Lørdagsliste

1. Det beste med denne uken:

Venninner <3

2. Det verste med denne uken:

Kommer faktisk ikke på noe? Uka har i grunn vært så fin den kan være.

3. Dette tenker jeg mye på:

Pappa og døden

4. Dette har jeg på meg:

5. Dette hører jeg på:

Moddi – Army Dreamers

6. Dette ser jeg på:

Snikskytter (Netflix) har endelig sluppet nye episoder! Så det er det det går i om dagen. Pluss The Wire (HBO) som han og jeg ser på. Og så så jeg ferdig Blank (NRK) på to dager denne uka, den ligner litt på Skam – bare med litt eldre karakterer.

7. Dette gjør jeg i dag:

Så langt har jeg bare stått opp, spist frokost og sminket meg og straks skal jeg opp til brura og så drar vi til Rygge for å prøve kjoler. I kveld blir det øl i Moss, når han er ferdig på jobb.

8. Dette irriterer meg i dag:

At jeg ikke har bil, jeg vil til Sverige før Vinjerock!

9. Dette spiser jeg i dag:

Rundstykker med nøkkelost, hva resten av dagen serverer gjenstår å se

10. Morgendagens planer:

VM-finale!!!!!

Dere æ?

lista er funnet hos nettenestea.com

 

Forandringer

FØR:

ETTER:

Jeg fikk et akutt behov for å ommøblere stua i går, flytte rundt på ting og forandre alt, og jeg begynner å ane et mønster, for akkurat sånn her holdt jeg på den julen pappa ble så dårlig, og da det ble slutt med fin fyr. Hvis livet absolutt skal ommøblere og forandre alt, skal faen meg jeg óg, hæ?

Hva syns dere? Jeg var usikker i starten, men jeg tror jeg liker det. Selv om TV’en er litt VEL langt unna for en stakkars nærsynt.

Apropos forandringer, og jeg vet Internett sier at man ikke skal ta store beslutninger når man er i sorg, men det skader jo ikke å ta en titt? Jeg har bedt meg selv på visning til uka! Bare for å ha gjort det, sett det, og jeg vurderer jo eeegentlig ikke å flytte meg en millimeter, men jeg kommer til å angre hvis jeg ikke engang stikker hodet inn. Så får vi se.

I kveld skal jeg ikke en dritt, i morgen skal jeg bli med brura og prøve brudekjoler! SÅ stas, jeg elsker å være forlover og neste sommer skal jeg være det for to. Herregud, det er jo den største æren man kan få som venninne. Det føles ut som et lite frieri i seg selv.

Håper dere får en fin helg, superhær, vi skrives plutselig igjen <3

 

Det er rart

De to her kom drassende på en flaske vin, klemmer og blomster til meg i går, og vi lagde taco sammen og oppdaterte hverandre på livet (og døden) og så på fotball og lo og jeg er så takknemlig for de menneskene jeg har rundt meg i livet, som bare er seg selv og lar alt være som før selv om ingenting er som før.

Så.

Jeg er tilbake i jobb, midt i sommerferien til de fleste, så det ble en myk start med en stille innboks og få mennesker å forholde meg til, og det er i grunn deilig.

Dagene fortsetter å gå og jeg rusler sakte men sikkert etter mens jeg svever inn og ut av tankedypet, det vanskeligste er å få tak i virkeligheten, det at han faktisk er borte. For godt. Tanken ER der jo, men den virker så overfladisk, så fjern, selv etter begravelsen, selv etter å ha sett ansiktet hans på folderen i kirken, og navnet hans på korset ved graven.

Fra ventesorg til det å vente på sorgen. Eller så har den allerede kommet, uten at jeg skjønner det selv.

Rart er det, hvert fall, alt sammen. Men dagene går, og jeg kommer sakte men sikkert etter.

Nå får jeg besøk igjen, så vi skrives senere. Heia England!

 
 

En ny normal

Jeg tror ikke jeg har vært på kontoret siden bursdagen min? Nei, det kan jeg ikke ha vært. Det er drøye to uker siden, men kjennes ut som fjorten år og dag. I går dro jeg dit igjen, til kontoret. Min første buss-for-togtur mot en «normal» hverdag, et helhjertet forsøk på å gjenoppta livet etter døden.

Herregud, hvordan gjør man det? Kan noen fortelle meg hvordan man GJØR det?

Hvordan svarer jeg på overfladiske «jaja, går det bra?«-spørsmål i heisen fra mennesker som ikke vet? Juger «Ja-a, det gjør jo det…«, mens kropp og sjel skriker det motsatte, men jeg er på jobb, jeg kan ikke lempe elendigheta over på ethvert menneske som uvitende stiller et uskyldig spørsmål i en heis.

Hold maska. Smil. Pust.

På tirsdag gravla jeg min elskede pappa, på onsdag fikk jeg ny vaskemaskin og på torsdag satt jeg på kontoret (og brukte altfor lang tid på å skrive en altfor kort artikkel som ikke engang ble bra).

Hvordan gjør man det?

Hvordan skal jeg klare å tre ut av – av mangel på et bedre ord; den dødsbobla jeg har befunnet meg i den siste måneden, og inn i en normal hverdag igjen?

Jeg beveger meg rundt i et kontorlandskap hvor alt er som før, og JEG vil være som før, en del av meg vil så gjerne bare gli tilbake inn i det som var, til det normale, mens den andre delen av meg er lammet og fortviler fordi livet nå skal gå videre – uten at pappa er med i det.

Det er det som er den nye normalen. Den jeg må lære meg å leve med. Uten at noen kan fortelle meg hvordan.

I dag, fredag, ble jeg hjemme igjen.

Vi prøver igjen til uka.

 

Kapittel 6 av 12: juni

Juli. Tenk at det har blitt juli allerede, jeg la ikke engang merke til at juni passerte. Jeg var så oppslukt i hvert eneste øyeblikk vi fremdeles hadde en pappa, at tid og sted den siste måneden bare sluttet å eksistere; alle junis tredve dager er en eneste stor grøt, sett i retroperspektiv.

Hvordan oppsummerer man noe sånt?

Jeg trodde jeg visste hva ventesorg var, inntil mai bikket juni og sanden i timeglasset plutselig ble så tydelig, så gripbar – uten at vi kunne stoppe den fra å renne ut, og uten at vi kunne se når aller siste sandkorn kom til å falle gjennom. U-ut-holde-lig, hvis jeg skal beskrive en helt ubeskrivelig situasjon.

Dro til Tyrkia som planlagt i begynnelsen av måneden, men måtte avlyse den militære utvekslinga, avlyse hverdagen og alt den innebar, og sjefen min har vært så enestående oppi alt. Er, fremdeles.

Jeg bikket 28 år uten å feire, klamret meg til han som får meg til å le, til støtten fra venninner og ukjente, til min nærmeste familie, og var hos pappa till the bitter end.

Helt til alt ble stille.

Seks dager senere dro storebror og jeg på Eminem-konsert, så absurd timet at jeg nesten mistenker at det óg var en siste honnør fra pappa. Hvert fall da tenåringshelten vår stod der fremme på scenen og sa «raise your hand if you’ve ever lost someone you loved», og broren min og jeg stod der side om side med hver vår arm i været og bare…. Her står vi, pappa. Begge to.

Helt ærlig? Juni var et helvete. Men selv helvetet kan være et fint sted med de rette menneskene rundt seg, det vil si familien min, og de små øyeblikkene vi hadde underveis kommer jeg alltid til å huske. Det kan storme så mye det vil i det vesle opphavet mitt, vi kommer oss alltid styrket gjennom det.

Vi gjør det.

Denne gangen også.

 

Vakuum

en uke

Jeg hadde en klar forestilling av sorg, og hvordan den skulle være. Litt sånn som på film; fullstendig oppløst i tårer, ingen matlyst, søvnløse netter, så vondt i sjela at smerten blir fysisk, ute av stand til å fungere, ute av stand til å finne mening i livet, ute av stand til å stå opp om morgenen.

Så. Si meg.

Hvorfor klarer jeg å stå opp hver morgen? Hvorfor synger jeg fortsatt i bilen? Hvordan kan jeg le? Hvorfor griner jeg ikke mer? Hvordan kan jeg spise? Hvorfor sovner jeg hver kveld?

Jeg gråter nesten ikke. Jeg føler ikke noe som helst. Jeg bare eksisterer og beveger meg rundt som et hvileløst skall. Vet ikke hvor jeg skal, hva jeg skal gjøre, hva jeg vil, og når en dag har gått husker jeg knapt hva jeg har gjort, hvem jeg har møtt og hvor jeg har vært. Så på én måte fungerer jeg vel ikke, men hvor er tårene mine? Hvorfor reagerer jeg ikke? Hvor lang tid skal det ta før denne apatiske bobla jeg befinner meg i sprekker?

Til uka er det begravelse. Jeg gruer meg så jævlig. Det blir så endelig, så definitivt. Men det er vel det jeg trenger for å våkne.

vil jeg egentlig våkne?

 

Beautiful strangers

Det tok noen dager før jeg orket å fortelle hele verden om at pappa er død.

Pappa er død.

Fy faen, for en jævlig setning å skrive! Jeg skjønner det fortsatt ikke. Jeg vet det jo, men jeg skjønner det ikke.

Prøver igjen:

Det tok noen dager før jeg orket å fortelle, jeg gruet meg til tsunamien av hjerter, kondolanser og medfølelse, som jeg så for meg at ville komme, jeg tenkte den ville ta knekken på meg. Og helt ærlig, det gjorde den nesten, men på en god måte. Herregud, dere. Jeg blir så rørt, og overveldet, og jeg begynner nesten å grine av hvert ord dere legger igjen – selv om jeg ikke orker å svare leser jeg alt sammen, jeg hører på alle sanger dere sender, snapper og quotes og dikt, og det betyr så mye at dere tar dere tid til å skrive, selv om vi ikke kjenner hverandre. Det rører, og det varmer. Jeg ville bare si det.

Tusen takk <3

Nå er jeg på vei til Oslo, broren min og jeg skal på eminem og timinga kunne ikke ha vært noe bedre – oppi alt. Oss to og noe annet å tenke på for en kveld. Jeg gleder meg!

Håper dere har en fin helg, superhær <3 Takk for at dere er her!

 

En siste hilsen

Hawaii-rosen min har aldri vist tegn til å blomstre på ny. Planter og blomsterstell er liksom ikke min sterkeste side, og i månedsvis har den bare stått der med bladene sine og ventet på bedre tider – uten noe løfte om nytt liv, nye farger.

Men da jeg kom hjem igjen til leiligheta etter å ha tatt farvel med pappa, stod den plutselig så gul og fin, akkurat da – akkurat der. I vinduskarmen ved siden av bildet av han og meg. En siste hilsen, tenkte jeg og smilte.

Akkurat som ringen rundt solen – solfenomenet «halo» – som åpenbarte seg på himmelen bare noen timer etter at han hadde forlatt oss.

Jeg er ikke så troende av meg, men jeg liker å tenke at det var deg alt sammen, pappa. En ring til mamma, ett glemt minne til broren min, og en blomst til meg.

Selv døden klarer du å forvandle til noe litt finere enn den i utgangspunktet er.

Du var enestående sånn.

Du var enestående.

Punktum.

 

Stillhet

24. juni 2018

For første gang i livet finner jeg ikke ordene. Det er som om jeg ga de siste jeg hadde til deg før du dro, der vi lå helt stille i natten og jeg fikk tømme hjertet mitt i fanget ditt for aller siste gang.

Jeg håper du tok de med deg, pappa. Ordene.

Jeg har hvert fall tatt vare på dine, og de blir med meg til den dagen jeg kommer etter deg.

Sov godt så lenge.

verdens beste pappa.