Går det bra eller

God aften! Endelig helg, uten en eneste plan. Jeg har med hånden på hjertet kastet bort brukt hele dagen på å se på Kimmels Mean Tweets på Youtube, og eier ikke snev av dårlig samvittighet for alle timene jeg aldri får igjen. Jeg trengte en sånn lørdag!

I går kom jeg hjem fra København, vært på avdelingssamling med gjengen min igjen. Jeg trives så godt på jobb og er så fornøyd med kollegaene mine at jeg allerede går rundt og gruer meg til noen av de går av med pensjon eller eventuelt bytter jobb, haha. De er så braaa, og forandringer er noe av det verste jeg vet i livet, hadde det vært opp til meg hadde jeg fortsatt hatt en Nokia 3310, liksom – men med den jobben jeg har blir det litt upraktisk, jeg ser den. Apropos jobb, jeg har vært gjest på podcasten Den store kundereisen, hvor jeg snakker om Snapchat for bedrift. Søk den opp på iTunes hvis du vil høre, eventuelt trykk her.

Ellers lurer jeg på hva kroppen min driver med for tiden, på onsdag kom århundrets kink tilbake (den som låste meg fullstendig fast til sengen i sommer), og stemmen min har vært fraværende hver morgen og kveld fire døgn på rad. Det blir spennende å se om den fungerer på mandag, da skal jeg nemlig på podiet igjen – denne gangen skal jeg snakke om en annen side av Snapchat; dickpics, foran hundrvis av elever på videregående skoler. Det blir spennende! (Har lært at jeg må slutte å si at jeg gruer meg – sier jeg SPENNENDE lurer jeg kroppen til å tenke mer positivt). Jeg tenkte jeg skulle ta med den lappen jeg fikk tilsendt sammen med alt pålegget denne uken, for å vise ungdommen at støtten der ute er større enn hetsen når man fronter en sånn sak. Det er helt greit å si tydelig ifra når man blir utsatt for visuelle overgrep – heiaropene er høyere enn protestene, og det er på ingen måte guttene mot jentene i denne saken – det OSS mot idiotene.

Nå skal jeg fikse mat og se på en film eller noe. Håper dere har en fin lørdag, superhær!

 

Hvem ER du?

I dag fant jeg en hentelapp i bunnen av postkassa. Uten avsender. Men, HÆ? Jeg har jo ikke bestilt noe? Har jeg? Tenkte så hardt der jeg stod, før jeg løp inn, kastet i meg middagen, og løp ut igjen.

Gikk i fortfilm bort til postkontoret.

Leverte lappen i disken, fikk den esken her i retur. Skjønte fortsatt ikke noe som helst, utenpå esken var det en tegning av en lyspære. Men det gikk ikke på noen som helst måte opp noe lys for meg.

Så jeg stoppet etter fem meter, og rev opp teipen, klarte ikke vente. Ultranysgjerrig. Og så ser jeg det her:

Jeg glemte helt at jeg stod ute blant folk, jeg ble bare stående og glise og lure på hvem i ALL VERDEN som hadde gitt meg et helt års forbruk av pålegg. Og så fant jeg en lapp, og gliset ble til en hysterisk latter jeg fort måtte kvele, for jeg stod jo fortsatt ute blant folk, midt på kjøpesenteret:

Hvem ENN du er, KP. Tusen milliarder takk! Jeg hikster og ler fremdeles, to timer etter at jeg hentet pakka. Tenk at det finnes sånne mennesker der ute, jeg har ikke ord. Hahaha! Jeg ble så latterlig glad, det er RETT før jeg takker dickpic-avsenderne også, som indirekte har skyld i at jeg fikk denne esken.

Mennesker som KP gir meg troen på det motsatte kjønn tilbake. Takk, takk, takk.

Jeg har tiltrukket meg verdens feteste mennesker, det jeg ha gjort. Kan ikke huske å ha sett en annen blogger motta lim fordi favorittskoene ble ødelagt, en gullsprayet penn fordi jeg ikke vant den offisielle Årets Gullpenn-tittelen på Vixen Blog Awards tidligere i år, sudoku fordi en leser fikk med seg at jeg elsket å løse det, penger via Vipps de månedene jeg jobbet uten lønn, en matboks fordi jeg fikk kjeft for plastposeforbruket mitt via Snapchat, og nå en hel eske med minipålegg – fordi han åpenbart har sett at det er det det går i.

I tillegg til alle dere kjente og ukjente som den siste uka har kommet bort til meg i det virkelige liv og fortalt meg at dere koser dere så fælt med det jeg skriver og formidler via snap.

Jeg er så forbanna heldig – og evig takknemlig. HerreGUD! Ord er ikke nok for å beskrive følelsen jeg har i skrivende stund, hahaha. Prisen for Årets følgere går til dere. TAKK!

 

Helgesoldat

JA HALLO! Jeg har endelig landet i sofaen, blidere enn noen gang. De o’ store foredragene som har hengt over sjela mi siden i sommer er ute av verden, deadline er passert og saken til Heimevernet er levert, og skuldrene mine daler omsider ned i skjul (jeg er så i julestemning, ca en måned for tidlig, åh).

Denne helga har jeg vært på øvelse, og på fredag, kvelden før jeg skulle inn, gjorde det ærlig talt vondt i vilja – for jeg har kjørt meg selv litt for hardt de siste månedene, spredd rundt meg med flere «ja» enn jeg egentlig evner å håndtere, og jeg trengte virkelig en helg for å puste – men tidlig lørdag morgen glemte jeg alt sammen i det sekundet jeg fikk på meg mitt gode skinn igjen; uniformen. Jeg vet jeg repeterer meg selv etter hver eneste øvelse jeg er på (som begynner å bli relativt ofte), men de grønne lungene noen dager i året gjør livet mitt så komplett, jeg får liksom ikke sagt det nok. Så nå sier jeg det igjen. Grønt er skjønt, og jeg gleder meg til neste innkallelse! (Heldigvis er sjefen min hos Gjensidige også ultrapositiv til Heimevernet, vanligvis er det jo ukedager og jobben jeg gjør for han som jeg rives ut av i tide og utide, men han slenger bare opp verdens største tommel og lar meg gå, vm i sjef!)

Nei, dette livet. Nå er det på et bra sted.

Hvordan går det med DERE? Ble så glad da det plutselig ble liv i kommentarfeltet igjen, jeg har savnet å høre fra dere!

 

Hvert måltid er plutselig en fest

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til at jeg pleier å reise en god del, men det gjør jeg altså. Derav reisebloggen. HEHE. Jeg vet jeg er en av de som ødelegger verden litt, i mitt evige jag etter å oppleve den. Til mitt stusselige forsvar reiser jeg som oftest langt – og blir der lenge, det er de korte tur/returene som visstnok skader mest, men uansett; jeg tenker på miljøet, jeg gjør jo det, og føler på samvittigheten, og for å kompansere for den og flyreisene mine prøver jeg å være flink i hverdagen som jeg har fortalt dere om (i en litt hissig tone) tidligere (klikk). Blant annet ved å kutte ned på kjøtt.

Jeg tror ikke jeg har nevnt at jeg regelrett suger på kjøkkenet heller? (Og alle bare: «Hehe, stekt Toropulver-episoden») Joda, jeg passer på å rope det ut så ofte jeg kan for å jekke ned forventningene til de av mine fremtidige ektemenn som tilfeldigvis måtte scrolle forbi her.

Grunnen til at jeg til stadighet må google ting som «Hvor lenge skal egget koke» og «må man skrelle en squash» (dere skulle seriøst ha sett søkehistorikken min på Google – det er krise) er at det er så forbanna kjedelig å lage mat bare til meg selv. Dessuten kommer jeg sent hjem fra jobb, som regel, og er DRITsulten. Sulten og ildsint. Null tålmodighet til å skulle begynne å diske opp en femretters (alt utover Toro føles som en femretters når jeg er sulten), å bruke tid på mat er det siste jeg har tid til på tom mage. Så jeg tar til takke med en ferdigpakke pannekaker i microen, og skapet fullt av Toro-poser. Blir jo mett, si.

Men på mandag fikk jeg (takket være Greenbonanza) et spontant innfall om å ha en vegetaruke! Da kan jeg ikke lenger bare steke kjøttdeig til Toro eller hive meg over en boks Spagetti ála Capri som så mange ganger før. Jeg må faktisk være kreativ, kjøpe ingredienser og råvarer, kutte, skjære og styre. Og de to siste dagene har jeg gjort nettopp det.

Og jeg gjør det mens jeg danser – selv på tom mage, jeg tuller ikke.

For med vegetarmaten har matlaging faktisk blitt en kul greie her hjemme. Rett etter rett minner meg på den deilige mestringsfølelsen jeg sitter igjen med etter et velsmakende måltid jeg har kokt sammen helt selv, og for hver oppskrift dukker det opp rare ingredienser jeg aldri før har hørt om. Kikerter og squash, for eksempel, hadde jeg aldri rørt før jeg begynte å rote meg inn i vegetarverden for noen år siden. Og etter denne spontane, grønne uka igjen nå husket jeg plutselig hvor morsomt det var å oppdage nye ting, og det å se hvor fort gjort og enkelt det kan være å lage mat som ikke kommer ferdig på boks eller i pose, og jeg begynner nesten å tro at jeg er i ferd med å LIKE meg på kjøkkenet? Er det en mulighet? Jeg har akkurat malt det sort – og plutselig er det fylt med farger.

I dag, for eksempel, kjøpte jeg inn grønnsaker til en kjøttfri bolognese – inkludert squash. I god tro om at spagetti også var en del av opplegget, men da jeg kom hjem leste jeg oppskriften på nytt og det skulle ikke være pasta til. SQUASHEN var spagettien! Første reaksjon var NEHEI!!!!, men så hadde jeg jo allerede kjøpt den der squashen, og jeg måtte jo bruke den til noe. Så da ble det squash som tagliatelle. Fremgangsmåten? Skrell squashen med en ostehøvel, legg strimlene i et dørslag og hell over en liter med kokende vann – FERDIG. Jeg stod seriøst og hoppet i ekstase, ga fra meg et par høylytte hvin og syns det var SÅ FANTASTISK at en squash kunne fungere som spagetti, jeg ble ærlig talt skuffa da literen med vann var borte og jeg ikke kunne lage mer fordi alt allerede var laget og klart til servering. Det var så stas å lage squashetti, og det beste av alt: det smakte himmelsk! Squash bolognese – I kid you not.


Jeg kommer nok aldri til å bli helvegetarianer. Jeg spiser det jeg blir servert, og sier ikke neitakk til en biff. Men vegetarmat har faktisk gitt meg matgledeEKSTASE – jeg som alltid har vært en katastrofe på kjøkkenet klarer å trylle frem middager som er gode og miljøvennlige og hysterisk fascinerende å lage. Så det kommer jeg til å fortsette med her hjemme – når det uansett bare er meg.

Og det jeg egentlig prøver å si mellom linjene her er at hvis du er som meg? Alene, matsur og lei av å diske opp bare fordi du ha middag – ikke fordi du nødvendigvis har LYST på den? PRØV VEGETARMAT. Det er seriøst en helt ny verden av grønnsaker, smaker og retter. Og det er som oftest gjort på 20-30 minutter! Plutselig er middagen en skattejakt og et forskningsprosjekt, i stedet for den kjipe «føøøøkk, hva skal jeg lage i dag daaa» etter å ha rundet Toro og Fjordland-sortimentet for søttende uka på rad.

Gi det en sjanse. Hvert fall squashen som spagetti, for det var seriøst årets høydepunkt der jeg stod.

 

Overgangen fra evig rotløs til fast ansatt

Å nei, trenger jeg ikke føre opp timer lenger? Det går av seg selv? Sikker? Får jeg liksom lønn uten å måtte gjøre noe først? Ingen verdens ting, jeg må ikke registrere en liten halvtime engang? Okei? SIKKER? For jeg har ikke råd til å gå en måned uten lønn?

Yep. Helt sikker. Lønn på kontoen, hver måned. Ingen timeregistrering. 

Så jeg må ikke forhandle ny kontrakt om tre måneder? Jeg har en kontrakt som bare varer og varer til en av oss slår opp? Jeg må ikke lenger begynne å se etter noe annet når det nærmer seg seks måneder, jeg HAR en jobb? Fast? Helt føkkings fast?

Til døden (eller oppsigelse) skiller dere ad. 

F… Fem uker ferie? Hvordan i alle dager har man det? Jeg tror ikke man har det. Satt opp ferie for 2018 i dag, to og en halv uke var smertegrensa mi, jeg som er vant til å ha maks to uker ferie i året – uten lønn – jeg kan ikke plutselig bare ha FEM uker? Med lønn? Lønnet ferie? Tror ikke på det. To og en halv uke, maks. Hva fyller man liksom fem uker med? Jeg skjønner ikke.

Ta deg ferie, Marie. Du har endelig råd til det.

Nei, to og en halv uke. Seriøst, jeg klarer ikke mer enn det.

Dust.

ANSATTFORDELER?! Haaaahaha, hæ? Men da blir jo kontaktlinsene mine billigere, er du seriøs nå? Reiseforsikring via jobben, billigere innboforsikring, jeg tror ikke på dere. Nekter.

NEI SÅ BETAL FULL PRIS DA! Men rabattene ligger der. Your call. 

Jeg har jobbet siden jeg var tretten år, prosjektstillinger her, kontrakter der, aldri en dag mer enn seks måneder av gangen. Det nærmeste jeg har vært fast er førstegangstjenesten og læretiden som fulgte. To år til sammen. Nei, halvannet, faktisk. For læretiden min gikk på speed. Og nå har jeg liksom jobb i uoverskuelig fremtid? Det. Er. Så. Rart. Jeg har fått min første fulle lønn. Jeg trenger ikke lenger stresse med å holde igjen, for jeg vet at hver måned kommer det mer penger. Ikke litt stipend og litt penger fra en deltidsjobb som til sammen skal dekke lån, mat, boutgifter og pendlerkort, men en hel månedslønn. Vær så god. Betal og lev på samme tid. Jeg har ikke helt forstått det enda, jeg spiser fortsatt kneippbrød fra REMA til 6 kroner stykke, og fordeler en minileverposteiboks utover tre skiver, kjøper middag under hundrelappen. Jeg lever som en student, og kan ikke fatte og begripe at jeg er ferdig utdannet. At jeg har ankret opp i en trygg havn, og at jeg ikke lenger trenger å seile min egen sjø, mellom prosjekter og midlertidige stillinger, og en halv lønn som skal dekke et helt liv. Nå er den faen meg full.

Jeg skal vurdere å unne meg et brød til 30 kroner i dag. Kanskje.

Men Marie, du får FEM brød til 6 kroner for den pri… 

HOLD KJEFT. Jeg er fast ansatt.

 

Gullungen

Neimen ÅH! Se på’n! Jeg føler meg forelska, er det greit? SÅ FIN!

Det ble altså byttehandel i går – denne skjønnheten mot en lilla lenestol. Flaks for meg – for jeg har jo ikke bil, men dama ville se på stolen jeg tilfeldigvis la ut to minutter før jeg oppdaget denne gullungen på bruktmarkedet på face, så hun tok med seg vidunderet og kjørte til meg istedet. Så slapp jeg å sykle og tigge bil av venninnene mine, som egentlig var planen. 

Han hadde ligget ute i én uke, jeg FATTER ikke at ingen har kapret han før! Med det samme jeg så han i levende live visste jeg at jeg ikke kunne la han trille fra meg, så jeg slo til – og heldigvis ville hun ha stolen også. Null kroner brukt. Verden er så himla ålreit i blant! Du og jeg, gullet. Du og jeg.

Jeg gleder meg til å style han ordentlig. Lovet henne et bilde når det er gjort! Utrolig hyggelig par, hun og mannen. «Elsker stilen din», sa hun på vei ut. Jeg var så i ekstase at jeg tror jeg ropte «Jeg elsker deg og!!!!!» tilbake. 

HVA SYNS DERE? 

 

Legg merke til at jeg har en F-35 på skapet


Kveldene uten Internett? Helt nydelig. I går fikk jeg (endelig) motivasjon til å male videre på kjøkkenskapene mine – prøveboksen er enda ikke tom, jeg satser på at den holder til resten! Og ei litta utstrakt  tunge til alle som fortalte meg at jeg måtte grunne først og blabla og at prøvemaling ikke er ordentlig maling; den sitter fremdeles som støpt. Og jeg elskerrrr fargen (sophisticated blue). Når du ser det på nært hold ser det ut som sånn tavlemaling! 

Til helga skal jeg på ikea med mamma og tante, da skal jeg se etter knotter og muligens noe annet småtteri – jeg trenger iallfall duftlys. Masssssse! 

I kveld kommer ei dame som selger en helt RÅ bartralle i gull, usikker på hvor jeg skal plassere den, men jeg kan bare ikke la den gå. Så hvis den er like fin som på bildet adopterer jeg den, i bytte mot en stol hun skal se på! Må elske bruktmarkedet – denne gangen via marketplace på Facebook <3 

Men først: jobb. Ha en fin dag, supers! 

Hva skal dere idag? 

 

Mediagic #82

Jeg har vært så lei av Internett i det siste at jeg ikke har funnet så mange bra ting til denne tirsdagen, og forrige tirsdag hadde jeg jo ingenting. Meeen til gjengjeld tar tre av disse fire tipsene potensielt mye tid å se på/høre på, så de får erstatte de andre lenkene som ikke er her. Vær så god!

  • Dette diktet, «La oss ta en idealist»
  • Denne dokumentarserien, om et drap og en rettsak og en muligens uskyldig dømt mann – på grunn av kjærlighet?
  • Denne podcasten, «Verdibørsen» av NRK. Det er ikke alle episodene som er like interessante, men noen av de inneholder spennende spørsmål som filosofer og andre skal diskutere, for eksempel om det er galt å stjele fra en død person (sier seg selv i min verden, men veldig interessant å høre de ulike tankene om moral)
  • Denne nettserien, «Motherhood«, av blant annet superflinke Joakim som også lagde «Sweatshop». Jeg så ferdig hele på èn morgen, episodene er sånn ti minutter lange og utrolig bra – om du er mor eller ei. Vi vant fader meg i lotto da vi ble født som jenter i Norge, jenter.
 

Smykker til veggene dine

Reklame for Desenio

Jeg har e.n.d.e.l.i.g funnet det perfekte bildet til å ha over sofaen:

Plakatene «Blue cockatoo» og «Blue Feathers» passet så latterlig godt til sofaen i fargene, sammen med «Petrol feathers» og «Life is tough my darling» fordi more is more som det heter på godt norsk. Jeg elsker bildevegger! Og Desenio har jeg siklet på helt siden jeg fikk med et par prints fra et event en gang – jeg ble så glad da jeg fikk spørsmål om samarbeid OG rabattkode!

____

Koden SUPERMARIE gir 25% rabatt hos Desenio mellom 30. okt – 2. nov.
Koden gjelder ikke handpicked-/collaboration posters eller rammer.

_____

Desenio har et uendelig antall nydelige plakater og prints, i alle størrelser og farger, og jeg brukte en halv dag på å scrolle meg helt til bunnen, gjennom alt som var, uten å overdrive. De selger også bilderammer i sort, gull og kobber, blant annet, jeg gikk for sort denne gangen – det kan tross alt bli for mye av det gode, gull inkludert, haha. Rammene dukker opp automatisk som forslag – i riktig størrelse – når du velger bildet du vil bestille, det er så enkelt og greit.

I tillegg til stua byttet jeg ut det digre kadaveret jeg hadde over kjøkkenbordet med en litt triveligere look:

«Calathea plant» og «Hakuna Matata», med «Flamingo feathers» hengende over på veggen. En diskré hyllest til Dulmer – flamingobamsen pappa og jeg tilba i så mange år, kilden til endeløs latter og (for mammas del) evig frustrasjon. Ble det ikke fint?!

For å finne plakater som passer til noe du eier fra før av er det bare å filtrere etter farge inne på nettsiden. I tillegg brukte jeg pixlr.com/express og collage-funksjonen der for å se hvilke som passet sammen.

God shopping! OG hva syns dere om bildevalgene mine? 

 

Den lange reisen hjem

Flybillettene til Cuba er sponset av KLM / Jeg er ambassadør for flyselskapet

Fortsettelse fra dette innlegget

Vi ble hentet tidlig om morgenen i Trinidad, av taxien som skulle ta oss tilbake til Havanna. Bilen var skrøpelig, med altfor lite bagasjerom, og inni satt det allerede to dansker + koffertene deres. Det ble et rent puslespill å skulle stable inn meg og Carina + to kofferter til, og det viste seg å være fysisk umulig, så det endte med at vi måtte sitte med min koffert i baksetet – trykket inn med vi tre menneskene som også skulle sitte der. Bagasjerommet gikk fremdeles ikke igjen, men det løste seg med et tau. Det skal de ha – de har alltid en løsning på Cuba, uansett hvor håpløst det ser ut!

Vinduene på bilen måtte holdes fast så de ikke falt ut når de ble åpnet eller lukket, og sveiva til vinduet i baksetet lå rett og slett i hanskerommet, haha. Kjøreturen tok fire timer og fem ulike sittemåter (jeg delte jo plass med kofferten min = null beinplass). Aldri vært så glad for å komme frem noensinne, faktisk.

Vi brukte resten av dagen på arts & craft-markedet for å handle flere suvenirer og gaver, og hvordan resten av dagen fortonet seg har jeg allerede fortalt dere i innlegget Intuisjon.

Hele neste dag gikk med til å booke om flybillettene så vi kunne komme oss hjem. Det var et helvete med en Internett-tilgang som kranglet konstant, men jeg fikk til slutt tak i telefonnummeret til kontaktpersonen min i KLM – sendte henne en sms og forklarte situasjonen. Hun svarte heldigvis etter en stund, og skulle sjekke mulighetene «first thing in the morning».

De neste timene ble bare et uutholdelig venterom, men vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av det. Vi kom oss jo uansett ingen vei før dagen etter. Så vi dro på butikken og kjøpte noen øl, satt oss på takterrassen og snakket og oppsummerte turen. Plutselig ringte det på døra, Nina (hun som eier casaen vi bodde på) kom opp og sa det var til meg, vi kikket straks over kanten og der nede på gata stod Odell og en kamerat og ville ha oss med ut. Vi forklarte situasjonen til han óg, og sa at det passet dårlig. Overraskelsessosialisering passer generelt alltid dårlig for mitt introverte sinn, men denne gangen hadde vi faktisk en gyldig grunn også.

Men, så ombestemte vi oss. Det kunne jo vært greit å få tankene over på noe annet. Vi sendte melding til Odell, skiftet, dro til parken og endte med å bli med han og kameratene hans på den samme salsaklubben som vi var på den aller første kvelden vår i Havanna. Ringen ble sluttet!

Vi hygget oss etter beste evne, danset med hver vår og kastet oss i en taxi hjem etter et par timer. Og i løpet av natten kom beskjeden fra engelen i KLM. Hun hadde funnet et tidligere fly til oss allerede dagen etter. Så da begynte den lange hjemreisen – et par døgn etter at hodet mitt allerede hadde forlatt Cuba, og flere døgn før vi egentlig skulle hjem.

Cuba, du Cuba. Jeg er glad vi rakk å bli kjent – takk for et nydelig eventyr!

Ps. Jeg var uendelig heldig med at dette var en KLM-tur, og at samarbeidspartneren min bare kunne trekke i noen tråder og få oss kjapt hjem. I andre tilfeller ville dette ha blitt grisedyrt. Sørg alltid for å ha reiseforsikringen i orden, jeg sier det ikke bare fordi jeg har en yrkesskade (jobber i forsikringsbransjen). Jeg sier det fordi livet kan skje, og du har ikke alltid råd til det. Økonomi burde ikke være en bekymring i tillegg til alt annet i sånne situasjoner. Reiseforsikringen dekker deg hvis noen nære og kjære blir alvorlig syk – aldri reis uten!