Den (for noen) ubehagelige stillheten

Jeg har en personlighet som er satt på lydløs «by default». Jeg er stille og reservert, trives best på tomannshånd, elsker å være alene. Tar ikke rommet, går helst i ett med veggen.

Jeg er med andre ord ikke et naturlig midtpunkt og tiltrekker meg sjeldent minglere, for stillheten min kan være både forvirrende, truende og ubehagelig, har jeg skjønt.

Eller rett og slett bare kjedelig.

Jeg kunne av og til ønske at jeg var annerledes, jeg skulle mer enn gjerne hatt bare litt av egenskapen til de utadvendte og snakkesalige. Jeg beundrer dem i mitt stille sinn, men jeg er ikke skapt sånn selv. Jeg har lydløs som standardinnstilling, og det kan ta litt tid før jeg føler meg trygg nok til å skru opp volumet.

Allikevel har jeg et stort og godt nettverk, både i jobb og på privaten. Det har jeg hatt hele livet. Litt fordi jeg tidvis har tvunget meg selv til å spille mer utadvendt enn jeg egentlig er, mye fordi menneskene rundt meg har løftet blikket og sett meg (selv om jeg kan være vanskelig å høre).

Og i lys av verdensdagen for psykisk helse, og årets tema #løftblikket, vil jeg trekke frem nettopp dem; de som løfter blikket 💛

De som ser hele rommet – også oss langs veggene. De som skjønner at selv om et menneske er stille av natur, betyr ikke det at vedkommende ikke vil bli kjent eller er uinteressert – tvert imot. For min egen del handler det ofte om usikkerhet og eget stress over mangelen på ord som gjør det enda vanskeligere å finne dem. Da finnes det ikke noe finere enn at noen kommer bort og lar skravla gå. Inkluderer de som ikke alltid er så flinke til å inkludere seg selv, slik at ingen føler seg utenfor ✨

Det eneste stedet jeg kan kjenne på ensomhet, er i et rom fullt av folk. Det å føle tilhørighet og være en del av et fellesskap er menneskets mest grunnleggende behov. Derfor setter jeg så innmari pris på dere som er gode til å løfte blikket og ser hver enkelt – uavhengig om personligheten er lydløs, på max volum – eller et sted midt imellom.

Vi trenger hverandre, hver og en av oss.

(hentet fra egen profil på LinkedIn)

1 kommentar

  1. Solfrid

    Som alltid, desse innlegga dine om dette treff meg veldig! Kjenner meg sånn igjen. Og på grunn av desse innlegga dine har eg kome langt i å akseptere, og nesten like, den sida av meg. Så tusen takk <3
    Det har óg gjort meg tøffare så eg tar på meg verv av ulike typer og hopper i det, og har det greit med å sitte ganske stille på møtene som følgjer med.

    Er óg veldig takknemleg for dei meir pratsomme som løfter blikket, ser ein og tar kontakt.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *