Bestefar

«Jenta mi…», sa han lavt inn i den bamseklemmen han var så god på å gi.

Hadde jeg vært et åpent menneske i stand til å vise følelser hadde jeg brutt sammen akkurat da, akkurat der, for pappa var i ferd med å dø, og der stod bestefar og ga meg en bamseklem og hvisket «jenta mi…» og det ble nesten for mye for meg der jeg stod, for mye sorg, for mye kjærlighet, alt på en gang, men jeg har ikke så lett for å vise følelser så jeg ble bare stående i klemmen og i øyeblikket og svelge og blunke og tenke «takk».

Tusen takk for bestefar og den han var.

Den han var.

Takk for det øyeblikket, akkurat da, akkurat der, jeg kommer til å huske det for alltid; ordene, klemmen. Takk for humøret og gleden du kastet rundt deg – jeg har med hånden på hjertet aldri sett deg sur eller sint. Takk for smilet ditt, for bamseklemmene og alle gangene du «tok nesa mi» da jeg var liten. Takk for alle pekefingrene på brystkassa – som om jeg hadde noe der – og så så jeg ned for å se etter og du knipset meg på nesa og lo så hjertelig fordi du «lurte» meg (av og til latet jeg som bare fordi jeg ikke ville du skulle slutte), som bare bestefedre kan.

Som bare du kunne.

Takk for alle historiene fra da du var sjømann, at jeg fikk reise i dine fotspor og vi kunne snakke om Aruba, Genova og andre rare plasser vi har vært begge to.

Takk for alt du fikset, alt du ga meg, alt du gjorde. Takk for at du tettet vinduet i Oslo-leiligheta da det var kaldt, for at du limte skoene mine da de falt fra hverandre. Takk for stoltheten din, det lyste av deg – hvor kry du var av barnebarna dine, hvor interessert du var i livene våre og hvordan vi klarte oss, hvordan det gikk. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde hatt en bachelorgrad uten deg, for til tider var min eneste motivasjon at jeg ikke ville skuffe bestefar (ikke at jeg tror du hadde det i deg å bli skuffet, men du var så stolt over studiene mine og karakterene og den stoltheten ville jeg leve opp til og det hjalp meg til å stå i det når jeg egentlig bare ville gi opp).

Takk for fisketurene, for viltmiddagene, for alle gangene du ringte meg – jeg var dårlig på det selv. Takk for åpenheten, samtalene våre, for da du var et levende lekestativ da vi var små, for alle gangene du dunket oss i hodet med den harde fingeren din som var litt snål etter en skade.

Takk for alt du var, bestefar.

Takk for minnene, takk for kjærligheten, omsorgen og tryggheten. Selv om du ikke fikk være med oss videre, kommer alt du etterlot deg til å være med meg for alltid.

Jeg savner deg, så innmari.

8 kommentarer

  1. Fint skrevet, som alltid. Takk for at du deler han med oss også.
    Dere var heldige som hadde hverandre. Tenk å få en så fin bestefar!
    Kondolerer, og føler med deg <3
    Sorg er liksom så fint og vondt samtidig.

    1. supermarie

      Tusen takk, Maria <3 Jaa, så fint beskrevet – det er jo det!

  2. Så fint du skriver – han høres ut som en fantastisk bestefar! Takk for at du deler ❤️ Kondolerer så mye

    1. supermarie

      Tusen takk, Kine 🤍 Han var enestående!

  3. Stine V. H.

    For ein herlig bestefar! <3
    Signe minnet om ein god og trygg bestefar! Du skriv så godt, kan nesten sjå for meg korleis væremåten hans var. Ta vare på dei gode minnene <3

    1. supermarie

      Han var fantastisk <3 Tusen takk, det var det jeg håpet med teksten! Det skal jeg absolutt gjøre <3

  4. Randi Noyrs

    Så vakkert skrevet, Marie
    Jeg møtte din bestefar og så ham:
    Han var en nydelig mann, et fint menneske. Så heldig han var som hadde deg!

    1. supermarie

      Tusen takk, Randi <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *