Det er underlig å få opp minner på Snapchat om dagen. «Fem år siden, i dag». 

Fem år siden jeg tok selfier jeg ikke forstår at jeg var i stand til å ta. Full av filter for å skjule et fortvilt fjes, helt tomme for tekst – for jeg hadde ingen flere ord. Kryptiske timeglass for å fortelle omverdenen om at tiden var i ferd med å renne ut for oss, uten å egentlig fortelle det.

Fem år siden jeg befant meg i verdens vondeste venterom, hvor Se & Hør-blader, planter av plast og vann fra dispensere er byttet ut med en altoppslukende alarmberedskap, telefonskrekk i ordets rette forstand og en ventesorg som fargela det mange husker som den «beste sommeren noensinne», fullstendig sort.

Jeg tenker fortsatt føkk deg i mitt stille sinn hver gang noen omtaler sommeren 2018 som dèt.

Fem år senere ligger juni an til å bli like solrik, varm og nydelig som den var den verste sommeren noensinne. Jeg tar det også som en hilsen fra deg, jeg, pappa. En hilsen i anledning 5-årsmarkeringen. Du unnet oss en ny, god sommer – uten alt det vonde og med den verste sorgen litt på avstand. Du var fin sånn.

Du er fin sånn.

Å få opp disse minnene på Snap tar meg rett tilbake til øyeblikkene, tankene, følelsene, klærne jeg hadde på; den gule toppen jeg hadde på 15. juni 2018, da jeg skulle møte han som får meg til å le. Jeg sjonglerte den relativt ferske datingen med et dødsbudskap, og hvordan i alle dager klarte jeg det, egentlig.

«Hej! Er det greit om vi møtes på min side av fjorden i dag, i tilfelle noe skjer?»

Så hverdagslig, så dramatisk.

Èn fot i livet, èn fot i døden. Like oppslukt av lyden av pust, som fraværet av den. Fascinert over at verden omkring oss var fullstendig upåvirket av det forferdelige som utspilte seg i vår.

Fem år siden, i dag. Det var to uker siden vi fikk den knusende beskjeden, og enda ni dager til sanden i timeglasset rant helt ut.

Og det eneste du kan gjøre i verdens vondeste venteværelse er å holde ut.

Vi holdt ut 🖤