Boktips: Crux

Reklame: boken er en gave fra forfatteren

Like før pandemien fikk jeg en e-post fra en Sven G. Simonsen, med «Bok du kanskje vil like» i emnefeltet. Ei venninne av han hadde tipset han om meg, for han hadde akkurat gitt ut en bok, Risiko, og hun hadde fulgt bloggen min noen år, og tenkte vi var en god match. I mars 2020 fikk jeg den boken i postkassa. I mars 2020 stengte Norge ned. Og derfor betyr forfatterskapet hans litt ekstra for meg. Fordi boken kom da den gjorde, og fordi den rett og slett var et lyspunkt og en deilig flukt fra nedstenging og bekymringer. Risiko, der altså. Les den, den er på Mammut-salg nå også.

Men det var ikke den jeg skulle skrive om, egentlig.

Sven er nemlig i ferd med å gi ut en ny bok, Crux! Og den kommer nå, to år etter, når samfunnet har åpnet igjen, og sånn sett markerer bøkene hans min vei inn og ut av pandemien. Det er litt spesielt og fint i seg selv, og takk til deg som satt oss i kontakt – det var definitivt en god match!

I Crux følger vi altså den samme hovedpersonen som i Risiko; beinharde Liv Eriksson. I starten var jeg litt bekymret for om jeg måtte huske den første for å henge med i bok nummer to, men forfatteren fletter inn akkurat nok til at man ikke trenger det – du trenger ikke engang å ha lest Risiko for å følge handlingen i Crux.

Dette er en thriller med samme spenning, og den samme nerven som i Svens første bok. Den skrives med en stødig og god penn, og er delt opp i korte kapitler som nærmest tvinger deg til å lese videre. Og videre. Og videre. For hva er det som foregår, egentlig? Hva har utviklingsministeren med den kriminelle gjengen å gjøre, og hva foregikk på Haiti etter jordskjelvet i 2010 – da Norge bidro med betydelige bistandsmidler til gjenoppbyggingen av landet? Og hvem står bak angrepet på t-banestasjonen?

Alle spørsmålene som dukker opp gjør deg sulten på svar, og historien drives stadig fremover fra ulike ståsteder. Det gjør det til en bok som er vanskelig å legge fra seg, og en du gleder deg til å plukke opp igjen.

Hvis du også vil plukke den opp kan du gjøre det fra 4. mars, da kommer den nemlig i butikken! Jeg ga Risiko en femmer, og det skal den her også få. Og så krysser jeg fingrene for at forfatteren skriver videre (men vi trenger ikke å få følge av en ny pandemi denne gangen :-))

Ps. Jeg har fått gleden av å være med på en digital bokturnè, så hvis du vil lese flere anmeldelser fra andre bokbloggere kan du søke opp #cruxkrimturne

 

Tomme hyller

Hejhej, sier jeg blidt til skjermen og ansiktene på Teams og hører samtidig et ekko.

Det er seriøst ekko på hjemmekontoret mitt nå. Så fort han reiste på jobb begynte jeg å pakke ned ting, og jeg ble altfor ivrig og det gikk altfor fort, og nå er det ekko hver gang jeg åpner kjeften i et digitalt møte. Se så tomt:

Kjøkkenskapene er ribbet for alt jeg tenkte vi ikke trengte før vi er på plass i nytt hus, skuffene i gangen er tomme, sengetøyet forsvunnet fra plassen sin og det meste vi eier og har er pakket ned og stuet bort i en borg av esker bak TVen. Gleder meg til en av oss finner ut at vi allikevel trengte den greia som kanskje eller kanskje ikke ligger i den innerste, underste esken, bak alle de tjuetre andre 🙂

Det blir noen stusselige omgivelser å bo i de siste ukene før vi flytter, men jeg klarer liksom ikke å la være; må pakke, rydde, styre og ordne. Det eneste som hindrer meg i å gå løs på den enorme bokhylleveggen med hundrevis av bøker i stua er mangelen på tomme esker. Jeg skal hente flere i morgen. I løpet av helga bor jeg garantert i et hjem skrapet for innbo og alt jeg har igjen er møbler og grønne planter, og muligens et par klesplagg – hvis jeg klarer å la de være. Og eventuelt et par tallerkner og en gaffel. Kanskje.

Nå nærmer det seg, på ekte!

 

Fjellrev

HEI FRA TRYSIL! Etter å ha startet det nye året med isolasjon og karantene, og nye uker med jobbing hjemmefra, var det helt himmelsk å komme hit. Se noe nytt, gjøre noe annet enn den evige pendelen mellom seng, skrivebord og sofa – kun avbrutt av et par nødvendige turer på dass og til postkassa.

Det er trist å si det, men jeg satt altså sju dager i karantene, insperret i leiligheten, uten å ense det. Den eneste forskjellen var at han måtte dra i butikken uten meg, så lite gjør jeg ut av disse pandemidagene som bare fortsetter å komme og gå.

Denne uken, derimot! Vi har stått på slalåm (og brett), langrenn, gått turer i nabolaget. Fylt kveldene med brettspill, badstue og bøker. Vi leier en hytte gjennom jobben, med perfekt beliggenhet, og jeg har debutert som hyttekontorist. Det kan så innmari anbefales, så mye at vi trenger et nytt ord for det å anbefale. Jeg starter arbeidsdagen med å fyre i peisen, beundre utsikten, sitter i møter i stillongs og nyter den friskeste lufta mellom slagene. Og når PCen legges bort for dagen, er det ut i dette postkortet av et landskap. Det er simpelthen helt nydelig, og skal fortsette å være det helt frem til fredag – da kjører vi hjemover igjen, og kan nesten starte pakkingen av alt vi eier og har. Vi flytter snart!

Hvordan startet deres 2022?

 

2021

Dette er grøtens tidsalder, helt sikkert. Alt fra mars 2020 og frem til nå kjennes ut som en eneste stor grøt, en smørje. Ingen konkrete bokmerker, ingenting som stykker opp årene eller skiller de fra hverandre. Mest fordi jeg stort sett har oppholdt meg på samme sted i verden siden pandemiens start, og alle dagene bare har glidd i hverandre. Når jeg prøver å se meg tilbake ser jeg bare den der grøten.

Men jeg skal prøve å stykke opp det siste året allikevel, takket være bildene på kamerarullen min som binder øyeblikk til tid og sted.

JANUAR
Jeg ga fra meg nøklene til min aller første leilighet, og satt med det et punktum for eventyret mitt i Moss. Jeg tok opp telefonen en helt vanlig tirsdag, og hørte bare bruddstykker av det gynokologen fra sykehuset hadde ringt meg for å si; celleforandringer, forstadie til kreft, konisering. Jeg sa ikke så mye tilbake, tenkte bare i mitt stille sinn at nå er det min tur til å legge på røret. I dobbel forstand. Dramatisk som jeg er.

Og så var jeg på oppdrag for Heimevernet ved svenskegrensa for å dokumentere hvordan soldatene bistod samfunnet i kampen mot pandemien.

FEBRUAR
I følge kamerarullen leste jeg bøker og passet hund. Og bakte min første kake. Åja, og så var jeg på sykehuset og fjernet en bit av livmorhalstappen! Den såkalte koniseringen. Det gikk så fint, og jeg vet det er lett å si at «det er ingenting å grue seg til», men det var faktisk ikke det. Over på null komma niks og du merker ingenting!

MARS
Han som får meg til å le og jeg feiret at det var tre år siden første gang han fikk meg til å le. Jeg plantet mine første frø; chili, gikk noen lange turer både på feil og riktig side av fjorden, hadde digitale vinkvelder og passet hunden igjen.

APRIL
Oppussing, påske og satt pris på at våren var på vei. Begynte å trene nok en gang!

MAI
Vi kjøpte båt! Fikk noen deilige turer på fjorden, var på miniferie i Saltnes i Fredrikstad og feiret den dagen pappa kom til verden, uten at han hadde mulighet til å feire den med oss.

JUNI
Jeg bikket 31, tok helt av med grønnsaksdyrkingen på verandaen, fullførte båtførerkurs og nøt de fine sommerdagene.

JULI
Dro til Bergen og hun med foten, og så til Fredrikstad for å ta ny celleprøve etter inngrepet. Det var vel da jeg innså at jeg burde finne meg en lege litt nærmere hjem. Det tar seriøst en halv dag å komme seg til og fra nåværende legekontor. Jeg har søkt om å bytte, men herregud – for en kø. Er jeg heldig har jeg kanskje en lege i byen innen 2025?

Jeg drakk vin med Ida i solnedgangen, fikk min første vaksinedose, leste og var på stranden og tok sommerferie når han kom hjem fra Nordsjøen. Båten streiket, så planene våre falt litt sammen, og det gjorde jeg òg. Etter å ha jobbet hjemmefra i over ett år var liksom hjemme det siste stedet jeg ville være når jeg skulle hente meg inn igjen, og mitt stille sinn taklet det svært dårlig. Men vi kom oss hvert fall til Hvittensand og Kragerø…

AUGUST
..og et par netter i hengekøye ved Merkedammen i Tønsberg. Det er det fineste minnet jeg har fra årets sommerferie; et stille vann, trær, ingen mennesker og uten dekning. Bare han og meg og stjerneskudd på himmelen om kvelden.

Vi avsluttet ferien i hovedstaden og i Fredrikstad, hvor mamma feiret 60! Og så kom hverdagen igjen med jobbtur til Lysebu og èn dags festival, Verven, på Artilleriverkstedet på Karljohansvern. Jeg fikk dose nummer to, og ble dausjuk, men så frisk igjen etter tjuefire timer og glad for å være beskyttet.

SEPTEMBER
Båten bestemte seg for å fungere igjen, og vi fikk en siste tur på fjorden den aller siste sommerdagen. Jeg hadde vinkveld med mamma og mammaen hans, var i bryllup og ble liksomtante til en ny verdensborger. Vi feiret gjenåpning (gøy så lenge det varte, si) og den nye hverdagen min med litt hjemmekontor, litt pendling, startet.

OKTOBER
Første jentekveld ute på byen siden jeg var atten år, det føltes hvert fall sånn. Hun med foten og jeg spiste libanesisk på Feniqia i Oslo, så himla godt og gøy! Og de tallerkenene? ØNSKER MEG.

Det ble halloweenfest, militærøvelse og så kom:

NOVEMBER
Jeg var i utlandet! Merkelig følelse, etter så lang tid, så mange restriksjoner. Den årlige jobbturen til København kunne endelig gjennomføres igjen, og når jeg kom hjem igjen KJØPTE VI HUS! Han dro på jobb, så jeg ble værende igjen alene med alt som måtte gjøres klart før salget av leiligheta og herregud, for en virvelvind. Men det gikk!

DESEMBER
Leiligheten ble solgt til den prisen vi håpet på, vi ble sendt på fulltidshjemmekontor igjen og jeg ble sertifisert som sosiale medier-markedsfører. Vi kjøpte drømmesofaen, var i familiemiddager og jeg måtte ta ut x antall feriedager jeg hadde holdt igjen tilfelle det ble mulig å reise i høst. Og denne ferien klarte jeg faktisk å nyte her hjemme, dette som snart skal bli noen andres.

Jeg hadde min første jul i barndomshjemmet etter den grusomme julaften hvor pappa ble hentet av ambulanse, og det var så hyggelig og så hektisk med alle tantebarna at jeg glemte helt å få flashbacks. Jeg hadde fine dager hos mamma, lekte med hun med foten i Lillestrøm og avsluttet året i Horten med tante, mamma og en skål hos folka til han som fortsatt får meg til å le.

2021 – tusen takk for alt! Jeg gleder meg til å se hva storesøstera di har å by på.

Hvordan var ditt 2021?

 

Alle disse dagene

JA HALLO! Da var det oss igjen. Jeg la ut et spørsmål på Instagram her om dagen, eller var det uker siden, jeg husker ikke, om hva følgerne mine der kunne tenke seg at jeg blogget om. Noen av dem er vel her, antar jeg, så hey! Uansett, det kom et overveldende antall med svar, både finord og ønsker, og jeg tok vare på dem alle, bare så det er sagt. Men tiden har bare ikke strukket til. For hei hvor det gikk etter forrige blogginnlegg!

Det var takst og det var foto, samtidig. Bokstavelig talt; på samme dag – innenfor de samme timene, og jeg spratt rundt som en sprettball her hjemme mellom de begge. Flytte på ting for fotografen, svare på ting takstmannen lurte på. Tenne lys, fjerne det som skulle fjernes underveis i fotograferingen, ja – vi har røykvarslingssystem, nei, vi har aldri opplevd tilløp til brann, åh er det skjevhet i gulvet?

Når begge takket for seg var jeg helt skutt. Akkurat den samme følelsen du sitter med når du har levert bacheloroppgaven din etter flere dager med jobbing, og tenker at nå har jeg gjort mitt – det blir spennende å se om jeg bestod.

Og vi bestod! Annonsen gikk ut og vårt lille hjem fikk skinne på Finn et par uker for den store, vide verden. Over tjue interesserte, halvparten av dem på visning og på mandag ble det solgt. Slottet vårt, som jeg ikke engang rakk å eie i et helt år før det ble noen andres. På en måte litt trist, samtidig som jeg er SÅ gira på hus og etter salget har jeg lagt merke til hvor vakkert det faktisk er her. Den vanvittige utsikten, detaljene her inne, lampa i gangen. Du vet ikke hva du har før det er borte, og jeg kommer til å sette ekstra stor pris på de siste månedene våre her, det vet jeg at jeg gjør.

Og så har jeg tatt eksamen siden sist! I noe jeg aldri fortalte dere om at jeg «studerte». Det kvalifiserer vel ikke som et studie heller, det var et 5 ukers kurs i sosiale medier med eksamen til slutt. Så nå er jeg sertifisert spesialist på markedsføring i sosiale medier! Der er Gjensidige god; du skal alltid utvikle deg i jobben din, lære noe nytt, få mer kompetanse.

Ellers… Vi har kjøpt ny sofa til det nye huset, og den er så SJUKT fin! Og himmelsk god å sitte i, jeg kommer aldri til å komme meg opp igjen når jeg først har landet. Det er så deilig å få leilighetssalget ut av verden før jul, nå gjenstår bare gledingen til flytting og ekstasen over å finne det vi trenger til vårt nye hjem!

Nei, livet smiler. I tillegg til alt jeg har skrevet til nå har jeg mer eller mindre fri ut året. Jeg har for vane å spare på masse feriedager fordi jeg tenker at til høsten? Da kan jeg reise ut i verden og ta en velfortjent pust i sanden under en palme et sted. Men det stoppet pandemien meg i å gjøre også i år, så da sitter jeg her på slutten av året med altfor mange feriedager til gode. Om jeg klarer å ta helt fri vet jeg ikke, men jeg skal hvert fall senke skuldrene og gi det et forsøk. For med huskjøp, leilighetssalg og eksamen er det nok av stress å gi slipp på.

Hvordan går det med deg?

 

Snart nytt år, snart nytt kapittel

Beina mine rister. Armene mine skjelver. I skrivende stund har jeg holdt på konstant i tjuefire timer, med åtte timers himmelsk søvn som eneste avbrekk. I ekstasen over å endelig ha kjøpt drømmehuset (!!) glemte vi litt at han skulle reise dagen derpå, og at hele prosjekt «få leiligheta klar til fotografering og salg» falt på meg. Ha det, da! Når du kommer hjem igjen blir hjemmet vårt snart noen andres.

Jeg klager på ingen måte; jeg elsker å klare meg selv, elsker å fikse, rydde og style rom. I dag fikk jeg dessuten uvurderlig hjelp fra moren hans, som hjalp meg med å bære det havet av ting vi hadde i boden (som jeg nå har forvandlet til et fint, lite oppholdsrom) ned og ut i bilen, og opp på loftet deres. De to største og mest tidkrevende oppgavene var det som stresset meg mest; fikse boden og male ferdig taket på soverommet. Han reiste i går, og jeg er allerede ferdig med begge.

Og uansett hvor mye beina rister og armene skjelver, banker hjertet mitt enda mer; VI HAR KJØPT HUS! Og det er perfekt. Vi blir værende i Horten, men får litt mer plass å boltre oss på – inkludert et etterlengtet gjesterom. Og hjemmekontoret/biblioteket? Åh, gleder meg i hjel til å innrede det og til å vise dere. Jeg gleder meg generelt i hjel. HUS! Med hage!

Jeg har enda ikke klart å prosessere 2020, og 2021 vet jeg ikke helt hva var, men 2022? Det starter bra.

 

Dramakomedie

Klokka er to og jeg hiver i meg den siste skvetten med øl, smiler det smilet noen har fortalt meg at ser ut til å hinte om noe mer, uten at jeg egentlig skjønner hva de mener, det er bare sånn jeg ser ut. Sånn jeg smiler. Ingen skjulte budskap.

Det er noe ved deg…, sa de, og hvis det er noe i det hele tatt så er det behovet mitt for at du skal slutte å stryke meg på beinet, tenker jeg og reiser meg med kraft for å signalisere the end, god natt. Du kan gå. Ikke ta på meg.

Snubler ut i natten med et soundtrack fra Spotify jeg tenker passer til øyeblikket. Dette er så her og nå, det her er meg. Dette er livet. Jeg er levende.

Jeg vil bare være den karakteren i en film jeg ikke helt vet om er et drama eller en komedie. Kanskje begge deler. Hun som kløner seg gjennom livet, tar alt som det faller seg, kaos og spenning, tårer og latter, og du passer inn på et vis, du gjør det, men på et annet føkker du fullstendig opp, tenker jeg og håper i mitt stille sinn på et sceneskifte sånn at dramaet mitt – eller komedien – kan få utspille seg videre, uten deg. For hva gjør du her, egentlig, regisserer din egen dramakomedie med meg i en slags birolle? Jeg ble født til å spille hovedrollen, men det kunne jo ikke du vite.

Jeg var aldri laget for et forutsigbart plott, var jeg vel, tenker jeg tilfreds under den stjerneklare himmelen mens jeg sender av gårde en takknemlig tanke til mamma for at hun aldri har gitt meg dårlig samvittighet for å ikke slå meg til ro, som alle rundt meg ser ut til å gjøre. Forlovelser, bryllup i flertall, x antall nyfødte verdensborgere, alle er på fast forward, mens jeg selv står på pauseknappen, på stedet hvil – eller det stikk motsatte. Det kommer vel an på øyet som ser. Mitt eget ser det stikk motsatte, og jeg tror ikke jeg er den eneste. De lever gjennom meg, de nå, har de fortalt meg. De som slo seg til ro. Jeg vil heller leve urolig enn å slå meg til ro med et liv jeg må leve gjennom andre, tenker jeg og smiler.

«Livet ditt er som en film», sa noen en gang, uten at jeg helt vet hvem som regisserer den, jeg vet knapt hvem som spiller hovedrollen, for hvem faen er jeg, egentlig, som smiler et smil som kan bety tre ting eller mer, tar kvelden klokka to, eller fire, eller ti, blir med en hjem, ser på film med noen andre, synger Løvenes konge når jeg er full og forsvinner inn i meg selv når jeg er tom. Jeg er drama – og komedie – og hadde filmen tatt slutt i morgen ville jeg faktisk ha vært fornøyd.

Det er jo til syvende og sist det viktigste.

At du regisserer en film du kan gi en åtter eller nier på IMBD når den tar slutt.

Teksten er skrevet litt nå og da, mest da.

 

Kapittel 9 av 12: september

Kapittel ni av tolv, det betyr at boka 2021 nærmer seg slutten og hvor sykt er ikke det? Det er alvorlig snakka snart to år (!) siden pandemien traff oss for første gang. Jeg hater å si det, men da jeg var ung (…) ble jeg fortalt at tiden bare går fortere og fortere jo eldre du blir. Jeg begynner å bli eldre – i kursiv.

Okei, takk til Marie (74 år) – det var september jeg skulle snakke om.

Måneden som startet med at bestefar fylte år, og vi var i bryllup. Et bryllup som har blitt utsatt hvert fall to ganger på grunn av pandemien, og som hundre prosent leverte på forsøk nummer tre. Venninna mi ble mamma, og jeg ble en sånn «tante» igjen. Vi fikk liv i båten en-de-lig, og tok en siste tur ut på fjorden før den gikk på land. Jeg pendlet sånn en dag i uka, var hos frisøren og tok mørke striper som fikk det blonde håret til å virke enda blondere. Litt feilslått, egentlig, for planen var å bli mørkere – men det blonde ble iskaldt og jeg er fornøyd!

Norge åpnet igjen, og vi dro på byen for å kjenne på stemningen. Den var ikke så eksplosiv som jeg hadde sett for meg, men det føltes godt å bare kunne gå inn og sette oss hvor vi ville, tørrprate med fremmede mennesker og faktisk gå til baren for å bestille øl. Samtidig som de har beholdt muligheten for å bestille via app. Herregud, den håper jeg de beholder til evig tid.

Hvordan var din september?

 

Alt pandemien har gitt meg

I morgen klokken fire, dere. I morgen klokken fire. 561 dager, og her er noe av det de har gitt meg:

  • en samboer, for helt ærlig; vi hadde aldri flyttet sammen så fort hvis ikke coviden hadde dyttet oss
  • en ny adresse, på feil side av fjorden
  • en ny arbeidshverdag som passer meg så mye bedre
  • lærdom. Jeg har lært at jeg jobber mer effektivt alene enn i et åpent kontorlandskap. Jeg har lært at det å gå tur sammen kan like gjerne skje via telefon. Jeg har lært at venninner kan facetimes og at vinkvelder kan være digitale. Jeg har lært om krisekommunikasjon i den virkelige verden, ikke bare i en fiktiv krig på en militærøvelse. Jeg har lært at til og med jeg trenger et sosialt liv, når jeg har vært for lenge uten
  • fire nye hobbyer; puslespill, grønnsaksdyrking, maling og sying av putetrekk
  • perspektiv. Ikke at jeg har vært så utakknemlig tidligere, for jeg vet som regel å sette pris på de små tingene, men nå setter jeg enda mer pris på den friheten vi vanligvis har og tidvis tar som en selvfølge
  • alenetid, så veldig mye alenetid og tusen takk for det
  • nye venninner (paradoksalt nok, si)
  • naturopplevelser
  • båt
  • en ny alder, tenk at jeg var i 20-åra da det hele begynte

Det eneste jeg kommer til å savne er meteren mellom meg og fremmede mennesker. Og aksepten for å si nei til å være sosial. Den siste skal jeg prøve å ta meg med videre. Det er på en måte litt trist hvis det må en nedstenging av hele samfunnet til før jeg klarer å si nei.

Hva har pandemien gitt deg?

 

Den siste sommerdagen

Det skulle bare ta oss hele sommeren før båten endelig bestemte seg for å fungere igjen! På tirsdag skinte solen og han hadde vært nede og fikset dagen før, så vi fikk tatt en liten ettermiddagstur på det som ser ut til å ha vært den aller siste sommerdagen for i år. Jeg trengte det, tror jeg, å avslutte sesongen med et positivt minne – sånn at båten ikke bare ble den dritten som ødela ferien.

NÅ er det høst, vel? Jeg har vært så mett på sommer de siste ukene, at enhver varm solskinnsdag nesten har vært en plage, hehe. Like irriterende som en gjest som aldri går hjem. Nå har den endelig gått hjem og jeg er så klar for mørke innekvelder, levende lys, bøker og rødvin ? ? Og de siste tolv sesongene av Grey’s ?

Har du noen planer for høsten?