Jeg elsker deg, sa du.
Selvfølgelig gjør du det, tenkte jeg.
Selvfølgelig gjør du det nå, når det bare er noen uker til jeg reiser, forsvinner ut av livet ditt og du ikke vet om du noengang får se meg igjen. Ikke mens du hadde meg, ikke de årene jeg praktisk talt danset på et sølvfat foran deg, men NÅ skal du elske meg.
Nå elsker du meg.
Du elsker først når det går opp for deg hva du er i ferd med å miste, hva du har hatt, hva du hadde. Alt det som forsvinner ut av livet ditt – sammen med meg.
Nå elsker du meg.
Jeg har alltid vært en sånn. Umulig å elske der og da, men uerstattelig når jeg først er borte. Jeg er for vanskelig, for mye, for voldsom, for stille, for komplisert, altfor lite. Jeg er feil, og blir ikke riktig for noen før jeg har elsket meg tom, først når jeg har elsket meg ferdig, sønder og sammen, og jeg ikke har mer å gi; først da kan de elske meg tilbake.
Først når jeg er i ferd med å gå, vil de sette pris på om jeg blir værende.
Jeg elsker deg, sa du.
Jeg elsket deg også, tenkte jeg stille.
I preteritum.
____________________
(skrevet for en stund siden om noe som var for lenge siden)
Du og ord <3
<3
Jeg venter på en del 2 i presens!!
Haha åh <3
Åh Marie ❤
Hvorfor skal alltid du klare å tulle til mine tårekanaler…
Du tryller med ord og du treffer hjertet mitt mer enn du aner.
Du og jeg er så utrolig like, samtidig som vi er som natt og dag.
Jeg ga en gang hjertet mitt til noen som ikke tok imot det. De tråkket på meg gang på gang og trykket meg ned til stadighet.
Jeg vokste opp til å bli en usikker jente med dårlig selvbilde og troen på at jeg ikke var verdt en dritt. Dessverre var disse menneskene mine foreldre..
Først da jeg møtte min kjære mann opplevde jeg uforbeholden kjærlighet, og gjennom ham (og traumebehandling) har jeg lært å bli glad i meg selv, samt å kunne gi uforbeholden kjærlighet til mine nærmeste.
Mitt råd er, elsker du noen som ikke elsker deg tilbake, da bør du komme deg bort asap.
De sårene du vil sitte igjen med er ikke verdt at du skal prøve å få noen til å elske deg…
Men du <3 Tusen takk for ordene dine! Og så vondt å lese hvordan du har hatt det. Jeg er så glad du fant han der! Og helt enig <3
Jeg er nå blitt så voksen at jeg tar dette på kappen for lærdom. Og dette lærte meg virkelig hvordan jeg ikke skulle være som mamma til mine barn. Og jeg vet at de er vokst opp i ett hjem med uforbeholden kjærlighet. De lærte tidlig at selv om vi var oppgitt og sinte pga noe de hadde gjort var vi allikevel glade i dem. Det var saken vi ikke likte.
Så tiltross ubrukelig barndom, lærte det meg noe og jeg er blitt ett fullgodt menneske ❤