Koronasamboerskap

Han dro på jobb dagen før Norge stengte, eller var det samme dag? Jeg husker ikke. Jeg husker bare at jeg fikk et intenst ønske om at han skulle komme hjem igjen. Det ligner ikke meg å reagere sånn, jeg som ikke bare er vant til å klare meg selv – men faktisk foretrekker det. Jeg som til vanlig bor alene og stortrives i mitt eget selskap. Men dette var noe annet. Noe stort. Noe skremmende. Noe som rokket ved tilknytningsmønsteret i meg, kunne jeg senere høre i en podkast. Åja, derfor det sterke behovet for å få han hjem igjen, tenkte jeg. Kom hjem igjen, ba jeg stille.

Et par dager senere ble han faktisk sendt hjem, og jeg fikk tilbake balansen i mitt stille sinn. Ganske spontant og uplanlagt ble vi enige om å gå i hi på feil side av fjorden, så jeg rasket med meg det mest nødvendige og lukket døren bak meg i Moss. Hei, Horten. Uten en plan, uten tidsperspektiv, vi fant bare ut at det var hyggeligere å være sammen enn hver for oss i den største krisen landet vårt har hatt siden krigen.

–Orker du meg en uke til?

–Si fra hvis du trenger en pause, da.

–Jeg må hjemom en tur, er du sikker på at jeg skal komme hit igjen etterpå?

Masse sånt i begynnelsen. Følelsen av å trenge meg på i et hjem som ikke var mitt. Ta plass et sted jeg ikke visste om hadde plass nok. Dette var følelser jeg konstruerte selv, altså, for han sa jo bare det var hyggelig. Men jeg har så respekt for andres alenetid og privatliv, det er så viktig i mitt eget. Og jeg vet jo ikke hvordan jeg oppleves, om jeg er irriterende, roter for mye, gjør ting som andre opplever som uting. Men på dag to i koronahiet ryddet vi ut av det som pleide å være boden hans, og skapte et hjemmekontor mens vi drakk øl og hørte på musikk, og siden har jeg egentlig bare blitt værende. Dette er kontoret mitt i koronatiden. Hjemmet. Han orket en uke til. Og en til. Og en til. Trengte aldri en pause. Var alltid sikker på at jeg kunne komme til han igjen etter å ha vært en tur hjemom Moss.

Fem måneder i strekk nå. Vi har pusset opp, vært på digitale konserter, møtt folk med minst en meter avstand, gjort ting, gjort ingenting. Og det har gått så bra? Sånn… Mistenkelig bra? Hvorfor krangler vi aldri?

Vi var sammen tjuefire sju i Karibien også, så sånn sett hadde vi allerede «testet forholdet». Vi hadde ingen problemer der heller. Men fem måneder hjemme under en pandemi, med begrenset kontakt med andre mennesker, er en del mer enn fire uker i paradis. Allikevel har det gått så bra, og jeg aner ikke hva hemmeligheten er. Kanskje vi bare er like. Samme dose respekt, hensyn og initiativ. Samme behov, samme bølgelengde. Vi har hele tiden hatt en felles, usagt dynamikk gående – uten å egentlig ha satt oss ned for å snakke om det, planlegge, bli enige om noe (bortsett fra at jeg må bli flinkere til å fjerne hårene mine fra sluket i dusjen, heh). Vi bare fungerte fra start. Vi bare fungerer.

Nå har han dratt på jobb igjen, og jeg sitter igjen alene. Litt bortkommen. Skal jeg være her eller der, hva skal jeg finne på, hva gjorde jeg før, hvem er jeg egentlig. Enn så lenge har jeg blitt værende på feil side. Jeg har sneket med meg et par planter hjemmefra (tilgi meg) og finner selskap i dem. Har planer om å fortsette løpeturene et par ganger i uka. Jeg får snart besøk fra den riktige siden av fjorden og skal kvinne meg opp til å spørre om noen på den som er feil også vil leke med meg. Å få nye venner som voksen? Der er jeg svak, ass. Men jeg prøver, hvert fall. Måten de har tatt meg imot på gjør det heldigvis enkelt å prøve.

HVORDAN GÅR DET MED DERE? <3 Hvis du også er alene kan vi godt være alene sammen, hver for oss. 

6 kommentarer

  1. Så fint skrevet, og godt å høre at alt er vel med deg/dere<3 Jeg har siste første skoledag siden jeg begynner på femteåret (andre år på masteren), noe som er vemodig og fint.

    1. Åh <3 Masse lykke til med siste innspurt! Hva tar du master i igjen? (Mulig jeg har spurt om det før – men jeg eier ikke hukommelse:))

      1. Matvitenskap, skal skrive om emballasje på masteren forhåpentligvis:)

      2. supermarie

        Oi så spennende!

  2. Så godt å høre at det går bra med både deg og dere <3
    Her går det fint, men jeg funderer mye selv på om jeg har funnet noen man kan leve med som du har. Tiden vil vise 🙂

    1. Tiden vil alltid vise <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *