Halvveis i 2020 allerede! Hvor fort har ikke tiden gått, til tross for at alle fremtidige planer ble avlyst i mars og vi har måttet holde oss hjemme og gjøre ingenting. Juni var en god blanding av ingenting, og fine ting. Jeg fikset nytt pass, og ble sjeleglad da jeg fikk beholde det gamle. Søskenbarnet mitt giftet seg sånn plutselig, og han som får meg til å le tok meg med på Farris Bad for tjuefire timer, det mest avslappende døgnet jeg har hatt på lenge. Dagen etter dro vi ut og spilte minigolf på Hull nitten, og avsluttet kvelden (eller morgenen?) med å se soloppgangen fra vinduskarmen på hver vår pute. Vi har syklet ned til stranda, jeg har fått et glimt av en venninne eller to, og familien, hygget meg stille på hjemmekontor, jeg danset meg inn i tredveårene, dro en etterlengtet tur til Bergen, Liverpool vinner Premier Leauge og vi passerte toårsdagen siden pappa døde. Den dagen var overraskende tung, tyngre enn i fjor, men ble så mye lettere av venninner som husket det og sendte meg tanker og kjærlighet, og han droppet planene sine for å bare bli hjemme med meg den dagen – enda jeg insisterte på at han ikke trengte.

Er det èn ting jeg er takknemlig for å ha opplevd, så er det alt det vakre smerte kan utløse hos de rundt. Selv om jeg aller helst fortsatt skulle hatt pappaen min i verden, føler jeg meg heldig som har fått følt all den kjærligheten og omtanken som sorgen fører med seg. Det er i mørket vi kan se stjernene, er det ikke det man sier?

Takk for alt, juni! Hvordan var ditt sjette kapittel av 2020-boka vi er i ferd med å skrive?