Jeg skrev dette innlegget til alle de som ikke har en så god jul i 2011. Her om dagen fikk jeg en melding fra en som har det som en av sine juletradisjoner; å ta frem dette innlegget og lese det år etter år, jul etter jul. Det gjorde meg både varm og vemodig. For vi kan ønske hverandre god jul så mye vi bare vil; for noen blir den ikke noe bedre av den grunn. For noen bare er den der. For andre er den ganske kjip, og jo høyere alle rundt oss roper om det motsatte, om at NÅ SKAL VI KOSE OSS, DET ER JUL – jo kjipere blir den.

Jeg var en ivrig NÅ SKAL VI KOSE OSS-forkjemper selv en gang i tiden. Da jeg var liten var min forestilling av jul at den var like glad, hellig og jorden like deilig som sangene insisterer på. Og herregud, det var den også. Misforstå meg rett. Jeg har hatt så mange gode juler, at tanken på at høytiden for noen kan være vanskelig, ikke engang streifet mitt lille hode. Jeg er glad for det, takknemlig til beinet.

Men når barndommen glir over i virkelighet skjer det noe på veien. Tidligere julaftener kunne jeg bli ekstra sår og sint hvis noe truet julegleden. Ikke I DAG, det er julaften! Ikke ødelegg julaften. Ingen må si eller gjøre noe som kan forstyrre den deilige jorden min.

Så, for noen år siden, forstod jeg endelig at julaften tross alt bare er en dag, det også. Vi kan pynte den med så mye glitter, lys og tidvis påtvunget glede vi bare vil – men når vi fjerner alt av tradisjoner og ritualer, alt vi har funnet på for å styrke den kollektive kosen? Når vi fjerner alt det, sitter vi igjen med en helt vanlig torsdag.

Den siste julen i barndomshjemmet mitt var uforglemmelig, på den (nest) verst tenkelige måten. Nest, fordi det kunne – tross alt – ha gått enda verre. Men det var nok til at julaften i min verden mistet sin status som noe uangripelig, en dag som var opphøyd i annen. Den falt ned og havnet på linje med de 364 andre i året. En helt vanlig dag som kommer og går, som bare passerer. En dag som kan inneholde like mye glede og sorg som en hvilken som helst annen dag. Og det er helt greit, det også. At den har mistet den barnlige magien sin. At den bare er som den er. Alt må ikke være så jævla koselig, selv om det er jul.

For livet skjer, og tar ikke hensyn til hvilken måned vi befinner oss i, om treet er grønt og glitrende, eller om vi har vaska gulvet. Det presset mange kjenner på, om å ha det så bra, være så lykkelige, gjør oss bare mer ulykkelig. At pappa ble hentet med blålys den julaften for noen år siden var ikke noe verre enn om det hadde skjedd en onsdag i april. Det kjentes bare sånn ut, fordi tradisjonene og forventningene har lagt opp til det. «Jeg er så glad hver julekveld», «deilig er jorden» og «glade jul», en akuttinnleggelse på sykehus passer liksom ikke inn i julesangene våre. Tragediene passer ikke inn i julefortellingen.

Men i den virkelige verden må vi gi dem plass, selv om det gjør at vi ikke er så himla glade hver julekveld.

Jeg har ikke blitt Grinchen, jeg har ikke det. Jeg elsker fortsatt desember, og nyter førjulstiden. Og jeg gleder meg til feiringen med den lille familien min på en torsdag. Jeg vil bare at julen skal få litt flere nyanser, og at presset om å kose seg så innmari kan dempes litt. At det er greit å føle både glede og fortvilelse – eller ingenting i det hele tatt – også på denne tiden av året, uten at det skal føre til at andre ser på deg som en som ødelegger jula. En som ødelegger for de andre.

Det som ødelegger jula er påtatthet, stresset med at alt må være perfekt, falske forestillinger om lykkelige familier. Det som ødelegger jula er når vi lukker døra for det som er vanskelig, og de som sliter må sitte med det alene og smile etter beste evne – fordi det er det man skal når det er jul. Det som ødelegger jula er beskjeden om at «du kan jo ikke sitte alene på julaften!», når det for mange kanskje er et valg og et ønske. Til og med et behov. Det som ødelegger jula er alle reglene og budskapene om hvordan det bør være, i stedet for å nøye seg med hvordan det faktisk er.

Det er hva det er, og vi må la det være akkurat sånn. Sånn som det er. Om julen er god, vond, ensom, oppskrytt, magisk – det er helt greit, alt sammen. Føl det du føler, uansett hvor i følelsesspekteret du befinner deg. Det er tillatt, også den tjuefjerde dagen i desember. Jeg unner alle den beste julen de kan få, uansett om det er i en lykkelig familie eller alene foran en TV. Om du lar julen passere i det stille, eller tar det helt ut.

Ikke alle har en jul med ‘god’ foran. Julen har plass til dem også.