Hverdagseventyr

Noen glimt fra i kveld – herlighet, så koselig det var. Ingen skarpe oppdrag (heldigvis), så mannskapet på «Elias» satt i gang sine egne øvelser istedet – sammen med redningsskøyta fra Horten. Det var så kult å få innblikk i hvordan de jobber, disse frivillige menneskene som bruker fritiden sin på å redde båtfolk i nød!

De lot meg prøve å styra skuta også, enda jeg advarte dem om da jeg fikk ta over kontrollen på ubåten jeg var med en gang i militærtiden, og hele dritten stupte mot bunnen sånn at den sovende besetningen ble kastet ut av sengene sine, haha. Tider.

Det gikk ikke så imponerende bra denne gangen heller, vi ble sittende og le av sikksakk-mønsteret jeg la igjen i sjøen bak oss mens jeg i mitt stille sinn håpet at ingen utenforstående skulle ringe inn til politiet med bekymringsmeldinger om at selveste redningsselskapet kjørte i fylla. Det var bare meg!

Nå er jeg hjemme igjen, og skal straks sove. Det blir lett et senere tog i morgen, kjenner jeg… Lenge leve fleksitid!

 

Ut med Elias

Heisann bjutiful strengjers! Jeg trodde tiden med eventyr på jobb var over da jeg slutta i Forsvaret, hvor jeg fikk bli med i all verdens fartøy, fly og stridsvogner, men opplevelsene forfølger meg visst. I dag skal jeg ut med Redningsselskapet og båten Elias, som har sin trygge havn her i Moss! Jeg skal snappe (legg til gjensidigenorge for å bli med) og ta bilder av livet på sjøen, og det finnes jo ikke en finere dag å gjøre det på. Altså, dette været?! Måtte det vare mot evigheten og forbi!
(Bildene over er fra sist jeg var med Redningsselskapet ut på tur, en litt mindre solfylt dag i 2014).

Den siste uka har jeg gått rundt med flere skarpe steiner i skoen (metaforisk, ikke bokstavelig, lol), så jeg trengte sårt en opptur og noe annet å bryne hodet mitt på – takk til verdens beste jobb for at den fortsetter å være nettopp dét.

Skrives senere, Elias venter!

 

Sommerfuggel i vinterland

Du står et sted mellom «slipp sommerfuglene fri» og «klipp vingene av dem», og du var aldri god på en mellomting, så nå står du der med saksa i hånda og tenker at det kanskje er det beste, det tryggeste – selv om utfallet muligens er det samme. Det er ikke så nøye hvilken metode du velger, til helvete går det uansett, tenker du og speiler deg i saksa og lurer på om du snart skal klippe.

Legg den fra deg et øyeblikk, saksa, og se for deg at du heller slipper dem fri og det ikke går til helvete, men motsatt, hva da? Har du en plan, du som alltid forventer det verste, selv fra den beste, og har hjertet innstilt på knust som default? Har du en plan, du som trigges av usikkerhet, håpløshet og jakten, hvis sommerfuglene plutselig får fly fritt og ingen står klar til å skyte de ned? Det strider i mot verden slik du kjenner den, men det kan jo skje og du bør ha en plan.

Hvis ikke er det du som skyter ned sommerfugler, sommerfugler som ikke var ment for å fly enda men som du tvang frem i et forsøk på å såre deg selv – gjennom en annen.

Og så slapp hun sommerfuglene fri og de ble skutt ned ved første vingekast. Hun skulle visst ha valgt saksa.

 

Blogglisten

Når startet du å blogge?
I 2008 (hahaha TI ÅR fyfaen), på mbrud.blogg.no, men jeg fant fort ut at blogg.no og topplistekjøret der ikke var noe for meg, så jeg gikk stille og rolig over til wordpress.com, før jeg i 2009 kjøpte mitt eget domene – supermarie.net – og bygget min egen blogg på egen platform istedet. Og her har jeg vært siden, først i samarbeid med Nettavisen til vi slo opp, og nå en del av United Influencers siden 2014.

Hva er det beste med å blogge?
Det beste er å ha et sted hvor jeg kan uttrykke meg, og nå ut til mennesker med tankene mine, og det å ha dialog med dere, inspirere, glede, røre og påvirke noens liv i en positiv retning. Jeg vet at jeg har fått jenter til å velge militæret (før det ble allmenn verneplikt, altså) og jenter til å reise jorda rundt alene, fordi dere har fortalt meg det – svart på hvitt – og det gjør meg så himla glad at mine små ord var det bittelille skriftlige sparket dere trengte der bak for å faktisk tørre å ta steget. Takk! Og det er vel egentlig konklusjonen: det beste med å blogge er DERE. Gruppeklem!

Hva er det verste med å blogge?
Når noen leser det jeg har skrevet mens jeg er i samme rom, lol. Skjer heldigvis ikke ofte. Finner egentlig ikke så mange negative sider med å blogge, jeg. Jeg er blant de heldige som sjeldent (les: aldri) opplever hets og dritt, og bloggen er ikke levebrødet mitt så jeg slipper det stresset dét må være også, det med å alltid måtte ligge i toppen og være aktuell for å tjene nok til livets opphold. Fornøyd bloggfjes!

Hvilke innlegg liker du best å skrive?
De som kan være til inspirasjon for andre, og de personlige innleggene hvor jeg bare får tømt levra mi. Og så elsker jeg å skrive fra reisene mine.

Lager du videoblogger? Hvorfor/hvorfor ikke?
Nei, eller, jeg har planer om å begynne å lage reisevideoer igjen, men sånne «snakke til kamera»-videoer er ikke noe for meg, og da ser jeg ikke poenget med å tvinge meg selv til å lage dem heller bare fordi «video er fremtiden», som de sier.

Favorittblogger:
Jeg har falt litt av det bloggsirkuset, men jeg er fan av Kristin Gjelsvik og det hun står for (selv om jeg ikke leser bloggen hennes daglig). Ellers syns jeg Kristine Ullebø er god!

Har du noen gang delt en blogg med noen?
Jeg gjesteblogger sammen med en gjeng andre på prprat.no, om sosiale medier

Er det å ha mange lesere viktig for deg?
Nei, jeg liker den gjengen vi er nå, jeg <3 Det å nå ut til mange er ikke så viktig, det handler bare om å nå ut til de riktige – de som kan trenge å lese et innlegg om å være pårørende, eller om kjærlighetssorg, eller om at det faktisk er mulig å komme seg ut i boligmarkedet alene som student, for eksempel.

Hva tenker du om bloggen din fremover? Er du lei? Er du motivert? Er det noe du vil fortsette med lenge?
Den har vært en del av hverdagen i 10 år i år, og jeg har ingen planer om å slutte å vrenge sjela mi på Internett med det første. Jeg er motivert!

Funnet her

Hva liker du best å lese om her inne?

 

Boktips: En moderne familie

Boken er sponset av Aschehoug

Denne boken leste jeg i fjor sommer, jeg har bare glemt å skrive ferdig innlegget, «tar det til uka» ble plutselig «tar det om ni måneder». Jaja, så går man gravid med et boktips i ni måneder også.

En moderne familie er en bok skrevet av Helga Flatland, som jeg elsker fra før av – det er hun som har skrevet trilogien om guttene som reiser fra ei lita bygd i Norge og til Afghanistan (den må dere også lese!), som jeg har tipset dere om før. Jeg var spent på hvordan en bok fra henne, som IKKE handler om bygda ville bli, men hun skuffet ikke.

Boken handler om Torill og Sverre som går fra hverandre etter 40 år med ekteskap. Skilsmissen vekker sterke reaksjoner og følelser hos deres voksne barn, som vekselsvis forteller om sine egne liv og tanker og følelser knyttet til skilsmissen og det raknende familielivet gjennom hele boka. Boken skildrer sorgen over å miste noe, og behovet for å ha trygge rammer med forutsigbarhet i livet.

Boken er varm og fin og leses lett i løpet av pinsa, hvis du har tida!

Hva leser du for tiden? Har du eventuelt noen boktips å dele med resten av superhæren?

 

Søttende mai er vi så glad i

GRATULERER MED DAGEN!

Håper dere har hatt (det har jeg, type skyggelue, hehe) en fin dag, eventuelt fortsatt har, klokken er jo bare halv seks, men jeg har allerede parkert kroppen min for kvelden.

Jeg vet ikke med dere, men jeg har liksom ikke helt funnet min plass i de voksnes feiring av grunnlovsdagen. Som liten var det stor stas med tog og is og pølser og greier, og russetiden var superkul, men så ble jeg stor og plutselig var 17. mai blitt en dag med champis, fest og alkohol fra morgen til kveld, hvert fall i Oslo, og jeg følte meg ikke så hjemme i det kaoset. De siste årene har jeg tatt turen til Fredrikstad og sett på toget der sammen med familien, og det er superkoselig, men jeg har liksom ingen tradisjoner som er skrevet i stein, sånn som før, nå tar jeg bare hver 17. mai som den kommer.

Årets ble hvert fall veldig fin, sammen med den lille flokken min på hjørnet i hjembyen <3

(Selv om jeg innerst inne ikke helt klarer å se på store merkedager som noe annet enn bare dager lenger. Les gjerne innlegget jeg skrev i fjor, der forklarer jeg hvorfor).

Hva har du gjort i dag?

 

Gratulerer med dagen, pappa!

Takk for at du fortsatt smiler og ler – selv om livet har gitt deg tusen grunner til å la være.
Takk for at du fortsatt snakker til meg – selv om jeg ikke kan høre deg mer.
Takk for at du fortsatt lærer meg om livet – selv om jeg helt ærlig kunne vært akkurat denne lærdommen foruten.
Takk for at du fortsatt er min trygge havn – selv om jeg er mye ute og seiler.
Takk for at du fortsatt lar meg tømme hjertet mitt i fanget ditt – selv om du ikke kan svare.

Takk for at du fortsatt er her – jeg trenger at du er det.

Jeg tror ikke så mange andre kommer til å like gaven du får, men det driter jeg i, for jeg vet at du kommer til å gjøre det. Den har liksom alt du trenger; et ord som oppsummerer det hele.

Jeg elsker deg, pappa.

 

Papirfly

God mandag! I går var en sånn dag hvor vinden bare blåste og jeg bare fulgte med.

Hadde bare én plan, sent på kvelden. Brukte formiddagen (og skydekket) på å vaske leiligheta, og løp ut så fort sola kom frem og la meg til å lese. Så kom en av pensjonistene (naboene) og spurte om jeg ville ha noe grillmat om en halvtimes tid, jatakk sa jeg, og så dro han i butikken for å handle. Kom tilbake igjen, og begynte å styre og stelle, og «Kunne dronningen nå ha tenkt seg litt grillmat og et glass med øl?» og jeg så på han og smilte et smil som ble sittende fast de neste 30 minuttene. TENK AT JEG BOR HER!

Vi grillet, pensjonistene og jeg, løste verdensproblemer, tok noen øl og så kom venninna mi og dro meg med på blomsterhandel, og så nøt vi livet på verandaen hennes noen timer før jeg dro hjem og plantet mens jeg ventet på besøk.

Det er DETTE jeg savnet så fælt som student. Det å kunne la livet bare skje uten å få dårlig samvittighet for ikke å lese, lese, lese. Studenter: hold ut. Det er verdt strevet, jeg lover.

 

Undergangen

«Du gikk rundt klokka tolv, etter å ha sittet og studert klokka på telefonen din en god stund», lo hun.

Jeg lo selv, der vi satt og gikk gjennom fredagens mer eller mindre ufrivillige eventyr. Jeg hadde blitt så full. Skikkelig full. Jeg hadde gått fra Dubliner rundt klokka tolv, fortalte hun meg, for å rekke siste tog hjem til Moss – kvart på ett. Det var bare et kvarters gange til togstasjonen, så jeg hadde trippel margin, god tid til å finne riktig plattform og komme meg på riktig tog. Herregud, jeg tar jo dette toget til og fra Oslo hver eneste dag – fra nøyaktig samme spor, hvor vanskelig kan det være?

Det viste seg å være helt umulig den kvelden. Jeg snublet inn på feil tog. Oppdaget det riktignok før det ble altfor galt, og hoppet av igjen på en stasjon som fremdeles er et mysterium. Jeg aner fortsatt ikke hvor det var jeg endte opp den natten. Jeg husker knapt hvordan det så ut rundt meg, utover at det var bekmørkt, iskaldt og at telefonen min var i ferd med å gå tom for batteri.

Jeg ringte fortvilt det eneste mennesket jeg tenkte hadde bil og kanskje en liten mulighet til å hjelpe meg hjem igjen. Det kunne han ikke.

Og derfra gikk det fra bekmørkt til helsvart.

Resten er bruddstykker. Hysterisk gråt. En tsunami av håpløshet. Sorg. Sinne. Fortapelse. Faen ta hele jævla livet, jeg klarer ikke dette. Jeg klarer ikke.

«Jeg klarer meg, det ordner seg», nærmest hvisket jeg mens tårene rant stille, prøvde å høre optimistisk og normal ut på telefonen, men jeg var fullstendig gjennomsiktig og stemmen min la ikke skjul på dét.

«Unnskyld for at jeg ringte så sent – jeg er jo ikke ditt problem lenger, men takk for at du svarte. Jeg sier fra når jeg er hjemme, det går bra. Det ordner seg, hadet».

Jeg la på med et løfte om å sende melding når jeg hadde kommet meg trygt hjem.

Stillhet.

Jeg satt igjen som et vrak på bakken i den kalde snøen. Telefonen døde fra meg, jeg hadde grått av meg all sminken på vei ned mot bunnen, og jeg ante virkelig ikke hvor jeg var. Det eneste jeg visste om stedet var at der kunne jeg ikke bli, så jeg kom meg skjelvende på beina og prøvde å orientere meg. Noen lagerbygg, en bilvei. Jeg husker ikke hvor langt jeg måtte gå, men jeg fant en motorvei på et tidspunkt. Stilte meg opp langs kanten og strakte ut en iskald tommel. Brydde meg ikke om min egen sikkerhet, brydde meg ikke om noe som helst, jeg ville bare hjem. Jeg ville bare sove. Og våkne opp igjen til en verden som ikke var så forbanna helsvart.

Jeg ble plukket opp den kvelden. Haiket med en totalt ukjent, men snill fyr som slapp meg av i Oslo. Derfra tok jeg taxi tilbake til Moss, jeg husker at sjåføren lot meg være DJ og fikk meg til å smile, før han rakte meg en kvittering på 2000 kroner som jeg senere har ledd høyt av og avfeid som et vanvittig fyllaeventyr, den kvelden jeg gikk på feil tog og måtte ta taxi helt hjem. Hvor full og fjern går det an å bli, hæ?

Sannheten er at den kvelden nådde jeg bunnen i en sorg som føltes bunnløs, forsterket og forverret av altfor mange glass med alkohol. Glass jeg aldri burde ha rørt i den tilstanden jeg i utgangspunktet befant meg i.

Verden slik jeg kjente den raste sammen da pappas sykdom tok oss alle et trinn videre, et trinn jeg overhodet ikke var klar for, et trinn jeg ikke klarte å komme helskinnet over på på den tiden. Jeg hadde ikke rukket å stable meg på beina igjen, den fredagen på nyåret, og gikk rett i bakken – i dobbelt betydning – da jeg søkte midlertidig trøst i bunnen av en Proscecco-flaske.

Men fra bunnen kan det heldigvis bare gå oppover, er det ikke det de sier?

Jeg våknet lørdagsmorgen og så matt på restene etter kvelden i forveien. Et forgrått fjes i speilet, en bankkonto to tusenlapper spinklere, en telefonlogg som aldri burde blitt skrevet, og store, sorte hull i hukommelsen, og jeg tenkte herregud, Marie. HVA ER DET DU DRIVER MED?

Men selv om den fredagskvelden skulle bli den mørkeste i livet mitt så langt, ser jeg tilbake på den nå og tenker at den måtte til for at jeg skulle finne lysbryteren. Det gikk opp en lyspære for meg i svarte natta, eventuelt morgenen etterpå, og jeg skjønte at jeg hadde det verre enn jeg ville innrømme i edru tilstand. Jeg taklet ikke min nye virkelighet så veldig bra, og det var den jeg burde tatt tak i – ikke enda en flaske.

Det begynner å bli lenge siden «eventyret». Og jeg er på beina igjen, det går bra. Jeg skåler igjen, uten å bokstavelig talt falle i grus på den andre siden av festen. Den nye virkeligheten er ikke lenger ny, og jeg takler den fordi jeg ikke har noe annet valg.

Men jeg har et valg når det kommer til måten jeg takler ting på, og er det noe «eventyret» lærte meg så er det hvordan det ikke skal gjøres.

Poenget mitt med historien: Aldri drikk når du ikke har det så bra. Alkohol løser ingen problemer, det døyver ingen smerte, det gjør bare vondt verre og hjelper ingenting. Gammel visdom, jeg vet, men når du står i noe du ikke orker å stå i er det fort gjort å sette seg ned på en pub istedet, smile tappert og flykte for en kveld.

Bli stående heller. Så slipper du å måtte takle både anger og skam, i tillegg til det du i utgangspunktet satt deg ned for. Alkohol løser ingen problemer.