COMMITTED

January 31st, 2015

I går gjorde jeg noe helt spektakulært til meg å være, og noe som hodet mitt kommer til å fighte, og elske, og hate gjennom hele året…. Jeg tegnet medlemskap hos Sats/Elexia! Jeg kan allerede se trailere fra mitt eget hodet på upcoming scenarioer, hvor viljen min klamrer seg  til den oh so komfortable sofaen hjemme i stua vår, mens samvittigheten overnfor bankkontoen min gnager fra all verdens kanter og gir meg øresus og gjør meg gal, så det ender med at jeg sleper den motvillige haugen min med kropp og skjellett ned mot senteret allikevel. Jeg håper iallfall det, for med den månedsprisen har jeg ikke noe valg, det nytter ikke å være støttemedlem til 6000 kroner i året. Seks tusen. Det er en kvart verdensreise, det!

I dag er jeg iallfall støl som døden, og det er veldig deilig og veldig ubehagelig på en gang, og jeg har savnet å føle meg trent, og dessuten har Sats/Elexia en garanti på at jeg skal komme i form på åtte uker, hvis ikke får jeg pengene igjen og gjett om jeg skal utforde de på den!

Nå vasker jeg klær og vanner blomster og teller ned til i kveld, som jeg har gledet meg til siden jeg ble født: jeg skal ut med det fantastiske firkløveret fra videregående! Åh, det skal bli så gøy! Skal prøve å ta med kameraet. Jeg har blitt så lat når det kommer til å ta bilder, jeg lover å prøve å snu dét!

Hvordan står det til med treningen deres?

I signed up for a year of workouts at the local gym yesterday – fuck me! I’m too lazy for this, but to that prize – 6000 NOK a year, I can’t afford to be, haha. I can already watch trailers in my head, from upcoming scenes where my mind wants so badly to stay in with Netflix and the Internet, but my conscience won’t let me ’cause my bank account is gonna suffer from this membership. I had my first workout yesterday, and it felt fantastic, though. It hurts a bit today, but I’ve missed this feeling and I’ve faith that I will keep this going at least for a while. I hope! Tonight I’m going out with my three bffs from college – cannot wait, it’ll be so much fun! Until then I’ve got som washing clothes to do. See you later! Tell me about your workout routines in the meantime?!

FRIYAY

January 30th, 2015

I dag kan jeg endelig befri meg selv fra lenken rundt håndleddet mitt, jeg beholdt det sorte båndet fra Vixen Blog Awards på som en påminnelse om at jeg må skrive noe, jeg tok nemlig ingen bilder som forplikter meg til å publisere, hovedsaklig fordi jeg satt tre kilometer unna scenen, og litt fordi jeg hadde hendene fulle av champagne-glass. Jeg hadde kanskje på meg en tettsittende frynsekjole fra H&M (ingen bilder av dét heller), men under den fikk jeg tydeligvis plass til den største spanderbuksa i verden, for jeg klinket til og dro kortet på TO flasker champagne, 480 kr ett bankran per stykk. Den som sa at champagne alltid er en god idé bor åpenbart ikke i Norge.

Det sluddet ute og køen utenfor Christiania Teater var LANG, så vi startet kvelden med et par øl på en pub tvers over veien mens vi ventet på at rekken med folk skulle minske. Der ramlet tilfeldigvis Lise (Lissis) og Hedda inn også, så gøy å endelig møte dem, jeg har jo fulgt bloggene deres siden foralltid og alltid hatt så sansen, og de var som jeg trodde utenfor Internettet óg. Så himla fine, begge to! Vi slo følge over gata inn på VBA, og der hilste jeg på enda flere fine – noen jeg har møtt før, og noen nye, og så startet showet og jeg og følget mitt forsvant storfornøyd ned i to flasker med champagne. De slo ikke inn før vi reiste oss opp igjen for å gå, så jeg rakk å få med meg at alle rundt meg så helt fantastisk flotte ut, og selve showet og prisutdelingen (gratulerer til alle vinnerne!), og jeg syns hele konseptet med prisutdeling for bloggere er en fantastisk idé – men jeg må si meg enig i noe av kritikken og forvirringen som florerer rundt i dagene derpå. Hedda og Sophie Elise oppsummerer saken greit! Eller kanskje det bare er vår oppfatning av bloggnorge som ikke stemmer med virkeligheten, hvem vet.

De av dere som har fulgt med: hva syns dere om årets resultater? Vant din favoritt?   

Vixen Blog Awards is over, and I had so much fun! I didn’t take any pics, I got a seat way too far away from the scene and my hands were full of champagne glasses. I bought two bottles, to the price of robbery. The person who said that champagne always is a good idea doesn’t live in Norway, I can tell you that! Anyway – it was a great night, congrats to the winners, and I got to meet bloggers I’ve been following for years. Amazing people! And thanks to Vixen who’re arranging this thing, it’s a creat concept to award the best bloggers in Norway, even though I was a bit confused about some of the winners. But that’s just me.

I FUCKING LOVE THAT CORNER

January 28th, 2015

En liten hilsen før jeg setter i gang det femten timer lange prosjektet “what to wear på Vixen Blog Awards, hvor alle motebloggerne (og løvene óg) i hele Norge samles og tar bilder av hverandre, skåler og ser perfekte ut”.

Rett fra hjertet, dere aner ikke hvor malplassert jeg føler meg på sånne arrangementer, eller hvor mange sosiale antenner som knekker hos meg på veien dit, eller hvor stor angsten bygger seg opp til å bli i mitt stille sinn, eller hvor h å p l ø s jeg generelt er der ute i den oh-so-classy mingleverden med smalltalk og hvor en god gammeldags øl er like sjeldent som et hårstrå som ligger feil, og stettglass og paljetter og hårspray regjerer. Funfact fra blogghelgen på Geilo? Jeg delte leilighet med fem andre bloggere – fem – og kun én av dem fant jeg tonen med, de andre klarte jeg ikke engang å forholde meg til, utover et høflig “hei” og et smil i forbifarten. Det er hvor sosialt tilbakestående jeg er. Jeg har jo ikke noe problemer med det selv, jeg trives godt som hun der i hjørnet som sitter og ser og tenker sitt, jeg, men det må jo se helt krise dumt ut fra utsiden. Flaks for meg at det er innsiden som teller.

Introvert Sosialt tilbakestående til tross, jeg viser trynet mitt på alle mulige eventer allikevel, så det skal ikke stå på komfortsona, iallfall! Og jeg storkoser meg alltid, med de fine og flotte jeg finner tonen med. Så – VBA it is. Mens jeg finner klær (15 timer fra…. NÅ) kan dere jo lese det innlegget HER så lenge. Lenge leve oss!

A tiny hello before I start my 15 hours long project “what to wear at Vixen Blog Awards where all the beautiful fashion bloggers of Norway are gathering to take pictures and look faboulous”. From the bottom of my heart – you have no idea how lost and uncomfortable I feel at events like that, I’m so social retarded when it comes to mingeling and smalltalk haha. But at least I’m showing up, life is what happens outside of the comfortzone, right? Wish me luck! Read THIS post in the meantime, I’ll come find you later. So long!

THE GENERAL AND I

January 27th, 2015

Hodet mitt er fremdeles fylt med stjerner, det var så hyggelig å spise lunsj med generalinspektøren og kommunikasjonsjefen hans! Selv om det var et salig kaos bak de glitrende øynene mine, for det første var jeg lettet over at han kom i sivilt – og ikke i uniform med alle stjernene og gullet på, men dét igjen gjorde at hodet mitt ikke klarte å stokke om på hvem jeg skulle være, jeg tror jeg glemte et øyeblikk at jeg satt fremfor den øverste sjefen min (bare forsvarssjefen og Kongen er over, sånn ca), og jeg bare lo og spiste ikke opp kakestykket mitt og snakket av og til i munn på han OG MED MAT I MUNN, herregud, men så ålreit ER han da, som person og menneske, at du et flere sekunder “glemmer” hvilken grad han faktisk har, når den ikke er synlig på uniformen hans foran deg. Stjernene som skulle ha lyst mot meg fra andre siden av bordet, satt seg i øynene mine i stedet, for jeg storkoste meg, og det er så inspirerende og motiverende å ha en sjef som er så opptatt av kommunikasjon og sosiale medier og “min verden”, og han er så fin å høre på og snakke med. Jeg håper jeg klarte å gi fra meg et par tips jeg óg, vi ble iallfall sittende en time og nå er jeg mett og blid og klør i fingrene etter å gå i ett med skogen igjen, men neste øvelse er ikke før til sommeren så jeg får sitte pent og vente her på skolebenken så lenge.

Åja, skolen startet også opp i dag, med emnet “Journalistikk, makt og medier”. Superinteressant! Nå skal jeg slenge sammen pensumbøkene og lese hele veien til Gardermoen, som jeg ikke skal til for å reise denne gangen, men jeg skal jobbe på et event der fra i dag til i morgen, og hjem igjen til byen igjen for Vixen Blog Awards i morgen ettermiddag, som jeg håper jeg rekker for det er meldt streik akkurat rundt den tiden jeg må dra, og det kan bli veldig spennende. Jeg støtter saken og applauderer de som streiker, men det passet jo litt dårlig med det der toget jeg skulle tatt, da. Vi får se.

The General and I, a picture from today’s meeting about social media and communication. He is such a motivation and inspiration for me, being one of his Public Affairs Officers. He wants to stay updated on what’s going on in the Social media world and he knows the importance of communication. It was a really good meeting, and I was glad he showed up in civilian clothing and not the uniform with all the stars and stripes of gold, that would freak me out haha. I even forgot for a second that he is a General, and that says everything about his person. So relaxed and funny and such a good speaker worth listening to. Can’t wait till I get to wear my uniform again, I love the days I’m in service for my country!

WHY SO STARSTRUCK

January 26th, 2015

Dere vet de bikkjene som plutselig bare klikker ape og spinner frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake i en vill fart på gulvet foran deg? Jeg føler jeg har en sånn going on fra mellomgulvet og opp i halsen. Opp og ned, opp og ned, opp og ned, nerver klikker ape.

Jeg sitter og prøver å forberede meg, i morgen skal jeg møte generalinspektøren i Heimevernet (GIHV), og for å si det på sivilt: han er sjefen for hele Heimevernet, og generalmajor. GENERALmajor. Og jeg burde ta det her med knusende ro, jeg spant jo hverdagene mine rundt beina på GIL, sjefen for hele Luftforsvaret og alle stjernene hans da jeg tjenestegjorde på Rygge for noen år siden – men det føles nå, som det gjorde da: som om Askepott er bedt inn på smørbrød hos Gud sjøl. Neida. Nå har jeg jo faktisk fått en stjerne å skimte med jeg óg, den gang hadde jeg bare en krans kvist på brystet (grenader), i Heimevernet er jeg i det minste en offiser selv, en liten og stolt fenrik med en stor, glitrende stjerne på.

De logrende nervene til tross – jeg ser så frem til det her! Han ville ha et møte med meg for å snakke om sosiale medier i en uniformert hverdag, og er det noe jeg burde kunne så er det jo dét etter snart sju år på tastaturet, to og et halvt av dem i Forsvaret. Det blir spennende å se om jeg klarer å si noe lurt, i verste fall får jeg forestille meg at han er et tastatur. Jeg har lettere for å legge igjen tanker og idéer på et sånt et, vet dere.

Hva er deres planer denne uken? Studiene mine begynner igjen i morgen – så jeg bør vel snart legge fra meg stjerneangsten og lese litt til det óg. Og på onsdag er det Vixen Blog Awards, det blir gøy! Heia den som vinner!

I’m so nervous I could die. Tomorrow I’ve a meeting with the general to discuss the use of social media in the Army. He is asking me for advice – that alone is a heavy thought to carry haha, I feel so small with my single star and he’s got like… plenty of gold on his uniform. Well, I should be used to this, afterall I did my service in the same building as the General of the Royal Norwegian Air Force back in the days, I should not get starstruck any longer, but well here I am! My comfort is that social media is something I really know, I’ve done this for seven years, and almost three of them was done wearing a uniform myself. So I guess I’ll have something to tell him about that. 

KJØTTDISK DEL 26

January 26th, 2015

Mann-dag! Hvor fint er det ikke å våkne opp til han her? Matt Bomer! Tusen takk for tips, uten dere hadde jeg ikke funnet mannen i mitt liv – denne uken. Ny uke, ny mann, jeg gleder meg allerede til å finne neste ukes! Så mye fint!

Fortsett å kast inn navn på kjøttdisken, jeg er glad i menn men jeg klarer ikke å ha kontroll på ALLE de kjekke i hele vide verden.


Photo sources: photo 1 & 2 from fanpop.com, photo 3 themoviefiftyshadesofgrey.com

Tidligere kjøtt i disken finner dere her.

“Kjøttdisken”/Meat store is a concept where I throw out pics of pretty men. Feel free to throw in some names if you have any good ones!

WHEN TRAVELLING THE WORLD FOR THE VERY FIRST TIME

January 25th, 2015

Når jeg bråbestemte meg for å reise jorden rundt alene i et halvt år (pluss pluss), hadde jeg bare én tanke om hvordan jeg skulle gå frem, og det var å spørre noen som allerede hadde gjort det før meg. Nå er jeg den som “allerede har gjort det før deg”, og jeg tenker at det helt sikkert finnes flere av “Marie før reisen” der ute, og jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for dere.

Jeg landet raskt på Kilroy når det kom til hjelp rundt planleggingen av reisen min. Bare fordi det var dem de før meg hadde brukt, og de var fornøyde og da tenkte jeg at da blir sikkert jeg det óg. Åpningsmailen til Kilroy var ikke mer komplisert enn at jeg forklarte greia:

Antall reisende: 1. Ønsker å reise og oppleve verden, har et budsjett på ca 100 000.

Derfra fikk jeg en kontaktperson som sydde sammen hele turen min, og som hjalp meg underveis dersom jeg ønsket å endre på noe; bli lenger ett sted, reise videre før planlagt og slike ting. Jeg valgte en ferdig pakke, en “jorda-rundt-billett” med en satt pris, den het Pionéer den gang, og kostet 34 000 inkl alle flybilletter. Hun spurte om alle destinasjoner i den pakken var like viktige for meg, og hva jeg ønsket meg.

Jeg ønsker egentlig bare å se verden, muligens hoppe i fallskjerm, jobbe litt på en gård eller lignende, tilgang til strender og varme, markeder, byer, etc. Gjerne steder hvor det er litt turisme fra før av, slik at jeg ikke blir totalt lost et sted ingen prater engelsk. På en annen side ønsker jeg helst å se steder hvor turismen ikke står veldig sterkt, så en mellomting hadde vært supert – hvis det er mulig?

Derfra satt hun opp en reiserute til meg, med forslag til ting å gjøre på hvert sted. Hun foreslo program/reiser med G Adventures (som jeg gjorde to av, ett i India og ett i Kina) og frivillighetsarbeid (som jeg gjorde i Sør-Afrika, ved Kwantu Game Reserve), hun tipset meg om hvilke byer jeg burde stikke innom i hvert land, hvor i byene jeg burde bo, slike ting. De har reist mye, de folka i Kilroy, og de kan verden. For meg var det å reise jorda rundt alene, første gang utenfor Europa og uten et sikkerhetsnett overhodet, en ganske skremmende tanke, men Kilroy ga meg en slags trygghet. De anbefalte steder å dra, luket bort steder jeg ikke burde dra som blond jente helt alene, og gjorde forberedelsene til den store reisen min veldig mye enklere og mindre skremmende enn den kunne ha vært for en ensom ulv av en førstegangsbackpacker.

I tillegg til det rent praktiske rundt reisen, flybilletter, frivillighetsarbeid og lignende, kan de også svare på alt det du lurer på rundt vaksiner, når man bør bestille reisen, når man bør dra, spørsmål rundt bosteder som nevnt (jeg forhåndsbestilte bare ett hostell via Kilroy, resten fikset jeg selv underveis), visum, og spørsmål rundt alt som har med reisen din å gjøre. De kommer med tilbud og prisforslag på din totale reise, og du kan enkelt justere hvis du syns det blir for dyrt, eller hvis du har mer å gå på av budsjett.

Jeg fikk et spørsmål om det er dyrere å bestille gjennom Kilroy fremfor å gjøre det selv – og det tror jeg ganske sikkert at det er, jeg har ikke sjekka, men jeg mener å ha lest det på en annen reiseblogg en gang i historia. Men for meg som skulle reise jorda rundt for aller første gang, og helt alene, fant jeg som sagt en trygghet i at jeg hadde NOEN der ute som bistod meg i planlegging og som gjorde det meste for meg i forkant, noen som var min Tarzan i reisejungelen der ute. For det ER mye å huske på, mye å tenke på, mye som må planlegges og hva visste vel jeg? Neste gang (hvis jeg bestemmer meg for en tur), derimot, kommer jeg nok til å gjøre det selv, i og med at jeg allerede har gjort det én gang og vet litt mer om hvordan lange reiser fungerer nå enn da.

Jeg har svart på mye før, men hvis dere sitter igjen med noen spørsmål må dere bare spørre i kommentarfeltet – så svarer jeg der! Evt om det er noe annet innen reise som dere ønsker et eget innlegg om.

(Jeg må egentlig slutte å blogge om reisene mine generelt, jeg blir jo sjuk i huet og hjertet av savn og lengsel bare jeg SER på tastaturet….)

______________________________________________________

When I spontaniously decided to travel the world around on my own for the very first time, I thought the best way to start my adventure was to ask someone who had alrady gone through with it. So I did. I asked, and I got answers. And I guess there are a lot of “Marie before her travel”s out there, and since I have become the one that has already done it before you, I want to write this post just to make it a bit easier for first time travellers after me. I hope you can pick up some good tips from this.

Kilroy was an easy choice to me when I started my planning. I had heard good stuff about them, great experiences from other travellers, so I decided to ask them to help me out with my travel too. I told them what I wanted: 1 traveller. Wants to see the world and has a budget around 100 000 NOK. From there I got one person as a point of contact. She asked me what I wanted, where I wanted to go and so on. I told her everything, that I had never sat a foot outside of Europe, that I wanted to see the world and maybe to work at farms during my travels, that I would like to stay close to English-speaking places, but still be outside the worst touristy places. I bought a package of plane tickets, it was called “Pionéer” and costed 34 000 NOK at that time. It contained like 10 destinations, all around the world from South Africa to South America. I went for that one.

The girl in Kilroy fixed my plane tickets, and also signed me up for programs with G Adventures. I did one in India, and one in China and I also voulenteered in South Africa at a Game Reserve called Kwantu. All of that was booked by Kilroy. She also answered my Qs about visa an vaccines and the people in Kilroy DO know travelling. They know everything you need to know, and as a first time backpacker, ready to travel the world on my own, I found a safety net in having them on my team. They also help you during your travelling, when you’ve already left home, they can change your flights, book a new one or whatever you need out there. Having their help made me feel much more secure than I would’ve done all by myself out there. They were my Tarzan in the jungle of travelling.

I got a question if it’s more expensive to use Kilroy than to fix it all and book the travel yourself. And I’m sure there is. But still, as I just said, I found a security in getting help on my first big travel. I was travelling for almost 7 months and that was a scary thing to do all by myself for the very first time. I’m glad I chose to have them around to fix and to answer my questions. But now that I’ve done it once, I think I might do it all by myself next time I decide to travel the world. Now I know more about the life as a backpacker, and I know how to fix things. Afterall – Kilroy only did my planning, booked my flights and put me up for a couple of programs in the beginning of my trip. The rest of the World I manage on my own – finding places to stay, things to do etc. But as a first time traveller – I would definitley recommend Kilroy or any other travel organizations.

My Norwegian version is so much more informative, sorry about that haha. But I hope this was useful to some of you. If you’ve got any questions about travelling, feel free to throw them into my comment field and I’ll answer them there :) 

TOTALLY BROKEN

January 24th, 2015

Sweater “totally broken” from Modekungen (sponset)

Åh, jeg lo da jeg åpnet pakken og la den genseren her utover gulvet, noen av dere så den allerede på Snapchat (superbrud) for flere uker siden, de sendte meg en HELT ødelagt en, og jeg fryser ihjel, men til sommeren blir den fin! Den er er kul til ødelagte bukser også, selv fin fyr godkjente – og han er ganske normal konservativ i stilen!

Jeg, derimot, føler jeg tar helt av i klesveien for tiden, med denne genseren og den fuskepelsvesten som får meg til å føle meg like drøy som Lady Gaga, all cred til motebloggere der ute som tørr å kjøre sin egen greie, og i tillegg føler seg komfortable med det! Jeg føler jeg har farget håret knallblått all over again, ved å kle meg etter den (snart) nye stilen min, fullstendig gæærn. I går ryddet jeg i klesskapet og tok ut en hel pose til med klær jeg vet jeg ikke kommer til å bruke mer, jeg rydder sånn anhver uke og kvitter meg med mer og mer, og jeg føler meg som en sommerfugl som skal fly ut av puppa si, hele stilen min forandrer seg i disse dager, jeg vet ikke om det er en del av det å vokse opp eller om jeg er i ferd med å finne meg sjæl eller hva som er greia. Gøy er det for shopping-genet mitt iallfall, ikke fullt så stas for lommeboka men den må jo bare dilte etter, den må jo dét.

Nå er det HELG – hurra – og jeg prøver å roe ned, har ingen planer overhodet og jeg skal innrømme at det river litt i den rastløse sjelen min, men jeg gjør så godt jeg kan. (Tante, håper du leser det her!) Jeg skal lese bøker, vaske leiligheta og kose meg sakte gjennom hele dagen og i morgen er det meldt sol så samboeren og jeg tar sikkert en tur ut! Deilighelg!

Hva skal dere? 

I had a laugh when I recieved this sweater, totally broken, but that’s its name so I guess that was expected haha. I love it though, looks good to my broken jeans! I feel so crazy wearing these clothes these days, this sweater and the fake fur vest that makes me feel like Lady Gaga, all cred to the fashion bloggers out there who dare to do their own thing and even feel comfortable with it! I feel like I’ve colored my hair blue all over again, by dressing after my (soon to be) new found style. Yesterday I was cleaning out of my closet, throwing pieces away that I know I won’t use anymore, I do these cleaning every second week and I feel like a butterfly leaving its pupae, my whole style is changing these days and I don’t know if it’s a part of growing up, or that I’m about to find myself or whatever it is. It’s fun for my shopping gene anyway, not so fun for my bank account but it just has to follos, hasn’t it? Now it’s weekend, and I’m doing my best to slow down, I don’t have any plans at all, other that reading and cleaning the appartment. It tears my restless soul apart, but I’m trying! Tomorrow it’s suppose to be sunny, so I guess me and my roomie will go for a walk, at least. Nice weekend! What are your plans?

WHY I LOVE MY BLOG

January 23rd, 2015

…og hvorfor dere óg burde blogge:

△ Friheten til å skrive hva enn jeg vil

△ Møtet med mine egne tanker, jeg må sortere dem, stokke om på dem, kjenne på dem og jeg blir knusende klar over hva som foregår i mitt stille sinn til enhver tid når jeg hver dag tenker og saumfarer hodetskallen for å finne noen ord å dele, de dagene ordene ikke ramler ned fra himmelen helt av seg selv. Noen av tankene mine får dere, noen forblir der de først begynte å spinne i utgangspunktet, men selve forholdet jeg får til min egen tankegang og mitt jeg er forferdelig nyttig, sånn ellers i livet óg

△ Du skaper deg et navn ved å blogge. Du skaper deg et eget merkevare, som du selger hvordan du vil, til nesten hvem du vil. Det kan være gull verdt å ha et sånt navn, særlig ute i arbeidslivet!

△ Hakk i hæl til det forrige punktet: med et navn får du muligheter. Iallfall når du blir “stor nok” eller viktig nok til at folk legger merke til deg. Muligheter til å dra i spennende møter, være med på spennende prosjekter som passer deg og din blogg, muligheter til å bidra – i mine sko har akkurat dét betydd å skrive artikler for aviser og bøker og blader, som debattboken “Sånn er det bare”, når vi feiret 100 år med stemmerett for kvinner i Norge. Stolt, vel. Og dere, ikke mist motet. Jeg kapret KLM som samarbeidspartner. JEG, som har 9000 færre blogglesere enn de som anses som Norges største. Allikevel var det meg KLM kontaktet og landet på for et samarbeid. Det jeg prøver å si: lesertall er ikke alt, noen ganger holder det å være deg, å være troverdig, ha et godt forhold til leserne sine, og drive en gjennomført blogg. Jeg har blogget meg inn i så mye rart at jeg ikke tørr å tenke på hvor og hvem jeg ville vært i dag foruten. Ilu bloggen!


Jo, jeg hadde faktisk et Tomahawk-fly med bloggnavnet mitt på, jeg kalte henne kjøttøksa! Hun ble ødelagt og endte opp som 1. lekestativ for barn eller 2. bombemål for F-16. Jeg husker ikke helt hva det ble med det.

△ Nettverk. Iallfall i min verden er nettverk alt. Se på meg, jeg sitter og snakker på vegne av store kjeder i Norge, via deres offisielle Facebook og Instagram, uten en cm med utdanning, og jeg var med å skrive manus for et TV-program som ble sendt på riksdekkende TV med ikke så mye som en lillefinger engang med erfaring. Nettverk, sammen med egenskaper, talent og personlighet selvfølgelig, men nettverk er viktig, og med en blogg får du et nettverk på kjøpet, hvis du har lyst til det. Og det har du, hvis du vil åpne dører her i livet!

△ Dialogen og tilbakemeldingene, det forholdet jeg får til leserne mine, til dere. Det gir meg så mye! Dere kan snu en grå dag til en lyseblå en på én kommentar og en 4 sekunders Snap, dere sender meg Supermarie-truser dere har sydd på selv (jeg har den enda!) og postkort og brev og oppmuntringer dere har lagt deres egen tid ned i å lage til meg, jeg føler meg så vanvittig heldig som har så mange venninner på Internettet som ønsker mitt beste, som heier på meg og som ER der, uansett hva. Det hadde ikke vært noe blogg og muligheter og nettverk uten dere, og jeg er så glad og jeg skylder dere snart et helt LIV!

△ Kreativiteten og det du skaper selv med egne ord og bilder og det er bare din egen fantasi som setter grenser for hva du kan finne på med en blogg.

△ Lærdom, for kjære vene så mye en lærer, av HTML, av fototeknikker, av markedsføring og samarbeid og deg selv, ikke minst.

△ Muligheten til å scrolle gjennom historien min, jeg hadde ikke husket halvparten noe av det jeg har gjort de siste årene, hadde det ikke vært for at jeg har dokumenert alt for bloggens skyld.

Å blogge fører så mye godt med seg, og for min del har det ikke vært mye negativt, det verste jeg var borti var da militæret prøvde å komme overens med en voksende supermarie.no og sikkerhetsoffiseren bjeffet på meg. Det var det! Hat og mobbing er selvfølgelig en risiko, men helt ærlig – hvor mye har de egentlig på deg? De leser det du skriver, ser et par bilder, men de kjenner deg ikke, og har dermed ikke nok kraft i det de skriver og spinner opp til å rive deg ned. Ikke la deg rive ned! Start en blogg og se hvor det fører deg, det anbefales av så mange sosiale mediefolk og karriere-veiledere, og nå har dere en anbefaling fra meg óg.

Legg igjen bloggen deres i kommentarfeltet hvis dere også blogger, da, jeg vil se hvem dere er! Og fortell meg gjerne hva det er som gjør at du blogger, evt ikke blogger. Blogg, blogg. Bloggæs!

Why I love my blog:
– The freedom of speech, to write whatever, whenever.
– The fact that I am forced to meet my deepest thoughts, I’m always browsing my head to find something to write about, and by doing that I’m finding all kind of funny places in my head. I get to know myself better because of my blog
– You get a NAME out there, you’re making a brand out of your hobby and that’s so useful in search for jobs and whatever
– Because of the brand you’re creating – you get opportunities. Meetings, projects, things that fit you and your blog, as soon as you blog is big enough or your name important enough that brands want to work with you. You don’t even have to be that big, look at me, I’ve got like 9 000 less followers than the biggest bloggers in Norway, but still KLM contacted ME for a cooperation. ME! Stats and number of followers isn’t all, it’s more important to stay true to your name, be professional and to have a good relationship with your loyal followers.
– Network. is. everything. I’ve gotten my two last jobs because of network, I didn’t have any expereiences what so ever within TV-making before I suddenly was writing the script for a TV-show that was sent all over Norway. And now I’m speaking on behalf of big brands in Norway, as they Facebook and Instagram-admin, with no education at all. You can get as far as you want with just building network, having a talent and a personality people want to work with!
– The relationship I get with my followers and readers. The dialouge. The feedback. The support. The gifts you’re sending me. It all means so much to me, I don’t even have the words. Thank you so much for being my Internet friends! There wouldn’t be any blog or Supermarie without you guys, I owe you bigtime.
– The creativity I get to throw around, the fact that I am creating something all by myself.
– The oportunity to browse my life over and over again. I would remember anything from my last years if it wasn’t for my need to document everything for my blog, haha.

Please let me know your blog, if you have one, and why you blog/not blog! Blog blog! Blog you later.

IN MIDDLE OF NOWHERE

January 22nd, 2015

Det vakreste og vondeste jeg gjør med sjelen min er å fordype meg i mørket og dype daler. Livet er ingenting uten kontraster, ble jeg fortalt en gang, og jeg omfavner hvert smil og hvert arr like entusiastisk, like fullt og helt, selv om entusiasmen er litt lettere å få øye på når livet er lyst, å fortape seg i negative tanker og bekymringer får det ikke akkurat til å glitre i noens øyne, men et sted langt der inne koser jeg meg med det óg. Jeg trives i sola, men jeg syns det er deilig i skyggen også og det er ut av elendigheta den virkelige kunsten skapes, er det ikke det?

Min kunst er å skrive, mitt kall i tørketiden er å søke elendighet. Jeg setter på trist musikk, sørgelige tekster, hjerteskjærende melodier, maner tankene frem, tenker de helt ut, gråter og når bunnen hvis jeg må, og så tar jeg det derfra. Selvdestruksjon for å bygge meg opp igjen, noen ganger med vilje, andre ganger vil livet det for meg. Livet er vakkert og brutalt på en gang, å utelukke det ene svekker det andre, livet blir blast og blekt, og i mitt liv er jeg avhengig av begge sider.

Akkurat nå er tilværelsen min et sted midt i mellom, verken brutalt eller vakkert, og for meg er det det verste stedet å være. I et tomrom midt i mellom det ene og det andre, balanse og en mellomting er til å bli gal av, jeg kan høre sekundene tikke og gå, som i et venterom hvor tiden består i å vente. Vente på at skolen skal begynne igjen, vente på neste reise, vente på neste event, vente på et møte jeg skal ha til uka, vente på bedre tider. Jeg hever alltid stemmen (eller skriver i Caps Lock) når jeg skal fortelle andre om når det er viktigst å leve, virkelig LEVE - i nuet, for faen! – men her sitter jeg tilbake med meg selv, og gjør ikke annet enn å se fremover, og litt bakover, og tørke støv av gamle tårer for å finne nye ord, fordi min egen nåtid verken går i den ene eller andre retningen.

Vanlige folk rydder i skap, sorterer trusene sine etter farger og legger kabal. Jeg pirker i gamle sår, saumfarer mitt eget hode og tvinger frem følelser jeg egentlig ikke har for å ta liv av kjedsomheten. For det er dét som er problemet. Jeg kjeder meg! Jeg har det så bra, men bra er for tiden kjedelig, og jeg er lat og vet det, og jeg kan skylde meg selv. I morgen skal jeg gå ut av venterommet, gjøre noe, kjøpe et par nye gardiner, dra til et sted i byen jeg ikke har vært før, og bitchslappe meg selv tilbake til nåtiden. Det er tross det skjer. Fortiden er minner og fremtiden er forestillinger, og alt vi faktisk har er nå.

I’m bored. Google Translate.