Teddy

Teddy-jakka! SÅ god. Jeg føler jeg går rundt i en bamseklem.

Andre fine ting idag;

  • soloppgangen jeg fikk med meg på vei fra mitt aller siste hjertesukk, det ble liksom symbolet på et løfte om at sola alltid står opp igjen – uansett hva du går gjennom akkurat nå
  • kollegaen min som ga meg ros for en side ved personligheta mi som jeg aldri i livet hadde blitt oppmerksom på uten henne, sånne ting varmer minst like mye som en Teddy-jakke, vi må skryte mer av hverandres personlighetstrekk, ass
  • venninna mi som kom og lagde kakao til oss på kvelden, etter en typisk blåmandag
  • det siste punktumet jeg trengte for å komme meg videre
  • System of a down – ATWA

Denne uken er superhektisk, på en god måte. Venninner og seminarer og besøk og nærmere helga får jeg låne bil, da skal jeg dra og se på fliser til badet, jeg har bestilt til gulvet men veggene aaaner jeg ikke. Det er så vanskelig å skulle sette sammen sitt helt eget bad, kan vi ikke bare copy-paste et Pinterest-bilde, liksom? Åh. Men det er jo gøy óg. Å leke interiørarkitekt, som jeg en gang i tiden drømte om å bli.

DERE DA? Fortell meg noe fint, a <3

 

Hvordan går det

Lett hodepine etter litt for mange glass med rødvin i går. Nye blomster i leiligheta; liljer til meg fra meg og en høstbukett fra mamma og tante, som jeg var med i hele går, vi var i byen og jeg kjøpte en Teddy-jakke som jeg har ønsket meg i sikkert fire år nå, fant tilfeldigvis en til firenittini på Portobello – av merket Only, SÅ digg! Etterpå lagde jeg middag til dem, verdens beste salat som Linda (hun med foten) har lært meg, og den eneste oppskriften jeg kan utenat, og til kvelden ble det vin hos venninna mi oppi gata. I dag fikk jeg kaffebesøk på morgenkvisten, og et såpestykke – sjukt hyggelig! Nå venter jeg på at venninna mi skal bli ferdig på jobb, så stikker vi til söta bror en tur.

Søndager, ass. I dag er en bra dag.

Jeg hater spørsmålet «hvordan går det» for tiden. Hater, hater, hater. Jeg fikk det fra en som ikke vet her om dagen, og med det spørsmålet tvang han meg til å ta stilling til noe jeg ikke orker så tidlig på en fredag. Det setter i gang en helt vill analyse bak de blå øynene mine; jeg kjenner etter hvordan det eeegentlig står til der inne, føler og tenker på ting jeg ikke har lyst til å tenke på når jeg har en hel dag foran meg jeg skal komme meg helskinna gjennom. Spørsmålet «hvordan går det IDAG» er så mye lettere.

Og i dag går det bra.

 

Et tips på en torsdag

God morgen! På ordentlig, jeg har faktisk flere gode dager enn dårlige for tiden, så dagene som kommer og går gjør vel noe for meg. Dét, og folka jeg fyller de opp med – denne uken har jeg vært med venninner hver dag, gått tur i skogen, sittet hjemme og strikket og sett på Else om: selvmord, den må dere forresten se – ligger gratis på Dplay! Utrolig sterkt og viktig, og hun får inn galgenhumor så det blir ikke SÅ tungt å se på.

Nå er jeg på vei til jobb, tenkte bare å tipse dere om meditasjonsappen Simple habits. Den er gratis i syv dager, etterpå koster den ca 70 kr i måneden, eller litt over 1000 kr på én gang. Jeg fikk den opp som annonse på insta, og siden jeg er der jeg er i livet trigget den noe i meg, heldigvis, får en si. Den har såå mange programmer liggende, som varer i alt fra 5-40 minutter.

Noe er meditasjon, noe er bare prating. Du kan velge programmer etter hvor du er i humør og livssituasjon, noen heter «motivation to study», andre som spisser seg mot deg som skal holde foredrag, eller som har et jobbintervju i morgen, eller som bare er stresset eller ensom og trenger å høre noen beroligende ord.

Stemmene snakker på engelsk, og de forteller deg hva du skal gjøre – puste, lukke øynene, lytte, ting du skal tenke på (inkludert tenkepauser), og de kveldene jeg sliter med å roe ned kropp og sjel og har problemer med å sovne, sovner jeg med EN gang når jeg setter på en ti-minutters.

Jeg fant en om sorg óg! Så hvis du har en eller annen uro i deg; sjekk ut appen! Bare husk å avbryte abonnementet når det har gått syv dager, hvis ikke trekker den deg automatisk for en tusing.

Håper dere får en fin dag!

 

Fasade

Det dere leste:

(…) Nå er jeg hjemme igjen, det har vært noen fantastiske dager i grønt, men i morgen kaller mitt sivile liv! Det er ikke så verst det heller.

Håper dere har hatt en fin helg, superhær!

(Lenke)

Det jeg egentlig skrev (men slettet igjen):

Nå er jeg hjemme igjen,

og pappa er fortsatt død.

Jeg har bevisst latt folderen fra begravelsen ligge fremme på kjøkkenbordet, med det snille, gode fjeset hans på forsiden, sånn at jeg ikke skal fortrenge virkeligheten, sånn at jeg skal huske alt som har skjedd og ikke skyve det unna, som jeg har en tendens til å gjøre. Jeg har skjøvet bort sorgen over å miste pappa langsomt i så mange år, det er sånn jeg har klart å leve med den, det er sånn jeg har taklet det. Ved å ikke ta det innover meg, ikke helt. Aldri helt. Men nå ligger folderen der, som en forferdelig påminnelse om hvordan det hele endte, og det virker.

Hver jævla gang.

Noen fine dager på Vinjerock?
Rett hjem til sorgen.
En deilig ferie på Aruba?
Rett hjem til sorgen.
Et avbrekk fra hverdagen med militærtjeneste?
Rett hjem til sorgen.

Jeg kom hjem fra de skjønne, grønne dagene hvor tankene faktisk fikk hvile, og følelsen av å være glad var oftere tilstede enn den triste, fant folderen på kjøkkenbordet igjen og innså på ny at pappa faktisk er borte. Han er INGEN steder i verden og jeg får aldri se han igjen.

…og gikk rett tilbake inn i sorgen.

«Håper dere har hatt en fin helg, superhær!», med utropstegn for å fremstå genuint glad, det lille ekstra for å overbevise, mens virkeligheten egentlig er en lang rekke med punktum, og alt jeg ønsker meg er et komma.

Et hvilket som helst tegn på en fortsettelse.

 

Skyting i regnet

I dag startet ute i øs-pøs-regnvær, soldatene hadde trening på skytebanen og jeg snek meg rundt med mitt eget lille våpen – kameraet – og fotograferte, og på et tidspunkt ble jeg bare stående der under hetta mi på Goretexen, mens vannet fosset ned fra himmelen over oss, og nøt det – skikkelig.

Sommeren har vært så lang og varm og himmelen så innmari blå, jeg hadde helt glemt hvor deilig det er med et realt drittvær, kanskje ikke akkurat når du står der ute og kjenner klærne surkle og klistre seg til kroppen så du blir kald helt inn til beinet, men tanken på å komme inn igjen i varmen etterpå, ta en deilig dusj og bli tørr og varm under pleddet i sofaen? Den tanken alene fikk meg til å smile der jeg stod og ble våt inn til beinet.

Jeg må huske å nyte høsten i år. Sånn skikkelig.

Et bilde fra en dag det ikke regnet, tatt av Børge Sandes.

Nå er jeg hjemme igjen, det har vært noen fantastiske dager i grønt, men i morgen kaller mitt sivile liv! Det er ikke så verst det heller.

Håper dere har hatt en fin helg, superhær!

 

Grønne lunger

ALENE IGJEN. Jeg klatret opp i senga mi istad, så ned på de tomme sengene under meg og lurte på hvordan i all verden jeg overlevde rekruttskolen – åtte uker med mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg digger de grønne kollegaene mine, hundre prosent, men det var ganske magisk å få rommet på kaserna helt for meg selv denne siste kvelden og natten. Jeg kan bli et udregelig menneske på sikt, hvis jeg ikke får alenetid mellom slaga. Det er sånn introvert fungerer, kan ikke noe for det.

I dag har vi vært rundt omkring og tatt bilder og snakket med soldater, og i morgen fortsetter jeg med det samme på egenhånd. Det er så godt å være tilbake i uniformen, jeg elsker å bli kalt inn i tide og utide, men sist jeg var grønn var det den 24. og hele dagen var en indre kamp mot tårene. Nå er jeg bare rolig og fokusert og tidvis glad, til og med, det er nesten litt uvant?

Det gikk ikke opp for meg før jeg satt i baksetet her om dagen, på vei hjem fra et oppdrag, og stirret ut på landskapet utenfor. At hodet mitt hadde vært helt stille de siste timene. Helt, helt stille. Tankene mine hadde fått hvile, flere timer i strekk, jeg hadde vært så oppslukt i det vi holdt på med der ute, at jeg glemte å savne, glemte å overtenke, glemte å være lei meg, glemte å angre. Og når jeg omsider forsvant inn i mitt eget hode igjen, stod ikke alt det kjipe fremst i tankerekken da heller.

Det er vel et tegn på at den ene sorgen er i ferd med å blekne, og den andre for tiden kan bæres – uten at jeg knekker sammen under vekten av den.

Det måtte visst et par grønne lunger til for at jeg skulle få puste normalt igjen. 

 

Menn jeg aldri kan date

Menn som heter

JO
Hver gang noen tilkaller han med «Jo?» kommer jeg til å sitte i bakgrunnen og brøle
«NEI! hehehe». Jo, nei, jo, nei. Og tenk de gangene vi diskuterer.
Han: «Nei, det går ikke»
Jeg: «JO! JO JO JO!», uten om han vet om jeg bare roper navnet hans, eller om jeg er uenig og sier «jo» med liten bokstav. Herregud, for et MAS.

DAG
«Det gjelder å ta én Dag av gangen, kjære» hehehe.
«Hadet, jenta mi»
«Ja, se der, Dag’ene går, hehe, hade».
«Grip DAGen, hehehe».
«God DAG, kjære, hehe».
«Hva jeg har gjort i Dag? I Dag, altså? Vært innom og stjålet hjertet hans ;));) hehe»
Dere skjønner at det aldri hadde fungert.

TOM
«Halla, er det du som er Tom….for ord? hehe»
«Mamma, jeg får aldri gitt deg noen ny svigersønn, det ble nemlig Tom….t. HEHEHE. Tom(t) for fisk i havet, hehe».
«Er han litt full i kveld, eller?»
«Nei skjerp deg, han er jo Tom, hehe».
Går ikke.

FINN
Unnskyld, pappa, men navnet ditt ville ikke fungert for meg i et forhold.
«Jeg trodde aldri jeg skulle Finn(e) meg noen, men der var du jo, hehe. JEG FANT JEG FANT! Finne. Fant, tog du ‘an?»
«Finn!!! …fem feil»
«Finner’n er vinner’n vet dere».
Jeg hadde blitt utslitt av all letingen etter ordspill – altfor mange funn, Finn.

Flere navn jeg burde styre unna? 🙁

 

Presseoffiseren vant

Opp klokka seks. Lynrask og diskrét gjorde jeg klart krigerfjeset til en ny dag, for jeg bor på rom med to menn og nekter å bli «hun vi måtte vente på fordi hun sminka seg». Det er ikke meg, var aldri det.

Innom messa for å improvisere en take away-frokost med yoghurt i et pappkrus, og en kaffe, og så av gårde til Borg havn i Fredrikstad, hvor soldatene våre skal løse et skarpt oppdrag (styrkebeskyttelse) i hele høst (mer om det her), og vi skulle bistå på pressemøtet som skulle være der, hvor journalister fra både riks- og lokalmedier fikk møte forsvars- og justisminister, samt representanter fra militære og sivile aktører – som alle samarbeider om gjennomførelsen av NATO-øvelsen Trident Juncture, og herreGUD, merker dere det også??!

«Bistå», «samt», «representanter» og «aktører», hvaaa skjedde. Det er presseoffiseren i meg som skriver, haha.

Jeg har fortalt dere om den gangen jeg var på øvelse Hovedstad, og jeg var så langt inne i presseoffisersrollen at da mamma ringte og spurte om jeg fikk til å komme i en familiebursdag, var svaret mitt «det har jeg dessverre ikke anledning til å svare på akkurat nå«? Jeg dævver. Det er helt sjukt hvordan språket mitt bare totalrenoveres, alt etter hvilken Marie jeg er, og i dag er jeg visst mer presseoffiser enn jeg er blogger.

Uansett – det har vært en fin dag i uniform! Nå er vi på brakka, har vært på bamsemumspatrulje og kjøpt smågodt sammen med militærpolitiet, og i morgen er det nye bilder å ta, og nye ord å skrive. Om det blir på bloggersk eller presseoffisersk gjenstår å se :)))

 

Som far, så datter

Hej! Militær igjen! Jeg har Rygge(t) tilbake til der jeg kom fra for helgen (hehe). I morgen er det faktisk akkurat seks år siden jeg dimmet – herlighet som tiden flyr, skulle tro vi var på en flyplass (hehe).

Pappa var faktisk på Rygge han óg, i samme heimevernsdistrikt som meg (HV-01) og i dag fant jeg ut litt mer om hva han drev med i militæret. Det er sånne ting jeg angrer på at jeg ikke spurte mer om da jeg hadde sjansen, da jeg var ung og udødelig og ikke brydde meg noe særlig, for jeg tenkte jo at han skulle vare evig han óg. Jeg tenkte hvert fall ikke at han med årene skulle miste evnen til å kommunisere, og at «det kan vi snakke om senere» ble til aldri. Men hei – jeg liker å pusle med historien hans nå, det er en fin måte å være nær han på, selv om han er borte <3

Nå skal vi ut på oppdrag – skrives senere!

 

Årets nyttårsreise

Reklame: Jeg er ambassadør for KLM / flybillettene er sponset

Mamma sjekker verken Snapchat eller tar telefonen når jeg ringer, så hun vet det ikke enda, men årets nyttårsaften skal hun altså tilbringe i utlandet – sammen med avkommet sitt.

Vi skal til Amsterdam!

Jeg fikk bekreftet billetter i dag. Herregud, så koselig det skal bli. Jeg håper det er kaldt der da, sånn at vi kan gå langs kanalen i varme jakker og skjerf, ta et spontant glass med rødvin på en hyggelig café med peis, besøke Anne Franks hus (som jeg enda ikke har fått gjort), vandre gjennom De 9 Straatjes, ligge i hver vår seng og lese bøker til vi sovner og skåle for pappa når klokken slår 00:00 og trettiførste desember bikker første januar. En fin avslutning på et helvetes år, og en god start på vårt første uten han.

Jeg gleder meg til hun sjekker snap!