Overtakelse

Det siste bildet fra innsiden av redet mitt i Moss. Som ikke lenger er mitt. Bare noen minutter etter at jeg satt i gang photoshooten (prøver å bli god blogger igjen) rullet megleren inn i bakgården, og den nye eieren stod utenfor og nå har nøklene skiftet hånd og Moss er historie.

Det var en perfekt leilighet for meg, og fire nydelige år i en søt by. Det var rart å gi slipp, overlate det jeg pleide å kalle ‘hjem’ til noen andre. Samtidig er det litt godt å få den ut av verden så det krisemaksimerende hodet mitt slipper å gå på høygir; brenner det nå? Nå da? Nå? Har noen brutt seg inn? Har rørene gått lekk, sånne typiske ting som typisk skjer rett før en overtakelse bare fordi du er uheldig og verden virker på den måten av og til. Men leiligheten holdt stand og alt gikk fint, vasken ble godkjent (takk supermam!) og nå er Moss historie.

Så, Horten. Da var det oss. er jeg all yours. Vær snill med meg.

 

Nyttårsforsetter

Det er litt vanskelig å skulle gire seg selv opp for et nytt år i den tiden vi lever i, jeg skal innrømme det. Jeg er vel ikke alene om å begynne å bli litt mett på pandemi, sosial distansering og planer som aldri ble noe av.

Men – jeg er takknemlig for hvert nye år jeg får på denne jorda, og 2021 skal tas vare på det òg (jeg husker aldri hvilken vei den apostrofen over o’en skal, tilgi meg). Jeg har aldri noen store mål, planer eller forventninger for de 365 dagene et nytt år bærer med seg, men de ca 11 000 jeg har levd til nå har vært magiske allikevel (stort sett, i hvert fall).

Dette året har jeg lyst til å:

  • Lære meg hvilken vei apostrofen over ó og é skal
  • Øve på spansken min
  • Lese 20 nye bøker (jeg feilet i fjor, rakk bare nitten)
  • Drikke minst en flaske vann om dagen (jeg drikker så lite at det faktisk ga utslag på helsesjekken på rekrutten, det kan gå flere dager mellom hver gang jeg tar meg et glass vann)
  • Begynne å male
  • Gjøre verandaen om til en deilig oase (med masse planter! 🌿)
  • Skrive mer

Hva har du lyst til?

 

2020

Beskriv 2020 med ett ord:

Hva er det beste minnet fra 2020?
Åh, det er så mange å velge mellom. Ett av dem er vin i solnedgangen på et teppe på Karljohansvern, med hun som pleide å lese bloggen min og venninna hennes. Det føltes litt ensomt å flytte til en ny by uten å ha et nettverk, men da hun ba meg om å bli med ut den sommerkvelden fikk jeg liksom troen på at det ordner seg, det her. Hun ga meg troen, og det var en så fin kveld! Turen til Nordkapp var fin, starten på pandemien og skapelsen av et hjemmekontor på feil side av fjorden var fint, mammas tale i det lille trettiårslaget mitt var fin, da jeg fikk på meg bunaden min for første gang var fint. Jo, og så budrunden. Det sekundet budet på leiligheten min hoppet opp fra takst til hundre tusen over. Herlighet, for en følelse.

Og det verste?
Da mamma ringte om bestefar. Heldigvis gikk det bra, denne gangen også.

Hvilke steder har du reist?
Finnmark, Bergen, og mindre kjøreturer til Verdens ende, Geilo og Styggemann.

Hva gjorde du i år som du aldri har gjort før?
Ble noens samboer, hadde digitale vinkvelder og satt i en ordentlig krisestab (jeg har jo vært i krisestaber på militærøvelser, men dette var plutselig ingen øvelse)

Hva har engasjert deg i år?
Koronapandemien, Black lives matter og oppussingen av mitt (soon to be) nye hjem

Hva er det fineste bildet som har blitt tatt av deg i år?

Hvis du kunne gitt en ekstra klem til noen, som et takk for alt i 2020, hvem ville du gitt den til?
Han som fikk meg til å le gjennom dette òg, hun på andre siden av fjorden som alltid ringer (selv om jeg er dårlig på å gjøre det samme), og arbeidsgiveren min.

Og hvem/hva ville du gitt et sviende bitchslap til?
Åh, det er et menneske.

Om du kunne tatt med deg noe/noen fra 2020 inn i det nye året, hva/hvem ville det være?
Espen Nakstad

Deres tur! 

 

Et nytt år

Totusenogtjueen. 2021. Tallet ser så futuristisk ut, det har liksom noe sci-fi over seg, og det er så rart å tenke på at vi har kommet helt hit. 2021! Hilsen Marie (87 år). Godt nytt år, hvert fall 🎆 Jeg håper dere kom dere helskinnet over i det, og at dere fikk en fin avslutning på det forrige.

Selv fikk jeg han som får meg til å le hjem andre juledag, og for første gang på flere år lot jeg julepynten stå lenger enn til 25. desember. Vanligvis river jeg den ned sekundet julaften er over. Det var litt deilig det også, at romjulen nå føltes mer som romjul enn et meningsløst tomrom mellom jul og nyttår.

Vi hadde en liten gaveseremoni da han kom hjem, så julefilmer og lekte med gavene våre. Det vil si jeg, lekte med min, den jeg fikk fra han; JEG FIKK AGE OF EMPIRES II!!!! Hvordan han har klart å få tak i det og holde det skjult (til og med testet om det funket – enda jeg er hjemme 24/7) skjønner jeg ikke, jeg ble hvert fall tom for ord da det gikk opp for meg hva jeg satt med i hendene mine. Jeg har savnet, lett og ønsket meg det spillet helt siden jeg spilte det sist – for ti år siden! Han, ass. Han kan dette med gaver.

Resten av ferien tilbrakte vi på en hytte ved Geilo. Så deilig! Masse snø, skitur, brettspill, og nyttårsaften feiret vi ute i stampen med bobler i glasset, stjerneskudd i hånda og fyrverkeri på himmelen fra hyttene rundt oss. Overgangen 2020/2021 var simpelthen litt magisk ✨

Hvis det er sant at måten du feirer nyttår på legger grunnlaget for hvordan resten av året blir, tror jeg dette kan bli ordentlig fint 💛

Ps. I fjor feiret vi nyttår alene hjemme, bare jeg og han. Det stemte godt med hvordan hele 2020 viste seg å bli, hvert fall, haha. Sorry, kanskje det var vi to og den minimalistiske feiringen vår som sørget for hele dette sosial distansering- og «hold deg hjemme»-opplegget. I år feiret vi i det minste ikke HELT alene, så vi får krysse fingrene for et litt mer sosialt 2021!

 

Den fineste tradisjonen

MINNEKRUKKA! ❤️

Det er nesten litt rart at 2020-utgaven ble så full, i dette pandemiske året uten konserter, festivaler, reiser og de store opplevelsene, men samtidig ikke.

Mamma og jeg skriver lapper på hver vår kant, og begge har den samme evnen til å finne glede i de litt mindre tingene. Som en god middag, en tur til Gamlebyen eller bare synet av sola som går ned i sjøen. Og så har det jo faktisk skjedd en del større ting i år òg, som samboerskap, forfremmelse, bryllup.

Her om dagen åpnet vi altså krukka, og leste én og én lapp høyt for hverandre, lot alt det positive med året passere i revy. Jeg elsker den lille tradisjonen vi har skapt, så mye at det har blitt en tradisjon å gnåle om den til dere også – jeg vil så gjerne at flere tar den til seg!

Forskning viser at takknemlighet gjør deg lykkeligere, og er det én ting dette ritualet er med på å skape så er det takknemlighet. Du blir mer bevisst på hva du har, det du opplever, du begynner å samle på gode øyeblikk – både i hodet og på lapper. Og så hjelper det deg å huske de små tingene, de man vanligvis smiler eller ler av der og da – og så blir det glemt. Nå blir de foreviget på lapper, og tatt opp igjen ved årets slutt – og det ER så koselig.

Jeg gleder meg til å se hva den neste krukka har å by på 🙏🏻 2021 – bring it!

 

Hjem til moderskipet

Hællæ! Jeg er hjemmehjemme, i Fredrikstad, kom hit på tirsdag. Dagene går i julefilmer, bøker, litt vin, litt frisk luft. Det er så juleferie.

Jeg blir skjemt bort av mamma som den drittungen jeg innerst inne er, og dekker over snevet av dårlige samvittighet med troen på at hun innerst inne koser seg med det. Jeg tror hun gjør det. Jeg koser meg hvert fall veldig med det.

I dag (eller i går, da – lille julaften) har vi vært gjennom tradisjonene våre; samlet flokken ved pappas grav, levert de siste julegavene, spist julegrøt (jeg fikk mandelen! Det skjer ca hvert syvende år) og sett på Kvelden før kvelden på NRK.

Jeg rakk til og med en tur innom radioen; de hadde plukket opp minnekrukketradisjonen vår på Instagrammen min (@supermarie) og ville snakke litt om den i ettermiddagssendingen. Nervene mine tåler direktesendt radio svært dårlig, men jeg tror det gikk fint! Jeg orker ikke høre selv, men hvis du vil kan du søke opp ‘eftan’ i NRK Radio-appen, 23. desember. Navnet mitt står i innholdsfortegnelsen, så du kan hoppe rett inn i klippet.

Ellers kan jeg anbefale den siste boka jeg leste ut; Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Så nydelig, og morsom! Nå mangler jeg bare én for å nå målet mitt om tjue bøker, og jeg tror jeg skal klare det. Jeg har regnet ut at jeg må lese ca tjue sider hver dag frem til nyttårsaften. Det burde gå. Selv om det kan bli litt vanskelig når han som får meg til å le endelig kommer hjem fra jobb igjen, og jeg sikkert ler mer enn jeg klarer å lese. Men jeg tror det skal gå.

Hvis jeg ikke blogger i morgen (eller etterpå, da, det er langt på natt): GOD JUL! Eller bare JUL, som jeg pleide å si til pappa – det var liksom litt begrenset hvor god den kunne bli, der han lå og var syk.

Ikke glem at dagen innerst inne bare er en torsdag, og at this too shall pass ❤️ Ta vare!

 

Det er bare en torsdag

Jeg skrev dette innlegget til alle de som ikke har en så god jul i 2011. Her om dagen fikk jeg en melding fra en som har det som en av sine juletradisjoner; å ta frem dette innlegget og lese det år etter år, jul etter jul. Det gjorde meg både varm og vemodig. For vi kan ønske hverandre god jul så mye vi bare vil; for noen blir den ikke noe bedre av den grunn. For noen bare er den der. For andre er den ganske kjip, og jo høyere alle rundt oss roper om det motsatte, om at NÅ SKAL VI KOSE OSS, DET ER JUL – jo kjipere blir den.

Jeg var en ivrig NÅ SKAL VI KOSE OSS-forkjemper selv en gang i tiden. Da jeg var liten var min forestilling av jul at den var like glad, hellig og jorden like deilig som sangene insisterer på. Og herregud, det var den også. Misforstå meg rett. Jeg har hatt så mange gode juler, at tanken på at høytiden for noen kan være vanskelig, ikke engang streifet mitt lille hode. Jeg er glad for det, takknemlig til beinet.

Men når barndommen glir over i virkelighet skjer det noe på veien. Tidligere julaftener kunne jeg bli ekstra sår og sint hvis noe truet julegleden. Ikke I DAG, det er julaften! Ikke ødelegg julaften. Ingen må si eller gjøre noe som kan forstyrre den deilige jorden min.

Så, for noen år siden, forstod jeg endelig at julaften tross alt bare er en dag, det også. Vi kan pynte den med så mye glitter, lys og tidvis påtvunget glede vi bare vil – men når vi fjerner alt av tradisjoner og ritualer, alt vi har funnet på for å styrke den kollektive kosen? Når vi fjerner alt det, sitter vi igjen med en helt vanlig torsdag.

Den siste julen i barndomshjemmet mitt var uforglemmelig, på den (nest) verst tenkelige måten. Nest, fordi det kunne – tross alt – ha gått enda verre. Men det var nok til at julaften i min verden mistet sin status som noe uangripelig, en dag som var opphøyd i annen. Den falt ned og havnet på linje med de 364 andre i året. En helt vanlig dag som kommer og går, som bare passerer. En dag som kan inneholde like mye glede og sorg som en hvilken som helst annen dag. Og det er helt greit, det også. At den har mistet den barnlige magien sin. At den bare er som den er. Alt må ikke være så jævla koselig, selv om det er jul.

For livet skjer, og tar ikke hensyn til hvilken måned vi befinner oss i, om treet er grønt og glitrende, eller om vi har vaska gulvet. Det presset mange kjenner på, om å ha det så bra, være så lykkelige, gjør oss bare mer ulykkelig. At pappa ble hentet med blålys den julaften for noen år siden var ikke noe verre enn om det hadde skjedd en onsdag i april. Det kjentes bare sånn ut, fordi tradisjonene og forventningene har lagt opp til det. «Jeg er så glad hver julekveld», «deilig er jorden» og «glade jul», en akuttinnleggelse på sykehus passer liksom ikke inn i julesangene våre. Tragediene passer ikke inn i julefortellingen.

Men i den virkelige verden må vi gi dem plass, selv om det gjør at vi ikke er så himla glade hver julekveld.

Jeg har ikke blitt Grinchen, jeg har ikke det. Jeg elsker fortsatt desember, og nyter førjulstiden. Og jeg gleder meg til feiringen med den lille familien min på en torsdag. Jeg vil bare at julen skal få litt flere nyanser, og at presset om å kose seg så innmari kan dempes litt. At det er greit å føle både glede og fortvilelse – eller ingenting i det hele tatt – også på denne tiden av året, uten at det skal føre til at andre ser på deg som en som ødelegger jula. En som ødelegger for de andre.

Det som ødelegger jula er påtatthet, stresset med at alt må være perfekt, falske forestillinger om lykkelige familier. Det som ødelegger jula er når vi lukker døra for det som er vanskelig, og de som sliter må sitte med det alene og smile etter beste evne – fordi det er det man skal når det er jul. Det som ødelegger jula er beskjeden om at «du kan jo ikke sitte alene på julaften!», når det for mange kanskje er et valg og et ønske. Til og med et behov. Det som ødelegger jula er alle reglene og budskapene om hvordan det bør være, i stedet for å nøye seg med hvordan det faktisk er.

Det er hva det er, og vi må la det være akkurat sånn. Sånn som det er. Om julen er god, vond, ensom, oppskrytt, magisk – det er helt greit, alt sammen. Føl det du føler, uansett hvor i følelsesspekteret du befinner deg. Det er tillatt, også den tjuefjerde dagen i desember. Jeg unner alle den beste julen de kan få, uansett om det er i en lykkelig familie eller alene foran en TV. Om du lar julen passere i det stille, eller tar det helt ut.

Ikke alle har en jul med ‘god’ foran. Julen har plass til dem også.

 

Gressenke

Han har dratt på jobb og jeg er alene igjen. Kjøpte meg et puslespill i helga for å ha noe annet enn en skjerm å underholde meg med. Det var veldig stas den første timen – helt til alle de unike brikkene hadde falt på plass, og jeg bare sitter igjen med grønne. Helt føkkings like og umulig å plassere. Men jeg gir ikke opp enda, pandemien skal vare en god stund til, og alle timene må fylles med noe.

Jeg faller litt ut og inn av denne bloggverden, men det er ikke stort å oppdatere dere på uansett, sånn i det daglige. Jeg har en leilighet i Moss i en måneds tid til, før jeg gir fra meg nøklene og tar farvel med byen på ordentlig. Det er én eller to turer med bil til over fjorden, og så er det helt tomt i det jeg pleide å kalle hjem. Det er allerede tomt i alle rom, unntatt i bodene. Ekko når jeg kommer inn. Nakent på alle vegger. Det nye badet mitt lukter nytt og upersonlig igjen, nå når tingene mine er borte. Helt merkelig.

Venninna mi har også forlatt byen, og jeg besøkte det nye huset (!) deres her om dagen. Jeg parkerte bilen i oppkjørselen, ved siden av hennes, steg ut og ble stående forvirret å blunke et par sekunder – følte meg så voksen utad og så innmari liten på innsiden. Voksenbil 1 stod ved siden av voksenbil 2 der i gården, og jeg får det liksom ikke til å stemme at det er vi som sitter bak rattet. Vi er jo ikke voksne?

Planene frem til jul er ikke så mange; jeg jobber ut denne uka, og så er det ferie! Da kanskje jeg rekker å lese ut nok bøker til at 2020-bunken bikker tjue. Ellers skal jeg treffe et par venninner over noen vinglass (på minst en meter avstand, ikke glem den i jula!), og så bærer det hjem til Fredrikstad og mamma. Jeg holdt på å skrive «til det som er igjen av støvet*», men det hørtes jo helt forferdelig ut? Haha. Støv og stjernestøv, da. De kommer alltid til å være støvet 🖤

Hva er dine planer for juleferien?

*det jeg pleide å kalle mamma og pappa

 

Boktips: Nora eller brenn Oslo brenn

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal rekke å lese tjue bøker før 2021, som er målet mitt i Goodreads-appen. Jeg har lest søtten, og holder på med Adventssjernen av Simon Stranger (sponset bok det også) pluss en tynn bok jeg kjøpte for flere år siden. Det kan hende jeg rekker å komme meg opp til nitten bøker i løpet av dette året, men den siste? Vi begynte på en lydbok sammen (min aller første, faktisk) da vi kjørte til og fra hytta for noen helger siden, men jeg får liksom ikke hørt ferdig den før jul. Uten han som får meg til å le. Jaja, spenning i hverdagen – og nå også i deres. Klarer hun det, klarer hun ikke?

Her er hvert fall et boktips; Nora eller brenn Oslo brenn.

Boken handler om svenske Johanna, som kjemper sin indre kamp både mot en sykelig sjalusi og en smertefull livmor. Hun er kjæreste med Emil, som er dansk og har en ekskjæreste; Nora, som er norsk. Johanna blir så opptatt av å stalke Nora i sosiale medier at det mer eller mindre tar over livet hennes. Boken er morsom, lettlest og beskriver godt hva det gjør med en – det å finne ut at han du elsker pleide å elske en som var alt annet enn det du er. Hvordan kan han da elske deg?

Anbefales!

 

Hyttetur

Jeg tror dette var det lille jeg fikk av hvit jul i år, hytteturen forrige helg. Jeg ble oppriktig glad av å se snø igjen, det føles ut som en evighet siden sist. Og det var så deilig å stå på ski! Jeg tror det er en grunn til at ordet rimer på ‘terapi’.

Hytta vi lånte var av det primitive slaget; uten strøm, uten vann, med flammer som eneste kilde til lys og varme. Så koselig! Vi spilte brettspill, drakk rødvin og kakao med Mintu oppi. Hvis dere (som er over 20 år) ikke har prøvd den kombinasjonen enda må dere føre det opp på to do-lista deres. Det smaker som After Eight-sjokoladen, SÅ godt! Vi ble også sittende og drømme om å dra på språkreise når verden er frisk igjen. Jeg har så lyst til å lære meg spansk, og er i gang med Duolingo-appen – men det er grenser for hvor flytende det blir når jeg bare lærer meg ett ord her og ett ord der. Da jeg besøkte venninna mi med en spansktalende mann her om dagen var alt jeg klarte å si «mi maleta», «leche» og «por favor», liksom. Enda jeg verken skulle ha bagasjen min, melk eller hadde en grunn til å si «vær så snill».

Har noen av dere vært på språkreise før? Få høre!