Lykke

-Hva slags duftpinner har du nede på badet? spurte jeg forvirret da jeg kom opp i stuen igjen. Tre dager etter begravelsen, jeg vaklet som et føll rundt i verden og prøvde å gjenvinne balansen etter å ha mistet halvparten av grunnmuren min. Lukten på badet hennes fikk hjertet mitt til å banke raskere, det luktet akkurat som den kremen pappa hadde på seg de siste dagene han fikk leve, og jeg ble uvel av å kjenne den på ny – i et helt annet rom, i en helt annen tid, hvor pappa ikke lenger var en del av denne verden. En lukt jeg forbandt med et enormt tap og en uutholdelig sorg, var noen andres duft av velvære i eget hjem, det ble bare for sprøtt for meg.

-Det går bra altså, sa jeg og viftet bort bekymringen hennes.
-Det var bare litt rart å kjenne den duften igjen. 

Det lille displayet på lokaltoget viste 06:57. Jeg satt som vanlig med musikk på ørene, hodet lent mot vinduet og skulle falle tilbake inn i søvnen, for det er dét togturene inn til Oslo har blitt for meg; en behagelig forlengelse av sengen. Jeg snufset og åpnet øynene igjen med det samme. Der var den igjen. Lukten av pappas siste dager. Jeg satt meg opp i setet, kastet et blikk rundt i vognen, snudde meg rundt og prøvde å finne ut hvor duften kom fra, men det var umulig å si, det kunne være fra hvem som helst. Og det gjorde meg med ett sint. At hvem som helst bare kunne valse inn i vogna og lukte pappa – og minne meg på de verste dagene jeg har vært gjennom så langt i livet. Klokken er ikke syv engang, jeg prøver å hente noen fredelige Zzz’er til, og her kommer hvem som helst og sender meg rett tilbake til det levende marerittet. Faen ta deg, jeg orker ikke i dag!

Jeg vandret hvileløst rundt på flyplassen. Stoppet innom den interiørbutikken som alltid har så mye fint og unikt, hvor jeg alltid blir gående og sikle, men aldri legge igjen penger, for både kontoen min og verden blir litt finere når jeg kan drømme om å eie ting – fremfor å kaste penger rundt meg og kjøpe alt jeg får lyst på i et svakt øyeblikk. Jeg stoppet ved et bord med duftpinner og duftlys, jeg må snart ha en ny duft til det nye badet, kanskje de hadde noe. Navnene var så fine, det var duften av Skog, Øy, Fjell, Sjø, Hytta, Hygge, og jeg luktet meg gjennom de alle – med en nese som nesten var tett på grunn av forkjølelsen, men jeg kjente eimen allikevel. Jeg plukket opp den syvende krukka. Lykke, het den. Jeg tok av lokket, holdt den opp under nesen og tiden frøs til is.

Den duften igjen.

Duften til pappa fanget i en krukke med ordet «lykke» på. Jeg ble stående lenge, løfte krukken opp til nesen og ned igjen og tittet rundt meg, luktet en gang til. Og så smilte jeg. Duften minner meg kanskje om våre siste dager sammen, men den trenger ikke være en vond påminnelse. Heller et fint minne om det som en gang var, og kanskje det hele tiden bare var noen stille tegn sendt fra pappa – tegn på at han fortsatt er her, følger med meg, og på flyplassen på fredag sendte han meg litt lykke.

Jeg lurer på hvor duften din dukker opp neste gang, pappa.

 

Sjuk

Livstegn! November er hundre prosent kaos fra ende til annen, og vi er cirka halvveis og jeg er greit sliten nå. Av å pendle mellom tre-fire forskjellige hjem, av å måtte planlegge oppe i hodet mitt konstant fordi dagen etter og dagen etter det skal jeg dét og dét og dét, og jeg må innom leiligheta mi og sparkle noe, male noe, pakke om; nye klær, nye avtaler, nytt ustyr, glemte noe, må ned igjen, og opp igjen og hit og dit og tidlig opp og sent hjem, øl og sosialisering gjør meg ikke noe mindre sliten, men jeg må jo få med meg alt her i livet og hva mener du med «nei», egentlig, tror ikke jeg har det ordet i meg.

Snørremarie.net, blitt syk og da vet du

Nå, derimot, har jeg min første pust i bakken på en måned, hvert fall min første lille luke med alenetid; jeg er hjemme alene hos venninna mi i helga! Det har vært. så. nødvendig, de siste dagene har jeg vært heeelt på randen til å klikke, i mangelen av den stillheten og egentiden jeg er så altfor avhengig av. Uten å pynte på sannheten: jeg satt på flyet til København på torsdag, med to ved siden av meg som snakket, og snakket, og snakket, og snakket, og snakket, og jeg satt med øynene igjen og bet tennene sammen, kjente at neglene mine boret seg stadig hardere og lengre inn i underarmen min (au) fordi det var den eneste usynlige måten å få ut frustrasjonen/desperasjonen på, alternativet hadde vært å skrike eller slå til dem, SKJØNNER DERE NIVÅET JEG ER PÅ ELLER.

Jeg blir seriøst gal, og jeg innrømmer det gladelig, jeg TRENGER menneskepauser for å bevare sinnsroen til enhver tid. Så takk for at jeg får låne leiligheta i helga, og takk for at dere skulle reise bort <3 Neida (joda). Ilu!

Nå skal jeg spise frokost og overse forkjølelsen – jeg MÅ få malt taket på badet før de kommer og legger fliser til uka. Skrives plutselig igjen!

Hvordan går det med dere? Eksamener? Stress? Chill? Status på livet, plz!

 

Pappajente

Jeg har alltid vært en pappajente. Helt siden jeg var ny i verden, og vi to lå på stuegulvet hjemme og sov; du med den vesle hånda mi trygt i din, klar for å leie meg gjennom livet.

Jeg skulle så gjerne hatt hånda di her lenger, pappa.

Men jeg er takknemlig for den tiden vi fikk sammen. Full av gode minner, lærdom og latter.

(…)

Jeg har alltid vært en pappajente.

Helt siden jeg var ny i verden, og til jeg ble stor og vi to lå ved siden av hverandre igjen, for aller siste gang.
Jeg med den gode, trygge hånda di i min – alt annet enn klar for å leie deg ut av livet.

Men du skal få hvile nå, pappa.

(…) Vi kommer til å savne deg så ufattelig mye, men styrken din har gått i arv og vi skal klare oss, vi
– med deg i tankene våre.

__________________________________
Utdrag fra minnetalen jeg holdt i begravelsen.

I dag er det fire måneder og 18 dager siden jeg ble tvunget til å slippe hånda di, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Av og til med tårene og fortapelsen bare én tanke unna.

Men ikke i dag. Ikke i dag. Etter en berg- og dalbane av noen måneder kjenner jeg meg plutselig helt rolig, som om hånda di har plukket opp min igjen, og du fortsatt leier meg gjennom livet – bare fra et litt annet sted.

 

Tinder-dating

«Kan du ikke skrive litt om Tinder-dating, Marie? Virker som du har litt erfaring!» 

Ja, jo, jeg har jo det. Overraskende mye, faktisk, til å være folkesky og introvert.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til den appen, den er overfladisk og fæl, men samtidig har jeg bare gode erfaringer fra de møtene jeg har dratt på. Uten sveipingen hadde jeg for eksempel aldri funnet han som fikk meg til å le, da livet ville det motsatte.

Tinder

Jeg legger aldri mye i det, verken i samtalene på chatten eller i forventningene før et første møte. Jeg forventer ingen verdens ting, egentlig, og kaster meg bare ut i det med åpent sinn. Utfordrer meg selv sosialt, og går litt i samme modus som jeg er i når jeg reiser alene rundt i verden; disse menneskene kjenner meg ikke, så jeg kan spille litt mer utadvendt enn jeg er, snakke litt mer enn jeg vanligvis gjør, og selv om den riktige kjemien ikke er der – ender det alltid opp med å bli en hyggelig eller morsom kveld. Jeg er den første til å forhåndsdømme alle som er på Tinder, men herlighet – jeg blir positivt overrasket (nesten) hver gang. Det er veldig mange fine folk der ute! At jeg tiltrekker meg dem med å konstatere at jeg «ikke liker folk» fascinerer meg veldig, men de dukker da opp.

Noen ganger blir ett møte til to eller tre, andre ganger forstår begge at dette ikke var noe og så snakkes vi helt enkelt aldri igjen, uten noe videre seremoni, og en sjelden gang finner jeg et menneske jeg liker såpass godt at vi fortsetter å henge i månedsvis – helt til den ene eller andre finner ut at det ikke kan bli noe mer, og så gir vi oss mens leken er god.

Jeg vet ikke, det er sånn Tinder fungerer for meg. Og det fungerer bra, det å ikke legge så mye i det og være åpen og nysgjerrig. Jeg møter fine folk, får morsomme kvelder og interessante samtaler, og hvis den rette dukker opp – så gjør han vel det, om det er via en app eller noe annet får tiden vise.

Har du noen erfaringer med nettdating?

 

Svar på spørsmålsrunden del ll

Fortsettelse fra dette innlegget

Hvordan henter du deg inn på en dårlig dag?
Jeg tillater meg selv å ha en dårlig dag, så lenge jeg bare trenger.

Her om dagen våknet jeg opp og kjente at DETTE blir en bedriten dag, og i stedet for å gjøre det jeg vanligvis ville ha gjort; jobbe med å prøve å snu det, tenkte jeg bare… vet du hva, Marie? Det ER faen meg en bedriten dag – og det er helt greit. Sett på sint musikk, drep de rundt deg med blikket ditt, ikke lat som om livet er en gave for noen dager kjennes det faktisk mer ut som en practical joke, eller en ren forbannelse, og det er hundre prosent lov å være sur og lei.

Jeg har sluttet å prøve å overstyre egne tanker og følelser. Det pleier å gå over av seg selv, enten ved hjelp av tid, musikk, små, fine ting som tilfeldighetene serverer meg (feks et smil fra en fremmed – som lyste opp en mørk dag sist uke), eller menneskene jeg omgås med. Og trening, eller en tur i skogen. Men da skal jeg ha lyst til å gå tur i skogen – jeg skal ikke gå bare for å prøve å bli glad igjen, jeg er ferdig med «operasjon bli glad igjen». Nå er det «få det ut» som gjelder, og dét i seg selv gjør en dårlig dag litt bedre, hvert fall for meg. Det å tillate seg å være nedfor. Jeg behandler i grunn meg selv som jeg ville behandlet en venninne på en dårlig dag; kaster meg inn i flommen av banneord og frustrasjon, griner om jeg må, og gjør ALT ANNET enn å være den irriterende positive og optimistiske «DU HAR JO SÅ MYE Å VÆRE GLAD FOR, DETTE ORDNER SEG :):):))»-dritten som bare gjør vondt verre.

Jeg dyrker ikke de dårlige dagene, bare så det er sagt. Men de dårlige dagene kommer, det gjør de for hver og en av oss, det er sånn det er å være menneske, og jeg lar dem pent passere med alt de drar med seg av banneord, tårer, tanker og følelser. På sikt tror jeg det er mer skadelig å skyve alt til side og tvinge frem godt humør når du innerst inne er nede, enn å omfavne de dårlige dagene.

Jo, og så bruker meditasjonsappen «Simple habits», som jeg har nevnt for dere tidligere. Den minner meg på at tanker bare er tanker, og den hjelper meg å bli bevisst på alt som rører seg i meg – av godt og vondt.

Sånn, verdens lengste svar på et spørsmål som sikkert var ute etter noe positivt, men mitt nye jeg får det faktisk bedre de dagene jeg gir meg selv medfølelse og omsorg og tillater meg selv å ha det kjipt. Og hei – de gode dagene blir enda bedre når du først har vært gjennom de dårlige, sant?

Hvordan har du det i dag?
Ganske bra, takk som spør <3 Det har vært en kul dag på jobb, jeg var innom leiligheten og så at badet går fremover, bor på den digge sofaen med evig tilgang på pepsi max igjen, og har fått noen timer for meg selv.

Kan du fortelle litt om badoppussingen? Hvor mye kan man gjøre selv? Er det vanskelig? Og ca prislapp? Hva er dyrest? Har veldig lyst til å pusse opp et slitent bad selv, men har ikke en superbror å spørre, så søker råd her.
Ja! Jeg tok rivingen selv, bare – det var ikke vanskelig, hvert fall ikke på mitt bad hvor jeg bare hadde gipsvegger. Og så skal jeg male taket, og et par andre småting som broren min har trua på at jeg klarer (kjenner han meg i det hele tatt egentlig? LOL neidajoda). I tillegg henter jeg materialer fra butikkene selv, alt av fliser og speil og møbler, så jeg sparer litt der + at jeg kjører ting på dynga (gipsveggene, dassen og den gamle dusjen). Resten har jeg overlatt til proffene.

Jeg hører jo at andre klarer å legge fliser selv, men jeg vet at jeg aldri i livet hadde klart å få det rett og pent, haha. Det dyreste er flisene og all jobben bak (membran, våtromsplater og jegvetikkehva), tror jeg. Men prisen kommer jo veldig an på størrelsen på badet ditt, og hva som skal gjøres. Jeg flytter feks hele sluket mitt – og da blir det en del dyrere på grunn av jobben med rør og helvete. Mitt bad på cirka 4 kvm kommer på over 100 000 kroner, men jeg gjør ALT, da (legger varmekabler, nytt gulv, bygger opp veggene på nytt, vegghengt do etc). Hvis du vil ha det billigst mulig – sørg for at oppussingen innebærer minst mulig jobb, hilsen min bror.

Har du noen interiørstil på det nye badet?
Hm, litt vanskelig å si, jeg har liksom plukket litt her og litt der, vet ikke om stilen min har et navn…? Det blir hvert fall betong-ish på veggene, lyst gulv, stooort rundt speil og sort dusj! Gleder meg til å vise dere!

Hva driver du med for tiden?
Det går stort sett i jobb og venninner, oppussing, legge ølplaner med mennesker jeg ikke har møtt på lenge, jeg skriver en sak for Heimevernet, trener litt og prøver å ta vare på meg selv så godt jeg kan.

Kommer du tilbake på SnapKollektivet?
Jeg har ikke bestemt meg enda, først skal jeg ha pause til over jul – og så tar jeg det derfra.

Drømmereisemål som du enda ikke har besøkt?
Tibet, Alaska og Mongolia!

Del tre kommer plutselig – takk for at dere har sendt inn så mange spørsmål, jeg STORkoser meg med å svare <3

 

Innboksen

«Pappaen din fortjener kun det beste!»

«Husk farsdag!»

Om farsdagen blir tøff i år? 

«Du glemmer vel ikke bort pappa? Finn den perfekte farsdagsgaven!»

«Vi har gavene til far. Husk farsdag på søndag!»

Nei. 

«FARSDAG: gjør stas på faren din!»

«Här hittar du vår guide till de bästa gåvorna för fars dag!»

Farsdagen skal gå fint.

Det er i bunn og grunn bare (enda) en kommersiell dag hvor handelsstanden spiller på kjærligheten vi har til fedrene våre, for å få oss til å handle enda mer. Jeg trengte aldri den ene dagen i året for å vise hvor glad jeg var i han, og det faktum at jeg nå drukner i e-poster fra butikker som skal ha meg til å kjøpe gaver til han gjør ingenting fra eller til. Jeg våkner opp til en verden uten pappa i hver eneste dag, jeg trenger ingen påminnelser for å kjenne på den tomheten. Den og savnet er der – uansett hvordan innboksen min ser ut.

Neida, farsdagen skal gå fint.

Det er verre med de 364 andre dagene, de helt vanlige dagene som bare kommer og går, og tar meg lenger og lenger vekk fra den dagen jeg fremdeles hadde en pappa.

 

Fem uker


Cape Town, Sør-Afrika, 2012

Skulle bare gratulere noen med dagen, resulterte i en løs invitasjon til Afrika, jeg tror faktisk det var jeg som ba meg selv ned, men han svarte jo «alltid hyggelig med besøk», og da er det egentlig gjort, saken er biff, grillene i hodet mitt er overtent og omringet av bensinkanner på nippet til å velte, og mentalt har jeg allerede pakket kofferten, planlagt reiseruten og ryddet kalenderen.

I 2019 har jeg for første gang i (voksen)livet FEM UKER MED FERIE (!!!!), og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg i iveren etter å finne noe å bruke dem på. Jeg vil så mye, så mange steder, og blir helt svimmel av friheten og alle mulighetene. Å kjenne noen som tilfeldigvis har en plass i Afrika gjør det litt lettere, men to uker der betyr tre uker et annet sted, og hvor i all verden skal jeg reise??? Åh!

Har dere sommerplanene klare? Eller andre reiseplaner dere vil dele? Fortell, fortell!

 

Svar på spørsmålsrunden

Jeg var så sikker på at spørsmålsrundenes tid var forbi, men herlighet – så mange det kom inn! OG SÅ GØY, jeg elsker å svare på spørsmål. Så her komme første del:

Hva er din favorittmiddagsrett?
Alt hun med foten lager, mammas hjemmelagde pizza og pannekaker, og thai-suppa til Carina. Lista kunne vært mye lenger, egentlig, la oss bare si at jeg elsker mat. Alt unntatt kjøttpudding.

hvorfor sluttet du i snapkollektivet?
Jeg har tatt pause i første omgang, fordi det ble mer stress enn glede. De andre jentene står på, gjør masse i kulissene og er så flinke, mens jeg følte meg mer som et daukjøtt som ikke bidro med noe som helst, annet enn å snappe på dagene mine, og det føltes ikke riktig, bare vondt i samvittigheten. Og så føler jeg kanskje at jeg har «delt ferdig», det blir bare gjentakelser hver runde – om de samme gamle tingene. Jeg trenger en pause for å se om jeg kan finne igjen motivasjonen og gnisten – eller om det er på tide å gi seg helt.

er du generelt åpen om følelser og slikt?
Jeg trodde jeg var det, men i år har jeg lært at jeg kanskje ikke er så åpen som jeg trodde? Jeg syns følelser er dritvanskelig, hvert fall når det kommer til å uttrykke dem (annet enn skriftlig). Jeg blir for eksempel dritglad – men klarer sjeldent å vise det, med mindre jeg er alene. Det samme når jeg blir sint eller lei meg. Jeg kan også føle mye for en person, men sier det aldri til vedkommende – jeg tror jeg aldri har sagt «glad i deg» til noen, uten å nærmest spytte ut ordene eller gjøre til stemmen når jeg sier dem, tulle de bort på en måte. Hvis noen sier at de er glad i meg, er det beste jeg klarer en «ja, deg og!» tilbake, med et stressa smil.

Jeg er åpen om tanker, og kan snakke om følelser hvis jeg har en viss distanse til dem, eller på et veldig overfladisk nivå, men utover det – lukket.

hvordan går det egentlig med deg?
Det spørsmålet <3 Jeg vet ikke helt, det går vel bedre, men det svinger så veldig. Noen dager er jeg energisk og blid, har til og med noen lykkelige øyeblikk, mens andre dager er jeg helt tom, tung og nedstemt. Jeg sliter litt med å finne «tilbake til meg selv» – og det i seg selv er kanskje hovedproblemet; jeg vil så veldig gjerne tilbake til den jeg var før sommeren, men dit kommer jeg jo aldri igjen, av åpenbare grunner. Så det er vel det jeg står i nå; erkjennelsen av at jeg aldri kommer til å bli den jeg var. Jeg må akseptere at livet er annerledes, at JEG er annerledes, og bli kjent med meg selv på ny. Og det er ikke så himla enkelt.

Hva gleder du deg mest til akkurat NU?
Jeg gleder meg til alle jobbreisene fremover, til det nye badet er ferdig, til husfest med kollegaene mine, til familiebursdager og til desember, hvert fall den 1. – 23., jeg elsker førjulstiden. OG til nyttårsreisen med mamma! Herregud, det er mye å glede seg til <3

Hvordan står det til med deg og kjærligheten?
Hvis ‘kjærligheten’ = forhold og menn, er svaret; fri som fuglen og happy med dét.

Hvor henter du inspirasjon fra?
Musikk gir meg veldig mye, bøker og people-watching. Og reiser. Og sånn skrivemessig; følelser, ironisk nok.

Hvilket innlegg er du mest fornøyd med på bloggen dette året?
Kult spørsmål! Jeg er fornøyd med «Bare Marie». Fordi minnet fra den kvelden er så fint, og fordi den følelsen var så deilig.

Ostepop eller potetgull?
Potetgull! Ostepop, eller englebæsj som det heter, lukter så fis.

Vin eller øl?
Det spørs på settinga, jeg drikker øl hvis jeg er ute eller på festival, og vin hvis jeg sitter hjemme med venninner eller spiser en bedre middag.

Hvor går den neste reisen?
København, Stockholm og Frankrike med jobben, og så Amsterdam med mamma og muuuligens Sør-Afrika igjen til året.

Når du sparer penger, sparer du til spesifike ting? Har du typ en reisekonto og en «pusse opp bad» konto?
Egentlig ikke, jeg har alltid hatt en sparekonto hvor jeg bare sparer så mye jeg kan, uten mål og mening, og det var jeg veldig glad for da jeg plutselig bestemte meg for å reise jorda rundt. Da hadde jeg allerede spart opp – uten at jeg visste at det var DET jeg kom til å bruke alle pengene på. Det eneste jeg sparer spesifikt til er mamma (jeg lånte litt penger av henne for å få råd til leiligheta, snart nedbetalt!), bunad (jeg vil ha det til 30-årsdagen min) og pensjon (sparer i fond). Resten av sparingen min bare gjør jeg fordi jeg elsker å spare.

Del to kommer senere! Kommer dere på flere spørsmål er det ikke for seint å legge igjen noen 🙂

 

Bartebyen og hjertebank

Middag og vin og en flere timer lang god samtale på Spontan vinbar, opp i dag til Nyhetsmorgen på P2 og frokost på hotellet, før vi gikk til Gjensidige-kontoret og spilte inn en trivelig podcast, og ut i regnværet igjen for en chilli-kaffe fra Dromedar kaffebar. Beste kaffen jeg har smakt, hellige dritt – så god!

Trondheim leverer for andre gang, sist jeg var her var i 2014, da jeg jobbet som promotør for Narvesen og kjørte Norge rundt alene i en hvit kassebil. Jeg kunne ønske jeg hadde mer tid til å oppleve byen på nytt, fire år eldre og klokere, men det får bli en annen gang. Nå er jeg på vei til flyplassen – i kveld venter festpremiere på Bohemian Rhapsody med mine midlertidige samboere i Moss <3

(Håper jeg kommer meg hjem i live, hilsen dramaqueen, men jeg har hatt sånn sting i hjertet, vet dere? Sånn der hvor det gjør vondt hver gang man trekker pusten, som om en klo lukker seg rundt den bankende muskelen på størrelse med en knyttneve, og det kjennes ut som om den ikke får plass nok der inne. Jeg har hatt sånn helt siden i natt, og det har blitt bedre i løpet av dagen, men det vil liksom ikke slippe taket. I følge Google (jada jeg er en av dem) kan det være at jeg har pustet feil over lengre tid, jeg puster øverst i brystkassa i stedet for å puste med magen. Note to self; pust med magen).

 

Kapittel 10 av 12: oktober

Farvel, oktober. Måneden hvor jeg tok et steg ut av Snapkollektivet etter to år på snapper’n, hvor vi spilte inn en podcast om psykisk helse i arbeidslivet og markerte Verdensdagen for psykisk helse ved å kjøre en liten kampanje på jobb. Måneden hvor badet mitt forsvant, og storebror sakte men sikkert begynte å gjøre klart for å bygge det opp igjen, mens jeg flyttet ut fra mitt eget rede – og inn i tre andres, og fikk et hav med venninnetid i samme slengen. Jeg har intervjuet soldater som deltok under 22. juli, vært på kino, vært sammen med familien, fikk vite at jeg er finalist (!) i en «Årets medarbeider»-kåring på jobben, var med på filminnspillingen til Joakim, og jeg har hatt det både fint og kjipt i oktober, mest fint, tror jeg, det er bare litt vanskelig å si helt sikkert akkurat i dag.

Hvordan var deres oktober på en skala fra 1-10?