Ett år på hjemmekontor

Tenk at det har gått ett år allerede. Allerede og endelig, det har gått så fort og så sakte samtidig.

Mars 2020: jeg var blant de siste som forlot hovedkontoret, èn dag etter at alle andre var blitt sendt hjem. Jeg var en del av kriseledelsen, fysisk stedfortreder for en sjef som var i karantene etter skiferie i alpene. Siste arbeidsdag før hjemmekontoret også ble et faktum for meg varte til elleve om kvelden, husker jeg. Bygget var tømt. Stemningen helt spesiell. Jeg følte at jeg var på militærøvelse og satt i operasjonsrommet, men så var det ingen øvelse – det var på ordentlig. Menneskene rundt meg var sivile. Vi ventet på beslutninger, ventet på informasjon som måtte ut, jeg sørget for at informasjonen gikk ut. Butikkene utenfor var blitt tømt i løpet av dagen, folk hamstret som gale og jeg lurte på om det var like tilstander i Moss, om jeg i det hele tatt ville få tak i frokost dagen etter. Og så tenkte jeg litt ekstra på helsepersonellet, om de etter en hel dag i frontlinjen måtte hjem til tomme kjøleskap, tomme butikkhyller. Ikke hamstre, da, tenkte jeg stille og instendig og håpet at den tanken på mirakuløst vis ville nå alle hamsterne.

Så var det hjemmekontor. Jeg var fortsatt i militærbobla som ikke var militær, men sivil – og ingen øvelse, men virkelighet. Hodet var på jobb døgnet rundt, klarte ikke skille mellom arbeidstid og fritid. Kropp og sjel i konstant beredskap, tilfelle det var ny informasjon som måtte ut. Til ansatte, til kunder. KTS – klar til strid. Jeg syns de kommunikasjonsfaglige utfordringene var spennende og lærerike, mens alt det andre – krisesituasjonen vi plutselig stod i som nasjon – var.. vemmelig.

Han hadde dratt på jobb, men ble heldigvis sendt hjem igjen, tenkte mitt egoistiske jeg. Jeg trengte han her, verden var for overveldende. Skummel. Han var hos meg en natt, og så pakket jeg sakene påfølgende mandag og dro over fjorden, til han, så vi kunne være sammen i krisen – han permittert og jeg på hjemmekontor. En spontan handling som endte i et samboerskap, tenk det.

Mars 2021: jeg våkner til lyden av Nyhetsmorgen på P2. Står opp med en helt annen ro enn da jeg pendlet. Tusler ut på kjøkkenet og blander morgendrikken min mens jeg lytter til siste nytt. Kler på meg ordentlig, aldri joggedress – selv om jeg i teorien kan. Det er noe med å skille mellom jobb og fritid her hjemme. Ordentlig klær i arbeidstiden, kosedressen til kvelds. Det har blitt rutine nå.

Får på meg linser, setter meg ned foran dataskjermen mens jeg drikker og oppdaterer meg på hva som eventuelt har skjedd siden sist, i innboks, i nettaviser. Det hender det blir et spontant møte på Teams på morgenkvisten, med han andre som er tidligere oppe enn meg, og jeg unnskylder alltid for at jeg ikke skrur på kamera – det er for tidlig, ler jeg og mener egentlig å si at jeg ikke har rukket å sminke meg enda. Og så smiler han, og jeg (uten at han ser det) og så gjør vi det som må gjøres.

Jeg får på meg sminken før dagens første planlagte møte, og så er dagen i gang. Jobber, skriver, møter, han som får meg til å le står opp etterhvert og serverer en kaffe, slår seg ned på kontoret en liten stund, før han går og gjør sine ting. Det hender vi spiser frokost sammen. Trenger jeg en pause rusler jeg ut til han i stua, slår av en prat, plukker litt på plantene mine, tusler tilbake til kontoret. Jobber, skriver, møter. En helt annen ro. Jeg har lært meg å skille mellom jobb og fritid nå, selv om jobben er hjemme og jeg også alltid er det. Jeg koser meg.

Jeg visste ikke hvor skapt jeg var for hjemmekontor før vi ble tvunget ut i det på heltid. Mitt introverte jeg elsker det, for å være ærlig; jeg jobber så effektivt, snakker mer i digitale møter enn i fysiske, jeg stortrives i stillheten, i arbeidsroen. Jeg savner selvfølgelig kollegaene mine også, men det har gått så overraskende bra å sitte her hjemme for meg selv. Å slippe morgenstresset, løpingen til toget. Å få konsentrert seg ordentlig. Livet har blitt så mye roligere. Jeg har blitt roligere.

En veldig vakker dag er pandemien over, og jeg klar for det også, det er jeg så definitivt. Men alt i alt har det vært ett godt år på hjemmekontor. Jeg har vært blant de heldige. Og det er den innstillingen jeg står opp med hver dag, når jeg flytter meg fra seng til kontorstol og en trygg jobb; jeg er heldig.

1 kommentar

  1. Jeg har også trivdes overraskende greit med hjemmekontor/studier. Bor heldigvis i kollektiv, så vi har hatt fine rutiner med lunsj og gåturer mellom forelesninger.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *