Coleus

En engel kom innom med alle disse her om dagen. SE SÅ FINE, jeg elsker dem!

Jeg er helårsglad i å stelle med de grønne (og nå også rosa) vennene mine, men om våren tar det helt av, både for dem og for meg. Jammen, det er så gøy å se hvordan det spirer og gror, at de overlever de svakt mintgrønne fingrene mine, at de trives, at jeg får det til. Da jeg fikk adoptere denne nydelige flokken ble jeg enda mer gira, jeg har til og med betalt over trehundre kroner for en plante-app som skal bidra til at gartnerrøttene mine kommer til overflaten. Sånn på ekte, jeg slekter faktisk på en gartner, en tipp-tipp-oldefar eller noe sånt, man skulle ikke tro det med alle de stakkars kaktus-livene jeg har på samvittigheten, måtte de (fremdeles) hvile i fred.

Appen heter «Planta«, og tipset kom med hun samme som ga meg coleusene. Den finnes i gratisversjon òg, men jeg har lyst til å lære mer om nøyaktig de slagene jeg har stående rundt omkring så jeg slo på stortromma og bladde opp.

Du kan scanne plantene med mobilkameraet, appen analyserer og finner ut nøyaktig hva slags plante det er, og så får du en fiks ferdig stelleplan for hver enkelt, med vanning og trimming og gjødsling – alt tilpasset etter hvilket lysforhold den står i, hva slags potte den har, om du som eier har litt peiling eller er helt grønn på plantestell, osv osv.

Jeg har jo klart å holde liv i en grei gjeng helt på egen hånd frem til nå, men det skader ikke å bli bedre kjent med hva slags behov de har og hvordan de kan få det enda bedre. Jeg storkoser meg med det her.

Hvilken farge har du på fingrene? Lilla, litt grønne, veldig grønne? 

 

Søttende mai er vi så glad i

Nasjonaldagen, ass. Jeg har liksom aldri funnet helt formen på den etter at jeg flyttet hjemmefra. I Fredrikstad var det tradisjoner; tidlig opp, barnetog borti gata, dra til byen og se på det store toget, møte familien, spise is, hjem til pølser. Jeg visste alltid hvor jeg skulle, hva som skjedde.

Og så skled det bare helt ut?

Da jeg bodde i Oslo var jeg plutselig på fjellet en søttende mai, champagnefrokost med daværende samboer før vi dro ned (etter at alt var over) til slottet et annet år, dagsfylla på en båt ved Kongen Marina det tredje. I 2019 var mamma og jeg i Tjekkia, i 2020 vet vi alle hva som skjedde, og i fjor lå vi bare på sofaen og så på the Blacklist hele dagen (regnvær + pandemi, vet dere).

I år er hvert fall det tredje på rad hvor vi ser på NRK sin sending fra landet rundt, tenner stearinlys i rødt, hvitt og blått og spiser amerikanske pannekaker med sirup og blåbær til frokost. I praksis betyr vel det en ny tradisjon?

Pluss at jeg endelig kunne bære bunaden min ute blant folk! Jeg hadde den på i 2020 også, bare måneden etter at jeg hentet den splitter ny fra Husfliden, men da satt vi bokstavelig talt helt alene ute i Horten og det føltes ikke som en grunnlovsdag. I det hele tatt.

I år var følelsen litt mer tilstede, og etter pannekakene (og noen glass med prosecco) ruslet vi inn til byen, satt oss ned på Lace og tok noen utepils i godværet med diverse hortensere. Veldig hyggelig!

Om dèt er oppskriften på min nye tradisjon er jeg usikker på, vi har snakket litt om å kanskje reise bort denne dagen i stedet. Sånn, gå i fjella eller noe. Vi får se. Nasjonaldagen, «barnas dag», er kanskje naturlig litt vanskelig å finne formen på når du er èn av få i gjengen som ikke har barn, si.

Men – det er jo bare en dag. En hvilken som helst dag, hvis vi fjerner alt vi har tillagt den av ritualer. Sånn sett kan du fylle den med hva enn du føler for.

Har du noen tradisjoner?

 

Så til de grader

Jeg har fått ny grad siden sist! Nesten nøyaktig på tiårsdagen (hæ) for da jeg fikk min første: i april 2012 ble jeg sersjant etter å ha vært gjennom et grunnkurs i lederskap på Heistadmoen. Jeg har med andre ord vært i Heimevernet i ti år nå, og har bare tolv igjen til verneplikten min er over, the end. Snart halvveis! HVOR SPRØTT ER IKKE DET?? Vi begynner å bli gamle, dere.

Uansett, jeg er ikke lenger fenrik men vingsersjant! Forsvaret fikk nytt gradssystem for noen år noen, men alle som har vært innom vet at TTT* (*ting tar tid) blant de grønne, så det var ikke min tur før nå. Rollen min er den samme, presseoffiser, men jeg har gått over til en spesialistgrad i stedet for å være fenrik, som nå er en grad for de som har gått krigsskolen, blant annet. De som er spesielt interesserte kan lese mer om systemet på forsvaret.no.

Jeg har skjønt at en del er, eller hvert fall har vært misfornøyd med den nye ordningen, men for min del er den helt krem. Jeg har null militær utdannelse (utenom det grunnleggende via rekrutten og den ene uken med lederkurs), og føler meg mer hjemme som spesialist enn som offiser (som fenriker jo er). Altså, vingsersjant? Jeg syns det høres kult ut, jeg, hehe.

Åh, nå fant jeg igjen innlegget jeg skrev den dagen jeg ble fenrik – for en dag det var. Hvis du vil mimre du også finner du innlegget her.

 

Liverpool

Uken etter påske var jeg på min første utenlandstur siden 2019. Man skulle egentlig tro jeg var på min første utenlandstur noensinne. Jeg slepte haka mi rundt i Liverpools gater – helt i ekstase over absolutt alt rundt meg; et annet språk enn norsk, en valuta som ikke var i kroner, bygningene, luktene. «Herregud, så fint det er her!!«, utbrøt jeg med det samme vi kom ut fra togstasjonen og han som får meg til å le så rundt seg på alle stillasene, renoveringsprosjektene og presenningdekte bygningene og bare «øh.., joda?«. Haha!

Men på ekte; Liverpool var en så mye finere by enn jeg hadde forestilt meg! Jeg forventet en nitrist, grå plass med kjipe fasader og lite å se. Så var den bare alt annet enn dèt. Dessuten hadde vi sol alle dagene!

Beatles <3

Royal Albert Dock – dit må du dra hvis du noen gang er i Liverpool! Deilig, solfylt plass med masse steder å ta seg en øl eller en matbit.

Vi var der hovedsakelig for å se Liverpool slå Everton 2-0, min aller første kampopplevelse! Jeg har aldri vært nevneverdig interessert i fotball (bortsett fra da jeg var liten og storebror heiet på Liverpool og jeg begynte å holde med Manchester United bare for å lage kvalm), men da jeg traff han som får meg til å le følte jeg jeg måtte vise litt interesse, mest for å imponere, men så bikket det på et eller annet tidspunkt over i at jeg syns det var spennende å følge med på på ekte.

Så etter å ha sett det meste av Liverpool på skjermen siden 2018 var det veldig gøy å se de i levende live på hjemmebane!

For ikke å snakke om alt som skjer rundt en kamp; engelske gater fulle av nordmenn, før-kampen-pils på Taggy’s og live-konsert med supportersanger. Jeg stod der på bordet og følte det var festival og 17. mai på en og samme tid, så å si alle rundt oss var norske.

Av andre ting besøkte vi Beatles-museet, og det var sikkert fint, det, for de som liker sånt. Jeg har aldri vært et museumsmenneske, og uansett hvor mange sjanser jeg gir det ender det alltid opp med at jeg subber rundt der og ser på ting med et halvt øye, later som om jeg leser og gir egentlig totalt faen. Ikke at historie ikke interesserer meg, altså, men når den pakkes inn i et museum faller jeg helt av. Gi meg heller en historiebok eller sett på en dokumentar.

Det var også overraskende gode shoppingsmuligheter der, selv om jeg ikke benyttet meg av dem (annet enn å kjøpe drakt). Og utelivet var gøy! Vi bodde på Radisson Blu, et ganske ålreit hotell hvis du klarer å ikke irritere deg over den eksepsjonelt treige heisen.

Alt i alt en nydelig langhelg i en nydelig by med et nydelig vær! Noen dager i Liverpool kan definitivt anbefales, hvis du er litt mett på London.

 

Fra en ny adresse

Ja, hei! Det er meg. Dette ble jo et unødvendig langt opphold? Jeg skulle skrive, jeg skulle jo det – har til og med tatt en del bilder siden sist, som var ment for bloggen, men så fikk vi plutselig ta over en uke før vi skulle. Huset, altså.

Og så måtte vi hente en del nye møbler og flytte masse esker fra gammelt hjem til nytt hjem. Og så måtte leiligheta vaskes ned, og så ble jeg sjuk. Jeg tror det var livets første influensa, for SÅ sjuk har jeg aldri vært før, og alle testene nektet for at det var covid.

Nøklene til leiligheta byttet hender mens jeg holdt sengen, og jeg følte meg snytt for et siste farvel, og så var jeg militær en dag og så måtte vi male og skru sammen alle de nye møblene og ta imot nysgjerrig familie og jeg tror dere har tatt poenget by now; det har vært hektisk!

Hektisk, men SÅ fint. Jeg elsker denne fasen, elsker å finne meg tilrette i det nye huset og alt som hører med. Jeg elsker å male, skru, style, ordne, søke etter ting, hente inspirasjon, drømme.

Jeg elsker den nye veien ned til ferja som er så mye kortere og freshere, jeg elsker at det er vår og at vi faktisk har vår egen hage, jeg elsker å kjøre bilen inn i garasjen og alt jeg trodde jeg kom til å savne med leiligheten har jeg helt glemt å tenke på, jeg trives for godt her i det nye.

Jeg lover å vise dere mer av mitt nye hjem etter hvert, når enda flere ting er på plass.

Gjesterommet (med elefantbildet) er så å si klart, men mangler et nattbord. Kontoret er ferdig så fort skrivebordet kommer om en ukes tid.

Akkurat nå holder jeg på å male den lille hula han har fått for å se fotball og game, og etter det er det bare toalettet, en liten gang og soverommet som skal få nye farger – og SÅ! Så er mye gjort. Da skal jeg begynne å tenke på verandaen og terrassen og hagen og alt som er fint å drive med i vårsola.

Livet smiler! Smiler du?

 

Boktips: Crux

Reklame: boken er en gave fra forfatteren

Like før pandemien fikk jeg en e-post fra en Sven G. Simonsen, med «Bok du kanskje vil like» i emnefeltet. Ei venninne av han hadde tipset han om meg, for han hadde akkurat gitt ut en bok, Risiko, og hun hadde fulgt bloggen min noen år, og tenkte vi var en god match. I mars 2020 fikk jeg den boken i postkassa. I mars 2020 stengte Norge ned. Og derfor betyr forfatterskapet hans litt ekstra for meg. Fordi boken kom da den gjorde, og fordi den rett og slett var et lyspunkt og en deilig flukt fra nedstenging og bekymringer. Risiko, der altså. Les den, den er på Mammut-salg nå også.

Men det var ikke den jeg skulle skrive om, egentlig.

Sven er nemlig i ferd med å gi ut en ny bok, Crux! Og den kommer nå, to år etter, når samfunnet har åpnet igjen, og sånn sett markerer bøkene hans min vei inn og ut av pandemien. Det er litt spesielt og fint i seg selv, og takk til deg som satt oss i kontakt – det var definitivt en god match!

I Crux følger vi altså den samme hovedpersonen som i Risiko; beinharde Liv Eriksson. I starten var jeg litt bekymret for om jeg måtte huske den første for å henge med i bok nummer to, men forfatteren fletter inn akkurat nok til at man ikke trenger det – du trenger ikke engang å ha lest Risiko for å følge handlingen i Crux.

Dette er en thriller med samme spenning, og den samme nerven som i Svens første bok. Den skrives med en stødig og god penn, og er delt opp i korte kapitler som nærmest tvinger deg til å lese videre. Og videre. Og videre. For hva er det som foregår, egentlig? Hva har utviklingsministeren med den kriminelle gjengen å gjøre, og hva foregikk på Haiti etter jordskjelvet i 2010 – da Norge bidro med betydelige bistandsmidler til gjenoppbyggingen av landet? Og hvem står bak angrepet på t-banestasjonen?

Alle spørsmålene som dukker opp gjør deg sulten på svar, og historien drives stadig fremover fra ulike ståsteder. Det gjør det til en bok som er vanskelig å legge fra seg, og en du gleder deg til å plukke opp igjen.

Hvis du også vil plukke den opp kan du gjøre det fra 4. mars, da kommer den nemlig i butikken! Jeg ga Risiko en femmer, og det skal den her også få. Og så krysser jeg fingrene for at forfatteren skriver videre (men vi trenger ikke å få følge av en ny pandemi denne gangen :-))

Ps. Jeg har fått gleden av å være med på en digital bokturnè, så hvis du vil lese flere anmeldelser fra andre bokbloggere kan du søke opp #cruxkrimturne

 

Tomme hyller

Hejhej, sier jeg blidt til skjermen og ansiktene på Teams og hører samtidig et ekko.

Det er seriøst ekko på hjemmekontoret mitt nå. Så fort han reiste på jobb begynte jeg å pakke ned ting, og jeg ble altfor ivrig og det gikk altfor fort, og nå er det ekko hver gang jeg åpner kjeften i et digitalt møte. Se så tomt:

Kjøkkenskapene er ribbet for alt jeg tenkte vi ikke trengte før vi er på plass i nytt hus, skuffene i gangen er tomme, sengetøyet forsvunnet fra plassen sin og det meste vi eier og har er pakket ned og stuet bort i en borg av esker bak TVen. Gleder meg til en av oss finner ut at vi allikevel trengte den greia som kanskje eller kanskje ikke ligger i den innerste, underste esken, bak alle de tjuetre andre 🙂

Det blir noen stusselige omgivelser å bo i de siste ukene før vi flytter, men jeg klarer liksom ikke å la være; må pakke, rydde, styre og ordne. Det eneste som hindrer meg i å gå løs på den enorme bokhylleveggen med hundrevis av bøker i stua er mangelen på tomme esker. Jeg skal hente flere i morgen. I løpet av helga bor jeg garantert i et hjem skrapet for innbo og alt jeg har igjen er møbler og grønne planter, og muligens et par klesplagg – hvis jeg klarer å la de være. Og eventuelt et par tallerkner og en gaffel. Kanskje.

Nå nærmer det seg, på ekte!

 

Fjellrev

HEI FRA TRYSIL! Etter å ha startet det nye året med isolasjon og karantene, og nye uker med jobbing hjemmefra, var det helt himmelsk å komme hit. Se noe nytt, gjøre noe annet enn den evige pendelen mellom seng, skrivebord og sofa – kun avbrutt av et par nødvendige turer på dass og til postkassa.

Det er trist å si det, men jeg satt altså sju dager i karantene, insperret i leiligheten, uten å ense det. Den eneste forskjellen var at han måtte dra i butikken uten meg, så lite gjør jeg ut av disse pandemidagene som bare fortsetter å komme og gå.

Denne uken, derimot! Vi har stått på slalåm (og brett), langrenn, gått turer i nabolaget. Fylt kveldene med brettspill, badstue og bøker. Vi leier en hytte gjennom jobben, med perfekt beliggenhet, og jeg har debutert som hyttekontorist. Det kan så innmari anbefales, så mye at vi trenger et nytt ord for det å anbefale. Jeg starter arbeidsdagen med å fyre i peisen, beundre utsikten, sitter i møter i stillongs og nyter den friskeste lufta mellom slagene. Og når PCen legges bort for dagen, er det ut i dette postkortet av et landskap. Det er simpelthen helt nydelig, og skal fortsette å være det helt frem til fredag – da kjører vi hjemover igjen, og kan nesten starte pakkingen av alt vi eier og har. Vi flytter snart!

Hvordan startet deres 2022?

 

2021

Dette er grøtens tidsalder, helt sikkert. Alt fra mars 2020 og frem til nå kjennes ut som en eneste stor grøt, en smørje. Ingen konkrete bokmerker, ingenting som stykker opp årene eller skiller de fra hverandre. Mest fordi jeg stort sett har oppholdt meg på samme sted i verden siden pandemiens start, og alle dagene bare har glidd i hverandre. Når jeg prøver å se meg tilbake ser jeg bare den der grøten.

Men jeg skal prøve å stykke opp det siste året allikevel, takket være bildene på kamerarullen min som binder øyeblikk til tid og sted.

JANUAR
Jeg ga fra meg nøklene til min aller første leilighet, og satt med det et punktum for eventyret mitt i Moss. Jeg tok opp telefonen en helt vanlig tirsdag, og hørte bare bruddstykker av det gynokologen fra sykehuset hadde ringt meg for å si; celleforandringer, forstadie til kreft, konisering. Jeg sa ikke så mye tilbake, tenkte bare i mitt stille sinn at nå er det min tur til å legge på røret. I dobbel forstand. Dramatisk som jeg er.

Og så var jeg på oppdrag for Heimevernet ved svenskegrensa for å dokumentere hvordan soldatene bistod samfunnet i kampen mot pandemien.

FEBRUAR
I følge kamerarullen leste jeg bøker og passet hund. Og bakte min første kake. Åja, og så var jeg på sykehuset og fjernet en bit av livmorhalstappen! Den såkalte koniseringen. Det gikk så fint, og jeg vet det er lett å si at «det er ingenting å grue seg til», men det var faktisk ikke det. Over på null komma niks og du merker ingenting!

MARS
Han som får meg til å le og jeg feiret at det var tre år siden første gang han fikk meg til å le. Jeg plantet mine første frø; chili, gikk noen lange turer både på feil og riktig side av fjorden, hadde digitale vinkvelder og passet hunden igjen.

APRIL
Oppussing, påske og satt pris på at våren var på vei. Begynte å trene nok en gang!

MAI
Vi kjøpte båt! Fikk noen deilige turer på fjorden, var på miniferie i Saltnes i Fredrikstad og feiret den dagen pappa kom til verden, uten at han hadde mulighet til å feire den med oss.

JUNI
Jeg bikket 31, tok helt av med grønnsaksdyrkingen på verandaen, fullførte båtførerkurs og nøt de fine sommerdagene.

JULI
Dro til Bergen og hun med foten, og så til Fredrikstad for å ta ny celleprøve etter inngrepet. Det var vel da jeg innså at jeg burde finne meg en lege litt nærmere hjem. Det tar seriøst en halv dag å komme seg til og fra nåværende legekontor. Jeg har søkt om å bytte, men herregud – for en kø. Er jeg heldig har jeg kanskje en lege i byen innen 2025?

Jeg drakk vin med Ida i solnedgangen, fikk min første vaksinedose, leste og var på stranden og tok sommerferie når han kom hjem fra Nordsjøen. Båten streiket, så planene våre falt litt sammen, og det gjorde jeg òg. Etter å ha jobbet hjemmefra i over ett år var liksom hjemme det siste stedet jeg ville være når jeg skulle hente meg inn igjen, og mitt stille sinn taklet det svært dårlig. Men vi kom oss hvert fall til Hvittensand og Kragerø…

AUGUST
..og et par netter i hengekøye ved Merkedammen i Tønsberg. Det er det fineste minnet jeg har fra årets sommerferie; et stille vann, trær, ingen mennesker og uten dekning. Bare han og meg og stjerneskudd på himmelen om kvelden.

Vi avsluttet ferien i hovedstaden og i Fredrikstad, hvor mamma feiret 60! Og så kom hverdagen igjen med jobbtur til Lysebu og èn dags festival, Verven, på Artilleriverkstedet på Karljohansvern. Jeg fikk dose nummer to, og ble dausjuk, men så frisk igjen etter tjuefire timer og glad for å være beskyttet.

SEPTEMBER
Båten bestemte seg for å fungere igjen, og vi fikk en siste tur på fjorden den aller siste sommerdagen. Jeg hadde vinkveld med mamma og mammaen hans, var i bryllup og ble liksomtante til en ny verdensborger. Vi feiret gjenåpning (gøy så lenge det varte, si) og den nye hverdagen min med litt hjemmekontor, litt pendling, startet.

OKTOBER
Første jentekveld ute på byen siden jeg var atten år, det føltes hvert fall sånn. Hun med foten og jeg spiste libanesisk på Feniqia i Oslo, så himla godt og gøy! Og de tallerkenene? ØNSKER MEG.

Det ble halloweenfest, militærøvelse og så kom:

NOVEMBER
Jeg var i utlandet! Merkelig følelse, etter så lang tid, så mange restriksjoner. Den årlige jobbturen til København kunne endelig gjennomføres igjen, og når jeg kom hjem igjen KJØPTE VI HUS! Han dro på jobb, så jeg ble værende igjen alene med alt som måtte gjøres klart før salget av leiligheta og herregud, for en virvelvind. Men det gikk!

DESEMBER
Leiligheten ble solgt til den prisen vi håpet på, vi ble sendt på fulltidshjemmekontor igjen og jeg ble sertifisert som sosiale medier-markedsfører. Vi kjøpte drømmesofaen, var i familiemiddager og jeg måtte ta ut x antall feriedager jeg hadde holdt igjen tilfelle det ble mulig å reise i høst. Og denne ferien klarte jeg faktisk å nyte her hjemme, dette som snart skal bli noen andres.

Jeg hadde min første jul i barndomshjemmet etter den grusomme julaften hvor pappa ble hentet av ambulanse, og det var så hyggelig og så hektisk med alle tantebarna at jeg glemte helt å få flashbacks. Jeg hadde fine dager hos mamma, lekte med hun med foten i Lillestrøm og avsluttet året i Horten med tante, mamma og en skål hos folka til han som fortsatt får meg til å le.

2021 – tusen takk for alt! Jeg gleder meg til å se hva storesøstera di har å by på.

Hvordan var ditt 2021?

 

Alle disse dagene

JA HALLO! Da var det oss igjen. Jeg la ut et spørsmål på Instagram her om dagen, eller var det uker siden, jeg husker ikke, om hva følgerne mine der kunne tenke seg at jeg blogget om. Noen av dem er vel her, antar jeg, så hey! Uansett, det kom et overveldende antall med svar, både finord og ønsker, og jeg tok vare på dem alle, bare så det er sagt. Men tiden har bare ikke strukket til. For hei hvor det gikk etter forrige blogginnlegg!

Det var takst og det var foto, samtidig. Bokstavelig talt; på samme dag – innenfor de samme timene, og jeg spratt rundt som en sprettball her hjemme mellom de begge. Flytte på ting for fotografen, svare på ting takstmannen lurte på. Tenne lys, fjerne det som skulle fjernes underveis i fotograferingen, ja – vi har røykvarslingssystem, nei, vi har aldri opplevd tilløp til brann, åh er det skjevhet i gulvet?

Når begge takket for seg var jeg helt skutt. Akkurat den samme følelsen du sitter med når du har levert bacheloroppgaven din etter flere dager med jobbing, og tenker at nå har jeg gjort mitt – det blir spennende å se om jeg bestod.

Og vi bestod! Annonsen gikk ut og vårt lille hjem fikk skinne på Finn et par uker for den store, vide verden. Over tjue interesserte, halvparten av dem på visning og på mandag ble det solgt. Slottet vårt, som jeg ikke engang rakk å eie i et helt år før det ble noen andres. På en måte litt trist, samtidig som jeg er SÅ gira på hus og etter salget har jeg lagt merke til hvor vakkert det faktisk er her. Den vanvittige utsikten, detaljene her inne, lampa i gangen. Du vet ikke hva du har før det er borte, og jeg kommer til å sette ekstra stor pris på de siste månedene våre her, det vet jeg at jeg gjør.

Og så har jeg tatt eksamen siden sist! I noe jeg aldri fortalte dere om at jeg «studerte». Det kvalifiserer vel ikke som et studie heller, det var et 5 ukers kurs i sosiale medier med eksamen til slutt. Så nå er jeg sertifisert spesialist på markedsføring i sosiale medier! Der er Gjensidige god; du skal alltid utvikle deg i jobben din, lære noe nytt, få mer kompetanse.

Ellers… Vi har kjøpt ny sofa til det nye huset, og den er så SJUKT fin! Og himmelsk god å sitte i, jeg kommer aldri til å komme meg opp igjen når jeg først har landet. Det er så deilig å få leilighetssalget ut av verden før jul, nå gjenstår bare gledingen til flytting og ekstasen over å finne det vi trenger til vårt nye hjem!

Nei, livet smiler. I tillegg til alt jeg har skrevet til nå har jeg mer eller mindre fri ut året. Jeg har for vane å spare på masse feriedager fordi jeg tenker at til høsten? Da kan jeg reise ut i verden og ta en velfortjent pust i sanden under en palme et sted. Men det stoppet pandemien meg i å gjøre også i år, så da sitter jeg her på slutten av året med altfor mange feriedager til gode. Om jeg klarer å ta helt fri vet jeg ikke, men jeg skal hvert fall senke skuldrene og gi det et forsøk. For med huskjøp, leilighetssalg og eksamen er det nok av stress å gi slipp på.

Hvordan går det med deg?