Jeg solgte noen broderier på nett, pappa. For jeg har skuffen full av fornærmelser foreviget i tråder, og jeg tror ikke hvem som helst hadde taklet å motta dem så godt, haha, så jeg bestemte meg for å selge til hvem enn som ville ha. Legge fornærmelsene i andres hender. Og det solgte! I første runde ble fem av seks broderier solgt.

Og så begynte jeg å forberede runde nummer to. Seks nye broderier som skulle legges ut for salg. Og det tok meg faktisk en uke før jeg oppdaget det: Broderiet jeg hadde laget i anledning morsdag: «Du ville ikke vært MAMMA hadde det ikke vært for meg. Værsågod.»

Den teksten slo meg ikke før i dag, syvende november, en uke senere. To dager til farsdag. Hadde jeg hatt et snev av salgs-gen i meg ville jeg ha brodert pappa-broderier lenge i forveien, gjort det klart for salg, sikkert. SE HER, kjøp, dette må du gi til faren din på farsdagen! Men tanken har faen ikke slått meg, engang, pappa. Og det var det som slo meg i dag: Jeg har ikke hatt en pappa å brodere til i anledning farsdag. Aldri. Jeg tenker ikke farsdag lenger. Den oppdagelsen i seg selv gjorde faktisk litt vondt.

Mamma har fått, hvor mange har det blitt? Var det 3-4 morsdagsbroderier vi talte sist jeg var hjemme, mamma?

Du, pappa, rakk å få ett, vet jeg. Ett broderi. Men det sto det ikke «Du ville ikke vært PAPPA hadde det ikke vært for meg, værsågod«. Det stod ikke noe gøy på din bekostning, eller noe typisk innen sjangeren ‘pappahumor’.

Det stod «Faen«.

Kort og godt, og hva ellers skulle det ha stått, egentlig – for på den tiden, da jeg begynte å brodere i utgangspunktet, var det det som var livet. Det var ventesorg og sinne, det var frustrasjon og maktesløshet. Det var der det hele begynte, den aggressive broderingen. Det var faen, hvor urettferdig, det var april 2018 og du fikk broderiet til bursdagen din i mai samme år, og jeg fikk det i retur så altfor fort; måneden etter, fordi du ikke lenger var blant oss. Og jeg husker det var et slag i seg selv: Jeg ga deg en bursdagsgave en drøy måned tidligere, og nå fikk jeg det tilbake fordi du var borte. Nå skulle det plutselig henge på min vegg, og ikke din?

Faen.

Det kunne faktisk aldri ha stått noe annet.

Faen. Faen. FAEN.

Den nylige oppdagelsen av at jeg ikke tenker farsdag i broderisammenheng er forsåvidt helt grei, jeg forbinder dagen med kommersielle krefter og er i utgangspunktet motstander av sånne dager uansett. Sett pris på folka dine hvilken som helst dag året rundt, tenker jeg, ikke vent til en eller annen dag som noen (hvem er noen?) har bestemt at er viktig. Fortell dem, året rundt.

Men enten jeg vil det eller ei, setter denne søndagen i gang noen følelser og tanker allikevel. Som i dag, da jeg hadde lyst til å finne frem et bilde av meg og deg, pappa, for å hedre deg på farsdagen på Instagram, som betyr så lite – men samtidig så mye, for det ble også en påminnelse om at du er borte. Det ble en påminnelse om at uansett hvor ofte og hvor mange bilder jeg har lyst til å legge ut av meg og deg i fremtiden, så er alle tatt i fortiden – for du er borte. Jeg får aldri tatt et nytt bilde, aldri et nytt minne, aldri en ny selfie med deg, pappa, det blir resirkulering livet ut og det gjør vondt.

Det gjør vondt hele året, men kanskje litt ekstra rundt dager som på søndag, denne kommersielle påminnelsen om at pappaer er viktig.

Pappa er viktig, pappa var viktig. Året rundt.

Men vi får aldri tatt en ny selfie.

Føkk farsdag.