I ti år levde jeg med et to-tall. Og herreGUD, så mye de årene ga meg, så mye de tok. Så mye de formet meg, forandret meg. Det føltes ut som om jeg lukket en dør bak meg da jeg forlot dem, tjueårene, selv om det ikke er mer dramatisk enn at jeg ble ett år eldre. Allikevel lukket jeg liksom den døra til tjueårene. Hvor alt skjedde.
KJÆRLIGHETEN
Jeg startet tjueårene med å bli singel etter tre år med han dere kjenner som «mannekjøtt» (et ord som senere det året skapte så himla mye støy rundt meg, med kjeft fra Barneombudet og forsvarstopper som gikk i forsvar, herlighet). Så stupte jeg inn i en håpløs forelskelse som varte og varte og varte, og fikk meg til å skrive mil etter mil med ord om ulykkelig kjærlighet. Det var så intenst! Noen ganger så uutholdelig vondt, andre ganger så gnistrende og magisk og nå når det hele er over ser jeg tilbake med et smil. Jeg føler litt at jeg har levd ut en hel kjærlighetsroman med terningkast fem.
Og i slutten av tjueårene møtte jeg han som skulle bli min trygge havn. Han som skulle gi meg tryggheten jeg alltid har søkt etter, men aldri funnet hos noen. Han som gjør meg lykkelig, uten en u foran. Og det er derfor det er så vanskelig å skrive om han, det er derfor han ikke får mil etter mil med ord. Han gjør meg glad, og beholder meg der. Jeg skriver best når jeg er trist. Jeg er så takknemlig for at han gir meg den skrivesperren.
MILITÆRET
Fra jeg var nitten til jeg ble tjueto. Det står fremdeles igjen som de tre beste årene i livet mitt. Jeg fant venner jeg skal ha med meg til jeg dør, jeg har flydd jagerfly, oppdaget mestringsfølelsen, dykket ned i havet i en ubåt, tittet opp av luken på en stridsvogn, seilt med fregatt, jeg gjorde så mye og lærte enda mer og jeg kommer aldri til å glemme alle de skrittene jeg tok i M75, militærstøvlene. Vet dere hva et familiemedlem sa den kvelden vi hadde avskjedsmiddag før jeg dro til Madla? «Jaja, du er nok hjemme igjen om et par uker». Vet dere hva militærlegen sa? At jeg ikke kom til å holde særlig lenge, fordi den spinkle kroppen min ikke var rustet for militærtjeneste, spesielt ikke de lange marsjene med tunge ryggsekker. Vet dere hva JEG sa? «Hold my beer…» Og motbeviste både den ene og den andre, samtidig som jeg overbeviste meg selv om at jeg er så mye sterkere enn jeg trodde jeg var. Både fysisk og mentalt.
Det stemte. Jeg er stolt.
VERDENSREISA
I dag treffer haken min gulvet av tanken på at jeg bare la ut i verden helt mutters alene i en alder av tjueto. I nesten sju måneder surret jeg rundt der ute. Opplevde hvor magisk planeten vår kan være, og hvor fantastiske mennesker er. At verden som blir fremstilt så skremmende i media, faktisk er eventyrlig når du opplever den selv. Jeg elsker at jeg turte det, og det ga meg følelsen av å ha levd livet. I en alder av tjueto, da verdensreisen var over, tenkte jeg at hvis jeg dør i morgen er det helt ok. Jeg har levd.
VENNSKAP
Dette var tiåret «alle» rundt meg giftet seg, fikk barn – av og til begge deler. Alle så ut til å finne sin «resten av mitt liv», mens jeg stod på stedet hvil. Står på stedet hvil. Men det gjør liksom ingenting, alle vennskap verdt å ta vare på består – uansett hvor ulike valg vi har tatt for resten av våre liv. Jeg er så takknemlig for det, at jeg ikke blir glemt i ammetåker og bryllupsnerver. Det har vært fantastisk å stå på sidelinjen, å få møte nye verdensborgere som kaller meg for «tante» – selv om vi ikke er av samme blod. Å få være forlover igjen og igjen, og være så tett på bestevenninnene mine på en av de største dagene i livet. Å komme på besøk i nye hjem, sitte på i nye biler, høre om hvordan deres fremtid ser ut – og vite at jeg også er en del av den. Selv om jeg står her både uten barn og ekteskap. Det har ikke betydd noe, de forblir de samme og har holdt av en plass til meg.
Tjueåra har vært fylt av vennskapelig lykke, men også det stikk motsatte – for det har ikke bare vært glitter og regnbuer, det her. Det har vært kriser, sorg, tragedier og dødsfall og det er noe vakkert ved det òg. Å få oppleve vennskap når man virkelig trenger dem. Støtten, kjærligheten og omsorgen. Jeg unner ingen å gå gjennom personlige kriser, men jeg unner paradoksalt nok alle å få oppleve det som blomstrer ut fra en.
Jeg er så takknemlig både for de som stilte opp for meg, og for at jeg har kunnet være der for dem.
SYKDOM
Jeg har aldri lest meg særlig opp på MS, for meg har det vært nok å leve med at pappa hadde det. Jeg trengte ikke å vite mer enn hva jeg så på ham. Og godt er det, for hadde jeg fordypet meg i det hadde jeg kanskje forstått hvor mye MS potensielt kunne forandre på 10 år. Hvor mye den skulle ta fra pappa, hvor mye av pappa den skulle ta fra meg. I dette innlegget skrev jeg om hvordan sykdommen utviklet seg samtidig som jeg vokste. Mye av det skjedde i tjueåra. Pappa mistet evnen til å snakke, evnen til å sitte, han mistet muligheten til å bo i sitt eget hjem. Jeg lærte meg begrepet ventesorg (av en av dere, tusen takk!), og hvordan jeg bare måtte innfinne meg med å leve med den. Og paradoksalt nok lærte jeg mest om livet da vi til slutt stod i møte med døden for tre år siden. Hvor mye de nære og ekte tingene betyr, hvor lite alt annet gjør det.
Men selv om MS maktdemonstrerte i tide og utide gjennom tjueåra mine, tenker jeg ikke tilbake på det tiåret som særlig sykdomspreget. Jeg husker de store hendelsene (som det heldigvis var ganske få av), da ambulanser og alvorlige leger var involvert, men utover det husker jeg bare pappa. Smilet hans, humoren vår, at han rakk å spørre meg om hvordan det gikk med studiene før språket hans forsvant. Hvor stolt han var, den tryggheten han oste. Et liv med sykdom, betyr ikke at sykdom er livet. Familien min var – og er – enestående sånn.
KARRIERE
Jeg startet tjueåra med et fagbrev som mediegrafiker, fortsatte med en bachelor i medievitenskap noen år senere og der stoppet utdanningen (enn så lenge). Karrieremessig gikk jeg fra vernepliktig soldat til lærling og grenader. Ble sivil og prosjektmedarbeider i x antall prosjekter jeg fant via nettverket jeg dro med meg fra Luftforsvaret, innom stillingen som digital markedsfører før jeg fikk et internship hos Gjensidige da jeg var tjuefem. Og så ble jeg fast ansatt som kommunikasjonsrådgiver for tre og et halvt år siden, og her jeg er nå; kommunikasjonssjef, en tittel jeg enda vrir meg litt i stolen over å ha (hei bedragersyndrom), men som stadig vokser på meg.
Jeg syns jeg klarte meg bra, jeg!
BLOGG
Jeg kan ikke oppsummere tjueåra uten å nevne bloggen, for den har vært en så stor del av det. Er det bare jeg som savner blogging anno 2011, forresten?! Åh. Det var så mye mindre polert på den tiden, så ufarlig og gøy. Nå er alt så selvsensurert, profesjonalisert og reklamete, og jeg er fryktelig glad for at jeg aldri gjorde bloggen til mitt levebrød. Jeg hadde verken orket eller taklet det. Men 2011-versjonen orket jeg så mye at jeg på et tidspunkt var en av de «store» (fortsatt liten i forhold til de andre, men allikevel). Finalist i Vixen Blog awards (som mamma og tante måtte dra på fordi jeg var på verdensreise, herregud – for et sjokk de fikk av den overfladiske bobla, haha), VG kåret meg til «årets komet», jeg var nominert i samme kategori som Jens Stoltenberg under Social Media Days et år, og fikk nesten en følelse av å være kjendis. Altså, jeg ble gjenkjent på gata i Stellenbosch i Sør-Afrika? Sprø tider. Men åh, så gøy.
Bloggen har gitt meg mye – både av opplevelser og muligheter, men det jeg er gladest for i dag er dere. Enten dere fortsatt leser det jeg skriver, eller de som har falt av underveis. All støtten gjennom opp- og nedturer, hvordan dere hjalp meg til å takle psoriasisen – det er mer enn dere er klar over selv, tror jeg. Alle kommentarene, møtene, gavene, brevene, det faktum at min første venninne her i Horten spant ut fra denne bloggen. Jeg har så mye å takke dere for, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vil bare si takk.
NÅ
Jeg vet jeg er ett år for seint ute til å poste dette innlegget, egentlig. Jeg har bikket 31, og skrev mesteparten av dette da jeg fylte 30. Men så bare lot jeg det ligge, og tok det ikke opp igjen før nå. Nå? Jeg er ikke lenger tredve, jeg er i tredveårene. Hva de skal fylles med har jeg i kjent stil ikke planlagt. Jeg tar ett kvarter av gangen, og lar det som skjer skje. Pirker litt i livet hvis det trengs, men lar tilfeldighetene styre. Det eneste jeg vet er at dette tiåret startet som en drøm. Jeg ble samboer med en som får meg til å le, jeg bor i et slott, har en jobb jeg liker og mennesker jeg elsker å være med. Jeg har god helse, godt humør og selv om det er absurd å tenke at jeg en dag (forhåpentligvis) skal fylle førti, gleder jeg meg til den dagen kommer og jeg kan se tilbake på enda et tiår fylt av ting jeg enda ikke vet hva er. Det er noe spennende ved det òg.
Få høre om deres tjueår, a? Om så dere er midt i dem eller ferdig for lengst.
Det er så fint at du har funne deg ei skrivesperre som får deg til å le! <3 Eg hugsar så godt verdsreisa di, og kor utruleg tøft det var(er)! Og så kult at du viste alle som ikkje hadde trua på militæret!
Eg er óg glad for at bloggen ikkje vart ditt levebrød, sjølv om eg trur den hadde vore noko anna enn dei største no (: Oog eg er glad for at du framleis blogger, det er så fint å lese <3
Blei ferdig litt før deg med desse tjueåra. Det starta i Oslo på eit bachelorstudie som eg blei ferdig med for å bli ferdig med det. Jobba der eg fekk jobb og tenkte mest på steppdansing elles. Meir og meir steppdans til eg flytta heim og då blei det mindre og mindre (og no nesten ingenting..) No er det heller jobb innanfor studiet eg kom meg gjennom som eg likar veldig godt! Og jobb med noko anna musikalsk enn steppdansen, men nesten like moro. Masse verv her og der, katter her og der og ei dame som er fin å vere med som eg møtte mot slutten av tjueåra. Heilt på tampen blei eg tante som er veldiiig stas <3 Tjueåra er ikkje så verst! (Ein ting eg skulle ynskje mine óg starta med, militæret, det kunne eg faktisk tenkt meg. I alle fall heilt til eg tenkjer på eventuell krig, ehe.)
Haha, åh – en skrivesperre som får meg til å le <3 Den lo jeg faktisk høyt av! Herlighet, tenk at vi omtrent har gått gjennom tjueåra "sammen" via internett – det er gøy og rart og fint samtidig. Var det ikke du som sa hei til meg utenfor en buss i Oslo en gang også? Så glad du fortsatt er her, hvert fall!
Så mye fint å å se tilbake på! Glad for å høre at du både fikk med deg en jobb, kjæreste og et tantebarn fra tjueåra som gjør livet fint <3
Einig! Det er moro og rart og fint <3 Herregud, at du hugsar det! Det var meg, gjorde det etter å ha kjempa litt med sjenertheita, hah. Eg er glad eg framleis er her óg!
Husker 2011, det var da jeg fant deg og bloggen din! Dingler her enda etter 10 år <3 Du er så fin å følge, Marie.
Jeg er bokstavelig talt midt oppi 20-årene. Blir 26 år til høsten.
20-årene startet med at jeg fikk min aller første jobb, føler meg treig der, hehe. Har lært mye om meg selv i disse 5 år, fra giftig turbulent forhold til han som gjør meg glad og rolig, selv i min største sorg. (Mista pappa for akkurat en måned siden.)
Åh, det gjør meg så glad <3 Tusen takk! Og takk for at du fortsatt er her!
Så trist å lese, Maria 🙁 Føler med deg – og kan love at det blir bedre, selv om det tar tid! STOR KLEM
Jeg har tre uker igjen av tjueåra, og altså.. Dette tiåret har gitt meg så mye! Jeg starta det som student, med kjæreste og leid leilighet i storby. Droppa ut av studiene, flytta til kjærestens hjemkommune, ble tilkallingsvikar i en barnehage, og så tok jeg lærlingtida mi der. Tok førerkort og kjøpte min første bil. Jeg og kjæresten kjøpte oss hus da jeg var 21, og her bor vi enda. Jeg jobber i den samme barnehagen, og videreutdanner meg på kveldstid over nett. Vi har fått to barn, stasjonsvogn, båt, katt. Pussa opp hele huset og nå må vi bygge på for å få plass til et ordentlig kontor til studier og drift av samboerens firma. Og det er NÅ livet begynner!
Herregud, så gøy! Skal si det har skjedd litt de siste 10 åra for deg og 🙂 NYT LIVET! <3
Jeg har fulgt bloggen din gjennom alt dette, og for en reise det har vært! Jeg må innrømme at jeg var sinnsykt misunnelig på at du turte å dra på verdensreisa, jeg turte aldri noe sånt (nærmeste jeg kommer er at jeg dro alene på ferie til Vilnius i Litauen i 4 dager).
Da jeg ble 20 jobbet jeg i en politisk ungdomsorganisasjon, bodde sammen med en kompis og hadde akkurat tatt lappen og kjøpt meg en litt sliten Ford Sierra. I løpet av 20-åra har jeg tatt en bachelor som barnehagelærer, tatt to videreutdanninger, fått meg fast jobb i en kommunal barnehage, fått kjæreste, kjøpt hus, blitt samboer, fått et barn (har to barn nå, men minste er bare 5 uker gammel, så han ble født mens jeg var i 30-årene), blitt over middels aktiv i den norske redningstjenesten gjennom en frivillig organisasjon, sittet i kommunestyre og på fylkestinget, vært vara til Stortinget og vært i Kina. Men det som kanskje har preget 20-årene mine aller mest er 22. juli 2011 med alt som ble så annerledes i etterkant av den dagen.
Så hyggelig at du fortsatt henger på <3 Skal ikke kimse av en firedagers ferie alene heller! Og herlighet, så mye som har skjedd i 20-åra for deg – så gøy å lese! Bortsett fra det siste – det er fortsatt helt uforståelig for meg at det faktisk skjedde. Og jeg var ikke engang direkte berørt 🙁
Jeg er like gammel som deg, og har lest bloggen din siden du var i militæret (!). Tekstene dine treffer meg alltid, om det er noe trist, morsomt eller noe midt imellom.
Jeg studerte i starten av 20-årene, og har jobbet som lærer siden jeg var ferdig utdannet. Det har blitt et par kjærester, som det senere har blitt slutt med. Jeg har handla leilighet, bil, en haug med planter og bakt mengder med surdeigsbrød. Ledd mye og grått litt. Rukket å føle meg gammel når jeg ser tilbake på klesstilen min på bilder på Facebook.
Ofte når jeg leser slike typer innlegg og kommentarer, får jeg en følelse av at ting jeg har gjort ikke er godt nok i forhold til (måtte dobbeltenke at dette ble riktig) mange andre. Tredveårene har gjort meg bedre på å tenke at jeg faktisk klarer meg ganske bra. Og at når folk slår i bordet med fem jobber, syv barn, hytte på fjellet og lykkelig ekteskap på 12. året, så er det likevel små hverdagslige hendelser som gir mennesker fornemmelser av lykke. Og de har jeg mange av.
For å gjøre det helt klart: Dette innlegget smilte jeg bredt av! Derfor er jeg glad for at du fortsatt driver med god gammeldags blogging Takk!
Åh, tusen takk for gode ord og for at du fortsatt er her! Og for at du bruker «i forhold til» riktig, haha. IKKE SANT? Det er et fint perspektiv å ha på livet, man kan jo ikke sammenligne seg med hva andre har rukket å gjøre – vi har alle ulike mål og drømmer og måter å føle lykke på. Det er det som teller. Så glad for å lese at du har mange av de lykkeglimtene!
Og takk igjen – jeg elsker å få frem smil <3
Gratulerer med både 30 og 31-årsdag da! 😀 Jeg ble faktisk litt rørt av å lese gjennom dette innlegget. Jeg har fulgt deg siden militæret (akkurat da du var ferdig der ca.) og du er fortsatt en stor favoritt. Ingen får til lyriske tekster som deg altså, hjerte hjerte (tarm) <3
20-årene mine, tja… Føles jevelig (skriveleif med vilje, vil egentlig ikke banne) lenge siden -og det begynner det for så vidt å bli også- men kort oppsummert; diverse kjærlighetshistorier (heh), men ingen som endte lykkelig ever after, skal vi se 2 ufullstendige utdanninger (og jobbet ikke med noe relatert til noe av det), div. flyktige jobbgreier… De beste minnene er vennskap -men det er det egentlig alltid 🙂 ? Mye moro og lættis greier å se tilbake på da! Men jeg tror jeg foretrekker de stabile 30-årene 🙂
TAKK! Nei, så koselig <3 Tusen takk, både for gode ord og for at du fortsatt følger med!
Vennskap er det viktigste – så godt å lese at du fikk med deg mange av dem + minner fra tiåret! Ja, tredveåra har sine fordeler de også 🙂
For ei utruleg fin lesning! Eg synast dette innlegget beskriv reisa di, slik eg har fått sett av ho, så utruleg bra. Har stått på sidelinja gjennom pc- og mobilskjerm og beundret og heiet så på deg i alle åra (sjølv om eg har lagt att altfor få kommentarar).
For mi eiga del, som vert 27 om to veker, har tjueåra vore ganske turbulente. Har enno ikkje fått greip på psyka som har vore knekt frå altfor ung alder. Livet er diverre fortsatt ein einaste stor nedtur, som eg har prøvd å bykse meg gjennom. Håpet mitt vart no, etter inspirasjon frå innlegget ditt, at eg som 30-åring skal kunne sjå tilbake på siste del av dette tiåret som den tida der alt venda om! Til tross for at eg, også denne dagen, veka, sumaren og året, nok ein gong har gjeve opp.
Tusen takk! Og så gøy at det matcher inntrykket utenfra <3 Takk for at du har stått og heiet – og fortsatt står her!
Så trist å lese 🙁 Jeg håper, håper, håper at innspurten på 20-åra blir bedre for deg, og at du finner styrke til å komme deg opp igjen <3