Begeret #6: Hvor egoistisk går det an å bli?!

I dag scrollet jeg nedover blant vennene mine sine oppdateringer på Facebook. Og så tok det fyr. En mann i 40-årene hadde lagt ut et bilde hentet fra Snapchat. En snap tatt i en tunnel – fra førersetet – med ordene «Roadtrip» skrevet på i lyseblått.

Altså, KØDDER du med meg? For det første har du fokusert på å få tatt et bilde samtidig som du kjører bil. I tillegg har du tatt deg bryet med å skrive en tekst, og attpåtil skiftet farge på teksten. Sikkert estetisk flott, hæ? Jeg gjorde et forsøk her jeg sitter. Det tok meg 20 sekunder (!) å utføre samme handling. 20 sekunder.

Vet du at hvis du kjører i 80 km/t, og ser ned på telefonen din i bare 3 sekunder, har du rukket å legge 66 meter bak deg i mellomtiden? Ganges dette med de 20 sekundene du trolig brukte på den idiotiske snappen din, har du rukket å legge 400 meter bak deg – i all den tid du var opptatt med telefonen din. FIREHUNDRE meter. Hvor mange biler og menneskeliv har du passert i løpet av den avstanden, tror du? Hvor mange potensielle dødsfeller har du skapt underveis?

JEG BLIR SÅ FORBANNA! Det er ikke ofte jeg tyr til vold, men sånne som deg har jeg lyst til å fike til så det smeller. Skikkelig. I hvert fall i mitt stille sinn.

En ting er at du ikke verdsetter ditt eget liv nok til å la telefonen ligge mens du kjører bil, det får være din sak. Men det blir automatisk min sak òg, for på de veiene hvor du ferdes, ferdes også mennesker jeg er glad i. I Bergen – som denne snappen trolig ble tatt – har jeg en av mine beste venninner, og hennes lille familie. Noen sekunders uoppmerksomhet fra deg, kan ødelegge ikke bare ett – men flere titalls liv. En 2 år gammel liten jente kan miste moren sin, mannen kan miste kona si, en mor mister datteren sin, jeg mister en bestevenninne, og sånn forplanter tragedien seg utover fordi DU ikke kunne la den snappen vente. Seriøst? Var det så viktig for deg å fortelle at du er på kjøretur, at du måtte risikere alt dette?!

Det er kjedelig å kjøre bil, jeg vet det. Og alt går på automatikk, du føler at du har kontroll og du tenker at du er en mester i multitasking. Men det er du ikke. Du HAR ikke kontroll! Hva når noe uventet skjer rundt deg? Et dyr ut i veien, en bil som ikke har sett deg og som gjør at du burde bråbremse? Men det klarer du jo ikke, for du er opptatt med å ha direktesending fra alle meterne du legger bak deg – på Snapchat.

Det er så forferdelig egoistisk, respektløst og skremmende at mennesker kan ha så dårlige holdninger i trafikken. Jeg håper jeg aldri møter sånne som deg der ute på veiene. Og hvis du noengang skulle møte på noen jeg er glad i, og det møtet går utover liv og helse, forårsaket av en føkkings SNAP? Da kommer jeg til å hate deg for resten av livet, og du kommer mest sannsynlig til å hate deg selv òg. Så inderlig. Er det verdt det? Virkelig?

INGENTING i verden er så viktig at det ikke kan vente til du har parkert. Slutt å oppføre deg som rullende bombe, livsfarlig for omgivelsene dine, slutt å tro at du er så god bak rattet at du ikke trenger å ha fokus på veien for å komme trygt frem. Legg bort telefonen og gjør det du skal; kjør bil!

For du er ikke den eneste i verden som trenger å komme trygt frem. De jeg er i glad i trenger også det.

 

BACHELORGRAD!

EN-DE-LIG! Det ble en C på siste eksamen. Jeg er så letta. Jeg har en bachelor i medievitenskap, dere. Jeg har endelig en bachelor. Jeg kan senke skuldrene, puste ut og omsider feire med hele hjertet, helt inn til beinet. Jeg klarte det! Og med bare èn karakter under C, resten er på topp tre. Jeg har prøvd å si til meg selv at så lenge jeg består skal jeg være fornøyd, men jeg hadde hele tiden et indre jag om å få minst C i alle fag. Og det gikk! (Velger å overse den ene D’en fra første semenster) Herregud, jeg er så fornøyd!

Og der er siste ord om studier skrevet på denne bloggen. Nå starter resten av livet som kommunikasjonsrådgiver, foredragsholder, deltidssoldat og drømmejeger. I morgen har jeg invitert til bursdags- og bachelorfest, og jeg gleder meg til å endelig feire – uten noe «hvis», «men» og «kanskje» gnagende i bakskallen. JEG ER I MÅL!

 

Irriterende positiv

Hej bloggen. Jeg begynner endelig å finne rytmen i den nye hverdagen min uten studier. Det er uvant – men åh så magisk – å kunne være spontan igjen, uten å dø av dårlig samittighet. Som i går, da jeg så pensjonistene sitte ute i hagen og ta en øl i sola, og jeg bestemte meg for å være ekstrovert og joine dem. Tenk at jeg snart har bodd her i ett år allerede! Jeg trives så godt, mye – om ikke enda mer – takket være naboene. To dager på rad har jeg sittet der ute og hørt dem fortelle om alt som var bedre før, diskutert klima og minstepensjon, harryhandel og dagens hysteri for alt mulig rart. «Da jeg var ung klæsja vi på med smør på brødskiva, nå er det SÅ VIDT det er litt nedi de der høla for en skal jo faen ikke ha fett på kroppen, da får’u kreft og mage!». Det er en fantastisk gjeng, og den gamle sjelen min sklir rett inn, haha.

ELLERS! Jeg har bestått bachelorrapporten jeg leverte, men venter fortsatt på en altfor forsinket karakter på siste eksamen, så jeg jubler ikke enda. Uutholdelig, eller TERRIBLE som den vemmelige, orange mannen over dammen ville sagt. Kinken plager meg også stadig, men jeg har begynt å sette pris på at den er der. Den minner meg på at jeg må være i konstant bevegelse for ikke å få vondt igjen, og den har fått meg ut på hvert fall tre lengre gåturer ved sjøen sammen med venninner, som jeg sikkert ikke ville ha lagt ut på uten. Nå er den mer som en vennlig påminnelse, fremfor en slitsom plage.

I dag mailet jeg endelig KLM om neste reise òg, krysser fingrene for at det er noen ledige seter – i så fall er det bare åtte uker til jeg er på vei til Japan og min kjære superhelt Juan på Guam igjen! Gleder meg som en unge!

SI MEG, hva skal dere i sommer?

 

Level 27

Jaja, de får posere med blomster og splitter ny Volvo/BMW/Audi de som vil, her går det i sparkesykkel. Jeg har bursdag i dag! Feriet med familien i går, og fikk så mye fint (inkludert sparkesykkel – så slipper jeg å bruke den jeg hadde fra før av, som tilhørte Marie 12 år).

I dag startet jeg mitt tjuesyvende år med ny time hos kiropraktor (litt mer kontrollert latterkrampe denne gangen), så dro jeg på jobb og fikk blomster og oppmerksomheten min, og heiste skrivebordet så mye opp og ned i løpet av dagen, på grunn av kinken, at det er rart sidemannen ikke gikk amok. Etter jobb dro jeg til pappa og feiret dagen min hos han, sammen med mamma. Han lo på et tidspunkt, det var egentlig den eneste bursdagsgaven jeg trengte <3

Nakken er fortsatt vond, men jeg har sluttet å grine meg opp av senga om morgenen så jeg skal ikke klage mer. Det er lys i enden av tunnelen! Nå sitter jeg og kvinner meg opp til dommedag i morgen – jeg får karakter på min alle siste semestergave, og på torsdag kommer bestått/ikke bestått på bachelorrapporten. Én uke etter den flotte seremonien vet jeg altså om jeg er medieviter eller ikke. Det skal bli så godt å få det overstått, jeg er drittlei av å henge på StudentWeb, haha.

Tusen takk for alle gratulasjoner i dag, superhær! Dere lyser opp dagen min – ikke bare denne, men hver eneste en. TAKK! Gruppeklem!

 

I ustand

Jeg vet jeg har «Maries kink i nakken – minutt for minutt»-sending på Snapchat i dag (add superbrud), men jeg må bare få det ut: fy faen, så vondt. Haha. Jeg fikk egentlig kink i nakken allerede i går, men det har jeg hatt før, det går over, tenkte jeg. Overlevde dagen på kontoret, bachelor-seremoni og en super dag med mamma. Dro hjem for å skrive, og kom meg ikke opp igjen fra sofaen da jeg var ferdig. Jeg måtte bokstavelig talt rulle ut av den på den ene skuldra, holdt på å le meg ihjel, tok en dusj (varme skulle visst hjelpe), og gikk og la meg.

I dag? Satt fullstendig fast i senga. Våknet to timer før alarmen gikk av, og ble liggende og vri meg til jeg begynte å grine, om det var smerte eller håpløshet er jeg fortsatt usikker på. Lo og grinte om hverandre, gjorde et helhjerta forsøk på å stå opp i en times tid, klarte det og kom meg bort og fikk låst opp ytterdøra, og rett tilbake i fosterstilling, sendte melding til Carina og spurte om hjelp. Engelen kom innom med frokost, fikset varmeflaske til meg og vi lo og lo, og så ble jeg liggende og prøve å jobbe litt fra senga, på telefonen, men kinken sitter på høyre side – samme hånd som telefonen, så jeg måtte bare gi meg igjen. HVA NÅ DA?

Jeg ringte en tilfeldig kiropraktor borti høgget, aldri vært hos en i hele mitt liv, aldri slitt med nakke eller rygg heller, helt desperat. Jeg fikk heldigvis time på dagen, fniste meg gjennom påkledning, sminke og gåturen bort til de magiske hendene som skulle befri meg fra elendigheta. Ingen anelse om hva jeg gikk til.


Nyknekt ^

Hun startet med å vri på nakken min til jeg nesten besvimte («Ehm, jeg er litt svimmel. Okei, nå ser jeg prikker… Jeg tror kanskje…»), klemte litt på nakkemusklene mine, og så kom moroa da jeg lå på benken med ansiktet ned: KNEKK! Det knakk altså så høyt i ryggen min, og jeg lo enda høyere – og klarte ikke å stoppe igjen. Jeg lo og lo, og hun bare «hehe», skjønte sikkert ikke hva som var så morsomt, og det vet jeg ikke selv heller, og jeg lo så jeg ristet under hendene hennes, klarte ikke å skjerpe meg, og så masserte hun litt til og knakk nakken min i samme slengen. Jeg er så morbid at jeg så for meg at det faktisk skulle skje et øyeblikk der. Skjedde ikke. Og det ble faktisk litt bedre. I hvert fall de første timene etterpå.

Nå sitter jeg her, da. Like stiv og ubrukelig som i stad, og klarer fortsatt ikke slutte å le. Hele dagen har vært en sammenhengende lattekrampe oppi alt. Og da en følger snappet meg en screenshot av Dagbladet sin artikkel på Facebook «Snapchat-dronninga døde etter time hos kiropraktor», hvor hun hadde manipulert inn et bilde av meg? Da raknet det fullstendig, jeg lo så jeg skrek. Unnskyld gud, men galgenhumor. Jeg klarer ikke styre det.

Ikke sitt i ro, sa hun. Så i hele ettermiddag har jeg vandret hvileløst rundt, ute i regnet, inne i stua, vasket leiligheten, til slutt klarte jeg ikke mer – så her er vi. Tilbake i en sofa jeg ikke aner om jeg kommer meg opp av igjen. Jeg skal tilbake på mandag for å se om det er mer hun kan løsne på. Mandag. Bursdagen min. Skal jeg virkelig gjøre en sånn her entré til mitt tjuesjuende år? Haha, jeg orker ikke. Og jeg klarer ikke slutte å le. Så. Forbanna. Ubrukelig.

 

Min største heiagjeng

Hellige dritt, barnfrihet engasjerer! Tusen takk for alle kommentarer, delinger og tomler opp. Jeg stålsatte meg egentlig for bæsjebleier min vei, i hvert fall en debatt eller to, men alt er love. Og vi uten barn er tydeligvis ikke de eneste som er drittlei det evige gnålet – for når du først får den jævla ungen, er det ikke bra nok dét heller – du må jo ha minst to?! Jeg gir opp. Noe så stort og livsendrende som å sette liv til verden er ingenting annet enn en personlig avgjørelse. Alle andre kan ta seg en bolle – eventuelt sette bollen i ovnen selv, og la andre gjøre hva faen de vil med hele bolledeigen.

Okei, jeg gir meg der før metaforene tar helt av. Takk, i hvert fall. Det er gøy med engasjement! Og fortsett å snakk høyt om det, det trengs. Ingen av oss skal være nødt til å gå i forsvar – enten valget vårt er barnfrihet, ett barn eller åtte. Lev livet, vis respekt og hold fred.

I dag var det bachelorseremoni på Universitetet. Det var en veldig fin greie, og det føltes stort, men beklager, StudentWeb, jeg klarer ikke å glede meg over papirrullen før de to siste karakterene har tikket inn. Det går ikke. Det føltes litt halvveis å ta dekan i hånden og takke for graden, når jeg enda ikke vet om den er fullt ut min. Neste uke, derimot, hvis alt går som jeg håper – skal jeg spille av dagens forestilling om igjen i mitt stille sinn, og nyte det på ordentlig.

For det var en fantastisk dag, og jeg er så glad for at mamma kunne komme og dele den med meg <3 Hun står liksom alltid der og heier, hun. Enten det er jagerfly, verdensreiser, kampsport på TV, foccacia på Narvesen eller en bachelorgrad jeg bestemmer meg for å gjøre. Og pappa, da. Hadde livet gitt han lov vet jeg han hadde stått der i dag han òg. Du skal vite at du alltid står ved min side i mitt stille sinn. 

 

«Du vil skjønne det når du får barn selv»

«Når er det du skal ha barn, da?»

«Nææ, vet ikke om jeg skal ha barn i det hele tatt, jeg», svarer jeg.

«Hehe, det sier du nå – bare vent, du – det kommer, det!», sier du med et selvsikkert glis jeg føler det er maktesløst å protestere mot, for du nekter å høre etter – denne gangen også.

For du, du kjenner meg jo bedre enn jeg selv gjør. I din verden er barn selve meningen med livet, og vi lever i samme verden, du og jeg, ergo må det være meningen i mitt liv òg.

All respekt, foreldre. All verdens respekt. Dere tilfører et eller flere nye liv til planeten vår, oppdrar det til å bli et godt menneske (forhåpentligvis, vær så snill og sørg for det) og skaper noe unikt og flott som dere elsker over alt på jord. All respekt, jeg unner dere den lykken og kjærligheten. Virkelig, det gjør jeg.

Men jeg? Jeg som er uten barn, og kanskje kommer til å velge å forbli det for alltid? Jeg vil også ha respekt. Jeg vil ha respekt, og forståelse for at et liv uten barn også innebærer mening, lykke og bunnløs kjærlighet. De tre følelsene er ikke automatisk smidd sammen med det å få barn, og kun dét.

«Det var… Nei, glem det», sa du og så en annen vei der vi satt i sofaen og egentlig hadde det fint.

«Hm, hva da?», jeg ville jo høre.

«Nei, du kommer ikke til å forstå det uansett, for du har ikke barn».

Nei, jeg kommer i hvert fall ALDRI til å forstå det når du ikke engang gidder å gi meg en sjanse. Jeg har kanskje ikke barn, men jeg har evnen til å lytte på det du har å fortelle om ditt. Jeg har evnen til å glede meg på dine vegne. Jeg har evnen til å forstå at det å ha barn oppleves enormt stort og fører med seg et tankesett og et følelsesregister vi uten barn mest sannsynlig ikke utvikler. Men jeg NEKTER å bli avskrevet som samtalepartner av den grunn. Jeg er et fullt ut likeverdig menneske – selv om jeg ikke har satt et nytt liv til verden, og muligens aldri kommer til å gjøre det. Ikke behandle meg som noe annet.

Enkelte foreldre snakker til meg som om jeg er et mindreverdig avvik her i verden, når dette med å få barn kommer opp som tema. Fordi de har funnet sin mening med livet, og de krever at det skal være meningen i mitt liv òg. De nekter nesten å godta noe annet. Det har til og med blitt brukt mot meg i forhold, han ville nødig ta fra meg den gleden det er å få barn – en glede jeg ikke har etterspurt engang, snarere det stikk motsatte. Jeg tror ikke jeg skal ha barn, sa jeg. Jeg vil ikke ta fra deg den gleden, gjentok han.

Men så HØR på meg da?!

Jeg er så lei av at foreldre skal legge ord i munnen min. Prakke på meg et ønske jeg ikke har. Tonen enkelte tar er så belærende og provoserende, som om jeg – i en alder av 26 – ikke vet mitt eget beste enda, jeg har liksom ikke forstått greia, ikke blitt voksen. Jeg henger etter. Jeg er bare en egoistisk jente som idag er ung og fri, men som i fremtiden garantert kommer til å få barn – fordi alle vil jo ha barn.

Nei.

Vi må snakke mer om frivillig barnløse. La oss starte med ordet. BarnLØS indikerer at du mangler noe i livet ditt. Det føler ikke  frivillig barnløse at de gjør. Så la oss bytte det ut med barnfrie i stedet. Det er et individuelt valg. At du og de fleste andre i samfunnet har valgt å få barn, betyr ikke at alle tar det samme valget. Noen velger å ikke. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Jeg føler jeg snakker til en belærende vegg når jeg prøver å lufte mine egne tanker om det å være barnfri, til noen foreldre. Ikke alle – men provoserende mange. Dere må skjerpe dere.

«Du ville blitt en fantastisk mor, Marie», ja – det ville jeg helt sikkert, men for å bli en fantastisk mor er vel selve ønsket om å få barn ganske essensiell? Jeg er ikke så bastant at jeg har planer om å sterilisere meg. Jeg skal ikke si nå at jeg aldri i livet skal ha barn, men jeg sier at jeg har ikke lyst på barn – og jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å få det heller. Og når jeg sier det, forventer jeg å bli trodd på og respektert for det. At vi er forskjellige. At din mening med livet ikke er den samme som min.

«Du aner ikke hva du går glipp av!», nei – selvfølgelig gjør jeg ikke det, JEG HAR JO IKKE BARN! Men det betyr ikke at du ikke kan snakke til meg om barnet ditt, eller respektere meg som det fungerende mennesket jeg «tross alt» er. Og jeg føler heller ikke at jeg «går glipp av noe», jeg lever lykkelig uten.

Det å få barn bringer med seg et enormt ansvar, og i min verden er det lekende lett å forstå at ikke alle har lyst på det ansvaret. Man binder seg mer eller mindre i atten år fremover. Man må forsørge et menneske til – med alt det innebærer av økonomisk og praktisk tilpasning. Man bærer evige bekymringer med seg, redsler for alt som kan skje, og kjærligheten og gleden gjør helt sikkert at det er verdt det – jeg forstår det, men er forståelse for det motsatte så himla mye å be om? At noen rett og slett velger et liv uten – og er lykkelig allikevel?

«Ganske egoistisk av deg, da, hva skal du liksom, reise og feste og bruke hele livet ditt på deg selv?»

Si meg. Hvordan er mitt valg mer egoistisk enn ditt? Du får vel barn fordi DU har lyst på et barn? Du! Ditt valg. Barnet ditt har aldri bedt om å bli født, det var du som ønsket det livet til verden. MITT valg er å ikke få barn, fordi jeg IKKE har lyst. Det er ikke noe mer egoistisk dèt, enn å faktisk få? For å være provoserende: verden er overbefolka. Sånn sett er det vel jeg som gjør verden en tjeneste? Verden er full av foreldreløse som trenger en mor eller far – hvorfor kunne du ikke heller ha gitt et godt liv til en av dem?

Spørsmålene jeg stiller her er bare retoriske, det er ikke standpunktet mitt. Men jeg velger å ta de med allikevel, for å poengtere at egoismekortet ikke kan dras. Barnfrie mennesker har tatt et samvittighetsfullt valg om å ikke få. Det valget fortjener respekt, ikke fordømmelse.

«Tenk på alle de som sliter og som kanskje ikke kan få barn, da!»

Jeg føler med dem – fra bunnen av hjertet mitt. Det gjør jeg. Men skal jeg virkelig slutte å gå, fordi pappa sitter i rullestol? Skal jeg la livet mitt styres av solidaritet med absolutt alle de der ute som ikke har de samme mulighetene som meg? Det er jo helt forbanna absurd. At JEG får en unge, gir ikke ufrivillig barnløse noen større sjanse for å få sitt eget.

«Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel, da?»

Men i alle jævla dager – fikk du selv barn for å sikre deg besøk på gamlehjemmet? Ærlig talt. Å sette barn til verden fjerner ikke automatisk ensomhet eller frykten for å være alene når du blir gammel. Selv ditt eget kjøtt og blod kan faktisk velge deg bort. Flytte til utlandet. Aldri komme på besøk. Av alle dumme spørsmål er dette et av de dummeste. Jeg vet vi har mange flinke sykepleiere i Helse-Norge. Hvis jeg havner på et hjem skal jeg tvinge de til å le av de tørre vitsene mine, eller så skal jeg sitte der og smile for meg selv og tenke tilbake på det fantastiske livet jeg har levd. Som ikke er noe mindre fantastisk enn ditt – selv om du har valgt å få barn, og jeg mest sannsynlig ikke.

Det her ble et eviglangt innlegg, beklager det. Men argumentene, spørsmålene og «beskyldningene» fra enkelte foreldre er like evige. Vi lever i 2017. I andre land er familier kanskje avhengige av å reprodusere seg for å få hjelp til å tjene penger, eller til å bli tatt vare på når de selv blir eldre. I Norge har vi et sikkerhetsnett som jeg velger å stole på. Barn er ikke en nødvendighet på samme måte – det er et individuelt ønske. Og per i dag er det ikke mitt. Prøv i hvert fall å forstå, selv om jeg har skjønt at det for mange er ekstremt vanskelig.

Hva tenker du?

 

Vi bare bor her, vi

Sett i retroperspektiv: det måtte jo bare si stopp. Først et vanvittig kjør med militærøvelse, århundrets studieskippertak og bryllup (hvor jeg var forlover), og så full fart mot et foredrag som sugde livsgnisten ut av meg på grunn av nervetsunami, og så rett videre på jobb – uten helgen å hente seg inn igjen på, for jeg jobbet da også, haha. Så her ligger jeg med papir i hvert nesebor og venter på bedre tider, full av forkjølelse.

Men åh, så gøy det har vært! Foredraget på torsdag gikk bra, sies det, selv følte jeg at pusten sviktet så jeg ble andpusten, henda skalv og nervene lå utenpå kroppen – men jeg prøver å tro på det de sier; det var ikke synlig. Jeg fikk i hvert fall inspirert (minst) tre i salen som kom bort etterpå, og da er jo målet nådd.  Snapchat er livet (det er altså det jeg holder foredrag om).

På fredag bar det til Elverum for Gjensidige Cup med herrelandslaget i håndball – og det var så BRA! For en gjeng, de er så joviale og jordnære at jeg ikke engang husker å bli starstruck.

På lørdag spiste vi middag med dem på Gaarder Gård – hvor deler av Kongens Nei ble spilt inn. Se på bildene over – der bor det folk til vanlig?! Jeg blir svimmel bare av tanken, så innmari fint. At de tusen hjem i dag stort sett består av hvite, sterile vegger med teksten «home sweet home» på veggene er til å grine av i forhold. Tusvik og Tønne stod for underholdningen på kvelden, og jeg lo så jeg ikke fikk puste. De eier jo ikke sperrer, haha.

Sånn. Det var det jeg orket. Nå skal jeg halvsove videre til den nye sesongen av Orange is the new black. Jeg skal egentlig leke med håndballjentene på jobb i morgen, men jeg vet ikke om jeg tørr. Jeg vil ikke være «hun jenta som smitta gulljentene» bare dager før en landskamp i Oslo spektrum.

Hvordan går det med dere? Fortell meg noe fint, a! Har dere sommerferie enda? 

 

Ritualer før et foredrag

Det begynner å bli en del av dem nå, jeg sier jo ja til alt og alle nesten før de i det hele tatt rekker å spørre, og enda så mye jeg gruer meg. Hver. Eneste. Gang. Jeg sliter med prestasjonsangst. 95 prosent av kroppen min stritter i mot disse foredragene med all dens makt, men 5 prosent av den syns det er litt stas òg. Det er jo det. Og jeg jobber med å lage mer plass til «dette er stas»-delen i hodet mitt, og for å klare det, går jeg gjennom noen forberedelser før jeg skal i ilden.

Her er ritualene mine før jeg skal holde foredrag:

Før:

  • Visualisering: jeg ser for meg dagen, så detaljert som mulig. Turen til der jeg skal holde foredrag (bil, buss, trikk eller går jeg?), hvilken følelse jeg ønsker å ha i kroppen ha den dagen, hvilket humør jeg ønsker å være i, luktene, lydene. Ser for meg publikum, visualiserer meg selv som står og holder foredrag, alt, alt, alt. Jo mer du rekker å visualisere – jo tryggere blir du situasjonen, og når dagen omsider kommer? Da føler du at du har «vært der før» i hodet ditt, så mange ganger før.
  • Perspektiv: når livet allikevel skal kaste så mye elendighet etter meg, tenker jeg at jeg like godt kan bruke den til noe konstruktivt. Så når presentasjonsangsten kommer snikende? Tenker jeg tilbake på da pappa var så sjuk, og hvilken frykt jeg DA følte på. Presentasjonsangst er ingenting i forhold. Å snakke foran mennesker er ingenting i forhold. Hva er et lite foredrag, i den store sammenhengen?
  • Øvelse: jeg øver på foredraget. Printer ut slide for slide, klipper dem til små kort jeg skal bruke under selve foredraget, og holder foredraget 2-5 ganger for meg selv i egen stue. Det hjelper å gå gjennom det du skal si flere ganger, samtidig som du får tatt tiden og sjekket at du er innenfor tidsrammen du har fått tildelt
  • Lapper på speilet: det er herlig teit, men det funker. Jeg skriver lapper til meg selv med påminnelser om at jeg er kunnskapsrik, flink og modig. Og så henger jeg de på speilet på badet, sånn at det er det første jeg ser når jeg står opp – og det siste jeg ser før jeg drar hjemmefra for å holde foredrag

Selve dagen:

  • Power-låter: det er noen sanger jeg bare klikker helt av, som gir meg masse energi og selvtillit. Dette har jeg ikke prøvd før, men i dag skal jeg sette på Skrillex – Scary Monsters and Nice Sprites før jeg skal på scenen. Forhåpentligvis funker den der, som den gjør her hjemme; jeg klikker og eier verden. Haha.
  • Kontroll på pusten: jeg intervjuet tilfeldigvis sjefspsykiateren i Forsvaret i går, om nettopp frykt og stress. Han sa at det eneste vi kan kontrollere ved frykten er pusten. Å ta noen skikkelige magadrag før jeg skal snakke? Det hjelper. Kroppen blir roligere. Og så prøver jeg å legge alle nervene og energien de drar med seg inn i foredraget i stedet, og gjøre det til noe positivt
  • Kroppsspråk: jeg retter meg opp i ryggen, hopper kanskje litt, løfter hodet og slår neven i håndflata, som om jeg er klar for slåsskamp, rett før jeg går på scenen. Det går visst an å lure kroppen sin til å tro at du har selvtillit på den måten, har jeg lest. Opptre som om du stråler av troen på deg selv – så gjør du det òg. Kunne bare ønske hodet var like lettlurt, haha
  • De hater meg ikke: jeg har en slitsom tanke om at publikum er haier, og at de er ute etter å ta meg. Så i timene før jeg skal på, minner jeg meg selv på at publikum er der for å lytte til det jeg har å si, for å lære og bli inspirert. De skal ikke spise meg levende, og de er ikke ute etter å drite meg ut

Underveis:

  • Drikker vann: jeg blir fort tørr i kjeften der jeg står
  • Pauser er ikke flaut: jeg har det med å rase igjennom alt jeg skal, for å bli fortest mulig ferdig. I det siste har jeg blitt flinkere til å stoppe opp underveis, tillate meg selv å hente meg inn igjen – og fortsette. Pauser er ikke bare nyttig for deg, det er nyttig for publikum òg – sånn at det du nettopp har sagt kan synke inn, og jeg reagerer aldri når andre foredragsholdere tar pauser – så hvorfor skulle de ha reagert?
  • Fokus: jeg pleier å finne noen å se på i hver del av salen, holdt jeg på å si – men nå juger jeg. Jeg holder stort sett foredrag uten brille/linser, og ser ikke en dritt. Men jeg later jo som, og lar blikket gli over «alle»! For de som ser: velg deg ut noen få som du veksler mellom å se på.
  • Jukselapper: jeg har enda til gode å holde et foredrag uten notater i hånda. Jeg er relativt flink til å løsrive meg, så det ikke blir opplesning – men jeg MÅ ha ark i hånda, tilfelle jeg faller ut. Og det er greit, så lenge du passer på at arkene ikke bråker eller forstyrrer
  • Kroppspråk: de færreste husker hva du sier, de husker følelsen du ga dem. Så hvis du har et godt kroppsspråk og klarer å formidle det du skal si på en grei måte, så har du kommet langt på vei

Les også Lisa sitt innlegg med 5 tips til deg som skal holde foredrag.

Har du noen ritualer før du skal gjøre noe du gruer deg til?

 

Jeg er en bløff

På’n igjen. Samme nervekjøret, samme tvilen på meg selv, samme usikkerheten på om jeg egentlig kan noe som helst her i verden, hvorfor vil de høre på meg, tenk om de ikke lærer noe, tenk om de vet alt fra før og jeg får betalt for å fortelle de noe de allerede vet bedre enn meg, salen full av bransjefolk og hvem er JEG til å stå der og leke Snapchat-ekspert, jeg svindler folk, det er det jeg driver med.

Jeg lider av det såkalte bløffsyndromet, det skjønte jeg i det sekundet jeg leste at det fantes et sånt syndrom.

Bløffsyndromet blir skildra som ein tilstand der ein konstant føler seg som ein svindlar, at ting ein har oppnådd og gjort i livet er resultat av flaks, feil eller kontaktar, at ingenting ein gjer er av god nok kvalitet eller interesse
(kilde: klikk.no)

Jeg blir jo spurt for en grunn, kan jeg si til meg selv. Og så sitter jeg i timesvis etterpå og prøver å finne ut av hva den grunnen kunne være. «Det er jo du som er eksperten!», sier de rundt meg når jeg forteller at jeg gruer meg til å holde foredrag, «Ja, det er jo sant», svarer jeg og smiler, og tenker med det samme: hvordan i alle dager klarte jeg å lure dem til å tro at det er JEG som er eksperten?

Samtidig vet jeg jo at det er sant. Jeg har ikke lurt noen, ikke en kjeft. Jeg hører jo hvor inspirert de sier at de blir, hvor gode idèer de syns jeg kommer med, jeg hører skrytet jeg får. Jeg har jobbet meg frem til en fast stilling som kommunikasjonsrådgiver hos en av Nordens ledende forsikringsselskaper, for faen. De har hatt to år på å «gjennomskue» meg, de ville vel ha klart det, hvis jeg faktisk var talentløs? StudentWeb er fylt av karakterer jeg er stolt av, de har vel satt de der bokstavene for en grunn? Jeg har jo til og med bedt om begrunnelse!

Den eneste jeg lurer er meg selv. Jeg lurer meg selv hver eneste dag til å tro at jeg er en bløff – når jeg egentlig er det de titulerer meg som: Snapchat-spesialist (og i skrivende stund, mens jeg skriver denne setninga sitter jeg og vrir meg i sofaen, for jeg føler at jeg drar enda flere inn i bedrageriet, haha). Jeg kan jobben min, og jeg er god på det jeg gjør, og det jeg skal er å fortelle andre om hva det er jeg gjør. Det er ikke verre enn det, Marie. Det er ikke verre enn det.

I morgen skal jeg i ilden igjen, og i hele dag har jeg jobbet med mitt stille sinn for å forstå at jeg kan det jeg driver med, jeg kan det jeg skal snakke om. For jeg vet at jeg kan det. Jeg bløffer i hvert fall for meg selv at jeg vet det, og det er nok til at jeg takler å stå foran der og snakke under tittelen «Snapchat-spesialist».

Hei, jeg heter Marie og jeg er Snapchat-spesialist.