Denne sommeren

Jente som har vært på shopping! McKinley fra topp til tå. Fint, hæ? Tilbud på Intersport, bare nevner det. Jeg betalte 1200,- for jakke og bukse og skoene 399,-. Jeg har brukt militærstøvler som tursko helt siden jeg dimma, og jeg er veldig glad i dem – men det blir litt i varmeste laget med innestengte ullsokker i 20+. Jeg må innrømme det. Mine to M75 passer meg nemlig ikke uten tykke føttene-mine-kveles-av-svette-sokker. Så da disse tilfeldigvis lå der i riktig størrelse og til nedsatt pris klarte jeg ikke gå videre i livet uten. Gleder meg til å teste dem ut i skog og mark!

For det er det som blir årets sommer, mest sannsynlig. Skog og mark. Ikke at det er noe å grine for, absolutt ikke, men sommeren 2020 er… rar. Strategien min har alltid vært å jobbe hele sommeren, holde fortet mens alle andre har ferie, og så av gårde til varmere strøk, helst på den andre siden av jorda, når de andre er tilbake på kontoret. Bare fordi jeg kan. I år kan jeg ikke. Så jeg føler meg litt rådvill, hva skal jeg liksom fylle alle disse ferieukene mine med nå?

Vi har vært inne på mye, både snakket om Island (som blir vanskelig, fordi mannen er permittert og kan plutselig bli kalt ut på jobb igjen) og bobiltur til nord. Det sistnevnte skal resten av Norge også, så det slo vi litt fra oss. Enn så lenge har vi landet på kortere turer i skog og mark. Jeg fikk hengekøye til bursdagen (!!!!), og handlet litt mer av det jeg trenger til noen dager i friluft i går, så neste uke blir det hvert fall en natt eller to under trærne! Og så blir det kanskje kanotur senere i sommer, og en dag på Høyt og lavt i Vestfold. Små drypp av ferie, så vil tiden (/pandemien) vise om det blir en lenger reise senere i år – eller om jeg må svi av alle fem ukene her hjemme i vår lille diamant i nord.

Det er ikke så verst det heller.

Hva er dine sommerplaner?

 

Kunsten å lede seg selv

Reklame: betalt skriveoppdrag for Randi Noyes

Jeg hører fra deg når du har lyst, avsluttet hun samtalen vår med.

Etter at vi hadde lagt på satt jeg noen minutter og bare stirret tankefullt ut i luften. «Når du har lyst»…. Selvfølgelig, det er dette hun mener.

Plutselig forstod jeg hva hun mente med å «lede med hjerte» og denne «kunsten å lede seg selv«, som er tittelen på boka hun nå gir ut for andre gang. Randi Noyes. Hun vil bare høre fra meg når jeg har lyst, på den måten tvinger hun meg til å lede meg selv – med hjertet. Det er lysten min og det jeg innerst inne vil som styrer meg når jeg nå forfatter disse ordene.

Jeg fikk ingen tidsfrist, annet enn «skriv noe før høsten en gang», ikke noe press, det tok meg flere uker før jeg tok kontakt med henne igjen etter vår første korrespondanse – hun maste aldri. Nå skjønner jeg hvorfor. Det er en uvant måte å jobbe på, men samtidig befriende.

Det er ikke det at jeg fra nå av forventer at alle oppdragsgivere skal gi meg den friheten. Jeg er godt vant med tidsfrister, og jobber som regel best under press. Nettopp derfor var det så fascinerende å bli utfordret på det motsatte.

«Når du har lyst». Alt blir så mye mer ekte, da, det jeg leverer kommer innenfra – ikke utenfra. Jeg skriver nå fordi jeg føler for det, ikke fordi jeg . Og jeg har ikke rukket å lese hele boken enda, «Kunsten å lede seg selv», men etter de første tretti sidene forstår jeg jo nå hva hun skriver enda bedre – nå når jeg liksom lever det i praksis. Du skal lytte til deg selv, hva du ønsker, finne din styrke. En av mine styrker er å skrive, og jeg skriver faktisk best når ordene kommer av seg selv – ikke når jeg må tvinge dem frem. At hun som oppdragsgiver gir meg den friheten og lærer meg hva det vil si – uten å egentlig ha gitt meg en annen lekse enn den enkle setningen «Jeg hører fra deg når du har lyst». Det satt i gang så mye i meg. Jeg er spent på hvor mye mer som er i gang når jeg i tillegg har lest boken.

«Kunsten å lede seg selv». Jeg er ikke så god på selvledelse, jeg som lar tilfeldighetene råde og tar livet som det faller seg. Lytter sjeldent til hva jeg egentlig føler og vil innerst inne, jeg sier ofte ja fordi det er det som er min standardinnstilling. Ja, ja, ja. Vil ikke skuffe folk, gjør det meste fordi det passer andre – ikke nødvendigvis fordi det passer meg selv. Ja, sier jeg og kjenner først etterpå at jeg egentlig ikke hadde lyst. At jeg egentlig mente nei, men fant det vanskelig å si det. Og så angrer jeg, og gjør ting jeg verken føler for å gjøre – eller er noe god på.

Jeg trenger å lære meg den kunsten det er å lede seg selv, og basere det lederskapet på hjertet. Da var det godt å finne en læremester i Randi, som kanskje uten at hun var klar over det ga meg min første hjemmelekse med ordene; skriv når du har lyst.

 

Boktips: Krigslys

Reklame: sponset bok – Aschehoug

Jeg kaller visst alt for «boktips», selv om jeg ikke nødvendigvis tipser om boka fordi den er god. Kom jeg på nå. Så ta tittelen på disse boktipsene med en klype salt. Dette er hvert fall den siste jeg leste ut – og dere skal vite at DET? Tok tid.

Krigslys handler om etterkrigstiden i London i 1945 og utover. Vi følger et søskenpar, tenåringene Nathaniel og Rachel, som blir forlatt av foreldrene sine på mystisk vis. I stedet kommer en mystisk mann kalt «Møllen» og tar over rollen som foresatt, og huset fylles av hans spesielle omgangskrets – som alle er opptatt av å beskytte søsknene, uten at de forstår mot hva eller hvem.

Tolv år senere får vi bli med Nathaniel på hans reise tilbake i tid, når han prøver å forstå hva som egentlig skjedde da han var yngre.

Forfatteren, Michael Ondaatje, har også skrevet Den engelske pasient, som jeg husker mamma var begeistret for da jeg var yngre. Så på grunn av hennes begeistring (for filmen, riktignok) ble nok forventningene mine litt høye til Krigslys. Dermed ble det en ganske tung start når den ikke innfridde med det samme; det tok lang tid før jeg kom ordentlig i gang og inn i historien, jeg syns den hoppet litt for mye hit og dit og jeg slet ærlig talt litt med å holde tråden.

Det var ikke før jeg kom meg frem til Nathaniels undersøkelser – 12 år etter etterkrigstiden – at jeg begynte å like boka bedre, og da var det bare rundt 100 sider igjen. Da falt mye mer av historien på plass for meg, og det kom til og med noen overraskelser som gjorde boka litt lettere å like!

Oppsummert var boka litt verken eller for min del – jeg ga den en treer på goodreads, og dere må gjerne gi den en sjanse dere også.

 

Hurra, men

Det var den bursdagshelga! 🎈 Jeg festet meg inn i tredveåra, jeg hater egentlig det verbet – «å feste» – det har jeg alltid gjort. Jeg har aldri vært en som «fester», jeg kan godt drikke øl, høre på høy musikk og danse litt med fine folk, men jeg FESTER ikke, ikke faen. Uansett; helga var full av festligheter! (Det var bedre)

På torsdag traff jeg kollegaene mine for første gang siden mars, til sommeravslutning skråstrek bursdagsmiddag for han som bikka femti i mai (og litt meg som skulle bikke tredve dagen etter). Vi spiste meksikansk på el camino ved Aker Brygge, SÅ godt! På fredag (bursdag!) fikk jeg både frokost på døra og bursdagssang over Teams fra avdelingen, herregud – jeg lo så jeg gråt. Det er jo klin umulig å synge samstemt og koordinert over video! Det er den verste og beste bursdagssangen jeg noengang har fått, haha!

På kvelden var det Vervenfest (uten -ival bak, siden selve festivalen måtte vike for pandemien) på feil side av fjorden, og jeg fikk et lite (litt mer samstemt) kor utover kvelden der også, i tillegg til grillings og hageleker. Vervenfestivalen varer i to dager, så på lørdag var det på’n igjen med samme gjengen. Etterfulgt av familiebursdag hos meg dagen derpå, med mammas fantastiske skinkehorn, kake og kaffe og en sang nummer tre 💛 Spør om jeg var sliten på søndag (og mandag), a. Men det ble en gøy start på et nytt tiår!

Gøy, men…

Unnskyld, pappa, jeg vet at du holdt ut, at du tok hensyn til bursdagen min før du døde, vi smilte hvert fall av det etterpå, vi som ble igjen – for det var liksom så typisk deg. Hensynsfull og tålmodig. Jeg vet at du holdt ut lenge nok til at 19. juni, dagen min, ikke skulle bli så fargelagt av døden. Men jeg kan bare ikke noe for det.

Du mangler på bursdagskortet, du mangler rundt bordet, du mangler. Og selv om jeg setter så utrolig stor pris på alle jeg fortsatt har, og alt jeg får, vil det alltid være et «HURRA, men….» i juni.

Et stort hurra, med et stille «men…» og i morgen er det to år siden navnet ditt ikke lenger kunne skrives på et bursdagskort. Jeg kunne sånn ønske at jeg kunne fått flere enn 28.

 

Nesten tredve

La meg presentere årets bursdagsgave fra han som får meg til å le; tjuefire timer på Farris Bad! Herregud, for en drømmehelg det var sist helg. Strålende sol, champagne da vi kom på rommet (jeg maste om det hver gang vi byttet hotell i karibien, nå oppfylte han endelig drømmen min), aromamassasje og timer i spaen. Jeg sover fremdeles som en stein, noe jeg ikke har gjort på månedsvis, og jeg er overbevist om at det var oppholdet vårt på Farris som reparerte søvnen min – sånn en gang for alle.

Jeg har aldri vært der i normale tider, så jeg vet ikke hvordan det vanligvis er, men hvis det er lov å si; jeg tror koronatiltakene gjorde oppholdet komplett for min del. Jeg som ikke er så glad i folk, mener jeg. Det var max. 50 mennesker i spaavdelingen av gangen (du må booke tid på forhånd og du må bo på hotellet for å få tilgang – vi fikk 2,5 timer å boltre oss på fredag kveld), og på badstueeventet vi meldte oss på var det max. 25 – vanligvis er det plass til 100. SÅ behagelig, så stille og avslappende! Og det badstueeventet var fantastisk. Skriver jeg nå. Spurte du meg mens jeg lå der, hadde jeg mest sannsynlig slått deg ned – jeg hatet den intense varmen.

Det var en gradvis oppvarmning til 80 grader, med nedkjøling mellom hver etappe. Først litt varme, så en kald dusj. Så litt sterkere varme, etterfulgt av et bad i sjøen. Den siste varmen? Jeg følte at kroppen min bokstavelig talt tok fyr da badstuemesteren løp rundt og viftet varmen på oss. Det var så uutholdelig vondt, så vondt at jeg til og med lagde lyder, men så uendelig deilig etterpå. Jeg har egentlig aldri likt badstuer, jeg sliter med å få puste der inne og slapper hvert fall ikke av – jeg blir mer anspent fordi den trykkende varmen stresser meg. Men etter å ha vært gjennom «hele ritualet» på det eventet, så har jeg ombestemt meg. Badstue er livet!

Sengene på hotellet må faktisk nevnes de også; det var med hånden på hjertet som å sove i en sky! Det er den beste dyna jeg har krøpet inn i noen gang. Jeg prøvde å finne ut hva slags merke det var, uten hell – men neste gang jeg skal kjøpe meg dyne, skal jeg også ha en sånn sky.

Vi reiste hjem igjen på lørdag, og tilbragte kvelden ute i Horten – med minigolf og en strengt regulert øl på Saxon, eller hva det heter. Det er rare tider å oppsøke byen på, men det var en nydelig kveld uansett. Vi avsluttet den i vinduskarmen hjemme mens vi så utover det som nærmet seg en soloppgang i fjorden. Verdens beste (før)bursdagshelg! Nå har jeg bare to dager igjen i tjueårene, tenk på det. Tenk litt ekstra på det, dere som har fulgt meg siden jeg var nitten år og dro i militæret. Vi har tilbragt hele ungdommen min sammen!

 

Hjem til mamma

To bilder fra en juni vi helst vil glemme (men samtidig ikke?), men jeg tok ingen bilder juni to år senere så sånn får det bli.

Jeg sov hos mamma i natt, og det går en stund mellom hver gang jeg gjør det, nå når jeg liksom er voksen og har funnet en mann på feil side av fjorden, men jeg gjenoppdager stadig hvor deilig det er. Hvor rolig jeg blir av det. Hvor godt det gjør meg. Å være hos henne.

Det er litt som å krype oppi et trygt fang, og bare bli tatt vare på. Jeg går og plukker en strikkagenser fra skapet hennes, tar den på og fylles av en varm følelse av å tilhøre. En følelse av hjemme. Jeg elsker å låne genserne hennes, og tyvlåner parfymen hennes òg – hver gang jeg er der. Lukter mamma hver gang vi får besøk, eller jeg går ut av døren. Luktet mamma da jeg var og fikset nytt pass i dag.

Jeg ser på alle tingene i leiligheta og ser henne. Det er så mamma, alt sammen. Jeg hadde hjemme(hos-henne)kontor mens hun var på jobb, og hver gang jeg gikk til kjøleskapet fant jeg noe nytt, noe godt, det er så mamma. Å alltid ha noe godt på lur. Et fullt kjøleskap som inviterer til skattejakt. Jeg satt meg ut i sola på verandaen og alle blomstene der ute er så mamma. Vakre farger, godt stelt. Håndskriften på små Post-it-lapper på kjøkkenbordet, små påminnelser, det er så mamma. Jeg roter i skapet på jakt etter solkrem, blant kremer og kluter, mamma er der også.

Og mens jeg satt der ute i solen med mammas solkrem og en boks med Ramlösa fra det magiske kjøleskapet, omringet av mammas farger og blomster, syns jeg jeg så en svak halo-sirkel rundt solen, helt lik den som åpenbarte seg for oss den dagen i juni for to år siden da pappa døde. Der er jo pappa også, tenkte jeg og smilte.

Jeg har mistet han, og kommer aldri til å glemme det. Men åh så viktig det er å ikke glemme de som fortsatt er her også. Jeg er så glad for at du er her, mamma. 

 

Første juni

Tenk om hele sommeren bare kunne ha vært sånn her, da.

I dag syklet vi ned til stranda etter en sen frokost og lå der og leste frem til middagstider (jeg er så svak for menn som leser bøker – tenk at jeg fant meg en sånn en, smil). Tok årets første bad også, og det var faktisk ikke så kaldt som jeg fryktet. Forfriskende, som mamma ville kalt det.

Håper dere har hatt en fin pinse!

 

Sosial Bambi

Jeg sitter stille og tar en slurk og ser på at hun nye ankommer. «Hun nye» som i ny i gjengen, hun nye dama til han ene – akkurat som meg. Jeg er også «hun nye», men vi utfyller rollene våre så vidt forskjellig.

Hun er en sånn jeg kunne ønske at jeg var. En som bare tar en naturlig plass i sirkelen, slår av en prat med sidemannen, forteller historier fra livet sitt mens alle lytter, beskriver reisene hun har vært på, legger igjen muntlige bevis på sin egen eksistens.

Jeg er stikk motsatt. Glir nærmest lydløst inn i sirkelen, og blir sittende å observere. Lytter. Tenker at DER, nå kunne jeg ha sagt noe, men lar være – gudene vet hvorfor. Har vært i over femti land, men forteller ingenting om reisene mine. Har levd et innholdsrikt liv, men sier ingenting om noe av det til noen.

Hun tar hovedrollen, jeg velger å bli en statist.

Skammer han seg over meg nå, tenker jeg, og lurer på om de andre tenker at jeg er kjedelig, dum, fraværende, uinteressant, uinteressert, jeg har så mange bevis på det stikk motsatte – men jeg klarer ikke legge dem frem. Hadde dette vært en rettssak, ville jeg tapt og av og til lurer jeg på om jeg gjør det med vilje.

Det er ikke med vilje. Jeg vil jo vinne, jeg også, jeg ønsker å legge frem muntlige bevis på at jeg er et fint menneske å være sammen med, jeg også, men hodet mitt samarbeider ikke. Jeg er full av ord, men finner dem aldri når jeg trenger dem. Har en stemme, men finner det ukomfortabelt å ta den i bruk. Hvert fall før noen tvinger meg til det; spør om noe, drar meg inn i samtalen. Noen må gi meg plass i den sirkelen, for jeg er ikke i stand til å ta den selv.

I en perfekt verden ville alle ha snakket til hun nye først, sånn at hun kunne blomstre. Jeg sier ikke at ansvaret ligger hos alle andre, men det hadde gjort alt så mye lettere for meg. For det er sånn her jeg er blant nye mennesker. Jeg blomstrer ikke uten at noen vanner, hvert fall ikke når vi sitter sammen i et større bed, en gjeng med blomster på samme sted, jeg har et potensiale – en spire – men gror ikke sånn uten videre. Det eneste som gror av seg selv er stillheten, og den bråker så innmari mye i mitt eget hode – når jeg aller helst skulle ha sagt noe. Alle andre må lure på hvorfor jeg ikke sier noe, tenker jeg, og desto vanskeligere blir det å si noe.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si noe?

 

En liste om meg selv

Hvor er du fra?

Gressvik, et lite sted cirka ti minutter unna Fredrikstad sentrum.

Hvor bor du nå og hvorfor?

Jeg bor i Moss! Fordi det ligger perfekt plassert i midten av hjemhjem (altså Fredrikstad) og jobben i Oslo. Jeg prøvde å bo i hovedstaden et par år, men det ble for stort og for mye for meg. Så da jeg fikk muligheten til å kjøpe mitt eget rede falt valget på Moss! Mitt daværende mannekjøtt bodde der på den tiden, pluss at en av mine beste venninner allerede hadde kjøpt i byen, det påvirket nok valget mitt litt det óg.

Sivilstatusen din?

Kjæreste med han på feil side av fjorden. (Herregud, jeg kommer aldri til å bli vant til å bære den tittelen*).

Hvor gammel er du?

29 år og verdensmester! Bikker tredve om noen uker, æh.

Favorittdyr?

Jeg har egentlig ingen favoritter? Liker både hund og katt, hest og koalaer.

Hva er favorittfilmen din?

Det er så mange bra! Men noen av dem er The theory of everything, Løvenes konge (tegnefilmen altså), A star is born, De urørlige, Lone survivor.

Hva jobber du med?

Jeg er kommunikasjonssjef (*…ikke den tittelen heller), og jobber med både sosiale medier, nettsider, litt presse og intern kommunikasjon hos Gjensidige. Jeg har ansvar for Instagram, er programleder i podcasten Møterommet, skriver saker for intranettet, leser korrektur og jobber med tekst, har en redaktørrolle på gjensidige.no, og gjør egentlig sjukt mye forskjellig innenfor kommunikasjonsfaget. En såkalt potet – kan brukes til det meste!

Hva er viktigst for deg?

Flokken min (det inkluderer både familie og venner), frihet og selvstendighet. Og økonomisk trygghet. Men det henger litt sammen med den selvstendigheta.

Hvor går drømmereisen din?

For øyeblikket er det til Tibet, Nepal eller Mongolia. Eventuelt hvor som helst, emneknagg reisefeber

Når vil du ha barn?

Jeg vil ikke ha barn.

Har du søsken?

Storebror, fire år eldre enn meg selv.

Hva er din kjipeste side?

Jeg er SÅ dårlig på å uttrykke følelser – enten de er positive eller negative. Hvis noe er galt blir jeg bare irriterende mutt og stille, og det er umulig å være rundt meg. Hvis jeg er glad klarer jeg ikke vise det på en naturlig måte, det kan virke litt… påtatt? Selv om følelsen er ekte. Det er den siden av meg selv jeg selv syns er kjipest, hvert fall – mulig de rundt meg har en annen side jeg heller burde ta tak i, lol.

Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd?

Jeg kunne bodd en periode i Sør-Amerika for å lære meg spansk, eller i Cape Town et halvt års tid. Men hvis jeg skal slå meg helt til ro, ville det vært i Norge. Vi har det så godt her at vi aner ikke.

Det fineste stedet du har besøkt?

DET fineste? Bare ett sted? Herlighet, det går ikke. Svalbard var magisk, på grunn av helheten. Sahara fordi sanddynene og stemningen. Kazakhstan fordi landet hadde alt mulig av vakker natur; sanddyner, snødekte fjell, vakre innsjøer og skog. Guam på grunn av solnedgangen. Taj Mahal i India. Jeg kan rett og slett ikke velge, tilgi meg.

DERE DA? Velg et par og svar i kommentarfeltet, a 💕

Fant listen hos Kristina Andersen.

 

17. mai

Søttende mai i BUNAD! Hvor stas var ikke det? Jeg følte meg fin, og ble like stolt hver gang noen spurte hvor den er fra. Jeg kranglet i en liten evighet med sølja for å få den på riktig, livredd for bunadspolitiet – og så får jeg vite at jeg mangler STRØMPER?? Det var ingen som fortalte meg at strømper var en del av den komplette bunaden, haha. Heldigvis var stakken lang nok til å ikke avsløre lovbruddet.

Nasjonaldagen var fin og rar. Vi spiste frokost bare vi to, før vi ruslet til byen og satt oss ned for å ta en øl. Som de eneste gjestene på hele stedet. Det er selvsagt bra at folk er forsiktige og følger retningslinjene om å ikke samles i store grupper, men åh så merkelig allikevel. Utover dagen kom det noen flere til, vi ble en gjeng på fire som holdt det gående til det ble mørkt. Fin første dag i bunad!