Fjellet kaller

God morgen! Jeg har akkurat slept med meg halve livet i en drittsekk og kommet meg på bussen for toget. Vinjerock neste! Jeg har vært på Øya, Hove, Norwegian Wood, Roskilde, Idyll og Palmesus, det er med hånden på hjertet ingen festivaler i hele verden som slår den lille, magiske til fjells. Dette er fjerde året på rad jeg drar dit, og første gang med venninner – gleder meg sånn!

Hvis du vil følge meg til fjells, legg til superbrud på Snapchat og @supermarie på Instagram.

Skrives plutselig igjen!

 

Som natt og dag

Hej! Jeg har det bra, altså, sånn på ordentlig, i tilfelle du skulle lure på det motsatte etter gårsdagens innlegg. Jeg skrev det i forrige uke en gang, når jeg ikke klarte å forstå om det var verden som var kjip, eller om det bare var meg – med et kjipt syn på verden.

Det er som regel det sistnevnte, og det er så rart? At jeg faller i det samme, destruktive tankemønsteret måned etter måned, alltid uka før p-pillebrettet tar slutt. Jeg vet det jo, at jeg blir en helt annen person de dagene, en person jeg ikke liker, en som overtenker, dramatiserer og klapper sammen innvendig, men når uka kommer klarer jeg aldri å huske det. At det er en sånn uke. At tankene som herjer ikke nødvendigvis er reelle. Det er som om hjernen stenger ute all fornuft, blir tåkelagt og jeg finner ikke veien ut av det, så jeg tumler bare rundt og rundt i kjipe tanker, som i en vaskemaskin som ikke klarer å få det rent.

Og så legger jeg meg én dag, og våkner den neste med et helt nytt tankemønster. Får ikke tak i de der følelsene jeg slet med rundt ensomhet, ubalanserte relasjoner, følelsen av å være utslitt, underernært, ikke god nok. Får ikke tak i dem i det hele tatt, skjønner knapt hvor de kom fra for bare et titalls timer siden. De er forduftet, som om noen trykket på svenskeknappen og jeg ble startet opp på nytt.

Jeg går ut i verden som et nytt menneske, blir glad av å ha på meg favorittskoa som bestefar limte sammen ved kjøkkenbenken, sjarmert av yngre menn som slipper meg av bussen før de går selv, i ekte ‘damene først’-stil. Lykkelig når ei venninne serverer vafler uten å vite at jeg hadde absurd lyst på det akkurat den dagen. Rolig til sinns når jeg ser at Hawaii-blomsten som blomstret bare dager etter at pappa døde, nå har fått tre knopper og er i ferd med å blomstre igjen. Tre nye Hawaii-roser, og jeg klarer ikke la være å tenke at de tre symboliserer mamma, meg og broren min, og at de er fra pappa, de óg, én til hver av oss.

Sånne små ting jeg ikke har en sjanse i havet til å oppdage på de dagene verden er kjip, eller jeg har et kjipt syn på verden, alt ettersom. Jeg elsker de dagene hvor jeg legger merke til så mye, setter pris på det meste og er takknemlig for alt. De dagene er det heldigvis flest av – selv om det er sommer.

Si at jeg ikke er alene om å bli fanget i en kjip sentrifuge noen dager hver måned, a?

 

Det eksploderer

Kanskje jeg bare er sulten. Kanskje jeg bare er lei av den øredøvende stillheten som plager meg mer enn jeg vil innrømme. Kanskje det er årstiden. Kanskje det er uka før uka, jeg er alltid en vandrende ulmebrann uka før mensen. Hvert minste lille vindpust fra en eller annen kant kan få meg til å blusse opp og bli et helt branninferno. Ikke pust på meg nå.

(Kanskje jeg burde sjekke det p-pillebrettet).

Kanskje jeg bare føler at jeg gir mer enn jeg får, i de fleste relasjoner, og kanskje jeg begynner å bli lei av det. Det minste jeg kan få er et svar på en føkkings melding, tenker jeg, og kaster nesten mobiltelefonen i veggen i affekt – enten fordi jeg er sulten, pms eller bare utsultet på følelsen av å bety noe.

Ikke overse meg, ikke i dag, er du snill.

Kanskje jeg er ensom, jeg har aldri vært det før, hvordan føles det, blir man sint da?

Kanskje jeg bare er sliten. Kanskje det var dumt av meg å ikke ta ferie før til høsten, sent på høsten. Sommerferie om høsten, blir det høstferie, da?

Kanskje jeg bare har fått nok av ytre forventninger og forpliktelser, av å si ja når jeg mener nei, av å bli med når jeg helst vil la være. Kanskje jeg skal slutte å føle at jeg skylder noe til alle, til enhver tid, selv han fremmede som ville ta en kaffe her om dagen, ja sier jeg og angrer med det samme, men biter det i meg og stiller opp allikevel – hva skylder jeg den fremmede, egentlig? Hvem faen er han, og hvor kommer den konstante skyldfølelsen for alt og alle fra?

Kanskje det er kostholdet. Jeg kan ikke huske sist jeg lagde meg en fullverdig, næringsrik middag. Kanskje jeg mangler d-vitaminer igjen, sist lunta var i ferd med å brenne ned fikk jeg d-vitaminoverdose fra legen og plutselig var jeg like blid som den sola som egentlig skal gi meg de vitaminene.

Kanskje det er følelsen av å aldri være god nok, for noe eller noen, og streben etter å bli det gjør meg mer eller mindre gal, om ikke gal, så i hvert fall sint. Fryktelig sint. Kanskje det er derfor jeg er så sint.

Kanskje jeg bare føler for mye, tenker for mye.

Kanskje det bare blir litt mye, alt sammen, til tider.

Skrevet på en sånn dag

(ps det var visst uka før uka)

 

Palmesus

Komatøs er det ordet jeg husker best fra sanitetskurset vi fikk på rekrutten, og det som beskriver mest hvordan jeg føler meg nå. Palmesus skjedde!

Gjensidige har blitt en av hovedsponsorene, og i år var første året vårt på festivalen. Det var så gøy, men hejjj – jeg er sliten. Lange dager på jobb, fem minutters skifteshow på hotellrommet og så rett ut for å få med oss resten av konsertene x to dager.

Men åh for en koselig jobb det er, å stå i solskinn og dele ut solkrem, capser og kondomer til festglade folk – jeg har fått så mange klemmer og smil og tusen takker at jeg kan leve på det ut året. I tillegg hadde vi ansvar for hittegodsen, jeg ble tvers igjennom dritglad når folk kom innom og fant det de hadde mistet kvelden før <3 Der har du en egen liga i takknemlighet og lettelse!

Nå skal jeg hjem og introverte resten av dagen, og morgendagen. Fine folk er fortsatt folk; jeg er utslitt, haha.

Hva har dere gjort i helga?

 

Boktips: Hundene i Raqqa

Annonse: sponset bok fra Aschehoug

Denne boken tok litt tid før den fanget meg, for å være ærlig, mest på grunn av språket. Jeg elsker forfattere som bruker språket på en måte som skiller seg ut, de som lager nydelige metaforer og maler bilder med ord. Trygve Kalland sin måte å skrive på ble for lettvint og rett frem, til å begynne med, kanskje spesielt fordi de to forrige bøkene jeg har lest var skrevet så innmari bra (Mot nordavinden og Det som reddes kan)

MEN!

Herregud, så spennende den ble når jeg først kom meg over lesekneika. Hundene i Raqqa handler kort fortalt om en norsk bistandsarbeider som blir tatt til fange som gissel av IS i Syria. Den følger henne, PST og en radikalisert fyr fra Haugesund, som sammen utgjør en spennende og virkelighetsnær thriller hvor målet er å redde kvinnen og unngå et terrorangrep i Oslo.

Selv om jeg syns den var litt småtreig i starten er den absolutt verdt tiden din.

 

Miniferie

Jeg føler nesten at bloggen synger på sitt siste vers for tiden; sjeldent nye ord, ingen nye bilder heller, så her er et fra Kazakhstan i 2016 fordi det var stort sett det samme jeg gjorde i Bergen i helga. Drakk øl (uten sugerør).

Jeg dro på torsdag, fikk nemlig billetter til Foo Fighters i bursdagsgave fra han som har fått meg til å le en god stund nå, SÅ bra konsert og enda bedre at hun med foten også skulle dit.

Vi dro videre ut etter konserten, på fredag spilte vi dart og tok noen øl like ved Fisketorget og på lørdag så vi Hotel Mumbai på kino. Herregud, for en intens film. Den er basert på en sann historie, på terrorangrepene i den indiske millionbyen i 2008, og var så bra laget at jeg satt og så med bare ett øye i de to timene den varte. Se den! Skjærer i sjela.

Ellers har jeg blitt sjuk! Jeg måtte jo bli det, bare dager før jeg drar videre til Kristiansand for å jobbe under Palmesus. Jeg har akkurat vært i butikken og hamstret halspastiller og bær, satser på at dét og en god natts søvn gjør (Palme)susen :))

Skrives plutselig igjen!

 

Dagene som går

Siden sist?

Jeg har blitt tjueni år, fortsatt verdensmester. Kjøpt meg ny sofa, og dratt kortet på halve bunaden, en sum det gjorde fysisk vondt å taste pinkoden til. Jeg har vært på Idyll-festivalen for første gang, og tatt celleprøve for gang nummer to. Før legetimen svingte jeg bortom sykehjemmet, hvor jeg ikke har vært siden juni i fjor. Jeg ble stående brydd på utsiden og se inn gjennom et vindu som ikke lenger skiller meg fra min egen pappa, men fra en vilt fremmed. Det var både godt og vondt å være tilbake der hvor livet slik jeg kjente det ble snudd på hodet for ett år siden.

Jeg har begynt på en ny bok («Pust for meg» av Cecilie Enger), lært meg begynnelsen på Beethovens Für Elise på piano på nytt og startet på det årlige eventyret kalt buss-for-tog.

De to neste ukene blir heldigvis korte; jeg drar til Bergen på torsdag, og Kristiansand neste torsdag, så får Vy styre med sitt i mellomtiden. De har hvert fall innført et slags køsystem i Moss denne gangen, én kamp om tilværelse mindre per dag. Men jeg gruer meg allerede til jeg skal finne meg en buss tilbake fra hovedstaden, det er de som skal hjem igjen som er mest brutale.

Den tid, den sorg.

Har dere tatt ferie enda?

 

Ett år

Det går bra, tenkte jeg da vi to gikk oppover bakken i Trondalen på begynnelsen av nittitallet, og jeg var liten og så at du dro på beinet ditt. Du smilte jo?

Det går bra, tenkte jeg da du og mamma satt dere ned og fortalte oss om diagnosen i nittiseks. Du var jo ikke syk, du, selv om du haltet litt. Og du sang fortsatt nattasanger for oss hver kveld.

Det går bra, tenkte jeg da krykkene smalt i gulvet for første gang. Du gikk jo fortsatt på egne bein, krykkene var bare en støtte i ny og ne. Og vi kunne fortsatt spille fotball i hagen, du og jeg.

Det går bra, tenkte jeg da jeg kom hjem og fant deg på gulvet for første gang. Du kom deg jo alltid opp igjen, vi fikk deg alltid opp igjen. Og du hjalp meg fortsatt med leksene.

Det går bra, tenkte jeg da du ga fra deg krykkene og fikk en rullator i stedet. Den var jo stødigere enn krykkene, og nå kunne du bære med deg ting også, i kurven. Og vi kunne fortsatt sitte og tegne sammen ved kjøkkenbordet, du og jeg.

Det går bra, tenkte jeg, da vi fikk stolheis opp til andre etasje. Nå slapp du jo å falle mer i trappa. Og vi spilte fortsatt brettspill sammen hver fredag, alle fire.

Det går bra, tenkte jeg da rullatoren ble til en rullestol. Du satt jo så trygt i den, du slapp å miste balansen mer. Og jeg kunne fortsatt sitte på fanget ditt. Kanskje litt mer enn før, til og med, for nå satt du mye oftere.

Det går bra, tenkte jeg da rullestolen ble elektrisk. Nå kunne du jo stå igjen, ved hjelp av den, og hvis jeg noen gang gifter meg skal jeg styre stolen din i stående posisjon ved siden av meg nedover kirkegulvet, tenkte jeg og smilte når jeg så det for meg. MS kan ta fra deg evnen til å gå, men den kan ikke ta fra meg deg.

Trodde jeg.

Det går bra, tenkte jeg da du ikke lenger kunne spise selv. Jeg kunne jo hjelpe deg de gangene mamma ikke var hjemme, og så ble det en hyggelig far-datter-stund med deg og meg på kjøkkenet mens vi tullet og lo mellom munnfullene.

Det går bra, tenkte jeg da du ikke lenger kunne svelge mat på vanlig måte. Du fikk jo fortsatt den næringen du trengte, og nå slapp du å sette i halsen mer. Du var fremdeles familiens kloke overhode. Du var fremdeles vår trygge havn der hjemme.

Det kunne kanskje gått bedre, tenkte jeg da ordene dine forsvant. Men du lo jo fortsatt så hjertelig, så ofte. Og du klarte å uttrykke noe.

Det går bra, tenkte jeg da du måtte gi opp rullestolen og legge deg ned for godt. Du kunne jo fortsatt følge med på livene våre fra avstand, du kunne fortsatt høre oss. Smilet ditt og latteren fortalte oss dét.

Dette går kanskje ikke så bra, tenkte jeg da ambulansearbeiderne hentet deg ut fra huset vårt på julaften og du aldri mer fikk komme hjem igjen.

Det går kanskje bra allikevel? tenkte jeg da jeg kom på besøk første gang. Nå var det jo så mange som passet på deg, døgnet rundt, og du lyttet fremdeles da jeg la alt jeg hadde på hjertet mitt i fanget ditt.

Det går ikke bra, men han smiler jo fortsatt, tenkte jeg da jeg satt ved sykesengen din en ukes tid før den skulle bli noen andres.

Det gikk ikke bra.

Men smilet ditt nektet du å gi fra deg.

24. juni og mitt første år uten. Jeg savner deg, pappa.

 
 

Sommerplaner

Bilder fra Lofoten, 2013

Det nærmer seg ferietid for alle rundt meg, og jeg elsker det. Å høre om planene de har, klemme, vinke farvel og ønske god tur, snakkes om tre uker som kommer til å kjennes ut som åtte. Det henger igjen fra barneskolen, den følelsen av at sommerferien varer evig – enda det ikke er jeg som skal på ferie.

De siste årene har jeg jobbet hver sommer, mest fordi jeg ikke har hatt krav på fem ukers ferie (med lønn), men òg fordi herregud, så deilig det er? Å være en av få som ble igjen på kontoret hele juni, hele juli. Det er så stille og fredelig i lokalet, så rolig i innboksen, automatiske fraværsmeldinger fra hvem enn jeg sender e-post til, jeg kan pusle med oppgaver jeg ikke har tid til resten av året, og dra hjem litt tidligere for å nyte lange sommerkvelder hjemme, sammen med fine fjes som heller ikke har reist noe sted.

Jeg tar ikke ferie denne sommeren heller, men jeg skal fylle den med mye fint allikevel:

  • BURSDAG! Jeg blir tjueni. Tjueni! (du som har lest bloggen min helt siden jeg var nitten år; på en skala fra 1-10, hvor gammel følte du deg nå?)
  • Idyll-festivalen
  • Langhelg i Bergen og konsert med Foo Fighters
  • Palmesus i Kristiansand (jeg skal jobbe, men hallo – Palmesus!)
  • Vinjerock (jeg har verdens beste jobb)
  • Være forlover for den neste bruden som skal gifte seg
  • Lese masse

Og så er det plutselig august og høst og min tur til å ta ferie, når alle andre er tilbake på kontoret og innboksene fylles opp på ny. Åh!

Hva skal dere i sommer?