Klokka er sånn halv elleve på kvelden. Jeg ligger i sengen og leser, som så mange kvelder før. Hører et dunk fra badet. Blunker. Flashbacks. Leser. Rettelse; prøver å lese. Leser samme setning om igjen og om igjen. Og om igjen.

Den lyden er ikke vanlig. Hva skjedde nå?

Stirrer inn i boken. Prøver å lese.

Falt han?

Prøver å lese. Men jeg hørte jo et dunk.

Starter på den samme setningen om igjen og om igjen.

Og om igjen.

Det er så stille på badet, går det bra, egentlig? Burde jeg gå og sjekke?

Prøver å lese. Starter på nytt.

Det var jo et dunk jeg hørte, et unormalt høyt et. Falt han? Går det bra? Er han død?

Blar tilbake. Starter på nytt der bokmerket var i utgangspunktet, jeg får jo ikke med meg en dritt, herregud.

Skjedde det noe? Slo han seg? Lever han?

Blar tilbake. Starter å lese den første setningen på nytt.

Igjen og igjen.

Herregud! Slapp av, Marie. Ingenting skjedde der ute på badet. Les. Kos deg. Slapp av.

Leser videre – uten å faktisk lese. Får ikke med meg en dritt.

Det er stille på badet. Hvorfor er det så stille på badet?

Begynner å ta tiden.

Prøver å lese, men får ikke med meg et ord.

Falt han?

Les, Marie, les.

Men, falt han? Lever han? Går det bra der ute på badet? Skjedde det noe? Burde jeg stå opp?

Begynner å ta tiden. Er det fortsatt stille om ti minutter står jeg opp igjen og sjekker, tenker jeg, men tenk om ti minutter er for mye. For lenge. Tenk om ti minutter er for sent.

Trenger han hjelp?

Jeg synes jeg hørte et dunk og så ble det stille litt lenge og hva faen skal jeg gjøre nå, da, her jeg ligger og prøver å lese og late som om jeg er rolig men hele kroppen skriker at TENK OM og alt jeg vil er å storme inn på badet, samtidig som alt jeg vil er å være kul – fordi vanlige folk reagerer vel ikke på dette, tenker jeg, og blir liggende i ubehag og i sterk tro om at alt var som det skulle. Ingenting å reagere for.

Men jeg hørte jo et dunk – og så ble det stille….

Jeg har hørt det før.

Legger boken til side, gir opp forsøket, ser opp i taket. Alt innvendig forteller meg at jeg skal hoppe ut av sengen, storme inn på badet og sjekke at alt er OK. Men jeg vil ikke være dramatisk, jeg vet hvor jeg kommer fra; jeg vet at jeg reagerer på sånne ting for en grunn, så jeg blir liggende. Prøver å være rolig. Prøver å lese, men får ikke med meg noe som helst – alt hodet mitt har plass til er «tenk om».

Tenk om han faktisk falt og ligger hjelpeløs. Tenk om jeg ligger her og prøver å være udramatisk mens alt egentlig er dramatisk og jeg burde ha stått opp, tenk om han fikk et illebefinnende, tenk om han er døende sånn ut av det blå og så ligger jeg her og tvinger meg selv til å prøve å lese – uten at det er en suksess, men jeg vil jo ikke være dramatisk. Tenk om alt bare er fint og så ligger jeg her og er dramatisk.

Hører plutselig lyder fra badet igjen.

Puster lettet ut over at jeg ble liggende. At jeg ikke spratt opp og stormet ut.

For alt jeg ville var å storme ut. For tenk om. TENK OM.

Og de lydene, de har jeg hørt før.