Stort og smått

Blir mye bakhode fremover, fargen er jo umulig å vise forfra (+ at jeg ser like utslitt ut som jeg føler meg, så jeg orket ikke prøve å få det til heller). I går var fargen lilla – i dag ser den plutselig rosa ut? Herregud, det nye håret mitt er magisk, og til og med en mannlig direktør kom bort i dag og sa at han likte forandringen, og «til og med» fordi 1. han er mann, de færreste menn legger merke til sånt, 2. han er et godt stykke unna tyveårene selv, og det er ingen selvfølge at de litt mer (godt) voksne liker sånne fargerike innfall. Ble oppriktig glad av å kommentaren hans, jeg!  Men okei, nok hår.

Nå som jeg er hjemme igjen er det litt lettere å samle tankene mine, så her er noen:

  • Denne helgen får jeg pakkekalenderen min – endelig, desember blir liksom ikke det samme uten (hilsen bortskjemt)
  • Jeg hadde medarbeidersamtale i dag, og det var så deilig å kunne fortelle at jeg har funnet igjen motivasjonen, for det er ikke lenge siden jeg hadde planer om å legge alle kortene på bordet til sjefen og si at den er forsvunnet og tapt for alltid. Jeg har slitt mer enn jeg har delt med dere i år, med å lande i hverdagslivet igjen etter alt som har skjedd, men nå føles det ut som det løsner – og mye av det skjedde i Frankrike, skal skrive mer om det i et eget innlegg, tror jeg
  • I morgen kommer elektrikeren og kobler på strømmen på badet, mandag kommer mureren tilbake for å fikse opp i noen småting og på ONSDAG, dere. Da kommer vasken og badet blir offisielt ett hundre prosent FERDIG, halleluja
  • Jeg planlegger neste reise! Det blir en påsketur, har ikke heeelt bestemt meg for hvor, eller om jeg skal reise alene eller be med meg noen. Jeg føler at jeg kunne trengt en soloreise igjen, men samtidig senker jeg guarden litt mer når vi er to, jeg må tenke litt mer

Nå skal jeg snart finne senga og endelig sove til jeg våkner av meg selv. Tusen takk for alle kommentarer i det siste – elsker at håret og badet mitt engasjerer dere like mye som meg, haha. ILU!

 

Hairytale

Før:

Sånn vil jeg ha det, sa jeg og pekte på et bilde på Pinterest og frisøren kan farger – uten tvil – hun nektet å gi seg før hun personlig var fornøyd med fargespillet, det tok nøyaktig fire og en halv time. Det var en god del «Oi» og «Det ble for oransje» og «Hmm» og «For rosa!«, og hun var like spent som meg på hvordan resultatet kom til å bli, og alle frisørene i hele salongen engasjerte seg i prosjektet mitt/hennes, uten å overdrive.

Etter:

Perfekt!

Jeg satt bare og gliste til speilet da håret til slutt var farget, vasket, korrigert og tørket.

SE PÅ DET FARGESPILLET? (Og overse den røde genseren – det er visst ikke min farge denne julen).

Jeg har ikke vært så vill og gal på hårfronten siden jeg var søtten år og emo og gikk for kullsort hår med knallblått under.

Og jeg aner ikke hva slags fase jeg er inne i nå, egentlig. Men jeg liker den.

Hva syns dere?

 

Hjem, KJÆRE hjem

Jeg er tilbake fra Frankrike, i verdens beste humør – men det kan vi snakke om senere. Én ekstase av gangen.

Fordi;

I dag er det nøyaktig syv uker siden jeg pakket sammen det mest nødvendige og forlot mitt hjem, kjære hjem, og flyttet inn på en sofa her, en gjesteseng der og av og til en dobbel en. Frem og tilbake, hit og dit, opp og ned og rundt omkring, og husket jeg noengang å puste, egentlig?

I dag svevde jeg hjem til venninna mi etter jobb og pakket (les: kastet) sammen tingene mine for aller siste gang, tok farvel med kattene og løp omtrent for livet med koffert, ryggsekk og vesker hoppende til alle kanter rundt meg.

Løp hjem.

Til meg selv.

«Jeg er HJEMME!» ropte jeg idet jeg åpnet døren og der stod storebror og rørleggeren og var ikke helt ferdige for dagen, men det var jeg og jeg nektet å være hjemmefra et sekund mer, så der var jeg, og stakkars han rørleggeren egentlig, for jeg ble bare stående og stirre mens han gjorde seg ferdig, det er så lenge siden jeg har vært hjemme nå at jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle oppføre meg når jeg først kom dit. Gikk litt hvileløst rundt, så på rørleggeren, kastet noen døde planter, så på rørleggeren, plukket opp litt rot fra gulvet, så på rørleggeren, så på flisene og på rørleggeren igjen og «hva gjør du nå?» «Fuger» «ÅJA!», så på han til han ble ferdig med å fuge, og så ble han det og nå er jeg HJEMME.

Jeg har vasket støv etter flisene og ryddet i stua i hele kveld, det er fortsatt kaos i alle rom, men jeg storkoser meg mens jeg holder på. Det er litt samme følelse som når jeg catcher up med en gammel venn jeg ikke har snakket med på lenge. Bare at dette blir mer en monolog, lite svar å få og alt denne vennen bidrar med er støv på steder jeg ikke ante fantes og tusen ting som må ordnes. Men åh, som jeg koser meg!

Baderomsinnredningen har ikke kommet enda, så badet er ikke heeelt ferdig, men dere får en liten sniktitt på bildene over. Jeg elsker dusjen min. Virkelig. Og speilet. Og flisene. Og doen. Og det faktum at jeg er hjemme igjen – for godt.

Lykke til til de som skal prøve å få meg med ut igjen av leiligheten de neste ukene. Svaret er nei.

 

Frankrike

Bonjour! Jeg er i Brest, i Frankrike, sammen med en stor, fin bukett fra jobben. Alle finalistene i den der kåringen jeg har nevnt for dere (jeg er finalist i kategorien «Årets digitale nytenker») har reist ned for å se håndball-EM og kose seg, og selvfølgelig finne ut hvem av oss som blir kronet med en tittel. Kåringen skjer under en bankettmiddag i kveld – ønsk meg lykke til!

Ellers går det stort sett i mat, hygge og håndball. I dag spilte vi håndballkamp selv óg, jeg var på laget til Ida Alstad (landslagsspiller) – vi vant! Jeg har ikke spilt håndball siden gymtimen på ungdomsskolen, men herlighet, så gøy det var. Mest fordi alle var like ubrukelige, kombinert med å være vinnerskaller, haha.

Nå har vi noen timer fri før middagen – jeg hadde egentlig tenkt meg ut for å utforske byen, men jeg sovnet før jeg kom så langt. Prøver igjen i morgen! Nå skal jeg lese litt og lade opp til kvelden – vi skrives plutselig igjen!

 

Oppdatering på badet

«Men da flytter du hjem til uka, da» sa storebror. Byggmester og prosjektleder av prosjekt «puss opp lillesøstera til byggmesteren sitt bad».

«FY faen!!!!!!! Det hadde vært deilig..» svarte jeg delvis cool, men med en gang vi la på måtte jeg løpe inn i boden og kvele et hyl (av hensyn til de pensjonerte naboene mine), og det var rett før jeg pælma telefonen veggimellom av fryd. Så himla glad!

Jeg glemmer å ta bilder hver gang jeg er hjemom, så bildene over er fra sist uke – i skrivende stund har badet mitt både fått gulvfliser OG veggfliser, på sånn 80% av veggene. Deilig, deilig syn. Det eneste som gjenstår er fliser i dusjen og rundt døra, og på veggen hvor doen skal stå. Og så smeller de opp interiøret etter det; et råfint speil med lys på baksiden, skap i grå eik, sort dusj, sorte knagger og en ny dør som krone på verket. Jeg begynner endelig å se enden på min rotløse tilværelse (jeg har ikke bodd hjemme siden midten av oktober!) og jeg kan med hånden på hjertet ikke huske sist jeg har følt på en sånn pur, boblende glede, fra helt innerst i sjela.

JEG! SKAL! HJEM! SNART! 

 

Boktips: Hver gang du forlater meg

Det tok meg to dager å lese ut denne boken, og det var en sånn bok jeg kunne sitte på besøk hos andre og glede meg til å komme hjem til for å lese videre – jeg elsker når bøker har den effekten!

Linnéa Myhre beskriver veldig godt følelsene rundt makten og kjærligheten mellom to mennesker som ikke evner å få det til å fungere, men som ikke klarer å la hverandre være heller. Jeg kjente meg igjen i så mye av det, i en moderne tid hvor Internett gir oss uendelige muligheter til å «overvåke» den andre, og alle de vanskelige tankene man sitter igjen med alene – når den andre er et annet sted, og forholdet består av stillhet.

Anbefales!

Hva leser du for tiden?

 

Stockholm

Hallo igjen! Æææh, jeg ER så på etterskudd her inne på internettet. Instagrammen støver ned, snappen går i rykk og napp og bloggen er det bare å drite i. Dere skjønner, jeg bor fremdeles rundt omkring hos folk – og jeg klarer verken å samle tankene mine eller å finne roen til å skrive noe som helst og plutselig har det gått en uke siden sist jeg (b)logget inn. Nå sitter jeg igjen på kontoret bare for å få ut noen ord, og det skal bli så godt å flytte hjem igjen – uten at jeg vet når det blir enda, fordi ting tar (faen meg) tid. Denne uken får jeg hvert fall fliser på gulvet – så det går fremover! Sakte, men sikkert.

Her er noen bilder fra fantastiske Stockholm, jeg var der torsdag-fredag sist uke i forbindelse med jobb. Det ble noen timer til shopping før middagen med våre svenske kollegaer på torsdag – jeg skulle eeegentlig finne meg en pen jakke til årets jobbfest som var på fredag (jada, det går i ett), men endte opp med to bøker og en notatbok med Louis Theroux på istedet. Bøkene jeg kjøpte har titlene «Get your sh*t together» og «You do you» og er i samme gate som boka «The subtle art of not giving a fuck», så vet dere hvor jeg står og kaver i disse dager, haha.

De fem første månedene (herregud, tiden går) etter at pappa døde har jeg følt at jeg har vært i fritt fall – uten å vite hvor jeg skal lande, eller hvem det er jeg kommer ned som, men nå har jeg en god periode hvor jeg egentlig liker å pusle meg selv sammen igjen. Det betyr kanskje at jeg er i ferd med å treffe bakken? På en katteaktig måte altså, jeg lander på beina. Lander alltid på beina.

Nå skal jeg ut og treffe en kompis – vi skrives plutselig igjen! Forhåpentligvis før det har gått enda en uke.

 

Militær mandag

Hej! Tilbake i mitt gode skinn igjen; uniformen. De siste ukene, eller månedene egentlig, har jeg jobbet ved siden av alt annet med en sak for Heimevernet, om soldatenes innsats under 22. juli. Brukt tastaturet til å fange opp historiene til to av de deltidsgrønnkledde som kastet seg rundt i feriene sine i 2011, og alt de tenkte, opplevde og ga av seg selv for landet vårt, og hvert eneste ord de sa ga meg gåsehud og glitrende øyne, jeg elsker at vi har disse menneskene blant oss – overalt alltid. Som uten å blunke tenker «plakaten på veggen» (google it, hvis du ikke vet hva den står for) og kaster alt de har i hendene når noe ser ut til å true freden i landet. Han ene var på ferie på andre siden av landet, men forlot hele familien, kastet seg i bilen og dro mot hovedstaden for å stille opp for kongeriket Norge, skjønner dere?! Han andre satt jeg og lyttet til i fire timer med haka klistret til bordet vi satt ved.

Det gjorde vondt i sjela å måtte begrense saken til x antall ord, for historiene var så sterke og omfattende, jeg ville ikke utelate NOE. Men et blad har bare x antall sider, og redaktøren var fornøyd med saken, så da må jeg si meg fornøyd selv. Jeg kan legge ut lenke her når den er klar, hvis den legges på nett, så kan dere lese selv og bli stolt av soldatene og rørt av hva som bor i folk. For dette er FOLK – ikke profesjonssoldater, men naboen din, kollegaen din, hvem som helst, som kler seg i grønt noen få dager i året, bare, men som allikevel er villige til å ta en kule for deg når det trengs. FRYSNINGER.

Men det er ikke på grunn av den saken jeg er grønn nå egentlig, jeg er på øvelse et par dager! Alltid like godt å være tilbake på Rygge <3

 

Lykke

-Hva slags duftpinner har du nede på badet? spurte jeg forvirret da jeg kom opp i stuen igjen. Tre dager etter begravelsen, jeg vaklet som et føll rundt i verden og prøvde å gjenvinne balansen etter å ha mistet halvparten av grunnmuren min. Lukten på badet hennes fikk hjertet mitt til å banke raskere, det luktet akkurat som den kremen pappa hadde på seg de siste dagene han fikk leve, og jeg ble uvel av å kjenne den på ny – i et helt annet rom, i en helt annen tid, hvor pappa ikke lenger var en del av denne verden. En lukt jeg forbandt med et enormt tap og en uutholdelig sorg, var noen andres duft av velvære i eget hjem, det ble bare for sprøtt for meg.

-Det går bra altså, sa jeg og viftet bort bekymringen hennes.
-Det var bare litt rart å kjenne den duften igjen. 

Det lille displayet på lokaltoget viste 06:57. Jeg satt som vanlig med musikk på ørene, hodet lent mot vinduet og skulle falle tilbake inn i søvnen, for det er dét togturene inn til Oslo har blitt for meg; en behagelig forlengelse av sengen. Jeg snufset og åpnet øynene igjen med det samme. Der var den igjen. Lukten av pappas siste dager. Jeg satt meg opp i setet, kastet et blikk rundt i vognen, snudde meg rundt og prøvde å finne ut hvor duften kom fra, men det var umulig å si, det kunne være fra hvem som helst. Og det gjorde meg med ett sint. At hvem som helst bare kunne valse inn i vogna og lukte pappa – og minne meg på de verste dagene jeg har vært gjennom så langt i livet. Klokken er ikke syv engang, jeg prøver å hente noen fredelige Zzz’er til, og her kommer hvem som helst og sender meg rett tilbake til det levende marerittet. Faen ta deg, jeg orker ikke i dag!

Jeg vandret hvileløst rundt på flyplassen. Stoppet innom den interiørbutikken som alltid har så mye fint og unikt, hvor jeg alltid blir gående og sikle, men aldri legge igjen penger, for både kontoen min og verden blir litt finere når jeg kan drømme om å eie ting – fremfor å kaste penger rundt meg og kjøpe alt jeg får lyst på i et svakt øyeblikk. Jeg stoppet ved et bord med duftpinner og duftlys, jeg må snart ha en ny duft til det nye badet, kanskje de hadde noe. Navnene var så fine, det var duften av Skog, Øy, Fjell, Sjø, Hytta, Hygge, og jeg luktet meg gjennom de alle – med en nese som nesten var tett på grunn av forkjølelsen, men jeg kjente eimen allikevel. Jeg plukket opp den syvende krukka. Lykke, het den. Jeg tok av lokket, holdt den opp under nesen og tiden frøs til is.

Den duften igjen.

Duften til pappa fanget i en krukke med ordet «lykke» på. Jeg ble stående lenge, løfte krukken opp til nesen og ned igjen og tittet rundt meg, luktet en gang til. Og så smilte jeg. Duften minner meg kanskje om våre siste dager sammen, men den trenger ikke være en vond påminnelse. Heller et fint minne om det som en gang var, og kanskje det hele tiden bare var noen stille tegn sendt fra pappa – tegn på at han fortsatt er her, følger med meg, og på flyplassen på fredag sendte han meg litt lykke.

Jeg lurer på hvor duften din dukker opp neste gang, pappa.

 

Sjuk

Livstegn! November er hundre prosent kaos fra ende til annen, og vi er cirka halvveis og jeg er greit sliten nå. Av å pendle mellom tre-fire forskjellige hjem, av å måtte planlegge oppe i hodet mitt konstant fordi dagen etter og dagen etter det skal jeg dét og dét og dét, og jeg må innom leiligheta mi og sparkle noe, male noe, pakke om; nye klær, nye avtaler, nytt ustyr, glemte noe, må ned igjen, og opp igjen og hit og dit og tidlig opp og sent hjem, øl og sosialisering gjør meg ikke noe mindre sliten, men jeg må jo få med meg alt her i livet og hva mener du med «nei», egentlig, tror ikke jeg har det ordet i meg.

Snørremarie.net, blitt syk og da vet du

Nå, derimot, har jeg min første pust i bakken på en måned, hvert fall min første lille luke med alenetid; jeg er hjemme alene hos venninna mi i helga! Det har vært. så. nødvendig, de siste dagene har jeg vært heeelt på randen til å klikke, i mangelen av den stillheten og egentiden jeg er så altfor avhengig av. Uten å pynte på sannheten: jeg satt på flyet til København på torsdag, med to ved siden av meg som snakket, og snakket, og snakket, og snakket, og snakket, og jeg satt med øynene igjen og bet tennene sammen, kjente at neglene mine boret seg stadig hardere og lengre inn i underarmen min (au) fordi det var den eneste usynlige måten å få ut frustrasjonen/desperasjonen på, alternativet hadde vært å skrike eller slå til dem, SKJØNNER DERE NIVÅET JEG ER PÅ ELLER.

Jeg blir seriøst gal, og jeg innrømmer det gladelig, jeg TRENGER menneskepauser for å bevare sinnsroen til enhver tid. Så takk for at jeg får låne leiligheta i helga, og takk for at dere skulle reise bort <3 Neida (joda). Ilu!

Nå skal jeg spise frokost og overse forkjølelsen – jeg MÅ få malt taket på badet før de kommer og legger fliser til uka. Skrives plutselig igjen!

Hvordan går det med dere? Eksamener? Stress? Chill? Status på livet, plz!