Jeg vet ikke om dere syns det var gøy i det hele tatt, men jeg humret litt selv da jeg gjorde dette sist; fant frem gamle spørsmålsrunder og svarte på nytt. Denne spørsmålsrunden hadde jeg i 2010 – da var jeg 20 år. Nå er jeg 30! Hvor sprøtt er ikke det?

Okei, kjør:

Hva fikk deg til å begynne å blogge?
2010: I was kissing sick and that isn’t only only :- ) Jeg har alltid elsket å skrive og ta bilder, og ut av kyssesyken blomstret det faen meg en blogg. Så nå sitter jeg her, da…..

2021: …og her sitter jeg faen meg enda. Elleve år etter at dette bildet ble tatt:

Hva holder skrivingen din gående?
2010: Alt jeg opplever, hæren jeg har av glade leserbein som logrer og alt som skjer i hodet mitt. Jeg har mye sykt (!!) som faktisk MÅ få utløp et sted….. Barten som løp ut havnet f.eks. på fingeren og alle de fine mennene ble plassert i en kjøttdisk.

2021: Nå holder jeg skrivingen mer haltende enn gående, men det er fortsatt det samme som leder meg til tastaturet; dere, det jeg opplever i livet og alt som foregår i hodet eller hjertet. Jeg har blitt litt mer sparsom med ordene, både fordi jeg føler mer for å ha et privatliv nå enn før – og på grunn av den jeg er sett utenfra. Jeg er kvinne (30), kommunikasjonssjef. Det blir noen automatiske sperrer av det, altså.

Hva gjør du hvis du har en dårlig dag (for å få den bedre)?
2010: Jeg løper for alltid. Her om dagen var dagen så dårlig at jeg løp 9 km (!!) uten å stoppe. Jeg løp og løp og løp….. Det var helt sykt, hvor KOM utholdenheten fra liksom, men det var veldig fint også. Solnedgang, skog, musikk og fly. :- ) Dagen ble en perle og jeg sovnet stille inn med et smil om munnen.

2021: Jeg har ikke så mange dårlige dager lenger, men hvis jeg skulle ha en gir jeg meg selv rom til å ha det. Det er en del av livet!

Det virker som du er lei deg pga «mannekjøtt» når du er lei deg. Var det du som slo opp? Ja. Eller var det en helt annen situasjon? For jeg skjønner det er tøft å være den som slår opp også, men ikke SÅ lenge som jeg har fått inntrykk av at du har vært det, derfor henger jeg ikke helt med, og lurer på hva jeg ikke egentlig henger med på! haha.
2010: :- )

2021: Det ville ikke Marie 20 år svare på, for hun hadde mer enn nok med å håndtere en ulykkelig forelskelse, stakkar. Den ti år eldre versjonen kan jo prøve istedet.

Herregud, så forvirrende det må ha vært å være bloggleser på den tiden – jeg skrev 52 innlegg om ulykkelig kjærlighet (jeg skrev et eget innlegg om at det var 52 innlegg, derfor jeg husker antallet), omtrent fra tiden det ble slutt med dette «mannekjøttet» og to år frem i tid. Det var aldri han jeg skrev om, det var en annen jeg ble håpløst forelsket i omtrent på samme tid som bruddet. Jeg hadde et stort behov for å skrive det ut, samtidig som jeg ikke ville at noen – verken dere eller han – skulle skjønne hvem det dreide seg om. Derfor ble alt skrevet i gåter, og jeg skjønner forvirringen – beklager at det tok meg ti år å oppklare dét 😀

Hva vil du anbefale alle andre å gjøre?
2010: Dere burde leve livene deres fullt ut og følge drømmene deres nonstop, det er bare NÅ du lever og kan gjøre det. Du vet aldri når sykdom eller død tar fra deg livet du en gang hadde sjansen til å leve. Sa jenta med pappa i rullestol…. :- )

2021: Jenta med en pappa i rullestol var ikke så dum, hun! Jente uten en pappa vil bare gjenta det hun sa. Lev livet! Følg drømmer, magefølelser, og ta vare på øyeblikkene. Alt kan faen meg skje.

Hva gjør at du lar så mange lese om tankene, følelsene og livet ditt så og si uten grenser?
2010: Ærlig talt…. Vet ikke. Altså…. Jeg skriver ikke om kjærlighetssorg og mine innerste tanker fordi jeg har et behov for at resten av verden skal vite om det, jeg skriver fordi jeg må sette ord på ting, det er sånn jeg takler og fordøyer inntrykk og følelser. Jeg har aldri vært den som snakker om meg selv og følelser til andre, det er ikke stemmen min sterk nok til. Kunne sikkert skrevet en dagbok for meg selv eller skrevet tanker, følelser og livshistorier og aldri publisert det noe sted, men det gir liksom en følelse av at noen hører det jeg ikke sier, hvis dere skjønner – når jeg skriver det ut til dere. Det er ikke så farlig at jeg ikke får svar, det er bare… Deilig å få det ut, og vite at noen tar i mot. Dessuten skriver jeg mye på den måten at de som leser ikke skjønner så mye, med mindre jeg har snakket med de om det. :- ) Og jeg snakker jo ikke….

2021: Det Marie 20 år sa!

Blir det du skriver om noen gang brukt «mot» deg av familie eller venner? At du feks har skrevet noe her som du ikke har fortalt dem som sjokkerer dem.
2010: Sjeldent. Jeg passer på at familie og venner får vite om viktige ting som skjer i livet før  jeg forteller det til resten av verden. :- )

2021: Det hender, faktisk, men det er bare fordi jeg har blitt fjernere med årene. Glemmer hvem jeg har sagt – og eventuelt ikke sagt – ting til, og så fyrer jeg kanskje av her før «alle offline er informert». Men nå skjer det ikke så altfor store ting i livet mitt, da. Så det går helst bra.

Kan du fortelle litt mer om katten din?
2010: Hun heter Miss Anton, fordi de jeg fikk henne av ikke visste om det var gutt eller jente, så de kalte «»»han»»» Anton. Og så VAR det en jente, og så ble det lagt til «Miss» i navnet. Miss Anton. Nå høres det ut som hun er transvisitt, så vi kaller henne bare Missy. Overtok henne fordi alternativet var døden. Hun er ganske liten til å være så stor, og lever i beste velgående. Kjempekosete, fiser mye og mjauer for å få viljen sin :- ) Litt som meg!

2021: Hun er for tiden død.

Hva liker du best å gjøre på fritida?
2010: Hvilken fritid?

2021: Og alt vi har er fritid <3 Jeg liker å pusse opp, leke med venner, male, brodere, legge puslespill, rydde, lese, se på serier, være ute.

Har du det bra for tiden?
2010: Jeg har det superbra helt til jeg har fritid. :- )

2021: Jeg har det veldig bra!

Hva pleier du å gjøre for å få ut følelsene? løpe, spise gulrøtter, se på dr.phil ? eller noe annet?
2010: Tror jeg skal styre unna gulrøtter, for meg er det å spise gulrøtter et selvmordsforsøk (allergisk sikkert). Dr Phil kommer jo bare når jeg er på jobb, fml. Så ja – jeg løper, og skriver. Og av og til sender jeg en desperat melding til du-vet-hvem-du-er. Da blir humøret på magisk vis bedre, uansett. Åååh hvilket hundeliv….

2021: Skriver, griner, jogger hvis jeg er frustrert. Men det er jeg aldri lenger, det kjennes ut som om hele følelsesspekteret mitt har flatet ut med årene? Ikke det at jeg aldri føler noe, men jeg har sjeldent de negative følelsene lenger. Det er deilig!

Herregud, for et koselig møte med meg selv for ti år siden.

Hva tenker dere, er disse innleggene litt gøy for dere også, eller er det bare egoet mitt som storkoser seg?