Ingen innlegg ennå

Jeg havner inne på en tilfeldig mann sin Instagram. Legg merke til ordlyden, «havner», som om det ikke var selvforskyldt. Som om det skjedde helt av seg selv, nærmest mot min vilje. Av og til føles det nesten sånn, at den tankeløse scrollingen de fleste av oss har fått som uvane fører meg til kriker og kroker på internett hvor jeg egentlig ikke har noe å gjøre, men noe tvangsmessig vil ha det til at jeg skal dit allikevel.

Jeg aner ikke hvem denne mannen er, men jeg trykker meg inn på et par bilder allikevel. Det var en kommentar han la igjen et eller annet sted, som jeg synes var artig, og nå befinner jeg meg altså her – ser inn gjennom et lite vindu på internett, inn på livet hans. Inn på han og det han velger å presentere for verden.

Han så trivelig ut, han. Eldre fyr. Har lagt ut et bilde av det jeg antar er datteren hans, gratulerer henne med å endelig ha blitt myndig. Nytt bilde. Storesøsteren til 18-åringen flytter til Bergen og skal studere jus, faren ønsker henne lykke til og skriver i teksten under at nå blir huset tomt.

Jeg hopper ut av kontoen hans igjen, og legger fra meg telefonen. Lurer litt på om huset ble så tomt som han fryktet, om datteren trives med studiene sine, om hun som fylte atten har funnet ut av hva hun vil videre i voksenlivet.

Og så lurer jeg på hvem du hadde vært på internett. Om du hadde vært der i det hele tatt, eller tenkt på det som overflatisk og foretrukket det virkelige liv. Om du hadde skrevet Facebook-statuser og delt tanker og bilder fra turene dine i fjellet, eller bare gått i dem uten videre seremoni. Holdt tankene dine for deg selv.

Jeg lurer på hva slags meldinger du hadde skrevet, hadde du vært en sånn pappa som bare sender tommel opp uansett hva?

«Gratulerer med dagen, verdens beste pappa! 🥳💛 Takk for alt du er og gjør, du er fantastisk! Glad i’ræ 🥰»

«👍🏻»

Jeg lurer på hvilke situasjoner, tanker og følelser som eventuelt hadde utløst en tekstmelding fra deg. En god dag på jobb? En spontan tanke du fikk om hvordan jeg kunne fått bort de sorte merkene på terrassen? Et ordspill du kom på i farta? Hadde du bombardert meldingen med emojis, som den kvinnelige delen av foreldregenerasjonen har en tendens til å gjøre (det burde seriøst ha vært en øvre grense for hvor mange som er tillatt), eller nøyd deg med tekst og tegnsetting – som i gamle dager?

Jeg lurer på om du hadde kringkastet for hele verden den dagen jeg fikk bachelorgraden min, «Marie har blitt medieviter! #stoltpappa», eller om Instagram-profilen din (hvis du hadde valgt å ha en) hadde vært privat og kun for de nærmeste.

Jeg lurer på hvordan selfiene dine hadde sett ut, sånne rare bilder tatt nedenfra, som 95 % av selfiene til alle som har bikka seksti ser ut, eller om du hadde lagt litt mer i det. Brukt selvutløser, kanskje. Eller bare hatt profilbilder som andre har tatt av deg. Det er de fineste.

Jeg lurer på hvem du hadde vært i kommentarfeltene, om du hadde vært en usynlig observatør – som meg – eller om du hadde engasjert deg, prøvd å gjøre verden til et litt bedre og klokere sted gjennom å bidra i diskusjonen. Komme med solide argumenter, skyte ned de dårlige. Få idiotene der ute til å se enda mer idiotiske ut (i den grad det er mulig).

Jeg husker det stakk i magen da jeg var inne og slettet profilen din fra Facebook. Ikke at det var så viktig for meg at du skulle være der, men jeg ville at du skulle ha muligheten. Det ville ikke sykdommen, og du forsvant derfra sammen med evnen til å bruke en datamaskin.

Jeg lurer sånn på hvem du hadde vært, hvis sykdommen hadde latt deg være.

24 kommentarer

  1. Åh Marie <3
    Aldri før har jeg ønsket så inderlig å gi deg en klem som akkurat nå. Dette er det sterkeste innlegget jeg har lest på det jeg kan huske.
    Sender verdens beste klem til Horten

    1. Du da <3 Tusen takk! Det går fint, altså – jeg lever godt med sorgen 🙂 Men takk for klemmen, de får man aldri nok av <3

  2. Tenk så fint det hadde vært med
    Kleine statuser, profilbilder nedenfra og opp og bare den tommelen opp, burde vært internett i himmelen og.

    1. Haha, jaa <3

  3. ❤️❤️

    1. <3

  4. #tarm

    1. #nyre <3

    1. <3

  5. <3 stor klem til deg!
    Min far skjønner ingenting av sosiale medier men bruker det for å holde kontakt med mc-gjengen, og plutselig skal han ha Instagram! Haha, det var underlig å forklare til paps 63 år hvordan insta funker.

    1. Haha, herlig! Ja, har hatt noen runder med en eldre generasjon selv – merkelig å plutselig skulle forklare noe som er så «selvfølgelig» for meg :’)

  6. ❤️❤️❤️

    1. <33

  7. Elise Franksdotter

    Føler virkelig med deg. Husker jeg var grusomt irritert på pappa som alltid skulle ta bilder av meg og kjøre slideshow på tv. Han hadde garantert vært en som spammet FB med barn og barnebarn.
    Cyber #klem

    1. Åh <3 Stor (digital) klem tilbake!

  8. Noen tekster treffer ekstra hardt. Som denne. Takk ❤

    1. Selv takk <3

  9. Åå, der var du tilbake med en sånn fin tekst som treffer ordentlig! <3

    1. <3 !! Tusen takk, fine deg!

  10. <3<3
    Så fint, som alltid.
    Og får meg til å tenkje på eigen pappa og kor heldig eg er som får ha han, "OK" som svar på det meste (byrjar å avansere til emoijer han óg no då! Stort sett ein om gongen) og snapchat-bilete frå skogsarbeidsdager, hyttesjekking og nevøpassing <3

    1. Ååh, så koselig <3

  11. Dette var flott og varmt skrevet, Marie. Lett å relatere til. Min pappa skulle også blitt 70 i sommer. Han var en ordentlig «tommel opp»-pappa. <3

    1. Tusen takk <3 hvor enn de er håper jeg de feirer sammen!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *