Bildedryss fra uken som gikk

Noen flere glimt fra uken som gikk – Norsk Militær Tattoo 2018.

Jeg har sett min egen MyStory på Snapchat (@superbrud) om igjen og om igjen hvert ledige minutt, lagt til alle tilgjengelige sanger og marsjer på spillelista på Spotify for å kunne drømme meg tilbake, sniktittet på hvordan det går med en Instagram-konto jeg ikke lenger har ansvar for og er generelt litt følelsesmessig hangover, som jeg alltid blir etter en reise eller en stor opplevelse med fine folk. Jeg skal ikke gnåle mer om det til dere; hvis dere vil lese alle innleggene jeg har skrevet om uka kan dere trykke her for å komme til NMT-bloggen.

I dag skulle jeg egentlig trene etter jobb, men jeg prioriterte sofaen, og det er ikke ofte jeg gjør på en mandag – tabata på starten av hver uke har blitt et hellig rituale, men det har gått så i ett i det siste at hjelp, og tiden fremover er ikke noe mindre hektisk, så jeg tar de pausene jeg kan få mellom slaga. Nå skal jeg koble av med de siste episodene av Heimebane (NRK) og Designated Survivor (Netflix), vedder en lusen femmer på at jeg sovner før introen har rukket å spille ferdig, lol.

Hva gjør du i kveld?

 

Dickpic-anmeldelsen

God morgen! Egentlig ikke, for jeg er helt ødelagt, så uakseptabelt trøtt og sliten, men det går seg vel til med x antall kaffe og trening etter jobb.

I går kveld kom jeg hjem til brev fra politiet, svar på én av anmeldelsene jeg leverte i høst, anmeldelsen av en av de mange idiotene som har sendt av gårde kjønnsorganet sitt til meg via Snapchat. Henlagt. Som forventet.

Men jeg er fornøyd allikevel.

Anmeldelsene førte til at avsenderne ble kontaktet av politiet, og forhåpentligvis fikk seg et støkk som de lærer av. De førte også med seg x antall medieoppslag – det ble satt på dagsorden i både nettaviser og på VG sin Snapchat, og jeg håper håper håper mange fikk med seg budskapet om at dickpics faktisk er straffbart, at det er en forbanna uting og at ingen ønsker å se på herligheten din uten å ha samtykket til det på forhånd. Jeg har ikke mottatt noen siden anmeldelsessirkuset, bank i bordet, og jeg håper det fortsetter sånn – både for min del, og for andres.

Her om dagen fikk jeg en melding fra ei som har opplevd det samme – noe som satt i gang et psykisk helvete som hun enda sliter med, flere år etterpå. Det lille bildet ditt av penis kan være den siste dråpen som treffer et beger som allerede er i ferd med å renne over, du aner INGENTING om mottakeren og deres historie. Bare… Drit i det. Spar showet til noen som har bedt om det, og la oss andre leve livet lykkelig uviten om hvordan du ser ut nedentil.

På forhånd takk og farvel.

 

To liv – ett vesen

Tolv timer igjen av mitt militære liv for denne gang. To timer til det siste showet i Norsk Militær Tattoo 2018. Fem timer til publikum klapper alle deltakerne ut av spektrum for aller siste gang, og fem timer og to minutter til stemningen backstage sikkert er helt rar.

Seks timer til jeg får litt vondt i hjertet av tanken på at uken er over, og sju timer til jeg drar av gårde til mitt siste oppdrag – konsert på Cosmopolitan. Tjuefire timer til jeg sitter i lunsjen i mitt egentlige liv og spiser tre brødskiver med leverpostei og tenker tilbake på det andre livet, som går hånd i hånd med det sivile livet mitt, men det føles ut som to fullstendig ulike verdener allikevel. Jeg har ett bein i olabukse, ett bein i M04, og jeg står godt på begge to og ser opp mot himmelen og tenker fy faen, jeg elsker de to livene mine – som egentlig er ett og samme.

 

Sjøbuse

For en dag, for et liv. Jeg er akkurat så sliten som jeg burde være etter å ha jobbet flere 12-15 timers dager på rad, men det skal liksom ikke mer til enn en god natts søvn så er jeg der jeg skal være igjen, og gode netter kryr det av her jeg sover på hotell og breier meg ut som en sjøstjerne hver natt, i verdens deiligste seng.

I dag var det militærparade gjennom Oslos gater, med tusenvis av Libanon-veteraner gående sammen med deltakerne på Norsk Militær Tattoo 2018. Den største militærparaden i etterkrigstiden, tenk det, og jeg løp rundt og tok bilder og koste meg verre – og jeg ble så rørt da folk i gata klappet for veteranene idet de passerte. Det er det Norge jeg er så glad i, så innmari(e), innmari(e) glad i.

Jeg fikk møtt et par av dere idag også, og jeg blir så glad når dere kommer bort! Eller bare sier noe i forbifarta, som da jeg gikk mot spektrum like før premieren i dag, og plutselig hørte noen si «sjøbuse» fra venstre, og HÆ? sa jeg, før ordet hadde rukket å synke helt inn. SJØBUSE! Herregud, jeg lo for meg selv hele veien inn til spektrum.

Det er sikkert ikke alle som husker det, men jeg lagde det kodeordet til dere en gang i tiden, sånn at jeg skal skjønne det når vi møtes der ute i den vide verden, for dere vet jo hvordan jeg ser ut – men ikke omvendt, og jeg ble så glad da jeg hørte det igjen i dag, haha. Dere er faen meg en gjeng. Jeg digger dere, fra langt inne bak ribbeina!

I kveld var det altså premiere på NMT, men den har jeg allerede skrevet om – innlegget publiseres på den andre bloggen i morgen, bloggen på forsvaret.no som jeg har fått lov til å boltre meg på denne uka. Du finner den HER hvis du vil lese, men innlegget om premieren kommer som sagt ikke før i morgen. Og fy søren. For en premiere.

Nå. Må. Jeg. Sove.

Husk å følge meg på Snapchat (superbrud) hvis du vil se hva jeg gjør i løpet av en dag!

 

I finstasen

Jeg kommer simpelthen ikke over at uniformen fra rekrutten fortsatt passer. ÅTTE ÅR. Jeg har bokstavelig talt spist meg jorda rundt i mellomtiden, og trening har ikke akkurat vært førstepri de siste 2920 dagene, allikevel satt den som et skudd. Shoutout til mamma og pappa!

I dag er jeg altså i finstasen, det er generalprøve på Norsk Militær Tattoo om en time – full gjennomkjøring av showet, uten publikum. Jeg gleder meg skikkelig! For jeg har sett alle bruddstykkene, når de har trent hver for seg, og når alt settes sammen er det nødt til å bli et mesterstykke.

Nå skal jeg ta en runde backstage og sjekke ståa. Vi skrives senere!

 

Til de grader

I dag var det en soldat som hilste på meg ute i gata. Hun hilste med hånden bestemt opp til lua, og jeg skvatt himmelhøyt der jeg stod, og min første instinktive reaksjon var å snu meg for å se hvilken høytstående offiser hun drev og hilste så voldsomt på, men før jeg rakk å vende om kom jeg på at jeg har en stjerne på brystet selv, og at det var MEG hun mest sannsynlig gjorde honnør til. Så hun fikk aldri med seg den totale forvirringen som foregikk bak de blå øynene mine, jeg smilte istedet rolig og hilste tilbake med hånden opp som om det var selvsagt, og tenkte jøss. Jeg ser jo ut som en offiser her jeg går! Og så er jeg jo det. Fenrik. Jeg omgås stort sett med høyere grader enn min egen og glemmer rett som det er at jeg har en stjerne selv, lol.

Fun fact? Med den nye militærordningen (nytt gradssystem) er jeg plutselig «høyere opp» enn de som tidligere var kapteiner. Jeg møtte en av dem på mandag, flere år eldre enn meg og med mye mer erfaring, og han så ned på meg og stjerna mi og bare «du vet at nå er du høyere enn meg i systemet», og jeg lo, men han tullet ikke – for han har gått over til spesialistkorpset og blitt sersjant. Og jeg er enda på offisersiden, som fenrik. Så det har jeg brukt mot han helt siden da. «Hent en kaffe til meg, sersjant«. «Jeg hører hva du sier, SERSJANT«. Gamle karen, det er jo helt fullstendig omvendt, haha. I realiteten er jeg fortsatt i bunnen av rangstigen på spesialistsiden (tror jeg), og jeg skal over på det nye systemet selv etterhvert, så jeg dropper å bli for kjepphøy – det kan fort slå tilbake, si. Men jeg må jo utnytte moroa så lenge det varer.

For de spesielt interesserte; trykk her for å lese om de nye gradene.

Nå er det natta – det er lange dager for tiden, men jeg koser meg så fælt at jeg glemmer å bli sliten – inntil jeg legger meg ned og lufta går helt ut. Sånn som nå. Så vi skrives mer i morgen!

 

Mitt andre liv

NORSK MILITÆR TATTOO 2018

Jeg løper rundt med store øyne og bredt smil og forteller meg selv hvert femte minutt hvor jeg er og hva det er jeg driver med. For det er liksom for stort og stas til å ta innover seg, sånn uten at jeg virkelig går inn for det.

Jeg flyttet inn på et hotellrom i hovedstaden i går, møtte de andre i kommunikasjonsteamet til NMT, og forberedte meg på resten av uken. Satt opp bloggen jeg skal skrive på og la en timeplan for hvor jeg skal være når, og den uka her kommer til å gå så fort at jeg knapt rekker å blunke før jeg står der på andre siden, mandag igjen, i sivilt, og klør meg i hodet og lurer på hva det var som egentlig skjedde?

Før jeg dro hjemmefra styret og stresset jeg så fælt med å finne antrekk til en mottakelse jeg skal være med på nærmere helgen; kort kjole, lang kjole, HVA ER REGLENE, og da jeg kom i går fikk jeg plutselig vite at jeg kan gå i den gamle penuniformen til Luftforsvaret, så da var det bare å hive seg på toget tilbake til Moss og hente den, og i dag var jeg innom FUNIF (Forsvarets uniformsutsalg) og kjøpte fenrik-stjerner og ny fugl til lua (den gamle hadde jo gulnet fullstendig), og nå gleder jeg meg til å sprade rundt i den igjen! Seks år siden sist, jeg håper den fortsatt passer, jeg får prøve den etterpå.

Ellers i dag har jeg fulgt paraden som gikk gjennom Karl Johan (les tankene mine om den her), og sett på ulike tropper øve i spektrum. Det ER så stilig å se på, og jeg gleder meg vilt til selve showet! Og til resten av uka.

Jeg gleder meg veldig, sånn generelt, egentlig. Livet er gøy!

 

30 ting før jeg fyller 30

Jeg fant igjen denne listen her om dagen, med ting jeg gjerne skulle ha gjort unna før jeg bikker tredve. I år fyller jeg 28 (hahaha hva SKJEDDE), jeg begynner med andre ord å få dårlig tid! Her er det jeg har gjort fra den lista jeg lagde da jeg var tjuefem, og så glemte jeg den helt, men jeg har visst fått gjort et par ting allikevel:

1. Lære meg spansk

2. Ta en bachelor

3. Få en fastjobb

4. Bo i et annet land for en periode, som i New Zealand eller Cape Town eller Australia

5. Oppleve nordlyset

6. Gå i pappas fotspor i Jotunheimen (litt, hvert fall, i Eidsbugarden)

7. Reise til New York for en langhelg

8. Hoppe i fallskjerm

9. Løpe i farger (Color me rad feks)

10. Afrika

11. Reise til Island

12. Flyte i Dødehavet

13. Oppleve Holi-festivalen i India

14. Være i god nok fysisk form til å klare opptakskravene til Forsvaret

15. Dra på telttur ved havet

16. Sende flaskepost

17. Bake en kake til noen

18. Tatovere det papirflyet jeg har snakket om siden jeg kom hjem fra jorda rundt

19. Dykke, selv om jeg er livredd vann

20. Kjøre en BMW X6

21. Kjøpe mitt eget sted å bo

22. Se Eminem og/eller Beyonce live (Eminem skjer til sommeren!)

23. Skrape av Russland på kartet mitt

24. Bestige Kilimanjaro

25. Besøke Auschwitz

26. Være publikum på et Dr Phil-show

27. Sitte barnevakt helt alene for hjerteknuserne i livet mitt

28. Reise med mamma (igjen)

29. Lage sushi

30. Fylle 30 år

JAja. Bare å få ut fingeren! Hva er deres tre største bucketlist-ting for tiden?

 

Genova

Reklame: Flyreisen til Genova er sponset av KLM

Før jeg reiste til Genova var Roma den eneste italienske byen jeg har vært i. Og herlighet, Roma er vakker – men det var ekstra spennende å dra til et sted hvor ikke resten av verden oppholder seg til enhver tid.

Flyplassen, Genoa Cristoforo Colombo, var ganske liten, men jeg klarte allikevel å gå meg «vill» – en hel meningsløs runde rundt parkeringsplassen – før jeg fant ut av hvor bussene gikk fra. Det er flaut å innrømme, men vanligvis er jeg rask til å gi opp og ta en taxi for å komme fortest mulig frem til der jeg skal bo. På de siste reisene mine har jeg derimot begynt å sette pris på surret mitt og alle startvanskene, det å finne ut av ting og klare seg selv. Det er jo halve gleden med å reise!

For å komme til sentrum går det buss hvert halvtime eller så, fra flyplassen. Den går rett utenfor inngangsdøren, og koster 6 euro. Billett kjøper du på automaten som står midt inne i ankomsthallen, eller du kan kjøpe på bussen – bare pass på at du har små sedler, det er ikke alltid sjåføren har mye veksel på seg.

Og når du først kommer til sentrum? Bruk dagen på å gå deg vill i labyrinten:

Langt inne i labyrinten tok Andrea meg med inn i PALAZZO ROSSO, som ligger i Garibaldi – den historiske gaten i byen. Det fremsto først som et museum, men i stedet for å ta runden førte han meg rett inn i en trang heis, hvor en mann fikk oss opp på taket – med en helt nydelig utsikt over hele byen:

Og SÅ tok vi en liten runde innendørs:

…før vi fortsatte å get lost:

Et annet sted du bør dra for å få bedre oversikt over byen er SPIANATA CASTELLETTO. Det er en god del trapper, før du kommer opp til panoramautsikt over labyrinten nedenfor:

Når du surrer rundt i byen bør du også sprette innom et par kirker. De er så utrolig flotte i Italia:

Mot slutten av rundturen vår stoppet vi innom Adriano Marchesa, denne eldre, hyggelige mannen som driver et superpopulært sted på grunn av den spesielle vinen han serverer – Asinello. Vinsjappa heter det samme; Asinello. Du bør definitivt ta turen en fredag- eller lørdagskveld! Om du ikke liker vin; ta deg en øl og nyt atmosfæren ute i gata. Andrea er stamkunde der, så vi fikk et glass hver på huset. Det smakte veldig annerledes, men det var godt!

Etter glasset dro vi hjem og hvilte en times tid, før vi dro ut på ny for å spise middag hos en venn av Andrea. Vi stakk innom Farinata på veien – en shop med foccacia og annen type italiensk mat, og kjøpte med oss tre ulike sorter (farinata, polpettore og torta pasqualina), før vi smatt inn en oppgang og hjem til Francesco – en barndomsvenn. Han hadde en SÅ fin leilighet, med takterasse og bue i taket som rammet inn kjøkkenet og jeg tok ikke flere bilder, for jeg ville ikke være «bloggeren» den kvelden, haha. Men tro meg når jeg sier det; SÅ UTROLIG koselig liten plass.

Og kvelden var så hyggelig! Vi drakk en rødvin som het Barbera del Monferrato, spiste foccacia-brødene og fikk servert «trofie al pesto» – en pastarett med… pesto. Mmmm! Og så pratet vi vekselsvis på engelsk og italiensk, og jeg følte jeg satt midt i en sekvens av «Eat Pray Love». En helt perfekt førstedag i Genova.

 

Alle aprilene

Det er rart hvordan ting forandrer seg fra år til år, ass. Hvert fall når jeg går så systematisk gjennom en måned som det her. Lurer på hvordan april 2019 ser ut. Men DEN TID DEN SORG, og mens vi venter på dét – her er mine åtte siste april’er:

April 2018: ferdig utdanna, fast jobb, tusen baller i luften, et hjerte som slår litt ekstra fort en gang i uken, og vilt mye å se frem til

April 2017: katten min døde, innspurt på bachelorgraden, fortsatt et sløret blikk på verden etter at min egen brast ved årsskiftet, jobbet uten lønn og levde så billig jeg bare klarte og gikk mot min første vår og sommer som singel på 10 føkkings år

April 2016: bodde i Oslo, trente på Elixia, begynte å bli lagt merke til av omverdenen, som Snapchat-stjernen til Gjensidige

SatsElixia

April 2015: var i Mexico, entret dørene hos Gjensidige for aller første gang, med adgangskort og et internship i hånden

April 2014: pendlet fra barndomshjemmet i Fredrikstad, inn til jobben som digital markedsfører i Oslo, bestemte meg for å flytte til hovedstaden for å slippe å reise den lange veien, og for å studere etterhvert. Var på Norgesturné med Narvesen sin New Day-kampanje, og pusset opp etasjen min i barndomshjemmet

April 2013: Hadde akkurat kommet hjem fra verdensreia, reisehangover af, fikk jobb som Expedias Norgesambassadør og dro til Brighton på reisebloggkonferanse, ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt, fløt rundt på alt som måtte dukke opp av jobb og muligheter og ringte og reiste rundt for å ta opp tråden med hele nettverket mitt – i jakten på… hva som helst?

April 2012: var grenader i Luftforsvaret, tok grunnkurs lederskap i Heimevernet og ble sersjant, jobbet med Norsk militær luftmakt 100 år og surret noe fryktelig på kjærlighetsfronten. Surfet på min første sofa – som oppvarming til verdensreisa – hos Ida i Paris

April 2011: var fryktelig forelska på en fryktelig vond måte, ble 2. årslærling innen mediegrafikerfaget i Luftforsvaret, var på tur med danskebåten

April 2010: var på rekruttskolen, fortsatt i et forhold med mannekjøtt (tiss i bånd!) og 19 år og verdensmester

Det var alle aprilene bloggarkivet hadde å by på! Hvor mange av dem har du fulgt meg gjennom? <3