En helt ny julaften

Jeg fikk liksom aldri med meg at jula slik jeg kjente den plutselig var over. At vi fire søskenbarna som alltid hadde vært sammen tjuefjerde desember, annenhvert år her og der, plutselig var gamle nok til å lage vår egen jul, med egne barn, våre egne familier. Skape egne tradisjoner, arrangere egne selskaper. Hvor ble det av alle sammen?

Jeg husker ikke engang når det skjedde, jeg husker bare at den siste jula i barndomshjemmet ble alt annet enn vi ønsket oss, og etter det ble vi spredd for alle vinder.

Helt naturlig, selvfølgelig, det er bare 6-åringen i meg som står og skraper på hjertedøra med alle minnene fra den gang da. Fra tiden uten bekymringer og uten tomme stoler rundt bordet.

De siste par årene har jula stort sett bestått av meg, den ene i søskenbarnflokken uten egen familie, og de fire voksne som var igjen. En liten jul, men med like mye varme og glede. Jeg var fortsatt den yngste i en alder av 29, og det var fortsatt min oppgave å dele ut alle gavene – som den yngste alltid gjør. Og familien min er kanskje liten, men den er nydelig og jeg elsker den.

I fjor var min aller første jul et annet sted enn hjemme (hvis du ser bort fra verdensreisa, da) – hos hans familie. Så nå har jeg vel på sett og vis spredd vingene mine jeg òg.

I år måtte vi ha fjernet enda to stoler fra det lille voksenbordet vårt i jula, og det stikker i hjertet av bare tanken. Så vi gjør ikke det. I stedet lager vi en helt ny jul. Vi skal ha vår første julaften i vårt eget hus, han som får meg til å le og jeg, vi skal blande hans pinnekjøtt med min ribbejul, hans flokk med min flokk. Jeg både gleder meg og er vettskremt, haha.

Har jeg husket på alt? Har jeg tenkt på alt? Og vi har jo ingenting? Serveringsfat, serveringsbestikk, sausnebb (som hele verden visste at den sausetingen het – unntatt meg), dessertskåler, og jeg kan jo ikke servere julemat på mintgrønne hverdagstallerkner – så jeg måtte kjøpe inn åtte nye, pene – i sort. I går tok jeg første runde i dagligvarebutikken, og måtte ha mamma med meg på telefonen i lomma for hvor mye surkål må jeg ha, egentlig, og hvordan beregne poteter til åtte pers og kan jeg kjøpe brokkoli nå, eller blir den dårlig før søndag? Herregud, som jeg stresser bare med innkjøp – og jeg gruer meg til å koke poteter, for det har jeg aldri fått dreisen på og jeg priser meg lykkelig for at mamma sa ja til å lage selve ribba, for den hadde knekt meg fullstendig. Og lenge leve hans mor, som står for kålrabistappa. Og begge mødrene – for alt de låner oss av det vi ikke har fra før.

Nei, det her blir spennende. Jula har vært det meste den kan være i løpet av livet; magisk og god, vond og rar. Og selv om det alltid kommer til å mangle noen rundt bordet, er jeg sikker på at dette blir en fin en.

4 kommentarer

  1. Det blir jo som oftast ei fin jul, tross bekymringar. Kjenner meg veldig igjen i at jula ikkje blir som den alltid har vore, men (må eg minne meg sjølv på) den har jo vore fin utan den barnlige gleda.

    God jul kjære superMarie!

    1. Det gjør jo det! Og det er sant, elsker fortsatt jul og blir barnslig glad av hele desember, haha. God jul, fine deg! Og tall for at du fremdeles er her, jeg setter sånn pris på det <3

  2. Jeg er julenostalgiker de luxe, og blir bare verre og verre! Jeg er 6 år (49), det er for mange tomme stoler, julemiddagsansvar er skummelt og det å strekke julevingene er en del av livets ambivalente gang. God jul, herlige Marie. Det var fint å lese bloggen din igjen.

    1. Åh godt å vite at en ikke er alene om å fortsatt være 6 år i jula <3 Tusen takk, fine deg – så hyggelig at du fremdeles stikker innom! God jul!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *