Har du vært i Thailand?

Reklame: den kommende flyreisen til Bangkok blir sponset av KLM

Jeg er svak for spørsmål om spontane reiser, og i år har jeg mine første fem uker med ferie noensinne. Så det skjedde. Thailand skjedde. Billettene er booket. Jeg har vært i Thailand før, jeg hadde en tjuefire timers transfer i Bangkok da jeg reiste jorda rundt, på vei til Filippinene, men var så sliten og introvert at jeg brukte alle timene på et flyplasshotell – bestilte meg thai-massasje, hadde en middagsdate med meg selv og sov. Alt jeg så var det jeg så ut av vinduet på rommet mitt, så jeg har ikke skrapet landet av skrapekartet mitt engang.

Nå skal jeg tilbake, om ikke så mange uker, og denne gangen skal jeg faktisk oppleve landet. KLM flyr oss til Bangkok, men vi tenker å reise videre, først til Ko Samui. Hva gjør vi, hvor skal vi?

Jeg trenger tips! Har noen av dere vært på den kanten av Thailand? Steder å anbefale? Jeg tar gjerne i mot alt dere har av både områder, hoteller, spisesteder, eller annet <3

 

This is bad

I dag har jeg hatt mitt første storbesøk i leiligheta, jeg inviterte flokken min inn til «baderomslunsj», de har jo ikke fått sett det nye badet mitt enda. Jeg elsker det runde, lille spisebordet mitt, som på en vanlig hverdag bare har plass til fire personer på det meste, men da jeg arvet det fra eks-svigerfar fikk jeg med to plater som gjør at jeg kan utvide det til både åtte og ti personer óg. Superkjekt, følte meg voksen når jeg styrte og stelte med det bordet, dekking av det og maten, ikke minst, spør meg om å koke smilende egg når som helst – jeg er en mester. Takk til mamma som stod for hjemmelagde rundstykker <3

Alle hadde kjøpt med seg noe til badet mitt også, jeg følte nesten det var babyshower – bare at babyen min har fire vegger og en dass. For en gjeng. Tegningen er fra skisseblokka til pappa! Mamma hadde funnet den frem og rammet den inn til meg, følte nesten at den kom fra han selv. Den mannen var en KUNSTNER, har så lyst til å henge opp flere av tegningene hans rundt omkring i leiligheta.

Krukken med inngangspenger var egentlig en spøk, prøvde jeg meg med, men da fikk jeg blikket fra samtlige og de bare «vi kjenner deg, Marie….». Tjente nok til en ny pakke med dasspapir! Tror jeg skal la den bli stående, sånn i tilfelle, og skrive inn mobilnummeret mitt for de som ikke går rundt med småmynt i lommeboka, så kan de vippse. Neida.

(joda)

Håper dere har en fin helg!

 

Russisk rulett

Kom, sett deg. Bli sittende. Jeg vet det tidvis gjør vondt, jeg vet at du tidvis mister fokus og får panikk, mister pusten fordi du vet at dette ikke ender pent. Det kan ikke ende pent.

Russisk rulett, det minner litt om russisk rulett. Du har satt deg godt til rette foran en som har all makten i sine hender, fingeren på avtrekkeren, og alt du gjør er å vente. Nyte hvert minutt avtrekkeren forblir urørt, uten å si et ord, uten å trygle for livet, du bare sitter der og smiler. Du vet at skuddet kommer, men ikke når, og ikke hvor det vil treffe. Du vet bare at det vil gjøre vondt. Og jo lenger du sitter, jo vondere vet du at det blir, men for all del, bare sitt. Du har det jo så godt der du sitter.

Har du ikke?

Er det mental styrketrening du holder på med? Følelsesmessig utholdenhetstest? Neinei, det er ikke kritikk, bli sittende. Det er et spennende eksperiment du har gående der, for hvor lenge kan et menneske sitte sånn, egentlig, før panikken tar fullstendig overhånd, før alt rakner og du plutselig kan høre deg selv skrike, trygle om å bli satt fri.

Jeg håper du samler krefter mens du sitter der, det håper jeg. For jeg tror du vil trenge dem den dagen skuddet fyres av – uansett hvem av dere som blir den siste med fingeren på avtrekkeren.

Jeg holder en knapp på at det er deg.

 

Spor i snøen

Åh, se kalenderen! Det er bare tre lange uker igjen til mars. Jeg håper vi får en ordentlig vår i år, i fjor gikk vi jo bare rett fra Sibir-kulde til Afrika-varme, jeg følte jeg ble snytt for en hel årstid? I år vil jeg ha vårfølelse med snø som smelter sakte i et solskinn som så vidt varmer, fuglekvitter, tøysko og tynne jakker. Men vinteren er ikke så verst den heller, den er jo ikke det.

De siste dagene har jeg fyrt i peisen, vært på yoga, gitt meg selv et fotbad, hvorfor gjør jeg det så sjeldent, egentlig, det er jo så enkelt, og så deilig.

Og i dag har jeg stått på ski igjen.

Snøen var mye tyngre der ute denne gangen, trærne bøyde seg over løypene, og jeg gikk og tenkte på hvor fint det er noen bruker tiden sin på å kjøre opp skispor til oss uten å kreve noe som helst tilbake, bare her – vær så god; skiløyper til folket, bruk dem, kos dere. Sånne små ting jeg elsker med vårt lille land.

Nå er klokken straks ni, så jeg skal logge av og lese videre i en av bøkene jeg har startet på. Jeg sover som en engel for tiden, både fordi jeg har internettfrie kvelder og fordi jeg har fått ny dyne og nye puter av mamma, helt til nå har jeg sovet med to dyner oppå hverandre fordi soverommet mitt blir til en fryser om vinteren. Med den nye dyna fulgte det en helt ny natt <3

Dere æ? Er det noe dere vil jeg skal skrive om, forresten? Jeg er liksom så… tom. 

 

Jakten

«Er du forelsket i meg?»

Kunstpause.

Den lille kroppen min var krøllet sammen mellom beina hans der vi satt på bakken og lyttet til musikken mens dagen gled over i kveld via et magisk lys. Armene hans holdt rundt meg, jeg var liksom omringet av hele han og jeg følte meg så liten og trygg, nesten hjemme, selv om jeg visste at det vi hadde sammen bare var til utlån. Mer som en midlertidig hytte, enn et hjem.

«Nei», svarte jeg så overbevisende jeg fikk til, tittet opp på han og smilte for å overbevise litt mer.

«Er du sikker?»

«Ja»

«Er du heelt sikker?»

«Ja! Du ække SÅ jævla fantastisk» sa jeg.

Han lo.

Jeg smilte.

Jeg tror ikke jeg løy, jeg tror ikke det, selv om det tidvis kjentes sånn ut. Jeg var betatt, kanskje, og litt over gjennomsnittet interessert og nysgjerrig, men aldri forelsket. Jeg var forelsket i forestillingen om hva vi kunne ha blitt, for det startet så bra, som i en film jeg ville ha hovedrollen i. Jeg var forelsket i den jeg var da vi var sammen. Jeg var forelsket i spenningen, i mysteriet, i det kompliserte, jeg var forelsket i en kronglete dagdrøm.

Men jeg kjenner meg selv. Godt nok til å kunne skille mellom jaktinstinkt og forelskelse. Jeg drives av motstand. Jo mer du dytter meg fra deg, jo mer kjemper jeg i mot. Jo tydeligere det blir at jeg bør gå, jo mer slåss jeg for å bli værende. «Hvis han hadde spurt om dere skulle bli kjærester, hadde du sagt ja da?» spurte hun.
«Mest sannsynlig ikke», sa jeg og trakk på skuldrene.

Mest sannsynlig ikke.

Hvis du vil bli kvitt meg, fortell meg at du elsker meg.

Gir du meg alt, vil jeg ha ingenting.

Og får jeg ingenting – da vil jeg ha alt.

 

Lørdag

«Jeg føler at vi er i vår egen verden i verden, at resten av verden er på utsiden, på en måte», sa jeg der vi stavet oss fremover i løypene, midt ute i skogen en lørdagskveld. «Ja! Jeg og!». Og med det, akkurat der, akkurat da, var vi liksom dét; helt alene i vår egen lille verden i verden.

Herregud, så deilig det var. Å bare dra ut av byen og inn i skogen på ski, med solo og kvikk lunsj i sekken og votter på, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så genuint glad. Av noe så enkelt som en skitur på en lørdag. Iskalde tær og svett på ryggen, røde kinn og spent på hvor vi kom til å ende opp, for sist vi prøvde oss på en runde i skogen gikk vi oss vill og måtte bli hentet i bil bak et kjøpesenter. Hver gang vi er sammen er et lite eventyr, det er faktisk det.

Etterpå dro vi hjem og lagde pizza, tok noen glass med rødvin, satt på peisen på tv’en, mens vi satt i hvert vårt superundertøy og snakket om de store og små tingene i livet. Jeg lever for kvelder som det der.

 

Kapittel 1 av 12: januar

Reklame: inneholder sponset flyreise / KLM

Januar, januar. Det første av tolv nye kapitler i boka 2019. Jeg skrev meg inn i det sammen med mamma i Amsterdam, vi skålte med prosecco og så himmelen eksplodere i glitter da klokken slo tolv den første dagen i nytt år.

Så du oss, pappa?

De to neste ukene eksisterte jeg mer enn jeg levde. Kavet rundt i mørket, uten å finne lysbryteren noe sted. Jeg jobbet, var på middag med håndballgutta, ble syk, ble frisk igjen, men dro til legen allikevel, for å sjekke om alt er som det skal i kroppen, og et par føflekker i samme slengen. 

Jeg takket for meg og forlot Snapkollektivet etter to og et halvt år som fast snapper, var på familiemiddag, begynte å trene (igjen), var sammen med venninner, ute på livet, gjorde noen forloveroppgaver, og det gikk vel kanskje en ferje eller to over fjorden, med og uten meg ombord. Jeg drakk øl med fine folk, begynte å lære meg spansk, leste ut en bok og begynte på en ny, og for å være ærlig var januar ganske seig. Men jeg er seig jeg óg. Jeg fant lysbryteren i midten en gang, og jobber hver dag for å ikke komme borti den igjen.

Ønsker for det neste kapittelet: trening, mer spansk, flere bøker og litt mer latter.

Hvordan var din januar?

 

Tankeløs

Det er ti blå grader der ute, og det snør stille, mens jeg sitter inne på saueskinnet jeg fikk fra «onkel», hører på pappas klassiske musikk og fyrer i peisen. Det er så koselig med peis, hvert fall når jeg kommer over frykten for den. I fjor vinter ség røyken inn i stua mi i stedet for opp i pipa, og helt siden da har jeg blitt nervøs bare av tanken på å fyre den opp, hvert fall når jeg er alene. Men bestefar forklarte meg at det finnes en skuff med aske som må tømmes i ny og ne (heisann rakettforskerinne), at dét var det som fikk røyken til å velge feil retning. Så i dag tømte jeg skuffen en ekstra gang, tenkte på bestefar, og tok sjansen, og nå? Nå knitrer det.

Husker dere dette innlegget?

Jeg har bestemt meg for å skru av internett klokken ni hver kveld igjen. Jeg er så lei av å bli sugd inn i de evige feeder, hoppe fra app til app, scrolle, like, lese om andres liv og tanker mens mine egne forsvinner, og kvelden min bare blir borte for meg før jeg rekker å registrere at den i det hele tatt er her.

Vel, den er her nå og jeg skal ta kvelden tilbake, og lage plass til tankene mine igjen, for jeg er inne i en ny periode hvor jeg overdøver dem konstant. Jeg våkner til nyhetsmorgen på P2, legger meg til podcaster, det er stemmer og informasjon og bilder og scroll tjuefire timer i døgnet. Men ikke i kveld. Om to minutter skrur jeg av 4G og wifi og tvinger meg selv til å møte den stillheten jeg pleide å elske, leser videre i boka mi, legger i en vedkubbe til og lager meg kanskje en kopp med te.

Men pappas musikk skal få bli. Jeg lovet meg selv å finne han der de gangene jeg savner han litt ekstra.

 

Boktips: Stoner

Denne hadde jeg hørt om lenge, men fikk ikke rotet meg til å lese den før på Aruba, og ikke til å skrive om den før nå.

Stoner er en lavmælt bok om en manns lange liv, og de oppturene og nedturene det består av. William Stoner, som han heter, fødes inn i en gårdsfamilie hvor planen er at han skal ta over etter foreldrene sine. Men etter å ha begynt på universitetet, tiltrekkes han i stedet av litteratur og språk, og velger bort gården for å bygge seg en karriere der. Han går inn i et kaldt ekteskap, og som leser følger vi hans dystre liv, beskrevet på en veldig vakker måte.

Anbefales!

 

Gi meg en D

I dag fikk jeg svar på blodprøvene. Alt så meget bra ut, ordrett fra legen, bortsett fra at jeg ligger under det anbefalte på D-vitamin.

Jeg ba han pent om å gi meg en resept på dette:

Det han faktisk ga meg var dette:

🙁

Seks uker med sofavarianten av D-vitamin. Neida, jeg skal gi dem til kroppen min med glede, for egentlig er jeg supertakknemlig for at den i det hele tatt holder seg så frisk og fin – til tross for hvordan jeg behandler den. Jeg har ikke vært snill de siste månedene. «Meget bra», jeg fortjente egentlig «hva faen SKJER her???».

Skjerper meg nå! Litt mindre drittmat, litt flere middager, mye mer vann og litt mer trening. I dag hadde jeg en time med tabata i kjelleren på jobb igjen, det er like brutalt hver mandag, men i går gledet jeg meg faktisk til å trene. Det, av alle ting, lå jeg og tenkte på da jeg skulle sove. Den ER jo digg, den følelsen av å ta vare på seg selv, innside ut, og litt ekstra nå som jeg vet at alt er i skjønneste orden. Sånn bortsett fra D. Bortsett fra det. Hehe.

Så forresten en helt sjuk dokumentar/et psykologisk eksperiment hos venninna mi i går; søk opp Derren Brown – Sacrifice på Netflix. Tenk om alle med «livets harde skole» som eneste utdannelse ført opp på Facebook-profilen sin kunne bli utsatt for det samme, jeg tror samfunnet vårt hadde blitt litt mer medmenneskelig da.