Jeg har alltid trodd at jeg har vært en helårstjej. At jeg elsker høst, like mye som vår, like mye som vinter, som sommer. Men med alt solskinnet, alle fregnene og all varmen mot huden de siste dagene, og den innmarie (hehe, marie) lykkefølelsen som fulgte med? Jeg begynner å lure på om jeg faktisk er et sommerbarn. Eller om lykken bare føles så stor nå fordi vi har lagt en hel vinter i lockdown bak oss.

Herregud, vi må ta vare på alle disse øyeblikkene som kommer fremover, dere. Vi må det. De kommer aldri igjen, ikke på samme måte. Ikke med det samme bakgrunnsteppet. Første klem med en fullvaksinert mormor, etter ett år uten. Jeg fikk min på brygga i Fredrikstad, på bursdagen til han som skulle fylt søtti i mai. Den første overnattingen hos bestevenninna i en annen kommune, etter så mange måneder med avstand. Det første smilet fra en fremmed i butikken, etter at munnbindene er pakket bort for godt.

Jeg skal ikke sammenligne tiden vi går inn i nå med frigjøringsdagen etter andre verdenskrig, men det er vel det nærmeste vi kommer. Det er noe å ta vare på.