekreftet av de hun fortvilt ønsket det fra.

Sannheten er at hun hadde begått ugjerningen lenge før hun egentlig hadde gjort det.

about love and other stuff, use google translate for translation. love can’t be translated.

LOOKING BACK OVER MY SHOULDER




ph_priv, summer 2014

Så dette skulle bli den sommeren hvor jeg flyttet hjemmefra og bosatte meg i hovedstaden. Den sommeren hvor jeg fjernet navelpiercingen min og fikk voksenpoeng. Den sommeren hvor jeg kunne skrape Marokko og Spania og Tyskland av kartet, og endelig stryke Roskildefestivalen fra bucketlista. Den sommeren hvor jeg stod levende i en iskald elv på fjellet og vasket håret i sommervarmen, og hvor nok ei bestevenninne kunne berike livet mitt med å vente barn, og hvor jeg nesten ble slått i bakken av mitt livs største skrekk – lynet, bare fordi jeg glemte å banke i bordet før jeg gikk ut. Den sommeren hvor nyoppdagne artister kom dalende inn som engler på Spotifylistene mine, og hvor nye venner og bekjente har berørt og beriket tilværelsen min på hver sine måter.

På mandag starter jeg mitt nye liv og sommeren 2014 går inn i rekken med somre som har kommet og gått igjen. Jeg skal sjonglere studier, jobb, blogg og reiser og jeg er så spent på hvordan det blir og hva jeg har gjort og hvem jeg er om ett år igjen, når sommeren 2015 står for døren, men så langt kan vi ikke tenke. Det greier seg med mandag, og jeg håper det blir fint.

Hvordan har deres sommer vært, superfjes?

Flashbacks from this summer: I moved out from my parents and in to the Capital of Norway; Oslo(ve), I removed my belly piercing and achieved adult points because of that. I visited Morocco, Spain and Germany and could finally check Roskilde Festival off my bucket list. I spent a week in the mountains, almost got hit my a lightning, another bestfriend could enrichen my life with a growing baby inside of her and new friends and fellows have touched my heart and my life. My new life will start on Monday – with studies, work, blog and travels. I’m so excited to see how it all will work out, I hope I’ll be happy!

PULSE

Bilder fra gårsdagens Øya. Jeg snublet rett i armene på Kjetil når jeg kom til området etter jobb, og det er så sprøtt og fint på en gang når mennesker jeg liker å tro at jeg kjenner fra et seks år langt online-liv trer ut fra skjermene sine og inn i det virkelige livet mitt, og der var plutselig HAN – og jeg, i en bamseklem. Så fantastisk hyggelig og blid gutt, og det fantes ikke kleint selv om jeg vanligvis blir superstressa av å møte det o’ store Internettet i levende live.

Jeg falt musikalsk pladask i går også, for Janelle Monáe, for. ei. dame. Jeg tror det er den beste konserten jeg har sett noengang. TAKK Ida og Seher for at jeg i det hele tatt var på Øya tidsnok til å oppdage henne.

I dag løp jeg fra jobb og rett på Øya-vorse med DNB og Universal Music, hvor jeg ble minnet på hvor fantastisk stemme Ingebjørg Bratland har, og hvor RÅ Stella Mwangi har blitt, før jeg løp hjem for å skifte (SÅ. VARMT.) og nå gjør jeg unna litt vin og blogg før jeg skal løpe ned igjen for Robyn og Røyksopp og Seinabo Sey på Øyanatt og med dét som velkomstgave er det umulig å ikke si seg fornøyd med å ha flyttet til Oslo.

Pics from yesterday’s Øya festival. I fell in love with Janelle Monáe, what an artist! Best concert ever. Today I ran down to a vorspiel with DNB (a Norwegian Bank) and Universal Music before I went home to get undressed (so. hot. outside) and now I’m blogging and wining and going down to the festival area again to se Robyn and Royksopp. It’s such a perfect welcome gift from my new home – Oslo. I love living here!