Alby


To timer lang tur, uavbrutt samtale, Alby-kringle med kaffe og eplemost til, Røed gård, galleri etter galleri og regnkrøller og telys ut dagen. Søndag på sitt beste. 

Jeg prøver å ta meg sammen og nyte en dag av gangen, for det er så mange tidsfrister og oppgaver foran meg denne høsten at jeg lett havner i to do-liste-fella; jeg fokuserer bare på det jeg skal levere og stresser helt frem til målstreken. StrekenE. Hver og en av dem med sitt tilhørende stress og hodet mitt er kun på 11. november – når siste overhengende oppgave er unnagjort, og jeg glemmer å få med meg de dagene som passerer i mellomtiden. Det er jo mellomtiden som varer lengst, og som hodet mitt BURDE konsentrere seg om, i stedet havner den i skyggen av prestasjonsangst og uro. 

Ta. En. Dag. Av. Gangen. 

Eller et kvarter av gangen, som pappa ville sagt. 

 

Èn erfaring rikere

Har dere sett noe så pent? Jeg har alltid tenkt at åpne flammer og bølger er noe jeg kan sitte og beundre til evig tid, i går oppdaget jeg en tredje ting: olje som flyter med vannet på glattkjøringsbanen, haha. Vi var hos NAF i går, kollegaene mine og jeg, og hadde videoinnspilling, det var så deilig å komme seg ut av kontoret til en forandring. Og bort fra det evige Internett for en liten stund, for herregud – denne uka har vært galskap.

I dag er jeg på VG sin story som ligger åpent for alle på Snapchat under «Aktuelt», og det fascinerer meg endeløst at noen menn blir så støtt av budskapet mitt («ikke send dickpics, det er straffbart») at de velger å lukke Snapchat-appen, gå inn på Facebook, oppsøke navnet mitt og bruke tid på å skrive til meg. Jeg mener; faen, menneske, det er da virkelig ikke min feil at hobbyen din er ulovlig? Når det er sagt har støtten vært MASSIV også i dag – for det er ikke bare de som føler seg støtt som oppsøker meg på Facebook, det gjør de mennene som er enige med meg også. Og når «hele Internett», via NRK Satirisk, VG og annet, gjør narr av dickpics-avsenderne i disse dager; burde de ikke da kanskje vurdere å innse en ting eller to? For eksempel føle seg himla dum og revurdere synet sitt på verden og hva som er innafor og ikke?

Trykk her for å se VG sin Story (fungerer kun på mobil)

SÅNN. Nå skal livet og bloggen gå videre. Jeg er på vei til en venninne for en rolig lørdagskveld, det skal blir magisk!

Hva gjør dere i helgen?

 

Bloopers #2

Herregud, det er hele TO ÅR siden sist jeg delte «bilder som aldri kom på bloggen» (trykk her for å se innlegget). Jeg har jo tusenvis av den type bilder, så det får bli en ny spalte: bloopers.

Skalvise.

Smiler så fint på bildene som legges ut, men egentlig er en drittsur. Konstant. Hehe. Neida. Bare når jeg er sulten, faktisk. Her, på Roskilde, er jeg veldig sulten:

Beina mine blir veldig ofte helt absurde på bilder, sjekk den stillinga her for eksempel, fra Galapagos:

Her er jeg bare fjern. I Barcelona:

Dette bildet er egentlig ikke en blooper, men jeg innså senere hvor teit det var. Jeg står i veikanten og lager en A med hendene. Fordi bak meg er Atlas-fjellene – sett fra Marokko. A for Atlas. Kreativt, Marie. Skikkelig.

Vet ikke, sikkert matsur igjen:

Og her er jeg KJEMPEmett og KJEMPEblid (på Galápagos):

Luring i Barca:

Shortsen går inn i rumpa, i Tel-Aviv, Israel:

Mett og blid i Køben:

«NEI IKKE TA BILDET SÅNN, TA DET SÅNN HER I STEDET!!!!!». For jeg vet alltid hva slags bilde jeg vil ha, men det er ingen i hele verden som klarer å ta det på «min måte». Stakkars han som var fin, ikke rart det tok slutt, si. HEHE:

Her VET jeg jeg var matsur, akkurat ankommet Galápagos. Drittsulten og drittsur – både jeg og fotografen. Var en skikkelig trivelig start på turen, husker jeg:

På vei til Tortuga Bay (åpenbart), Galápagos:

Gaterestaurant i København. Dette er mest sannsynlig tatt etter frokosten var spist opp:

Spisebilder <3 Dette er fra Barcelona:

Obsternasig (wtf, dette ordet måtte jeg google – skrives det virkelig sånn? Det betyr hvert fall trassig/vrang) på Isabela Island, Galápagos i Ecuador:

Med vennlig hilsen søta sjæl

 

DERE

For. En. Dag. Jeg juger hvis jeg sier at det ikke tar på å stå midt i dickpic-kampens hete, for det gjør det. I går kveld publiserte Fredrikstad Blad sin versjon av saken, saken om at jeg anmelder menn som tvinger på meg kjønnsorganene sine og som først ble publisert av NRK Østfold på torsdag, og senere frontet på hele NRK.no sin forside (!). Hver gang jeg tar opp temaet i mine egne kanaler får jeg en tsunami av støtteerklæringer og heiarop. Denne gangen beveger jeg meg utenfor mitt eget lille hjørne her på Internett, og det er dritskummelt.

Facebook er det verste. Kommentarfeltene der? Da Fredrikstad Blad og Telemarksavisa la ut saken om meg i sine kanaler føltes det som om jeg ble låst inne i en offentlig gapestokk i det sekundet de trykket «publiser». Publisert. Sånn. Ute. Åpent kommentarfelt for alle som måtte ønske å lire av seg dritten sin, som flertallet jo gjør der inne. Facebook er et skremmende sted. Jeg holdt pusten og stålsatte meg for det verste. Nå kommer det, nå kommer det.

I mine ni år som blogger kan jeg telle på èn finger hvor mye dritt jeg har fått. EN stygg kommentar på ni år og tusenvis av innlegg, jeg aner jo ikke hvordan jeg reagerer på hets og dritt, aner ikke om jeg er rustet for det eller om jeg knekker helt sammen. For det er jo selvfølgelig ikke saken folk ser, den jeg så iherdig prøver å belyse, det er meg. Marie.


Skjermdump: Fredrikstad Blad sin Facebook-side

Men så bare… Eksploderte det i støtte og heiarop der òg, med kun noen forsvinnende unntak. Kommentarfeltet ble fylt av mennesker som evner å se SAKEN – hvilket problem disse visuelle overgrepene faktisk er, fremfor ansiktet som velger å fronte den. Og jeg ble så glad da jeg så at mange av støtterklæringene kom fra menn. Og fra dere. TUSEN TAKK til dere som brukte tid på å forsvare meg, argumentere og engasjere dere! Dere gir meg den ryggraden jeg trenger for å klare å stå i det her, for det er alvorlig talt en smått ubehagelig sak å snakke høyt om.

Men jeg gjør det allikevel, fordi det er nødvendig. Det er så nødvendig. Disse bildene sendes ikke bare til meg fordi jeg blogger, de sendes vilkårlig. Til hvem som helst, uansett alder. Jeg er 27, jeg kan takle det – selv om det er ekstremt ubehagelig å starte dagen med en fremmed penis slengt i trynet. Hva da med Lisa på 12 eller Jonas på 15?

Jeg får takkehilsner fra foreldre med barn som snart er i Snapchat-alderen. I kveld fikk jeg en snap fra en far, et bilde av en to år gammel datter med teksten «hun her takker deg». Og da sender jeg den skammen jeg føler litt på til helvete, og tenker at det er verdt det. For jeg har troa på at kampen vi tar faktisk gjør en forskjell. Opplyser èn ekstra ungdom om at kjønnsorganet h*n ble nødt til å se faktisk er et straffbart lovbrudd, og at det kan og BØR anmeldes. Vi når kanskje ut til èn ekstra mann som enten allerede har sendt – eller vurderer å gjøre det, bilde av penisen sin til jenter og gutter som ikke har bedt om det. Og forhåpentligvis kommer han på bedre tanker, hvis han leser om at det kan få konsekvenser. Seksuelt krenkende adferd er ikke SÅ fett å ha på rullebladet.

Fra bunnen av hjertet mitt; TAKK!

 

Et helt nytt kapittel

Vi har snart skrevet oss èn uke inn i det nye kapittelet allerede. Kapittelet hvor barndomshjemmet mitt har gått videre til neste generasjon; min bror bjørnen, og støvet* har flyttet. Herlighet, det har gått så fort og så sakte på en og samme tid. Jeg husker da mamma ringte og forsiktig la frem at de skulle begynne å tenke så smått på å flytte etterhvert, og at kanskje broren min skulle kjøpe huset – hvis det var greit for meg, og JA, så klart, og så husker jeg nesten ingenting av det som har skjedd siden da. Men her er vi, altså. Uke èn i vårt nye kapittel.

I helgen bodde jeg inn det jeg kaller for mitt nye barndomshjem, for selv om huset jeg vokste opp i er fullt av minner, er det tross alt menneskene i det som ga meg den fine oppveksten jeg hadde. Og jeg er så glad for at jeg fremdeles kan spasere inn i det som en gang var, at min trygge havn forble i familien og ikke havnet hos en fremmed. Med byggmester som yrkestittel kunne det ikke havnet i bedre hender enn min storebrors heller, den gutten kan trylle frem en villa ut av en tannpirker, null tull.

Og mitt nye barndomshjem er SÅ fint! Jeg føler meg allerede hjemme, men det gjør jeg jo overalt hvor støvet er. Mamma og jeg brukte helgen til å rydde ut av esker, handle, drikke rødvin og gå tur og få besøk av andre i familien. Og jeg så pappa gliste. Så selv om kapittelet skulle vært skrevet annerledes, og kanskje begynt litt senere i boka enn akkurat her og nå, så ble det jo en fin start – tross alt.

Gleder meg til å fylle et nytt hjem med minner! Hjerte

*mamma og pappa

 

Interiør-tips

Det klør konstant i fingrene etter å forbedre mitt lille rede, og jeg Pinterest’er og planlegger til den store gullmedaljen. Tenkte å dele noen av triksene mine med dere – kanskje kløen kan smitte over på noen:

1. BRUK SNAPCHAT SOM PHOTOSHOP:

Da jeg skulle se etter ny sofa lurte jeg lenge på hva slags type jeg ville ha. Da jeg kom over Anne (fra Sofacompany) og falt pladask for fargen, hadde jeg lyst på den, men en sofa er jo en svindyr investering, så jeg ville liksom være noenlunde sikker òg. Ikke hadde jeg tid til å dra på showroom og prøvesitte og se den live (jeg er jo så utålmodig at hjelp), så jeg nøyde meg med en enkel redigering i Snapchat for å se om den passet inn i kåken:

FETT, tenkte jeg og bestilte. Her er den på ordentlig – sammen med noen bilder jeg prøvde å redigere inn på veggen over, da jeg var på jakt etter dèt:

Kjøpte forøvrig ingen av bildene. Jeg vil ha mine egne bilder på veggen, så nå venter jeg bare på lønn så jeg kan bestille!

2. TA AV BOKOMSLAG
Jeg er irriterende opptatt av estetikk og farger, og noen av bøkene mine er rett og slett stygge der de står. Som den rød «Digital demens»-boka?

Heldigvis har de fleste bøker en annen farge under omslaget, så ved å fjerne dem kan du kvitte deg med farger du ikke liker i bokhylla. På det nederste bildet er altså den røde boka blitt sort i stedet. Nå får jeg bare rykninger i øyet av den gule, dessverre er det en pocket så jeg får ikke gjort noe med den heller, haha.

En annen idè jeg har sett på Pinterest, er å sette alle bøkene med ryggen inn. Har ikke gått inn for dèt helt enda, liker jo å se hvilke bøker jeg har òg.

3. TENK UTENFOR BOKSEN BLOMSTERPOTTA

Jeg er ganske låst i hjernen min, når det kommer til hva ting skal brukes til. Før Pinterest tenkte jeg alltid at kurver var forbeholdt blader eller pledd. Krakk var et hjelpemiddel for å komme seg høyere opp, ikke blomsterstativ. Alle tingene har en bestemt funksjon – og den har de liksom vært forpliktet til i mitt hode. Men så kom Pinterest, og jeg oppdaget at man ikke MÅ følge reglene. Høres banalt ut, men jeg har altså vært så låst en gang at dette ble en helt ny verden for meg, haha. Nå har jeg kurv som blomsterpotte, en kleshenger som tørkerullholder, krakk som pidestall, ooog det var det jeg kom på i farta. Sikkert selvsagt for mange av dere, men for skylapphjerner som min egen kan det sikkert være nyttig å bli utfordret på at ting som i utgangspunktet har èn rolle faktisk kan fungere i flere. Nå har jeg kurver til alt; èn til ved, en til papirinnsamling, en til blomster og en til sudoku. LIVING LIFE TO THE FULLEST, hæ? Gæærn.

Hvis du vil følge meg på Pinterest finner du profilen min her. Jeg er sjukt aktiv.

Har du noen triks i ludo for interiør?

 

Siste kveld med Internett

Skal jeg si dere noe trist? I gjennomsnitt kommer vi til å bruke fem år av livene våre på sosiale medier (kilde). Fem år. ÅR! Og jeg som har sosiale medier som jobb i tillegg knuser sikkert den statistikken.

Ikke at det er derfor jeg har bestemt meg for å gjeninnføre internett-stopp klokka ni hver kveld igjen, det er mer fordi jeg kjenner at jeg er sliten. Så forbanna sliten av å alltid være tilgjengelig. Jeg kan unngå å åpne meldinger sendt via Messenger i flere timer, av og til dager, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det. Det har ingenting med personene som prøver å få kontakt med meg, stakkars. Og jeg liker ikke å fremstå som overlegen eller evig treig, men jeg KLARER bare ikke. Jeg tror jeg har vært litt for tilgjengelig for absolutt alle litt for lenge nå, at det er like før det sier stopp.

Les også: Èn måned med internett-frie kvelder

Når de der tankene «åh, kan jeg ikke bare dra på meg en skikkelig forkjølelse snart, eller bare bli LITT påkjørt…» begynner å komme, er det på tide å roe ned tusen hakk. Jeg tok meg selv i å juble over å snørre en hel tsunami i stad, det var da det slo meg. Så før ‘det’ sier stopp, sier jeg stopp selv. Så i morgen er det internett av på kvelden igjen, og jeg gleder meg.

I kveld har jeg også stort sett vært avlogga – jeg har nemlig fått «nytt barndomshjem» og hjulpet mamma med å flytte. Det ER så fint der! Og den følelsen av å sette alt på plass, pusle rundt og bygge sitt eget, nye rede er så magisk at jeg kunne ønske det var meg – igjen, haha. Jeg elsker å flytte og pusse opp og alt som hører med, så til helgen skal jeg tilbake og stjele litt mer av den følelsen av å komme på plass på et helt nytt sted. Bare sørg for å ikke få ferdig alt i løpet av uka da, mamma. Spar i det minste ett glass til meg som jeg kan sette inn i skapet ditt.

Ps. Jeg har allerede skrevet det på Facebook-siden min, men jeg må få det ut her også: tusen hjertelig takk for så mange fine kommentarer på innlegget om pappa. Det betyr så mye! Som jeg har skrevet tidligere (les innlegget her) er dét en side ved meg selv jeg sjeldent får kontakt med, og den som er vanskeligst å dele. Men jeg gjør det allikevel. Både fordi det hjelper å sette ord på det, og fordi jeg vet at ordene er til fattig trøst for andre i samme eller lignende situasjon. Og det er en trøst for meg óg, å vite at det finnes noen der ute som forstår. TAKK!

 

Mediagic #80

Det er tirsdag! Og tirsdag er lik skattejakt på world wide web. Vær så god – lenker å sjekke ut:

  • Denne dokumentarserien, «Jævla Homo»
  • Denne hashtaggen på Twitter, #heleneharepus. Er du ikke på Twitter er den verdt å sjekke ut for underholdningens skyld. Bakgrunn: Pengepredikanten Hanevold fikk en bruker utestengt fordi hun delte hans eget innhold på Twitter, med et noe kritisk blikk. Sensur der, altså. Tror det ga litt motsatt effekt, for èn harepus ble plutselig til hundrevis
  • Denne kronikken, som kritiserer oppfordringen fra Hege Storhaug. Jeg trodde alvorlig talt det var en 1. oktober-spøk, en litt for sein 1. april. Men nei. Hun og statsstøttede (!!!!) Human Right Service vil altså at disiplene hennes skal fotografere mennesker med utenlandsk opprinnelse for å dokumentere «det nye Norge». Det er så absurd at jeg finner. Ikke. Ord. Forøvrig er reaksjonene hun får på Twitter ganske fine. Folk sender inn bilder av bikkjer, kråker, busseter, lørdagspizza og fredagstaco. Det dokumenterer jo den såkalte kulturevolusjonen det òg, hvert fall de to sistnevnte.
  • Denne kronikken, skrevet til Sylvi Listhaug, om at hun endelig kom på banen hva gjelder hatretorikk. Bare synd hun kom så seint.
 

Å savne en som er rett her

Jeg sitter og stirrer på en mann i hjørnet, langt over grensen til uhøflig, men jeg klarer ikke flytte blikket. Han er sånn cirka på din alder. Jeg ser på han, men jeg ser bare deg og tankene spinner inn i et annet univers. Hvor hadde du spist lunsjen din idag? Hva hadde du hatt på deg? Skjorte, du også? Ville vi ha pendlet til Oslo sammen, du og jeg, eller hadde du fortsatt  jobbet i Moss? I så fall kunne vi ha spist middag sammen, i den nye leiligheta mi som begynner å bli gammel og du fikk bare vært der én gang, du. Heldigvis fikk du vært der. «Hvorfor første etasje?» husker jeg noen spurte og rynket på nesen, mens de skottet opp på etasjen over min, som om den etasjen hadde en høyere rang. «Hvordan skal ellers pappa få kommet på besøk?» smilte jeg. Første etasje var et kriterie for meg. Og jeg er glad du kom den ene gangen, pappa. Så har du kanskje et bilde å ta frem i ditt stille sinn de gangene vi sitter hos deg og snakker om den leiligheta mi i Moss.

Jeg sitter fortsatt og stirrer på den mannen i hjørnet, der han sitter og spiser lunsjen sin og prater med kollegaene sine. Ler og er gift og ser ut som en typisk familiefar. Sånn som deg. Hva slags mennesker ville du ha sittet der med, i ditt lunsjrom, pappa? Ville du også hatt med matpakke for å spare penger, eller hadde du kjøpt varmmat i kantina? Hva ville du ha fortalt til kollegaene dine, hadde du fortalt dem om alle reisene mine, om byggmesterimperiet til Mads? Hvilke jobbreiser måtte du ha reist på, hvor mange fjellturer ville du ha gått og hvorfor fikk vi to aldri lov til å gå en fjelltur sammen, du og jeg?

Jeg ser på mannen og ser bare deg, og jeg blir med ett sint på dine vegne, for alt som aldri ble. For alle lunsjpausene du aldri fikk med alle kollegane du ble snytt for, og for at det skulle bli sånn her. Hvorfor måtte det bli sånn her?

Ikke misforstå, jeg er takknemlig. Takknemlig for alle årene du hadde et lunsjrom, takknemlig for alle middagene hjemme i barndommen. Jeg elsker alt vi fikk til og alt du gjorde og sa og alt du var og er, jeg elsker deg himmelhøyt og er så takknemlig den trygge oppveksten du var med på å gi meg, med en pappa som alltid var hjemme, alltid hadde tid.

Men nå er jeg liksom ferdig oppvokst, og jeg SAVNER deg, pappa. Fy faen, jeg savner deg så forferdelig mye. Ikke middagene vi aldri spiser sammen i Moss etter jobb, ikke fjellturene vi aldri drar på – selv om det hadde vært fint det óg, men det går bra – jeg klarer meg uten alt det. Jeg gjør det.

Jeg savner bare det å høre stemmen din, pappa. Jeg savner deg. Så mye at det av og til gjør vondt.

Pappa har langtkommen MS. Dattera har bortkommen sorg, som i ny og ne kommer til rette i form av ord.

 

Tokyo: bydeler og hva du bør se

Flybillettene til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør for flyselskapet

Sånn, det tok meg bare fire uker å laste over bildene fra kamera til sølveplet. Hjertet mitt sank på ny da jeg så hvor få det var, i forhold til hvor mange jeg vanligvis tar når jeg reiser. 900 bilder på to uker, vanligvis tar jeg 900 stk på to dager, au. Men sjelen min er fast bestemt på å reise tilbake til Japan og Tokyo en vakker dag, vi får ta det igjen da!

Jeg har fått spørsmål om å lage en guide, en oversikt over hvor man bør dra, spise, hva man bør se og gjøre, og det er helt ærlig vanskelig – for byen var så enorm, og jeg føler jeg bare har sett en centimeter av alt sammen. Tokyo er delt inn i 23 bydeler, og de jeg rakk innom var

SHINJUKU
Shopping og business-område, med den travleste metrostasjonen i verden; Shinjuku station. I 2007 målte de 3,65 millioner passasjerer per dag, og ti år senere er jeg nesten sikker på at vi er oppe i hele Norges befolkning. På en føkkings stasjon, det er jo galskap, haha. Men man merker, som jeg har skrevet tidligere, relativt lite til de store folkemassene i Tokyo. Det glir bra, man stamper aldri oppå hverandre og du kan fint vrenge opp en paraply uten å stikke ut øynene på noen.

I denne bydelen finner du blant annet Dog Heart (hundekaféen jeg aldri fikk testet ut, for det var null mennesker i resepsjonen da jeg var innom), Moomin Bakery & Cafe (les om besøket mitt her) og regjeringsbygget (Tokyo Metropolitan Government Building), parken Shinjuku Chuo (les om da jeg besøkte parken her), Robot-restaurant (dyr inngang!) og kattecaféer. Og et Canon Service Center som du bare kan ta lang fart og DRITE i å oppsøke, for sjappa er konstant stengt og ødelegger livet til lidenskapelige reisebloggere på tur med ødelagte kameraer. Heldigvis selger de også kameraer i dette området, så jeg fikk jo løst problemet – selv om jeg ser at kvaliteten på Canon Powershot-bildene langt i fra blir det samme som på speilrefleksen.

Trynet mitt når jeg må spørre fremmede om å ta bilder av meg:

Alltid like fint.

Shinjuku Chuo park (OBS: her er det forbudt å gå mens du er på telefonen din)

Regjeringsbygget sett fra parken:

SHIBUYA
Dette var det første området som ga meg følelsen av å være i Japan, den aller første kvelden. Her finner du også shopping, og Harajuku – området hvor den sprø Tokyo-moten som regel utspiller seg. Jeg så ikke så mange gærne antrekk selv, men så var jeg ikke altfor lenge i dette området heller. Her finner du også Kawaii Monster Café (trykk for å lese om da jeg var der) – som definitivt er verdt et besøk, selv om maten ikke er all verden, og Yoyogi park

CHUO
Hit reiste jeg utelukkende for å finne Tsukiji fiskemarked, som er det største fisk- og sjømatmarkedet i verden. Kun den ytre delen er åpen for turister, men uansett et sted man bør må dra når du er i Tokyo. Helst tidlig om morgenen. Områdene rundt har også små butikker hvor du kan handle fine spisepinner og sushi-skåler.

MINATO
Dette var området jeg bodde i, på Villa Fontaine Tamachi Hotel. Litt utenfor gryta, men samtidig så nært Tamachi metrostasjon at det er null stress å komme seg rundt. I dette området finner du Tokyo Tower som er verdt å få med seg, jeg dro aldri opp i tårnet (valgte Roppongi Hill i stedet – som forøvrig også ligger i Minato) men det er sikkert en fin utsikt! Og så ligger det en fantastisk god indisk restaurant rett borti gata; GaNeZa – med en robot stående i hjørnet. Dra dit – nanbrøda er helt magiske! Akkurat som i India.

Utsikten fra hotellet:

ASAKUSA
Hit dro jeg for å finne tempelet Senso-ji. Denne bydelen har et mye mer tradisjonelt preg, med eldre hus og få skyskrapere. Etter tempelet anbefales det å bare gå seg vill i gatene – så mye fint å se! Og her finner du en uglecafé, hvis det måtte friste. Mer om Asakusa og reiseruta mi den dagen kommer i et eget innlegg!

Jeg tror det var det? Tror det. Fem bydeler på sju dager, det er jo ikke så verst det heller. Jeg var innom bydelen som heter Tokyo en kveld også, men så ikke stort annet enn digre bygninger, en dam og en park hvor folk løp rundt og rundt. Leste at det generelt skjer lite i selve Tokyo i Tokyo, så jeg ville ikke brukt så mye tid der (men er såklart åpen for motsigelser, hvis noen mener noe annet).

For å komme seg rundt anbefaler jeg som sagt tidligere å kjøpe et Suica-kort som du bare fyller på ved behov, det gjør du enkelt på alle stasjonene ved hjelp av en automat. Kortet kan også brukes til å betale på flyplassen – hvis du ikke rekker å reise opp for alt før du skal hjem igjen.

Fader. Nå fikk jeg et utenomjordisk behov for å reise igjen. VERDEN, hva er det du gjør med meg.