Søndag ble en grønn dag i solskinnet. Jeg var ute på oppdrag for Heimevernet, sendt til svenskegrensa for å dokumentere noe av det medsoldatene mine støtter samfunnet med under denne pandemien; registrering og testing ved Svinesund.

Jeg måtte ta en hurtigtest selv, før jeg kunne gjøre jobben min. Etter en liten stund fikk jeg høre at jeg var negativ – som i 2021 er en positiv egenskap å ha. Jeg var i grunn omringet av negative folk hele dagen, det var en god følelse! Åh, testsenteret var et godt sted å være for en ordspiller.

Det kom nye soldater til samtidig med meg, så jeg fikk være med dem gjennom testing, briefer og opplæring og jeg ble så imponert over hele opplegget, innsatsen. Og stolt, som jeg alltid blir av å få være flue på stridsvesten når HV er ute og gjør sin greie. Disse deltidsgrønnkledde menneskene er noe for seg selv. Det er de virkelig.

Etter en god, militær dag i nydelig vintervær tok jeg ferja hjem igjen gjennom frostrøyken og kjente hvor godt det var å være ute igjen. Jeg har ikke vært med et annet menneske enn han som får meg til å le siden starten av januar. Jeg har omtrent ikke flyttet meg lenger enn til butikken for å handle mat. Det var så godt å få et lite avbrekk, gjøre noe helt annet og endelig se noe mer enn innsiden av denne leiligheta. Jeg trengte det.