Du vet sånn kaste flat stein på sjøen i håp om at den spretter hur langt som helst, men alt steinen vil av natur er å synke ned i vannet og bli liggende i ro, men tempoet og kraften i kastet gjør det umulig så den fortsetter bare å sprette, og litt sånn har jeg følt det siden påske.

Følt meg som den steinen.

Ikke at jeg har noe ønske om å bli liggende på havets bunn, spretten var bare en metafor som kom til meg midt i tankekjøret her en kveld, der jeg lå og vred meg i prestasjonsangst og bekymringer, som jeg gjør fra tid til annen, og på den ene siden er det veldig slitsomt å ha det sånn – på den andre siden har jeg endelig lært meg å se det utenfra, også når det står på som verst. Skjønt at det bare er tanker, og de er ikke farlige, innsett at jeg har godt av å bli utsatt for nerver og stress i ny og ne, om ikke annet for å lære meg å håndtere mitt eget jeg bedre. Bli minnet på å ta pappas kvarter.

Ett av gangen. 

Og plutselig er fiskespretten over, alt du gruet deg til gikk bra, du mestret det hele og kan endelig finne roen igjen og den i seg selv blir ikke like fullstendig uten at det har vært en uro i forkant. Nå kan du synke stolt og fornøyd ned og bli liggende.

Det skal bli digg med langhelg!