Midlertidig hjemløs

Jeg kan ikke huske sist jeg ble så ekstatisk over å finne tilbake til hverdagsrutiner igjen. Bare det å vaske klær, pakke ut av baggen, sette på alarmen igjen, rydde gulvet som ikke har vært synlig på mange uker, jeg finner sjelefred vevd inn i det teppet som plutselig blir synlig igjen der nede ved føttene mine.

Jeg har vært rotløs i to måneder nå, flakset rundt som en spurv som har forvillet seg inn i en restaurant og finner ikke veien ut forbi alle bjelkene og vinduene som ser ut som utveier, men som ikke er det. Du stopper i glasset. Nå har jeg omsider funnet en vei ut som ikke er falsk, og sitter hjemme i leiligheta og kjenner at balansen er i ferd med å ta meg igjen. Jeg har lagd middag igjen, trent igjen, vært på jobb igjen og klærne mine er rene igjen.

ELLERS DA! Reiser på Vinjerock på torsdag – gleder meg som en unge! Opp i fjellheimen, musikk, Snapchat (skal dit med jobben og snappe for Gjensidige – hei drømmejobb), turer. Har noen av dere vært der før? Hva i all verden pakker man med seg av klær til konsertene – er det Bergans og strikk det går i?
 Vel, jeg er offisielt på boligjakt! Dro på et par visninger på søndag, sammen med min bror bjørnen (byggmester!), falt for èn men den hadde soverom uten vinduer ut – jeg vet jeg hadde blitt kvalt i lengden. Den ble solgt i går. Jeg er roligere enn jeg trodde jeg kom til å være, jeg trodde jeg kom til å kaste meg over det første og beste – livredd for at alle mulige leiligheter i min prisklasse skulle rives vekk og bli borte. Men jeg puster, og har magen full av is, og tenker at det dukker opp noe bedre. Det må jo det. Jeg har ikke tak over hodet lenger enn til slutten av august, og jeg er spent på hva jeg kaller «hjem» når september setter inn. Skikkelig! Jeg kan risikere å bli midlertidig hjemløs, men det får bare være. Å binde meg til en leiekontrakt enda et år klarer jeg ikke tanken på, ikke nå når jeg har muligheten til å betale ned på et eget lån heller – fremfor å kaste penger ut av vinduet, som det å leie i bunn og grunn er. jeg fortalte dere at jeg fikk lån, plutselig, ut av det blå? Dere husker

Godt å ha dere på to(tusen)mannshånd igjen – og ikke bare legge ut som reiser og eventyr, det er tross alt hverdagene det er flest av. Håper dere har hatt en fin sommer så langt – og at dere nyter resten! Si meg – hva gjør dere i sommer?

 

Hvor enn jeg reiser

Det er mye elendighet i verden, det har det alltid vært og det kommer det alltid til å være, refrenget til Jan Teigens «Optimist» har for lengst stilnet i mitt stille sinn. Ikke misforstå meg, verden kommer sikkert til å bli et bedre sted, og vi må fortsette å kjempe for det vi tror på, og mot det som er urettferdig og ondskapsfullt, men all elendighet vil aldri bli utslettet – det er jeg sikker på. Hjerteskjærende sikker. Det er alltid noe. Det er alltid noen.

Jeg har skrevet et innlegg om at vi aldri må slutte å reise selv om truslene florerer og selv om verden tilsynelatende har blitt et farligere sted (som forøvrig er feil – det var verre før, men dagens sensasjonsjegere av noen journalister og medier hauser opp stemninga så til de grader, så det virker verre enn noen gang). Vi må fortsette å reise «til tross for», og det står jeg ved. Med begge beina godt plantet på den jordkloden hvor vi river hverandre i filler, menneskene.

Det som skraper mot hodeskallen min i dag er alt som skjer «bak meg», i land jeg akkurat har reist fra og steder jeg akkurat har vært. Det er nærmest systematisk, konsekvent, nesten uten unntak. Alltid skjer det noe tragisk. Som snøskredet på Svalbard èn uke etter at jeg hadde stått på nøyaktig samme sted og tatt magiske bilder i polarnatten. Eller Nord-Koreas raketter mot Guam, like etter at jeg dro fra øya ute i Stillehavet i desember tjuetolv. Og så jordskjelvet i Los Angeles, tyfonen på Filippinene, jeg vet det har vært flere land og flere tragedier, men jeg har ikke ført regnskap. Jeg vet bare at det har skjedd. OFTE. Altfor ofte.

Det er tilfeldigheter, tenker jeg selvfølgelig innerst inne, og andre sier at «du legger bare merke til de landene i mediene fordi du akkurat har vært der selv, hadde du ikke vært der hadde du ikke lagt merke til det heller», og i noen tilfeller stemmer det nok – men jeg mener; Kasakhstan? Vi hører a.l.d.r.i noe om Kasakhstan, det er så rolig og stabilt og et av de tryggeste landene i regionen, og nå – bare dager etter at jeg forlater Almaty, smeller det i nettopp Almaty. Fem drept i et angrep med skytevåpen. Jeg føler meg som den rake motsetningen av en lykkeamulett, jeg bringer regelrett ulykke til et hvert sted jeg drar til, og fra igjen, og hadde jeg vært EN smule mer overtroisk hadde jeg sluttet å reise. Jeg mener det.

Skal ikke få det her til å handle om meg, jeg tenker bare så innmari mye på det her at tastaturet ble en ventil – og hver gang jeg skal hjem fra en tur, sier jeg til vennene mine; «jeg er spent på hva som skjer etter at jeg har kommet hjem denne gangen! Hehe», og jeg sier det jo som en føkkings spøk. Men så smeller det. Og så sitter jeg der – igjen – lamslått, lei meg for de menneskene som rammes, og lurer på hva oddsen er. At det skjer sånne ting. I et land jeg akkurat forlot. Igjen.

Tankene mine er i Almaty. Ta vare på hverandre, verden!

 

Kok Tobe


 kok tobe

Kok Tobe «Green Hill», Almaty, Kazakhstan

Jeg skal innrømme at etter et par dager med endeløs vandring i de store, trafikkerte gatene til Almaty begynte jeg å kjenne på klaustrofobien. Jeg hadde fått et glimt av fjellene langt der borte et par ganger, og følte nesten at jeg ikke fikk puste ordentlig før jeg fikk dem nærmere. Så vi gikk de seks kilometerne det var fra hostellet til taubanen – Kok Tobe (som betyr green hill på kazakh), som stod anbefalt på Tripadvisor som en fin ting å gjøre for å få utsikt over byen.

Jeg husker ikke hva vi betalte, tror det var rundt 4000 tenge for to personer (rundt 100 norske kroner), tur-retur med banen. Selve turen opp i seg selv var en kul greie, vi kunne kikke ned på hvordan innbyggerne i byen bodde, og jo høyere opp vi kom jo mer åpenbarte byen seg foran oss. Og på toppen? FJELL! Rett der! Jeg gikk en indre ro i meg med en gang de snødekte toppene og øynene mine fikk kontakt, haha. Så deilig! Og utsikten var fin, den. Alt i alt er Kok Tobe en bra greie å gjøre på en klar dag, for å få en slags oversikt over Almaty. Det holder å bruke et par timer der oppe, det er egentlig et tivoli der – men det passer best for små barn. Ellers kan jeg anbefale pizzaen de selger på toppen – sammen med en iskald øl i sola!

 

Kazakhstan – hvorfor reiser ikke flere?

Flyreisen til Kazakhstan er sponset / Jeg er ambassadør for KLM

KAZAKHSTAN:

Før jeg reiste til Kazakhstan visste jeg ingenting annet om landet enn at Borat er derfra, at de hadde noe naturgreier og en fyr som var god på ski, hva het han igjen – Smirnoff?

Det jeg vet nå? Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Kazakhstan er noe av det mest magiske jeg har opplevd i løpet av mine tjueseks år og trettifire land.

La meg fatte meg i korthet:

KOLSAI LAKE:

Landsbyen Catbi – hvor jeg overnattet før turen gikk opp til Kolsai-innsjøen:

SINGING DUNES:

AKTAU (WHITE MOUNTAINS):

Og så bare synet av de majestetiske fjellene som omringet oss hvor enn vi gikk i Almaty:

Kazakhstan

Jeg sitter igjen med et bankende hjerte, et fullt minnekort, fulle dagboksider, en hodeskalle full av nye inntrykk og et smil jeg knapt har plass nok til på kinnene mine. Jeg regner hvor lykkelig jeg er i øyeblikk. I løpet av denne turen hadde jeg tre av dem, hvor jeg kjente på pur lykke. Ett av dem akkompagnert med rene gledestårer, med utspring i takknemlighet og overveldelse. Fra å ikke vite noe, har Kazakhstan blitt et av favorittreisemålene mine, definitivt. Landskapet var så varierende, alt fra ørken til sandyner til snødekte fjelltopper, til grønne oaser. Jeg rakk å nærme meg grensen til Kina, og et (langt) steinkast unna Kyrgizstan. Jeg fant en yngre kazakhstansk versjon av Juan fra Guam som praktisk talt gjorde hele turen til det eventyret det viste seg å bli, og jeg klør både i kameraet og i fingrene etter å vise dere alt sammen! Problemet mitt med å ikke få blogget daglig fra slike reiser at det hoper seg opp, og så får jeg lyst til å fortelle ALT på en gang, men jeg skal prøve å ta det dag for dag. For dette landet er et måltid av opplevelser som må nytes sakte.

Hva vet (/visste) du fra før av om Kazakhstan?

 

City of Apples

Almaty, Almaty. Byen blir liksom aldri tom for oppdagelser! De siste dagene har jeg sett Big Almaty Lake, Cheryl Canyon (Kazakhstans svar på Grand Canyon) – hvor jeg ble spist opp av intens tigermygg så i dag er bakside lår helt ruglete av stikk… På onsdag var det couchsurfing-treff på en kul bar i byen også, hvor vi ble kjent med en lokal som vil treffe oss igjen! Hadde vært kjekt å få med en russisk og kasakhisk-talende på laget, fraværet av engelsk både blant servitører og menyer og folk generelt begynner å bli slitsomt, haha. To jeg møtte på utflukt i går måtte seriøst gaule «møøø» og «bæææ» på restauranten for å finne ut hvilket dyr det var de pekte på i menyen!

Ellers har jeg som vanlig klart å bli forkjøla på tur, så jeg ligger med nesa full av papir as we write. Sexy. Men etter to dager på tur ut av byen passer det fint med en rolig dag uansett.

Har forresten prøvd haike-konseptet selv! Det koster ti ganger så lite å rekke ut en hånd og bli plukket opp av en lokal, 200 tenge, mens taxiene tar gjerne 2000. Så jeg anbefaler å kaste seg ut i den lokale måten å komme seg rundt på med en gang – bare unngå å være alene om det på kveldstid, og styr unna biler med flere menn i. Så langt har Kazakhstan virket befriende trygg og rolig, men verden er verden og gærne folk finnes overalt, så man er jo ikke NØDT til å utfordre skjebnen.

Nå skal jeg klø av meg huden, snyte av meg neseskaftet og så er jeg good to go! Følg reisen min på Instagram (@supermarie) og Snapchat også (superbrud)

 

Himmelen farget byen rød

Zenkov’s Cathedral:

Noen glimt fra vakre Almaty. To hele dager, og det kjennes allerede ut som jeg har vært her et halvt liv. Byen er så stille, så få mennesker, restaurantene er tomme, og jeg har bare møtt èn eneste annen turist – tilfeldigvis norsk og fra Forsvaret, hva er sjansen, haha. Jeg klamrer meg til den russiske fraseboka jeg kjøpte på Gardermoen som om det gjaldt livet – engelsken er mye mindre utbredt her enn jeg trodde! Men det går, man kommer langt med et smil, tegnespråk og i verste fall en pekefinger mot en frase i boka. Jeg har lært meg det viktigste på russisk: piva. Det betyr øl. Det offisielle språket er egentlig kasakhisk, men det fantes det ingen frasebok for. Ingen valutakalkulatorer har tenge heller, Kazakhstan leker virkelig hard to get. Men jeg syns jeg klarer meg bra så langt!

Fjellene er vanskelig å få øye på bak alle de høye bygningene her nede, men det ligger der bak som en kongelig og våker over byen, og hver gang jeg skimter det i enden av hovedveien gjør hjertet mitt et hopp. Jeg gleder meg så fælt til å komme meg opp dit og se naturen, og få et overblikk over byen!

ELLERS DA. Stikkontaktene er de samme som hjemme, byen er ren og pen og godt utviklet, selv om det er få kiosker og få taxier. Haiking er visst greia her, det stopper biler og plukker opp folk hele tiden. På grunn av språket tror jeg ikke jeg kommer til å løfte tommelen selv, men det er jo en kul måte å hjelpe hverandre på! Noen tar betalt for ekstra selskap i bilen sin, andre ikke. Leste om noen som kom seg helt til Astana uten å legge igjen så mye som et øre (15 timers kjøring). Folk kjører forøvrig som gærninger.

Nå trommer regnet mot blikktaket utenfor, jeg rakk så vidt å vri om nøkkelen på døra før himmelen falt ned. Det har vært fin vær i hele dag, og jeg skulle bare innom en butikk og kjøpe dopapir og håndsåpe, og da jeg kom ut igjen var det svarte natta og lyn som flerret over himmelen, jeg skjønte ingenting. Moskèen av gull som jeg hadde sett tidligere på dagen var plutselig farget rød, og selv om jeg trodde jeg skulle dø hver gang Tor slo med hammeren kunne jeg ikke la det synet gå fra meg. Det nederste bildet – er det ikke vakkert? Det vakreste lyset jeg kan huske å ha sett i en by noen gang.

Nå skal jeg lese meg i søvn – vi skrives senere!

 

Morgen i Almaty

Қайырлы күн! Tenk at vi er her, dere, i selveste Kazakhstan. Jeg kom meg lydløst gjennom passkontrollen i går (i natt, vi ligger 4 timer foran dere så klokken var tre da vi omsider landet i senga på hotellet), offiseren bak glassburet sa ikke et eneste ord da han sjekket passet mitt, ikke engang et ‘hei’ – og jeg visste med ett at DETTE. Dette er mitt land, haha. 

Da jeg steg ut av flyplassen slo lukten av landet mot meg – jeg ELSKER det første øyeblikket hvor alle sansene mine er vidåpne for å ta inn et nytt og ukjent hjørne av verden. Taxisjåføren fyrte av russisk-lignende musikk da vi gled gjennom natten, og jeg kunne ikke annet enn å glise i baksetet der jeg satt. Kazakhstan. Borat-land. Det her blir ikke annet enn spennende!

Nå er det ut og finne mat – vi skrives senere! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud)

 

Glossybox: every summer has a story

Dere husker Glossybox? Jeg vet jeg har fortalt om det før, og nå tenkte jeg det var på tide å fortelle dere om det igjen, sommer og alt.

glossybox

Her er månedens Glossybox med det rare (fine) i:

I går fikk jeg endelig hentet den siste esken på postkontoret! Denne gangen gjort i samarbeid med Tone Damli, som har skrudd sammen en kul eske med masse digg oppi, blant annet såpe, solkrem, shavinggel og vannfast mascara – etter at jeg begynte å få disse eskene hjem til meg (sponset, altså) kan jeg ikke huske sist jeg kjøpte meg en mascara, haha. Og bare dèt er jo en besparelse, for en mascara koster fort over hundrelappen alene – mens disse eskene med det rare (fine) i? 179,- for hele esken! Jeg har fortalt dere om konseptet før; man får månedlig tilsendt esker hjem til seg – fulle av overraskelser og nye skjønnhetsprodukter. Jeg er ei kløne når det gjelder sminke og skjønnhet og alt innenfor dèt temaet, derfor passer det meg perfekt å få teste ut forskjellige saker fra tid til annen, og falle for nye produkter jeg ikke visste at jeg trengte – eller gi bort til venninner som en hyggelig hverdagsgreie, hvis det er noe som ikke passer for meg (er for eksempel ikke et leppestiftmenneske, kommer aldri til å bli det heller).

For 179,- kroner i måneden får du altså en liten julaften hver trettiende hverdag, og jeg elsker det øyeblikket når jeg knyter opp sløyfebåndet og innholdet åpenbarer seg i fanget mitt! Jeg vet at jeg er heldig og får det tilsendt gratis, men jeg får ikke en krone for å anbefale det videre til dere. I tillegg til å være bra saker, er produktene ofte i små størrelser som går fint gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen – for oss som liker å reise lett (les: med kun håndbagasje).

I morgen reiser jeg derimot IKKE lett, vi skal endelig til Kazakhstan, bloggen! Så nå må jeg komme i gang med pakkingen. Vi skrives senere! Husk å følge SnapKollektivet på Snapchat i dag – det er min tur til å underholde folket, æææ.

 

Måneden som gikk: juni

Fikk plutselig en trang til å oppsummere livet litt for meg selv her, så her kommer et aldri så lite blikkast over skulderen på juni som nettopp tok slutt:

Månedens høydare:
Solskinnet som var, alle karakterene jeg fikk (alle over C – som står på Day Zero-lista mi!), skoleferien startet, Bergen, båtlivet, jeg rakk søren meg å skaffe finansieringsbevis òg, og jeg var på Piknikk i Parken-festivalen i Vigelandsparken, på øvelse med innsatsstyrke Polar Bear VI, festene jeg var på, SnapKollektivet gikk på lufta og jeg fylte tjueseks og var på reunion med ungdomsskolen! Juni har vært full av fin!

Piknikk i Parken

Månedens nedtur:
Mentalt har jeg vært helt berg- og dalbane. Lunta til tider så kort at det holdt å kaste et gnistrende blikk på den, så tok det fyr, masse grin, frustrasjon og altfor få smil. Det er lenge siden jeg har vært på den siden av følelsespekteret, så jeg trengte sikkert å ventilere litt, haha. Blid igjen nå! Like blid som da jeg var på øvelse med Polar Bear VI:

img_5531.jpg

Ønske:
A.l.e.n.e.t.i.d. Hele juni har faen meg vært en evig sosial tilstelning. Venner og familie, jeg elsker dere, men jeg trenger den pustepausen mellom slagene, og det fikk jeg ikke i juni. Det har nok bidratt litt inn i den mentale berg- og dalbanen det óg, jeg blir seriøst ustabil når jeg ikke får hentet meg inn igjen etter en lang rekke med sosiale dager. Nå ble den rekka på over en måned, og jeg kjenner at Kazakhstan kom i grevens tid, haha.

Les også: om å være introvert

img_5223.jpg

Musikk:
Jeg har fått ørene opp for Mø, og Sara Hartman og Norah Benatia (fra Idol), sjekk dem ut! Og følg gjerne 2016-lista mi på Spotify ved å klikke her.

img_5577.jpg

Brukernavn på Snapchat: superbrud

Film:
Et helvt halvt år (kino), Act of Valor (Netflix)

Quote:
En dag ska vi dö. Men alla andra dagar ska vi leva
– Per Olov Enquist

Denne måneden for et år siden:
Skrev et brev til 15 år gamle Marie, kranglet med utleier (står fortsatt på mitt; ikke aldri never ever lei av Oslo Eiendoms Invest og Markegård), og koste meg med skogens ro:

2015-06-22-09.51.08-1

Månedens reise:
Den første som spretter opp i skallen min er den spontane ut av det blå-båtturen jeg var på under hjemmeeksamen i satanistfaget (medie- og kulturteori), jeg lå i hengekøya og vugget og skrev krampeaktig og vred hjernen min til det ugjenkjennelige da båten plutselig la ut fra Kongen Marina i solskinnet, forlot alle menneskene (endelig) og forsvant ut på havet. Skrudde av motoren midt utpå, jeg lå i bikinien på dekk og kjente varmen og gleden over solskinn, menneskefri og åpent hav og en dritteksamen som gikk mot slutten. Reisen hadde ingen destinasjon, men den fortjener kåringen allikevel. Ro i sjela! Og en reise til: turene i fjellet jeg gikk med L i Bergen. Så himla magisk.

img_5226.jpg

Hvordan var din juni? Plukk ut to og del med meg i feltet, da, superhær! Ut i felt sammen!

 

Hva faen SKJEDDE nå

I går bare: nei, skulle en meldt interesse på ei litta leilighet i Moss a? Femti kvadrat, nede ved kanalen, perfekt for pendlerstatus, for livet mitt er jo i Oslo. Meldte interesse, kastet inn et uformelt bud til megleren og sa at finansieringen ville bli fikset i dag. Hadde ikke troa på dèt, men det var verdt et forsøk? Hadde med meg fin fyr som en backup på planene mine, for jeg får jo aldri i livet lån alene – student og usikker jobbsituasjon, har jo bare en 50% stilling ut året, si. En dårlig hest å satse på for banken, mer som en ponni med bare to og et halvt bein.

solove2

I dag? Budet jeg uformelt hadde bydd over stod til klokken tolv. Jeg våkner uten et snev av tro på at dette kommer til å gå i det hele tatt, men så ringer jeg banken for moro skyld klokka ti og de kaster seg rundt («Hei! Skulle gjerne hatt en million eller to i løpet av et par timer, jeg! Fastjobb? Neinei, har bare et internship, halv stilling… Student, ja. Heh. Unnskyld at jeg lever?»), de spør og graver og forteller meg hva de trenger fra meg for i det hele tatt vurdere meg som lånetaker, selvangivelse, lønnsslipp, «vi trenger garanti på at du har en jobb til neste år, etter studiene», men HAR jeg det? Har jeg en jobb til neste år? Jeg ringer drittnervøs til sjefen og ber med tynn stemme om hjelp til å bekrefte jobbsituasjonen min fremover, hvis jeg i det hele tatt har noen, og HAN kaster seg rundt, direktør og dresskledd, (med mat i munnen – unnskyld!), klokka blir halv tolv, kvart på tolv, ti på tolv, banken sier SUPERT til jobbekreftelsen jeg sendte dem, en screenshot av en e-post lest på mobil, dette er en sak utenom det vanlige, sier banken om igjen og om igjen, men gi meg to minutter så skal jeg sjekke med beslutningstakeren lenger opp i systemet om dette går, jeg holder pusten, klokka er fem på tolv, fire på, tre på, to på, ett på ringer jeg megleren og sier vent litt a, jeg kommer med et bud over budet så snart banken sier ‘kjør’, og hun sier at åååh, leiligheten gikk for 10 sekunder siden…..

(Kunstpause)

Jeg banner ikke engang. Jeg er så imponert over hvor fort alt skjedde, hvor himla hjelpsomme og effektive alle rundt meg var, og hvor realistisk det urealistiske plutselig hadde blitt for meg. 12:04 kommer banken tilbake og sier at jeg har finansieringsbevis. JEG har finansieringsbevis. Studenten. Vent litt. Jeg kan kjøpe leilighet? Hva faen skjedde nå?

Så – det ble ikke leiligheten nede ved kanalen, men bare tanken på at jeg – helt alene – er i stand til å kjøpe en gjorde morgentimene mine til en eneste stor målstrek allikevel. Banken sa at dette var ikke et normalt tilfelle overhodet, men gjorde et unntak fordi jeg er så flink til å spare – og fordi jeg med mine medievitenskapsstudier allerede har fått en god fot innafor i bransjen, som er beinhard, sa hun, og jeg har fått bekreftelse på at jeg er ønsket i bransjen videre etter jeg er ferdig studert. Jeg tror ikke jeg har vært så stolt av meg selv siden første gang jeg klarte å sykle uten støttehjul.

Les også: hvordan spare penger

Moralen er (hvis du drømmer om å kjøpe noe): spar, spar, spar. Og skaff deg studierelevant erfaring, hos en arbeidsgiver som ser potensialet ditt. Så er det faen meg mulig å få lån som student óg. Det er den mest nervepirrende morgenen jeg har hatt noengang. Orker nesten ikke tanken på å skulle være med på en ordentlig budrunde en gang, men nå har jeg jo akkurat fått muligheten til det, å faktisk være med på en budrunde. Og DEN tanken overdøver den første.

Jeg må berømme DNB for lynrask saksbehandling. Og sjefen min som nærmest spytta ut lunsjen sin for å gi meg muligheten til å by på min aller første bolig. Jeg er så latterlig glad og takknemlig, jeg tror egentlig ikke det er lov å bli så glad og takknemlig for å få muligheten til å bli gjeldsslave for livet – som jeg jo til syvende og sist med et lån blir, haha.

Eier du eller leier du?