Du vet en sånn berg- og dalbane, hvor vognen trekkes saaaakte opp mot toppen og turen er så langdryg og seig fordi du vet at på andre siden er det full fart ned? SÅNN er januar. Langdryg. Vi er tjuesyv dager inn, og de føles som femti. Og så har jeg på følelsen av at så fort vi bikker februar går det i hundreoghelvete resten av året, og så står vi her igjen og ønsker hverandre et godt nytt 2024.

2023 så langt har stort sett bare gått med til jobb, et par dager i uniform og et par bursdager. Sistnevnte koster meg urovekkende mye mer enn før, og det er nettopp derfor jeg tvinger meg til å dra. Møte folk. Sosialisere. Noe må ha skjedd med mitt stille sinn i løpet av pandemien, og jeg vet jeg aldri har vært spesielt glad eller trygg i sosiale settinger med mennesker jeg ikke kjenner så godt, men jeg gidder ikke det her. At jeg skal bli så nevrotisk og ubehaget så stort at jeg lever opp til «hold avstand» og «hold deg hjemme» resten av livet.

Er jeg den eneste som har et snev av sånne ettervirkninger etter pandemien?

Utenom å jobbe og psyke meg opp til menneskemøter har jeg så smått begynt å trene igjen, hjemme i stua. Jeg elsker Youtube-økter som bare er 20 minutter lange, men som koster (nesten) like mye blod, svette og tårer som en time med sirkeltrening. Det krever ikke all verden med motivasjon heller, når alt jeg må gjøre er å skifte, dra frem en matte og snurre film. I tillegg har vi kjøpt oss romaskin!

Vi har egentlig ikke plass til et treningsapparat, men så har vi det allikevel når den enkelt kan brettes sammen og rulles under trappa. Jeg har brukt den et par ganger allerede, en intens 3000 m og en langtur med podkast på øret og jeg liker det overraskende godt. Jeg trodde det skulle være kjedelig, men jeg trigges sånn av å se tallene i appen som hører til maskinen, med fart og antall rotak og kilometer og det som er og med et eller annet på øret i tillegg kan jeg se for meg at jeg faktisk skal klare å holde treningen gående denne gangen.

Hvordan har året ditt startet?

Okei, så… Kapp Verde! Vi startet denne måneden på øya Sal, som tilhører øygruppen Barlavento i Kapp Verde. Vi valgte å reise hit først og fremst fordi det var (relativt) kort flyreise fra Gardermoen, det tok 6,5 timer ned, og fordi det mer eller mindre var garantert sol og varme. De har sånn 350 soldager i året, tror jeg, og selv om det tidvis er ganske varmt er det stort sett alltid en myk vind som gjør det levelig. Om kveldene gjør den det faktisk kjølig også, så hvis du skal reise hit – ta med en tynn jakke, lang kjole eller bukse til kveldene! Så langt tenkte ikke jeg, så jeg satt en del på kanten til å fryse – måtte gjenbruke strikkejakka jeg hadde på flyet omtrent alle fjorten kveldene, hehe.

Det tredje som bikket vektskåla (det stod mellom Sør-Afrika, Kapp Verde og Mexico), var at de ikke hadde noen koronarestriksjoner. Det kan selvfølgelig endre seg, jeg bruker alltid landsider.no til å sjekke hva som trengs for innreise til de forskjellige landene. Har jeg fortalt dere at det var hit vi skulle da verden stengte ned i mars 2020? Vi skulle egentlig hit en uke rundt påsketider, men det ble av åpenbare grunner ikke noe av. Så det var litt gøy å endelig kunne dra!

Vi bestilte reisen via TUI, og betalte rundt 43 000 kroner totalt for to personer, inkludert flyreise, fjorten netter på all inclusice hotell, flyplasstransport og mat på flyet. Hotellet vi bodde på het TUI Blue Cabo Verde og var kjempefint! Det var kun for voksne, hadde treningsmuligheter (både treningsrom og daglige aerobic- og yogatimer utendørs, i tillegg til gruppetrening i bassenget), spa, gratis shuttlebuss til Santa Maria, god buffè og deilig vin, nok av plass rundt bassengene og herlige ansatte. I tillegg kan du booke turer i resepsjonen, men jeg vil anbefale å heller gå for de lokale turoperatørene. Det er både billigere og består av mindre grupper enn de store TUI-bussene.

Øya i seg selv består stort sett av ørken, men det er flere steder å utforske allikevel. Jeg skal fortelle mer om dem i egne innlegg! Vi var litt usikre på om to uker kanskje var litt for mye, men det var det definitivt ikke. Vi møtte et par fra Wales som bare skulle være der i èn uke, og de angret. Selv om det er litt begrenset med eventyr, øya er jo liten, er det deilig å ha tid nok til å ha dager hvor man bare ligger på stranda eller ved bassenget uten å føle at man kaster bort tiden eller går glipp av noe.

Det er ikke så mange år siden man bare kunne betale med kontanter her, men øya har kommet langt siden da. Nå kan du tæppe og dra kortet de fleste steder, og de tar både euro og kappverdiske escudos. Byen, Santa Maria, kan være litt masete med alle som vil selge deg noe for hver meter du går, men den er verdt et besøk. Jeg skal vise dere mer derfra senere.

Øyas motto er «no stress», og jeg følte den levde opp til det! Det var en deilig plass å dra for å ligge på lading og sanke D-vitaminer. Det er stort sett alltid vind der, men den er ikke plagsom. Den og de tidvis store bølgene kan begrense ulike aktiviteter som snorkling, bading i havet og sånne ting, men naturen må jo få gå sin gang. Hvis du liker å surfe eller kite var det mange muligheter for det også!

Jeg skal fortelle dere mer om reisen senere, i mellomtiden kan du se det jeg har lagt ut på Instagram: @supermarie

Jeg har fremdeles ikke kommet helt over at jeg kastet det lille, døde kirsebærtreet da jeg flyttet fra Moss til Horten. Det som hadde vært med meg i ti år og fungert som juletre (/kvist?) på denne tiden av året. Men jeg er mer tilbøyelig til å komme over det nå som vi har kjøpt et FAKTISK juletre! Vi fant det på Feel, til 60%, og det er så fint <3 Jeg elsker å komme opp trappen om morgenen og bli møtt av et glitrende tre fordi han har stått opp før meg og skrudd det på, åh.

Det var vanskeligere enn jeg trodde det skulle være, å finne ut hva slags stil jeg har når det kommer til juletrepynt, men det løste seg på salg i går det også. Litt vanskelig å se på bildet, men det går i sort, rust, burgunder, litt sølv, litt gull. Storfornøyd!

Det er en god stund siden jeg logget inn her sist, og det var egentlig ikke meningen at det skulle bli stille så lenge, men verden slik vi kjente den ble snudd på hodet igjen i november og ordene mine forsvant i alt det meningsløse. Snudd på hodet er å underdrive, faktisk, den ble kastet veggimellom, og så dro han som får meg til å le og jeg til Kapp Verde, hvert fall rent fysisk, og prøvde å kose oss oppi alt.

Vi kom hjem for en uke siden, og nå er det straks jul uten at jeg er i stemning, men det hjelper med et juletre, det gjør jo det. Jeg skal feire min første jul hjemmefra i år (hvis vi ser bort fra verdensreisen), hos familien hans, det blir litt rart – men også veldig fint. Jeg gleder meg!

Hvordan går det med deg, og hvordan skal du tilbringe julen i år?

Jeg har en personlighet som er satt på lydløs «by default». Jeg er stille og reservert, trives best på tomannshånd, elsker å være alene. Tar ikke rommet, går helst i ett med veggen.

Jeg er med andre ord ikke et naturlig midtpunkt og tiltrekker meg sjeldent minglere, for stillheten min kan være både forvirrende, truende og ubehagelig, har jeg skjønt.

Eller rett og slett bare kjedelig.

Jeg kunne av og til ønske at jeg var annerledes, jeg skulle mer enn gjerne hatt bare litt av egenskapen til de utadvendte og snakkesalige. Jeg beundrer dem i mitt stille sinn, men jeg er ikke skapt sånn selv. Jeg har lydløs som standardinnstilling, og det kan ta litt tid før jeg føler meg trygg nok til å skru opp volumet.

Allikevel har jeg et stort og godt nettverk, både i jobb og på privaten. Det har jeg hatt hele livet. Litt fordi jeg tidvis har tvunget meg selv til å spille mer utadvendt enn jeg egentlig er, mye fordi menneskene rundt meg har løftet blikket og sett meg (selv om jeg kan være vanskelig å høre).

Og i lys av verdensdagen for psykisk helse, og årets tema #løftblikket, vil jeg trekke frem nettopp dem; de som løfter blikket 💛

De som ser hele rommet – også oss langs veggene. De som skjønner at selv om et menneske er stille av natur, betyr ikke det at vedkommende ikke vil bli kjent eller er uinteressert – tvert imot. For min egen del handler det ofte om usikkerhet og eget stress over mangelen på ord som gjør det enda vanskeligere å finne dem. Da finnes det ikke noe finere enn at noen kommer bort og lar skravla gå. Inkluderer de som ikke alltid er så flinke til å inkludere seg selv, slik at ingen føler seg utenfor ✨

Det eneste stedet jeg kan kjenne på ensomhet, er i et rom fullt av folk. Det å føle tilhørighet og være en del av et fellesskap er menneskets mest grunnleggende behov. Derfor setter jeg så innmari pris på dere som er gode til å løfte blikket og ser hver enkelt – uavhengig om personligheten er lydløs, på max volum – eller et sted midt imellom.

Vi trenger hverandre, hver og en av oss.

(hentet fra egen profil på LinkedIn)

Det er rart å ha levd hele sitt voksne liv på internett, det er jo det. Jeg startet denne bloggen da jeg var nitten. Det er tretten år siden, uten å overdrive. Da var jeg fremdeles tenåring, relativt fri for ansvar, hadde fortsatt lov til å være ung og dum. Skrive rett fra hjertet, eller levra, alt etter hvilke tanker som spant, alt etter humøret. Det måtte bare ut.

Jeg slapp liksom å forholde meg til hvordan det kunne leses eller oppfattes i den andre enden, jeg bare skrev og lot det stå til. Ga faen. Dreit litt i hvem som leste og hva de måtte tenke, hvordan de tolket, hvordan de forstod. Jeg skrev for meg selv, og for dere. Uten at jeg vet hvem dere var, eller er, jeg bare følte en trygghet i alt dette her. I dere. At dere som leste (leser?) bloggen min var en nydelig gjeng som bare likte det jeg skrev, likte å følge hverdagen min, og som jeg (misforstå meg rett) slapp å forholde meg til i det daglige livet.

De få jeg vet om som leste bloggen og kjente meg på privaten tok det aldri opp, de snakket aldri om det jeg skrev her inne – fordi de visste at jeg hatet det. Å blande mitt digitale jeg med livet mitt i den virkelige verden. De skjønte det vel, de også, at bloggen var mitt fristed, et sted jeg kunne ytre meg fritt og følelsesstyrt – noe jeg ikke var, eller er, så god på sånn ellers.

Nå er jeg ikke nitten, jeg er trettito, og alt er så annerledes – uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg klarer bare ikke å være meg selv digitalt lenger. Vegrer meg for å trykke publiser, uansett kanal, med mindre det er snakk om et boktips eller andre helt ufarlige ting. Til og med en snap om den håpløse matlagingen min sitter lenger inne enn før.

Det slo meg spesielt denne uken, jeg har skrevet en personlig tekst knyttet til verdensdagen for psykisk helse som er på mandag. Tenkte å legge den ut på LinkedIn, og i gamle dager hadde jeg ikke dvelt noe særlig ved det. Jeg hadde bare slengt det ut der, eller mest sannsynlig her, og gått videre. Nå bruker jeg flere dager på å analysere hvert ord jeg skriver, forestille meg hvordan det etterlatte inntrykket kan bli, hvem som leser, hvordan de leser det, tenk om noen tolker det feil, tenk om de tror jeg bare vil ha sympati eller oppmerksomhet, tenk om de oppfatter at Marie på internett er en helt annen enn Marie på kontoret, tenk om de syns det er kleint, tenk om de tar det opp når de møter meg i heisen på jobb, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om jeg bare kunne vært like avslappet som jeg en gang var. Tenk om jeg bare kunne skrive og kaste ordene ut på nettet som før, og ikke bry meg om hvordan eller hvem som tok dem i mot. Tenk om jeg bare kunne slutte å tenke så mye. Når. Ble. Dette. Så. Jævla. Farlig?

Det er jo ikke så farlig. Dette med å dele tankene sine. Noen vil lese dem, noen sitter kanskje med de samme tankene, resten bare scroller forbi eller gir faen. Det er ikke så farlig. Og jeg skal dele den LinkedIn-teksten med dere også, det var egentlig derfor jeg logget på her i utgangspunktet. Men så begynte jeg å tenke på hvor vanskelig det hadde vært å skrive den teksten, og hvorfor, og her er vi – i et blogginnlegg som handler om min digitale eksistensielle krise i stedet.

Uansett, teksten kommer. Her og på LinkedIn. For selv om det sitter langt inne å dele sine innerste tanker med et jobbnettverk, vet jeg at det er viktig. Psykisk helse er viktig, og for å ivareta min egen trenger jeg å skrive. Og det er ikke så farlig å dele.

Bare ei litta pause fra reisebloggen, fordi jeg tross alt er hjemme igjen.

Det begynner å bli en god stund siden vi malte soverommet, men dere har jo ikke fått sett i det hele tatt det enda – så her er vi! Soverommet. På bildene ser mur-tapeten som var der da vi tok over egentlig ganske stilig ut, men jeg lover – i virkeligheten var den så pixlete. Og er det noe en mediegrafiker ikke orker å hvile blikket på, så er det pixlete bilder. Den måtte gå.

Vi prøvde først å bare male over, men da krøllet tapeten seg – så vi måtte rive den av istedet. Det gikk bedre enn jeg trodde, takket være internett som tipset meg om at eddik i vann i sprayflaske ville løse opp tapetlim. Det burde dere ta med dere videre i livet dere også, hvis dere noen gang skal kvitte dere med tapet eller annet som sitter klistret til veggen!

FØR:

Som (absolutt) alle de andre rommene i huset var soverommet malt i grått.

Den nye fargen heter Daydream, og er både varmere og mer lilla enn på bildene under. Det er bare jeg som ikke klarer å slutte å bruke dette fargefilteret + støv på alle bloggbilder som skal ut :)) Jeg gjentar; mediegrafiker, hehe.

ETTER:

Det siste bildet er kanskje det nærmeste vi kommer virkeligheten når det gjelder fargen. Nå gjenstår det bare å finne et nytt bilde eller noe annet å ha over stolen i hjørnet (tiger-bildet ble flyttet til kommoden når vi fikk den på plass), så er rommet komplett!

Hva synes dere?

Jeg har inntrykk av at det er vakkert uansett hvor du drar på Sicilia. Vårt første stopp ble Mondello, etter tips fra en hjelpsom følger på Instagram (tusen takk!). Det ligger cirka 25 minutter med bil fra flyplassen i Palermo, rundt en time med buss.

Vi bodde på Hotel Conchiglia D’oro, som var et helt greit hotell. Heisen har bare plass til ett menneske (eller to som trives med å klemme), og bygget var generelt litt slitent – knappen for å dra ned på toalettet ødela jeg første kveld bare ved å trykke på den 🙂 Men vi fikk søvn, frokosten fungerte og de hadde et deilig basseng!

Hotellet ligger cirka 20 minutter gange fra der alt skjer; strender og spisesteder. En helt overkommelig gåtur, selv i varmen. Det lå også en liten kiosk bare 5 minutter unna, hvor du får tak i det viktigste; vann, vin og snacks. Vannet er billigere her enn å kjøpe det rundt strendene.

De fire dagene vi hadde til rådighet brukte vi ved bassenget, på stranda, og til å utforske området langs havet. Planen med ferien var som nevnt å bare slappe fullstendig av, så vi gjorde null innsats i å finne ut av hva annet man eventuelt kunne fylt tiden sin med, hehe. Men naturreservatet er verdt et besøk! Jeg skal skrive et eget innlegg om det.

Byen i seg selv (hvis det i det hele tatt kan kalles en by) er ikke stor, og det er ikke hit du drar for å shoppe, tror jeg. Men gatene var så nydelige, og det er flere fine plasser å slå seg ned langs vannet. Det finnes enkelte steder du kan bade i havet uten å betale, men de var trange og fulle av mennesker så jeg anbefaler å kjøpe plass på solsengene. Der har du tilgang på toalett og kort vei til lunsj og noe å drikke. I tillegg er plassen gjerdet inn og du må ha billett for å entre. Vi betalte rundt 20 euro for to solsenger en hel dag.

Av spisesteder ble dette favorittene våre:

• Mida Lounge bar (for øl eller enkel mat, kan anbefale club sandwichen)
• Sebastian (ekte, italiensk pizzaplass, mmm)
• L’Ombelico del Mondo (her kan du sitte PÅ stranda og ta en øl, veldig avslappende plass)
• Alerik Beach (beste drinkplassen vi fant, en fin terrasse rett ved siden av havna)
• Sirenetta (enkel lunsj, og en digg plass for noe å drikke i gata mens du glor på folk som passerer)

For vår del holdt det akkurat med de fire dagene vi hadde i Mondello. Da følte vi at vi hadde sett det meste vi hadde innen gangavstand.

Når vi skulle reise videre spurte vi hotellet om de kunne ordne med transport. Hun ringte den samme mannen som tidligere på dagen hadde gitt oss kortet sitt da vi tok en øl på Sirenetta, hehe. Elsker sånne små lokalsamfunn! Vi betalte 90 euro for kjøreturen til Cefalù, som tok rundt en time.

Fine Mondello <3

Det skjedde. Reisen skjedde faktisk! Vi fløy med Flyr, som var det eneste selskapet med direkteflyvning (og som for øvrig hadde en helt magisk enkel måte å bestille på – alt i appen). Målet vårt for denne ferien var bare å komme seg ned, med minst mulig styr, og ligge strake i de elleve dagene vi hadde før returen. Og det var cirka det vi gjorde.

Vi landet i Palermo rundt halv åtte. Planen var å finne en taxi og dra strake veien til hotellet i Mondello, 25 minutter i bil. Minst mulig styr. Det gjorde vi, fant en ensom taxi hvert fall, men sjåføren bjeffet bare noe på italiensk til oss da vi prøvde å få skyss og vi ble stående der og blunke uforstående.

Vi slapp unna alt; flystreik, bagasjekrøll, passproblemer, koronarestriksjoner. Men det viste seg at vi hadde landet midt i en taxi-streik, så da ble det litt styr allikevel. Vi gikk inn på flyplassen igjen og bort til informasjonsskranken, kjøpte bussbilletter istedet og gikk ut for å vente. Bussen skulle ta oss til en holdeplass hvor vi lett kunne bytte til en annen som kjørte videre til Mondello, sa damen, null stress.

Men vi kom til holdeplassen 21:06, og etter å ha brukt noen minutter på å orientere oss (dama i skranken hadde også sagt det skulle være en stor firkant der med en bod som solgte bussbilletter – den fantes ikke) så vi på rutetabellen at siste buss i vår retning akkurat hadde gått.

Stress. Ingen buss, ingen taxier og det var alt for langt å gå i varmen med kofferter på slep.

Heldigvis har jeg et ganske fungerende hode i rådville situasjoner, og flekket opp Google maps (ilu 4G). Den viser alle mulige rutetider og holdeplasser, og jeg fant en cirka ti minutter unna hvor det skulle gå en buss til Mondello om ikke så lenge. Så vi hastet bort dit, OG TROR DU IKKE VI RAKK DET OG AT DEN FAKTISK KOM? Vi flekket på oss FFP2-maskene våre, betalte to euro til sjåføren og satt oss lettet ned på en ellers tom buss.

Det virker ganske banalt å skrive dette med så stor entusiasme nå, men i situasjonen var vi svette, slitne etter mange timer på reise og så gira på å bare komme frem og starte en avslappende ferie. Det kunne vi endelig gjøre; jeg tror klokka var rundt 23 da vi ankom hotellet, vi slang fra oss alt vi hadde, skiftet og løp ut igjen for å få oss noe mat og en kald, siciliansk øl. FERIE!

Fortsettelse følger.

Jeg vet august er en sommermåned, men når ferien er forbi går hodet mitt automagisk i høstmodus. Rart å melde på det som er den varmeste dagen så langt i år, hvert fall her i (ko)Horten, men det er utenfor min kontroll, hehe.

Håper dere har hatt en deilig sommer, det har hvert fall jeg! Ferieukene forsvant i Sicilia og hundepass (er hun ikke nydelig? Vi skal passe henne til helgen også), og jobbingen tok jeg hjemme. Med få mennesker på kontoret og buss-for-tog hele sommeren så jeg aldri poenget med å dra inn til hovedstaden og fryse ihjel under klimaanlegget, når jeg heller kunne nyte soldagene på terrassen og gjøre den samme jobben herfra.

Det ble ingen båtturer i år, vi solgte den faktisk like før sesongen begynte, haha. Vi kjøpte den i fjor, før vi visste at vi skulle kjøpe hus, og i år var det rett og slett mer fristende å nyte solskinnet her hjemme og slippe en ny vinter med båtlogistikk. Vi fikk omtrent det samme som vi ga for den, så lærdommen om at vi ikke er de båtmenneskene vi trodde vi var ble ikke så dyr 🙂

Nå er hverdagen tilbake, og i morgen reiser jeg til Arendal for min første Arendalsuke! Gjensidige har sitt eget arrangement der i år, om trafikksikkerhet og teknologi, og jeg har holdt i trådene – det blir gøy å se resultatet, og hva denne uka alle snakker om egentlig er.

Jeg skal fortelle dere mer om Sicilia senere – den ferien ble virkelig alt jeg drømte om.

Hva har dere gjort i sommer? 

Jeg pakket kofferten i går. Brukte hvem vet hvor mange timer på å prøve alle sommerklær, pakke etter antrekk, finne frem alt som har vært ubrukelig de to siste årene. Vi skal endelig reise igjen! Ut av landet, ut av Skandinavia, for første gang siden tjuenitten (med unntak av fotballturen til England i april, da).

Den lange, ufrivillige pausen fra verden har gjort reisegnisten min om til et inferno, uten å overdrive. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke fikk sove i går, jeg pakket ferdig to dager før avreise (vanligvis gjør jeg det cirka et kvarter i forveien), jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og med alt som har vært av streiker, passtrøbbel og flyplasskaos? Jeg føler jeg har løpt gjennom et brett i et dataspill og såvidt dukket unna alt som har kommet min vei. Passet var jeg lur nok til å fornye i 2020, selv om det egentlig ikke gikk ut før i fjor. Og selskapet vi flyr med har foreløpig holdt seg på utsiden av alle de andre problemene.

Jeg bare håper jeg kommer i mål og at det ikke blir game over like før brettet er ferdig.

VI SKAL TIL ITALIA! Jeg har tømt minnekortet og funnet frem en helt ubrukt reisedagbok for anledningen. Mitt første ordentlige eventyr etter pandemien skal faen meg dokumenteres. Arrivederci!