Verdens beste Springboks

Tenk at vi tilfeldigvis skulle være i Sør-Afrika under verdensmesterskapet i rugby, hvor nettopp Sør-Afrika – Springboks – på hengende håret kom seg til finalen. En sport som betyr SÅ mye for så mange her, og som samler landet på tvers av alle ulikheter, mer enn noe annet.

Vi ble invitert med på «watch party» hos Jack (det har visst et eget navn når man samles hjemme hos noen til braai (grillings) og rugbykamp her nede), i huset til foreldrene hans som også er i Pinelands.

Helt merkelig å gå inn dørene der også, hadde glemt at jeg også var DER for 11 år siden! Bildebevis øverst:

Det nederste tok jeg sist lørdag, bare fordi biljardbordet var det eneste jeg husket fra huset, haha. Pluss klokka:

De fyrte opp grillen da vi kom, og begynte å gjøre klar kveldens shotter kalt Springbokkies (amarula, det øverste laget, ligner fargen på dyret springbok). Grønnfargen fordi det er fargen på lagets drakter, åpenbart. Overraskende god shot, det grønne er mint av noe slag.

De gule var appelsinjuice og de i «gull» var kun hvis vi vant – god gammeldags Fireball :’) De grønne måtte vi shotte hver gang det ble straffespark.

Etter hvert kom også resten av gjengen; de samme folka vi så semifinalen sammen med. Så nå føler jeg vi faktisk HAR en hel gjeng her nede. Vi pratet, spilte biljard, grillet og så var det endelig klart for kamp.

Det var rent høytidelig å stå der med hånden på hjertet og høre den sør-afrikanske nasjonalsangen mens de sang rundt oss i stua. De møtte New Zealand (The All Blacks) i finalen, som har en krigsdans de tar før hver kamp; haka. Den er faktisk verdt å søke opp på YouTube, haha. Spesielt gøy å se den i denne settingen!

Kampen ble altfor spennende denne gangen også, men Springboks slo til slutt NZ 12-11 og ble verdensmestre for fjerde gang! Og også den første nasjonen som har vunnet VM fire ganger. SÅ gøy!

Skal ikke juge og si at jeg ikke er litt nysgjerrig på hvordan stemningen var ute i byen den kvelden, det må jo ha eksplodert, men åh så glad jeg er for at vi fikk oppleve dette den sør-afrikanske måten, sammen med sør-afrikanske venner. Once in a lifetime!

 

Kirstenbosch

Jeg fortsetter å drasse han med meg i mine egne fotspor her nede, på lørdag dro vi til den botaniske hagen! Den er så stor og fin, vi kom kanskje ikke i blomstringens storhetstid, men det var farger og fint stort sett overalt allikevel.

Vi så til og med ugler! Det har jeg aldri sett før, hvert fall ikke i det fri. Det satt en og sov i ett tre, moren i et annet og våket over buskene hvor redet deres lå med store, fluffy pelsballer av noen ugleunger. Så søte!

Vi vandret rundt i en times tid, før vi slo oss ned på en av kafeene og spiste lunsj. Etterpå var planen å få tak i en Uber som kunne kjøre oss til polet i Pinelands – en halvtime å gå fra der Don (og vi) bor. Der skulle vi kjøpe øl til kveldens VM-finale, og så rusle hjem – for vi tvilte på at de hadde wifi i butikken sånn at vi kunne finne en sjåfør.

Men så hadde de ikke wifi i Kirstenbosch heller, så da stod vi der og klødde oss i skjegget (hans) og lurte på hvordan vi skulle komme oss noen vei. Heldigvis oppdaget vi en parkeringsvakt og noen parkerte taxier som han kunne henvise oss til. Vi satt oss inn i bilen til en eldre herremann som verken hadde mobiltelefon med kart eller var helt sikker på hvor vi skulle, men han visste hvert fall hvor Pinelands var så han kjørte så i lende.

I ettertid er jeg så glad for at vi ikke fant internett, sjåføren var verdens fineste fyr. Etter hvert som vi nærmet oss butikken vi håpet å ende opp i kjente han seg igjen, han hadde jobbet med levering i området da han var 20 – nå var han 79 og kjørte fortsatt rundt, som han sa. Han fikk oss trygt frem, og lurte på om det var vår endelige destinasjon, eller om vi skulle videre. Vi fortalte greia, at vi bodde nedi høgget et sted, og da tilbød han seg å stå utenfor og vente på oss mens vi handlet. For bare 200 ZAR (litt over en norsk hundrings), inkludert kjøreturen fra hagen!

Det takket vi naturligvis ja til, så han parkerte og vi smatt inn og kjøpte en sixpack, da vi var ferdig stod han ved inngangen med hendene på ryggen, smilte og bare «that was fast» og viste oss til bilen igjen. Vi småpratet videre, spurte om han også skulle se finalen på kvelden, «if I’m awake», sa han og lo og så fant vi sammen frem til riktig adresse litt nedi gaten. Der fortet han seg ut av bilen sånn at han kunne åpne døra for meg (<3), før han ga oss kortet sitt (det viste at han het David) og ba oss ta kontakt når som helst hvis vi trengte skyss – bare ikke denne dagen, for vi var hans siste kunder og nå skulle han hjem for å hvile og så lo han hjertelig og vi betalte, tipset godt, takket så mye og tok farvel.

Åh, sånne menneskemøter. Jeg er veldig glad i Uber, men det skjærer litt i sjela å vite at det stjeler arbeid fra sånne som David. Hele mannen ga meg en sånn varm og god følelse, minnet meg bittelitt om Juan fra Guam.

Takk for turen og servicen, David!

 

Table Mountain

Skyene leverte, hundre prosent. De var simpelthen ikke der. Så på torsdag tok vi en Uber til Platteklip Gorge, ett av utgangspunktene man kan starte ved for å gå opp fjellet. Jeg troor det var samme sted jeg gikk opp i 2012, bare at jeg da gikk hele veien til fots fra Cable car-området i tillegg. Et lite stykke asfalt, hvor en vakt advarte meg mot å fortsette opp alene – men 22 år og verdensmester, vet dere, så jeg druset bare på i jakten på mestringsfølelse.

Denne gangen var vi to, og det eneste vakten sa var «don’t get lost» og jeg smilte og spratt opp stien der som en overivrig gaselle. I nøyaktig 100 meter, kanskje, før jeg holdt på å stryke med av pust og pes. Hadde fullstendig glemt (fortrengt) hvor hardt det var å komme seg opp på dette bordet av et fjell!

Gasellen i meg ble forvandlet til et nesehorn av et slag, og vi fortsatte litt roligere – opp, opp, opp. Det kalles ikke «djevelsens trapper» uten grunn.

Underveis måtte jeg naturligvis prøve å gjenskape bildet jeg tok sist, jeg fant ikke nøyaktig det samme stedet – men nesten:

Og så tok jeg et nytt bilde jeg skal gjenskape om 11 år (neidajoda):

Og så, etter 1,5 time, nådde vi toppen 😍

Det er så fascinerende hvor stille det er der oppe. Ingen lyder, annet enn en og annen gresshoppe. Ingen fugler, ingenting. Sist gang hadde jeg hele fjellet for meg selv, møtte ingen verken på veien opp eller oppe på bordet, denne gangen var det mennesker både her og der – men ikke så folksomt at det ble plagsomt.

Vi ruslet oss en tur på toppen, og jeg måtte (tvinge han til å) gjenskape dét bildet også:

De hadde heldigvis en restaurant der oppe, som enten ikke var der eller som jeg ikke la merke til sist, så vi kunne kjøpe mer vann og ta oss en iskald øl i sola. Etter det tok vi cable car ned igjen.

Bilde tatt fra Robben Island

Jeg ELSKER det fjellet, både å se på det, ta bilde av det, gå på det. Vi var rimelig slitne etterpå, så vi dro hjem for å dusje og skifte før vi dro til stamstedet (Fireman’s Arms) for middag. I tillegg til å være en sportsbar har de veldig god pizza der!

På torsdager har de tydeligvis også quiz, som vi ble med på – mest for å ikke miste bordet. Vi kalte oss «the Sweedes» tilfelle det skulle gå dårlig, og godt var det. Vi lå konstant på sisteplass av 26 lag, og det ble ropt opp etter hver eneste runde (fem totalt), haha. Jeg er SÅ glad vi holdt Norge utenfor det der.

Nå har vi flyttet fra Don i Pinelands og til Camps bay, mer om det senere. Vi må ha middag etter en hel dag ved bassenget. Skrives plutselig!

 

Kajakk og kos

God morgen! Eller, den kan ikke være bedre enn gårsdagens. Da så vår morgen sånn her ut:

Vi har flyttet inn hos Don i Pinelands, og han tipset oss om The Atlantic Outlook, et lite byrå like ved Waterfront som tilbyr kajakkturer (600 ZAR per pers, tilsvarer cirka 350 norske). Så i går stod vi opp halv sju for å være med på morgenturen klokken åtte, sjansen for å se delfiner skulle være størst på den tiden av døgnet. Vi så ingen dyr i det hele tatt, men hadde en helt nydelig morgen i det blå allikevel!

Etter turen (varte i ca to timer) gikk vi for å finne frokost, før planen egentlig var å dra til den botaniske hagen Kirstenbosch. Men så fant vi Grand cafe, en stor og digg plass med sofaer og parasoller i sanden, fin restaurant og utsikt til der vi akkurat hadde padlet, så vi slo oss med der i stedet og ble bare sittende, hehe. De hadde egentlig ikke åpnet enda, men vi fikk sette oss allikevel og bestille noe å spise før åpningstiden. De er så innmari serviceinnstilte her, elsker det!

Når klokka ble fem ruslet vi opp til Oranjezicht City Farm Market, et marked som bare er åpent i helgene + onsdag ettermiddag, og som Vaughn (en av de som var på braai’en) tipset oss om. Gøy sted hvor man kan gå rundt og titte med en øl i hånda.

Og såå gikk vi ned til Grand igjen for middag, før vi tok kvelden.

Det var deilig med en dag i sola og komme seg litt unna Waterfront, som vi har rukket å runde flere ganger allerede, hehe. Ålreit der altså, men mye mennesker og føles litt.. trangt? Så det var digg med en menneskemengdepause!

I dag er planen å gå opp Table Mountain, hvis skyene vil. Det kan være blå himmel så langt øyet ser – men fjellet kan fortsatt ha på seg en duk av skyer. Håper den dropper det i dag!

 

Braai og rugby

Det er noen steder i verden som bare suger deg inn og aldri spytter deg ut igjen, Cape Town er et sånt sted. Jeg ELSKER å være tilbake!

Vi har gjort så mye allerede at jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Fredag fant vi ut at Springboks, det sør-afrikanske rugbylaget, skulle spille semifinale i VM på lørdag. Så vi dro ut på sportspub-befaring og fant frem til Fireman’s arms. Fantastisk hyggelig sted med utrolig god service og stemning! Vi ble sittende der for å se se semien mellom Argentina og New Zealand, og prøve å lære oss sporten. I mitt hode er det 80 minutter med mølje, kun avbrutt av et par spark her og der og jeg ble på ingen måte noe klokere. Men det var gøy! Og jeg fikk endelig smake Savanna igjen, som jeg ikke har drukket siden jeg var her sist i 2012. Den cideren ER så god, veldig lite søt.

Jeg sendte også melding til en av de jeg ble kjent med her sist, Jack (kameraten til Don, den aller første Couchsurfing-hosten jeg bodde hos), og spurte om han kunne anbefale et sted å se Springboks dagen etter. Han spurte om vi ville bli med hjem til kameraten hans i stedet, hvor de skulle ha en braai (sør-afrikansk grillings) og se kampen. Jammen selvfølgelig!

Lørdag blåste det noe voldsomt, så vi la fra oss bassengplanene og dro heller til the Old Bisquit Mill – et marked i Woodstock-området som en annen CS-host viste meg sist jeg var her. Elsker viben der; det er både et marked hvor de selger håndlagde ting av høy kvalitet, en mathall og et område med dj hvor folk danser og bare henger. Vi kjøpte en dekorativ tannpirkerholder (elsker å pynte hjemmet med minner fra verden) og biltong – tørket kjøtt som jeg spiste SÅ mye av sist. Det er så latterlig godt!

Etter markedet dro vi for å se Liverpool-kamp på Fireman’s arms igjen, vært her i to dager og allerede rukket å bli stamgjester og venner med personalet, vettu, heh. Derfra gikk vi videre til Greenmarket square for å kjøpe Springboks-drakter, og så ned til Waterfront for å kjøpe øl og finne wifi sånn at vi fikk bestilt en Uber tilbake til hotellet. Uber er veldig stort her, og billig for oss nordmenn!

Og SÅ dro vi hjem til kameraten for kamp og braai. Det var så gøy å se Jack og kjæresten igjen, og bli kjent med enda flere. De er så innmari lette å prate med, inkluderende og fine her nede, følte liksom at vi hadde vært en del av vennegjengen i årevis – som om jeg aldri forlot stedet for 11 år siden. Vi fikk også masse tips til ting vi burde gjøre mens vi er her!

Kampen var sjukt spennende, Springboks lå langt bak helt til det siste kvarteret – da skrudde de seg plutselig på og slo England med ett poeng. Så på lørdag blir det VM-FINALE, herregud som jeg gleder meg. Det er store forskjeller her nede, både med tanke på økonomi, rase, språk osv, men rugby er den sporten som bringer alle sammen sammen. Tenk den stemninga om Sør-Afrika skulle vinne hele shiten!

I dag har vi bare ligget og lest ved bassenget på hotellet, før vi møtte Don og venninna til middag. Absurd å se han igjen også, han og vennene hans er mye av grunnen til at jeg ble så forelsket i Cape Town i utgangspunktet, og at jeg ville reise hit igjen. Han tilbød oss å kræsje hos han mens vi er her nå også, så mest sannsynlig flytter vi inn dit i morgen!

Åh, dette stedet. Jeg er forelska på ny.

 

Lytt til magefølelsen, ikke teknologien

Ferien startet jo så fint. Det må sies at det var litt styr å drasse med seg en svær koffert ned til ferja, inn på ferja, av ferja, bort til togstasjonen, opp trappa til brua, ned til plattformen så raskt jeg klarte med 20 kilo på slep, inn på toget i samme sekund som dørene ble lukket, ut på Oslo S, gjennom stasjonen, inn på nytt tog, ut igjen minuttet senete og opp og ut i gata og inn på hotell og konferanse og så ut igjen 6,5 timer senere, inn på Nationaltheatret og et nytt tog (til Gardermoen) og opp trappa og ut igjen, men SÅ! Inn på hotellet hvor det hele startet:

Fantastisk fint rom, en (svindyr) øl i baren, skål for ferie, noen små timer med søvn fullstendig forstyrret av sommerfugler, for jeg gledet meg så innmari til turen foran oss.

Og ferie.

Flyet vårt til Paris gikk 06:20 og helt smertefritt dagen etter, vi landet bare 3 minutter etter tiden og hadde godt over en time før neste fly. Gikk til skjermene for å finne gaten, fant den og gikk målrettet dit skiltene tok oss. En flyplassmann sjekket boardingpass’et, alt ok, geleidet oss videre, en ny mann sjekket passet, vinket oss videre og da vi kom ut på andre siden av passkontrollen sjekket vi skjermen igjen, for sikkerhets skyld, og flyvningen vår var plutselig… borte?

Hæ, har vi havnet feil?

Jeg rynket litt på nesen, men vi fortsatte mot gaten vi fikk beskjed om på den første skjermen allikevel, fant en flyplassdame å spørre – kanskje de hadde endret den i siste liten, vi spurte, hun scannet boardingpass’et på en eller annen info-maskin og så bare «it’s closed, sorry», sa hun og pekte på ordene på skjermen: GATE CLOSED. Og vi bare hæ, og protesterte og pekte på boardingpass’et for klokka var 09:30 og den skulle ikke stenge før 09:50, stod det der, og flyet skulle ikke gå før 10:10 og vi hadde jo kjøpt en sammenhengende reise som Air France hadde lagt opp og hvis noe plutselig ble endret måtte vi vel få beskjed, eller? Hæ?

Damen var ikke så interessert i å lese hva som stod for systemet og skjermen hennes sa noe annet og hun fortsatte bare å stå på sitt og «no sorry, closed, finished» og ba oss gå til køen for å komme TILBAKE gjennom passkontrollen igjen og finne en Air France-skranke på andre siden for å booke et nytt fly, beklaget engelsken sin og vi ga opp protestene, smilte og takket (for ingenting) og stod som to spørsmålstegn og bare «FAEN?!».

Men så gikk det en faen inni oss også, så vi bestemte oss for å fortsette mot målet allikevel; gaten vi fant på skjerm nummer én, hastet videre i retning bokstaven M og hoppet på en shuttlebuss som skulle ta oss dit og tenkte jaja, vi finner vel noen Air France-folk å slippe frustrasjonen løs på der også, jeg var tissetrengt i tillegg (er det fortsatt), bussen stoppet etter en evighet og vi gikk i lynrask gange mot M26 og der dukket det plutselig opp en skjerm med flyvningen vår på igjen, og det stod «Gate closed», akkurat som hun sa, og hjertet mitt slo og vi stresset videre og kom frem til gaten og den var tydeligvis stengt – men ikke stengt; flyplassfolkene ved M26 tok oss i mot, scannet boardingpass og slapp oss om bord som om det aldri hadde vært et problem i utgangspunktet.

Herregud.

TENK om vi hadde hørt på flyplassdama. Tenk om, tenk om, tenk om.

Men det gjorde vi heldigvis ikke, så ingen skade skjedd (med mindre jeg tisser på meg før flyet rekker å ta av) – og NÅ er det ferie.

Cape Town neste!

 

Spørsmålsrunde 2011 vs 2023

Sist jeg gjorde en sånn runde var det flere av dere som synes det var gøy, så jeg bare fortsetter, jeg! Har skrellet bort noen av spørsmålene, for «har du søsken» er liksom like gjeldende i dag som for tolv år siden. Okei, kjørr:

Hvor mye løper du 3000 m på?
2011: Siste løpetur var på 14:05, tredemølle. Det går enda saktere under åpen himmel.

2023: Aner ikke, men herregud, for en form jeg var i? Jeg måtte klare 3000 meteren på 15 minutter under befalskoleopptaket i 2013, to år senere. Det gikk ikke, for å si det sånn.

Ønsker du deg familie og barn en gang i livet?
2011: Ja, tenk å vite at noe så dyrebart som et menneskeliv er fullstendig avhengig av deg for å klare seg. Den kjærligheten og følelsen vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden.

2023: Haha, hæ? Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg har hatt det ønsket eller de tankene noen gang. Sikkert indoktrinert av samfunnets normer og forventninger. Neida (joda). Men nej, jeg vil ikke ha barn. Jeg har ikke sterilisert meg, men hver gang jeg går en runde med meg selv på temaet (det bør man jo nesten, når man som kvinne drar seg mot førr) lander jeg på et solid nei. Jeg har ikke lyst på barn, og jeg liker familien min som den er. Både den «by blood» og den jeg har valgt selv.

Når vil du evt få barn og hvor mange?
2011: Jeg må sparke fra meg først. Reise verden rundt og leve livet som fri og selvstendig, gjøre alt jeg har lyst til uten å måtte tenke på at jeg har forpliktelser som venter hjemme. Etter det vil jeg etablere meg i en trygg jobb jeg elsker, forelske meg i en som kan spise de gule mentosene slik at jeg kan ta alle de gode rosa og så kan vi begynne å snakke baby etter hundre år med oss to og freedom. Jeg ser for meg at jeg ikke vil ha mer enn to små.

…ble det litt skremselspropaganda mot fremtidige menn nå? JEG ER GANSKE FLEKSIBEL, ALTSÅ! TRENGER IKKE NØDVENDIGVIS Å LIKE GUL MENTOS ENGANG!

2023: Hvem VAR denne Marie (21 år)? Jeg har hvert fall reist verden rundt og levd fritt og selvstendig, nå har jeg en trygg jobb jeg elsker, en mann jeg vil leve livet med og mentos har vi egentlig aldri prøvd oss på. Det må jeg kjøpe en dag, kjenner jeg. Hvis han også skal ha de rosa må han ut, faktisk.

Når vil du evt gifte deg?
2011: Jeg har lært at gift er noe man TAR, ikke noe man GJØR. Neidajoda….. Først må jeg finne en mann som virker, så tar vi det derfra. Jeg vil ikke tenke på alt det her enda, jeg, dere. Jeg vil være fri og singel og ta livet som det faller seg.

2023: Jeg har funnet en mann som virker 🖤 Men bryllup er ikke noe jeg drømmer om, for å være ærlig.

Når tiden i Forsvaret er over, hva vil du gjøre da?
2011: Reise, skrive, fotografere, glede, oppleve, inspirere.

2023: Jeg føler egentlig at jeg fikk gjort alt det der? Verdensreisa, jeg lever mer eller mindre av å skrive gjennom jobben min, opplever og gleder eller inspirerer forhåpentligvis et menneske eller to i ny og ne. Mulig jeg var litt mer åpen for å være selvstendig næringsdrivende i 2011, og leve av å reiseblogge. Det kunne jeg aldri tenkt meg nå, jeg er for glad i økonomisk trygghet og det å jobbe for andre enn meg selv.

Er du virkelig keen på noen, eller bare får du oss til å tro det?
2011: Å skrive om følelser uten å føle blir som å beskrive en hund du aldri har sett før. Jeg var nok mer enn jeg er. Følelsene gikk fra å være følelser til å bli bokstaver på sølveplet og så fadet de ut i ingenting.

2023: Stakkars, jeg jugde så mye at jeg trodde det selv. Men for å svare for i dag; jeg er veldig keen på han som får meg til å le, null tull.

Tenkte du veldig på at det faktisk kan hende at du må krige en gang, på ekte? Hvordan gjorde du det? Og hva var det som fikk deg til å tenke at «ja, det kan jeg faktisk gjøre»??
2011: Wow. Godt spørsmål.

Jeg tenkte ærlig talt ikke så mye på det i forkant av militæret, men da vi faktisk begynte å trene på å være soldater begynte det å gå opp for meg. Det var før jeg skrev under villighetserklæringen, så jeg kunne ha ombestemt meg, tenkt at krig ikke var noe jeg kunne takle og bare… Dratt hjem. Det gjorde jeg ikke. Det som fikk meg til å bli, og tenke «ja, det kan jeg faktisk gjøre», var samholdet og følelsen av å være en del av noe så stort og viktig. Jeg så på de rundt meg, på samme alder og med samme utgangspunkt, og tenkte «hvis h*n klarer – hvorfor skal ikke jeg?»

2023: For alt vi har, og alt vi er. Vi har et land (og verdier) verdt å forsvare og det er jeg hundre prosent villig til å gjøre. Punktum.

Hvis du måtte gått uten enten trusa eller sokker resten av livet, hva kunne du gått uten?
2011: Sokker. Jeg hater å fryse på tissen.

2023: Samme her

Hvis alle mennesker i verden forsvant utenom deg, men du kunne velge én person til å være igjen sammen med deg, hvem ville du valgt og hvorfor?
2011: Jeg klarer ikke velge!! Jeg hadde vel sittet igjen med katten min som hopper opp på fanget mitt bare for å fise, for så å hoppe ned igjen. Selskapskatten……

2023: Åh, katten 🖤 Den er for tiden død, og det er fortsatt umulig å velge, jeg har for mange bautaer i livet.

Hva er det BÆSTE du vet om? Du kan si 5 ting/hendelser/mennesker/whatever
2011: Ordspill, jentene, militæret, skrive, ***. (Herregud, jeg er så innmari hemmelighetsfull!)

2023: Ordspill, han som får meg til å le, venninner, reise, skrive

Hva er det du irriterer deg mest over? Altså noe som gjør deg varm i hodet og svett i hendene. Noe skikkelig irriterende.
2011: Jeg går av hengslene når folk sier «hade» uten å gå, river etiketter av flasker som ikke er tomme eller pusser tennene i lunkent vann. Jeg blir ganske utilpass når folk begynner å kaste hele bæreposer eller bruker blunkesmilyer også 😉 😉 😉 Det finnes ikke noe mer irriterende, den er så forbanna nedlatende. Den har en egen «Hei, jeg er mye bedre enn deg»-attityde som jeg kunne rettet AG’en mot.

2023: Feil bruk av «i forhold til», jeg takler fremdeles folk som sier «ha det» uten å gå svært dårlig, og de som kaster bæreposer eller river av etiketter. Og blunkesmiley, for så vidt. Og lyden av negler mot negler, ÆSJ.

Hvilken gren innen ridning synes du er mest gøy?
2011: Dressur med Diiwa, det var liksom en eventyrlig gren i seg selv å ri henne. Sprangridning og tur var gøy det også, men jeg har alltid vært mest på dressur.

2023: Herregud, jeg savner å være hestejente!

Hva er det beste du får til frokost dagen-derpå?
2011: FRUKT! Frukt og salat. Appelsin er det beste. Jeg blir så kvalm av at folk skal ha kebab og junkfood, frukt er det eneste som fungerer på meg. Frukt, salat og brødskiver med leverpostei. MMMm 🙂

2023: Samme! Men jeg kan legge til avokado, saftis og fetaost, og utover dagen; cheeseburgermeny fra Burger King (med stor Cola Zero og en ekstra cheeseburger ved siden av).

Hva ville du laget/servert hvis du var med på 4-stjerners middag, og hvem ville du helst servert det til?
2011: Dr Phil, Cecilie Skog og Jahn Teigen, og de måtte hatt med seg matpakker for jeg kan ikke lage mat.

2023: Dr Phil, Fredrik Solvang, Jahn Teigen blir litt vanskelig så kanskje.. Anders Tvegård og Sadio Manè. De skulle fått den sjukt gode pastaretten jeg fant på instagrammen til fattigstudent, og som jeg faktisk klarer å lage, den med tagliatelle, baconterninger og fetaost. Mmm.

 

Baby boss

Jeg ser på hun som leder møtet. Hun er på min alder, om ikke yngre, og opptrer så voksent. Sier så mye fornuftig og smart – helt uten manus. Herregud, hadde jeg bare hatt halvparten av hennes trygghet og taleevne, tenker jeg i mitt stille sinn.

Klapper sammen laptopen. Går videre, nytt møte, nye mennesker.

På min alder, de også.

Det er da det går opp for meg.

Min alder. Det er folk på MIN ALDER som er den neste generasjonen, det er snart vår tur, det er vi som skal ta over. Vi er i ferd med å ta over. Hun ene født i nitti har blitt direktør. Hæ? Venninna mi jobber i barnevernet, skal ta hånd om barn som har det vanskelig. Men var ikke vi akkurat barn? Sånn for et kvarter siden? Vi kan jo ikke ta hånd om BARN, vi ER jo barn?

Jeg sitter i møterommet, ser rundt meg i dagens andre møte og det går opp for meg at samtlige rundt bordet er på min alder. Det er denne gruppen, folk på min egen alder pluss minus, som skal drive dette videre. Vi er alene, det er ingen voksne i rommet, tenker jeg, men så er det jo egentlig det. Det er vi som er voksne, og når faen skjedde det.

Og jeg lurer på om de føler som meg, eller om jeg er alene om disse tankene. Tankene om at nå er det opp til oss, hallo, vi er alene hjemme, det er klart vi har noen (på ekte) voksne rundt oss – men det er vi, her i dette rommet, som diskuterer og tar beslutninger helt på egenhånd. Bestemmer noe. Snakker oss frem til løsninger på vegne av et helt selskap, og hvor sprøtt er ikke det, tenker jeg, vi var jo sju år for et par år siden.

Tankene mine går til filmen «Baby Boss«, og nei da – vi er ikke babyer. Vi har bikka tredve, de fleste av oss. Hvert fall tujuefem. Men sammenligningen står seg. Jeg føler meg tidvis som et barn kledd i dress og det er sprøtt å tenke på at vi plutselig er de voksne i rommet for de voksne var så mye mer voksne da jeg var liten og vi er jo fortsatt bare barn men nå er det liksom opp til oss å bestemme hva vi skal gjøre og hvordan vi vil gjøre det og det er så gøy og så skremmende på en og samme tid.

For når ble vi egentlig så voksne?

 

Selvpåført skrivenekt

Jo mer jeg stresser, jo mer energi får jeg, jo mer får jeg lyst til å gjøre. Det er rart, det der. I dag har jeg jobbet dobbelt; først full dag sivilt og så halv dag militært, og ikke at dette kan regnes som en jobb, men jeg fikk lyst til å gjøre det her også. Blogge litt igjen.

August er en virvelvind. Det føler jeg den alltid er. Jeg har jobbet i hele sommer, som jeg pleier, og jeg elsker den freden og tiden jeg får når alle andre er på ferie, men plutselig var ferien over og alle kom tilbake samtidig og alt skal gjøres på en gang. Det er godt at det skjer litt igjen, misforstå meg rett, sommerjobbing kan bli litt ensomt i lengden. Men – jeg stresser. Gøy stress, og heldig-/forhåpentligvis bare i en uke til – da er tidsfristen for å bli ferdig med den nye nettsiden jeg har blitt redaktør for. Det blir så bra!

Tenk at jeg i dag faktisk lever av å gjøre alt det jeg koste meg med på fritiden da jeg var liten? Skrive, ta bilder, grafisk design og hjemmesider. Marie 13 år skulle bare visst hvilken drøm det var å bli voksen, hehe.

Det er også en annen grunn til at jeg ikke har blogget noe tidligere i sommer, jeg kunne ikke. For så fort jeg «skriver det av meg» er tankene, følelsene og ordene mine brukt opp, og jeg var nødt til å spare alt kruttet til et oppdrag jeg fikk. Jeg har nemlig vært i England med Heimevernet. Bare et par dager, men det var nok til sette meg mentalt ut av spill i minst det dobbelte. Det gjør inntrykk å komme så nær krigen. Å se helt vanlige jevnaldrende (og enda yngre) som om kort tid skal rett ut i frontlinjen. Vi er der borte for å trene opp ukrainske soldater, og det jeg fikk med meg hjem av perspektiv, tanker, historier og følelser gjorde det rett og slett vanskelig å konsentrere seg om en helt vanlig hverdag igjen. Bare tanken på hvor privilegert og heldig jeg var som i det hele tatt kunne dra hjem til en, mens det de skulle dra tilbake til…

Nei, fy faen.

Jeg skal dele teksten med dere når den kommer ut og kanskje jeg skriver ut flere tanker fra England senere, i mellomtiden håper jeg dere ofrer den friheten og freden vi har her hjemme en tanke eller to. Vi er heldige, og må aldri finne på å ta det for gitt.

 

Senvirkninger

Klokka er sånn halv elleve på kvelden. Jeg ligger i sengen og leser, som så mange kvelder før. Hører et dunk fra badet. Blunker. Flashbacks. Leser. Rettelse; prøver å lese. Leser samme setning om igjen og om igjen. Og om igjen.

Den lyden er ikke vanlig. Hva skjedde nå?

Stirrer inn i boken. Prøver å lese.

Falt han?

Prøver å lese. Men jeg hørte jo et dunk.

Starter på den samme setningen om igjen og om igjen.

Og om igjen.

Det er så stille på badet, går det bra, egentlig? Burde jeg gå og sjekke?

Prøver å lese. Starter på nytt.

Det var jo et dunk jeg hørte, et unormalt høyt et. Falt han? Går det bra? Er han død?

Blar tilbake. Starter på nytt der bokmerket var i utgangspunktet, jeg får jo ikke med meg en dritt, herregud.

Skjedde det noe? Slo han seg? Lever han?

Blar tilbake. Starter å lese den første setningen på nytt.

Igjen og igjen.

Herregud! Slapp av, Marie. Ingenting skjedde der ute på badet. Les. Kos deg. Slapp av.

Leser videre – uten å faktisk lese. Får ikke med meg en dritt.

Det er stille på badet. Hvorfor er det så stille på badet?

Begynner å ta tiden.

Prøver å lese, men får ikke med meg et ord.

Falt han?

Les, Marie, les.

Men, falt han? Lever han? Går det bra der ute på badet? Skjedde det noe? Burde jeg stå opp?

Begynner å ta tiden. Er det fortsatt stille om ti minutter står jeg opp igjen og sjekker, tenker jeg, men tenk om ti minutter er for mye. For lenge. Tenk om ti minutter er for sent.

Trenger han hjelp?

Jeg synes jeg hørte et dunk og så ble det stille litt lenge og hva faen skal jeg gjøre nå, da, her jeg ligger og prøver å lese og late som om jeg er rolig men hele kroppen skriker at TENK OM og alt jeg vil er å storme inn på badet, samtidig som alt jeg vil er å være kul – fordi vanlige folk reagerer vel ikke på dette, tenker jeg, og blir liggende i ubehag og i sterk tro om at alt var som det skulle. Ingenting å reagere for.

Men jeg hørte jo et dunk – og så ble det stille….

Jeg har hørt det før.

Legger boken til side, gir opp forsøket, ser opp i taket. Alt innvendig forteller meg at jeg skal hoppe ut av sengen, storme inn på badet og sjekke at alt er OK. Men jeg vil ikke være dramatisk, jeg vet hvor jeg kommer fra; jeg vet at jeg reagerer på sånne ting for en grunn, så jeg blir liggende. Prøver å være rolig. Prøver å lese, men får ikke med meg noe som helst – alt hodet mitt har plass til er «tenk om».

Tenk om han faktisk falt og ligger hjelpeløs. Tenk om jeg ligger her og prøver å være udramatisk mens alt egentlig er dramatisk og jeg burde ha stått opp, tenk om han fikk et illebefinnende, tenk om han er døende sånn ut av det blå og så ligger jeg her og tvinger meg selv til å prøve å lese – uten at det er en suksess, men jeg vil jo ikke være dramatisk. Tenk om alt bare er fint og så ligger jeg her og er dramatisk.

Hører plutselig lyder fra badet igjen.

Puster lettet ut over at jeg ble liggende. At jeg ikke spratt opp og stormet ut.

For alt jeg ville var å storme ut. For tenk om. TENK OM.

Og de lydene, de har jeg hørt før.