Dramakomedie

Klokka er to og jeg hiver i meg den siste skvetten med øl, smiler det smilet noen har fortalt meg at ser ut til å hinte om noe mer, uten at jeg egentlig skjønner hva de mener, det er bare sånn jeg ser ut. Sånn jeg smiler. Ingen skjulte budskap.

Det er noe ved deg…, sa de, og hvis det er noe i det hele tatt så er det behovet mitt for at du skal slutte å stryke meg på beinet, tenker jeg og reiser meg med kraft for å signalisere the end, god natt. Du kan gå. Ikke ta på meg.

Snubler ut i natten med et soundtrack fra Spotify jeg tenker passer til øyeblikket. Dette er så her og nå, det her er meg. Dette er livet. Jeg er levende.

Jeg vil bare være den karakteren i en film jeg ikke helt vet om er et drama eller en komedie. Kanskje begge deler. Hun som kløner seg gjennom livet, tar alt som det faller seg, kaos og spenning, tårer og latter, og du passer inn på et vis, du gjør det, men på et annet føkker du fullstendig opp, tenker jeg og håper i mitt stille sinn på et sceneskifte sånn at dramaet mitt – eller komedien – kan få utspille seg videre, uten deg. For hva gjør du her, egentlig, regisserer din egen dramakomedie med meg i en slags birolle? Jeg ble født til å spille hovedrollen, men det kunne jo ikke du vite.

Jeg var aldri laget for et forutsigbart plott, var jeg vel, tenker jeg tilfreds under den stjerneklare himmelen mens jeg sender av gårde en takknemlig tanke til mamma for at hun aldri har gitt meg dårlig samvittighet for å ikke slå meg til ro, som alle rundt meg ser ut til å gjøre. Forlovelser, bryllup i flertall, x antall nyfødte verdensborgere, alle er på fast forward, mens jeg selv står på pauseknappen, på stedet hvil – eller det stikk motsatte. Det kommer vel an på øyet som ser. Mitt eget ser det stikk motsatte, og jeg tror ikke jeg er den eneste. De lever gjennom meg, de nå, har de fortalt meg. De som slo seg til ro. Jeg vil heller leve urolig enn å slå meg til ro med et liv jeg må leve gjennom andre, tenker jeg og smiler.

«Livet ditt er som en film», sa noen en gang, uten at jeg helt vet hvem som regisserer den, jeg vet knapt hvem som spiller hovedrollen, for hvem faen er jeg, egentlig, som smiler et smil som kan bety tre ting eller mer, tar kvelden klokka to, eller fire, eller ti, blir med en hjem, ser på film med noen andre, synger Løvenes konge når jeg er full og forsvinner inn i meg selv når jeg er tom. Jeg er drama – og komedie – og hadde filmen tatt slutt i morgen ville jeg faktisk ha vært fornøyd.

Det er jo til syvende og sist det viktigste.

At du regisserer en film du kan gi en åtter eller nier på IMBD når den tar slutt.

Teksten er skrevet litt nå og da, mest da.

4 kommentarer

  1. Du og ord <3

    1. Åh takk <3

  2. Så fint!

    1. supermarie

      Takk!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *