Sofaen

LHJup9oiGJL0BiftteMkB0f1OJpYhxUDTplpxuerZkc

Hei, sofaen. Jeg har savnet deg. Ikke deg som i deg spesifikt, men konseptet sofa. Egentlig vil jeg bytte deg ut, jeg er ikke ferdig med å ommøblere og siden jeg hentet meg et nytt bord som ble gitt bort gratis på Finn for et par uker siden, passer du liksom ikke inn lenger. Men jeg har altså savnet det du representerer – en pause. Jeg har vært sosial tjuefire timer i døgnet (nesten) siden onsdag, netter i København og så på en annens sofa, og så i min egen sofa med verdens beste jenter, rødvin og Ludo og Hint, og muntlige avtaler om at brettspill er noe som må innføres på regelmessig basis, og det gleder jeg meg til.

Det er mye jeg gleder meg til, og kalenderen min har blitt som et brett i Super Mario, hvor jeg hopper fra platform til platform/glede til glede, for å unngå å ramle ned mellom to platformer og dø. Game over. Søndager har blitt et sånt hull mellom to platformer hvor det er like før jeg mister et liv, og jeg vet ikke om det er fordi sjelen min er utslitt og trenger fred og ro etter tusen dager på rad med sosialisering; om det bare er denne mangelen på alenetid som skriker, eller om det er fordi jeg egentlig har det kjipt de dagene jeg ikke har en platform å hoppe på. Jeg tror jeg er mest sliten. Neste søndag skal være en platform, om så jeg må inn og lage den selv med murstein som i Super Mario.

Må stikke, sofaen. Senga roper. Jeg har savnet den òg.

 

Teknisk hvil

Det er noe fascinerende ved å møte den samme gamle verden igjen, når din egen er så fundamentalt forandret. Som å tre ut i dagslyset og betrakte alt gjennom et helt nytt filter, verden er totalrenovert fra ditt lille ståsted, mens for alle andre er den akkurat lik som før. Og du må streve litt for å bli en del av den igjen, for å klare og holde tritt og gli inn i den velkjente massen du var en del av for bare noen små uker siden, den som nå bare glir forbi, og du har lyst til å skrike stopp, vent, teknisk hvil. Jeg trenger en tenkisk hvil, bare, for å knyte skolissene, børste av meg og rette på kjolen, så er jeg klar for å bli med videre. Bare vent litt. Men ingen venter, for verden og livet går ubønnhørlig videre, og du må bare stable deg på beina igjen og fortsette.

Jeg tenker på hvor små vi mennesker er, og alle våre verdener vi tror er så viktig. Og så prøver jeg å zoome ut og ser min egen verden bli forsvinnende liten, bare enda ei jente der ute, med enda et hjertesukk, og det finnes en slags kynisk trøst i det. Så mange har lidd samme skjebne, og så mange har overlevd, og reist seg igjen som en føniks opp av asken fra en en gang så brennende lidenskap, tross alt lykkelig for å ha blitt satt fri. Takknemlig for lærdommen, erfaringen og minnene, men klar for å gå videre.

For livet går videre. En teknisk hvil, så må livet gå videre.

img_8054.jpg

Jeg må ta igjen resten av verden, og gjør det med babyskritt. Sletter samtalelogger, skriver lapper til meg selv som jeg skal ramle hjem til på natterstid, og som Marie dagen derpå kommer til å være takknemlig for, og jeg tar på meg en kjole jeg har lovet å bare bruke sammen med han, men løftet er brutt og jeg tar den på allikevel, som en stille demonstrasjon mot det svinnende håpet jeg vet ligger innerst inne. Et håp om at dette bare er midlertidig, at vi snart skal plukke opp den håpløse tråden vi viklet oss sånn inn i, til vi ikke lenger hadde noe annet valg enn å kutte den tvers over. Ting er anderledes, enten man vil eller ikke. Og i det store bildet er det bare enda ei jente, med enda et hjertesukk, og verden går videre.

Og jeg kommer etter, jeg òg.

 

Hustur (tamt på norsk, men house tour er så engelsk)

SÅNN! Jeg skulle egentlig legge ut det her på månedsjubileet til meg og leiligheta, den femtende, men da hang sølveplet seg opp og så ble jeg sur og gikk for å lese i stedet, men det klarte jeg ikke så jeg dro ut og tok en øl på Fiskebazaren i stedet, og kvelden ble både fin og fæl, men NÅ! Nå har jeg fått fikset bildene, så her er den første sniktitten på hvordan jeg har fått det:

Kontor

Jeg elsker at jeg fikk kjøpt en leilighet med et rom ekstra, så slipper jeg å ødelegge stua og sofaen med stressende jobb og studier. Jeg har lest et sted at man må prøve å unngå å krangle i senga, for eksempel, for det kan brenne seg fast i minnet og plutselig er den deilige dyna bare en stor, myk påminnelse om vonde følelser og salte tårer. Tenker at å studere og stressjobbe i sofaen kan gi samme assosiasjon, så det er deilig å dedikere skippertak og eksamensstress til et eget rom! Som forøvrig er favorittrommet mitt, så jeg håper jeg ikke ødelegger godfølelsen her inne fullstendig, haha. Uansett:

Det her er litt midlertidig, jeg trenger flere møbler for å gjøre det ordentlig fint i kroken, men hei – kult?

Gangen – enn så lenge er denne alt jeg har i gangen, skal vise dere mer når gangen er helt ferdig.

Kjøkken / stue

Midlertidig avlastningsbord, jeg vil ha noe penere, men det får bli senere.

Der bøkene står skal jeg ha en hvit bokhylle, og jeg skal henge opp bilder etterhvert òg. Jeg har blitt så glad i gulvet mitt! Passer perfekt til puffen jeg kjøpte i Marokko, og teppet jeg kjøpte da jeg bodde hjemme i barndommen, da jeg drev og hamstret til «den dagen jeg får meg eget hus». Den dagen kom fortere enn jeg hadde tenkt, og så er det jo helt fantastisk at teppet passet så bra. Ment to be!

Og TVen skal opp på veggen, må bare få besøk av broren min først. Han er byggmester. Etter at jeg rev ned vasken har jeg ikke turt å gjøre noe som helst med noe som helst som har med veggen å gjøre, livredd for å gjenoppleve at ting bare raser ned, haha. Note to self: ikke klatre på TVen når den tid kommer.

Dere som har hengt her inne en stund: SJEKK TREET! Det lille døde kirsebærtreet har blitt med meg til Moss, jeg tror mamma er litt glad (eventuelt bekymret) for det. Og så har jeg PEIS! Jeg elsker det! Jeg får bittelitt øyeskader av at peisen ikke står midt på den hvite veggen, men noen ting må en bare lære seg å leve med.

Soverom

Fader. Trodde jeg hadde tatt flere bilder av soverommet, men det hadde jeg visst ikke. Det får bli senere. Stort sett er det bare en seng og et skap der inne, og veldig blå vegger med en veldig blå lampe. Jeg skal male her inne, litt samme farge som det lille teppet dere ser et hjørne av.

Badet

Det o’ berømte badet med vasken som raste. Den er oppe og står igjen, med murstein og bøker som bein, haha. Men hele badet skal pusses opp når jeg får råd, jeg hater gulfargen. Og dusjkabinettet. Men det duger til jeg blir rik!

SÅ hva syns dere så langt? Gleder meg til å vise frem mer etterhvert som jeg får mer å vise frem! Jeg stortrives så langt, pendlingen går helt fint, nabolaget er magisk (vi har dugnad i dag, har vært ute og jobbet med pensjonistene i hele dag, de har til og med funnet ut at jeg er Supermarie via world wide web, haha), de er så imøtekommende og hyggelig og hjelpsomme alle sammen, og i dag fikk jeg vite at fellesgjelda er nedbetalt om tre år, allerede! Alt ved dette stedet er bare for bra, jeg starter hver dag med å klype meg i armen. Om noen år forsvinner trafikken vi har gående forbi borettslaget også, og styrelederen trodde leiligheta ville stige med en million bare av dèt. Da skal jeg sitte der, på andre siden av byens utvikling, og mimre tilbake til da jeg nesten ikke fikk hjulene til å gå rundt, som student og deltidsarbeider, og tenke fy faen. Det var så verdt det. En million verdt det.

Nå skal jeg ut til gjengen og stjele noen pølser, og senere i kveld skal jeg i bursdag i Oslo! Følg meg gjerne på Snap: superbrud (snart ferdig med gubbefilteret, jeg lover, haha)

 

Japan

Når alarmen ringer finner fingeren min telefonen, og jeg ber den om å slumre. Jeg gjør alltid det, selv om jeg aldri slumrer. Jeg har alltid vært en morgenfugl, det var aldri du. Jeg pleide å være klar for å spre vingene og fly ut i verden, mens du fanget meg i et lunt nett og jeg strittet ikke i mot, for du var min verden, du òg. Så jeg ble liggende i ditt trygge nett, og det gjorde ingenting om jeg kom ti minutter senere på jobb. Eller en halvtime. Eller aldri i det hele tatt. Det gjorde ingenting.

I dag ringer alarmen igjen. Jeg ber alarmen om å slumre, men slumrer ikke, for jeg er våken – eller rettere sagt befinner jeg meg i den tilstanden like før, den midt mellom søvn og våkenhet, hvor du ikke helt har rukket å stable livet ditt i kronologisk rekkefølge enda, hvor alt bare er ingenting før det sakte men sikkert demrer.

Og det demrer.

Jeg har alltid vært en morgenfugl, og jeg er klar for å spre vingene og fly ut i verden i det øyeblikket alarmen ber meg om det, og når realiteten omsider har skjøvet søvnen ut av mitt stille sinn, og jeg ser krystallklart igjen, skjønner jeg at det er ingen her som fanger meg i noe lunt nett lenger. Jeg er fri til å fly. Jeg stirrer mot den tomme plassen ved siden av meg i halvsøvne, og er knusende klar over at der skal aldri du ligge mer.

yjjyjjaja

Vi var fanget i et slags nett begge to. Et nett av usynlige linjer, tråder som bandt oss sammen, enda vi egentlig var uforenelige, umulig å binde sammen, og vi visste det vel innerst inne, alltid, men ingen av oss fant helt roen på utsiden av dette nettet vårt heller, så vi ble værende i det, og flakset vilt til vi ikke lenger hadde noe valg. Vi måtte skjære oss løs.

Jeg har alltid vært en morgenfugl, men denne morgenen kjennes det ut som vingene mine er brukket, og jeg blir liggende helt stille. Men det blir for stille, og jeg kryper ut på gulvet og vil endre på alt. Jeg vil ikke lenger drikke av glass, jeg vil ha sugerør. Jeg vil male veggene, ta en annen vei til toget, jeg vil ikke gå lenger – jeg vil sparkesykle, jeg vil ha nye spillelister på Spotify, og endre bakgrunnsbilde på sølveplet – enda det ikke er av deg og meg, det er av bestefar, men jeg vil bytte det ut. Jeg vil ha nytt sengetøy, jeg vil farge håret, jeg vil så mye, men jeg vil ingenting. Jeg vil skrive til deg, men jeg vil ikke. Jeg vil svømme tilbake til den trygge havna, men jeg husker ikke lenger hvordan jeg tar et svømmetak, så jeg blir der ute på dypet med hodet så vidt over vann.

«Ikke gråt for at det er over, smil heller fordi det skjedde», og jeg smiler og gråter, og vet at tiden leger alle sår, men akkurat nå vil jeg bare spole. Forover eller bakover, men i realiteten er play den eneste knappen jeg har. Og jeg fikler med selvkontrollen. Jeg prøver å sette på pause. Burde lese pensum, burde svare på e-poster, burde invitere venninner som ikke har sett mitt nye rede enda, burde gå ut i solskinnet og nyte de siste varme strålende før høsten er total, men jeg finner pauseknappen og gir slipp på alt jeg burde. Det var noen som skrev til meg at i det japanske språket finnes det ikke et ord for «burde», og jeg lurer på om jeg tross alt skal reise til Japan allikevel.

 

Bilutleie i USA: slik finner du det billigste alternativet

Som jeg allerede har fortalt dere er jeg stor fan av roadtrip når jeg skal utforske et nytt land. Å sitte i baksetet og fange mest mulig av det som farer forbi i pixler, la seg trollbinde av det skiftende landskapet utenfor, tenke og bare flyte med i et fremmed trafikkbilde. Jeg tar mye buss og tog også, og liker det minst like godt, men noen ganger ønsker jeg å oppleve mest mulig på relativt kort tid, og den friheten en bil gir gjør at man kan spare mye av nettopp det – tiden man bruker på å reise, og heller få mer tid til å utforske på egenhånd, dessuten blir man fri til å stoppe og ta bilder hvor man vil, når man vil, og utforske veier som buss eller tog kanskje ikke ville ha svingt innom, og jeg elsker det å reise litt rundt på «måfå», ta en uventet sving (eller usving) og bare se hva som skjer underveis!

Bilutleie USA

Jeg har leid bil i både Kazakhstan (med sjåfør), Guam og Brasil, men jeg tror den beste opplevelsen av bilferie i utlandet må være den jeg hadde da jeg var i Los Angeles sammen med søskenbarnet mitt og kjæresten, underveis på verdensreisa i 2013. Dere som har hengt her inne en stund husker kanskje starstruck-face of the year?

En av dere sendte meg nemlig adressen til SELVESTE Dr. Phil! Dr Phil, helten min siden foralltid, mannen som bærer det navnet jeg tatoverte under foten min etter at han overså meg på Twitter, haha. Plottet inn adressen hans på GPS i leiebilen, og bare kjørte av sted opp i Beverly Hills. Bildene over er tatt utenfor gårdsplassen hans, og jeg har aldri vært så starstruck i hele mitt liv. På grunn av et HUS! Ikke det engang, en gårdsplass. Fantastisk. Eventuelt fanatisk.

Vi kjørte også til Newport – selveste the OC (elsker den serien), veldig spontant og bare fordi vi kunne.

Les også: Roadtrip på Guam

Hvordan finne det billigste

Det viktigste for meg når jeg ser etter en leiebil er først og fremst sikkerhet, at bilen er trygg, og jeg foretrekker at utleieselskapet er et kjent et. Og så er det selvfølgelig prisen. Jeg prøver alltid å holde kostnadene mine nede når jeg er på tur, men det er ikke alltid like enkelt å vite hvor man skal lete for å finne det beste og billigste alternativet. Ved å bruke EasyTerra får du imidlertid veldig god oversikt, sist jeg søkte fant jeg priser fra 1300-45 000 for sju dager, null tull! Den siste var selvfølgelig en Porsche. 45 000 norske kroner. Hadde det vært en BMW X6 kunne jeg vurdert det. Neida. Joda. Neida, men poenget mitt og et godt tips: ved å bruke EasyTerra kan du sammenligne priser fra kjente bilutleiefirmaer, og finne en billig leiebil hvor som helst i verden, inkludert USA! Det er veldig enkelt, bare velg land, velg datoer og søk. Så enkelt som bare dèt!

Litta throwback til Mustang-roadtripen på Guam:

Har du erfaringer med leiebil i utlandet? Del gjerne!

 

Hvordan står det til med nyttårsforsettene?

Vi er allerede halvveis i september, TENK DET. Jeg syns alltid det er gøy å bla tilbake til den Marie som stod på terskelen til et nytt år, og se hvilke tanker jeg hadde om hva jeg ville fylle året med, så her er en liten throwback til det – med en sjekk på hvordan det egentlig står til med «nyttårsforsettene»:

I 2016 når som helst har jeg lyst til å:

– Bli god på å lage de rundstykkene Linda lærte meg å lage da jeg var i Bergen sist helg, så lettvint og så innmari gode, de og den svineretten hun lagde – herlighet, det var som å spise på en femstjerners
Status: Ja, om jeg får si det selv! Skal snart begynne å lage de igjen, har ikke gjort det siden… Oslo. 

– Begynne tidligere å lese pensum, det samme ønsket går igjen år etter år, jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å kvitte seg med skippertakmentaliteten, haha. Best under press? I så fall håper jeg jeg merker presset allerede fra semesterstart, sånn at jeg kan slappe litt mer av når eksamensperioden først går i gang
Status: HAHA, nei. Jeg har falt av. Igjen. Som vanlig. Men hei – de andre på seminaret har ikke engang kjøpt bøkene, så sånn sett leder jeg? 

– Reise til et nytt og spennende sted, KLM (jeg er ambassadør for KLM) har så mange destinasjoner å ta av, og det er så vanskelig å velge hver gang! Tokyo frister litt, eller kanskje Cuba, eller åh, hvor i all verden skal vi dra, kjære?
Status: Kazakhstan! Og så fort KLM svarer meg på e-posten min, så kan jeg forhåpentligvis skryte på meg enda et land før 2016 er over. Kryss fingrene!

kazakg

Foto: Kazakhstan, «The singing dune»

– Fikse leiligheten sånn at jeg blir fornøyd, jeg har så mange ting jeg har lyst til å ha fremme på en og samme tid, det blir totalt kræsj og overfylt i alle hyller, jeg liker det ikke, jeg må finne stilen min og dandere redet mitt sånn at jeg kan like å være der litt mer
Status: Altså, JA! Jeg har kjøpt min egen leilighet (den så du ikke komme, Marie anno 2015) og styrer og steller og blir mer og mer fornøyd for hvert lille telys jeg flytter rundt på. Det er så gøy med eget rede!

– Trene jevnlig for å få mer energi, jeg falt helt ut av det da eksamensperioden begynte og har liksom ikke klart å hente meg inn igjen
Status: Jeg var god en stund, men nå har jeg på en måte flytta fra hele Sats/Elixia-town, og trener aldri. Planen er å komme i gang igjen. Jogge i parken. Egentrening hjemme i stua. Må bare finne igjen lysta

– Finne klesstilen min, jeg har så mye klær jeg ikke liker lenger, jeg må kvitte meg med det og slå meg til ro stilmessig snart, før jeg blir gal, blakk og klesskapet mitt kollapser
Status: Joda, jeg har slutta å shoppe for en stund av økonomiske årsaker, og syns jeg kler meg ok, men trenger fremdeles å bytte ut noen plagg eller hundre

stutu

– Sette fotspor på Snapchat for bedrift, det er favorittarbeidsoppgaven min hos Gjensidige, å lage MyStory rundt viktige temaer og gode råd, og jeg digger at dem gir meg så frie tøyler! En av ambisjonene mine på jobben er å bli rågod på det, så god at de ikke har råd til å la meg gå når kontrakta går ut til høsten, hehe
Status: Det er så gøy å lese det her, for Snapchat for Gjensidige tok jo virkelig helt av. Jeg havnet i DN, jeg har reist rundt og holdt foredrag for både Redningsselskapet og NRK Super, lært opp konserndirektørene, og blitt lagt merke til i bransjen, og jeg vet sjefene setter pris på det jeg gjør. Og jeg fikk ny kontrakt – ut året, og et stykke inn i neste år! Er det lov å si at jeg er stolt? Sier det læll: stolt as fuck! 

– Gå i Jotunheimen, som jeg har mast om siden 2012…. Fingeren ut av brunbjørnhiet!
Status: Jeg har gått på ett fjell! Under Vinjerock gikk jeg opp Sløtafjellet sammen med en fin gjeng. Målet er å gå flere, neste sommer blir det Galdhøpiggen

– Snu enda flere gaver om til opplevelser, jeg ser venninnene mine så sjeldent at i hvert fall én dag i året (eller to) skal være hellig, bursdager = avtaler og TID sammen, og ikke gaver. Vi har alt vi trenger alle sammen, det eneste vi mangler er tiden til å være med hverandre
Status: Jeg føler vi har fått til å se hverandre litt oftere, men ikke ofte nok. Det blir forhåpentligvis enklere nå når jeg bor i Moss (midt mellom Oslo- og Fredrikstadvenninnene mine + vennene mine i Moss/Rygge, da) + at jeg snart er ferdig med studiene! Da håper jeg tiden strekker til igjen. Alle vennskap settes liksom på pause på grunn av pensum.

hehet6

– Gjøre noe med håret mitt, det er et mar(i)eritt og det har det vært siden verdensreisa, tørt og umulig
Status: Jeg fikk jo farget det èn gang, og har begynt å klippe meg selv. Så det er friskere, om ikke annet

– Si ja til noe jeg vanligvis ville sagt nei til
Status: Jaa? Jeg kommer ikke på noen eksempler, men jeg har sikkert det

– Bruke kameraet mitt mer – ikke bare når jeg er på reiser, det er tross alt hverdagene det er flest av og som til sammen utgjør livet, jeg må bli flinkere til å ta vare på dét
Status: Nei. Jeg må fremdeles skjerpe meg!

– Lage flere videoer (kom gjerne med tips hvis det er noe dere vil jeg skal filme/snakke om, og husk å følge meg på Youtube: Supermarie.net (skjønner ikke hvor jeg finner lenken til min egen kanal jeg, haha, så dreven er jeg i videobloggverden)
Status: Jeg har laget to videoer (se en av dem HER), OG jeg har blitt en del av SnapKollektivet, hvor jeg filmer meg selv masse, og det vil jeg si går under dette punktet. Herlighet, så mye jeg har vokst på SnapKollektivet-dagene mine. Og så så rart, for der kan jeg liksom blottlegge sjela mi fullstendig, mens på min egen Snapchat klarer jeg ikke det? Sikkert fordi jeg tenker at SK-følgerne er mest ukjente, mens på min egen har jeg jo alle dere + alle vennene mine, haha. Aner ikke. Men video er bra, får utfordret sjenertheta

Hvordan går det med alt du hadde tenkt til/lyst til/håpet på i 2016?

 

Hvordan går det, Marie?

Det går bra, svarer jeg, og ommøblerer for sjette gang på to dager.

Det går bra, svarer jeg, og scroller kilometer etter kilometer på jakt etter arrangementer å fylle dagene mine med. Var det ikke snart kulturnatt, silence disco og vandring elvelangs? Attending, attending, attending.

Det går bra, svarer jeg, og holder meg opptatt til langt på kveld, til jeg er sikker på at søvnen tar meg med til en annen verden momentant når hodet treffer puta, og hjertet ikke rekker å regissere enda en forestilling.

Det går bra, svarer jeg, og hører nesten ikke hva du sier for radioen overdøver alt du sier, og alt jeg tenker.

Det går bra, svarer jeg, og tar opp telefonen igjen, og legger den ned igjen.

Det går bra, svarer jeg.

snartbra

Det vil snart gå bra igjen.

 

Mediagic #60

God tirsdagskveld! Litt sent ute – har vært på Litteraturhuset i Fredrikstad med min kjære mor og hørt på Sigurd Falkenberg Mikkelsen, om midtøsten, og fy fader – hva han kan, og hva han må sitte med av bilder og inntrykk. For en mann! Jeg er så glad det finnes mennesker som vier livene sine til å være elendighetens sekretær, og bli den stemmen andre ikke har. Inspirerende, og med all respekt.

Her er noe annet som er inspirerende/tankevekkende/fascinerende:

  • mammabanden på Snapchat, litt i samme stil som SnapKollektivet – bare at det er unge mødre som rullerer og forteller ærlig om mammalivet – som en motvekt til alle de idylliske og «perfekte» Instagram-bildene
  • Kristin Gjelsvik sin utblåsing rundt samfunnets utvikling:
  • Denne artikkelen, skrevet av Cato Zahl Pedersen, om at det sytes for mye i Norge vårt
  • Denne sterke serien, om barn som blir giftet bort
  • Denne kronikken, skrevet av min fine Seher, om Facebook og sensur – ikke om Vietnambildet som nå plutselig er OK å dele, men om at de også sensurerer informasjon om fullstendig lovlige demonstrasjoner i Norge
  • Disse fantastiske bildene – UTEN PHOTOSHOP! Verden!
 

Ta dere sammen, jenter

I helgen ramlet jeg over denne artikkelen med video til, om Stine (31) som utsatte celleprøven sin med to år. Og jeg skvatt. Det høres jo ikke så dramatisk ut, jeg mener, jeg utsetter ting hele tiden, jeg. Klesvasken, lesing av pensum, innleveringer tar jeg i siste liten, like før det er for sent. Men det er liksom aldri for sent, i den forstand. Klesvasken kan ligge et år, delikat blir det sikkert ikke, men det er aldri for sent å sette på maskina. Pensum ordner seg det også, stryker du i et fag kan det alltids tas opp igjen, jeg snakker av erfaring. Men det er enkelte ting som ikke kan utsettes, og celleprøva er en av dem. For i det tilfellet kan det bli for sent. Og konsekvensene er ikke dårlig lukt på vaskerommet eller et hull i vitnemålet. Konsekvensene svever et sted mellom liv og død.

celleprøve

Foto: privat, Kazakhstan 2016

Mandag for to uker siden tok jeg min første celleprøve, et år etter at jeg mottok mitt første brev fra Kreftregisteret med oppfordring til å gjøre nettopp det. Å lese historien til Stine fikk meg derfor til å skvette, for med jobb og studier og en full hverdag i Oslo, og med en lege hjemme i Fredrikstad, kunne jeg fort ha drøyd lenger, jeg òg, på grunn av det praktiske og alt styret med å komme seg til Fredrikstad og ta fri fra jobb og studier for å få det til. Men i kampen mot kreft kan tid være avgjørende. Du må ta deg tid!

Stine fikk resultatet sitt. Grove celleforandringer, forstadiet til kreft. Hadde hun utsatt det enda litt til, hadde det blitt kreft. Jeg får frysninger.

Jeg er så letta på hennes vegne, at hun oppdaget det i siste liten, og fikk gjort noe med det – operasjonen var vellykket, og cellene har oppført seg pent siden. Men, herregud, det er 70 000 jenter HVERT ENESTE ÅR som dropper å teste seg (kilde: artikkelen over). Det er 70 000 altfor mange! Jeg blir helt svimmel!

Kanskje man tenker at det ordner seg, noen gruer seg fordi det kanskje er skummelt, ekkelt, eller rett og slett «ikke så farlig». Det ER farlig, vi må ta oss sammen, jenter. Vi må ikke glemme tapre, vakre Thea Steen, og den kampen hun kjempet til den dagen kampen var over. Vi må ikke. Å teste seg tar fem jææævla minutter. Ikke gjør det vondt, det rykker litt i komfortsonen å måtte strippe seg naken foran et fremmed menneske, men for disse menneskene er det ren rutine, just another day at work. Det er ikke så farlig. Kreft er farligere.

Jeg la ut et innlegg om dette på Facebook-siden min på lørdag, men i denne saken vil jeg bruke alle plattformer jeg har. Jeg holder ikke ut tanken på at så mange jenter lar vær å teste seg, når det dreier seg om noe så alvorlig som kreft. Jeg var liksom en av dem jeg òg, helt til jeg endelig fikk rotet meg til det. Så hvis du leser dette? Sjekk deg. HASHTAG SJEKKDEG, for faen. Dra med deg venninna di, ta vare på hverandre og ikke ta en frisk kropp for gitt. Vi har bare dette ene livet, og det livet må vi ta vare på. Inkludert livmora.

Del gjerne, spre ordet og once again: sjekk deg, kvinne!

Har du sjekka deg? SI JA! Hvis ikke: gjør det, og kom tilbake og si ja.

 

6 dager senere #27

Snart halvveis i september allerede. Feirer snart èn måneds samboerskap med leiligheta, og enda driver jeg å flytter rundt på ting. Til sammen har jeg laget tre middager på komfyren, og jeg forstår ikke hvor de andre tjuesju middagene har blitt laget og spist? Jeg har jo ikke akkurat sultet heller. Men det kan vi ta senere, her er ukens oppsummering:

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
På tirsdag fikk jeg et nytt liv jeg må lære meg å leve. Hver dag skremmer meg

Ukens kuleste
Jeg har vel egentlig oppsummert det kuleste (les: fineste) allerede, på fredag.

Ukens kjipeste
Stillhet

Ukens bilde(r)

enlight1.jpg

Present

Ukens tankespinn
Bokhyller! Jeg har jo en del bøker, og kommer til å samle bøker til den dagen jeg dør, så nå lurer jeg fælt på hvor jeg skal plassere en bokhylle i leiligheta. Tror jeg har funnet løsningen, må bare komme meg til IKEA. Og bli rik igjen først.

Ukens craving
Fotmassasje

Musikk
James Bay – Let it go

Underholdning
Jeg har begynt å sparkesykle! På en sparkesykkel jeg vant fra Nesquick da jeg var 12 år gammel. Det er ganske underholdende, faktisk, for den er jo altfor liten, haha. Men fader, så effektivt! Jeg rekker toget med mer enn 1-2 minutters margin, og veien til jobb ble plutselig mye artigere.

Quote
«It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change» ― Charles Darwin.

Denne uken for et år siden
Var fullstendig håpløs på treningssenteret, kom hjem fra Tyskland og tilbake til hverdagen med studier og jobb.

Reise
To jenter har invitert meg til to forskjellige byer i Europa, og i mitt stille sinn har jeg vel egentlig allerede reist dit. Note to hvem som helst: aldri si «du må komme på besøk!» med mindre du ikke mener det, for jeg kommer. Seriøst, haha.

Plukk ut to og legg igjen litt fra uken deres i kommentarfeltet! Det er så gøy å høre fra dere òg!