Jeg har en personlighet som er satt på lydløs «by default». Jeg er stille og reservert, trives best på tomannshånd, elsker å være alene. Tar ikke rommet, går helst i ett med veggen.

Jeg er med andre ord ikke et naturlig midtpunkt og tiltrekker meg sjeldent minglere, for stillheten min kan være både forvirrende, truende og ubehagelig, har jeg skjønt.

Eller rett og slett bare kjedelig.

Jeg kunne av og til ønske at jeg var annerledes, jeg skulle mer enn gjerne hatt bare litt av egenskapen til de utadvendte og snakkesalige. Jeg beundrer dem i mitt stille sinn, men jeg er ikke skapt sånn selv. Jeg har lydløs som standardinnstilling, og det kan ta litt tid før jeg føler meg trygg nok til å skru opp volumet.

Allikevel har jeg et stort og godt nettverk, både i jobb og på privaten. Det har jeg hatt hele livet. Litt fordi jeg tidvis har tvunget meg selv til å spille mer utadvendt enn jeg egentlig er, mye fordi menneskene rundt meg har løftet blikket og sett meg (selv om jeg kan være vanskelig å høre).

Og i lys av verdensdagen for psykisk helse, og årets tema #løftblikket, vil jeg trekke frem nettopp dem; de som løfter blikket 💛

De som ser hele rommet – også oss langs veggene. De som skjønner at selv om et menneske er stille av natur, betyr ikke det at vedkommende ikke vil bli kjent eller er uinteressert – tvert imot. For min egen del handler det ofte om usikkerhet og eget stress over mangelen på ord som gjør det enda vanskeligere å finne dem. Da finnes det ikke noe finere enn at noen kommer bort og lar skravla gå. Inkluderer de som ikke alltid er så flinke til å inkludere seg selv, slik at ingen føler seg utenfor ✨

Det eneste stedet jeg kan kjenne på ensomhet, er i et rom fullt av folk. Det å føle tilhørighet og være en del av et fellesskap er menneskets mest grunnleggende behov. Derfor setter jeg så innmari pris på dere som er gode til å løfte blikket og ser hver enkelt – uavhengig om personligheten er lydløs, på max volum – eller et sted midt imellom.

Vi trenger hverandre, hver og en av oss.

(hentet fra egen profil på LinkedIn)

Det er rart å ha levd hele sitt voksne liv på internett, det er jo det. Jeg startet denne bloggen da jeg var nitten. Det er tretten år siden, uten å overdrive. Da var jeg fremdeles tenåring, relativt fri for ansvar, hadde fortsatt lov til å være ung og dum. Skrive rett fra hjertet, eller levra, alt etter hvilke tanker som spant, alt etter humøret. Det måtte bare ut.

Jeg slapp liksom å forholde meg til hvordan det kunne leses eller oppfattes i den andre enden, jeg bare skrev og lot det stå til. Ga faen. Dreit litt i hvem som leste og hva de måtte tenke, hvordan de tolket, hvordan de forstod. Jeg skrev for meg selv, og for dere. Uten at jeg vet hvem dere var, eller er, jeg bare følte en trygghet i alt dette her. I dere. At dere som leste (leser?) bloggen min var en nydelig gjeng som bare likte det jeg skrev, likte å følge hverdagen min, og som jeg (misforstå meg rett) slapp å forholde meg til i det daglige livet.

De få jeg vet om som leste bloggen og kjente meg på privaten tok det aldri opp, de snakket aldri om det jeg skrev her inne – fordi de visste at jeg hatet det. Å blande mitt digitale jeg med livet mitt i den virkelige verden. De skjønte det vel, de også, at bloggen var mitt fristed, et sted jeg kunne ytre meg fritt og følelsesstyrt – noe jeg ikke var, eller er, så god på sånn ellers.

Nå er jeg ikke nitten, jeg er trettito, og alt er så annerledes – uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg klarer bare ikke å være meg selv digitalt lenger. Vegrer meg for å trykke publiser, uansett kanal, med mindre det er snakk om et boktips eller andre helt ufarlige ting. Til og med en snap om den håpløse matlagingen min sitter lenger inne enn før.

Det slo meg spesielt denne uken, jeg har skrevet en personlig tekst knyttet til verdensdagen for psykisk helse som er på mandag. Tenkte å legge den ut på LinkedIn, og i gamle dager hadde jeg ikke dvelt noe særlig ved det. Jeg hadde bare slengt det ut der, eller mest sannsynlig her, og gått videre. Nå bruker jeg flere dager på å analysere hvert ord jeg skriver, forestille meg hvordan det etterlatte inntrykket kan bli, hvem som leser, hvordan de leser det, tenk om noen tolker det feil, tenk om de tror jeg bare vil ha sympati eller oppmerksomhet, tenk om de oppfatter at Marie på internett er en helt annen enn Marie på kontoret, tenk om de syns det er kleint, tenk om de tar det opp når de møter meg i heisen på jobb, tenk om, tenk om, tenk om.

Tenk om jeg bare kunne vært like avslappet som jeg en gang var. Tenk om jeg bare kunne skrive og kaste ordene ut på nettet som før, og ikke bry meg om hvordan eller hvem som tok dem i mot. Tenk om jeg bare kunne slutte å tenke så mye. Når. Ble. Dette. Så. Jævla. Farlig?

Det er jo ikke så farlig. Dette med å dele tankene sine. Noen vil lese dem, noen sitter kanskje med de samme tankene, resten bare scroller forbi eller gir faen. Det er ikke så farlig. Og jeg skal dele den LinkedIn-teksten med dere også, det var egentlig derfor jeg logget på her i utgangspunktet. Men så begynte jeg å tenke på hvor vanskelig det hadde vært å skrive den teksten, og hvorfor, og her er vi – i et blogginnlegg som handler om min digitale eksistensielle krise i stedet.

Uansett, teksten kommer. Her og på LinkedIn. For selv om det sitter langt inne å dele sine innerste tanker med et jobbnettverk, vet jeg at det er viktig. Psykisk helse er viktig, og for å ivareta min egen trenger jeg å skrive. Og det er ikke så farlig å dele.

Bare ei litta pause fra reisebloggen, fordi jeg tross alt er hjemme igjen.

Det begynner å bli en god stund siden vi malte soverommet, men dere har jo ikke fått sett i det hele tatt det enda – så her er vi! Soverommet. På bildene ser mur-tapeten som var der da vi tok over egentlig ganske stilig ut, men jeg lover – i virkeligheten var den så pixlete. Og er det noe en mediegrafiker ikke orker å hvile blikket på, så er det pixlete bilder. Den måtte gå.

Vi prøvde først å bare male over, men da krøllet tapeten seg – så vi måtte rive den av istedet. Det gikk bedre enn jeg trodde, takket være internett som tipset meg om at eddik i vann i sprayflaske ville løse opp tapetlim. Det burde dere ta med dere videre i livet dere også, hvis dere noen gang skal kvitte dere med tapet eller annet som sitter klistret til veggen!

FØR:

Som (absolutt) alle de andre rommene i huset var soverommet malt i grått.

Den nye fargen heter Daydream, og er både varmere og mer lilla enn på bildene under. Det er bare jeg som ikke klarer å slutte å bruke dette fargefilteret + støv på alle bloggbilder som skal ut :)) Jeg gjentar; mediegrafiker, hehe.

ETTER:

Det siste bildet er kanskje det nærmeste vi kommer virkeligheten når det gjelder fargen. Nå gjenstår det bare å finne et nytt bilde eller noe annet å ha over stolen i hjørnet (tiger-bildet ble flyttet til kommoden når vi fikk den på plass), så er rommet komplett!

Hva synes dere?

Jeg har inntrykk av at det er vakkert uansett hvor du drar på Sicilia. Vårt første stopp ble Mondello, etter tips fra en hjelpsom følger på Instagram (tusen takk!). Det ligger cirka 25 minutter med bil fra flyplassen i Palermo, rundt en time med buss.

Vi bodde på Hotel Conchiglia D’oro, som var et helt greit hotell. Heisen har bare plass til ett menneske (eller to som trives med å klemme), og bygget var generelt litt slitent – knappen for å dra ned på toalettet ødela jeg første kveld bare ved å trykke på den 🙂 Men vi fikk søvn, frokosten fungerte og de hadde et deilig basseng!

Hotellet ligger cirka 20 minutter gange fra der alt skjer; strender og spisesteder. En helt overkommelig gåtur, selv i varmen. Det lå også en liten kiosk bare 5 minutter unna, hvor du får tak i det viktigste; vann, vin og snacks. Vannet er billigere her enn å kjøpe det rundt strendene.

De fire dagene vi hadde til rådighet brukte vi ved bassenget, på stranda, og til å utforske området langs havet. Planen med ferien var som nevnt å bare slappe fullstendig av, så vi gjorde null innsats i å finne ut av hva annet man eventuelt kunne fylt tiden sin med, hehe. Men naturreservatet er verdt et besøk! Jeg skal skrive et eget innlegg om det.

Byen i seg selv (hvis det i det hele tatt kan kalles en by) er ikke stor, og det er ikke hit du drar for å shoppe, tror jeg. Men gatene var så nydelige, og det er flere fine plasser å slå seg ned langs vannet. Det finnes enkelte steder du kan bade i havet uten å betale, men de var trange og fulle av mennesker så jeg anbefaler å kjøpe plass på solsengene. Der har du tilgang på toalett og kort vei til lunsj og noe å drikke. I tillegg er plassen gjerdet inn og du må ha billett for å entre. Vi betalte rundt 20 euro for to solsenger en hel dag.

Av spisesteder ble dette favorittene våre:

• Mida Lounge bar (for øl eller enkel mat, kan anbefale club sandwichen)
• Sebastian (ekte, italiensk pizzaplass, mmm)
• L’Ombelico del Mondo (her kan du sitte PÅ stranda og ta en øl, veldig avslappende plass)
• Alerik Beach (beste drinkplassen vi fant, en fin terrasse rett ved siden av havna)
• Sirenetta (enkel lunsj, og en digg plass for noe å drikke i gata mens du glor på folk som passerer)

For vår del holdt det akkurat med de fire dagene vi hadde i Mondello. Da følte vi at vi hadde sett det meste vi hadde innen gangavstand.

Når vi skulle reise videre spurte vi hotellet om de kunne ordne med transport. Hun ringte den samme mannen som tidligere på dagen hadde gitt oss kortet sitt da vi tok en øl på Sirenetta, hehe. Elsker sånne små lokalsamfunn! Vi betalte 90 euro for kjøreturen til Cefalù, som tok rundt en time.

Fine Mondello <3

Det skjedde. Reisen skjedde faktisk! Vi fløy med Flyr, som var det eneste selskapet med direkteflyvning (og som for øvrig hadde en helt magisk enkel måte å bestille på – alt i appen). Målet vårt for denne ferien var bare å komme seg ned, med minst mulig styr, og ligge strake i de elleve dagene vi hadde før returen. Og det var cirka det vi gjorde.

Vi landet i Palermo rundt halv åtte. Planen var å finne en taxi og dra strake veien til hotellet i Mondello, 25 minutter i bil. Minst mulig styr. Det gjorde vi, fant en ensom taxi hvert fall, men sjåføren bjeffet bare noe på italiensk til oss da vi prøvde å få skyss og vi ble stående der og blunke uforstående.

Vi slapp unna alt; flystreik, bagasjekrøll, passproblemer, koronarestriksjoner. Men det viste seg at vi hadde landet midt i en taxi-streik, så da ble det litt styr allikevel. Vi gikk inn på flyplassen igjen og bort til informasjonsskranken, kjøpte bussbilletter istedet og gikk ut for å vente. Bussen skulle ta oss til en holdeplass hvor vi lett kunne bytte til en annen som kjørte videre til Mondello, sa damen, null stress.

Men vi kom til holdeplassen 21:06, og etter å ha brukt noen minutter på å orientere oss (dama i skranken hadde også sagt det skulle være en stor firkant der med en bod som solgte bussbilletter – den fantes ikke) så vi på rutetabellen at siste buss i vår retning akkurat hadde gått.

Stress. Ingen buss, ingen taxier og det var alt for langt å gå i varmen med kofferter på slep.

Heldigvis har jeg et ganske fungerende hode i rådville situasjoner, og flekket opp Google maps (ilu 4G). Den viser alle mulige rutetider og holdeplasser, og jeg fant en cirka ti minutter unna hvor det skulle gå en buss til Mondello om ikke så lenge. Så vi hastet bort dit, OG TROR DU IKKE VI RAKK DET OG AT DEN FAKTISK KOM? Vi flekket på oss FFP2-maskene våre, betalte to euro til sjåføren og satt oss lettet ned på en ellers tom buss.

Det virker ganske banalt å skrive dette med så stor entusiasme nå, men i situasjonen var vi svette, slitne etter mange timer på reise og så gira på å bare komme frem og starte en avslappende ferie. Det kunne vi endelig gjøre; jeg tror klokka var rundt 23 da vi ankom hotellet, vi slang fra oss alt vi hadde, skiftet og løp ut igjen for å få oss noe mat og en kald, siciliansk øl. FERIE!

Fortsettelse følger.

Jeg vet august er en sommermåned, men når ferien er forbi går hodet mitt automagisk i høstmodus. Rart å melde på det som er den varmeste dagen så langt i år, hvert fall her i (ko)Horten, men det er utenfor min kontroll, hehe.

Håper dere har hatt en deilig sommer, det har hvert fall jeg! Ferieukene forsvant i Sicilia og hundepass (er hun ikke nydelig? Vi skal passe henne til helgen også), og jobbingen tok jeg hjemme. Med få mennesker på kontoret og buss-for-tog hele sommeren så jeg aldri poenget med å dra inn til hovedstaden og fryse ihjel under klimaanlegget, når jeg heller kunne nyte soldagene på terrassen og gjøre den samme jobben herfra.

Det ble ingen båtturer i år, vi solgte den faktisk like før sesongen begynte, haha. Vi kjøpte den i fjor, før vi visste at vi skulle kjøpe hus, og i år var det rett og slett mer fristende å nyte solskinnet her hjemme og slippe en ny vinter med båtlogistikk. Vi fikk omtrent det samme som vi ga for den, så lærdommen om at vi ikke er de båtmenneskene vi trodde vi var ble ikke så dyr 🙂

Nå er hverdagen tilbake, og i morgen reiser jeg til Arendal for min første Arendalsuke! Gjensidige har sitt eget arrangement der i år, om trafikksikkerhet og teknologi, og jeg har holdt i trådene – det blir gøy å se resultatet, og hva denne uka alle snakker om egentlig er.

Jeg skal fortelle dere mer om Sicilia senere – den ferien ble virkelig alt jeg drømte om.

Hva har dere gjort i sommer? 

Jeg pakket kofferten i går. Brukte hvem vet hvor mange timer på å prøve alle sommerklær, pakke etter antrekk, finne frem alt som har vært ubrukelig de to siste årene. Vi skal endelig reise igjen! Ut av landet, ut av Skandinavia, for første gang siden tjuenitten (med unntak av fotballturen til England i april, da).

Den lange, ufrivillige pausen fra verden har gjort reisegnisten min om til et inferno, uten å overdrive. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke fikk sove i går, jeg pakket ferdig to dager før avreise (vanligvis gjør jeg det cirka et kvarter i forveien), jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og med alt som har vært av streiker, passtrøbbel og flyplasskaos? Jeg føler jeg har løpt gjennom et brett i et dataspill og såvidt dukket unna alt som har kommet min vei. Passet var jeg lur nok til å fornye i 2020, selv om det egentlig ikke gikk ut før i fjor. Og selskapet vi flyr med har foreløpig holdt seg på utsiden av alle de andre problemene.

Jeg bare håper jeg kommer i mål og at det ikke blir game over like før brettet er ferdig.

VI SKAL TIL ITALIA! Jeg har tømt minnekortet og funnet frem en helt ubrukt reisedagbok for anledningen. Mitt første ordentlige eventyr etter pandemien skal faen meg dokumenteres. Arrivederci!

En engel kom innom med alle disse her om dagen. SE SÅ FINE, jeg elsker dem!

Jeg er helårsglad i å stelle med de grønne (og nå også rosa) vennene mine, men om våren tar det helt av, både for dem og for meg. Jammen, det er så gøy å se hvordan det spirer og gror, at de overlever de svakt mintgrønne fingrene mine, at de trives, at jeg får det til. Da jeg fikk adoptere denne nydelige flokken ble jeg enda mer gira, jeg har til og med betalt over trehundre kroner for en plante-app som skal bidra til at gartnerrøttene mine kommer til overflaten. Sånn på ekte, jeg slekter faktisk på en gartner, en tipp-tipp-oldefar eller noe sånt, man skulle ikke tro det med alle de stakkars kaktus-livene jeg har på samvittigheten, måtte de (fremdeles) hvile i fred.

Appen heter «Planta«, og tipset kom med hun samme som ga meg coleusene. Den finnes i gratisversjon òg, men jeg har lyst til å lære mer om nøyaktig de slagene jeg har stående rundt omkring så jeg slo på stortromma og bladde opp.

Du kan scanne plantene med mobilkameraet, appen analyserer og finner ut nøyaktig hva slags plante det er, og så får du en fiks ferdig stelleplan for hver enkelt, med vanning og trimming og gjødsling – alt tilpasset etter hvilket lysforhold den står i, hva slags potte den har, om du som eier har litt peiling eller er helt grønn på plantestell, osv osv.

Jeg har jo klart å holde liv i en grei gjeng helt på egen hånd frem til nå, men det skader ikke å bli bedre kjent med hva slags behov de har og hvordan de kan få det enda bedre. Jeg storkoser meg med det her.

Hvilken farge har du på fingrene? Lilla, litt grønne, veldig grønne? 

Nasjonaldagen, ass. Jeg har liksom aldri funnet helt formen på den etter at jeg flyttet hjemmefra. I Fredrikstad var det tradisjoner; tidlig opp, barnetog borti gata, dra til byen og se på det store toget, møte familien, spise is, hjem til pølser. Jeg visste alltid hvor jeg skulle, hva som skjedde.

Og så skled det bare helt ut?

Da jeg bodde i Oslo var jeg plutselig på fjellet en søttende mai, champagnefrokost med daværende samboer før vi dro ned (etter at alt var over) til slottet et annet år, dagsfylla på en båt ved Kongen Marina det tredje. I 2019 var mamma og jeg i Tjekkia, i 2020 vet vi alle hva som skjedde, og i fjor lå vi bare på sofaen og så på the Blacklist hele dagen (regnvær + pandemi, vet dere).

I år er hvert fall det tredje på rad hvor vi ser på NRK sin sending fra landet rundt, tenner stearinlys i rødt, hvitt og blått og spiser amerikanske pannekaker med sirup og blåbær til frokost. I praksis betyr vel det en ny tradisjon?

Pluss at jeg endelig kunne bære bunaden min ute blant folk! Jeg hadde den på i 2020 også, bare måneden etter at jeg hentet den splitter ny fra Husfliden, men da satt vi bokstavelig talt helt alene ute i Horten og det føltes ikke som en grunnlovsdag. I det hele tatt.

I år var følelsen litt mer tilstede, og etter pannekakene (og noen glass med prosecco) ruslet vi inn til byen, satt oss ned på Lace og tok noen utepils i godværet med diverse hortensere. Veldig hyggelig!

Om dèt er oppskriften på min nye tradisjon er jeg usikker på, vi har snakket litt om å kanskje reise bort denne dagen i stedet. Sånn, gå i fjella eller noe. Vi får se. Nasjonaldagen, «barnas dag», er kanskje naturlig litt vanskelig å finne formen på når du er èn av få i gjengen som ikke har barn, si.

Men – det er jo bare en dag. En hvilken som helst dag, hvis vi fjerner alt vi har tillagt den av ritualer. Sånn sett kan du fylle den med hva enn du føler for.

Har du noen tradisjoner?

Jeg har fått ny grad siden sist! Nesten nøyaktig på tiårsdagen (hæ) for da jeg fikk min første: i april 2012 ble jeg sersjant etter å ha vært gjennom et grunnkurs i lederskap på Heistadmoen. Jeg har med andre ord vært i Heimevernet i ti år nå, og har bare tolv igjen til verneplikten min er over, the end. Snart halvveis! HVOR SPRØTT ER IKKE DET?? Vi begynner å bli gamle, dere.

Uansett, jeg er ikke lenger fenrik men vingsersjant! Forsvaret fikk nytt gradssystem for noen år noen, men alle som har vært innom vet at TTT* (*ting tar tid) blant de grønne, så det var ikke min tur før nå. Rollen min er den samme, presseoffiser, men jeg har gått over til en spesialistgrad i stedet for å være fenrik, som nå er en grad for de som har gått krigsskolen, blant annet. De som er spesielt interesserte kan lese mer om systemet på forsvaret.no.

Jeg har skjønt at en del er, eller hvert fall har vært misfornøyd med den nye ordningen, men for min del er den helt krem. Jeg har null militær utdannelse (utenom det grunnleggende via rekrutten og den ene uken med lederkurs), og føler meg mer hjemme som spesialist enn som offiser (som fenriker jo er). Altså, vingsersjant? Jeg syns det høres kult ut, jeg, hehe.

Åh, nå fant jeg igjen innlegget jeg skrev den dagen jeg ble fenrik – for en dag det var. Hvis du vil mimre du også finner du innlegget her.