Selvpåført skrivenekt

Jo mer jeg stresser, jo mer energi får jeg, jo mer får jeg lyst til å gjøre. Det er rart, det der. I dag har jeg jobbet dobbelt; først full dag sivilt og så halv dag militært, og ikke at dette kan regnes som en jobb, men jeg fikk lyst til å gjøre det her også. Blogge litt igjen.

August er en virvelvind. Det føler jeg den alltid er. Jeg har jobbet i hele sommer, som jeg pleier, og jeg elsker den freden og tiden jeg får når alle andre er på ferie, men plutselig var ferien over og alle kom tilbake samtidig og alt skal gjøres på en gang. Det er godt at det skjer litt igjen, misforstå meg rett, sommerjobbing kan bli litt ensomt i lengden. Men – jeg stresser. Gøy stress, og heldig-/forhåpentligvis bare i en uke til – da er tidsfristen for å bli ferdig med den nye nettsiden jeg har blitt redaktør for. Det blir så bra!

Tenk at jeg i dag faktisk lever av å gjøre alt det jeg koste meg med på fritiden da jeg var liten? Skrive, ta bilder, grafisk design og hjemmesider. Marie 13 år skulle bare visst hvilken drøm det var å bli voksen, hehe.

Det er også en annen grunn til at jeg ikke har blogget noe tidligere i sommer, jeg kunne ikke. For så fort jeg «skriver det av meg» er tankene, følelsene og ordene mine brukt opp, og jeg var nødt til å spare alt kruttet til et oppdrag jeg fikk. Jeg har nemlig vært i England med Heimevernet. Bare et par dager, men det var nok til sette meg mentalt ut av spill i minst det dobbelte. Det gjør inntrykk å komme så nær krigen. Å se helt vanlige jevnaldrende (og enda yngre) som om kort tid skal rett ut i frontlinjen. Vi er der borte for å trene opp ukrainske soldater, og det jeg fikk med meg hjem av perspektiv, tanker, historier og følelser gjorde det rett og slett vanskelig å konsentrere seg om en helt vanlig hverdag igjen. Bare tanken på hvor privilegert og heldig jeg var som i det hele tatt kunne dra hjem til en, mens det de skulle dra tilbake til…

Nei, fy faen.

Jeg skal dele teksten med dere når den kommer ut og kanskje jeg skriver ut flere tanker fra England senere, i mellomtiden håper jeg dere ofrer den friheten og freden vi har her hjemme en tanke eller to. Vi er heldige, og må aldri finne på å ta det for gitt.

4 kommentarer

  1. Har tankene dine med meg i bakhodet inn i grønn uke – vi er heldige som bare øver, sånn i tilfelle.

    1. Ja, fy søren. God trening! 💛

  2. Shit, det må ha vore sterkt.
    Eg kjenner at sjølv om krigen er nær er den likevel fjern, for meg. Det er ikkje til å skjøne! Håpar dei snart kan få tilbake ein kvardag <3

    1. Nei, det er jo helt meningsløst 🙁 Det håper jeg også!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *