Bursdag!

Tusen hjertetarmelig takk for alle gratulasjoner i dag! 28 år og verdensmester!

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg glad – sånn på ordentlig – men idag har jeg faen meg smilt. Sånn på ordentlig.

Dagen startet med han, fortsatte med at jeg kom på jobb, til en skrivepult full av ballonger, søtsaker og varm kaffe og en bursdagshilsen skrevet på tavla på kontoret, og jeg har fått klemmer og sjefen spanderte lunsj og Narvesen sendte meg en gave i appen og alle hilsener i sosiale medier og tekstmeldinger, og klovner i kamp skal varme opp for eminem neste lørdag og alle disse dryppene gjennom hele dagen har holdt meg svevende på en rosa sky. Glad og takknemlig, sånn på ordentlig.

Nå er jeg på vei hjem fra jobb og han som får meg til å le skal ta meg med ut på middag, og jeg kunne ikke ha fått en bedre bursdag – tross alt. For skyen har vært regntung og helsort i ukesvis, og idag er den svevende og rosa, og jeg trengte det, for å samle krefter til neste storm.

Tusen takk! Sånn på ordentlig.

 

Jeg vil skrike

Den scenen i filmen Matilda, hvor lille Matilda blir plassert i en stol og faren holder hardt i hodet hennes – tvinger henne til å se på TV mot hennes vilje? Sånn føles det. Akkurat sånn. Og i dag er jeg sint. Den type sinne som gir meg en overveldende trang til å skrike, slå, klore og knuse ting, for noe holder hodet mitt og tvinger meg til å være vitne til noe jeg ikke vil, og jeg vil bite, skrike og slå meg løs fra det harde grepet, men det nytter ikke for det finnes ingen utvei.

Jeg er Matilda og blir tvunget til å se på TV mot min vilje, men raseriet mitt gjør ikke – i motsetning til Matilda sitt – så tv-en eksploderer og problemet bokstavelig talt går opp i røyk og blir borte. Raseriet mitt er nytteløst, og jeg blir pent nødt til å se på dette forbanna helvetet, helt til tv-en går i sort av seg selv.

Og ingen vet hvor lang tid dét vil ta, og alt jeg vil er å skrike.

 

Copy paste

Hej! Helg igjen, en slags copy paste av den forrige; solskinn, frokost ute, vondt i magen, filmkveld med mamma og klemmer på pappa.

I natt hadde jeg søvnparalyse igjen, våken og sovende på en og samme tid, knusende klar over at alt som skjer rundt meg i mørket er hallusinasjoner – men jeg blir lammet av frykt og ubehag allikevel, der jeg ligger og slåss mot mitt eget sinn. Redningen denne gangen ble å fysisk vri og sprelle meg ut av lammelsen til jeg våknet helt, jeg måtte gjenta det her sikkert 3-4 ganger før jeg endelig klarte å sovne rolig – uten å bli paralysert på ny. Herlighet, så merkelig den tilstanden er, haha. Fascinerende og skremmende samtidig.

Planene for helga er å besøke broren min og familien hans, og så hente bff og ta henne med på humorshow i Fredrikstad i kveld, jeg gleder meg til å le igjen. Jeg trenger å le igjen. Gud, jeg håper de får meg til å le igjen.

Hva skal dere i helga?

 

Måneskinn

Jeg ble liggende i mørket på sofaen og se i taket mens tankene spant av gårde til Beethoven sin moonlight sonata, en av de få klassiske stykkene som ble værende igjen på spillelista mi etter studietiden, for den er så innmari vakker og vond, og ikke visste jeg at det var din favoritt óg, men mamma fortalte meg tilfeldigvis det, så nå vet jeg, og jeg hører på den så ofte jeg er i stand til det, og føler plutselig at du er i den.

Vi møtes på en måte, pappa og jeg, i de vemodige tonene fra Beethoven. For det viser seg at vi falt for den samme, uten å vite om hverandre, som far så datter, og nå har vi en slags møteplass de gangene jeg savner deg litt ekstra.

 

Nytt teppe – nytt hjem

Her er det! Den lille skatten jeg fant i Ankara (sjappa het Osmanli Hali & Kilim, ligger i Ulus – oppe ved Citadel (Hisar) i gamlebyen) og tok med meg hjem i kofferten. I følge selgeren var det 60-70 år gammelt, og hårene i den – de fargerike krøllene jeg har tatt nærbilder av – kommer fra geiter. Jeg elskerrrr det, at det har så mange farger gjør at jeg kan bytte ut puter og stil i det uendelige og det frisket opp hele sofakroken, som fra før av bare hadde et sort og hvitt kuskinn. Ser at det muligens blir litt mye med alle puter og tepper samlet i en krok, men sånn før det bli frem til jeg får et nytt anfall og må ommøblere alt jeg eier og har. Det er noe deilig terapeutisk over å flytte rundt på ting her hjemme.

Hva syns dere?

 

Forsikring og overraskelser

Tirsdag, og uken begynner allerede å bli godt voksen, og tiden går så himla fort og så ulidelig sakte på en og samme tid?

I dag hadde vi avdelingslunsj på Festningen restaurant, utrolig fint sted med utsikt over Rådhusplassen og Aker brygge, maten var både god og bloggvennlig men jeg tok ingen bilder, sry.

Her er utsikten, da:

Apropos jobb, nå har jeg fått testet ut hvordan det er å være kunde i Gjensidige også; på søndag måtte jeg ringe flyselskapet og avlyse reisen min til Trondheim som egentlig skulle skjedd igår, og jeg meldte skade i Gjensidige-appen like etterpå (SÅ lettvint og automagisk med chatbot!), for noen avbestillinger får man faktisk dekket, og igår tok de kontakt for å få litt mer info (jeg glemte visst å opplyse om både pris og transportmiddel, heisann fjern), og idag allerede? «Hei Marie. Vi har utbetalt erstatning til deg». Uten noen flere spørsmål, uten noe mer styr.

Det lyste opp hele tilværelsen min, det er så deilig å slippe å måtte ordne og styre med sånne praktiske ting når livet herjer med deg ellers. Så takk til vekteren, for verdens beste jobb OG forsikring, med uvurdelig hjelp når du trenger det som mest.

(JA alt jeg har er speilbilder for tiden, jeg orker ikke)

Nå har jeg akkurat kommet hjem til Moss, postkassa mi var litt av et syn der den stod; det hang MASSE greier på den og jeg røsket det med meg og løp inn og så bare:

:»'(

Blomster og bagels og pålegg og juice fra verdens beste snapkollektiv <3 Jeg har så fine folk i livet mitt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. TUSEN TAKK!

 

De små ting

Utekroken til mamma <3 SOM TATT UT AV EN FILM, hæ? Vi tok frokosten ute på søndag, mamma og jeg, det var så koselig! Andre fine øyeblikk fra dagene som har gått:

– pappas smil da vi spilte av gammel musikk for han og da tante sa noe morsomt fra en svunnen tid

– synet av bestefar og nevøen min ved middagsbordet

– da han spurte hva jeg ønsker meg til bursdagen min, han som ikke kjøper gaver

– mamma da hun ikke visste at jeg så på henne også satt hun der og smilte for seg selv

– da vi var nede og kastet steiner i vannet

– skrevne ord fra venner og venninner

– det lette sommerregnet som endelig kom

Har du noe fint å dele siden sist?

 

Enda ikke

«Boarding completed» sa de, men det hørte ikke jeg for jeg satt ikke i 11A allikevel, jeg satt i kantina og konsentrerte meg om å gjenvinne kontrollen. 

Jeg har enda ikke fjernet de tjueén «Fraværende«-dagene i kalenderen min, selv om de i realiteten gikk fra å være fullstendig blokkerte, til å bli helt blanke, og nå går jeg og gruer meg til alle spørsmålene.

Jeg har enda ikke godtatt innkallelsen jeg fikk i innboksen for flere dager siden.
«Vi skulle veldig gjerne hatt deg med på onsdag»
sa hun i et møte.
«Ja, nei, jeg vet ikke om jeg kan enda, jeg må sjekke….», sa jeg, uten å ha noe å sjekke, for kalenderen gikk fra full til tom, men jeg er bare ikke i stand til å svare, og jeg lar meg stå som «Fraværende» i kalenderen allikevel, for sikkerhets skyld.

Jeg har enda ikke pakket bort utstyret som skulle blitt med meg til USA, og jeg får ikke bestemt meg om det er ren latskap, eller et barnslig forsøk på å få tiden til å stå stille.

Jeg har enda ikke skjønt hvordan jeg skal holde ut denne limboen.

Men her er jeg, altså. Holder ut.

 

«En normal prosess»

skrevet 16. mai 2018:

Du smilte ikke der du vanligvis ville ha smilt, og det skulle ikke mer til før jeg mistet fotfeste. Alle tanker og følelser kom til overflaten igjen, etter forsøk på forsøk på å få deg til å smile; din elskverdige humor som har gått i arv og blitt min, men du trakk ikke på smilebåndet engang, og jeg ble kvalm.

skrevet 18. mai 2018:

Du hadde smilt da du hørte ordene jeg hadde skrevet til deg på bursdagen din, og det skulle ikke mer til så var verden min farget lyserosa igjen og frykten forsvant, og jeg smilte for både meg selv og for deg og livet gikk videre, tilbake til normalen, som om klumpen i magen aldri hadde vært der.

skrevet 10. juni 2018:

Jeg våknet med en vond klump i magen, og nå går den ikke bort igjen.

__________________

«Ventesorg er en følelse av tap før døden oppstår. Den har blitt beskrevet som en «normal prosess», men livet er langt ifra normalt hvis du går igjennom den» (ventesorg.no).