Syden

Alt jeg har gjort denne helga har vært å stå opp, plukke med meg en bok, krype ut av det store vinduet hans på badet, og bli der. Det er syden der ute! Jeg har allerede fått skille, et gyllent bevis på prosjekt D-vitamin.

Vi (han) fornyer badet hans for tiden, og det er så koselig å sitte utenfor og høre at han maler, mekker og skrur mens han hører på musikk der inne. Jeg liker lyden av andres pusling, elsker å sovne til det. Det er noe betryggende med å høre lyden av noens nærvær, å vite at det er noen der.

I går avsluttet vi dagen med å se på Together at home på TV2 Sumo til langt på natt. Så dere Rolling Stones? Herlighet, jeg lo. De spilte fra hver sin stue over video, men av en eller annen grunn hadde ikke trommisen trommesettet sitt – så han satt bare med trommestikkene sine og spilte hele låta ved å slå ut i lufta mens han tidvis gliste verdens mest smittsomme glis. You can’t always get what you want alene var verdt å miste nattesøvnen for!

I kveld skal vi på drive in-kino, før jeg skal lade opp til en ny uke på hjemmekontor. Hjemme-hos-han-kontor, rettere sagt.

Hva har dere gjort i helga?

 

Hadde du fortsatt vært her

Jeg likte de gangene jeg satt hos deg alene, og fritt kunne legge hjertet mitt i fanget ditt. Det gjorde meg liksom ikke noe at du ikke kunne svare, det holdt å vite at du lyttet. For det vet jeg at du gjorde.

Det er så mye jeg kunne fortalt deg, hadde du fortsatt vært her, pappa.

Jeg ville fortalt deg at det kvarteret ditt? «Jeg tar ett kvarter av gangen», som du sa. Det har spredt seg. Ordene dine har spredt seg. En av bloggleserne mine har faktisk tatovert den samme tatoveringen som meg, for å ha DIN påminnelse på seg til evig tid (!!). HVOR gøyt er ikke det?! (Ikke at vi egentlig sier «gøyt» med «t» i Fredrikstad, men vi hadde vårt eget rare språk, vi to). Jeg vet du hadde smilt nå, av kvarteret som sprer seg, hvis vi hadde vært i samme rom. Og ikke nok med tatoveringa, jeg får stadig snapper fra mennesker der ute som egentlig er superstressa, men så tenker de på det lille kvarteret ditt – og det hjelper. Det hjelper dem i livet. Du hjelper dem! Jeg elsker at du fortsatt har den effekten på folk, pappa, selv om du ikke er her mer. Det sier så mye om deg og den du var, det ekkoet av deg som ble igjen etter at du ble borte. Vi trenger ekkoet ditt, spesielt i disse dager.

Jeg ville fortalt deg at han som sørget for at jeg lo i ny og ne, vet du, da ting stod på som verst? Han får meg til å le fremdeles, og jeg vet du hadde likt han. Du hadde elsket han. Han er smart, snill og har mange av de samme interessene du hadde, dere hadde hatt så mye å snakke om! Han hadde ikke orket den tørre humoren din noe særlig, for han holder nesten ikke ut min, men bortsett fra det vet jeg dere hadde funnet tonen. Jeg hater at dere aldri fikk sjansen.

Jeg ville fortalt deg om badet mitt, som sønnen din har stått for oppussingen av, og vist deg bilder av hvor sjukt fint det ble. Og hvor ekstremt flink han er, broren min. Han er minst like nøye og pirkete som deg, og barndomshjemmet ditt (og mitt) er i verdens beste hender. Han er i ferd med å gjøre det om til en villa, du hadde vært så stolt!

Jeg ville fortalt deg at livet går bra, tross alt. Og at de små tegnene du sender meg, for jeg regner med at det er du som tilfeldigvis spiller av musikken din på en restaurant jeg stikker innom, eller legger igjen duften din her og der i tide og utide; de små tegnene dine gjør meg sikker på at du fortsatt følger med meg – selv om du fysisk ikke lenger er å se. Den tryggheten du ga meg? De minner meg på at den eksisterer fremdeles, av og til i tegnene dine – men mest av alt i meg. Takk for at du ga meg den, og takk for alle påminnelsene.

Og så ville jeg fortalt deg at savnet aldri blir noe mindre, hvis du skulle være redd for det. Men heldigvis blir det lettere å bære.

Og jeg fortsatt kan høre latteren din.

 

Påske

Det ble kanskje ikke Kapp Verde, men påske ble det. På den lange fredagen som var syklet vi ut til Mamre igjen for å grille og ta noen øl i det strålende været, jeg lagde biffmiddag på onsdag for å feire ferien (med litt for mange glass rødvin til), hentet påskeegg fra sjefen på den riktige siden av fjorden; jeg har til og med fått tatt noen øl med pensjonistene i borettslaget mitt – de satt ute som de pleier å gjøre på denne årstiden, og prøvde å løse verdensproblemer, men akkurat dette problemet klarer visst ingen av oss å løse.

Vi gjør det beste ut av det allikevel, nyter at våren stikker innom fra tid til annen, ser en god film, ser på Castle (Viaplay), maler vegger og leser bøker. Tar et kvarter av gangen.

 

BUNAD!

Føkk ju, Marie 14 år og konfirmant, nå kan du sitte der med Age of Empires på den bedritne pcen du på død og liv ville ønske deg fremfor en bunad. Pcen kommer til å kræsje om ca to år, og de neste tretten årene kommer du til å angre på at du lot muligheten til å få din egen nasjonaldrakt i gave gå.

Og så tar Marie 29 år ansvar i stedet, og kjøper hele herligheten sjæl, for egne penger hun har jobbet hardt og lenge for, det året hun bikker tredve.

Gratulerer på forskudd til meg selv! Her er bunaden – sort Løken! Jeg har ikke vært så gira og glad siden jeg kjøpte leiligheta, jeg nærmest fløy bortover gågata på vei for å hente den og svever litt fremdeles i min egen stue. Nå er den min på ekte!

Jeg var ikke bloggersk nok til å be dem ta bilder av meg, så det får bli en sniktitt nå og heller et ordentlig bilde den vakre dagen jeg omsider kan ta den på meg på ordentlig. Jeg gleder meg allerede!

 

Kapittel 3 av 12: mars

Hva faen VAR det der for noe, egentlig? Mars?

Måneden startet ganske normalt; jeg var på jobb, dro til tannlegen (null hull!), var på konsert med Veronica Maggio i Moss sammen med ett av favorittmenneskene mine – hennes første tur ut etter at hun ble mamma, hurra!

Feiret to år (hæ) siden første møte med han som får meg til å le, vi spiste indisk ute på den rette siden av fjorden. Tok noen øl et par dager senere, hos hun som ble mamma, og mannen som ble far, på bursdagen hennes. Den første i gjengen min som bikka tredve, hurra igjen! Og der satt vi alle fire – lykkelig uvitende om at det var det siste vi fikk gjort i livet slik vi kjente det.

Og så bare PANG! 

Krisestab på jobb, eviglange dager på kontoret – helt til det ble bestemt at alle skulle jobbe hjemmefra, og kontoret har jeg ikke sett siden da. Jobbe, jobbe, jobbe, krise, krise, krise. Han på andre siden av fjorden kom hjem fra sin jobb tidligere enn planlagt på grunn av koronautbruddet, og jeg emigrerte til han for å slippe å være forever alone i gud vet hvor lenge dette varer.

Vi lagde kontor til meg der, og de timene jeg ikke jobbet gikk med til serier, film, oppussing og trening på stuegulvet. En lørdag i midten av mars syklet vi ut til Mamre, tente bål, grillet pølser og drakk pils til solen gikk ned sammen med en gjeng, trygt plassert flere meter fra hverandre. Ellers er vi stort sett bare hjemme, og har overraskende nok ikke begynt å hate hverandre enda. 

Mars 2020. Det var et kapittel for seg selv.

Hvis du skal beskrive måneden som gikk med ett ord, hvilket ville du ha valgt? Jeg tror mitt blir ‘absurd’.

 

Heal

And the people stayed home. And read books, and listened, and rested, and exercised, and made art, and played games, and learned new ways of being, and were still.

And listened more deeply. Some meditated, some prayed, some danced. Some met their shadows. And the people began to think differently. And the people healed.

And, in the absence of people living in ignorant, dangerous, mindless, and heartless ways, the earth began to heal. And when the danger passed, and the people joined together again, they grieved their losses, and made new choices, and dreamed new images, and created new ways to live and heal the earth fully, as they had been healed.

— Kitty O’Meara

foto: privat, Brasil 2013

 

Mission completed!

Det nærmer seg slutten av mars, og her om dagen fikk jeg lønn, som betyr at…. bunaden er i boks! 💰 Det gikk. Tretten tusen på åtte uker. Eller egentlig fem uker, jeg trengte ikke de tre siste.

Les også: Pengeprat

Det hadde gått uansett, men jeg fikk jo plutselig litt flere kroner å spare – nå når jeg ikke betaler for pendlerkort (litt under totusen i måneden), og nå som påskeferien ble avbestilt – og jeg får igjen alle pengene som egentlig skulle ha blitt vekslet inn i sol og varme.

Jeg lovet å dele sparetipsene mine med dere, så her er det jeg gjorde for å nå målet – kort oppsummert:

  • Kjøpte lite mat, og konsentrerte meg heller om å spise opp det jeg hadde i skap og fryser. I tillegg til at de nydelige venninnene mine ba meg hjem på middag i ny og ne 💕
  • Solgte ting på Finn.no, ting jeg vanligvis ville ha tatt vare på litt lenger, men nå fikk jeg det dyttet jeg trengte for å innse hva jeg egentlig IKKE trengte. Tjente litt over tusenlappen!
  • Byttet strømleverandør til en litt rimeligere en, jeg tror du kan bruke elskling.no for å sammenligne priser (jeg byttet til et selskap jeg får rabatt hos gjennom jobben, så jeg sjekket aldri selv)
  • Sa opp abonnementer på ting jeg ikke trenger/bruker lenger. Feks Dropbox for business og nutrilashes (jeg lot meg påvirke av en blogger en gang i tiden, men helt ærlig ga ikke det vippeserumet meg så mye). Jeg gikk også gjennom alle abonnementene som lå på Apple ID’en min – der hadde jeg ikke så mye, men det kan være greit å sjekke innom av og til! Det er penger som vanligvis bare trekkes fra et MasterCard, fort gjort å glemme
  • Ble enda mer bevisst på egen strømbruk; skrudde av unødvendig lys, skrudde ned på varmen, dusjet kortere osv
  • Kunne ha bedt om forskudd på bursdagsgave, det gjorde jeg ikke – men tar det med likevel, som et tips til andre tidsinnstilte sparere der ute
  • Jeg trener gratis på kontoret, men hvis jeg hadde vært medlem på et treningssenter ville jeg ha fryst medlemskapet for et par måneder og heller trent ute/hjemme inntil sparemålet var nådd
  • Morsom sparing; hver gang jeg drar kortet mitt runder banken beløpet opp til nærmeste tier, og så går differansen rett inn på sparekonto
  • Kjøpte ingenting unødvendig (du MÅ ikke ha den kaffen, den toppen, den sjokoladen)
  • Spareappen Dreams har trukket et ukentlig beløp helt siden jeg begynte å spare, i tillegg til triggerne «Tyven». Jeg passet også på å føre over litt ekstra hver gang jeg så at jeg hadde penger igjen etter alle faste utgifter
  • Og så sparer jeg månedlig i indeksfond – uavhengig av bunaden riktignok – men det er hvert fall de beste fondene, i følge kollegaene mine!

Så, det var det. Nå venter jeg bare på at Husfliden skal gi beskjed om at jeg kan hente bunaden, hvis jeg fortsatt kan gjøre det i disse dager. Jeg skulle egentlig ha den til en navnefest i begynnelsen av april, men den ble utsatt – og det spøker for 17. mai også, så det er egentlig ikke noe hast. Uansett deilig å ha nådd et mål jeg har spart til så målrettet, så lenge!

(Selv om det kommer med en bismak, det gjør jo det. Her legger jeg ut om å ha klart et så uviktig sparemål i en tid hvor mange plutselig fikk en usikker fremtid, usikre arbeidsplasser, bekymrede frilansere og tusenvis av permitterte. Verden er ikke enkel om dagen. Det er den virkelig ikke)

 

En ny arbeidshverdag

SE! Han har rett og slett laget et kontor til meg, han. Rommet var egentlig en slags bod, men i løpet av noen timer mandag kveld ble det forvandlet til et sted jeg kan sitte pent og jobbe fra i stedet. Så her tilbringer jeg dagene mine! Går ut på verandaen når jeg trenger å trekke frisk luft, ut på kjøkkenet når jeg trenger kaffe, vi sees til frokost og lunsj og arbeidsdagene mine har omsider fått en ende igjen. Jeg er på vei ut av den militæraktige bobla jeg befant meg i, og hverdagen begynner å bli normal – selv om ingenting er som det pleier. Jeg har liksom funnet en ny normal, som vi pent blir nødt til i disse dager.

Jeg savner kollegaene mine, men vi lever heldigvis i det herrens år 2020 så vi sees jo rett som det er via skjermene våre. Og jeg har faktisk begynt å bruke telefonen til å RINGE igjen. Hadde nesten glemt at man kunne det.

Så sånn går dagene. Jobb, TV, PlayStation, trening på stuegulvet, litt sol i fjeset fra en vinduskarm på badet. Jeg er glad jeg kom meg over fjorden, og slipper å være helt alene oppi alt. Selv om jeg elsker mitt eget selskap, føles det litt tryggere å være med han som får meg til å le med jevne mellomrom. Verden blir liksom ikke så skummel da.

Apropos verden; reiseplanene mine er selvfølgelig lagt på is. Vi skulle egentlig til Kapp Verde i påsken, men Verde(n) får pent vente. Først må den reddes fra korona.

Hvordan jobber dere i disse dager?

 

Jeg må ut dit hvor trær vokser tettere

SKOGEN <3 Herregud, så godt det var å komme seg ut og la øynene vandre over noe annet enn en data- eller mobilskjerm, etter mange og lange dager på jobb.

Hjernen min har gått i fullstendig militærmodus for tiden; jeg er KTS (klar til strid) døgnet rundt for å løse de kommunikasjonsoppdragene som kommer på løpende bånd etterhvert som situasjonen rundt oss eskalerer. Sover så lett at jeg ligger én cm over madrassen, klar til å respondere på en eventuell alarm (som naturligvis ikke vil komme i min sivile jobb, men allikevel – militærhjernen min har tatt over styringen). Glemmer å spise, helt oppslukt i oppgavene og beredt på at det kommer nye som haster. Jeg lever for jobben min om dagen, det er både givende og rent faglig ganske spennende (misforstå meg rett), men det tærer på kreftene òg, over tid. Hvert fall når vi ikke vet hvor lenge dette kommer til å stå på. En militærøvelse varer i et bestemt antall dager, dette er på ubestemt tid. Den uvissheten i seg selv er slitsom for oss alle, så det er viktig å hente seg inn mellom slaga. Det har jeg gjort i dag, med kvikk lunsj og solo og sitteunderlag!

Ute i skogen er alt som det pleier, gå dit hvis du trenger en pustepause du òg. Hvis du kan, for herlighet – det er mange superhelter der ute som står på både natt og dag nå. All styrke og kjærlighet til dere! Og tusen takk for alt dere gjør, uansett om du er renholdsarbeider, sykepleier, butikkmedarbeider, en som jobber med kundeservice eller bare et menneske som stille følger myndighetenes råd og som bidrar i den kollektive dugnaden mot koronasmitten. Vi kommer oss gjennom dette óg, vi.

Ta vare på hverandre!

 

Rare tider

Jeg føler meg som en forbryter når jeg nyser på toget. Vasker hendene mye oftere enn før. Har sluttet å ta på gelendere, dørhåndtak, steder alle andre også kan ha tatt.

Korona skjedde, og det gjennomsyrer dagene mine fullstendig for tiden; jeg skriver om det på jobb, leser om det i nyhetene, hører om det på radioen og i podcaster, drømmer om det om natten, snakker om det med venner og kollegaer og sitter rett som det er i møter om det óg. Korona, korona, korona. Hele dagen, hver dag.

Jeg er ikke spesielt bekymret selv, men situasjonen er jo rar. Ny og uvant. Lurer på hvordan den ser ut som en uke, en måned eller tre frem i tid.

Jeg fant en god kronikk om hvor viktig det er at vi alle tar ansvar i går; du kan lese den her.

Hva med dere? Hvordan blir dere påvirket av alt virussnakket? Hvis dere blir det i det hele tatt, det er kanskje bare jobben min som gjør at min egen lille verden er totalt farget av korona, lol.