Førtifire

Hva heter bestevennen din? 
Jeg er så heldig at jeg har flere av dem! Ingen nevnt, ingen glemt. De vet hvem de er, hjerte.

2. Hvilken farge har du på undertøyet i dag? 
Det er under tøyet. Det ligger i ordet at det skal være mystisk…

3. Hva hører du på akkurat nå? 
Let me down slowly – Alec Benjamin

4. Hva er favorittallet ditt? 
Fire. For hvis jeg får fire fine ting er det ikke så mye at jeg slutter å føle glede, og hvis jeg får fire vonde ting er det ikke så mange at jeg ikke klarer å takle det.

5. Hva var det siste du spiste? 
Agurk

6. Hvis du var en fargestift, hvilken farge ville du vært? 
Grønn, den gir meg flest positive assiasjoner. Grønn mann, grønt lys, grønne spirer når noe gror og det grønne liv.

7. Hvordan er været hos deg akkurat nå?
Skyet og høstkjølig

8. Hvem var den siste personen du snakket med på telefonen? 
En «manager», hvis jeg kan kalle det det, for en jeg prøver å booke til podcasten vår

9. Det første du legger merke til hos det motsatte kjønn? 
Kroppsholdning, øyne og armer.

10. Har du en «significant other» i livet ditt?
Hm

11. Hva er favoritt TV-programmet ditt?
Hvis vi snakker lineær-TV og ikke strømming; Nytt på nytt. Og Skal vi danse.

12. Har du noen søsken? 
Stor bror

13. Hvor høy er du? 
170

14. Hvilken hårfarge har du? 
Blond

15. Hvilken øyefarge har du? 
Blue, baby

16. Bruker du kontaktlinser? 
Jepp

17. Hva er din favoritthøytid? 
Jeg liker førjulstiden, 1. – 23. desember.

18. Hva er din favorittmåned? 
Alle måneder kan bli min favoritt, det spørs hva jeg fyller de med.

19. Har du noen gang grått uten grunn? 
Ja, men nei. Selv om grunnen i ettertid virker irrasjonell, er tårene begrunnet i mitt eget hode/følelsesliv i det de faller. Senere kan de virke grunnløse fordi jeg er i en annen og klarere state of mind, men i kampens hete; nei.

20. Hva var den siste filmen du så? 

Husker ikke, men serie; Exit. Det er det sjukeste jeg har sett.

21. Hva er din favorittdag i løpet av året? 
Frigjøringsdagen

22. Er du for sjenert til å be noen med ut på date? 
Nei, det har jo blitt så lettvint i 2019. Men ansikt til ansikt og uten hjelp av Tinder? Altfor sjenert.

23. Kan du stå på hodet (uten å bruke vegg som hjelpemiddel)?
Jeg kan stå på andres hoder?

24. Klemmer eller kyss?
Spørs hvilket menneske det dreier seg om.

25. Sjokolade eller vanilje?
Vaniljesaus, åh

26. Hvilken bok leser du?
Den talibanske cricketklubben av Timeri N. Murani

27. Har du noen piercinger?
Én, på den flippen inne i øret som jeg aldri gidder å Google navnet på. Jeg hadde i navelen også, men den tok jeg ut for flere år siden.

28. Hva er dine favorittfilmer?

Det er så mange bra! Theory of everything, A star is born, Mulan og Tusen ganger god natt. For å nevne noen.

29. Favoritt fotballag?
Jeg har under frivillig tvang blitt Liverpool-fan

30. Hva gjør du akkurat nå?
Jeg svarer på de spørsmålene her og sitter på toget på vei til jobb.

31. Smør, salt eller ingenting på popornet?
Salt

32. Hunder eller katter?
Jeg har bare smakt hund… Nei! Skrev jeg det høyt? Neida, unnskyld, den var stygg. Jeg liker begge dyrene, men kjenner meg mest igjen i katten. Så selvstendig, kosete og lander alltid på beina!

33. Hva er din favorittblomst?
Mamma

34. Har du noen gang blitt tatt i å gjøre noe du ikke burde?
Ja.

35. Har du en bestevenn av det motsatte kjønn?
Ikke nå lenger

36. Har du noen gang elsket noen?
Ja

37. Hvem skulle du ønske du kunne møte akkurat nå?
Pappa

38. Er du fortsatt venn med de du var venner med i barnehagen?
Nei, de er bare SÅ 1994.

39. Har du noen gang skutt med en pistol?
Ja

40. Liker du å reise med fly?
Ja, jeg liker den følelsen av å være fanget i luften mellom det som var og det som kommer, uten mulighet til å kommunisere med omverdenen.

41. Er du venstre eller høyrehendt?
Høyre

42. Hvor mange puter sover du med?
Tre, men bruker bare én av gangen

43. Savner du noen akkurat nå?
Hver eneste dag

44. Har du en tatovering?
Jeg har fire! Papirflyet, barten, kvarteret og løvinnen.

Deres tur! Velg et par og svar i kommentarfeltet 🤩

 

Asfaltskribenten

Helt siden jeg flyttet til Moss har disse tekstene skrevet med kritt på asfalten dukket opp rundt i byen i tide og utide. Ingenting da jeg gikk opp til venninna mi tidligere i dag, men på vei hjem igjen passerte jeg to ulike budskap på to vidt forskjellige steder. Alltid noe positivt, kjærlig, dyrevennlig eller om miljøet. Noe som prøver å gjøre verden til et litt bedre sted. Alltid med forskjellige farger på krittet. Jeg aner ikke hvem den anonyme asfaltskribenten er, men jeg håper h*n fortsetter å uttrykke seg i all evighet – det gjør lille Moss litt mer magisk ✨

Denne helgen har jeg hatt mamma og tante på besøk, vi tre arrangerer spill- og vinkvelder jevnt gjennom året og det er noe av det fineste jeg vet. Latteren, samtalene, kinasjakken. Det er sånne minner jeg kommer til å sitte og se tilbake på den dagen de er borte, og være så glad for at vi skapte 💛

I går og i dag har jeg vært hos venninna mi og skrudd møbler – jeg elsker sånne ting; å male, bygge, skru, rive, spesielt hos andre. Jeg merker det på måten de stiller spørsmålet, at de kvier seg litt for å be om hjelp, men med én hånd på hjertet og den andre på tastaturet; det fungerer som terapi for meg. Det å være praktisk. Jeg elsker det på ekte! Bare ikke be meg om å rive ost. Det finnes seriøst ikke en annen oppgave i verden jeg hater mer enn det å rive ost.

Ps. Tusen takk for kommentarene deres på forrige innlegg – det hjalp på skrivelysten ✍🏼💋

 

Skrivesperre

Jeg får ikke bestemt meg om jeg ikke klarer å skrive fordi jeg har mistet kontakten med meg selv, eller om jeg har mistet kontakten med meg selv fordi jeg ikke skriver.

Ordene og jeg har hvert fall ikke spilt på lag på en god stund, men det har dere sikkert merket. Jeg har blitt sjenert på Internett òg. Deler mindre, skriver sjeldnere. Gleden jeg en gang fant i å blogge har forsvunnet, eller så er det kanskje gleden i seg selv som er problemet. Jeg har det stort sett bra for tiden, og jeg skriver mest og best når jeg ikke har det.

(Og livet bare; hold my beer….. Neida, vær så snill)


Aruba, 2018

Jeg hadde lyst til å skrive i dag allikevel, så her er vi! Takk for at dere kom. Ikke at det er så mye å skrive hjem om; dagene kommer og går. Jeg sover, jobber, smører tatoveringa, leker med venner, sover igjen. Lever ikke det hektiske, spektakulære hverdagslivet alle andre bloggere ser ut til å leve, jeg føler nok litt på det òg. At jeg er en liten fis som ikke engang lukter, i et rom fylt av ekslusive parfymer (OKEI, der var metaforene tilbake, hvert fall).

Hva vil dere lese om, egentlig? Sånn når jeg ikke er på reise, mener jeg. Er det noe dere savner? Er hverdagsblogging fortsatt koselig? Kan vi spole tilbake til 2009, da blogging var mer spontant og ekte? Da var det gøy, da.  

 

Mamma for alltid

Sånn, mamma! Overraskelse! Nå bærer jeg deg også på kroppen min til evig tid. Deg og pappa.

Pappas kvarter ved håndleddet mitt, sånn at han alltid kan minne meg på å puste, ta et kvarter av gangen. Og din løve, fordi du er født i løvens tegn, men mest av alt symboliserer den styrken din. Det er derfor jeg valgte en løvinne – det er liksom deg. Vakker, sterk og full av kampvilje – uansett hvilken motstander livet setter deg opp med. Egenskaper jeg av og til trenger å minne meg selv på at jeg også har i meg et sted, jeg må jo ha fått noen dråper gjennom morsmelka jeg óg.

Plasseringa bak er fordi you always got my back (umulig å skrive det like poetisk på norsk).
har du alltid ryggen min – både på den ene og andre måten.

 

ENDEX

Alltid like rart å forlate den militære bobla, og plutselig måtte forholde meg til den virkelige verden igjen. Den er så overveldende, så… mye. Jeg savner allerede enkeltheten i at dagens antrekk allerede er forutbestemt, at alle dagens måltider står ferdig servert i messa, og det jeg skal gjøre i løpet av en dag er avgrenset til det som skjer i spillet i øvelsen. Ingen forstyrrelser utenfra, ingen andre forventninger. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe fulltid i Forsvaret igjen, og svaret mitt var «jeg tror faktisk ikke det», for jeg tror faktisk ikke det. Da hadde den militære bobla mistet magien sin, den årlige grønne timeout’en ville blitt borte. MEN – jeg signerte kontrakt på en utvidet verneplikt! Det betyr at Heimevernet kan kalle meg inn inntil tretti dager i året, i stedet for de vanlige ni. Fornøyd!

Jeg kom hjem igjen til full postkasse – der lå blant annet et nytt visum til Cuba. Det gikk denne gangen også! (Oppskriften på hvordan du søker visum finner du her). Så der har dere ett av stoppene mine på den neste reisen jeg skal på. Jeg har jo vært der før, men måtte avbryte reisen fordi pappa var så sjuk. Pluss at reisepartneren min ikke har vært der, så vi stikker innom for å oppleve det jeg ikke rakk sist – og for at han skal få skrapt et nytt land. Veldig upraktisk å reise med en til som skraper kart, flere av stedene han vil har jeg allerede skrapt – og omvendt. Men altså, Cuba er fantastisk. Jeg gleder meg til å komme tilbake!

Nå er det helg, og jeg har lagt minst mulig planer, med minst mulig menneskelig kontakt. Stakkars mamma prøvde å ringe meg i går, men jeg er og blir et mar(i)eritt når jeg har vært med folk tjuefire-sju. Eller tjuefire-åtte, egentlig. Jeg mener åtte dager uten alenetid? Da trenger jeg minst to å introverte på før jeg blir et godt menneske igjen. Kanskje jeg er hyggelig i morgen, mamma.

Nå skal jeg fortsette å se på Unbelievable på Netflix – det er en serie jeg kan anbefale! Vi skrives plutselig igjen.

 

Kryssdominant

Jeg rakk å være på jobb i nøyaktig tre dager etter Kroatia, før jeg takket for meg på ny og blir borte fra kontoret en uke til. Øvelse!

De to siste dagene har vi bare satt oss opp og inn i spillet, hatt grønn tjeneste (sanitet og skyting) og begynt å planlegge hva vi skal gjøre de neste dagene. Når ting begynner å dra seg til, og vi må være overalt – alltid, med kamera og penn. Jeg har sovet bedre enn på lenge her inne, sikkert fordi dagene er så lange og det ikke er noe å finne på på kveldstid, men også fordi jeg blir så fascinerende rolig når jeg får på meg uniformen.

Jeg ble liggende og tenke på det i går kveld, før jeg sovnet som en stein igjen. Det er to steder i livet jeg klarer å koble hundre prosent av og få ro langt inn i sjela; på ferie og i den militære bobla. Ikke at de to kan sammenlignes, iiii det hele tatt, for en øvelse er alt annet enn ferie, men jeg forsvinner så langt inn i det grønne at jeg glemmer alt utenfor. Mer enn jeg gjør på ferie, faktisk. Jeg har bare ett fokus; det skjønne grønne, og mitt sivile liv ble liksom igjen på utsiden av leiren. Og der skal det ligge helt frem til torsdag.

Nå er det straks brief – skrives plutselig! Følg meg på Snapchat (superbrud) og Instagram (@supermarie) for daglige oppdateringer fra bobla <3

 

Krka nasjonalpark

Jeg er en sånn turist som misliker å kalle meg selv turist, som bøyer hodet når jeg ser en guide løpe rundt med en sammenslått paraply i været forfulgt av en flokk med sokker i sandalene og kameraer rundt halsen. I Kroatia fant jeg plutselig meg selv midt i den flokken selv. Lavsesong, tenkte jeg mens jeg bestilte. Vi får vel bussen omtrent for oss selv, en rolig utflukt til parken. Neida. To (!) guider, to blå paraplyer høyt til værs og to store grupper med turister. Det er forresten overraskende mange amerikanere som reiser til Kroatia, amerikansk og britisk var det jeg hørte mest av gjennom hele ferien.

Turen gikk fra Gregory of Nin, statuen ved en av inngangene til Diocletians palass i gamlebyen i Split. Jeg fant utflukten gjennom Tripadvisor, den kostet rundt 250 kroner per person og inkluderte buss fra Split til Skradin, en båttur og buss tilbake igjen til Split. Inngangspenger til Krka nasjonalpark (150 kuna) kom i tillegg. I parken går man (heldigvis) rundt på egen hånd.

Men se! Ikke sant det er fint der?! Så grønt! Vi var ikke så heldige med været, kun en gløtt av sol på cirka tre minutter gjennom hele dagen, men det var egentlig deilig. Å slippe varmen, mener jeg. Det eneste som var synd var at vi ikke orket å bade.

Verdt en tur hvis du er i Split!

 

Kapittel 8 av 12: august

Jeg spolte frem til den første høstmåneden med R i seg fra Split, og hvis jeg skal oppsummere årets siste sommermåned – august – må det bli cirka sånn her:

Utdrikningslag på Fangene på fortet og Paint n sip i Oslo, som forresten var SÅ gøy! Vi kunne ha med egen drikke, og betale litt ekstra for å få en aktmodell å male etter. Oppskriften på fnising rett der.

Det koster ikke så mye for en vanlig malekveld uten aktmodell (litt over trehundre per pers, tror jeg). Passer perfekt for en annerledes jentekveld eller bursdag!

Men la oss male videre på bildet mitt av august; mamma fylte år den syvende, jeg dro til Ørland og Luftforsvaret på skriveoppdrag for Heimevernet, var forlover for siste gang (for i år, hvert fall), fikk hektiske dager på jobb igjen, etter en rolig sommer, planla neste langtur og dro på en kortere en til Kroatia.

Den siste uken i august talte jeg ett år siden livet mitt gikk i selvvalgt oppløsning; i fjor på denne tiden avsluttet jeg det forholdet som aldri var et forhold, søkte ny jobb, dro på visning. Ville endre på alt som kunne endres, som et ekko etter pappas død. Skape meg et nytt liv, fordi det forrige ikke føltes som mitt lenger – ikke uten han. Det er rart å se tilbake på hvilket rot jeg var. Og så sitter jeg her i dag i den samme leiligheta, med den samme jobben og ferja går fremdeles over til andre siden av fjorden. Jeg er glad alle ballene jeg kastet opp i lufta landet på nøyaktig samme sted. For som min kloke tante sa; Marie, du er i sorg – du skal ikke endre på noe som helst før det har gått minst ett år. Ett år senere skjønner jeg hva hun mente.

Hvordan var din august?

 

Brač

Etter fire dager i Split var det godt å komme seg litt ut av byen. Altså, man kan jo bade og nyte solen der også, men det er noe med det å utforske litt mer når du først er et sted.

Før jeg dro hørte jeg mye om Hvar, en øy som ligger to timer med ferje utenfor Split. Jeg snakket med Alberta, utleieren min, og hun anbefalte meg heller Brač. Den ligger nærmere, det er litt færre folk der og flest lokale. Solgt!

Turen over tok femti minutter, og kostet 33 kuna (cirka førti norske) – du kan kjøpe billett gjennom nettsidene til Jadrolinija, ferjeselskapet. Det står at du må skrive ut billetten, men det fungerte fint å vise den på mobilen også.

Supetar, ankomsthavnen på Brač. Det første vi gjorde da vi gikk i land var å leie scooter for å kjøre selv til Bol og stranden Zlatni Rat, på andre siden av øya. Du kan ta gruppetaxi også, de venter på havna, men det koster 50 kuna per pers – per vei, og scooter kostet rundt 200 kuna for en hel dag + at du får større frihet. Kjøreturen tok cirka tre kvarter, gjennom et vakkert, svingete landskap og utallige bakker både opp og ned. Åh hey, hvor det gikk i oppoverbakkene med to på én scooter… Fint tempo for å selfies, da.

Vi kom frem til slutt! Zlatni Rat er kjent for å endre fasong etter vind- og strømretning. Stranden er formet som en pil, som én dag kan peke nord – en annen sør (elsker hvor opplyst Wikipedia får meg til å fremstå). Vi hadde ikke ordentlig sol før en stund utpå dagen, men det gjorde ingenting. Stedet bestod av trær med boder under, hvor du kunne kjøpe mat, smoothies og pannekaker, strendene hadde solsenger du kunne leie, og atmosfæren der var mye mer avslappende enn i Split. Ikke at Split er så himla masete, men allikevel. Det var noe annet.

Vi ble værende helt til solen begynte å blekne, før vi kjørte mot Supetar igjen. Pila på scooterens bensinmåler falt som en stein overraskende fort, og med alle motbakkene foran oss begynte jeg å se for meg to idioter av noen turister og en scooter stående langs veien, tomme for drivstoff og langt fra nærmeste bensinstasjon. Det hadde vært så typisk. Vi putret i uvisshet videre selv om pila var på rød – lenge, og jeg begynte ikke å slappe av før vi hadde kommet oss opp siste bakke. Derfra kunne vi bare ha trillet ned til byen igjen, men tanken holdt faktisk helt frem! Tips til deg som vurderer samme tur; fyll bensin i Bol også, sånn i tilfelle. Ingen vil være de turistene.

 

Syv dager

Så kaldt det har blitt? På bare syv dager? Hva har dere drevet med her hjemme mens jeg har vært borte, egentlig? Jeg følte det nesten som en iskald håndflate i fjeset da jeg kom ut av dørene på Gardermoen, men på vei til butikken i kveld tenkte jeg at det var litt deilig óg. Kulda. Jeg liker høsten. Selv om jeg snart rømmer fra den igjen.

Kroatia var bra! Jeg gjorde så mye at det kjennes ut som langt mer enn syv dager. Split, Brac, Krka. Alene, med fremmede, med besøket fra Norge. Jeg er flinkere til å ta bilder når jeg bare er meg, så det nye minnekortet jeg måtte kjøpe er tommere enn det burde ha vært, men jeg skal fortelle dere mer om hva vi gjorde senere – uansett bildebevis. Må bare lande litt først, og finne roen her hjemme.

(Hvis den i det hele tatt finnes)

Skrives senere!