Skyene leverte, hundre prosent. De var simpelthen ikke der. Så på torsdag tok vi en Uber til Platteklip Gorge, ett av utgangspunktene man kan starte ved for å gå opp fjellet. Jeg troor det var samme sted jeg gikk opp i 2012, bare at jeg da gikk hele veien til fots fra Cable car-området i tillegg. Et lite stykke asfalt, hvor en vakt advarte meg mot å fortsette opp alene – men 22 år og verdensmester, vet dere, så jeg druset bare på i jakten på mestringsfølelse.

Denne gangen var vi to, og det eneste vakten sa var «don’t get lost» og jeg smilte og spratt opp stien der som en overivrig gaselle. I nøyaktig 100 meter, kanskje, før jeg holdt på å stryke med av pust og pes. Hadde fullstendig glemt (fortrengt) hvor hardt det var å komme seg opp på dette bordet av et fjell!

Gasellen i meg ble forvandlet til et nesehorn av et slag, og vi fortsatte litt roligere – opp, opp, opp. Det kalles ikke «djevelsens trapper» uten grunn.

Underveis måtte jeg naturligvis prøve å gjenskape bildet jeg tok sist, jeg fant ikke nøyaktig det samme stedet – men nesten:

Og så tok jeg et nytt bilde jeg skal gjenskape om 11 år (neidajoda):

Og så, etter 1,5 time, nådde vi toppen 😍

Det er så fascinerende hvor stille det er der oppe. Ingen lyder, annet enn en og annen gresshoppe. Ingen fugler, ingenting. Sist gang hadde jeg hele fjellet for meg selv, møtte ingen verken på veien opp eller oppe på bordet, denne gangen var det mennesker både her og der – men ikke så folksomt at det ble plagsomt.

Vi ruslet oss en tur på toppen, og jeg måtte (tvinge han til å) gjenskape dét bildet også:

De hadde heldigvis en restaurant der oppe, som enten ikke var der eller som jeg ikke la merke til sist, så vi kunne kjøpe mer vann og ta oss en iskald øl i sola. Etter det tok vi cable car ned igjen.

Jeg ELSKER det fjellet, både å se på det, ta bilde av det, gå på det. Vi var rimelig slitne etterpå, så vi dro hjem for å dusje og skifte før vi dro til stamstedet (Fireman’s Arms) for middag. I tillegg til å være en sportsbar har de veldig god pizza der!

På torsdager har de tydeligvis også quiz, som vi ble med på – mest for å ikke miste bordet. Vi kalte oss «the seedes» tilfelle det skulle gå dårlig, og godt var det. Vi lå konstant på sisteplass av 26 lag, og det ble ropt opp etter hver eneste runde (fem totalt), haha. Jeg er SÅ glad vi holdt Norge utenfor det der.

Nå har vi flyttet fra Don i Pinelands og til Camps bay, mer om det senere. Vi må ha middag etter en hel dag ved bassenget. Skrives plutselig!