Aldri alene

Dag to i vakre Split. Jeg liker byen. Aldri noen som maser på meg når jeg vandrer rundt alene, jeg føler meg trygg, folk er så snille – jeg tok en taxi for å unngå gnagsår under foten da jeg skulle hjem fra en lang tur i stad, og han bare «next time; take an uber, it’s much cheaper». Taxien kostet 40 kuna, altså 45 norske cirka. Taxisjåfør! Tipser meg om Uber! Disse menneskene <3

Jeg rundet Park Suma Marja i dag. Parken ligger like ved der jeg bor, og var så behagelig. Høye trær, kort mellom hvert sted du kan stoppe og ta et bad, vakker utsikt ut mot havet. Jeg svingte av ved Kasjuni-stranden; den var veldig fin, men hei – så dyrt. 150 kroner for en solseng – nærmere gamlebyen koster det 100 for en hel dag + parasoll. Jeg tok hvert fall et bad der, en matbit, og fant altså den taxien som heller ville anbefale uber.

Resten av dagen lå jeg i solseng til 100 kr, badet, leste, hørte på podcast. Når det nærmet seg kveld fant jeg Fife – en billig restaurant nede ved turistområdet. Der koster ølen 18 kuna, andre steder koster den 26. Bare nevner det. Jeg spiste, tok noen øl, og etter solnedgang ble stedet stappfullt – så fullt at mitt tomannsbord måtte fylles opp med en til. Det var så rart, jeg satt akkurat da og skrev med venninna mi, om at jeg egentlig kjeder meg litt alene denne gangen (mer om det senere). Fem minutter senere sender universet meg en fyr fra Nederland – som også er her alene – og som servitørene plasserte sammen med meg, fordi alle bordene var fulle. Det var så trivelig! Vi fant tonen vi også, snakket om Kroatia, om Split, om KLM og reising. Jeg tipset han om Eat with, han tipset meg om en restaurant han hadde vært på. Og så gikk vi hvert til vårt etter et par timer, og kommer mest sannsynlig aldri til å se hverandre igjen. Allikevel deler vi disse minnene fra en middag en sen kveld i Split, helt tilfeldig.

Er det ikke magisk? Jeg tar tilbake det med at jeg kjeder meg litt alene. Det er jo da ting skjer, om du bare er åpen for det.

 

Eat with

Hun jeg bor hos banket forsiktig på døra mi akkurat da jeg hadde lagt fra meg telefonen i går kveld, og da jeg åpnet stod hun så fint pyntet og lurte på om jeg ville bli med på den der middagen. Jeg nølte litt, unnskyldte utseendet mitt med at jeg var trøtt, før jeg aksepterte tilbudet – jeg blir med, men bare for en liten stund.

Jeg kastet på meg litt sminke, og gikk ut til de andre. Det var tre amerikanere som satt der, og jeg stusset litt på hvorfor jeg ikke hadde hørt dem fra rommet, amerikanere skal jo være masete? Jeg hilste og satt meg ned og fordommene mine mot utadvendte amerikanerne døde med den stillheten som fulgte. Herregud, de er jo like introverte som meg, tenkte jeg og visste ikke helt hvor jeg skulle se. Stillhet stresser meg når det ikke er jeg selv som produserer den, ironisk nok.

Det var ikke Airbnb experience jeg fikk være med på, som jeg trodde, det var Eat with – et konsept jeg aldri hadde hørt om før. Det går ut på å få en autentisk kulinarisk opplevelse hos de lokale, mot betaling så klart. Så genialt! Jeg skal definitivt prøve det selv en gang.

Vi fikk servert suppe før middagen, det er vanlig i Kroatia, fortalte Alberta – hun jeg leier hos. Og en hjemmelaget likør, litt som den bestefar lager – bare mye sterkere i smaken. Den var god, men jeg klarte ikke å svelge den unna uten å skjære grimaser. Hun serverte vin, og vi ble sittende og småprate mens hun stelte i stand neste rett. Jo flere glass, jo lettere fløt samtalen og det var så hyggelig! Jeg, amerikanerne og kroateren.

De spurte meg hvordan nordmenn ser på amerikanere litt utover kvelden, «Do you really wanna know?» smilte jeg før jeg svarte på vegne av oss alle; la ut om amerikanere som tror Norge er hovedstaden i Sverige, om de som tror vi har isbjørn i gatene, og hvor pratsomme og ekstroverte vi ser på dem som. Og de stereotypiske frasene som «Oh my goood, that’s amaaazing!». Jeg la til at de tre endret synet mitt på amerikanere til det bedre, de var så… normale? Haha. Og så morsomme og hyggelige, og vi fant den berømte tonen, alle fire.

Jeg «blir en liten stund» ble til seks timer. Vi satt og hygget oss fra syv til ett, Alberta sa at jeg var sjefen, at jeg kunne bestemme når kvelden skulle ta slutt, jeg som hadde vært våken siden klokka fire om natten, hun trodde (og håpet?) kanskje at jeg ville kaste håndkleet ganske kjapt. En vanlig Eat with-kveld varer sånn i tre timer. Lite visste hun om at jeg har lakenskrekk og når jeg først har fått i meg et par glass vin, kan jeg bli sittende til daggry.

Kvelder som i går er det som gjør at jeg elsker å reise alene.

 

Split

Med det været jeg forlot i Norge i dag, tjuetusen lynnedslag bare på Østlandet, var det ekstra deilig å komme ut av flyet i Split og kjenne varmen slå mot ansiktet. Og klokken var bare elleve, så jeg hadde nesten hele dagen foran meg.

Det gikk som en lek å komme seg fra flyplassen, 30 kuna (ca 40 NOK) for en skyttelbuss som stod og ventet like utenfor inngangen. Turen til byen tok cirka en halvtime, og fra busstasjonen var det cirka tjue å gå til mitt nye, midlertidige hjem. Jeg bor på et rom leid via Airbnb, utleier bor i samme hus – det er første gang jeg prøver den varianten. Litt forvirrende, for å være ærlig, for jeg tenker at det er Couchsurfing – at jeg må bidra, gi noe tilbake som takk for tak over hodet, men denne gangen har jeg jo betalt. Så jeg prøver å skjerpe meg, og drepe den dårlige samvittigheten for at hun stod og vasket rommet mitt da jeg kom.

Huset er så kult, i gammel kroatisk stil! Og det ligger perfekt til; ti minutter å gå til byen, ti minutter å gå til stranda. Det var stort sett det jeg brukte resten av denne dagen på; vandre rotløs rundt, ta en øl, spise, gå litt til, få litt panikk fordi det tordnet like bak fjellet, og så bli letta for at været snudde og forsvant. Jeg fikk til og med tatt et bad før jeg kjente at… Jeg har vært våken siden klokken fire i natt. Jeg ble egentlige bedt på middag sammen med noen andre som hadde booket «Airbnb experience» her i huset, men jeg kjenner at søvn frister mer. Så nå venter jeg egentlig bare på at tiden skal gå litt til, sånn at jeg kan legge meg.

Dagens tips; gå til Teraca Vidilica – der finner du nydelig utsikt over byen! Og gå langs kysten ved Zvoncac og Jezinac – der kan du ta et ettermiddagsbad, eller bare nyte de siste timene med sol.

 

Ferie!

Bilde fra Malta, 2013

God kveld! Jeg har ferie! Herregud, så deilig det skal bli. I morgen (altfor) tidlig drar jeg til Kroatia og Split og denne gangen reiser jeg bare med håndbagasje.

Jeg har lært av KLM at det er mest miljøvennlig å reise lett, med minst mulig kilo på slep, så i kveld har jeg skrellet innholdet ned til et minimum. Det var litt utfordrende, alt veier jo (spesielt kameraet mitt, mursteinen sjæl), men jeg troor jeg er innenfor grensa på 10 kg, bagasjevekta mi her hjemme sier hvert fall det.

Gleder meg til å ta dere med på tur igjen! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud) – der legger jeg ut tips underveis (aldri de samme tingene, altså, det finnes seriøst ikke noe mer irriterende enn å følge folk i sosiale medier som publiserer nøyaktig det samme innholdet i begge kanaler).

Skrives fra det o’ store utland!

 

Oppdrag utført

Hvor ER du Fleksnes? Når jeg trenger noen til å si at «dett var dett», for jeg skjønner det liksom ikke selv, at det er over allerede. Bryllupene. Ordet ser helt skrudd ut i flertall, som om det egentlig ikke finnes. De kan liksom ikke slås sammen til ett felles ord, årets to bryllup. De var så unike, så magiske begge to, de fortjener hvert sitt.

På lørdag blandet hvert fall nok et pikenavn seg med hans, en av mine beste venninner gjennom atten år (!) gikk fra frøken til fru, og hele dagen var et eventyr. Fra fergeturen tidlig om morgenen, fra Hankø og over til fastlandet, til timene hos frisøren, kjøreturen i den gamle Amazon’en gjennom gamlebyen i solskinnet på vei til kirken, vielsen, fotograferingen, festen til langt på natt, kan vi gjøre det igjen? Pliiis? Med samme mann, altså, det går bra. Det blir så styrete ellers.

Så. Mitt tredje og siste forloveroppdrag er utført, tenk det. Det føles nesten litt tomt. Å ikke kunne smykke meg med den tittelen lenger. Men jeg har jo vekslet den inn i uforglemmelige minner i stedet. Og det? Det er en enda bedre valuta.

 

Bedrager, bedrager

I går vred jeg meg rundt i den nye sofaen min (dere skal snart få se, må bare få tatt bilder), ropte «SKRIV, Marie, vær så snill og SKRIIIV» til høyt meg selv, fullstendig bundet av skrivesperre og selvkritikk. Ikke bra nok, ikke bra nok, ikke bra nok.

Skrev meg til slutt frem til siste punktum og sendte av gårde teksten til redaktøren, men ikke uten å begynne e-posten med at jeg ikke var fornøyd. Jeg husker ikke engang om jeg skrev «Hei!» først, eller om jeg bare gikk rett på «ikke fornøyd». Liksom for å styre forventningene hennes ned til det laveste før hun åpnet dokumentet.

Fader, Marie, nå skuffer du, sier jeg til meg selv etter at saken er sendt over, og jeg nikker enig. Nå skuffer jeg.

Skuffer ikke. Oppdragsgiver er fornøyd, som de alltid er. Og jeg blir overrasket, som jeg alltid blir. Uten at jeg forstår hvor det overraskelsesmomentet egentlig ligger, for de har vært fornøyd hver. eneste. gang. i alle de sju årene jeg har skrevet for dem. Og de er ikke sparsommelige på skryten heller, godordene når bare ikke gjennom det selvkritiske filteret mitt. Jeg leser hva de skriver, men tar det ikke til meg, ikke helt. Lar bare ordene bli liggende der i innboksen. Og så begynner jeg på null neste gang jeg får et oppdrag, jobber iherdig med å bevise at jeg kan skrive, redd for å bli avslørt som en som ikke kan, og bedragersyndromet mitt lever i beste velgående.

Det er en forbannelse og en velsignelse, det der syndromet. Det er slitsomt å aldri ha troen på meg selv, men samtidig er det den mistroen som gjør at jeg hele tiden skjerper meg, spisser blyanten og legger sjela mi i å levere. For jeg må jo opprettholde den illusjonen de har om at jeg kan skrive, tenker jeg. Mens jeg skriver. Jeg kan jo skrive, herregud. Dette er tekst – jeg skriver! Fornøyd!

(Minn meg på det neste gang jeg skal skrive)

 

Å reise – eller å ikke reise

God kveld, superhær! Stikker bare innom for å poste et innlegg jeg egentlig skrev i januar, da debatten raste, men som jeg glemte helt bort. Helt til jeg kom på det nå igjen, nå som Dubai-ferien til en annen blogger fikk TV-tid gjennom Bloggerne. Så – her er de, tankene mine om saken:

Jeg fulgte den debatten med argusøyne, den der om Dubai og bloggerne som ble sendt dit for å promotere destinasjonen på vegne av Visit Dubai og et flyselskap. Jeg som er KLM-ambassadør, og får sponset flyreiser for å vise frem de hjørnene av verden som de flyr til, fikk jo noe å tenke på selv.

Jeg personlig kunne aldri ha sagt ja til å dra til Dubai på den måten, det har vært standpunktet mitt siden lenge før den debatten rullet opp.

Men jeg er ikke helt uskyldig jeg heller.

Jeg har vært i Kazakhstan, for eksempel. KLM sponset meg med flybilletter til Almaty i 2016. Jeg reiste dit uviten, men lærte underveis at pressefriheten i liten grad blir respektert i landet. Menneskerettigheter står ikke så veldig sterkt de heller, har jeg lest i ettertid, selv om det har blitt bedre siden sovjettiden.

Forholdene i Kazakhstan er på langt nær så ille som i Dubai, bare så det er sagt, men jeg ble sittende tankefull da #dubaigate begynte å trende i sosiale medier allikevel. For jeg har mest sannsynlig promotert et land som sikkert ikke får full pott hos Amnesty, det heller.

Bare for å si det óg; KLM ber meg aldri om å reise verken hit eller dit, det er jeg selv som velger ut destinasjonene, og hva jeg skriver om hvert land jeg besøker er helt opp til meg. De legger seg aldri oppi innholdet – samarbeidet går bare ut på at jeg får reise, og på den måten fortelle om hvilke steder i verden KLM flyr til.

Jeg kommer aldri til å reise til Dubai, men jeg kommer helt sikkert til å besøke land som ikke har alt på stell i fremtiden også. Det gjør hundretusenvis av oss hvert eneste år. Og noen av mine turer kommer til å være sponset.

Sånn som Cuba. Thailand. Og Kazakhstan, som jeg fremdeles ser tilbake på som et av de vakreste landene jeg har satt mine bein i, med en natur som gjør at du mister pusten, og med mennesker som setter varige spor i hjertet.

Det er de møtene og de opplevelsene jeg reiser for, og jeg deler det på en blogg for å inspirere andre til å gjøre det samme; være nysgjerrig, oppleve verden, bli kjent med andre kulturer, utfordre seg selv, lære og lære bort. Det er lite som åpner opp sinnet, får hjertet til å slå fortere og øynene til å glitre mer enn det å krysse landegrenser, oppsøke andre kulturer.

Men jeg er enig i at de ikke skal lukkes, øynene altså, for det som ikke er så positivt ved et land. Hvert fall når du reiser på sponset tur, og når ut til mange mennesker som kanskje får lyst til å følge i fotsporene dine. Sånn som Dubai-gjengen. Sånn som meg. Vi har et ekstra ansvar.

Jeg viser gjerne frem et land jeg har falt pladask for, men jeg gjør det uten å prøve å dekke over de negative sidene ved det samme landet, eller slette kritiske kommentarer som påpeker det. Alle land har skyggesider, noen flere enn andre, og for å bli klar over dem er det vel bare fint at noen sier fra? Så kan man heller revurdere om man skal reise dit igjen, når man nå vet. Jeg setter hvert fall pris på å bli opplyst om forhold jeg ikke er klar over i de landene jeg reiser til, og premisset mitt for å fronte et flyselskap er at jeg får være ærlig om hva jeg opplever, lærer og tenker om de stedene jeg drar til. På godt og vondt.

Jeg tenker at det viktigste er at vi kan ta bevisste valg når vi velger våre destinasjoner – enten vi er bloggere eller privatpersoner. Så formålet med innlegget mitt var egentlig bare å tipse dere om FN-sambandets oversikt over land i verden. Her kan du lese om politikk, menneskerettigheter og se statistikk på for eksempel korrupsjon og barneekteskap. Jeg fant også en oversikt over pressefrihet i verden, med tall fra 2018: HER. Den er utarbeidet av Reporters without borders.

Så får det være opp til hver enkelt av oss om vi velger å skaffe oss den kunnskapen, eller ikke, og hvordan den kunnskapen eventuelt påvirker oss når vi skal ut og reise neste gang. Uansett om du betaler for den selv, eller får den sponset.

 

Mellom linjene

Det var en fin morgen, det. Det å bli vekket av et farvel, strekke seg etter mobilen for å sjekke klokka og bli lys våken før den har blitt seks fordi soloppgangen utenfor var så himla nydelig, og fordi på telefonen ventet en e-post om at jeg får Penger igjen på skatten. Med stor P. Flere tusen jeg ikke hadde regnet med, det dekker både den nye sofaen min og den andre greia jeg skal fortelle hele verden om litt senere. Jeg vet det økonomisk sett ikke lønner seg å spare ved å betale for mye i skatt hvert eneste år, men jeg vil ikke endre på det. Litt fordi jeg ikke skjønner hvordan. Mest fordi jeg elsker den følelsen jeg får når jeg, etter å ha ventet nervøst en hel sommer, oppdager at staten skylder meg penger – i år igjen. Geriljalønning!

Såå, hva driver jeg med om dagen, egentlig, mellom linjene jeg ikke lenger skriver? Det er stort sett bare jobb, og prøve å holde balansen mellom alt som skjer på en gang. Deadline, bryllup, møter, mailer, storøvelse og alle ferieukene jeg må svi av før 2019 er forbi. Det er bare gøy, men det krever litt av kalenderen min for å få plass til alt sammen. Og litt av meg, for å ikke drukne i den samme kalenderen.

2020. DA skal jeg skjerpe meg. Si litt mindre ja, litt mer nei eller vi får se, og la dagene stå tomme og heller komme og gå litt mer tilfeldig. Planer er gøy, men jeg trenger mer plass til spontanitet og ingenting. Fantastiske ingenting.

 

Hvor ble du av

Hjertet mitt hoppet over ett slag, men landet igjen så fort det skjønte at det ikke var deg allikevel.

Hvis det hadde vært det, og du hadde sett meg også, hadde vi hilst da? Sagt hei og takk for sist, det var lenge siden, hvordan går det, eller kanskje ikke, men kunne vi hvert fall ha smilt til hverandre? Som en stille, gjensidig anerkjennelse av hverandres eksistens, en lavmælt hyllest til vår felles historie, selv om vi har sluttet å skrive på den. Et siste vennlig blikk som kunne tatt rollen som et punktum, jeg kunne i grunn ha trengt et. Du tok deg aldri bryet med å sette punktum i historien vår, du. I stedet sitter jeg igjen med et forvirrende komma, eller kanskje mer et spørsmålstegn.

Fortsatt.

Jeg vet ikke når eller hvorfor du bestemte deg for å kaste fra deg pennen og la historien stå igjen uten en avslutning, og du vet ikke at det fortsatt gjør litt vondt, det å bli skjøvet ut av et liv jeg trodde jeg hadde en plass i, et lite hjørne, hvert fall – helt uten forklaring, uten en sluttreplikk. Som om vennskapet vårt aldri fant sted i det hele tatt. Så mange år. Hadde jeg visst at det var siste gang jeg så deg den morgenen, hadde jeg kanskje sagt noe annet, noe mer.

Visste du at det var siste gang du så meg, hadde du bestemt deg allerede da?

Det er greit at mennesker kommer og går, det er livet, men jeg liker ikke når de gjør det uten å gi beskjed. Uten å forklare. Uten en avslutning. Jeg liker enda mindre at du viste deg å være en sånn en. Jeg liker det skikkelig dårlig. Du var jo ikke sånn, du. Var du?

Jeg smugtitter fortatt på livet ditt gjennom en liten gløtt i gardinene. Et bilde på Instagram i ny og ne, en status på Facebook med offentlig synlighet sånn at sånne som meg også kan følge med fra avstand, sånne du en dag bare bestemte deg for å fjerne som venn – helt ut av det blå. En enkel handling på Internett, en simpel knapp, «Fjern som venn», men herregud som det svir i det virkelige liv.

Smugtitter du også, tenker du noen gang i min retning, eller betydde jeg faktisk så lite som du fikk meg til å føle at jeg gjorde?

Fjernet med et lite tastetrykk, som om jeg var en e-post fylt med spam.

Kunne ha spurt deg, jeg kunne sikkert det. Hva skjedde, hvorfor, hvordan, men jeg er for stolt, for sta. Jeg vil ikke mase på mennesker som har tatt et aktivt valg om å fjerne meg fra livet sitt, jeg er for stolt, sier jeg. Trenger ikke bruke tid på å vinne mennesker tilbake, hadde de ønsket å være i livet mitt hadde de blitt der, tenker jeg, og hadde jeg villet bli i livet ditt hadde jeg kanskje prøvd å komme meg inn igjen, kom jeg på nå. Men stoltheten er større enn viljen. Jeg er skadeskutt, og tenker at sorgen over et tapt vennskap er å foretrekke, fremfor risikoen for å bli avvist på ny.

Var det på eget initiativ, eller tvang hun deg?

Det spiller ingen rolle, egentlig. Du har fjernet meg fra livet ditt, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Historien vår hadde fortjent et punktum. Du skulle ha satt punktum.

Punktum.

 

Kampfly

Hey fra Ørland! Jeg er ute på oppdrag for Forsvaret, skal skrive en sak om Heimevernet og Norges nye kampfly, F-35, som jeg fikk prøvesitte i 2012 (derav bildet). For noen beist. Jess… Lar det bli med det, jeg er alltid redd for å svi av kruttet når jeg skriver – skriver jeg mer om det på bloggen, forsvinner bokstavene helt ut av kroppen min, og da er det ingen igjen til artikkelen. Hodet mitt fungerer visst sånn, riktige ord og beskrivelser kan bare skapes once in a lifetime.

Uansett; jeg drar hjem igjen i kveld, TIL DEN NYE SOFAEN MIN! Den kom i går, jeg rakk akkurat å skru den sammen før jeg måtte dra. Den er så silkemyk at jeg føler jeg legger meg ned i en varm omfavnelse hver gang. Gleder meg til å vise dere!

(Og si fra hvis du vil kjøpe en blå velour-sofa, selger den til halv pris – 3000,-)