Pause

Det er så rart å se hvordan verden bare går sin gang rundt meg, helt uanfektet.

Bilene som passerer meg på gata, mennesker som haster forbi, jeg scroller meg gjennom mil på mil med bilder på Facebook, av båtturer, ungdomsskoleavslutninger, festivaler, øl på brygga, solnedganger og nyskapte sommerminner; venners liv som bare leves sånn helt uten videre, mens mitt eget har stoppet helt opp.

Jeg står her og ser på at verden spinner videre, uten meg, og blir både fascinert, provosert og takknemlig.

Fascinert over at vi befinner oss på en og samme planet, jeg med min pauseknapp og alle andre som har satt på både play og fast forward; de farter hit og dit og driver på med sine ting, seg og sitt. Helt uanfektet. Og her står jeg – på stedet hvil, og bare ser på og lar meg fascinere.

Provosert over at alle tilsynelatende bare lever videre som om ingenting har skjedd, enda jeg vet godt at det i deres verden ikke har skjedd en dritt, for det skjer i min, men vi lever jo i en og samme verden alle sammen, og hvordan kan de bare fortsette som før når ingenting er som før? SE PÅ HVA SOM SKJER HER DA, MENS DU SITTER DER PÅ BRYGGA OG DRIKKER ØL!

Og takknemlig. Fordi verden tross alt går videre. Jeg finner en slags fattig trøst i at kassadama på kiwi bare ser på meg med et tomt blikk, slik hun ser på en hvilken som helst annen kunde, og spør om jeg vil ha pose, noe så alminnelig og normalt i en tid hvor ingenting er som normalt. Takknemlig fordi den verden som bare går sin gang forblir den samme gamle, helt upåvirket av det som skjer i min, og det trenger jeg at den er – den samme gamle altså – når tiden er inne og jeg er klar for å trykke på play igjen, jeg òg.

Takknemlig for at solen går ned, akkurat som før, som om ingenting har skjedd. Selv om ingenting er som før, og ting skjer. Men solnedgangen, den forblir den samme.

 

Hvis jeg var

Hvis jeg var et land, ville jeg vært Kazakhstan
Hvis jeg var en måned, ville jeg vært mai
Hvis jeg var en dag i uken, ville jeg vært fredag
Hvis jeg var en tid på dagen, ville jeg vært skumring
Hvis jeg var en årstid, ville jeg vært våren så jeg kan tine opp menneskeheten etter en lang, kald vinter
Hvis jeg var et sjødyr, ville jeg vært en havskilpadde
Hvis jeg var en retning, ville jeg vært nord
Hvis jeg var en ting i et hus, ville jeg vært en lysekrone

Hvis jeg var en drikke, ville jeg vært mangojuice
Hvis jeg var et tre, ville jeg vært et kirsebærtre
Hvis jeg var en blomst, ville jeg vært en forglemmegei
Hvis jeg var en værtype, ville jeg vært troperegn
Hvis jeg var et musikalsk instrument, ville jeg vært et piano
Hvis jeg var en farge, ville jeg vært petrol
Hvis jeg var en følelse, ville jeg vært en forelskelse
Hvis jeg var en frukt, ville jeg vært en passjonsfrukt
Hvis jeg var en lyd, ville jeg vært en bris i trærne
Hvis jeg var en matrett, ville jeg vært en pannekaker
Hvis jeg var en smak, ville jeg vært smaken av sjokomelk
Hvis jeg var en sang, ville jeg vært Vidda av Ole Edvard Antonsen
Hvis jeg var et par sko, ville jeg vært converse
Hvis jeg var en Barne-TV-figur ville jeg vært Ronja Røverdatter

Hva med deg?

 
 

Bursdag!

Tusen hjertetarmelig takk for alle gratulasjoner i dag! 28 år og verdensmester!

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg glad – sånn på ordentlig – men idag har jeg faen meg smilt. Sånn på ordentlig.

Dagen startet med han, fortsatte med at jeg kom på jobb, til en skrivepult full av ballonger, søtsaker og varm kaffe og en bursdagshilsen skrevet på tavla på kontoret, og jeg har fått klemmer og sjefen spanderte lunsj og Narvesen sendte meg en gave i appen og alle hilsener i sosiale medier og tekstmeldinger, og klovner i kamp skal varme opp for eminem neste lørdag og alle disse dryppene gjennom hele dagen har holdt meg svevende på en rosa sky. Glad og takknemlig, sånn på ordentlig.

Nå er jeg på vei hjem fra jobb og han som får meg til å le skal ta meg med ut på middag, og jeg kunne ikke ha fått en bedre bursdag – tross alt. For skyen har vært regntung og helsort i ukesvis, og idag er den svevende og rosa, og jeg trengte det, for å samle krefter til neste storm.

Tusen takk! Sånn på ordentlig.

 

Jeg vil skrike

Den scenen i filmen Matilda, hvor lille Matilda blir plassert i en stol og faren holder hardt i hodet hennes – tvinger henne til å se på TV mot hennes vilje? Sånn føles det. Akkurat sånn. Og i dag er jeg sint. Den type sinne som gir meg en overveldende trang til å skrike, slå, klore og knuse ting, for noe holder hodet mitt og tvinger meg til å være vitne til noe jeg ikke vil, og jeg vil bite, skrike og slå meg løs fra det harde grepet, men det nytter ikke for det finnes ingen utvei.

Jeg er Matilda og blir tvunget til å se på TV mot min vilje, men raseriet mitt gjør ikke – i motsetning til Matilda sitt – så tv-en eksploderer og problemet bokstavelig talt går opp i røyk og blir borte. Raseriet mitt er nytteløst, og jeg blir pent nødt til å se på dette forbanna helvetet, helt til tv-en går i sort av seg selv.

Og ingen vet hvor lang tid dét vil ta, og alt jeg vil er å skrike.

 

Copy paste

Hej! Helg igjen, en slags copy paste av den forrige; solskinn, frokost ute, vondt i magen, filmkveld med mamma og klemmer på pappa.

I natt hadde jeg søvnparalyse igjen, våken og sovende på en og samme tid, knusende klar over at alt som skjer rundt meg i mørket er hallusinasjoner – men jeg blir lammet av frykt og ubehag allikevel, der jeg ligger og slåss mot mitt eget sinn. Redningen denne gangen ble å fysisk vri og sprelle meg ut av lammelsen til jeg våknet helt, jeg måtte gjenta det her sikkert 3-4 ganger før jeg endelig klarte å sovne rolig – uten å bli paralysert på ny. Herlighet, så merkelig den tilstanden er, haha. Fascinerende og skremmende samtidig.

Planene for helga er å besøke broren min og familien hans, og så hente bff og ta henne med på humorshow i Fredrikstad i kveld, jeg gleder meg til å le igjen. Jeg trenger å le igjen. Gud, jeg håper de får meg til å le igjen.

Hva skal dere i helga?

 

Måneskinn

Jeg ble liggende i mørket på sofaen og se i taket mens tankene spant av gårde til Beethoven sin moonlight sonata, en av de få klassiske stykkene som ble værende igjen på spillelista mi etter studietiden, for den er så innmari vakker og vond, og ikke visste jeg at det var din favoritt óg, men mamma fortalte meg tilfeldigvis det, så nå vet jeg, og jeg hører på den så ofte jeg er i stand til det, og føler plutselig at du er i den.

Vi møtes på en måte, pappa og jeg, i de vemodige tonene fra Beethoven. For det viser seg at vi falt for den samme, uten å vite om hverandre, som far så datter, og nå har vi en slags møteplass de gangene jeg savner deg litt ekstra.

 

Nytt teppe – nytt hjem

Her er det! Den lille skatten jeg fant i Ankara (sjappa het Osmanli Hali & Kilim, ligger i Ulus – oppe ved Citadel (Hisar) i gamlebyen) og tok med meg hjem i kofferten. I følge selgeren var det 60-70 år gammelt, og hårene i den – de fargerike krøllene jeg har tatt nærbilder av – kommer fra geiter. Jeg elskerrrr det, at det har så mange farger gjør at jeg kan bytte ut puter og stil i det uendelige og det frisket opp hele sofakroken, som fra før av bare hadde et sort og hvitt kuskinn. Ser at det muligens blir litt mye med alle puter og tepper samlet i en krok, men sånn før det bli frem til jeg får et nytt anfall og må ommøblere alt jeg eier og har. Det er noe deilig terapeutisk over å flytte rundt på ting her hjemme.

Hva syns dere?

 

Forsikring og overraskelser

Tirsdag, og uken begynner allerede å bli godt voksen, og tiden går så himla fort og så ulidelig sakte på en og samme tid?

I dag hadde vi avdelingslunsj på Festningen restaurant, utrolig fint sted med utsikt over Rådhusplassen og Aker brygge, maten var både god og bloggvennlig men jeg tok ingen bilder, sry.

Her er utsikten, da:

Apropos jobb, nå har jeg fått testet ut hvordan det er å være kunde i Gjensidige også; på søndag måtte jeg ringe flyselskapet og avlyse reisen min til Trondheim som egentlig skulle skjedd igår, og jeg meldte skade i Gjensidige-appen like etterpå (SÅ lettvint og automagisk med chatbot!), for noen avbestillinger får man faktisk dekket, og igår tok de kontakt for å få litt mer info (jeg glemte visst å opplyse om både pris og transportmiddel, heisann fjern), og idag allerede? «Hei Marie. Vi har utbetalt erstatning til deg». Uten noen flere spørsmål, uten noe mer styr.

Det lyste opp hele tilværelsen min, det er så deilig å slippe å måtte ordne og styre med sånne praktiske ting når livet herjer med deg ellers. Så takk til vekteren, for verdens beste jobb OG forsikring, med uvurdelig hjelp når du trenger det som mest.

(JA alt jeg har er speilbilder for tiden, jeg orker ikke)

Nå har jeg akkurat kommet hjem til Moss, postkassa mi var litt av et syn der den stod; det hang MASSE greier på den og jeg røsket det med meg og løp inn og så bare:

:»'(

Blomster og bagels og pålegg og juice fra verdens beste snapkollektiv <3 Jeg har så fine folk i livet mitt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. TUSEN TAKK!

 

De små ting

Utekroken til mamma <3 SOM TATT UT AV EN FILM, hæ? Vi tok frokosten ute på søndag, mamma og jeg, det var så koselig! Andre fine øyeblikk fra dagene som har gått:

– pappas smil da vi spilte av gammel musikk for han og da tante sa noe morsomt fra en svunnen tid

– synet av bestefar og nevøen min ved middagsbordet

– da han spurte hva jeg ønsker meg til bursdagen min, han som ikke kjøper gaver

– mamma da hun ikke visste at jeg så på henne også satt hun der og smilte for seg selv

– da vi var nede og kastet steiner i vannet

– skrevne ord fra venner og venninner

– det lette sommerregnet som endelig kom

Har du noe fint å dele siden sist?