Familiepark, tenkte jeg. Null stress. Joda, jeg syns det er litt ekkelt å stå i toppen av gardintrappen når jeg maler, så litt kiling i magen blir det kanskje når jeg er høyt oppe, men ikke noe uoverkommelig. Jeg er relativt tøff når det gjelder å utfordre meg selv, både psykisk og fysisk.

Men neida! Nei, nei, nei. Jeg kan ikke huske sist jeg var så stiv av skrekk, haha. Og det gjennom en hel føkkings dag, jeg er helt utslitt. Mest mentalt. Det var mye skrekkblandet fryd også, det var det, men noen steder tok skrekken fullstendig over. Ett sted tvang den meg ned fra trærne og til bakkenivå igjen, jeg taklet rett og slett ikke å balansere på de hengende stokkene et parti der, med få steder å klamre seg til. Andre steder brukte jeg sikkert tre minutter bare på å psyke meg opp nok til å ta steget ut «i luften». Godt jeg har funnet meg en tålmodig mann, herregud.

Samtidig; SÅ gøy! Vi var altså på Høyt og lavt i Vestfold i dag. En utrolig god park, hvor du spenner deg fast og forblir sikret helt til du har kommet deg gjennom hele den løypa du velger (de er delt inn etter farger og vanskelighetsgrad) – med mindre psyken din overtaler deg til å stige ned igjen, noen steder var det heldigvis mulig å avbryte oppdraget underveis også. Som jeg måtte gjøre én gang. Resten var mest gøy, men det krevde så mye av hodet mitt – det å hele tiden måtte kjempe mot frykten for høyden/å falle/skader (jeg vet egentlig ikke helt hva jeg var redd for der ute), at jeg måtte gi meg før vi var helt ferdig. Men jeg holdt det gående i tre-fire timer og er fornøyd med det! Og zipline var FANTASTISK!

Nå roer jeg nervene med en øl og Skal vi danse. Mikke er med i år, som jeg kjenner via Heimevernet, det gjør det litt ekstra stas! Heia han (og Nate og Kristin)!

God helg, fintfolk!

Hey superstjerner! Jeg har FERIE! Tre deilige uker uten å forholde meg til jobb. Jeg skal hvert fall gjøre mitt beste.

Det har helt ærlig vært litt vanskelig å koble helt av etter at kontoret flyttet inn i de tusen hjem i mars. Vanskelig å skille mellom arbeidstid og fritid. Jobben er hjemme, jeg er hjemme; om det plinger i en jobb-app i løpet av kvelden kan jeg jo bare ta tak i det med det samme, jeg er jo hjemme og på jobb? Tar bare et par minutter, og jeg gjør liksom ikke noe viktigere enn TV uansett. Alltid litt på jobb, litt mindre hjemme.

Nå tvinger jeg meg selv til å unngå alt jobbrelatert, har flyttet alle appene over til en usynlig del av mobilskjermen og så langt går det bra! Har bare sjekket dem én gang, sånn veldig fort, heh. Fordi: NÅ ER DET FERIE!

Den startet med den eneste festivalen jeg fikk oppleve i år; Grinebiter’n. Punk, i Horten. Maks. 200 folk, bordservering og god avstand. Ikke helt min musikksmak, men det var gøy!

Søndag var det rehab og i går så dagen sånn her ut:

Dagstur til Lilleskagen og Verdens Ende ☀️🌾🌊 Så nydelig!

Vi skulle egentlig ta en natt i telt eller hengekøye der ute, men den gode, varme senga gikk seirende ut av diskusjonen i mitt stille sinn. Nettene har blitt så kjølige allerede, var det ikke akkurat tredve grader og bikini til langt på kveld?

Jeg klager ikke, ferien starter med noen gode solskinnsdager og i dag er planen bok og strålende D-vitamin på verandaen. Dette er den første hjemmeferien jeg har hatt på… Siden før verdensreisa? Jeg husker ikke engang. Den skal uansett nytes – hvert eneste kvarter.

«Sometimes you’re 26 and standing in the kitchen of your house making breakfast and brewing coffee and listening to music that for some reason is really getting to your heart.

You’re just standing there thinking about going to work and picking up your dry cleaning. And also more exciting things like books you’re reading and trips you plan on taking and relationships that are springing into existence. Or fading from your memory, which is far less exciting. And suddenly you just don’t feel at home in your skin or in your house and you just want home but “Mom’s” probably wouldn’t feel like home anymore either.

There used to be the comfort of a number in your phone and ears that listened everyday and arms that were never for anyone else, but just to calm you down when you started feeling trapped in a five-minute period where nostalgia is too much and thoughts of this person you are feel foreign. When you realize that you’ll never be this young again but this is the first time you’ve ever been this old. When you can’t remember how you got from sixteen to here and all the same feel like sixteen is just as much of a stranger to you now.

The song is over. The coffee’s done. You’re going to breathe in and out. You’re going to be fine in about five minutes.»

– ukjent

I dag sykla jeg ned til stranda med en sykkel som var altfor stor, leste i den nye boka mi med Leonard Cohens beroligende stemme på øret og tok et bad hvis det ble for varmt. Nå juger jeg, det ble egentlig aldri for varmt, det blåste for mye, men jeg badet allikevel fordi det var så nydelig i vannet.

Sykla hjem igjen etter et par timer, lagde en sjukt god middag med fetaost og bacon, og i kveld skal jeg – ganske spontant – ut og ta noen glass vin i strandkanten og solnedgangen med noen jeg aldri har møtt før. Noen som bare visste at jeg var ene og alene i en ny by, og tenkte det var hyggelig å spørre.

Jeg liker sånne mennesker. Og sånne dager som denne, hvor absolutt alt og overhodet ingenting kan skje.

Nå må jeg sykle – vi snakkes!

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Okei, den her? Må være en av de beste bøkene jeg har lest i år, om ikke den beste.

Dette står på baksiden:

Moren til Charlotte er alltid hjemme, likevel er hun aldri der. Hun bruker mesteparten av tiden til å sove, og sterke medisiner for å holde seg i søvn. Når moren ikke sover, gir hun Charlotte nye fedre. Én av dem viser henne et glimt av at noe annet og bedre er mulig. Men det varer altfor kort, så kommer det en ny far. Som tolvåring opplever Charlotte noe hun ikke har forutsetning for å ta innover seg. Etterhvert fatter hun nytten av morens pillebruk, glad for å oppdage at det finnes måter å skru av følelsene sine på. Snart lever Charlotte med stor avstand både til seg selv og til andre. Er det mulig å komme seg ut av en barndom med så destruktive mønstre?

Historien er så mørk, så brutal. Det handler om omsorgssvikt, rus og psykiatri, om mestringsstrategien til et ødelagt barn.

Boken er rett og slett vond å lese, men formulert så innmari godt. I Kinderwhore tvinger Maria Kjos Fonn deg til å føle den smerten Charlotte føler, og hun gjør det så sterkt. Dette er skriving på sitt beste og jeg ble oppriktig lei meg da boka tok slutt og leseropplevelsen var over. Men ekkoet av den kommer til å sitte i meg lenge.

Forfatteren kommer med en ny bok i høst, «Heroin chic», og jeg trenger vel ikke fortelle at jeg gleder meg.

Thailand, Aruba, Peru, Saint Martin, Cuba, St. Thomas.

Bare noen bilder å drømme seg bort i mens vi venter på at verden skal bli frisk.

Håper dere får en fin helg! ☀️

Jeg mistet treningsrutinen min da kontoret stengte ned i mars, og de ukentlige tabatatimene i kjelleren utgikk. Jeg har prøvd å lage nye, og han som får meg til å le har vært en uvurdelig motivator. Vi løper hver mandag og onsdag, og når jeg løper alene gir jeg altfor lett opp – begynner å gå fordi det er for slitsomt å løpe. Med han har det vært umulig. Han pisker meg videre, og er det noe jeg trenger når jeg trener så er det en sånn en. En som ikke gir meg noe valg.

Nå har han som nevnt dratt på jobb igjen, og jeg må opprettholde den nye rutinen helt på egenhånd. Da hjelper det å ha en treningsklokke! Jeg har hatt Fitbit helt siden jeg arvet eks-samboeren sin for et par år siden, men den hadde ikke så mange funksjoner. For et par uker siden oppgraderte jeg og kjøpte Fitbit Charge 4 (kostet rundt 1400 kroner hos Elkjøp), med innebygd GPS og mulighet til å styre Spotify. Det har gjort løpingen så mye mer givende!

Ikke at dette bildet viser det, men underveis på løpeturen gir den meg status på hvor lang tid jeg bruker per kilometer. På den måten motiverer den meg hele tiden til å gi litt mer, løpe litt fortere for å slå den forrige kilometeren. Den forteller meg også når jeg er i Fat burn-sonen, Cardio og Peak (uten at jeg har satt meg inn i hva de ulike sonene betyr, men det er hvert fall godt for hjertet). Nå når jeg ikke lenger har et menneske som pisker meg hver gang jeg får lyst til å stoppe, er det genialt å ha en klokke som gjør samme nytten!

I tillegg måler den puls og søvn og alt det den forrige Fitbiten min gjorde, det eneste minuset er at jeg fortsatt må ha med meg mobiltelefonen ut på løpetur hvis jeg vil høre på musikk. Andre treningsklokker har innebygd Spotify hvor du kan laste ned spillelister, mens denne bare har muligheten til å skippe sang. Men det er det eneste!

Nå har jeg endelig fått testet ørepluggene jeg kjøpte for bursdagspengene også; Nero-TX. De sitter så godt når jeg løper at jeg glemmer at jeg har dem i. Jeg syns de fungerer bedre når jeg trener enn til vanlig, faktisk. Både lyd og komfort. De koster 899,- hos Elkjøp! Det er helt magisk å slippe ledning (jeg har til nå vært en av de som i 2020 fremdeles har hatt øreplugger med ledning, heh).

Anbefaler begge dingsene! Jeg er ikke så superfancy i treningsveien, og da er i grunn dette alt jeg trenger. God lyd på ørene, og en klokke som motiverer. I dag skal jeg løpe fem kilometer igjen, jeg prøver å trene meg opp sånn at formen blir litt bedre til han kommer hjem fra jobb igjen. Selv om jeg får mye ut av de felles løpeturene våre, tror jeg jeg spolerer hans økt ganske greit – men den åh så slitsomt kan vi stoppe-holdningen.

Denne har jeg ønsket meg lenge. Helt siden Jeg føler meg uvel av Ole Robert Sunde fikk en sekser i VG og femmer i Dagbladet, tenkte jeg at jeg måtte ha den. Den handler om døden, og jeg fascineres stadig over alt som handler om døden. Ikke fordi jeg er så mørk til sinns, men fordi jeg vil forstå det uforståelige med at mennesker bare blir borte.

Tidvis er boka god. Den beskriver mange av de tankene man gjør seg etter å ha opplevd døden på nært hold, etter å ha mistet en av sine nærmeste. Det at man alltid leter etter den avdøde i alt og alle rundt deg. Ser etter tegn på at han eller hun er tilstede, på en eller annen måte. I en eller annen form. Den beskriver det rare med at vi kan ta 40 år med ekteskap for gitt (for å ta hans eksempel), uten å tenke over at den du elsker plutselig kan bli borte for deg. 40 år hvor alt er en selvfølge. Og så kommer tre år med sykdom (kona hans døde av kreft), hvor hvert eneste øyeblikk betyr noe og ingenting er en selvfølge. Sånn er det for de fleste av oss, vi lever livet som om alt har en evighet – og nekter å forholde oss til at ingen og ingenting varer evig.

For å beskrive boka enkelt er det cirka 200 sider med tankespinn, uten at den er delt opp i kapitler. Tankene ofte tenkt mens han er på vei fra et sted til et annet, i kollektivtrafikken. På en buss, på et fly, på et tog. Og noen av tankene hans er jeg med på, kjenner meg igjen i. Godt beskrevet.

Men så kommer det noen rare sider hvor tankekaoset rett og slett blir litt for mye for meg. Det er som om han hopper opp et nivå, og det blir litt… over hodet mitt? Noe jeg ikke er i stand til å fatte, og kanskje er det egentlig godt skrevet – god litteratur, og at jeg bare leser det helt feil – mangler noe for å lese det riktig. Altså, boka har fått en sekser – det må være noe jeg ikke forstår, når jeg ikke klarer å forstå den sekseren. Flyvende fartøy med Bach (komponisten) som ligner på Per Sandberg, Erna Solberg og i neste øyeblikk har hundeører – det ble bare litt for mye for meg.

Boka er tidvis god, men i sin helhet? Ikke noe for meg.

Han dro på jobb dagen før Norge stengte, eller var det samme dag? Jeg husker ikke. Jeg husker bare at jeg fikk et intenst ønske om at han skulle komme hjem igjen. Det ligner ikke meg å reagere sånn, jeg som ikke bare er vant til å klare meg selv – men faktisk foretrekker det. Jeg som til vanlig bor alene og stortrives i mitt eget selskap. Men dette var noe annet. Noe stort. Noe skremmende. Noe som rokket ved tilknytningsmønsteret i meg, kunne jeg senere høre i en podkast. Åja, derfor det sterke behovet for å få han hjem igjen, tenkte jeg. Kom hjem igjen, ba jeg stille.

Et par dager senere ble han faktisk sendt hjem, og jeg fikk tilbake balansen i mitt stille sinn. Ganske spontant og uplanlagt ble vi enige om å gå i hi på feil side av fjorden, så jeg rasket med meg det mest nødvendige og lukket døren bak meg i Moss. Hei, Horten. Uten en plan, uten tidsperspektiv, vi fant bare ut at det var hyggeligere å være sammen enn hver for oss i den største krisen landet vårt har hatt siden krigen.

–Orker du meg en uke til?

–Si fra hvis du trenger en pause, da.

–Jeg må hjemom en tur, er du sikker på at jeg skal komme hit igjen etterpå?

Masse sånt i begynnelsen. Følelsen av å trenge meg på i et hjem som ikke var mitt. Ta plass et sted jeg ikke visste om hadde plass nok. Dette var følelser jeg konstruerte selv, altså, for han sa jo bare det var hyggelig. Men jeg har så respekt for andres alenetid og privatliv, det er så viktig i mitt eget. Og jeg vet jo ikke hvordan jeg oppleves, om jeg er irriterende, roter for mye, gjør ting som andre opplever som uting. Men på dag to i koronahiet ryddet vi ut av det som pleide å være boden hans, og skapte et hjemmekontor mens vi drakk øl og hørte på musikk, og siden har jeg egentlig bare blitt værende. Dette er kontoret mitt i koronatiden. Hjemmet. Han orket en uke til. Og en til. Og en til. Trengte aldri en pause. Var alltid sikker på at jeg kunne komme til han igjen etter å ha vært en tur hjemom Moss.

Fem måneder i strekk nå. Vi har pusset opp, vært på digitale konserter, møtt folk med minst en meter avstand, gjort ting, gjort ingenting. Og det har gått så bra? Sånn… Mistenkelig bra? Hvorfor krangler vi aldri?

Vi var sammen tjuefire sju i Karibien også, så sånn sett hadde vi allerede «testet forholdet». Vi hadde ingen problemer der heller. Men fem måneder hjemme under en pandemi, med begrenset kontakt med andre mennesker, er en del mer enn fire uker i paradis. Allikevel har det gått så bra, og jeg aner ikke hva hemmeligheten er. Kanskje vi bare er like. Samme dose respekt, hensyn og initiativ. Samme behov, samme bølgelengde. Vi har hele tiden hatt en felles, usagt dynamikk gående – uten å egentlig ha satt oss ned for å snakke om det, planlegge, bli enige om noe (bortsett fra at jeg må bli flinkere til å fjerne hårene mine fra sluket i dusjen, heh). Vi bare fungerte fra start. Vi bare fungerer.

Nå har han dratt på jobb igjen, og jeg sitter igjen alene. Litt bortkommen. Skal jeg være her eller der, hva skal jeg finne på, hva gjorde jeg før, hvem er jeg egentlig. Enn så lenge har jeg blitt værende på feil side. Jeg har sneket med meg et par planter hjemmefra (tilgi meg) og finner selskap i dem. Har planer om å fortsette løpeturene et par ganger i uka. Jeg får snart besøk fra den riktige siden av fjorden og skal kvinne meg opp til å spørre om noen på den som er feil også vil leke med meg. Å få nye venner som voksen? Der er jeg svak, ass. Men jeg prøver, hvert fall. Måten de har tatt meg imot på gjør det heldigvis enkelt å prøve.

HVORDAN GÅR DET MED DERE? <3 Hvis du også er alene kan vi godt være alene sammen, hver for oss. 

Andøya 2012

Island er jo grønt, tenkte jeg for å rettferdiggjøre en ny reise for meg selv. Du blir testet for korona ved ankomst og vi skal jo følge alle regler, flink pike hver dag – hele ferien. Må få reise litt i år, vel? Skrape et nytt land på skrapekartet. Bare til Island? Ikke sant? Ja…?

Men så bare… Nei. Nope. Fornuften tok over for reiselysten. Dugnadsånden for reisefeberen. Det er ikke verdt det. Vi er i en føkkings pandemi, fortsatt. Du kan dra med deg smitte også fra grønne land, hvis du er uheldig nok til å komme borti én av de (maks) tjue tilfellene per hundretusen innbygger. Ni personer er allerede levende bevis på dét, sikkert flere og. Det føles ikke riktig å reise, ikke etter så mye så mange har måttet ofre her hjemme. Verden kan vente.

Så, i stedet har vi bestemt oss for at årets ferie går til… NORDKAPP! Det har stått på listen min i så mange år. Dessuten bor de jeg besøkte i Tyrkia der oppe, og det finnes ingen bedre måter å utforske nye steder på enn å gjøre det med noen som er derfra. Gleder meg til å se dem igjen! Og til å kunne stryke 71 grader nord av bucketlisten.

Har du vært på Nordkapp før? Kom gjerne med tips!