Baby boss

Jeg ser på hun som leder møtet. Hun er på min alder, om ikke yngre, og opptrer så voksent. Sier så mye fornuftig og smart – helt uten manus. Herregud, hadde jeg bare hatt halvparten av hennes trygghet og taleevne, tenker jeg i mitt stille sinn.

Klapper sammen laptopen. Går videre, nytt møte, nye mennesker.

På min alder, de også.

Det er da det går opp for meg.

Min alder. Det er folk på MIN ALDER som er den neste generasjonen, det er snart vår tur, det er vi som skal ta over. Vi er i ferd med å ta over. Hun ene født i nitti har blitt direktør. Hæ? Venninna mi jobber i barnevernet, skal ta hånd om barn som har det vanskelig. Men var ikke vi akkurat barn? Sånn for et kvarter siden? Vi kan jo ikke ta hånd om BARN, vi ER jo barn?

Jeg sitter i møterommet, ser rundt meg i dagens andre møte og det går opp for meg at samtlige rundt bordet er på min alder. Det er denne gruppen, folk på min egen alder pluss minus, som skal drive dette videre. Vi er alene, det er ingen voksne i rommet, tenker jeg, men så er det jo egentlig det. Det er vi som er voksne, og når faen skjedde det.

Og jeg lurer på om de føler som meg, eller om jeg er alene om disse tankene. Tankene om at nå er det opp til oss, hallo, vi er alene hjemme, det er klart vi har noen (på ekte) voksne rundt oss – men det er vi, her i dette rommet, som diskuterer og tar beslutninger helt på egenhånd. Bestemmer noe. Snakker oss frem til løsninger på vegne av et helt selskap, og hvor sprøtt er ikke det, tenker jeg, vi var jo sju år for et par år siden.

Tankene mine går til filmen «Baby Boss«, og nei da – vi er ikke babyer. Vi har bikka tredve, de fleste av oss. Hvert fall tujuefem. Men sammenligningen står seg. Jeg føler meg tidvis som et barn kledd i dress og det er sprøtt å tenke på at vi plutselig er de voksne i rommet for de voksne var så mye mer voksne da jeg var liten og vi er jo fortsatt bare barn men nå er det liksom opp til oss å bestemme hva vi skal gjøre og hvordan vi vil gjøre det og det er så gøy og så skremmende på en og samme tid.

For når ble vi egentlig så voksne?

8 kommentarer

  1. Eg tenkjer ofte «eg treng ein vaksen no», sjølv om eg liksom skal vere den vaksne. Så altså, einig! Det er veldig rart og skremmande. Rart å tenkje på at når mamma og pappa var på denne alderen hadde dei tre ungar, herregud, kan ikkje sjå for meg å ha tre ungar, er ikkje vaksen nok!!

    1. Ja, ikke sant?! Jeg har sett video av mamma da hun var på min alder (og bar rundt på meg), og jeg mener oppriktig at «voksen» var noe annet før enn nå, haha. Eller så var de bare veldig gode til å late som.

  2. Om en måneds tid fyller jeg et rundt tall som ikke bare gjør at jeg er voksen men skremmende nok faktisk også såkalt midt i livet. Og hver eneste fiber i meg mener at jeg fortsatt er på din alder. Spør du noen som er rundt 80 og holder seg relativt frisk, vil de si at de føler seg rundt min alder. Så den følelsen du har kommer du aldri til å bli kvitt, uansett hva alderen din sier 😉

    1. Haha, det var det jeg var redd for :’) Så hvem ER egentlig de voksne da?

  3. Jeg må le. Nå nærmer jeg 50 med stormskritt, men jeg tenker fortsatt at disse voksne må komme å ordne opp. Det vil nok aldri endre seg uansett hvor gamle vi blir.

    1. Haha! Nei, det begynner å gå opp for meg :’)

  4. Jeg så nettopp et klipp av en dame, toppleder i en bank i USA. Hun sa hun aldri følte seg voksen. At hun alltid hadde en liten tanke som kom krypende «Er jeg for sjefete nå? Hvordan oppfatter de at jeg sier dette?». Hun sa eneste som forandret seg med alder og erfaring, var tryggheten og kunnskapen hun hadde i ryggsekken. At hun sto støtt i avgjørelsene hun tok. Synes det var klokt reflektert.

    1. Jaa, sant!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *