Dette er grøtens tidsalder, helt sikkert. Alt fra mars 2020 og frem til nå kjennes ut som en eneste stor grøt, en smørje. Ingen konkrete bokmerker, ingenting som stykker opp årene eller skiller de fra hverandre. Mest fordi jeg stort sett har oppholdt meg på samme sted i verden siden pandemiens start, og alle dagene bare har glidd i hverandre. Når jeg prøver å se meg tilbake ser jeg bare den der grøten.

Men jeg skal prøve å stykke opp det siste året allikevel, takket være bildene på kamerarullen min som binder øyeblikk til tid og sted.

JANUAR
Jeg ga fra meg nøklene til min aller første leilighet, og satt med det et punktum for eventyret mitt i Moss. Jeg tok opp telefonen en helt vanlig tirsdag, og hørte bare bruddstykker av det gynokologen fra sykehuset hadde ringt meg for å si; celleforandringer, forstadie til kreft, konisering. Jeg sa ikke så mye tilbake, tenkte bare i mitt stille sinn at nå er det min tur til å legge på røret. I dobbel forstand. Dramatisk som jeg er.

Og så var jeg på oppdrag for Heimevernet ved svenskegrensa for å dokumentere hvordan soldatene bistod samfunnet i kampen mot pandemien.

FEBRUAR
I følge kamerarullen leste jeg bøker og passet hund. Og bakte min første kake. Åja, og så var jeg på sykehuset og fjernet en bit av livmorhalstappen! Den såkalte koniseringen. Det gikk så fint, og jeg vet det er lett å si at «det er ingenting å grue seg til», men det var faktisk ikke det. Over på null komma niks og du merker ingenting!

MARS
Han som får meg til å le og jeg feiret at det var tre år siden første gang han fikk meg til å le. Jeg plantet mine første frø; chili, gikk noen lange turer både på feil og riktig side av fjorden, hadde digitale vinkvelder og passet hunden igjen.

APRIL
Oppussing, påske og satt pris på at våren var på vei. Begynte å trene nok en gang!

MAI
Vi kjøpte båt! Fikk noen deilige turer på fjorden, var på miniferie i Saltnes i Fredrikstad og feiret den dagen pappa kom til verden, uten at han hadde mulighet til å feire den med oss.

JUNI
Jeg bikket 31, tok helt av med grønnsaksdyrkingen på verandaen, fullførte båtførerkurs og nøt de fine sommerdagene.

JULI
Dro til Bergen og hun med foten, og så til Fredrikstad for å ta ny celleprøve etter inngrepet. Det var vel da jeg innså at jeg burde finne meg en lege litt nærmere hjem. Det tar seriøst en halv dag å komme seg til og fra nåværende legekontor. Jeg har søkt om å bytte, men herregud – for en kø. Er jeg heldig har jeg kanskje en lege i byen innen 2025?

Jeg drakk vin med Ida i solnedgangen, fikk min første vaksinedose, leste og var på stranden og tok sommerferie når han kom hjem fra Nordsjøen. Båten streiket, så planene våre falt litt sammen, og det gjorde jeg òg. Etter å ha jobbet hjemmefra i over ett år var liksom hjemme det siste stedet jeg ville være når jeg skulle hente meg inn igjen, og mitt stille sinn taklet det svært dårlig. Men vi kom oss hvert fall til Hvittensand og Kragerø…

AUGUST
..og et par netter i hengekøye ved Merkedammen i Tønsberg. Det er det fineste minnet jeg har fra årets sommerferie; et stille vann, trær, ingen mennesker og uten dekning. Bare han og meg og stjerneskudd på himmelen om kvelden.

Vi avsluttet ferien i hovedstaden og i Fredrikstad, hvor mamma feiret 60! Og så kom hverdagen igjen med jobbtur til Lysebu og èn dags festival, Verven, på Artilleriverkstedet på Karljohansvern. Jeg fikk dose nummer to, og ble dausjuk, men så frisk igjen etter tjuefire timer og glad for å være beskyttet.

SEPTEMBER
Båten bestemte seg for å fungere igjen, og vi fikk en siste tur på fjorden den aller siste sommerdagen. Jeg hadde vinkveld med mamma og mammaen hans, var i bryllup og ble liksomtante til en ny verdensborger. Vi feiret gjenåpning (gøy så lenge det varte, si) og den nye hverdagen min med litt hjemmekontor, litt pendling, startet.

OKTOBER
Første jentekveld ute på byen siden jeg var atten år, det føltes hvert fall sånn. Hun med foten og jeg spiste libanesisk på Feniqia i Oslo, så himla godt og gøy! Og de tallerkenene? ØNSKER MEG.

Det ble halloweenfest, militærøvelse og så kom:

NOVEMBER
Jeg var i utlandet! Merkelig følelse, etter så lang tid, så mange restriksjoner. Den årlige jobbturen til København kunne endelig gjennomføres igjen, og når jeg kom hjem igjen KJØPTE VI HUS! Han dro på jobb, så jeg ble værende igjen alene med alt som måtte gjøres klart før salget av leiligheta og herregud, for en virvelvind. Men det gikk!

DESEMBER
Leiligheten ble solgt til den prisen vi håpet på, vi ble sendt på fulltidshjemmekontor igjen og jeg ble sertifisert som sosiale medier-markedsfører. Vi kjøpte drømmesofaen, var i familiemiddager og jeg måtte ta ut x antall feriedager jeg hadde holdt igjen tilfelle det ble mulig å reise i høst. Og denne ferien klarte jeg faktisk å nyte her hjemme, dette som snart skal bli noen andres.

Jeg hadde min første jul i barndomshjemmet etter den grusomme julaften hvor pappa ble hentet av ambulanse, og det var så hyggelig og så hektisk med alle tantebarna at jeg glemte helt å få flashbacks. Jeg hadde fine dager hos mamma, lekte med hun med foten i Lillestrøm og avsluttet året i Horten med tante, mamma og en skål hos folka til han som fortsatt får meg til å le.

2021 – tusen takk for alt! Jeg gleder meg til å se hva storesøstera di har å by på.

Hvordan var ditt 2021?