Hejhej, sier jeg blidt til skjermen og ansiktene på Teams og hører samtidig et ekko.

Det er seriøst ekko på hjemmekontoret mitt nå. Så fort han reiste på jobb begynte jeg å pakke ned ting, og jeg ble altfor ivrig og det gikk altfor fort, og nå er det ekko hver gang jeg åpner kjeften i et digitalt møte. Se så tomt:

Kjøkkenskapene er ribbet for alt jeg tenkte vi ikke trengte før vi er på plass i nytt hus, skuffene i gangen er tomme, sengetøyet forsvunnet fra plassen sin og det meste vi eier og har er pakket ned og stuet bort i en borg av esker bak TVen. Gleder meg til en av oss finner ut at vi allikevel trengte den greia som kanskje eller kanskje ikke ligger i den innerste, underste esken, bak alle de tjuetre andre 🙂

Det blir noen stusselige omgivelser å bo i de siste ukene før vi flytter, men jeg klarer liksom ikke å la være; må pakke, rydde, styre og ordne. Det eneste som hindrer meg i å gå løs på den enorme bokhylleveggen med hundrevis av bøker i stua er mangelen på tomme esker. Jeg skal hente flere i morgen. I løpet av helga bor jeg garantert i et hjem skrapet for innbo og alt jeg har igjen er møbler og grønne planter, og muligens et par klesplagg – hvis jeg klarer å la de være. Og eventuelt et par tallerkner og en gaffel. Kanskje.

Nå nærmer det seg, på ekte!