2017

Nyttårforsetter var aldri noe for meg, og særlig ikke dette året – hvor alt jeg klarer å forholde meg til er sekundviseren. Men det er jo alltids noe jeg har lyst til før 17 bikker 18. Så dette året har jeg lyst til å

  • Kjøpe ny sofa. De siste dagene har jeg ommøblert mye, i et forsøk på å gjøre leiligheten enda mer hjem og litt mer meg (jeg ommøblerer tydeligvis hver gang livet er i stor endring, ref DETTE innlegget), og jeg trenger en sofa med sjel. Helst en dyp blå, i velur, men den forrige jeg fant kostet tre månedslønner, så jeg tror jeg må roe ned femten hakk og slutte å drømme meg så altfor langt bort i Pinterest
  • Ta papirfly-tatoveringen jeg har gnålt om siden verdensreisa, i år er det fem år (!), det
  • Delta i både Juan sitt 80-årslag på Guam, og bestefar sitt 80-årslag på Kråkerøy. Juan feirer i slutten av august, og bestefar i begynnelsen av september så både reisen Guam – Norge og tidsforskjellen kan bli spennende, men det må gå! Begge bursdager er på en måte uunnværlige, selv om jeg selvfølgelig hadde valgt bestefar hvis jeg måtte velge
  • Få en fastjobb. Jeg har internship hos Gjensidige til juni, som betyr at jeg må begynne å søke jobber allerede i mars – hvis det ikke åpner seg en dør hos vekteren
  • Drikke rødvin med mamma i den nye leiligheten
  • …og øl med storebror, i barndomshjemmet vårt – som han blir eieren av til høsten!
  • Ta med mamma på en helgetur med KLM (jeg er stadig ambassadør), fordi vi hadde det så fint i Roma den gangen, og fordi hun fortjener det
  • Male soverommet
  • Gi pappa flere klemmer
  • Begynne med linser (ser ærlig talt ikke en dritt uten briller, selv om jeg alltid velger å gå uten, haha)
  • Spille Lotto (og vinne)
  • Fullføre bacheloren
  • Unne meg en massasjetime
  • Få katten som samboer
  • Melde meg ut av SATS
  • Treffe vennene mine oftere, når studiene er ferdig for godt (!)
Processed with VSCOcam with c1 preset

Hva vil du?

 

Hverdagen

Hei, livet. Der var du, jo. Takk for sist. Det er godt å være tilbake i hverdagen, selv om jeg enda er i alarmberedskap hvert våkne minutt. Jeg har ikke skrevet det rett ut enda, men de fleste av dere har vel skjønt at det er pappa med de to bokstavene sine det gjelder for tiden. MS er ikke problemet i seg selv, men alle tilleggsproblemene som følger av sykdommen, og av og til er de alvorlige. Jeg er heldigvis datter av en seig jævel. På sykehuset på julaften hørtes han ut som en løve der han lå, og jeg tenkte i mitt stille sinn at det er akkurat det han er òg. En løve. Og kattedyr lander alltid på beina (eventuelt i rullestolen, i hans tilfelle).

foto3

I dag var første skoledag for min del, i praksisemnet jeg tar. Selve praksisen starter ikke før i mars, og hvor vi havner får vi ikke vite enda, men vi bruker tiden frem til det til å forberede oss på arbeidslivet; skriver jobbsøknader og lærer om møtevirksomheter og diverse annet som venter oss der ute. Jeg har jo jobbet siden jeg var tretten, så mye av det har jeg allerede vært borti, men det er alltid noe nytt å lære og bli bedre på. Det andre emnet jeg tar i år er retorisk samtaleanalyse, det gruer jeg meg til for jeg kommer jo til å analysere ALT av samtaler på privaten òg, haha, det blir et mareritt. Og spennende.

Jeg bestod alle fag i høst, forresten. Plukket to C’er og to B’er, og jeg skal herved slutte å spå hvordan det går etter hver leverte eksamen. Den jeg var bombesikker på at jeg kom til å stryke på? B. Jeg skjønner det simpelthen ikke. Jeg fikk karakteren da jeg var på Cuba, så det er for sent å be om begrunnelsen også, jeg får bare leve med at jeg tydeligvis er flinkere enn jeg selv tror. Med alle fag bestått gjenstår det bare to karakterer i StudentWeb (!) – i praksisfaget og retorisk analyse – og så er jeg forhåpentligvis en medieviter/bedreviter til sommeren, TENK DET! Herlighet, det har gått så fort?

I morgen gjør jeg comeback i SnapKollektivet også, der har jeg ikke vært siden… julaften? Temaet for runden er «Kjære samfunn», og jeg venter i spenning på hva jeg kommer til å si. Det er jo så mye å ta av!

SÅNN. Hvordan går det med dere? Tusen takk for alle kommentarer og alt dere legger igjen av ord og tanker, det betyr mye – for hele superfamilien <3

 

Klare sjæl

Halla mamma, nå trenger du ikke å komme for å hjelpe meg med bokhylla lenger, jeg fikset det selv! Men ta gjerne med deg støvet ditt (mormor og bestefar) og kom på middag en kveld allikevel, så kan vi beundre verket. FIN?

Så. Jeg er søvnløs igjen, og klokka drar seg mot to. Alfabetet mitt har mistet alle Z’er. Døgnvill, tenkte jeg den første natten hjemme etter at jeg kom fra Cuba. Døgnvill og for lat til å gå og pusse tennene, tenkte jeg natt nummer to. Døgnvill, lat og alt for avhengig av Internett, tenkte jeg den tredje natten klokka dro seg mot fire, før jeg omsider sovnet til enda en dokumentar på NRK TV.

Den fjerde natten hørte jeg på podcast om amerikansk politikk for å overdøve tankene mine, og begynte å grine, litt fordi Trump tar over et slags verdensherredømme om få dager, og litt fordi podcasten ikke overdøvet tankene mine allikevel; jeg er ute av fornektelsen og vet godt at søvnvanskene verken skyldes et snudd døgn, latskap eller Internett. Det skyldes at etter mange år med en innestengt sorg som aldri har fått ordentlig utløp*, har jeg plutselig fått en konkret grunn til å sørge. Og det gjøres best i stummende mørke.

I natt går det greit igjen, altså, jeg ble bare litt ivrig på den nye stua, den var plutselig så mye mer spennende enn soverommet, med bøker og alt. Men stua står jo her i morgen òg, så nå skal jeg finne senga og sette på alarmen tidlig i morgen, selv om jeg har fri, for på tirsdag starter hverdagslivet igjen, så natt til da MÅ jeg sove. Det ordner seg. Det gjør det (nesten) alltid.

*Pappa har MS.

 

Intuisjon

Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement.

Vi var nede i lagerbygningen ved havna, på det store markedet igjen, og ruslet rundt i mylderet av selgere («Hola lady, special price») og prutende turister. Jeg kjente plutselig en overveldende kvalme der vi gikk mellom sigarholdere og heklede kjoler, og spurte venninnen min om vi kunne gå ut og trekke frisk luft på baksiden, ute ved vannet. Det kjentes ut som om magen hadde tenkt til å vrenge seg, så kvalm jeg var, og jeg forbannet den store posjonen med spagetti som jeg akkurat hadde svelget unna, det er så typisk meg å overdrive på tom mage.

Vi gikk sikksakk mellom boder og folk, og fant en krakk der ute som vi slo oss ned på, mens jeg ventet på at kroppen skulle roe seg – eller kvitte seg med innholdet. Jeg kikket raskt på telefonen, og i det øynene mine fokuserte på skjermen og blodet mitt frøs til is, kom fire musikanter og flokket seg foran oss der vi satt, og satte i gang med en voldsom høy rytme, akkompagnert med sang, dans og brede smil kun for oss. Jeg smilte blek og stresset tilbake, med setningen som lå på telefonen min brent fast i hånden og i mellomgulvet, jeg hadde bare rukket å lese de helt essensielle ordene i det sekundet før de dukket opp og overdøvet verden vår, og var mentalt et sted mellom «orker jeg å lese resten?» og «STIKK, SÅ JEG FÅR LEST RESTEN!». Jeg holdt masken de minuttene sangen varte, det var så høyt og surrealistisk og timinga så sprø at jeg ble bare sittende og vri meg og se til alle kanter, før det bleke smilet mitt bikket over i ukontrollerbar og nervøs latter, og venninnen min visste ingenting om meldinga som lå uåpnet og gnistrende i hånden min, men hun smilte og lo stressa hun òg, for det finnes vel ikke noe mer ubehagelig for to stive nordmenn enn å bli sunget og danset for av så høylytte gatemusikanter i et fremmed land – midt i offentligheten. Til slutt ble vi bare sittende og se fascinert på dem, og da den lille evigheten (som i realiteten bare var noen få minutter) sangen varte gikk mot slutten, tipset vi dem og de takket og bukket og småpratet et par ord til venninnen min, og jeg benyttet anledningen til å åpne meldingen og like fort som de vanskelige ordene var slukt, og musikerne forsvant igjen, var kvalmen over.

Jeg så på klokkeslettet meldingen var mottatt. 15:50. For ti minutter siden, og omtrent samtidig som da kvalmen min tvang oss ut av markedet. Som om mitt gode skinn bare var en budbringer av et budskap hodet mitt pent var nødt til å få med seg, og kvalmen en veiviser for hvor jeg kunne gå for å få roen til å lytte.

Mottatt og forstått, og så forlot vi markedet og forsvant inn i Havannas fargerike gater som for min del hadde fått en mørkere tone.

 

Ikke faen

Men, hei. Hei, Norge. Det var vel litt raskere enn forventet, men ikke et sekund for sent allikevel. Her sitter jeg, døgnvill og klør meg i hodet. Det kjennes ut som om jeg snublet og ramlet ned i en rutsjebane i Havanna, og har sklidd rundt og rundt i et fortvilt forsøk på å holde meg nogenlunde sittende oppreist i det virvaret av rør rutsjebanen bestod i, og deretter blitt spyttet ut på andre siden, i mitt lille Norge. Landet delvis på beina, vaklende som et føll, svimmel og forvirra som en nyklekket spurv. Cirka sånn. Men her er vi, i hvert fall. Hei, Norge. Borte bra, men hjemme best.

Cuba var fantastisk. To uker kjennes ut som to lysår, så mye vi rakk å se og oppleve før det plutselig tok slutt. Jeg har hundrevis av bilder å dele med dere, og hundrevis av håndskrevne ord i mangelen på umiddelbar Internett der nede, og jeg gleder meg til dere skal få se Cuba fra mitt ståsted! Først må jeg bare klare å stå, og slutte å vakle som det der føllet jeg nevnte.

Jeg vet jeg setter verdensrekord i metaforiske dyregåter her nå, men jeg trenger det skjoldet rundt meg selv for tiden. Med èn hånd på hjertet, og en på tastaturet; tiden som vanligvis leger alle sår, ER selve såret og hvert passerende sekund kjennes ut som et saltkorn som strøs i det. Nåtiden svir, og den er alt jeg klarer å fokusere på. Og alt jeg håper på er at det snart skal komme et sukkerkorn i stedet.

2017, vær snill.

Kjære Carina i KLM, tusen takk for at du ga meg de vingene jeg trengte, når jeg trengte dem, for å komme meg hjem. Det betyr mer enn verden for meg.

 

Den neste byen blir alltid den beste

Buenas dias! Havanna er en fantastisk fin by, men fy søren så godt det skulle bli med et miljøskifte! Trinidad er alt vi ikke visste at vi trengte. Kjøreturen hit kostet 35 CUC (konvertible pesos, valutaen turister bruker), og tok oss gjennom et nydelig landskap med fjell og frodig natur, veiene fulle av hester trekkende på vogner, amerikanske biler (ofte havarert i veikanten – med sjåfører liggende under og mekke), og motorsykler med sidevogner. 

Vi kjørte fra Havanna på ettermiddagen, og jo nærmere vi kom Trinidad – jo mer rosa og majestetisk ble himmelen i takt med solnedgangen. Jeg elsker roadtrips i fremmede land! Turen tok 3-4 timer, og vi ble kjørt til døren til casaen vi skulle bo på her. Jeg slapper mye mer av, storbyer er ikke noe for meg i lengden – enda så kult vi har hatt det i Cubas hovedstad òg. 


Trinidad er liten, fredelig og fargerik, det er mye mer (synlige) turister her og prisene deretter, men i forhold til Norge er det fremdeles overlevbart for en student. 


Så langt har vi utforsket hele veien inn til nabolandsbyen, La Boca, til fots, vært på stranda og vandret hvileløst rundt i Trinidads gater. Vi reiser tilbake til Havanna i morgen så jeg trekker pusten her så mye jeg kan, og vil egentlig være her lenger. Det er rart med det, men alltid er den neste byen jeg reiser til best. Som i Mexico; Cancún var fin, men neste stopp – Tulum – var fantastisk. Havanna er bra, men Trinidad er magisk. Ikke for det, jeg gleder meg til den siste uken i Havanna også – vi skal blant annet hjem til Odell; han insisterte på å lage middag til oss! Gleder meg til å se hvordan han bor. 


Men først; litt mer pust og magi i Trinidad! Adiòs!

 

Videre til Trinidad

Òla! Mangelen på Internett gjør at jeg ikke tar meg tid til å lese hva jeg skrev sist – denne ene timen jeg har dealet med wifi-langerne – så beklager hvis jeg gjentar meg selv, hehe. Dagene her går så vanvittig fort, det føles som vi har vært her et halvt menneskeliv – samtidig som jeg føler vi kom hit i går. Tiden er rar sånn, på reise. Man faller hodestups inn i en ny kultur og nye opplevelser, lever i en boble og distanserer seg fullstendig fra livet der hjemme. Ganske deilig, egentlig, både dét og at jeg får være så lenge uten Internett – rett og slett fordi jeg må. Digital detox, jeg tror jeg skal videreføre den når jeg kommer hjem! 
Vi veksler mellom strandliv og utforsking av Havana, og møter med en cubaner vi har blitt kjent med her nede. Vi har blitt et skikkelig trekløver; samme alder, samme humor og vi har det så gøy. Han viser oss steder vi aldri ville funnet på egen hånd, passer på at vi betaler lokale priser – og ikke blir lurt (selv om jeg på et tidspunkt lurte meg selv; betalte 3 pesos for en busstur som bare kostet noen få cent, Odell (som cubaneren heter) sa jeg hadde betalt for alle oss tre – søtten (!) ganger, haha!), og han er bare superkul. I dag har vi litt døtid i byen før vi blir hentet og kjørt til Trinidad. Jeg gleder meg til å se noe annet enn Havanna!


Sånn. Må rekke innom insta og face òg, før de 60 minuttene har gått. Vi skrives snart igjen! 

 

Godt nytt år!

Har vært hos wifi-langerne igjen, og er i ferd med å gå tom for tid, så rekker bare å ønske dere GODT NYTT ÅR! Herlighet, så mye vi har rukket å oppleve de siste fire dagene. I går feiret vi nyttårsaften på en rooftop-bar med fantastisk utsikt utover byen, men uten et eneste fyrverkeri. Siden Fidel Castro akkurat døde feiret de ikke slik de vanligvis gjør, men det er jo en opplevelse og historie i seg selv å få være med på dét. I dag er det frigjøringsdag her på Cuba – og det skal visst være noe feiring av det òg. Krysser fingrene! Uansett har vi det helt fantastisk og jeg gleder meg til å vise dere ÅRHUNDRETS bilde av en drittkul cubaner jeg fant på gata i går. 

Skrives plutselig! Håper dere har det fint! 

 

Hola fra Havana

Ei litta oppdatering fra det eneste stedet vi har funnet wifi her så langt – vi kjøpte en times tilgang av en wifi-langer i en park like bortenfor der vi bor, langerne må være superdiskré for ikke å bli tatt av politiet, da får de bøter de aldri kommer til å få råd til å betale. Vi ble fortalt at alle cubanere tjener cirka 250 kroner i måneden – uansett om du er høyt utdannet professor eller servitør, så alle har en annen (ofte sort) jobb ved siden av sin offisielle jobb. Sånne ting det kan være greit å vite om, for å forstå mer av hva som rører seg rundt oss her vi går og kjøper wifi under bordet av en ung gutt i en park. Et liv så langt fra det jeg kjenner fra lille lottogevinst-Norge. 

Ellers? Cuba er så…. levende. Og annerledes fra alt jeg har sett før. Havana er rett ut nydelig – bygningene, menneskene, alt! Jeg liker det så langt. Kameraet fanger nesten like mye som øynene mine gjør, og jeg skriver dagbok for hånd – så dere skal få høre alt når jeg kommer hjem igjen! 
Håper dere har det bra og at 2016 runder av pent! I kveld skal vi ut med hun vi bor hos, et par italienere og en lokal fyr. Døgnvill og jævlig, men alt går når du er i Cuba! Vi skrives plutselig! 

 

Totusenogseksten

Jeg er i ferd med å skrive mine siste ord i kapittel nummer 2016, eller tjueseks for å dra det ned til mitt eget årsregnskap. Jeg har aldri forventninger til hvordan et år skal bli, så jeg kan ikke si om 2016 har innfridd eller ikke. Det har bare straks passert, som alle andre år i livet. Men jeg sitter nå her, iallfall, i andre enden og ser tilbake på et år hvor mye forble det samme; jobb, studier, samme skippertak, samme reisefeber. Det som derimot har forandret seg i år, forandret alt.

La meg ta det i kronologisk rekkefølge.

SnapKollektivet. Lite visste jeg hva jeg sa ja til, da jeg ble med i en Facebook-gruppe kalt SnapKollektivet, sammen med ti andre jenter jeg knapt kjente. To av dem hadde jeg møtt før; Lisa var jeg i førstegangstjeneste samtidig som, og vi delte rom da jeg bodde i Oslo og tok mediegrafikerfagbrev ved Forsvarets Mediesenter i 2011. Lise Lotte gikk på samme videregående som meg, og vi møttes i ny og ne på samme fester. De andre hadde jeg bare snublet over på Internett i tide og utide, kanskje utvekslet noen ord via et kommentarfelt. Men forholdet mitt til hver og en av dem skulle vise seg å bli så mye annet, så mye mer, etter at Caroline tok initiativ til SnapKollektivet – en felles konto på Snapchat hvor vi skulle bryte tabuer, være åpne og ærlige og vise frem livet som det er – med alt av oppturer og nedturer det innebærer. Vi startet med en lukket konto hvor vi kun snappet for hverandre. Allerede da kjente jeg at jeg tok et langt steg ut av komfortsonen min, jeg har aldri vært glad i å snakke på video. Aldri. Nå måtte jeg pent. Og jeg delte mye jeg aldri har delt med noen, ikke engang dere (og fremdeles ikke). Vi ble med andre ord godt kjent med hverandre i rekordfart, før kontoen skulle gå live og ut i offentligheten i sommer. Og derfra? Derfra kjenner dere som følger SnapKollektivet på Snapchat historien. Vi snapper og snapper og får en flodbølge av positiv respons i retur. Det betyr så mye, og føles så meningsfylt. Og på det personlige plan kan jeg si at jeg har fått ti nye venninner inn i livet – alle på en gang. Når vi møtes for første gang er alle gjerder allerede brutt ned, og vi snakker om ytterst personlige ting som er totalt unaturlig – vanligvis – å legge ut om for et «fremmed» menneske man aldri før har møtt, haha. Jeg er så takknemlig, Caroline, for at du startet det hele. Og takknemlig for å få være en del av det, og for de vennskapene jeg føler jeg har fått ut av det. Og lærdommen og selvutviklingen. Jeg gleder meg vanvittig mye til fortsettelsen på det vi gjør, og til å lage fysiske minner òg, med den fineste squaden jeg aldri visste at jeg manglet i livet mitt – før den plutselig var der.

Leilighet. Student, deltidsarbeider og mutters alene. Søkte om lån for moro skyld, og fire uker senere satt jeg der med min helt egne leilighet i Moss uten å forstå så mye av hva som skjedde. Jeg klarte det. Jeg starter hver dag med å snuble i terskelen på vei ut fra soverommet, kroppens måte å klype meg i armen på. Er det virkelig sant? Eier jeg dritten? Det er fortsatt helt absurd, og jeg er så stolt over å klart det! Jeg overdriver ikke når jeg går til seng hver kveld og gleder meg til en ny dag. Gleder meg til å stå opp i redet mitt, enda jeg står opp altfor tidlig hver morgen, jeg gleder meg til å forlate det og reise med tog inn til drømmejobben, og jeg gleder meg til å komme hjem igjen. Jeg har det så bra her.

Brudd. Jeg har ikke delt så mye om fin fyr og meg noen steder. Vi var ikke engang Facebook-official. Men det er han som har holdt hjertet mitt de siste seks årene. I år ble året han skulle gi meg det tilbake, og jeg tok det nølende og forsiktig i mot. Etter seks år er det like helt, om ikke enda mer i stand enn det var da han fikk det kastet etter seg for seks år siden – mer eller mindre ufrivillig, haha. Han hadde jo ikke annet valg enn å ta i mot, stakkar, så håpløst forelska og intens som jeg var. Jeg gliser når jeg tenker på det, han var hele verden min – alt jeg brydde meg om, alt jeg tenkte på, og han visste det ikke engang, før jeg plutselig hadde klart å fange han inn i nettet mitt. Er det nå jeg skal si at man faktisk kan grine seg til vilja si? Neida. Han likte meg òg, det vet jeg at han gjorde. Og jeg har lært så mye, opplevd så mye, elsket så mye, grått så mye, ledd så mye og sitter igjen med minner jeg aldri i livet ville ha vært foruten. Aldri. Han lærte meg at det finnes menn jeg faktisk kan stole på her i verden. Han lærte meg trygghet, trofasthet, tillit, og han lærte meg manerer, for eksempel å spise sakte for å være høflig, sånn at vi kunne avslutte måltidet samtidig og han slapp å spise opp alene, vanligvis sluker jeg jo maten som om apokalypsen er nær. Han lærte meg at leoparden i noens (hans) øyne er usynlig. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet å bli diagnostisert med psoriasis uten hans støtte da det stod på; han sa at han ikke la merke til leoparden, og han sa det så jeg trodde på det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha lært meg å stole på en kjæreste igjen, uten han. Visst faen gjorde det vondt å få hjertet sitt i retur etter så mange år, og så mye historie på godt og vondt, men hånden min møtte hans på midten da jeg tok det i mot, evig takknemlig for at det ikke var ødelagt. Det knuste aldri, enda så hardt jeg kastet det hans vei. Han har ikke engang påført det en ripe, heller gitt det et nytt skinn. I 2016 ga vi oss mens leken var god, og jeg er så takknemlig for at det ikke rakk å bli game over, eller at noen tapte. Et vakkert eventyr fortjener en vakker slutt, selv om en slutt i kjærligheten aldri kan være vakker i den forstand. «Ikke gråt fordi det er over, smil fordi det har skjedd» har vært mantraet mitt helt siden den kvelden vi satte vår strek. Vi avsluttet pent, noe annet ville vært utenkelig etter så mye vi har delt. Jeg unner han alt godt i verden, og jeg vet han ønsker det samme for meg.

Siden september har jeg vært nødt til å tilpasse meg et helt nytt liv, uten han – men samtidig ikke. Og det er jeg så himla glad for.

snartbra

Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om året som har gått, men jeg lar det bli med de tre største forandringene. Hva som venter meg i 2017 vet jeg ikke, og jeg vil ikke vite heller.

Takk for alt, 2016! 2017 – nå er jeg ditt problem.