Hjemme?

Alltid den samme tomheten når jeg kommer tilbake til det landet som i utgangspunktet ga meg alle forutsetninger for å nettopp kunne reise fra det og oppleve verden som et fritt menneske. Trist nok, jeg burde elske å komme hjem, for ordet ‘hjem’ inneholder så mye og så mange, som jeg elsker, men tomheten er alltid større enn gleden. Jeg klarer ikke juge fra meg følelser, og jeg føler meg aldri så hjemme i meg selv som jeg gjør når ‘hjem’ ironisk nok er tusenvis av kilometer unna.

Men – jeg er altså straks hjemme igjen, sånn fysisk sett. Peru var et lite eventyr, og vi snakker allerede om å reise igjen, hun med foten og jeg, neste år feirer vi nemlig ti år med vennskap. Det er ikke så verst å kunne feire det, så ulike vi egentlig er og så langt unna hverandre vi faktisk bor, men noen mennesker dukker bare opp i livet og forsvinner aldri ut igjen. Hun er en sånn <3

Nå nærmer bussen for toget seg Moss, jeg er spent på hvilken tidssone kroppen min befinner seg i, om jeg får sove i natt eller om jeg må vente på den peruanske natten, som kommer syv timer etter den norske. Det er heldigvis en fridag til, satser på å klare å tilpasse meg døgnet før jobb på tirsdag!

Hvordan har deres påske vært? Hvor var dere, hva gjorde dere? Fortell, fortell!

 

Barranco

Tilbake i sivilisasjonen! Bussturen hjem fra Ica virket som en liten evighet, trafikken i Lima er helt krise, særlig på kveldstid. Det som sikkert bare skulle tatt fem minutter tok oss én måned, det føltes hvert fall sånn der vi satt og aldri kom frem, helt til vi gjorde det og nå er vi i Miraflores igjen.

I går gikk vi til Barranco – et distrikt jeg hadde lest at skulle ha mye fet gatekunst. De første hundre meterne var det så grått at jeg trodde vi hadde gått feil og endt opp i Øst-Europa et sted, men så plutselig eksploderte gatene rundt oss i farger. Så mye fint! Verkene på bildene over fant vi i området som het Jade Rivera, samme navn som kunstneren. Vi kunne ha brukt mange flere timer og sikkert sett mye mer laget av mange fler, det er sånne steder jeg kan gå meg vill til evig tid i, jeg og kameraet mitt.

Vi spiste lunsj på Javier, en stor restaurant som ligger på begge sider av passasjen ned til kysten – maten der var himmelsk, de hadde tre for to på coronaer, og utsikt til havet. Spis der, om du noengang skulle havne i Barranco!

 

En ekte oase

Vi er i en oase i en ørken i Peru, vi er i en oase i en ørken i Peru, jeg tror vi sa det høyt sikkert fem ganger i et forsøk på å faktisk forstå det. Ganske surrealistisk, men her er vi, altså; i Huacachina. En oase i Peru. Den eneste naturlige oasen i hele Sør-Amerika, jeg var sikker på at den var menneskeskapt, men Internett sa nei.

Det eeer så fint her! Aller finest når du ser ned på oasen fra en sanddyne, med en solnedgang som fargelegger alt rundt deg i en gyllen, gullaktig tone. Flere bilder kommer, jeg orker bare ikke krige mot det sjukt treige nettet her ute i sandkassa.

Skrives igjen når jeg er tilbake i Miraflores!

 

Larcomar

God morgen/dag! I dag sov vi helt til klokka seks, noe sier meg at vi finner den peruanske døgnrytmen akkurat i tide til vi skal hjem igjen. Til Norge. Den tid, den sorg; la oss heller snakke om gårsdagen.

Jeg la inn Larcomar på Google maps, et kjøpesenter reisepartneren min hadde lest at skulle være bra. Vi gikk de elleve minuttene det skulle ta å komme seg dit, og ble ganske forvirra da vi kom frem. Der hvor den røde pila var på kartet – der hvor senteret skulle stå – var det ingenting, bare et platå med utsikt over havet. Vi gikk bort til kanten for å se ut mot Stillehavet, og DER var plutselig Larcomar. Den er bygget «inn i» en klippe, så man ser den ikke fra bakkenivå – veldig fascinerende.

Kjøpesenteret var så luftig og fint, bare butikkene hadde tak – resten befant seg under åpen himmel. Vi startet runden vår der inne med lunsj på Tantasjukt gode sandwicher! Og juicer. De beste juicene i hele verden lages i Sør-Amerika, helt sikkert.

Etterpå sjekke vi ut alle etasjene, jeg fant ikke så mye å kjøpe – bare noen brikker til å sette glass på i peruansk stil, og et marsvin i keramikk. Til minne om det marsvinet jeg spiste her om dagen.

I dag reiser vi videre til Ica for å komme oss ut til den eneste naturlige oasen på hele kontinentet; Huacachina. Søk den opp på Instagram – det ser så fint ut der! Gleder meg til å vise dere med mine egne bilder.

 

Marsvin til middag

Jeg var så glad i går. I hele går, også før vi satt oss ned med cava ved bassenget klokken altfor tidlig for bobler, egentlig, men tiden her nede har vi bare gitt opp å respektere (våknet rundt fire i dag også). Det er så deilig her! Temperaturen er perfekt, ikke for varmt, og en liten bris kjøler oss litt ned hvis det blir det.

Vi bor i Miraflores, et lite stykke utenfor Lima sentrum, og startet gårsdagen med å gå en tur ned gjennom Park San Marcelino Champagnat, til Playa Makaha, stranden like nedenfor her. Den egner seg mest til surfing, stranden består av grus – ikke sand, og bølgene slår jevnt innover, men veldig fint område allikevel. Så grønt og frodig!

Etter å ha vandret rundt en god stund gikk vi tilbake til hotellet og la oss ved bassenget – og der ble vi. Snakket om livet, spiste litt i ny og ne og koste oss med cava. Når solen gikk ned forsvant vi inn og gjorde oss klar for middag. Vi spiste på Alfresco like borti gata, som ga oss en Pisco Sour til velkomst – en typisk peruansk drink. Veldig god!

Det ble marsvin til middag. Det føltes like feil som det gjorde da jeg satte tennene i en hund i Kina, men jeg klarer ikke la være å smake når jeg først er på tur i et land hvor dette faktisk er mat. Det smakte kylling, forresten. Som alle sånne «rare» ting stort sett gjør.

 

Peru

Reklame: flyreisen til Lima er sponset av KLM

Land nummer førti og jeg er tilbake i Sør-Amerika! Det er ikke så mange land igjen å skrape for meg på dette kontinentet, jeg falt pladask etter de to månedene jeg tilbragte i Brasil og kommer som en boomerang (den tingen man kaster som kommer tilbake igjen, vet dere, ikke den sjukt irriterende Instagram-funksjonen) tilbake stadig vekk.

Reisen tok nesten tjuefire timer fra dør til dør, og vi satt som to levende lik med hver vår biff og glass med rødvin på restauranten på hotellet i går kveld, mens vi prøvde å få tiden til å gå for å lande i riktig døgnrytme. Det gikk sånn halvveis; vi sovnet rundt klokka ti og den hadde så vidt bikket fire i dag tidlig da begge to lå lysvåkne og lurte på hva i all verden vi skulle slå ihjel tiden med frem til frokost.

Frokosten åpner om syv minutter (halv sju), så takk til bloggen for å fungere som en spolefunksjon! Planen i dag er å ta livet HELT med ro ved bassenget, og utforske området vi bor i. Vi har jo et hav av tid med den døgnrytmen her.

Skrives plutselig! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud) for oppdateringer underveis <3

 

Påskeferie

God morgen fra flybussen! Jeg spratt opp fra dyna litt over fire i dag, og har startet den lange reisen mot Sør-Amerika. Ikke at det plager meg at den er lang, selve reisen er halve gleden med å nettopp.. reise.

Snakker om å reise – dere husker at Hercules-flyet sendte meg en hilsen, eller jeg tok det hvert fall som en, fra Luftforsvaret da jeg var på Kjevik på tirsdag? På torsdag tok jeg ferja til feil side av fjorden, Horten, og tror dere ikke Luftforsvaret var der også? To mørklagte Bell-helikoptre sirklet rundt oss og holdt vakt mens Seaking, redningshelikopteret, gjentatte ganger landet PÅ oss! Jeg var helt i ekstase der jeg stod, det var så innmari fint mot den mørke himmelen med snev av oransje etter solnedgangen, og så gøy å få bli med på øvelsen uten forvarsel, og nååå prøver universet å si meg noe, tenkte jeg og lurte på om det hadde satt i gang en rekrutteringskampanje for å få meg tilbake i de grønne rekker.

SNAKKER OM FARGER, jeg har farget håret rosa igjen. Frisøren insisterte på å bruke en sterk farge (som forøvrig lyser i mørket hvis jeg drar på nattklubb, haha), for da holder den lenger – om x antall dusjer blir fargen rosegull igjen, som jeg likte så godt, i mellomtiden lever jeg fint med å være et vandrende rop om oppmerksomhet.

Nå skal jeg hive i meg en yoghurt og prøve å sove litt til, jeg trenger det hvis jeg skal overleve en 15 timer lang flytur med en ekstrovert. Neida! (Joda)

God helg så lenge, vi skrives plutselig fra et eller annet kontinent i verden!

 

I møte med en sørgende

–Ja, var det en fin begravelse?

Første dag på kontoret igjen.

–Ja, veldig, svarte jeg litt for høyt og litt for entusiastisk i det åpne kontorlandskapet, i lettelsen over at han tok hull på tankeboblene mine. Tankene om at temaet på et tidspunkt jo måtte bringes frem, fordi han visste og jeg visste at han visste, og jeg satt og vred meg litt i stolen ved siden av og tenkte at han tenkte at jeg var i sorg, og at han ikke visste helt hvordan han skulle snakke til meg, og jeg vil jo bare bli snakket til som vanlig, men det er kanskje ikke alle som syns dét er like enkelt, men så stilte han bare det spørsmålet rett ut og jeg ble letta.

Jeg var så anspent før hvert eneste første møte med hvert eneste kjente fjes i omgangskretsen min, like etter at pappa døde. Så spent at jeg av og til gruet meg til å møte dem, enten det var nære venner, kollegaer eller bekjente.

Hvordan møter de meg nå? «Hun som akkurat har mistet faren sin», hva er det første man sier og gjør, liksom, vet de det? For jeg vet ikke. Gruer DE seg, fordi de syns sorg er vanskelig, og de ikke vet hvilken Marie de møter? Fordi de ikke vet hvordan jeg vil reagere på hver minste påminnelse om hva som har skjedd? (Som om jeg trengte en påminnelse…)

Jeg holdt pusten hver gang, før et første møte, helt til klemmen var gitt, og noen sa noe med det samme, andre ventet og så sikkert an hvor jeg var i følelsene mine, jeg så det i de medfølende og litt forsiktige, spørrende blikkene deres, og begge deler var like fint – jeg syns det var godt at de i det hele tatt anerkjente det som hadde skjedd, og sorgen min, uansett om det tok et sekund eller to timer.

For det er sikkert vanskelig å vite hva en skal si, om en skal si noe i det hele tatt, eller om det bare gjør vondt verre. Når man møter en som akkurat har mistet klippen sin i livet.

Nå har det gått over ni måneder siden pappa døde. Jeg er på et godt sted for tiden, selv om det ikke går en eneste dag uten at jeg drar tilbake til den dagen, eller tenker på pappa slik jeg husker han; latteren hans, humoren, smilet, tryggheten i å alltid ha han der. Selv om tiden går, og bare fortsetter å gå, er sorgen her konstant i en eller annen grad og form. Jeg bærer den alene, og forventer selvfølgelig ikke at alle rundt meg til en hver tid skal ta litt av vekten, men herregud så fint det er når folk fortsetter å spørre. Så «lenge» etterpå. Kollegaer i trappa, venninner etter x antall vinglass, senest i forrige måned fikk jeg et granskende blikk og et spørsmål om hvordan det egentlig går, og det varmer sånn.

«Du kommer til å huske de som var der for deg», sa hun til meg en kveld, hun som visste så altfor godt hva hun snakket om.

Nå vet jeg hva hun snakket om óg, og jeg husker, og det varmer sånn.

 

Arendal

Det blide sørland <3 Det er så nydelig her når solen skinner, de fleste steder er vel det når sola skinner, men Sørlandet er noe eget.

Jeg har ikke vært i Arendal før, hvert fall ikke som jeg kan huske. For en koselig, liten by! Tripadvisor overbeviste meg om at vi måtte ta lunsjen på Prana, og den appen skuffer aldri. Det stedet var så fint, og chai latte, rabarbrasaft på glassflaske og Prana-salaten utgjorde den beste lunsjen jeg har spist på lenge.

Etter lunsj var det avgårde for å gjøre jobben vi kom hit for, og så hadde vi litt tid i sentrum etterpå igjen, til en kanelsnurr og kaffe i sola og en tur innom Heimdal sjokoladefabrikk etter tips fra en følger på Snapchat. Smaksprøvene alene er en grunn til å stikke innom!

Nå sitter jeg på Kjevik og venter på flyet som skal ta meg hjem igjen. Jeg har ikke vært her siden 2012*, da jeg løp rundt som grenader i Luftforsvaret og fotograferte under flyshowet vi arrangerte. Det fløy en Hercules over her i dag også, jeg tok det som en slags høytidelig hilsen fra fortiden. Åh, MINNER!

Kjevik da, Kjevik nå – uansett hva slags oppdrag som bringer meg hit kommer det alltid fra verdens kuleste jobb. Jeg har til enhver tid verdens kuleste jobb, null tull.

*nå juger jeg egentlig, jeg var her i 2013 også, da jeg prøvde meg på befalskoleopptaket og strøk så det sang med 30 sekunder på 3000 meteren, men det trenger vi ikke snakke om

 

Løpetid

God kveld! I dag har jeg vært på årets første løpetur. Mandager betyr egentlig styrketrening i kjelleren på jobb, men D-vitamin-jegeren i meg ville heller ut i sola. Det er vååår!

Jeg elsker at jeg både har skog og stier langs kysten like utenfor døren, men ikke like høyt som beinhinnebetennelsen min gjør. Jeg fikk den på rekruttskolen, betennelsen. Jeg trodde egentlig at den forsvant etter at jeg flyttet inn i latskapet igjen da jeg dimmet, men den banker stadig på leggen min hver eneste gang føttene mine treffer asfalt, eller jeg hopper og spretter litt for mye i mandagstimen. Prøver å se på den som et hyggelig minne fra en helt fantastisk tid, men det er litt vanskelig når det står på, jeg må si det.

Det ble moussaka til middag, og etterpå ringte bestefar. Jeg elsker når han gjør det, og hater at jeg er så dårlig på det selv. Den mannen har virkelig vært overalt, han også. Hver gang jeg forteller om mitt neste reisemål har han allerede vært der.

«Jeg skal til Genova i påsken»
«Ja, der husker jeg vi var innom!»
«Jeg drar til Aruba neste uke»
«Ja, der er det fint»

Bestefar var sjømann, ekte sjømann med ankertatovering på armen. I telefonen i dag snakket vi om Libya og det som skjer der, og så har han søren meg vært i Tripoli også. Jeg må huske å grave mer i reisene hans før det er for sent.

Nå er det natt – jeg skal til Arendal i morgen for å spille inn podcast! Ville bare prøve å skrive litt om hverdagen igjen, for det har jeg nesten glemt hvordan jeg gjør.

(Klarte jeg det?)