Mediagic #55

Tirsdag! Denne uken har jeg prøvd å finne flest fine ting, og ikke så mange triste, det får vi mer enn nok av i mediene for tiden. Håper dere liker!

baddie
  • Denne interiørbloggen
  • Denne videoen, om å være frivillig barnløs. Viktig bidrag i en viktig debatt – det må da være greit å ikke ha lyst på barn uten at man skal få et helt verdenshav av beskyldninger og hets kastet mot seg!
  • Dette diktet av Håvard Rem, skrevet i forbindelse med terroren i sommer
  • Denne videoen om hva som skjer når du forteller andre mennesker at de er vakre
  • ….og denne videoen, med #23ways to be killed if you’re black in America
  • Dette fantastiske blogginnlegget som avslører hva sommerbildene våre EGENTLIG sier, haha!

Fant du noe du likte? Hjerte tarm

 

Første dag i SnapKollektivet

Nå har jeg hatt min tredje dag i SnapKollektivet. Men dag èn, tilbake i juni, var definitivt den mest følelsesladde.

snapkoll

(vilkårlige snaapper fra alle tre dagene jeg har hatt til nå – ingen sammenheng med hverandre!)

Det skumleste var å se kjente navn på lista over de som hadde åpnet storyen min. Hei, fetter. Hei, kjæresten til fetter. Hei, bestevenninne. Hei, eks-kollega. Hei, alle.

Til vanlig skiller jeg mellom Marie og Supermarie, på en eller annen måte. Det blir naturligvis sånn når jeg til daglig filtrerer ut deler av livet mitt som jeg ikke ønsker å kaste ut der i det evige cyperspace. I SnapKollektivet er jeg bare Marie, med bloggadressen supermarie.net i hånda. Det føles rart. Veldig rart, og litt skummelt. For mesteparten av formidlingen skjer samtidig på video, og det? Det er uvant.

Jeg sov nesten ikke hele natten før min første dag, for å være ærlig. Så spent, så nervøs, jeg gikk gjennom hva jeg skulle si, hva jeg ikke skulle si, hvordan jeg skulle være, hva jeg skulle gjøre. Om og om og om igjen. Det endte med at jeg til slutt falt inn i en urolig søvn hvor jeg hadde mareritt om at jeg sov meg forbi hele snap-dagen min, og ødela hele konseptet, haha.

Les også: Har jeg så deilige lepper? Om Snapchat-filter og Photoshop

De aller første snappene var helt forferdelige. Nerver i spenn, tanker som snubler på veien til å bli ord. Men så løsnet det liksom. Flere av dere kom og sa at jeg var flink. Jeg logget på min egen snap igjen, og så at flere hadde skrevet til meg der også. Og det hjalp så uendelig mye på nervene mine, dere aner ikke. Til slutt ble det bare borte, hele nervesystemet, og jeg snakket til alle ukjente som om det var dere jeg snakket til hele tiden. Vi har tross alt kjent hverandre en stund, vi. Dere kjennes trygge, og dere ble min trygge havn i et hav av nerver og prestasjonsangst og følelsen av å være langt, langt, langt utenfor komfortsonen.

Nå har det gått tre snap-dager i kollektivet for min del. Hver uke har vi nytt tema, så langt har det vært «Hvem er du?», «Kroppen min» og «Jeg digger». Jeg deler mye mer i kollektivet, som jeg ikke deler andre steder, og som jeg ikke helt får meg til å dele andre steder heller. Det er noe eget med kollektivet, som gjør at mine mest sårbare sider er forbeholdt den kanalen. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg tar over kontoen! Jeg håper jeg kan hjelpe et par mennesker gjennom å snakke om de tingene jeg gjør (har allerede fått et par takketaler fra noen introverte!), og jeg tror jeg kommer til å vokse mye på det her som person også. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å være en del av kollektivet!

Les også: Disse bør du følge på Snapchat

Ser du på? Hvis ikke: følg oss på SnapKollektivet. Deler av storyen min ligger der fremdeles, fra i går 🙂 Neste dag jeg kommer på er fredag 5. august. Da er temaet noe jeg aldri deler noe om…… Gjett! Hehe. 

 

 

6 dager senere #20

Halla! Jeg børster støv av spalten hvor jeg oppsummerer ukene mine i stedet for måneder – mest fordi jeg har blitt så dårlig til å skrive om hverdagslivet mitt, så jeg tenkte det var en fin ting å gjøre for å tenke over hva jeg faktisk opplever her hjemme óg, pluss at dere blir bedre kjent med Marie på hjemmebane, og alt jeg driver med for tida. Legg gjerne igjen en jatakk eller neitakk til idèen, det er jo til syvende og sist DERE som skal gidde å scrolle dere gjennom livet mitt her inne!

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
Denne ukens «ute av komfortsona» var definitivt da jeg ble intervjuet av TV2 for Gjensidige, om det å ta selfier og bruke Snapchat mens man kjører bil. Første dag etter ferien, hodet mitt ikke helt på jobb enda, håret flettet fordi jeg ikke gadd å dusje kvelden i forveien, skikkelig ulekker og uforberedt, haha. Men jeg fikk spørsmålene på forhånd, og kollegaen min ga meg medietrening før fotografen kom rullende med det gigantiske kameraet sitt, så det gikk jo bra. Men utenfor sona – det var det!

Ukens kuleste
VINJEROCK! Det var så magisk, dere. Vanskelig å beskrive. Og så møtte jeg så mye bra FOLK, både gamle kjente og nye kjente og blogglesere og kollegaer, og jeg koste meg så fælt. Krysser fingrene for at jeg jobber hos Gjensidige neste år òg, for det her ga mersmak!

Ukens kjipeste
Det kommer ikke nok leiligheter i min prisklasse til salgs, haha. Alle sier at høsten og våren florerer av leiligheter, og det er fint, men jeg vil ha noe !

Ukens bilde

jott

Eidsbugarden, Jotunheimen <3

Ukens tankespinn
Ute av kontroll

Ukens craving
Vaffelrøre. Jeg har kronisk craving etter mammas vaffelrøre. Det var faktisk det eneste jeg savnet på verdensreisa òg

Musikk
STAUT! De passet PERFEKT inn på Vinjerock, med den urnorske stilen på musikken, og i de omgivelsene. Det var gåsehud da vi stod der i plaskregnet, med Staut på scenen og glad ungdom danset råbra swing (eller hva faen det var) overalt, og jeg ble bare så glad. Lykkelig. Jeg har hørt på Staut i hele dag og drømt meg tilbake!

Underholdning
Jeg har et underholdende minne å tenke tilbake på, fra Vinjerock, jeg stod i dokøen (sånne typisk festivaldoer, vet dere, med urinaler til mennene), bak en fyr, og for å være hyggelig pirket jeg han på skulderen og bare «hey, du vet at du bare kan gå forbi køen? Det er urinaler rett der!» og han bare «Jess…… Jeg veit, menneh….» og så tok det vel et par sekunder før lyset gikk opp for meg «Ååååh! Jeg skjønner!» HAHAH! Jeg ble skikkelig flau, faktisk. Det er ikke ofte jeg blir flau, men der og da – da jeg innså hva som akkurat hadde skjedd, hva jeg hadde sagt? Haha! Det kuleste var at han faktisk kom bort til meg i folkemengden under en konsert senere, og bare «Hei. Daniel fra do» og jeg bare «Å, heh. Vel. Gikk det greit? 🙂 🙂 🙂 :)» Jeg måtte selvfølgelig fortsette å drite meg ut (hehe pun indeed), jeg kunne ikke bare… holdt kjeft.

Quote
etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen fall ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss

orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
eit vi er så mykje meir enn eit eg

det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda
(Frode Grytten, 2011)

Denne uken for et år siden
Sloss mot utleierselskapet Oslo Eiendoms Invest (frarådes!), fortvilte over noe på privaten, og var hjemme i barndommen en ukes tid.

Reise
Toppturen jeg gikk med naboene mine på campen! Utsikten ned på Vinjerock var fantastisk.

Hvordan var deres uke? Plukk to og legg igjen et svar, da! 

 

Midlertidig hjemløs

Jeg kan ikke huske sist jeg ble så ekstatisk over å finne tilbake til hverdagsrutiner igjen. Bare det å vaske klær, pakke ut av baggen, sette på alarmen igjen, rydde gulvet som ikke har vært synlig på mange uker, jeg finner sjelefred vevd inn i det teppet som plutselig blir synlig igjen der nede ved føttene mine.

Jeg har vært rotløs i to måneder nå, flakset rundt som en spurv som har forvillet seg inn i en restaurant og finner ikke veien ut forbi alle bjelkene og vinduene som ser ut som utveier, men som ikke er det. Du stopper i glasset. Nå har jeg omsider funnet en vei ut som ikke er falsk, og sitter hjemme i leiligheta og kjenner at balansen er i ferd med å ta meg igjen. Jeg har lagd middag igjen, trent igjen, vært på jobb igjen og klærne mine er rene igjen.

ELLERS DA! Reiser på Vinjerock på torsdag – gleder meg som en unge! Opp i fjellheimen, musikk, Snapchat (skal dit med jobben og snappe for Gjensidige – hei drømmejobb), turer. Har noen av dere vært der før? Hva i all verden pakker man med seg av klær til konsertene – er det Bergans og strikk det går i?
 Vel, jeg er offisielt på boligjakt! Dro på et par visninger på søndag, sammen med min bror bjørnen (byggmester!), falt for èn men den hadde soverom uten vinduer ut – jeg vet jeg hadde blitt kvalt i lengden. Den ble solgt i går. Jeg er roligere enn jeg trodde jeg kom til å være, jeg trodde jeg kom til å kaste meg over det første og beste – livredd for at alle mulige leiligheter i min prisklasse skulle rives vekk og bli borte. Men jeg puster, og har magen full av is, og tenker at det dukker opp noe bedre. Det må jo det. Jeg har ikke tak over hodet lenger enn til slutten av august, og jeg er spent på hva jeg kaller «hjem» når september setter inn. Skikkelig! Jeg kan risikere å bli midlertidig hjemløs, men det får bare være. Å binde meg til en leiekontrakt enda et år klarer jeg ikke tanken på, ikke nå når jeg har muligheten til å betale ned på et eget lån heller – fremfor å kaste penger ut av vinduet, som det å leie i bunn og grunn er. jeg fortalte dere at jeg fikk lån, plutselig, ut av det blå? Dere husker

Godt å ha dere på to(tusen)mannshånd igjen – og ikke bare legge ut som reiser og eventyr, det er tross alt hverdagene det er flest av. Håper dere har hatt en fin sommer så langt – og at dere nyter resten! Si meg – hva gjør dere i sommer?

 

Hvor enn jeg reiser

Det er mye elendighet i verden, det har det alltid vært og det kommer det alltid til å være, refrenget til Jan Teigens «Optimist» har for lengst stilnet i mitt stille sinn. Ikke misforstå meg, verden kommer sikkert til å bli et bedre sted, og vi må fortsette å kjempe for det vi tror på, og mot det som er urettferdig og ondskapsfullt, men all elendighet vil aldri bli utslettet – det er jeg sikker på. Hjerteskjærende sikker. Det er alltid noe. Det er alltid noen.

Jeg har skrevet et innlegg om at vi aldri må slutte å reise selv om truslene florerer og selv om verden tilsynelatende har blitt et farligere sted (som forøvrig er feil – det var verre før, men dagens sensasjonsjegere av noen journalister og medier hauser opp stemninga så til de grader, så det virker verre enn noen gang). Vi må fortsette å reise «til tross for», og det står jeg ved. Med begge beina godt plantet på den jordkloden hvor vi river hverandre i filler, menneskene.

Det som skraper mot hodeskallen min i dag er alt som skjer «bak meg», i land jeg akkurat har reist fra og steder jeg akkurat har vært. Det er nærmest systematisk, konsekvent, nesten uten unntak. Alltid skjer det noe tragisk. Som snøskredet på Svalbard èn uke etter at jeg hadde stått på nøyaktig samme sted og tatt magiske bilder i polarnatten. Eller Nord-Koreas raketter mot Guam, like etter at jeg dro fra øya ute i Stillehavet i desember tjuetolv. Og så jordskjelvet i Los Angeles, tyfonen på Filippinene, jeg vet det har vært flere land og flere tragedier, men jeg har ikke ført regnskap. Jeg vet bare at det har skjedd. OFTE. Altfor ofte.

Det er tilfeldigheter, tenker jeg selvfølgelig innerst inne, og andre sier at «du legger bare merke til de landene i mediene fordi du akkurat har vært der selv, hadde du ikke vært der hadde du ikke lagt merke til det heller», og i noen tilfeller stemmer det nok – men jeg mener; Kasakhstan? Vi hører a.l.d.r.i noe om Kasakhstan, det er så rolig og stabilt og et av de tryggeste landene i regionen, og nå – bare dager etter at jeg forlater Almaty, smeller det i nettopp Almaty. Fem drept i et angrep med skytevåpen. Jeg føler meg som den rake motsetningen av en lykkeamulett, jeg bringer regelrett ulykke til et hvert sted jeg drar til, og fra igjen, og hadde jeg vært EN smule mer overtroisk hadde jeg sluttet å reise. Jeg mener det.

Skal ikke få det her til å handle om meg, jeg tenker bare så innmari mye på det her at tastaturet ble en ventil – og hver gang jeg skal hjem fra en tur, sier jeg til vennene mine; «jeg er spent på hva som skjer etter at jeg har kommet hjem denne gangen! Hehe», og jeg sier det jo som en føkkings spøk. Men så smeller det. Og så sitter jeg der – igjen – lamslått, lei meg for de menneskene som rammes, og lurer på hva oddsen er. At det skjer sånne ting. I et land jeg akkurat forlot. Igjen.

Tankene mine er i Almaty. Ta vare på hverandre, verden!

 

Kok Tobe


 kok tobe

Kok Tobe «Green Hill», Almaty, Kazakhstan

Jeg skal innrømme at etter et par dager med endeløs vandring i de store, trafikkerte gatene til Almaty begynte jeg å kjenne på klaustrofobien. Jeg hadde fått et glimt av fjellene langt der borte et par ganger, og følte nesten at jeg ikke fikk puste ordentlig før jeg fikk dem nærmere. Så vi gikk de seks kilometerne det var fra hostellet til taubanen – Kok Tobe (som betyr green hill på kazakh), som stod anbefalt på Tripadvisor som en fin ting å gjøre for å få utsikt over byen.

Jeg husker ikke hva vi betalte, tror det var rundt 4000 tenge for to personer (rundt 100 norske kroner), tur-retur med banen. Selve turen opp i seg selv var en kul greie, vi kunne kikke ned på hvordan innbyggerne i byen bodde, og jo høyere opp vi kom jo mer åpenbarte byen seg foran oss. Og på toppen? FJELL! Rett der! Jeg gikk en indre ro i meg med en gang de snødekte toppene og øynene mine fikk kontakt, haha. Så deilig! Og utsikten var fin, den. Alt i alt er Kok Tobe en bra greie å gjøre på en klar dag, for å få en slags oversikt over Almaty. Det holder å bruke et par timer der oppe, det er egentlig et tivoli der – men det passer best for små barn. Ellers kan jeg anbefale pizzaen de selger på toppen – sammen med en iskald øl i sola!

 

Kazakhstan – hvorfor reiser ikke flere?

Flyreisen til Kazakhstan er sponset / Jeg er ambassadør for KLM

KAZAKHSTAN:

Før jeg reiste til Kazakhstan visste jeg ingenting annet om landet enn at Borat er derfra, at de hadde noe naturgreier og en fyr som var god på ski, hva het han igjen – Smirnoff?

Det jeg vet nå? Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Kazakhstan er noe av det mest magiske jeg har opplevd i løpet av mine tjueseks år og trettifire land.

La meg fatte meg i korthet:

KOLSAI LAKE:

Landsbyen Catbi – hvor jeg overnattet før turen gikk opp til Kolsai-innsjøen:

SINGING DUNES:

AKTAU (WHITE MOUNTAINS):

Og så bare synet av de majestetiske fjellene som omringet oss hvor enn vi gikk i Almaty:

Kazakhstan

Jeg sitter igjen med et bankende hjerte, et fullt minnekort, fulle dagboksider, en hodeskalle full av nye inntrykk og et smil jeg knapt har plass nok til på kinnene mine. Jeg regner hvor lykkelig jeg er i øyeblikk. I løpet av denne turen hadde jeg tre av dem, hvor jeg kjente på pur lykke. Ett av dem akkompagnert med rene gledestårer, med utspring i takknemlighet og overveldelse. Fra å ikke vite noe, har Kazakhstan blitt et av favorittreisemålene mine, definitivt. Landskapet var så varierende, alt fra ørken til sandyner til snødekte fjelltopper, til grønne oaser. Jeg rakk å nærme meg grensen til Kina, og et (langt) steinkast unna Kyrgizstan. Jeg fant en yngre kazakhstansk versjon av Juan fra Guam som praktisk talt gjorde hele turen til det eventyret det viste seg å bli, og jeg klør både i kameraet og i fingrene etter å vise dere alt sammen! Problemet mitt med å ikke få blogget daglig fra slike reiser at det hoper seg opp, og så får jeg lyst til å fortelle ALT på en gang, men jeg skal prøve å ta det dag for dag. For dette landet er et måltid av opplevelser som må nytes sakte.

Hva vet (/visste) du fra før av om Kazakhstan?

 

City of Apples

Almaty, Almaty. Byen blir liksom aldri tom for oppdagelser! De siste dagene har jeg sett Big Almaty Lake, Cheryl Canyon (Kazakhstans svar på Grand Canyon) – hvor jeg ble spist opp av intens tigermygg så i dag er bakside lår helt ruglete av stikk… På onsdag var det couchsurfing-treff på en kul bar i byen også, hvor vi ble kjent med en lokal som vil treffe oss igjen! Hadde vært kjekt å få med en russisk og kasakhisk-talende på laget, fraværet av engelsk både blant servitører og menyer og folk generelt begynner å bli slitsomt, haha. To jeg møtte på utflukt i går måtte seriøst gaule «møøø» og «bæææ» på restauranten for å finne ut hvilket dyr det var de pekte på i menyen!

Ellers har jeg som vanlig klart å bli forkjøla på tur, så jeg ligger med nesa full av papir as we write. Sexy. Men etter to dager på tur ut av byen passer det fint med en rolig dag uansett.

Har forresten prøvd haike-konseptet selv! Det koster ti ganger så lite å rekke ut en hånd og bli plukket opp av en lokal, 200 tenge, mens taxiene tar gjerne 2000. Så jeg anbefaler å kaste seg ut i den lokale måten å komme seg rundt på med en gang – bare unngå å være alene om det på kveldstid, og styr unna biler med flere menn i. Så langt har Kazakhstan virket befriende trygg og rolig, men verden er verden og gærne folk finnes overalt, så man er jo ikke NØDT til å utfordre skjebnen.

Nå skal jeg klø av meg huden, snyte av meg neseskaftet og så er jeg good to go! Følg reisen min på Instagram (@supermarie) og Snapchat også (superbrud)

 

Himmelen farget byen rød

Zenkov’s Cathedral:

Noen glimt fra vakre Almaty. To hele dager, og det kjennes allerede ut som jeg har vært her et halvt liv. Byen er så stille, så få mennesker, restaurantene er tomme, og jeg har bare møtt èn eneste annen turist – tilfeldigvis norsk og fra Forsvaret, hva er sjansen, haha. Jeg klamrer meg til den russiske fraseboka jeg kjøpte på Gardermoen som om det gjaldt livet – engelsken er mye mindre utbredt her enn jeg trodde! Men det går, man kommer langt med et smil, tegnespråk og i verste fall en pekefinger mot en frase i boka. Jeg har lært meg det viktigste på russisk: piva. Det betyr øl. Det offisielle språket er egentlig kasakhisk, men det fantes det ingen frasebok for. Ingen valutakalkulatorer har tenge heller, Kazakhstan leker virkelig hard to get. Men jeg syns jeg klarer meg bra så langt!

Fjellene er vanskelig å få øye på bak alle de høye bygningene her nede, men det ligger der bak som en kongelig og våker over byen, og hver gang jeg skimter det i enden av hovedveien gjør hjertet mitt et hopp. Jeg gleder meg så fælt til å komme meg opp dit og se naturen, og få et overblikk over byen!

ELLERS DA. Stikkontaktene er de samme som hjemme, byen er ren og pen og godt utviklet, selv om det er få kiosker og få taxier. Haiking er visst greia her, det stopper biler og plukker opp folk hele tiden. På grunn av språket tror jeg ikke jeg kommer til å løfte tommelen selv, men det er jo en kul måte å hjelpe hverandre på! Noen tar betalt for ekstra selskap i bilen sin, andre ikke. Leste om noen som kom seg helt til Astana uten å legge igjen så mye som et øre (15 timers kjøring). Folk kjører forøvrig som gærninger.

Nå trommer regnet mot blikktaket utenfor, jeg rakk så vidt å vri om nøkkelen på døra før himmelen falt ned. Det har vært fin vær i hele dag, og jeg skulle bare innom en butikk og kjøpe dopapir og håndsåpe, og da jeg kom ut igjen var det svarte natta og lyn som flerret over himmelen, jeg skjønte ingenting. Moskèen av gull som jeg hadde sett tidligere på dagen var plutselig farget rød, og selv om jeg trodde jeg skulle dø hver gang Tor slo med hammeren kunne jeg ikke la det synet gå fra meg. Det nederste bildet – er det ikke vakkert? Det vakreste lyset jeg kan huske å ha sett i en by noen gang.

Nå skal jeg lese meg i søvn – vi skrives senere!

 

Morgen i Almaty

Қайырлы күн! Tenk at vi er her, dere, i selveste Kazakhstan. Jeg kom meg lydløst gjennom passkontrollen i går (i natt, vi ligger 4 timer foran dere så klokken var tre da vi omsider landet i senga på hotellet), offiseren bak glassburet sa ikke et eneste ord da han sjekket passet mitt, ikke engang et ‘hei’ – og jeg visste med ett at DETTE. Dette er mitt land, haha. 

Da jeg steg ut av flyplassen slo lukten av landet mot meg – jeg ELSKER det første øyeblikket hvor alle sansene mine er vidåpne for å ta inn et nytt og ukjent hjørne av verden. Taxisjåføren fyrte av russisk-lignende musikk da vi gled gjennom natten, og jeg kunne ikke annet enn å glise i baksetet der jeg satt. Kazakhstan. Borat-land. Det her blir ikke annet enn spennende!

Nå er det ut og finne mat – vi skrives senere! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud)