På fredag våknet jeg med en kropp som kjentes ut som om den hadde blitt påkjørt av en lastebil i løpet av natten. Vondt på steder jeg ikke engang ante var en del av anatomien.

Men la oss spole et døgn tilbake: på onsdag pakket vi altså sakene våre og kjørte av gårde mot Heistadmoen. Planen var å ta en enkel og grei kosetur på et par kilometer like ved Ravalsjø, legge fra oss utstyret og gå en liten topptur før vi skulle lage camp og henge i køyene og drikke øl.

Var planen.

Før vi oppdaget bommene. Vi fikk med andre ord aldri kjørt dit vi hadde tenkt til å starte vandringen vår fra. Det var veibommer på enhver skogsvei, og vi gadd ikke gå den ekstra milen til fots – så da sjekket vi kartet på nytt, fant et sted «rett borti høgget» fra der vi ble tvunget til å parkere, og bestemte oss for å gå dit i stedet. Opp der til Styggemann, en del av Skrimfjella.

21 minutter å gå, sa Google maps. Hehe, kult.

Vi la entusiastisk i vei, vi, jeg med 23 kg på ryggen og han med 35 (!!). Gikk et stykke i svak oppoverbakke, grus, helt til oppoverbakken skiftet ham og ble tett natur og et udyr av en stigning; det var så bratt og så ulendt terreng at hvert skritt vi tok ble regelrett en knebøy – med alle de ekstra kiloene på kropp. Jeg er glad i en god økt med squats, jeg altså, men konstant i tre timer med all verdens vekt på mine skuldre? HerreGUD, så sakte det gikk etterhvert. Så sakte og med så skjelvende bein at jeg lo meg oppover de siste meterne. Jeg har ikke gått på langtur med pakning siden militæret (for ti år siden), og var alt annet enn mentalt forberedt på det der.

Koseturen ble altså mer en utfordring enn kos, men ÅH så verdt det da vi omsider kom oss opp:

Vi slo leir i bunnen av stigningen opp mot Styggemannshytta – en ubetjent DNT-hytte på 8-900 MOH. Så vakkert! Og så stille, helt uten andre mennesker. Og når jeg ser tilbake på den lille klatreturen vi mer eller mindre ufrivillig la ut på, var den ganske vakkert gjennomført den òg. Ingen (les: meg) ble grinete på vei opp, uansett hvilket slit det var. Og jo verre oppturen er, jo mer magisk er det å komme frem!

Vi brukte litt tid på å lage camp, fordi været i fjellet lager seg selv (aldri stol på værmeldingene) og vi med ujevne mellomrom måtte søke ly for en regnskur. Men til slutt fant sola oss og vi fant tre stødige trær som vi festet hengekøyer, myggnetting og tarpene til (tarp er et slags tak – ganske genialt!). Etterpå ble vi sittende på et fjell like ved, med karbonademiddag, øl og rødvin og after eight-drikk til dessert (kakao blandet med Minttu (peppermyntesprit), SÅ godt til kjølige kvelder!), og der satt vi til sola hadde gått ned og tok myggen og knotten med seg.

Dagen etter besteg vi Styggemann, etter en egg og bacon-frokost ute i det fri:

Nedturen var minst like brutal for kroppen som opp, derav lastebilen, og jeg er fortsatt full av bitt og stikk fra insektene som slo følge med oss – men for et lite eventyr det var. De må vi lage flere av.