Barskingen

«Kanskje vi skal prøve oss på Barskingen neste år, nå som vi har begynt å trene?», sa jeg.
«Kanskje det», svarte han.
«Fetter var med i fjor og det ser jo veldig gøy ut, men føler jeg må trene litt mer først», sa jeg og så snakket vi ikke noe mer om det.

Og så gikk det èn uke. Og så fikk jeg en melding på Messenger. Fra fetteren min.

«Hei, det er frafall fra noen av oss om skal løpe barskingen. Kunne du tenkt deg å kjøpe billetten? Jeg tror du hadde klart deg veldig bra!»

Og jeg bare…. Føkk.

Nervene mine slo inn samtidig som jeg leste det han skrev, og jeg visste jo allerede da hva svaret mitt innerst inne var. At jeg kom til å si ja. Selv om jeg skrev tilbake at jeg måtte tenke på det. Selv om jeg følte meg alt annet enn klar. Selv om jeg gjerne ville trene hvert fall ett år før jeg meldte meg på noe som helst, hallo – jeg begynte å trene i januar, og nå var det april og jeg rekker ikke å bli sterk før mai, men joda! Vi hadde akkurat snakket om det, han som får meg til å le og jeg, og så kom denne meldingen. Jeg tok det som et tegn (eller et hardt spark bak) fra universet.

«Næh, vi kjører på. Æ’me!«, svarte jeg.

Så satt jeg der, da, fire uker senere og signerte det som føltes ut som min egen dødsattest; løpskontrakten. Hos fetteren min, kvelden før Barskingen – som er et såkalt OCR-løp på «8 kilometer» (i anførselstegn, kommer tilbake til det) og med førti ulike hindre og masse gjørme. Jeg leste gjennom alt jeg pådro meg av ansvar for skader og eget ve og vel, og lurte på hva i alle dager det egentlig var jeg hadde sagt ja til.

Men jeg sov faktisk godt den natten, mye takket være hun som foreslo at vi skulle ta en tatovering sammen og at det skulle være årets bursdagsgave til hverandre, så jeg ble liggende og tenke på dèt i stedet; hvordan skal den se ut, hvor kan jeg plassere den uten å rote til kroppen og estetikken med alle de andre tatoveringene mine, og jeg sovnet til de tankene og plutselig var det morgen.

Lørdag 25. mai 2024.

Og frokost:


(For øvrig mitt første møte med kjøleskapsgrøt, genialt konsept!)

Jeg er egentlig ikke et frokostmenneske, men selv jeg forstår at kroppen trenger bensin når du skal løpe lenger enn du har løpt på over 10 år. Sist jeg løp mer enn 5 kilometer i strekk var på rekrutten i 2010. DET ER FJORTEN ÅR SIDEN, HEHE.

Meg den morgenen:

..som ikke sier noe som helst om hvordan jeg faktisk følte meg. Jeg var. så. nervøs. Mest for det ukjente, fordi jeg ikke ante hva som ventet, hva jeg gikk (/løp) til. Fetteren min (💛) var god til å fortelle om sin første Barskingen, og minne meg på at de kun tok det som en sosial og morsom greie, ikke konkurranse og blodig alvor, for frykten over alle frykter er å ødelegge for eller å sinke andre. Jeg takler svært dårlig å være det svakeste ledd, og det alene er grunnen til at jeg HATER når crossfit’en legger opp til at vi skal være to og to eller tre og tre sammen når vi har trening. La meg nå surre og ødelegge for kun meg selv, ikke andre i tillegg, åh.

Men tilbake til Barskingen.

Vi kjørte mot Rakkestad flyplass. Og jeg prøvde etter beste evne å slå meg til ro med at dette var kun for gøy, ikke alvor, ikke konkurranse, for selv om vi meldte oss på individuelt var planen fortsatt å løpe sammen. Man må nesten det, for noen av hinderne er fysisk umulig (hvert fall i min verden) å klare på egen hånd. Og da er det bedre å få hjelp fra kjente og kjære enn vilt fremmede.

Vi kom frem, parkerte og gikk for å hente startnummerne og alt det der. Fikk en dings rundt foten som skulle registrere når vi løp ut, og når vi kom inn i mål. Varmet opp litt. Tisset. Trippet, hoppet, jeg jobbet hardt med å psyke meg opp. Gikk mot start. Trippet som en veddeløpshest i grinda. Ventet på tur. Pulje 10. Klokken 11:03.

Klar, ferdig… Løp!

Herregud.

Så (unnskyld mamma) JÆVLIG gøy! Og slitsomt! Men samtidig så gøy at jeg glemte at det var slitsomt. Det var liksom «Krigens krav», løypa vi var gjennom på rekruttskolen, bare på steroider – og med en tidstaker. Det var gjørme, tau, vegger, netting, zipline, oppover, nedover, skog, klatring, løfting, dekk, kryping, henging. Hva var det det ikke var?

Det skumleste hinderet var helt ærlig det første; et stativ av metallrør som egentlig utgjorde porten inn til området, det som gjorde det så skummelt for min del var at vi var så mange som holdt samme tempo ut fra startområdet, sånn at alle skulle klatre opp i det samtidig. Eller nei, det skumleste var forresten da vi skulle hoppe fra en plattform i høyden til en annen og ta oss i mot på en simpel metallstang, jeg kjente at jeg kom til å bruke så altfor lang tid på å kanskje – kanskje ikke bli mentalt klar, så jeg ga opp og skled ned igjen, men det er det som er så fint med slike løp: er det hindre du ikke engang tør å prøve, eller ikke får til, så kan du «bare» ta 10-20 spensthopp eller burpees som straff, og løpe videre. Det var i grunn den regelen som gjorde at jeg turte å melde meg på i utgangspunktet. For jeg visste at her kom jeg til å vegre meg på et eller annet tidspunkt.

Jeg tror jeg hoppet over 6-7 hindre til sammen, ett fordi jeg ikke turte – resten fordi jeg skjønte at jeg var for svak eller for ubrukelig, og jeg ville ikke bruke for mye tid på å prøve. Og takk til fetter og kamerat som fikk meg gjennom alle de hinderne jeg aldri hadde klart uten dem 🥹

Kondisen min var heller ikke så bra som jeg trodde at den var, jeg løp i sone 5 (for de som har pulsklokker og skjønner det der) i 75 % av løypa og jeg brukte delvis klokka mi som motivasjon underveis. For den teller antall kilometer.

«Halvveis!» peste jeg fornøyd da vi bikka fire.

«Bare to kilometer igjen!» sa jeg oppmuntrende ved seks.

«Bare en kilometer igjen!» pustet og peset jeg til de andre da klokka sa syv.

Og så sa klokka mi 8 kilometer, mens hindervakten sa «snart i mål, dere!» og jeg bare.. Åh 🥲 Okei. Så vi var ikke i mål.

I ettertid har jeg sett at det var visst ikke 8 kilometer det stod at det var, det var 8+ og det plusstegnet hadde ikke jeg sett, men hva kan man gjøre midt uti der, så jeg skrotet mentalt hele klokka og motivasjonen den ga meg og tenkte at uansett hvor lenge det er igjen, så er vi HVERT FALL langt over halvveis og snart i mål. Og det var vi. Ifølge klokka løp vi i mål etter 9,3 kilometer og tiden ble 2 timer og 21 minutter og det kan egentlig være det samme, for herregud – for en mestringsfølelse. For en mestringsfølelse!

JEG KLARTE DET!

Singleten blir aldri gul igjen, men jeg klarte det.

Gjengen 🏆

Jeg gleder meg allerede til neste år, for nå vet jeg hva det går i og hva jeg får til (som som regel er mer enn jeg tror) og hvis du trenger et tegn på at det er på tide å gjøre noe DU har lyst til å gjøre, men som du ikke har turt enda, så er dette det. Her er tegnet. Bare gjør det!

Det verste som kan skje er at du får noen blåmerker, si.

Og kanskje et par skrubbsår. Men det går over. Det går alltid over.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *