En liten knekk


Bare meg og litt vann i karibien, fordi dette er en historie om vann. 

Eller, egentlig ikke. Men det var vannet som fikk det til å renne over, eller rettere sagt mangelen på vann. Det var liksom dråpen. Nei, stryk det – det fantes ikke en jævla dråpe, og det var det som var selve problemet. Det kan vi komme tilbake til senere.

Det går overraskende bra, har vært standardsvaret mitt på ethvert spørsmål om hvordan det går med meg i pandemien. På hjemmekontor. Under nedstenging. Besøksforbud, la oss kalle det det. Og jeg har ikke løyet, det har gått overraskende bra. Det har vært litt kjedelig til tider, jeg har blitt litt rastløs nå og da, men det har gått bra. Jeg har tatt ett kvarter av gangen, i pappas ånd, og kost meg med det.

Apropos det, vi skal være SÅ glade for at vi i mars 2020 ikke fikk beskjed om at nå stopper livet slik du kjenner det, nå skal vi ikke klemme, danse, reise eller dra på festivaler på minst ett års tid. Du skal holde deg hjemme, holde avstand og være uten den friheten du er vant til i MINST ett år.

Hadde jeg visst det på forhånd, at dette skulle vare så lenge, hadde jeg nok klappet sammen etter første pressekonferanse. Jeg tror det er usikkerheten, det å aldri vite hva som skjer fra uke til uke, er det som har reddet psyken min, hvert fall. For dette som snart har blitt ett år har gått så fort – tross alt. Og det at vi aldri vet – er det som gir håp også. Selv om håpet har blitt tatt ifra oss fra tid til annen, så dukker det alltid opp igjen. Håpet om at neste uke blir litt bedre, at vi skal få litt av friheten vår tilbake. At vi kan møte flokken vår igjen.

Tilbake til vannet. Jeg mistet det natt til lørdag, det forsvant. Fra kjøkkenkrana, fra dusjen, fra vasken på badet. Nehei? tenkte jeg og sjekket kommunens nettsider for å se om det var et større problem. Det stod ingenting der, så jeg ringte vakttelefonen og en kommunemann tok turen og sa at nei, nabohusene har vann – det må være et problem hos dere. Takk allikevel, sa jeg og banket på hos de jeg deler bygg med for å sjekke. De hadde vann. Alle sammen.

Jaha, tenkte jeg og fylte opp alle bøttene jeg fant med vann fra naboen for å ha noe. Kjøpte et par dunker med drikkevann i butikken. Brukte hele lørdagen på å prøve å finne ut av hva som var problemet, på å involvere alle naboene mine, kommunen, en rørlegger og han som får meg til å le som typisk nok er på jobb når verden raser rundt meg. Det føltes ikke sånn på lørdag, at verden raste rundt meg, altså, men det kommer vi tilbake til.

Lørdagen var jeg klar for å klare meg lenge uten vann. Godt mot, god stemning, dette ordner seg. Det gjør det alltid. Jeg kunne trengt en dusj, men det får jeg ta hos svigers til uka. Søndagen våknet jeg igjen til tomme kraner, men det gjorde ingenting – jeg skulle jo ut på oppdrag og være borte hele dagen.

Men så ble det ikke hele dagen. Jeg kom hjem igjen på ettermiddagen en gang og håpet at vannet var tilbake, minusgradene hadde jo steget litt. Fem blå, i stedet for tretten. Jeg var svett av marsjen fra ferja til leiligheta, frossen av en dag ute, sliten, sulten, og alt jeg ønsket meg i verden var å få ta en varm dusj. Vær så snill, la det være vann. Låste meg inn, gikk håpefull bort til vasken og så…. Ingenting.

Ikke. En. Føkkings. Dråpe.

Og det var liksom dråpen. I stedet for å bare sende den meldinga og spørre om å få låne en kjapp dusj, satt jeg meg ned og begynte å grine. Sliten. Av mangelen på vann, av pandemi, av å føle meg så alene på andre siden av fjorden, av pressekonferanser, smittetall, og nyhetsvarsler. Av håp som gis og tas, av avlyste planer, av dusjen jeg så gjerne ville ha, av celleforandringer, av dagene som går i ett, av alt.

12. mars 2020 – 31. januar 2021: overraskende bra.
31. januar 2021: mangelen på dråper fikk begeret til å renne over.

Men så ble liksom alt overraskende bra igjen. Han som får meg til å le fikk meg til å le litt utover kvelden, og gjorde det han kunne fra avstand for å fikse vannproblemet. Han kontaktet en ny rørlegger, som kom og tinte opp det frosne røret i går og når vannet kom tilbake – gjorde livsgnisten det samme.

Det går bra. Men selv om det stort sett går bra, er det lov å bli sliten. Selv om du egentlig er heldig; har en jobb, har venner du kan ringe, familie du kan støtte deg på, en frisk kropp som orker å gå turer i snøen, hobbyer å fylle tiden med. Det er lov å bli sliten, sa jeg til meg selv der jeg satt og produserte mine egne dråper når kranen ikke ville.

Hold ut, sier vi, og hashtagger at alt blir bra. Det blir jo det, men ingen vet når og i stedet for å holde ut må vi noen ganger bare holde opp, og la oss selv avreagere litt. Få det ut. Legge fra oss all den optimismen og positiviteten som i seg selv kan bli tung å bære. Vi er (fortsatt) i en absurd situasjon, midt i en pandemi som har tatt kontroll over livene våre, og legg fra deg det motet hvis det blir slitsomt å holde det oppe. Så plukker du det heller opp igjen når du er klar. For det er lov å bli sliten, selv om det går overraskende bra. Selv om du har vann i springen.

Hvordan står det til med psyken din?

18 kommentarer

  1. Viktige ord! Det er veldig viktig at man lar seg føle det man føler.
    Hvis man maler på seg et falskt smil på utsiden hver dag, vil man tilslutt bli kvalt av malingen…

    Det er godt å høre at vannrørene har tatt tilbake jobben med vannforsyning .. de hadde vel sikkert fått nok selv og måtte ta seg en liten pause.. Det kan sikkert være nokså belastende å ha et slikt trykk (ba-dum-tshj) på seg – å levere vann er en ansvarsfull jobb vøtt 😛

    Takk for bokstavene 🙂

    PS: Til han som får deg til å le: takk for at du tar vare på hun som får oss til å smile 🙂

    1. supermarie

      Hahaha, åh – det her fikk MEG til å smile <3 Tusen takk!

  2. Takk ❤️ Dette var akkurat de ordene jeg trengte i dag.

    1. supermarie

      Så godt å lese

  3. Takk, Marie! <3 Ordene dine hjalp overraskende mye for min psyke i dag.

    1. supermarie

      Så godt å lese <3 Selv takk!

  4. Takk!! Føler meg litt (ganske) nede for tiden og dette var fint å lese. <3

    1. supermarie

      <3 <3 god klem!

  5. Kjenner meg igjen i alt du skriver! Og del gjerne flere erfaringer vedr celleforandringer… jeg fikk påvist det selv for noen uker siden.

    1. supermarie

      Det skal jeg gjøre <3

  6. Takk! Nydelig ord du satte på alt dette.

    1. supermarie

      Selv takk <3

  7. Veldig bra og godt å halde opp i blant!
    Og vassmangel er verkeleg noko som kan ta knekken på ein. Me hadde fleire månader der me henta vatn hos mamma og pappa i kanner pga hestebæsj i vatnet vårt. Sjølvpåført var det jo, men ikkje med vilje akkurat. Grein masse då! Merkar jo kor avhengig (og heldige!) me er av reint vatn i springen, og fungerande rør eller pumpe eller kva det måtte vere.

    Det blir bra, men spent på når det blir det.

    1. supermarie

      Åh, så lenge! Skjønner godt at det var tungt – jeg mista det helt etter bare to dager, haha. Jeg skal aldri ta vann for gitt igjen <3

  8. Kjenner meg igjen!
    Begynte å grine sist april da strømmen gikk i leiligheten fordi både vaskemaskinen og mikroen var på og jeg glemte å sjekke om vaskemaskinen allerede var på. Alt jeg trengte å gjøre var å gå rett utfor egen dør til felles gang og dra opp en switch :’) (Bor i gammel blokk, så sånn fungerer det hos meg)
    Så her går det både greit og ikke greit alt etter, haha

    1. supermarie

      Haha åh, føler’n <3

  9. Karoline

    Takk for fine ord <3 Det hjalp litt! Jeg er også glad for at jeg ikke visste hvor lenge dette kom til å vare. I det siste har jeg også fått en liten knekk. Jeg måtte felle en liten koronatåre, første på lenge (som egentlig er luksus). Jeg er så lei den konstante usikkerheten av om man gjør noe galt, om man er smittet, om man setter sine nærmeste i fare. Altså, det psykiske presset der, av at det å reise på besøk til foreldrene dine i helgen blir en kompleks risikovurdering, og selv om du vurderer risikoen som lav, sitter du med angsten likevel. Over at du er en egoistisk prick som setter dine egne basic behov over smittevern.

    Men som du sier, det er lov å være sliten, det er lov å avreagere, og jeg holder en knapp på at neste år så er årets år helt urelatert til korona (helst noe lystig og fargesprakende!)

  10. Karoline

    Wops, årets ORD* såklart 😉

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *