Lønn, oppussing og etterforskning

Men HEI. Jeg lever, altså. Det er paradoksalt nok derfor livstegnene blir færre i perioder. Her har dere ett, hvert fall.

Nytt å melde fra livet:

Jeg har fått min første lønn som fast ansatt. En magisk følelse i nøyaktig et kvarter, før så godt som alle pengene forsvant inn på diverse sparekontoer, haha. Jeg skal aldri ta opp forbrukslån, så jeg fortsetter å være gnien for å få råd til alt jeg har lyst på; nytt bad og nytt gulv, først og fremst. Og med en byggmester til bror blir det ikke billig – der jeg tenker økonomi, roper han kvalitet – og hans stemme overdøver min. Dessverre og heldigvis, jeg er jo enig med han. Når jeg først skal bruke noen tusen på oppussing kan jeg like godt gå all in og gjøre det ordentlig. Det kan jo hende jeg skal selge kåken en dag langt der fremme, da er det dumt å reklamere med «hjemmesnekra gulv laget av alle de ekstra spisepinnene jeg får med hver gang jeg bestiller altfor mye sushi til bare meg». Jeg er faktisk på dèt nivået; sparkler småhull i veggen med tannkrem og hvit neglelakk for å slippe å bruke penger på sparkel, og maler hele kjøkkenet med prøvefarge til niogsøtti – uten å ta meg råd til å grunne først. «Økonomisk forbilde» var det ei som kalte meg på Snapchat. Dust, tenker sikkert broren min.

Les også: Pengeprat

Ellers ringte politiet her om dagen, bare for å oppdatere dere på den fronten. Etterforskningen går sin gang. De trengte data fra Snapchat-kontoen min, som tydeligvis slettes automatisk etter tre måneder. Så hvis flere vurderer å anmelde dickpics-avsendere: ikke vent for lenge. Særlig ikke hvis alt du har er et brukernavn; politiet kan nemlig gå inn i loggen din og hente ut ip-adresser på hver enkelt, hvis du laster den ned før det blir slettet. ÅH, jeg er så spent på hva utfallet blir.

Nå går søndagen mot mandag, så jeg skal logge av igjen! Håper dere har det fint, superhær. God natt!

 

Foreløpig regnskap for 2017

Det er alltid like spennende å dra frem «dette vil jeg gjøre i år»-innleggene når året sakte men sikkert går mot slutten, for å se hva det var jeg fikk til – og hva som må bli med over til et nytt år for et nytt forsøk. Sånn her var ønskene mine for 2017 – og så mye har jeg fått gjort:

Kjøpe ny sofa. De siste dagene har jeg ommøblert mye, i et forsøk på å gjøre leiligheten enda mer hjem og litt mer meg (jeg ommøblerer tydeligvis hver gang livet er i stor endring, ref DETTE innlegget), og jeg trenger en sofa med sjel. Helst en dyp blå, i velur, men den forrige jeg fant kostet tre månedslønner, så jeg tror jeg må roe ned femten hakk og slutte å drømme meg så altfor langt bort i Pinterest
Status: JEG GJORDE DET! Jeg fant en dyp blå sofa i velur, og det til langt under en halv månedslønn.

Ta papirfly-tatoveringen jeg har gnålt om siden verdensreisa, i år er det fem år (!), det
Status: Nei okei, men i 2018. DA!

Delta i både Juan sitt 80-årslag på Guam, og bestefar sitt 80-årslag på Kråkerøy. Juan feirer i slutten av august, og bestefar i begynnelsen av september så både reisen Guam – Norge og tidsforskjellen kan bli spennende, men det må gå!
Status: Jaaa! Tenk at jeg fikk det til, å dra til Guam igjen. Åh!

Få en fastjobb. Jeg har internship hos Gjensidige til juni, som betyr at jeg må begynne å søke jobber allerede i mars – hvis det ikke åpner seg en dør hos vekteren
Status: Jaaaa!

Drikke rødvin med mamma i den nye leiligheten
Status: CHECK!

…og øl med storebror, i barndomshjemmet vårt – som han blir eieren av til høsten!
Status: Nei, altså, men det er fordi livet skjer og vi har ikke hatt tid. Men det skjer før vi bikker 2018, det er jeg sikker på.

Ta med mamma på en helgetur med KLM (jeg er stadig ambassadør), fordi vi hadde det så fint i Roma den gangen, og fordi hun fortjener det
Status: Det ble litt mye for enhver dette året, men neste år, hvis pappa holder seg stabil? Da drar vi, mamma.

Male soverommet
Status: Vel, jeg har malt èn og en halv vegg – og resten tas før jul. Det er jeg fast bestemt på.


Gi pappa flere klemmer
Status: JA <3

Begynne med linser
Status: Gjort! En helt ny verden.


Spille Lotto (og vinne)
Status: Begynner til helga! Den vinninga håper jeg også å dra i land før jul, men vi får nå se.

Fullføre bacheloren
Status: JEG GJORDE DET!

Unne meg en massasjetime
Status: Nei, men verdens beste Linda unnet meg det <3 Det var magi i èn time!

Få katten som samboer
Status: Denne hadde jeg ikke sjans til å fullføre, hun valgte jo døden fremfor å bli med meg til Moss, den lille tullingen

Melde meg ut av SATS
Status: Gjort for lenge siden. Gratis trening på kontoret – hurra!

Treffe vennene mine oftere, når studiene er ferdig for godt (!)
Status: Ja. Og enda mer skal det forhåpentligvis bli, den dagen jeg lærer meg å si nei og får enda mer tid til de jeg er glad i.

Hvis du vil lese innlegget med 2017-nyttårsforsettene finner du det her:

Hvordan går det med ditt år og de ønskene og drømmene du hadde for det?

 

Mediagic #81

God kveld! Dette innlegget begynte jeg på for en stund siden, så beklager at noe er gammelt nytt. Men de er verdt å ta med allikevel. Her er noen funn fra de siste ukene på world wide web:

  • Dette radioteatret, 22. juli – Hvordan kunne det skje? Jeg har aldri hørt på radioteater i hele mitt liv, og startet første episode drittskeptisk, men så har jeg bare fortsatt å høre og jeg tror jeg liker det. Mest fordi den bygger på deler av virkeligheten, for eksempel Gjørv-rapporten som ble lagt frem i 2012. Les mer om bakgrunnen for teatret her.
  • Denne Twitter-kontoen, som liksom tilhører Gud. Morsom!
  • Denne Instagram-kontoen, «Dear Catcallers». Jenta bak hadde et prosjekt gående en måneds tid, som gikk ut på å ta en selfie med alle mennene som kalte på henne som en katt mens hun gikk på gata, og idiotene stilte opp og smilte som om det var en fin ting. Unnskyld meg, jeg vet det ikke er representativt for alle menn i verden, men disse typene + alle som sender tusenvis av dickpics hver eneste dag? HVA FAEN ER DET SOM FEILER DERE!??!?!?!?!? Hvorfor kan dere ikke være helt normale, høflige og oppegående mennesker som behandler andre med respekt i stedet? HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE, og hvorfor i helvete er det så forbanna mange av dere? ÅÅÅRHH! /rant slutt
  • Denne kronikken, om at vi lever i et samfunn som ubevisst promoterer pedofili
  • Denne artikkelen, historier fra innsiden av ISIL (NB: grusom lesning!)
 

Alby


To timer lang tur, uavbrutt samtale, Alby-kringle med kaffe og eplemost til, Røed gård, galleri etter galleri og regnkrøller og telys ut dagen. Søndag på sitt beste. 

Jeg prøver å ta meg sammen og nyte en dag av gangen, for det er så mange tidsfrister og oppgaver foran meg denne høsten at jeg lett havner i to do-liste-fella; jeg fokuserer bare på det jeg skal levere og stresser helt frem til målstreken. StrekenE. Hver og en av dem med sitt tilhørende stress og hodet mitt er kun på 11. november – når siste overhengende oppgave er unnagjort, og jeg glemmer å få med meg de dagene som passerer i mellomtiden. Det er jo mellomtiden som varer lengst, og som hodet mitt BURDE konsentrere seg om, i stedet havner den i skyggen av prestasjonsangst og uro. 

Ta. En. Dag. Av. Gangen. 

Eller et kvarter av gangen, som pappa ville sagt. 

 

Èn erfaring rikere

Har dere sett noe så pent? Jeg har alltid tenkt at åpne flammer og bølger er noe jeg kan sitte og beundre til evig tid, i går oppdaget jeg en tredje ting: olje som flyter med vannet på glattkjøringsbanen, haha. Vi var hos NAF i går, kollegaene mine og jeg, og hadde videoinnspilling, det var så deilig å komme seg ut av kontoret til en forandring. Og bort fra det evige Internett for en liten stund, for herregud – denne uka har vært galskap.

I dag er jeg på VG sin story som ligger åpent for alle på Snapchat under «Aktuelt», og det fascinerer meg endeløst at noen menn blir så støtt av budskapet mitt («ikke send dickpics, det er straffbart») at de velger å lukke Snapchat-appen, gå inn på Facebook, oppsøke navnet mitt og bruke tid på å skrive til meg. Jeg mener; faen, menneske, det er da virkelig ikke min feil at hobbyen din er ulovlig? Når det er sagt har støtten vært MASSIV også i dag – for det er ikke bare de som føler seg støtt som oppsøker meg på Facebook, det gjør de mennene som er enige med meg også. Og når «hele Internett», via NRK Satirisk, VG og annet, gjør narr av dickpics-avsenderne i disse dager; burde de ikke da kanskje vurdere å innse en ting eller to? For eksempel føle seg himla dum og revurdere synet sitt på verden og hva som er innafor og ikke?

Trykk her for å se VG sin Story (fungerer kun på mobil)

SÅNN. Nå skal livet og bloggen gå videre. Jeg er på vei til en venninne for en rolig lørdagskveld, det skal blir magisk!

Hva gjør dere i helgen?

 

Bloopers #2

Herregud, det er hele TO ÅR siden sist jeg delte «bilder som aldri kom på bloggen» (trykk her for å se innlegget). Jeg har jo tusenvis av den type bilder, så det får bli en ny spalte: bloopers.

Skalvise.

Smiler så fint på bildene som legges ut, men egentlig er en drittsur. Konstant. Hehe. Neida. Bare når jeg er sulten, faktisk. Her, på Roskilde, er jeg veldig sulten:

Beina mine blir veldig ofte helt absurde på bilder, sjekk den stillinga her for eksempel, fra Galapagos:

Her er jeg bare fjern. I Barcelona:

Dette bildet er egentlig ikke en blooper, men jeg innså senere hvor teit det var. Jeg står i veikanten og lager en A med hendene. Fordi bak meg er Atlas-fjellene – sett fra Marokko. A for Atlas. Kreativt, Marie. Skikkelig.

Vet ikke, sikkert matsur igjen:

Og her er jeg KJEMPEmett og KJEMPEblid (på Galápagos):

Luring i Barca:

Shortsen går inn i rumpa, i Tel-Aviv, Israel:

Mett og blid i Køben:

«NEI IKKE TA BILDET SÅNN, TA DET SÅNN HER I STEDET!!!!!». For jeg vet alltid hva slags bilde jeg vil ha, men det er ingen i hele verden som klarer å ta det på «min måte». Stakkars han som var fin, ikke rart det tok slutt, si. HEHE:

Her VET jeg jeg var matsur, akkurat ankommet Galápagos. Drittsulten og drittsur – både jeg og fotografen. Var en skikkelig trivelig start på turen, husker jeg:

På vei til Tortuga Bay (åpenbart), Galápagos:

Gaterestaurant i København. Dette er mest sannsynlig tatt etter frokosten var spist opp:

Spisebilder <3 Dette er fra Barcelona:

Obsternasig (wtf, dette ordet måtte jeg google – skrives det virkelig sånn? Det betyr hvert fall trassig/vrang) på Isabela Island, Galápagos i Ecuador:

Med vennlig hilsen søta sjæl

 

DERE

For. En. Dag. Jeg juger hvis jeg sier at det ikke tar på å stå midt i dickpic-kampens hete, for det gjør det. I går kveld publiserte Fredrikstad Blad sin versjon av saken, saken om at jeg anmelder menn som tvinger på meg kjønnsorganene sine og som først ble publisert av NRK Østfold på torsdag, og senere frontet på hele NRK.no sin forside (!). Hver gang jeg tar opp temaet i mine egne kanaler får jeg en tsunami av støtteerklæringer og heiarop. Denne gangen beveger jeg meg utenfor mitt eget lille hjørne her på Internett, og det er dritskummelt.

Facebook er det verste. Kommentarfeltene der? Da Fredrikstad Blad og Telemarksavisa la ut saken om meg i sine kanaler føltes det som om jeg ble låst inne i en offentlig gapestokk i det sekundet de trykket «publiser». Publisert. Sånn. Ute. Åpent kommentarfelt for alle som måtte ønske å lire av seg dritten sin, som flertallet jo gjør der inne. Facebook er et skremmende sted. Jeg holdt pusten og stålsatte meg for det verste. Nå kommer det, nå kommer det.

I mine ni år som blogger kan jeg telle på èn finger hvor mye dritt jeg har fått. EN stygg kommentar på ni år og tusenvis av innlegg, jeg aner jo ikke hvordan jeg reagerer på hets og dritt, aner ikke om jeg er rustet for det eller om jeg knekker helt sammen. For det er jo selvfølgelig ikke saken folk ser, den jeg så iherdig prøver å belyse, det er meg. Marie.


Skjermdump: Fredrikstad Blad sin Facebook-side

Men så bare… Eksploderte det i støtte og heiarop der òg, med kun noen forsvinnende unntak. Kommentarfeltet ble fylt av mennesker som evner å se SAKEN – hvilket problem disse visuelle overgrepene faktisk er, fremfor ansiktet som velger å fronte den. Og jeg ble så glad da jeg så at mange av støtterklæringene kom fra menn. Og fra dere. TUSEN TAKK til dere som brukte tid på å forsvare meg, argumentere og engasjere dere! Dere gir meg den ryggraden jeg trenger for å klare å stå i det her, for det er alvorlig talt en smått ubehagelig sak å snakke høyt om.

Men jeg gjør det allikevel, fordi det er nødvendig. Det er så nødvendig. Disse bildene sendes ikke bare til meg fordi jeg blogger, de sendes vilkårlig. Til hvem som helst, uansett alder. Jeg er 27, jeg kan takle det – selv om det er ekstremt ubehagelig å starte dagen med en fremmed penis slengt i trynet. Hva da med Lisa på 12 eller Jonas på 15?

Jeg får takkehilsner fra foreldre med barn som snart er i Snapchat-alderen. I kveld fikk jeg en snap fra en far, et bilde av en to år gammel datter med teksten «hun her takker deg». Og da sender jeg den skammen jeg føler litt på til helvete, og tenker at det er verdt det. For jeg har troa på at kampen vi tar faktisk gjør en forskjell. Opplyser èn ekstra ungdom om at kjønnsorganet h*n ble nødt til å se faktisk er et straffbart lovbrudd, og at det kan og BØR anmeldes. Vi når kanskje ut til èn ekstra mann som enten allerede har sendt – eller vurderer å gjøre det, bilde av penisen sin til jenter og gutter som ikke har bedt om det. Og forhåpentligvis kommer han på bedre tanker, hvis han leser om at det kan få konsekvenser. Seksuelt krenkende adferd er ikke SÅ fett å ha på rullebladet.

Fra bunnen av hjertet mitt; TAKK!

 

Et helt nytt kapittel

Vi har snart skrevet oss èn uke inn i det nye kapittelet allerede. Kapittelet hvor barndomshjemmet mitt har gått videre til neste generasjon; min bror bjørnen, og støvet* har flyttet. Herlighet, det har gått så fort og så sakte på en og samme tid. Jeg husker da mamma ringte og forsiktig la frem at de skulle begynne å tenke så smått på å flytte etterhvert, og at kanskje broren min skulle kjøpe huset – hvis det var greit for meg, og JA, så klart, og så husker jeg nesten ingenting av det som har skjedd siden da. Men her er vi, altså. Uke èn i vårt nye kapittel.

I helgen bodde jeg inn det jeg kaller for mitt nye barndomshjem, for selv om huset jeg vokste opp i er fullt av minner, er det tross alt menneskene i det som ga meg den fine oppveksten jeg hadde. Og jeg er så glad for at jeg fremdeles kan spasere inn i det som en gang var, at min trygge havn forble i familien og ikke havnet hos en fremmed. Med byggmester som yrkestittel kunne det ikke havnet i bedre hender enn min storebrors heller, den gutten kan trylle frem en villa ut av en tannpirker, null tull.

Og mitt nye barndomshjem er SÅ fint! Jeg føler meg allerede hjemme, men det gjør jeg jo overalt hvor støvet er. Mamma og jeg brukte helgen til å rydde ut av esker, handle, drikke rødvin og gå tur og få besøk av andre i familien. Og jeg så pappa gliste. Så selv om kapittelet skulle vært skrevet annerledes, og kanskje begynt litt senere i boka enn akkurat her og nå, så ble det jo en fin start – tross alt.

Gleder meg til å fylle et nytt hjem med minner! Hjerte

*mamma og pappa

 

Interiør-tips

Det klør konstant i fingrene etter å forbedre mitt lille rede, og jeg Pinterest’er og planlegger til den store gullmedaljen. Tenkte å dele noen av triksene mine med dere – kanskje kløen kan smitte over på noen:

1. BRUK SNAPCHAT SOM PHOTOSHOP:

Da jeg skulle se etter ny sofa lurte jeg lenge på hva slags type jeg ville ha. Da jeg kom over Anne (fra Sofacompany) og falt pladask for fargen, hadde jeg lyst på den, men en sofa er jo en svindyr investering, så jeg ville liksom være noenlunde sikker òg. Ikke hadde jeg tid til å dra på showroom og prøvesitte og se den live (jeg er jo så utålmodig at hjelp), så jeg nøyde meg med en enkel redigering i Snapchat for å se om den passet inn i kåken:

FETT, tenkte jeg og bestilte. Her er den på ordentlig – sammen med noen bilder jeg prøvde å redigere inn på veggen over, da jeg var på jakt etter dèt:

Kjøpte forøvrig ingen av bildene. Jeg vil ha mine egne bilder på veggen, så nå venter jeg bare på lønn så jeg kan bestille!

2. TA AV BOKOMSLAG
Jeg er irriterende opptatt av estetikk og farger, og noen av bøkene mine er rett og slett stygge der de står. Som den rød «Digital demens»-boka?

Heldigvis har de fleste bøker en annen farge under omslaget, så ved å fjerne dem kan du kvitte deg med farger du ikke liker i bokhylla. På det nederste bildet er altså den røde boka blitt sort i stedet. Nå får jeg bare rykninger i øyet av den gule, dessverre er det en pocket så jeg får ikke gjort noe med den heller, haha.

En annen idè jeg har sett på Pinterest, er å sette alle bøkene med ryggen inn. Har ikke gått inn for dèt helt enda, liker jo å se hvilke bøker jeg har òg.

3. TENK UTENFOR BOKSEN BLOMSTERPOTTA

Jeg er ganske låst i hjernen min, når det kommer til hva ting skal brukes til. Før Pinterest tenkte jeg alltid at kurver var forbeholdt blader eller pledd. Krakk var et hjelpemiddel for å komme seg høyere opp, ikke blomsterstativ. Alle tingene har en bestemt funksjon – og den har de liksom vært forpliktet til i mitt hode. Men så kom Pinterest, og jeg oppdaget at man ikke MÅ følge reglene. Høres banalt ut, men jeg har altså vært så låst en gang at dette ble en helt ny verden for meg, haha. Nå har jeg kurv som blomsterpotte, en kleshenger som tørkerullholder, krakk som pidestall, ooog det var det jeg kom på i farta. Sikkert selvsagt for mange av dere, men for skylapphjerner som min egen kan det sikkert være nyttig å bli utfordret på at ting som i utgangspunktet har èn rolle faktisk kan fungere i flere. Nå har jeg kurver til alt; èn til ved, en til papirinnsamling, en til blomster og en til sudoku. LIVING LIFE TO THE FULLEST, hæ? Gæærn.

Hvis du vil følge meg på Pinterest finner du profilen min her. Jeg er sjukt aktiv.

Har du noen triks i ludo for interiør?

 

Siste kveld med Internett

Skal jeg si dere noe trist? I gjennomsnitt kommer vi til å bruke fem år av livene våre på sosiale medier (kilde). Fem år. ÅR! Og jeg som har sosiale medier som jobb i tillegg knuser sikkert den statistikken.

Ikke at det er derfor jeg har bestemt meg for å gjeninnføre internett-stopp klokka ni hver kveld igjen, det er mer fordi jeg kjenner at jeg er sliten. Så forbanna sliten av å alltid være tilgjengelig. Jeg kan unngå å åpne meldinger sendt via Messenger i flere timer, av og til dager, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det. Det har ingenting med personene som prøver å få kontakt med meg, stakkars. Og jeg liker ikke å fremstå som overlegen eller evig treig, men jeg KLARER bare ikke. Jeg tror jeg har vært litt for tilgjengelig for absolutt alle litt for lenge nå, at det er like før det sier stopp.

Les også: Èn måned med internett-frie kvelder

Når de der tankene «åh, kan jeg ikke bare dra på meg en skikkelig forkjølelse snart, eller bare bli LITT påkjørt…» begynner å komme, er det på tide å roe ned tusen hakk. Jeg tok meg selv i å juble over å snørre en hel tsunami i stad, det var da det slo meg. Så før ‘det’ sier stopp, sier jeg stopp selv. Så i morgen er det internett av på kvelden igjen, og jeg gleder meg.

I kveld har jeg også stort sett vært avlogga – jeg har nemlig fått «nytt barndomshjem» og hjulpet mamma med å flytte. Det ER så fint der! Og den følelsen av å sette alt på plass, pusle rundt og bygge sitt eget, nye rede er så magisk at jeg kunne ønske det var meg – igjen, haha. Jeg elsker å flytte og pusse opp og alt som hører med, så til helgen skal jeg tilbake og stjele litt mer av den følelsen av å komme på plass på et helt nytt sted. Bare sørg for å ikke få ferdig alt i løpet av uka da, mamma. Spar i det minste ett glass til meg som jeg kan sette inn i skapet ditt.

Ps. Jeg har allerede skrevet det på Facebook-siden min, men jeg må få det ut her også: tusen hjertelig takk for så mange fine kommentarer på innlegget om pappa. Det betyr så mye! Som jeg har skrevet tidligere (les innlegget her) er dét en side ved meg selv jeg sjeldent får kontakt med, og den som er vanskeligst å dele. Men jeg gjør det allikevel. Både fordi det hjelper å sette ord på det, og fordi jeg vet at ordene er til fattig trøst for andre i samme eller lignende situasjon. Og det er en trøst for meg óg, å vite at det finnes noen der ute som forstår. TAKK!