Jeg fortsetter å drasse han med meg i mine egne fotspor her nede, på lørdag dro vi til den botaniske hagen! Den er så stor og fin, vi kom kanskje ikke i blomstringens storhetstid, men det var farger og fint stort sett overalt allikevel.
Vi så til og med ugler! Det har jeg aldri sett før, hvert fall ikke i det fri. Det satt en og sov i ett tre, moren i et annet og våket over buskene hvor redet deres lå med store, fluffy pelsballer av noen ugleunger. Så søte!
Vi vandret rundt i en times tid, før vi slo oss ned på en av kafeene og spiste lunsj. Etterpå var planen å få tak i en Uber som kunne kjøre oss til polet i Pinelands – en halvtime å gå fra der Don (og vi) bor. Der skulle vi kjøpe øl til kveldens VM-finale, og så rusle hjem – for vi tvilte på at de hadde wifi i butikken sånn at vi kunne finne en sjåfør.
Men så hadde de ikke wifi i Kirstenbosch heller, så da stod vi der og klødde oss i skjegget (hans) og lurte på hvordan vi skulle komme oss noen vei. Heldigvis oppdaget vi en parkeringsvakt og noen parkerte taxier som han kunne henvise oss til. Vi satt oss inn i bilen til en eldre herremann som verken hadde mobiltelefon med kart eller var helt sikker på hvor vi skulle, men han visste hvert fall hvor Pinelands var så han kjørte så i lende.
I ettertid er jeg så glad for at vi ikke fant internett, sjåføren var verdens fineste fyr. Etter hvert som vi nærmet oss butikken vi håpet å ende opp i kjente han seg igjen, han hadde jobbet med levering i området da han var 20 – nå var han 79 og kjørte fortsatt rundt, som han sa. Han fikk oss trygt frem, og lurte på om det var vår endelige destinasjon, eller om vi skulle videre. Vi fortalte greia, at vi bodde nedi høgget et sted, og da tilbød han seg å stå utenfor og vente på oss mens vi handlet. For bare 200 ZAR (litt over en norsk hundrings), inkludert kjøreturen fra hagen!
Det takket vi naturligvis ja til, så han parkerte og vi smatt inn og kjøpte en sixpack, da vi var ferdig stod han ved inngangen med hendene på ryggen, smilte og bare «that was fast» og viste oss til bilen igjen. Vi småpratet videre, spurte om han også skulle se finalen på kvelden, «if I’m awake», sa han og lo og så fant vi sammen frem til riktig adresse litt nedi gaten. Der fortet han seg ut av bilen sånn at han kunne åpne døra for meg (<3), før han ga oss kortet sitt (det viste at han het David) og ba oss ta kontakt når som helst hvis vi trengte skyss – bare ikke denne dagen, for vi var hans siste kunder og nå skulle han hjem for å hvile og så lo han hjertelig og vi betalte, tipset godt, takket så mye og tok farvel.
Åh, sånne menneskemøter. Jeg er veldig glad i Uber, men det skjærer litt i sjela å vite at det stjeler arbeid fra sånne som David. Hele mannen ga meg en sånn varm og god følelse, minnet meg bittelitt om Juan fra Guam.
Takk for turen og servicen, David!
