Jeg er egentlig ikke sånn

På mandag hentet jeg min nye klokke! Jeg har konvertert til Garmin, etter fem år med Fitbit. Den første Fitbiten røyk reima på hele tiden (kjent problem for den modellen, sa internett), den andre kapitulerte bare plutselig – 1,5 år gammel (kjent problem det også, sa internett).

Så nå gadd jeg ikke mer, og gikk over til en Garmin type Vivoactive 5 🙂

SÅ FIN! Vi driver og blir kjent i disse dager, og jeg vet ikke helt om jeg trives med det førsteinntrykket jeg gir den.

Fitbit’en kjente meg jo, den visste at jeg kunne gå dager (uker, måneder, år) uten trening, og at på hjemmekontor blir det sjeldent mer enn 1500 skritt. Den forventet liksom ikke så mye av meg, ble heller overrasket på slutten der – da jeg plutselig nådde målet om å trene tre ganger i uka, et mål jeg har hatt i flere år uten å egentlig gjøre noe for å nå det. Jeg var jo ikke til å kjenne igjen, sikkert. Og så skiltes våre veier.

Og så hentet jeg altså min nye følgesvenn Garmin på mandag. Den kjenner meg ikke i det hele tatt, og jeg er redd jeg skaper et helt feil inntrykk. Bare en time etter at jeg fikk den på håndleddet dro jeg på trening, og til den sjukeste økta med en puls jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Bikka 200, null tull.

Og i går var jeg på kontoret, som betyr over ti tusen skritt og det klokka oppfattet som «løpeturer» til og fra ferjeleiet. Og så dro jeg på trening igjen, tok meg helt ut i en ny, spinnvill økt, og jeg skal fader meg trene i dag også – fordi jeg ikke kan resten av uka.

JEG ER JO EGENTLIG IKKE SÅNN!

Jeg mener, jeg prøver å trene fast tre ganger i uka for tiden, men ikke tre dager på rad. Og de tusenvis av skrittene jeg får når jeg drar på kontoret skjer jo ikke hver dag, som regel bare to i løpet av en uke. Jeg er glad i sofa, vin og late dager og det overaktive bildet klokka har skapt av meg i løpet av de 48 timene vi har kjent hverandre, vil veldig snart bli krøllet sammen og kastet. Okei, kanskje ikke kastet – men hvert fall bli krøllete.

Det er nesten så jeg gruer meg, vet du.

En del av meg vil fortsette å opprettholde det supersporty imaget som ligger i dataene den har fått av meg til nå, mens den andre bare.. nej. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri blir en sånn en. Og det er helt greit. Jeg sier meg fornøyd med å ha blitt en som trener i det hele tatt, og klokka er en nydelig, liten motivator til å holde det gående.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *