De dagene

Det siste innlegget jeg skrev om ventesorg, og som jeg ikke rakk å publisere før tiden var ute. Jeg vil ha det ut allikevel. Fordi jeg garantert ikke er den siste datteren som kommer til å sitte i det vondeste venteværelse som finnes i livet, og fordi noen kanskje finner en slags trøst i disse ordene. Trøsten i å ikke føle seg helt alene i det rommet, som kan være vanskelig for utenforstående å forstå seg på – men som gjennom ord kanskje kan forstås litt bedre allikevel. 

Her er ordene, skrevet 18. mai 2018:

98 % av tiden går det helt fint, helt sant, det gjør faktisk det. Jeg har stått i det her lenge nå, ventesorgen, jeg er godt vant. Det går bra.

Men så kommer de dagene.

De dagene hvor den beskyttende tåken jeg er omgitt av i hverdagen på en måte letter litt, og jeg ser ting fremfor meg litt for klart, og virkeligheten skyller innover med en tsunamis styrke, og jeg har stått i det her lenge, men jeg står ikke stødig nok, så jeg mister balansen og går over ende.

Av sånne små, ubetydelige ting som at jeg ikke kunne gratulere deg på Facebook da du hadde bursdag. Jeg ville jo bare tagge pappaen min på jævla Facebook, sånn som døtre gjør i 2018, «verdens beste pappa fyller år», men du er ikke på Facebook og det i seg selv gjør ingenting, jeg hater Facebook.

Det er bare det at fraværet ditt der symboliserer så altfor mye.

Små ting som at jeg ikke kan legge armene rundt deg når jeg skal gi deg en simpel hadeklem, fordi putene du ligger på er i veien, jeg får liksom aldri klemt deg ordentlig, pappa. Jeg vil jo bare legge armene rundt pappaen min, sånn som døtre trenger å gjøre i ny og ne.

Små ting som at jeg ikke vet hvor nærme jeg må holde mobiltelefonen når jeg skal vise deg noe, for jeg vet at du ser dårlig, men jeg vet jo ikke hvor dårlig, og jeg vil så gjerne vise deg bilder fra livet mitt, fra reisene mine, men jeg vet ikke om jeg holder skjermen for nærme eller for langt ifra, og på en av de dagene kan dét i seg selv være nok til at jeg får lyst til å skrike til halsen min slår sprekker.

Jeg vil jo bare vise deg hva jeg driver med i livet, pappa, men jeg vet ikke om du ser, og på en av de dagene kan det alene ta fullstendig knekken på meg.

Dette, og andre bittesmå ting i hverdagen som på hver sine måter er forbundet med en stor sorg, og på de dagene hvor tåken har lettet og jeg ser virkeligheten litt for klart, utløses den av ingen verdens ting.

Innlegget ble skrevet på en av de dagene, og publisert innenfor de andre 98 %.

Det går bra med meg.

I dag gjør det det. 

Skrevet 15. august 2018:

I dag har jeg følelsene utenpå kroppen. Jeg tenker så mye, og savner enda mer. Men det er greit. Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet.

Det skal gå bra med meg, pappa. Det skal det.

 

Noe nytt

DET var det. Et nytt prosjekt, noe å pakke hodet mitt rundt for en stund. Det var det jeg trengte for å føle litt gnist i hverdagen igjen.

Jeg skal pusse opp badet! Endelig få en vask som ikke står stablet på bøker og murstein, fordi mitt lille blonde hode tok med seg resten av kroppen og KLATRET på den så den raste ned fra veggen, bare to uker etter overtakelse, haha. Et under at røra ikke knakk og sprutet vann utover hele.

Broren min ringte i stad og sa hvor jeg skulle begynne å se etter fliser og vegger, og det har kriblet i magen helt siden vi la på. Jeg elsker det her! Å tenke ut interiør, finne ut hvordan jeg vil ha det, fortsette å skape mitt eget rede. At firmaet hans (forhåpentligvis) skal ta jobben gjør det ekstra stas. Alt han tar i blir til gull, nøyaktigheten og pirkingen har han arvet av pappa, helt sikker.

Nå flytter jeg inn på Pinterest, snakkes aldri!

 

Sort sommer

Hjemme igjen. 16 timer med fly. 16 timer til tankene. Et sted over Atlanterhavet lukket jeg øynene og så sommeren min passere i revy på innsiden av øyelokkene.

Beskjeden om at pappa…. De jævlige ukene som fulgte. Meldingene fra kollegaer. Klumpen i halsen. Telefonen til Forsvaret med skjelvende stemme, jeg kan ikke bli med til USA. Støtten fra sjefen. Kveldene med han, som jeg egentlig aldri inkluderte i alt det mørke som foregikk på innsiden, men som var der som en stille klippe allikevel, en jeg klamret meg til i stormen som herjet, et slags fristed uten medfølende blikk, uten spørsmål, uten tårer, men med latter og smil og en absurd – men nødvendig – normalitet oppi det hele.

Den altoppslukende ventesorgen og fortvilelsen som varte i en evighet mens tiden stod fullstendig stille, googlingen, sammenbruddene, natten hos pappa, den morgenen jeg våknet – og han ikke.

Stillheten etterpå.

Stillheten, stillheten, stillheten.

Alle dagene ute i solen med hodet fullt av tanker. Natten jeg sov med han igjen, etter at stormen var over, og jeg tok meg selv i å ligge der og lytte etter pusten hans, kjenne etter puls og myse etter hjerteslag i mørket, opphengt i det levende og frykten for det motsatte, som om dødens ekko fulgte etter meg inn i forsøket på å gjenoppta livet.

Meldingene jeg fikk, meldingene som aldri kom. Blomstene på døra. Omtanken. Begravelsesbyråmannen som var så fin, presten óg, og alle valgene, alle de jævla valgene før en avskjed jeg ikke ville ta, men ble nødt til.

Kommentarfeltet på bloggen? Det skulle ta meg halvannen måned før jeg gikk inn dit igjen, leste alle ordene dere la igjen i stillheten, og gråt på ny. Den støtten.

Begravelsen, klemmene, tårene, og ventesorgen som omsider endret form og ble til sorg.

Jeg så sommeren passere i revy, og alt ble plutselig så ekte – virkeligheten slo innover meg på ny, et sted der over Atlanteren.

Hvordan går det med deg?

Det går bedre, sier jeg og tror jeg mener det.

Helt til det ikke gjør det, og sorgen rykker meg tilbake til start som om jeg trakk et sjansekort i Monopol med tankene mine, og enten rykket jeg tilbake til start eller så gikk jeg rett i fengsel, på livstid, for sorgen er noe jeg aldri kommer til å slippe ut av, ikke sant? Helt til jeg triller to like terninger og kan gå fri et stykke, helt til jeg trekker det neste sjansekortet, helt til neste gang tankene spinner og jeg våkner igjen og rykker tilbake til start. Tilbake inn i sorgen.

Sommeren er endelig over og den lyseste årstiden har blitt den mørkeste og den blir aldri i livet den samme igjen.

Det skal bli godt med høst nå. Det skal det.

 

Oops, I did it again

Hejj! Håper dere har en bra helg, min startet med Britney Spears og i dag er jeg nesten uten stemme, herlighet – det var gøy. Selv om jeg er enig i kritikken hun får; de kunne like godt ha satt på CD-plata hennes som vi kunne danset og synge til (det var kanskje det de gjorde – bare at stjerna sjøl stod der foran oss og mimet med), og koreografien hennes var bare 90 min med gjentakelser, gjentakelser, gjentakelser. Men altså, det var BRITNEY! Jeg er fornøyd uansett.

Vi tok 31-bussen til Telenor arena og den turen var helt sprø, som en slags nyhetsbilde-safari. Først kom vi rett på trikk-mot-lastebil-ulykka i Storgata, så bussen ble stående der en stund og måtte lage en ny rute videre ned mot Oslo s. Da vi omsider kom dit var hele veien stengt pga stillaset som hadde begynt å rase i den sterke vinden, så sjåføren måtte være kreativ IGJEN, og tok operatunnelen til Rådhusplassen. På veien mot arenaen så vi dessuten enda flere stengte veier, brannmenn som jobbet og falne monumenter og den vinden der tror jeg ble en hodepine for veldig mange der inne i hovedstaden i går.

I dag er jeg HELT ferdig, en blanding av døgnvill, lite søvn to netter på rad og mangel på alenetid. Så den lørdagen her har jeg ikke lagt noen planer, annet enn å vaske klær og ta igjen litt podcast-lytting og serietitting. Nå er det frokost!

Hva gjør dere i helga?

 

Stefano

Vår siste dag i Aruba, den måtte jo komme. I går (tror jeg det var, herlighet – så døgnvill) holdt vi oss bare ved bassenget i oasen vår hele dagen, frem til vi måtte dusje og gjøre oss klare for avreise. Stefano skulle egentlig ringe en taxi for oss, men da han så at vi var klare en time tidligere enn vi hadde trengt ba han oss om å bli med han på en tur først – så kunne han svippe oss til flyplassen etterpå.

Her er han! Stefano. Et helt fantastisk menneske – han var så snill og hjelpsom og den HUMOREN!

Et eksempel på personligheten hans; vi satt oss inn i bilen, og det første jeg så var en Barbie-arm stikkende ut fra vifta, og «WHAT is that?» spurte jeg, og han svarte at bilen hans har tre bremser; på pedalen, på håndbrekket og den psykologiske effekten Barbie-armen gir han; en hånd som sier «stopp». Haha! Hvordan i all verden kom han på den idéen, lurte jeg på, og lo og sa at han var gal.

Han kjørte oss gjennom Oranjestad og forbi, ut mot en del av øya vi enda ikke hadde vært på. Han viste oss strender med et helt nydelig, blått hav som skifter farge etter skyene. Her var det så og si ingen mennesker – for det er utenfor bussrutene, stedet het Mangel Halto:

SÅ vakkert! Et sted kunne man også kjøre bilen ned på stranda. Han fortalte oss litt mer om øya, om Savaneta – den tidligere hovedstaden (nå Oranjestad), om industiområdet hvor de har sine to stoltheter: vannfabrikken (man kan drikke springvann på Aruba – det renses!) og ølfabrikken (Balashi), om øyas laveste punkt (1 meter over havet, en bro vi kjørte over) og det høyeste – vulkanen på 300 meter.

Etter en snau time svingte han oss inn på flyplassen, nektet å ta i mot penger (vi la igjen en 20 USD på setet hans allikevel) og kysset oss farvel på kinnene, sa at vi neppe kom til å sees igjen – og vi smilte vemodig og så skiltes våre veier etter to uker med latter og smil. For en mann, og for et sted, for en ferie. Det var akkurat det jeg trengte. Og hvis du NOEN gang skal til Aruba? Bo hos Stefano – stedet hans heter Villa Punta Salina.

Jeg skal vise dere flere bilder senere, men NÅ skal jeg kaste meg rundt – Britney Spears venter. Hejhej!

 

Arashi og fyrtårnet

Åh, denne øya, den gårsdagen. Vi startet noen timer på stranda før vi pakket sammen tingene våre, spiste lunsj på Hadicurari (stamstedet – de kommer med mango- og strawberry daquiri til oss omtrent før vi får satt oss ned, og i går ble de overrasket over at vi bare skulle ha to drinker; «but… you usually order three, are you ok?»), og tok bussen til Malmok. Derfra gikk vi de siste kilometerne mot California Lighthouse, via Arashi beach. Den strekningen var SÅ FIN, vi brukte en halv evighet opp mot tårnet fordi jeg stoppet annethvert skritt for å ta bilder. Elsker prærie-looken!

Vi gikk aldri opp i tårnet – man måtte kjøpe billetter og greier, men utsikten var fin fra bakkenivå óg. Vi stakk innom Faro Blanco, den eneste restauranten der oppe, og tok hver vår cola – litt (mange) flere bilder, før vi begynte på tilbaketuren – denne gangen langs havet, ikke veien. Fin tur! Jeg skjønner ikke at ikke flere bruker beina sine her – vi er så og si de eneste som trasker rundt, alle andre kjører i firhjulinger eller safaribiler, man går jo glipp av så mange detaljer da, sånn som firfisler og kaktusene og pelikanene og fuglene. Men gåing er visst en norsk greie – har forstått det etter x antall år med reising.

 

Malmok

I dag utforsket vi den andre enden av øya, motsatt side av den lange veien vi gikk sist. Egentlig helt tilfeldig; vi hadde tenkt oss ned til Hadicurari-stranden, vår faste, og Stefano sa at gartneren hans kunne gi oss skyss. I bilen fortalte han om Malmok beach, at det var et mye finere sted for fotografering, og at han pleide å dra dit når han skulle på stranden, men vi takket pent nei og hoppet av der vi vanligvis går.

Da vi kom ned til plassen vår på stranda, mellom to busker (vanedyr much?), var den tatt av noen andre, og vi stoppet forvirret opp – så på hverandre, og bestemte oss for å gå lenger opp i retning Malmok allikevel.

Turen var helt fantastisk; landskapet endret seg fra de evige strendene til reef istedet (hva faen er det på norsk), med trær og lavalignende steiner, og vi ble gående og se etter fisker og skjell og møtte på en mann som sløya en blekksprut og en fisker og plutselig var turistene borte og vi hadde det karibiske hav nesten for oss selv. Det var deilig å bare gå, og å få sett noe helt annet og jeg tok bilder som en villmann, og da vi kom frem til Malmok satt gartneren der og vinket og vi bare «HELLO AGAIN WE CHANGED OUR MINDS HEHE», følte oss lettere dust etter å ha avslått tilbudet hans om skyss og så gått hele veien dit istedet, men hei – vi kan takke han for tipset uansett, det var verdt turen og turen i seg selv var et lite eventyr!

Nå er vi hjemme og skal lage middag, i morgen skal vi dra til et fyrtårn for å se på solnedgangen derfra – etter tips fra Stefano. Gleder meg!

 

Fraværende

Du er i Karibien, jente, skriker omgivelsene, temperaturen og fregnene på den karakteristiske nesa.

Mens tankene har lagt anker sju tusen kilometer unna.

Hørte han hva jeg sa, og fikk jeg sagt det jeg trengte å si, for idet jeg sa det følte jeg meg så langt utenfor meg selv, som om ordene som forlot munnen min var regissert på forhånd og jeg bare fremførte et manus uten innlevelse. Mine ord, mine tanker, fremført av en fremmed, og hvem var jeg egentlig, der jeg satt ansikt til ansikt med døden.

Følte han at jeg jagde han vekk, stresset med å sende han av gårde, for jeg gjorde ikke det, jeg gjorde ikke det, jeg var ikke klar til å ta farvel i det hele tatt. Men jeg ville at du skulle få være i fred, jeg ville at du skulle få hvile, hvis jeg hørtes stresset ut var det bare det. Jeg ville så gjerne at du skulle få slippe, men jeg ville absolutt ikke gi slipp, og hvordan i all verden håndterer man to så uforenelige sorger som krever sin plass – samtidig, det visste jeg ikke da og jeg vet det ikke nå heller.

Men jeg var ikke klar, pappa.

Jeg er i Karibien og tankene mine glemte jeg igjen hjemme, og det blir rart å komme hjem uten å ha deg å komme hjem til.

 

Sommerfugleffekten

På torsdag var vi på the butterfly farm et par kilometer unna her vi bor, vi skulle egentlig ta bussen, men Stefano, den gamle mannen vi leier av, tilbød seg å kjøre oss, og vi hadde så mange spørsmål til han at vi nesten eksploderte så snart setebeltene var spent på. Han har tre ulike leiligheter å leie ut og selvom vi er de eneste som bor her akkurat nå, har vi tenkt at han sikkert vil være i fred uten mas fra alle gjestene sine til enhver tid, men all denne stillheten har gjort oss så nysgjerrige på fyren at på den korte bilturen klarte vi ikke holde igjen og spørsmålene haglet.

Han må være i 70-åra, kommer fra Italia og har bodd litt her og der i Karibien, men endte opp på Aruba fordi det er den tryggeste øya i havet her. På Jamaica måtte han feks ha vakter døgnet rundt, mens her står porten åpen til enhver tid, i tillegg til at øya er nederlandsk så han får litt av den europeiske atmosfæren her også. Han har reist masse (uten at jeg turte å spørre hvorfor, eller hva han jobbet med i sin tid), har ingen familie og han er det eneste barnet, sa han og lo fornøyd, og det er noe med den mannen jeg bare liker skikkelig godt. Arubas svar på Juan, nesten. Minn meg på at jeg må spørre om å få ta et bilde av han før vi drar.

Åja, sommerfuglene. Vi betalte 15 USD, det inkluderte en guide som fortalte oss om sommerfuglene og ubegrenset adgang resten av tiden vår her. Stedet i seg selv var helt spesielt, jeg følte nesten at det var noe utenomjordisk med alle de nydelige fargene som flakset rundt oss, jeg følte nesten at jeg var i en scene i Avatar, stemningen og alt var smått magisk, og så beroligende. Vi ble gående og se på skapningene en stund, før vi tok en iste i kafeen og gikk videre ned til stranda igjen. Absolutt verdt et besøk hvis du noen gang skal ta turen til Aruba!

Bildet av meg er fra Renaissance Island, ikke sommerfugl-stedet, jeg glemte å bli tatt bilde av der inne så jeg bare slang med et annet, lol. Men det var ca like grønt og skjønt der inne hos alle fargene på to vinger!

 

F E R I E

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en SÅ avslappende ferie, om jeg har hatt noen i det hele tatt. Jeg har ikke sjekket mailen en eneste gang. Jeg gidder ikke sminke meg (og deeet ligner ikke meg, selv om jeg ikke bruker mye må jeg alltid ha mascara og litt bryn). Jeg svarer omtrent ikke på snapper (sorry, not sorry) og jeg tenkte å ta noen dager med total internettfri her nede óg.

Jeg er generelt dårlig på å ta meg fri og ha ferie, hodet og kroppen jobber liksom alltid videre med et eller annet, rastløs og utålmodig, men denne gangen var det visst ikke noe problem. Sover i 8-10 timer hver natt, gjør minst mulig på dagtid og alarmen har ikke stått på siden forrige onsdag. Og det finnes ikke dårlig samvittighet, for å bare være lat og utilgjengelig.

Jeg har lest ut snart to bøker her nede også, Dødevaskeren av Sara Omar (sponset bok, Aschehoug) og Stoner. Kan anbefale begge to! Dødevaskeren er både fæl og fin og viktig, Stoner litt mer stillferdig – men godt skrevet og lett å sluke.

I dag er planen å dra på stranda og se litt mer i shoppingområdet. Vi skrives plutselig!