En helt ny vei

I dag satt jeg føttene mine på kontoret for første gang siden 2020! Det føles litt som om vi blar om til et nytt kapittel nå, til alt det livet skal være etter pandemien. Jeg hadde hvert fall den følelsen i dag tidlig, der jeg syklet i halvsøvne ned til ferjekaia for å komme meg til jobb. Det som tidligere bare var en fireminutters gåtur til togstasjonen før jeg kunne sovne stille inn på vei til Oslo, har nå blitt et lite eventyr på morgenkvisten.

Jeg flyttet jo midt oppi det hele, og har ikke fått prøvd ut pendlerruten fra ny by før nå. Med to timers reisevei, i stedet for bare én. Med sykkel, ferje, tog og bein som transportmidler, i stedet for bare de sistnevnte. Det var en overraskende fin start på dagen! Frisk luft, få på seg fjeset på ferja, jobbe litt, sette seg på toget – nyte at vognene fremdeles er ganske tomme, solskinnet utenfor, Nyhetsmorgen på øret. Det var til og med litt deilig å komme seg ut og bryte opp den ensformige hverdagen på hjemmekontoret. Spør meg igjen i november når det pissregner og blåser ute, hehe. Men i dag? I dag var det fint.

Fint å se igjen kontoret, og oppdage at adgangskortet fremdeles ville slippe meg inn. Fint å ha noen å hilse på før jeg setter meg ned ved skrivebordet for å starte arbeidsdagen. Fint å kunne småprate med kollegaer mellom alle e-poster og oppgaver, å ha noen å rusle ned til lunsj med. Finest i verden å endelig få spise grønnkålcrisp igjen – jeg vet man kan lage det selv, men kantina lager de beste. Angrer litt på at jeg ikke hamstret med meg hjem. Fint med kaffemaskina, fysiske møter og at det å forlate kontoret innebærer mer enn bare ti skritt før du er hjemme i egen stue. Og fint å vite at jeg kan sove litt lenger igjen i morgen, når ferja går uten meg og kontoret er her hjemme.

Jeg tror ikke den nye hverdagen blir så verst, jeg.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *