Det er rart å ha levd hele sitt voksne liv på internett, det er jo det. Jeg startet denne bloggen da jeg var nitten. Det er tretten år siden, uten å overdrive. Da var jeg fremdeles tenåring, relativt fri for ansvar, hadde fortsatt lov til å være ung og dum. Skrive rett fra hjertet, eller levra, alt etter hvilke tanker som spant, alt etter humøret. Det måtte bare ut.
Jeg slapp liksom å forholde meg til hvordan det kunne leses eller oppfattes i den andre enden, jeg bare skrev og lot det stå til. Ga faen. Dreit litt i hvem som leste og hva de måtte tenke, hvordan de tolket, hvordan de forstod. Jeg skrev for meg selv, og for dere. Uten at jeg vet hvem dere var, eller er, jeg bare følte en trygghet i alt dette her. I dere. At dere som leste (leser?) bloggen min var en nydelig gjeng som bare likte det jeg skrev, likte å følge hverdagen min, og som jeg (misforstå meg rett) slapp å forholde meg til i det daglige livet.
De få jeg vet om som leste bloggen og kjente meg på privaten tok det aldri opp, de snakket aldri om det jeg skrev her inne – fordi de visste at jeg hatet det. Å blande mitt digitale jeg med livet mitt i den virkelige verden. De skjønte det vel, de også, at bloggen var mitt fristed, et sted jeg kunne ytre meg fritt og følelsesstyrt – noe jeg ikke var, eller er, så god på sånn ellers.
Nå er jeg ikke nitten, jeg er trettito, og alt er så annerledes – uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg klarer bare ikke å være meg selv digitalt lenger. Vegrer meg for å trykke publiser, uansett kanal, med mindre det er snakk om et boktips eller andre helt ufarlige ting. Til og med en snap om den håpløse matlagingen min sitter lenger inne enn før.
Det slo meg spesielt denne uken, jeg har skrevet en personlig tekst knyttet til verdensdagen for psykisk helse som er på mandag. Tenkte å legge den ut på LinkedIn, og i gamle dager hadde jeg ikke dvelt noe særlig ved det. Jeg hadde bare slengt det ut der, eller mest sannsynlig her, og gått videre. Nå bruker jeg flere dager på å analysere hvert ord jeg skriver, forestille meg hvordan det etterlatte inntrykket kan bli, hvem som leser, hvordan de leser det, tenk om noen tolker det feil, tenk om de tror jeg bare vil ha sympati eller oppmerksomhet, tenk om de oppfatter at Marie på internett er en helt annen enn Marie på kontoret, tenk om de syns det er kleint, tenk om de tar det opp når de møter meg i heisen på jobb, tenk om, tenk om, tenk om.
Tenk om jeg bare kunne vært like avslappet som jeg en gang var. Tenk om jeg bare kunne skrive og kaste ordene ut på nettet som før, og ikke bry meg om hvordan eller hvem som tok dem i mot. Tenk om jeg bare kunne slutte å tenke så mye. Når. Ble. Dette. Så. Jævla. Farlig?
Det er jo ikke så farlig. Dette med å dele tankene sine. Noen vil lese dem, noen sitter kanskje med de samme tankene, resten bare scroller forbi eller gir faen. Det er ikke så farlig. Og jeg skal dele den LinkedIn-teksten med dere også, det var egentlig derfor jeg logget på her i utgangspunktet. Men så begynte jeg å tenke på hvor vanskelig det hadde vært å skrive den teksten, og hvorfor, og her er vi – i et blogginnlegg som handler om min digitale eksistensielle krise i stedet.
Uansett, teksten kommer. Her og på LinkedIn. For selv om det sitter langt inne å dele sine innerste tanker med et jobbnettverk, vet jeg at det er viktig. Psykisk helse er viktig, og for å ivareta min egen trenger jeg å skrive. Og det er ikke så farlig å dele.
Ble litt bekymret for at konklusjonen på dette innlegget skulle bli at du valgte å slutte å skrive offentlig. Veldig glad for at du fortsetter å (prøve å) gi faen. Du inspirerer meg!
Åh, TAKK Tonje <3 Tanken har streifet, men så bare.. Nei. Jeg MÅ ha et sted å skrive, faktisk. Bloggen består! (og takk for at du fortsatt er innom)
Håhå, jeg kjente også på en bekymring for at du skulle slutte å blogge. Jeg skulle ønske du slapp å overanalysere hver gang, men jeg er veldig glad for alt du deler!
Haha, sorry – i ettertid ser jeg jo at det kunne oppfattes sånn 😀 Men nej, jeg er ikke ferdig helt enda. Takk for at du leser! <3
Tror legit jeg har fulgt deg fra start, og for tretten år siden var jeg 16. Nå 29, følger like ivrig etter. Liker fortsatt at du skriver så åpent, men kjenner meg igjen med at det blir vanskeligere med åra – noe som er fryktelig dumt med tanke på at vi er blitt mye klokere de siste 13 årene. Fortsett, og ikke vær redd for å legge ordene på bloggen. Stor hilsen fra hun som husker både greit, penis i bånd og bartesmykket. ❤️
Herregud, det er så sprøtt å tenke på – men jeg elsker at du fortsatt er her, Michelle <3 Jeg husker deg faktisk fra starten selv, ble alltid så glad av sporene du la igjen i kommentarfeltet!
Titter innom av og til, sikkert 11 år etter jeg «fant» deg <3 Setter så pris på skrivingen din, Marie.
Maria <3 Tusen takk, jeg blir så glad av å se at du fortsatt er her!
Åhå, eg var óg redd dette endte i nedlegging av bloggen. Heldigvis ikkje <3
Eg har feiga ut av blogging for lenge sidan (var vel meir for oppmerksemda, ikkje skrivinga så ikkje så rart!), men det kan kanskje relateres til gamle facebook-innlegg frå 2008/9 som dukkar opp (: Heldigvis blir me eldre og lærer!
Haha, neimen åh – det var på ingen måte meningen å skape DET inntrykket! Bloggen lever videre <3 Haha, ja, jeg har et hat-elsk forhold til de minnene som dukker opp på Facebook i ny og ne – herregud, så mye rart som har blitt delt opp gjennom. Lenge leve aldring og lærdom, si!
Kjenner meg litt igjen i dette. Med alderen blir man mer og mer redd for konsekvenser. Selv om det i dette tilfellet ikke er verre enn at både leserne og de du kjenner på privaten bare blir enda bedre kjent med deg og den du er.
Håper du fortsetter å skrive og dele i lang, lang tid framover! ❤️
Ja, det ligger nok mye i det! Tusen takk, Renate 💛 lysten er hvert fall der, så får jeg bare jobbe videre med sperrene, hehe.
Du må virkelig aldri slutte å skrive. For et talent du har. Tror jeg har fulgt deg siden jeg var 15. Barndomsvenninnen min anbefalte bloggen din på ungdomsskolen. Nå er vi 27 🥹
Vi jobber i samme bransje, så tipper innlegget vil dukke opp i feeden min på LinkedIn, og DET gleder jeg meg til å lese <3
Nå ble jeg glad <3 Tusen takk, det betyr mye! Og takk for at du fortsatt er her, du også!
Slenger meg på resten av kommentarfeltet – veldig glad for at du fortsetter å gi faen(ish)!
Mona 💛 TAKK!