Serietipsene deres

Jeg spurte om dere hadde noen serietips sist sommer, tror det var på Snapchat, og det rant inn med forslag. Jeg samlet de i notater på telefonen, og kom på at det sikkert er flere der ute som trenger noe nytt å se på i ny og ne – så her har dere dem:

Lista er over alle jeg ikke har sett, de jeg har sett og syns er bra er:

  • The fall (Netflix)
  • You (Netflix)
  • The Wire (HBO)
  • Designated survivor (Netflix)
  • Snikskytter (Netflix)
  • Orange is the new black (Netflix)

Akkurat nå holder jeg på med Safe (tatt fra listen over – takk til deg som tipset!) og Dirty John (litt treig i starten, men den kommer seg). Jeg har prøvd å begynne på Handmaids tale SÅ mange ganger, men jeg klarer bare ikke å bli fanget…? Føler jeg er den eneste i verden som ikke elsker den serien, hehe.

Sånn, nå har dere nok å gjøre i helga! Selv skal jeg en tur til Holmlia i kveld, men jeg rekker et par episoder til av Safe først. Serier, ass. Hva GJORDE vi før Netflix og HBO?

Ps. Legg gjerne til noen flere tips, hvis du har. Fint å ha en plass hvor alle tipsene våre er samlet 🙂

 

Søkemotor

skrevet i juli 2018

hvor lenge leve uten mat

hvor lenge leve uten næring

livets siste fase

terminal pleie

hvor lenge leve uten drikke

hvor lenge leve uten væske

døende pasient

tegn på at døden er nær

ventesorg

dødsleie

morfin på dødsleie

døden symptomer

livets siste dager

Søkeloggen min fra juni ser ut som en slagmark. Alle spørsmålene som kvernet måtte ut et sted og jeg måtte finne svar på spørsmål jeg ikke ville ha svar på, for jeg holdt på å bli gal av å ikke vite, gal av å vente på ubestemt tid, gal av å vite at døden var nær, gal av å se på pappa og vite at han snart skulle bli borte for oss, for alltid, gal av å ikke kunne gjøre noe for å stoppe det, stoppe tiden, gal av å ikke være godt nok forberedt på noe man aldri i livet kan forberede seg på.

……

tilbake i jobb etter dødsfall i nær familie

sorgreaksjoner

sorg

Tilgang på all informasjon i hele verden, men fremdeles ingen svar gode nok, ingen svar overhodet, fordi det er dette som er livet og livet kan ikke googles, det må leves og erfares, og nå sitter jeg her med en erfaring jeg så gjerne skulle vært foruten. Så veldig, veldig gjerne.

Men samtidig ikke.

For jeg er glad jeg var der hos deg, pappa. Med musikken din og minnene våre og latter og tårer og kjærlighet til siste sekund. Takknemlig for at vi fikk tid til å ta farvel, og for de fine stundene vi hadde rundt deg i en tid som var forjævlig.

Og jeg fikk svar på alt. Unntatt det ene spørsmålet som jeg aldri vil få svar på.

Hva tenkte du?

 

Stockholm

Den hotellsengen der? Den var som armkroken og varmen til et menneske du elsker; det gjorde fysisk vondt å forlate den. Så himla myk og god, nesten bløt, og jeg ble sjeleglad da jeg våknet av meg selv i dag tidlig, og så at klokken bare var halv sju, at jeg kunne svømme videre i dyner og drømmeland en hel time til. Miss Clara, forresten. Hotellet. Det ligger i Stockholm og har vinduskarmer du kan sitte i og bittesmå pannekaker i frokostbufféen.

Jeg har altså vært i Sverige, vi dro dit for å spille inn podcast og hilse på vår nye svenske kollega. Spiste middag på Rolfs kök i går, retten med oksekinn (nederst på menyen) er det villeste jeg har smakt av kjøtt i hele mitt liv, det smeltet i munnen og vi to som spiste det samme fortsatte å snakke om det til langt over lunsj i dag. Jeg kan telle på én hånd hvor mange matopplevelser som har gjort så inntrykk at jeg fremdeles kan begynne å sikle når jeg tenker på det. Det der var en sånn.

Nå er jeg hjemme igjen og teller ned til helg, jeg har bedt søskenbarna (og storebror) på besøk for å feire det nye badet! Vi møtes stort sett bare i familiemiddager og altfor sjeldent på egenhånd, vi fire (+ kjærester), målet mitt for all fremtid er å gjøre noe med det. Vi er jo så kule når vi først er samlet.

Skrives plutselig! Nå roper Netflix på meg (TAKK til deg som lar meg snylte, ilu!).

 

Søndag

Hej søndagsbarn. Det går litt treigt om dagen? Jeg har sikkert begynt på fire forskjellige innlegg denne uka, uten å legge ut et eneste ett av dem. Jeg vet ikke hva det er, kanskje oppmerksomhetssyken min er i ferd med å bli kurert på det tiende året jeg har denne bloggen. Plutselig er det skummelt at hvem som helst kan lese tankene mine. Eller så har jeg det bare «for bra» akkurat nå. Jo vanskeligere livet er, jo lettere kommer ordene, og i det siste har det ikke kommet en hel setning engang.

Bortsett fra nå, da. Helga har vært fin, jeg fikk besøk på fredag, vi spilte sjakk på pappas gamle brett, hørte på musikk og tok noen øl, før vi gikk opp til venninna mi og fortsatte kvelden der. I følge fitbiten sovnet jeg ikke før klokka var seks lørdagsmorgen (??), lakenskrekken er åpenbart ikke kurert.

Nå skal jeg lage meg kveldsmat og finne en ny serie å se på, har akkurat blitt ferdig med Sex Education på Netflix – den var gøy, takk til deg som tipset!

Hva har dere gjort i helga?

 

Har du vært i Thailand?

Reklame: den kommende flyreisen til Bangkok blir sponset av KLM

Jeg er svak for spørsmål om spontane reiser, og i år har jeg mine første fem uker med ferie noensinne. Så det skjedde. Thailand skjedde. Billettene er booket. Jeg har vært i Thailand før, jeg hadde en tjuefire timers transfer i Bangkok da jeg reiste jorda rundt, på vei til Filippinene, men var så sliten og introvert at jeg brukte alle timene på et flyplasshotell – bestilte meg thai-massasje, hadde en middagsdate med meg selv og sov. Alt jeg så var det jeg så ut av vinduet på rommet mitt, så jeg har ikke skrapet landet av skrapekartet mitt engang.

Nå skal jeg tilbake, om ikke så mange uker, og denne gangen skal jeg faktisk oppleve landet. KLM flyr oss til Bangkok, men vi tenker å reise videre, først til Ko Samui. Hva gjør vi, hvor skal vi?

Jeg trenger tips! Har noen av dere vært på den kanten av Thailand? Steder å anbefale? Jeg tar gjerne i mot alt dere har av både områder, hoteller, spisesteder, eller annet <3

 

This is bad

I dag har jeg hatt mitt første storbesøk i leiligheta, jeg inviterte flokken min inn til «baderomslunsj», de har jo ikke fått sett det nye badet mitt enda. Jeg elsker det runde, lille spisebordet mitt, som på en vanlig hverdag bare har plass til fire personer på det meste, men da jeg arvet det fra eks-svigerfar fikk jeg med to plater som gjør at jeg kan utvide det til både åtte og ti personer óg. Superkjekt, følte meg voksen når jeg styrte og stelte med det bordet, dekking av det og maten, ikke minst, spør meg om å koke smilende egg når som helst – jeg er en mester. Takk til mamma som stod for hjemmelagde rundstykker <3

Alle hadde kjøpt med seg noe til badet mitt også, jeg følte nesten det var babyshower – bare at babyen min har fire vegger og en dass. For en gjeng. Tegningen er fra skisseblokka til pappa! Mamma hadde funnet den frem og rammet den inn til meg, følte nesten at den kom fra han selv. Den mannen var en KUNSTNER, har så lyst til å henge opp flere av tegningene hans rundt omkring i leiligheta.

Krukken med inngangspenger var egentlig en spøk, prøvde jeg meg med, men da fikk jeg blikket fra samtlige og de bare «vi kjenner deg, Marie….». Tjente nok til en ny pakke med dasspapir! Tror jeg skal la den bli stående, sånn i tilfelle, og skrive inn mobilnummeret mitt for de som ikke går rundt med småmynt i lommeboka, så kan de vippse. Neida.

(joda)

Håper dere har en fin helg!

 

Russisk rulett

Kom, sett deg. Bli sittende. Jeg vet det tidvis gjør vondt, jeg vet at du tidvis mister fokus og får panikk, mister pusten fordi du vet at dette ikke ender pent. Det kan ikke ende pent.

Russisk rulett, det minner litt om russisk rulett. Du har satt deg godt til rette foran en som har all makten i sine hender, fingeren på avtrekkeren, og alt du gjør er å vente. Nyte hvert minutt avtrekkeren forblir urørt, uten å si et ord, uten å trygle for livet, du bare sitter der og smiler. Du vet at skuddet kommer, men ikke når, og ikke hvor det vil treffe. Du vet bare at det vil gjøre vondt. Og jo lenger du sitter, jo vondere vet du at det blir, men for all del, bare sitt. Du har det jo så godt der du sitter.

Har du ikke?

Er det mental styrketrening du holder på med? Følelsesmessig utholdenhetstest? Neinei, det er ikke kritikk, bli sittende. Det er et spennende eksperiment du har gående der, for hvor lenge kan et menneske sitte sånn, egentlig, før panikken tar fullstendig overhånd, før alt rakner og du plutselig kan høre deg selv skrike, trygle om å bli satt fri.

Jeg håper du samler krefter mens du sitter der, det håper jeg. For jeg tror du vil trenge dem den dagen skuddet fyres av – uansett hvem av dere som blir den siste med fingeren på avtrekkeren.

Jeg holder en knapp på at det er deg.

 

Spor i snøen

Åh, se kalenderen! Det er bare tre lange uker igjen til mars. Jeg håper vi får en ordentlig vår i år, i fjor gikk vi jo bare rett fra Sibir-kulde til Afrika-varme, jeg følte jeg ble snytt for en hel årstid? I år vil jeg ha vårfølelse med snø som smelter sakte i et solskinn som så vidt varmer, fuglekvitter, tøysko og tynne jakker. Men vinteren er ikke så verst den heller, den er jo ikke det.

De siste dagene har jeg fyrt i peisen, vært på yoga, gitt meg selv et fotbad, hvorfor gjør jeg det så sjeldent, egentlig, det er jo så enkelt, og så deilig.

Og i dag har jeg stått på ski igjen.

Snøen var mye tyngre der ute denne gangen, trærne bøyde seg over løypene, og jeg gikk og tenkte på hvor fint det er noen bruker tiden sin på å kjøre opp skispor til oss uten å kreve noe som helst tilbake, bare her – vær så god; skiløyper til folket, bruk dem, kos dere. Sånne små ting jeg elsker med vårt lille land.

Nå er klokken straks ni, så jeg skal logge av og lese videre i en av bøkene jeg har startet på. Jeg sover som en engel for tiden, både fordi jeg har internettfrie kvelder og fordi jeg har fått ny dyne og nye puter av mamma, helt til nå har jeg sovet med to dyner oppå hverandre fordi soverommet mitt blir til en fryser om vinteren. Med den nye dyna fulgte det en helt ny natt <3

Dere æ? Er det noe dere vil jeg skal skrive om, forresten? Jeg er liksom så… tom. 

 

Jakten

«Er du forelsket i meg?»

Kunstpause.

Den lille kroppen min var krøllet sammen mellom beina hans der vi satt på bakken og lyttet til musikken mens dagen gled over i kveld via et magisk lys. Armene hans holdt rundt meg, jeg var liksom omringet av hele han og jeg følte meg så liten og trygg, nesten hjemme, selv om jeg visste at det vi hadde sammen bare var til utlån. Mer som en midlertidig hytte, enn et hjem.

«Nei», svarte jeg så overbevisende jeg fikk til, tittet opp på han og smilte for å overbevise litt mer.

«Er du sikker?»

«Ja»

«Er du heelt sikker?»

«Ja! Du ække SÅ jævla fantastisk» sa jeg.

Han lo.

Jeg smilte.

Jeg tror ikke jeg løy, jeg tror ikke det, selv om det tidvis kjentes sånn ut. Jeg var betatt, kanskje, og litt over gjennomsnittet interessert og nysgjerrig, men aldri forelsket. Jeg var forelsket i forestillingen om hva vi kunne ha blitt, for det startet så bra, som i en film jeg ville ha hovedrollen i. Jeg var forelsket i den jeg var da vi var sammen. Jeg var forelsket i spenningen, i mysteriet, i det kompliserte, jeg var forelsket i en kronglete dagdrøm.

Men jeg kjenner meg selv. Godt nok til å kunne skille mellom jaktinstinkt og forelskelse. Jeg drives av motstand. Jo mer du dytter meg fra deg, jo mer kjemper jeg i mot. Jo tydeligere det blir at jeg bør gå, jo mer slåss jeg for å bli værende. «Hvis han hadde spurt om dere skulle bli kjærester, hadde du sagt ja da?» spurte hun.
«Mest sannsynlig ikke», sa jeg og trakk på skuldrene.

Mest sannsynlig ikke.

Hvis du vil bli kvitt meg, fortell meg at du elsker meg.

Gir du meg alt, vil jeg ha ingenting.

Og får jeg ingenting – da vil jeg ha alt.

 

Lørdag

«Jeg føler at vi er i vår egen verden i verden, at resten av verden er på utsiden, på en måte», sa jeg der vi stavet oss fremover i løypene, midt ute i skogen en lørdagskveld. «Ja! Jeg og!». Og med det, akkurat der, akkurat da, var vi liksom dét; helt alene i vår egen lille verden i verden.

Herregud, så deilig det var. Å bare dra ut av byen og inn i skogen på ski, med solo og kvikk lunsj i sekken og votter på, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så genuint glad. Av noe så enkelt som en skitur på en lørdag. Iskalde tær og svett på ryggen, røde kinn og spent på hvor vi kom til å ende opp, for sist vi prøvde oss på en runde i skogen gikk vi oss vill og måtte bli hentet i bil bak et kjøpesenter. Hver gang vi er sammen er et lite eventyr, det er faktisk det.

Etterpå dro vi hjem og lagde pizza, tok noen glass med rødvin, satt på peisen på tv’en, mens vi satt i hvert vårt superundertøy og snakket om de store og små tingene i livet. Jeg lever for kvelder som det der.