Sommerplaner

Bilder fra Lofoten, 2013

Det nærmer seg ferietid for alle rundt meg, og jeg elsker det. Å høre om planene de har, klemme, vinke farvel og ønske god tur, snakkes om tre uker som kommer til å kjennes ut som åtte. Det henger igjen fra barneskolen, den følelsen av at sommerferien varer evig – enda det ikke er jeg som skal på ferie.

De siste årene har jeg jobbet hver sommer, mest fordi jeg ikke har hatt krav på fem ukers ferie (med lønn), men òg fordi herregud, så deilig det er? Å være en av få som ble igjen på kontoret hele juni, hele juli. Det er så stille og fredelig i lokalet, så rolig i innboksen, automatiske fraværsmeldinger fra hvem enn jeg sender e-post til, jeg kan pusle med oppgaver jeg ikke har tid til resten av året, og dra hjem litt tidligere for å nyte lange sommerkvelder hjemme, sammen med fine fjes som heller ikke har reist noe sted.

Jeg tar ikke ferie denne sommeren heller, men jeg skal fylle den med mye fint allikevel:

  • BURSDAG! Jeg blir tjueni. Tjueni! (du som har lest bloggen min helt siden jeg var nitten år; på en skala fra 1-10, hvor gammel følte du deg nå?)
  • Idyll-festivalen
  • Langhelg i Bergen og konsert med Foo Fighters
  • Palmesus i Kristiansand (jeg skal jobbe, men hallo – Palmesus!)
  • Vinjerock (jeg har verdens beste jobb)
  • Være forlover for den neste bruden som skal gifte seg
  • Lese masse

Og så er det plutselig august og høst og min tur til å ta ferie, når alle andre er tilbake på kontoret og innboksene fylles opp på ny. Åh!

Hva skal dere i sommer?

 

Forutbestemt tapt

«Men hva vil DU?» spurte hun inntrengende og jeg kastet et blikk bort på han, og så på henne igjen, trakk på skuldrene og mente det.

Hadde hun spurt meg for noen måneder siden ville jeg sikkert ha brettet ut om alle såre håp og knuste drømmer for fremtiden med en som ikke så en fremtid i meg, men spørsmålet kom nå og jeg er forandret. Jeg er ikke lenger den jeg var, og hva jeg vil utover det som skjer akkurat her, akkurat nå, tenker jeg ikke på.

Jeg vil jo bare være, men ingen lar meg være, alle maser, stiller spørsmål og hva vil du, hvor skal du, hvorfor gidder du, Marie, hvorfor bruke tid på noe som ikke kommer til å vare,

men

hvorfor i all verden skal jeg forholde meg til en annen tid enn den jeg står i? Jeg har det jo bra her jeg står, hvorfor tenke på neste steg, dvele og vente på noe annet som kanskje – eller kanskje ikke – kommer til å vare, når jeg heller kan bruke tiden min på noe som er akkurat her, akkurat nå, og nyte dét så lenge det varer, uansett hvor lenge det blir,

for

nåtiden er det eneste sikre kortet vi har og det er det kortet jeg vil spille, men alle andre vil lage spilleregler for meg og jeg blir gal!

Jeg vil leve i den føkkings klisjeen kalt ‘nuet’, jeg.

Det er det jeg vil.

Tenk på fordelen ved å ha et bevisst forhold til døden, av å omfavne dens skygge. Denne bevisstheten kan integrere mørket med livsgnisten din og berike livet mens du fortsatt har det. Den beste måten å verdsette livet på, å føle medlidenhet med andre, å elske alt med størst mulig dybde, er å bli klar over at disse opplevelsene er forutbestemt til å gå tapt (Yalom & Carlsen, 2015, s. 138) (kilde: psykologisk.no)

skrevet i 2018 en gang

 
 

Hun ga meg verden

SE HVA JEG FIKK I FORLOVERGAVE! Jeg har ønsket meg det smykket lenge, jeg har tagget, tagget og blitt tagget i alle mulige Instagram-konkurranser i flere år, men aldri hatt nok gullhår der bak til å vinne. Det var vel aldri meningen at jeg skulle heller. Vinne, altså. Det var brura som skulle gi meg verden.

TUSEN TAKK! <3

(Den kom i en Gullfunn-eske, hvis noen andre skulle ønske seg det samme smykket) 

 

I gode og onde dager

Hallo! For en vakker helg det har vært <3 Fredag dro vi to forloverne og bruden til Son spa for hennes siste natt som ugift. Vi spiste en magisk femretters, sovnet i den mykeste senga jeg kan huske å ha sovet i noen gang, og våknet til den store dagen og to frisører som kom til suita for å fikse hår og sminke på alle tre (si meg, hvorfor kan ikke hver dag starte sånn?). Klokka ett ble vi plukket opp av en sort Mustang fra nittenåttini, og brommet (bokstavelig talt) av gårde mot kirken, sakte men sikkert for ikke å dukke opp for tidlig. Det var mer nerver enn det var hestekrefter i den bilen, jeg tuller ikke. Så himla spente, forloverne nesten mer enn brura.

Men åh, vielsen var så nydelig (og en evig kamp mot tårene for ikke å ødelegge sminkørens verk), middagen og talene var nydelige, og festen var simpelthen helt fantastisk. Jeg har et svakt minne av at jeg ble løftet opp på et tidspunkt, kastet rundt og gikk i gulvet med et smell, i et forsøk på et avansert dansetrinn, haha. Det er nesten et under at jeg kom fra det uten et eneste blåmerke, eller det som verre er. Det var så gøy!

Og så så stort det er, det å få være noens forlover. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; det er som et lite frieri i seg selv, to venninner i mellom. Så langt i livet har jeg fått gifte bort to av mine beste, og til høsten har jeg æren av å gifte bort en tredje óg, tenk det. Jeg gleder meg sånn! Og minnene fra disse bryllupene kommer til å leve like lenge som meg. Om jeg aldri får oppleve mitt eget bryllup, har jeg hvert fall minst tre andre å varme hjertet mitt på til døden skiller oss ad <3

Hva har du gjort i pinsen?

 

Praha slott og St. Vitus-katedralen

På selveste søttende mai gikk mamma og jeg fra gamlebyen i Praha, over Karlsbroen og videre opp mot Praha slott. På toppen av trappene fant vi utsikt over hele byen – så vakkert! Og så deilig å få et overblikk, etter å ha surret rundt nede i gatene i timevis.

På grunn av objektivet mitt på kameraet var det vanskelig å få bilde av alt sammen sammen, men St. Vitus-katedralen ligger altså i Praha slott. De startet å bygge den på 1500-tallet, og etter nesten 600 år med jobb ble den ferdig i 1920 (herregud, så opplyst Wikipedia får meg til å fremstå).

Når du først har kommet opp må du ta en tur inn også. Det er så mektig!

I ett av hjørnene stod denne samlingen med lys i et glassmonter, hvor du kunne legge på mynter for å tenne ett. Eller flere. Vi la på en for pappa, og så først etterpå at det kom til å lyse i…. Nøyaktig ett kvarter. Haha! Pappas «ta ett kvarter av gangen»-filosofi i praksis, rett der. Hvor perfekt var ikke dét.

Etter den lille seansen på toppen av Praha satt vi oss i solveggen og spiste is og tok en øl, før vi ruslet ned igjen.

 

Noe godt i glasset

Hej! Det er onsdag og jeg er stressa og anspent i hver minste lille celle i kroppen, herregud, har dere SETT værvarselet for Østlandet?! Det skal fosse ned fra himmelen, det skal lyne, tordne og det kan oppstå tornadoer (!!!), og det er med hånden på hjertet ikke mye jeg er redd for her i livet, men uvær? Da faller jeg sammen som et korthus og lar det være opp til andre å eventuelt plukke meg opp igjen. TORNADO!!!1 Jeg vil ikke!

Jeg har akkurat laget en kriseplan for meg selv og iverksatt noen nødtiltak, så jeg slipper å være hjemme alene når apokalypsen kommer i morgen kveld. Jeg gruer meg seriøst kvalm allerede, tjuefire timer i forveien. Neeei! Vil. Ikke.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle snakke om.

I dag slapp vi ny episode av podcasten «Møterommet«, som jeg er programleder for! Den handler om alkohol i arbeidslivet, og vi snakker med Michael Andreassen (åpen alkoholiker og programleder i P4) og den tidligere sjefen hans, Per Henrik Stenstrøm, om deres erfaringer.

Michael kollapset i studio i 2012, fordi alkoholen hadde tatt over livet hans – og Per Henrik var blant de som hjalp ham med å ta det tilbake igjen. Så sterk historie (jeg har tipset dere om boken hans før her), de beskriver den selv som «en solskinnshistorie fra svarte helvete».

Søk opp «Møterommet» der du lytter til pod og hør gjerne på episoden! Og for å sitere Michael: hvis du skal «kose deg med noe godt i glasset», driver du i praksis og ruser deg. Alkohol kan være gøy og sosialt og alt det der, men vi må ikke glemme det alvoret som ligger i det glasset heller.

Les også: Undergangen

Og én ting til, i stedet for å spørre andre om hvorfor de ikke drikker, spør heller deg selv:

Hvorfor drikker du?

 

Airbnb

Jeg sjekket ikke engang hotellprisene i Praha, før jeg hadde bestilt et rom (les: en leilighet) via Airbnb. Det er jo så billig! For tre netter betalte vi 2400 kroner totalt. 1200 per person. 400 kroner natta.

Du kan selvfølgelig bo enda billigere, enten på hostell eller gratis hjemme hos folk gjennom Couchsurfing, men det får være måte på til eventyr når jeg reiser med støvet (mamma).

Også så enkelt det er, Airbnb. Jeg ga beskjed til verten om cirka når vi landet, og han sa han skulle møte oss utenfor leiligheten en time senere. Og der stod han, da Google Maps omsider parkerte oss der vi skulle være.

Vi håndhilste, han geleidet oss inn, ga oss den infoen vi trengte (wifi-passord og hvilke nøkler som passet hvor), og ble borte. Og mer så vi ikke til han i løpet av hele oppholdet.

Her er leiligheta:

Airbnb

Vi kunne ha spist frokost hjemme, men de lave prisene ute gjorde at vi heller fant oss en ny, koselig kafé ute hver morgen.

Les også: Om å reise i en ødelagt verden

Leiligheta lå en halvtimes gåtur ned til gamlebyen, eventuelt et kvarter med trikk. Både trikk og undergrunnsbane lå like i nærheten, det var et hostell tvers over gaten og en døgnåpen butikk med alt du måtte trenge.

Vi spiste den første lunsjen på en kafé like nedi gata, Na Hlas, men den var full hver eneste morgen så vi fikk aldri frokosten vår der, enda så mange ganger vi prøvde. Doen i seg selv er forøvrig verdt en tur innom; sjekk tapeten! Og de hadde innstallert kvitrelyder óg.

Det jeg alltid ser etter når jeg bestiller overnatting gjennom Airbnb er gode referanser fra tidligere gjester. Renslighet er så viktig! Og det at verten er tilgjengelig dersom det skulle være noe. Ingenting å si på denne karen, han var like god som referansene ga meg forventninger om – smil.

Stedet het New Cozy Studio 10 min from Old Town, forresten. Verten het Jean-Paul eller Josef (medvert). Tilgi meg, men jeg er så fokusert på å si mitt eget navn at jeg aldri klarer å få med meg hva den jeg håndhilser på heter. Hyggelig var han, hvert fall!

Har du prøvd Airbnb?

 

Kapittel 5 av 12: mai

Kom mai, du skjønne milde, og du kom, og du fikk, ga faen og gikk. Det femte kapittelet av 2019 har vært kaldt og varmt, lyst og mørkt. Litt lysere enn jeg trodde det skulle være, for på fredag var det 365 dager siden jeg fikk beskjeden om at pappas kropp var i ferd med å gi opp. 365 dager siden jeg stod der i første etasje på kontoret og leste ordene som frøs verdenen min til is mens kollegaer fartet uvitende forbi. 365 dager siden jeg gikk inn i det jævligste venteværelse jeg noengang har befunnet meg i. Men hawaii-rosen har blomstret på ny og sola skinner, og mai var ikke så aller verst, den var faktisk ikke det.

Den forvirret meg med alle fridagene sine, jeg drakk ut èn av to bruder, bestilte bunad, var i København og Tsjekkia, ble intervjuet av Dagbladet, var full og fin (og full og dum), fikk noen nye arbeidsoppgaver på jobb igjen; jeg er en slags redaktør nå, spilte inn tre podcast-episoder og brukte fritiden med venninner og én til.

Nå er jævla juni her, og kroppen min støter den fra seg som et fremmedlegeme. Full av indre uro og en irritasjon jeg ikke aner hvor kommer fra. Men jeg tar det humøret jeg får, jeg! Det kan jo alltids brukes til noe, som å trene litt mer, og til å lage noen nye, aggresive broderier.

Hvordan var din mai?