Sosial Bambi

Jeg sitter stille og tar en slurk og ser på at hun nye ankommer. «Hun nye» som i ny i gjengen, hun nye dama til han ene – akkurat som meg. Jeg er også «hun nye», men vi utfyller rollene våre så vidt forskjellig.

Hun er en sånn jeg kunne ønske at jeg var. En som bare tar en naturlig plass i sirkelen, slår av en prat med sidemannen, forteller historier fra livet sitt mens alle lytter, beskriver reisene hun har vært på, legger igjen muntlige bevis på sin egen eksistens.

Jeg er stikk motsatt. Glir nærmest lydløst inn i sirkelen, og blir sittende å observere. Lytter. Tenker at DER, nå kunne jeg ha sagt noe, men lar være – gudene vet hvorfor. Har vært i over femti land, men forteller ingenting om reisene mine. Har levd et innholdsrikt liv, men sier ingenting om noe av det til noen.

Hun tar hovedrollen, jeg velger å bli en statist.

Skammer han seg over meg nå, tenker jeg, og lurer på om de andre tenker at jeg er kjedelig, dum, fraværende, uinteressant, uinteressert, jeg har så mange bevis på det stikk motsatte – men jeg klarer ikke legge dem frem. Hadde dette vært en rettssak, ville jeg tapt og av og til lurer jeg på om jeg gjør det med vilje.

Det er ikke med vilje. Jeg vil jo vinne, jeg også, jeg ønsker å legge frem muntlige bevis på at jeg er et fint menneske å være sammen med, jeg også, men hodet mitt samarbeider ikke. Jeg er full av ord, men finner dem aldri når jeg trenger dem. Har en stemme, men finner det ukomfortabelt å ta den i bruk. Hvert fall før noen tvinger meg til det; spør om noe, drar meg inn i samtalen. Noen må gi meg plass i den sirkelen, for jeg er ikke i stand til å ta den selv.

I en perfekt verden ville alle ha snakket til hun nye først, sånn at hun kunne blomstre. Jeg sier ikke at ansvaret ligger hos alle andre, men det hadde gjort alt så mye lettere for meg. For det er sånn her jeg er blant nye mennesker. Jeg blomstrer ikke uten at noen vanner, hvert fall ikke når vi sitter sammen i et større bed, en gjeng med blomster på samme sted, jeg har et potensiale – en spire – men gror ikke sånn uten videre. Det eneste som gror av seg selv er stillheten, og den bråker så innmari mye i mitt eget hode – når jeg aller helst skulle ha sagt noe. Alle andre må lure på hvorfor jeg ikke sier noe, tenker jeg, og desto vanskeligere blir det å si noe.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si noe?

13 kommentarer

  1. Dette var spot on, kjenner meg så utrolig igjen. Bruker så mye tid på å tenke på hva jeg skal si at ingenting kommer ut. Det gjør det litt enklere å vite at man ikke er den eneste som føler seg som statist

    1. supermarie

      Ja, ikke sant?! Det er hvert fall litt fint å vite at vi er flere statister her og der <3

  2. Det lurer jeg ofte på selv. Jeg kan å prate, men i sosiale settinger føler jeg at uansett hva jeg skulle ha sagt så er det ikke interessant. Og om det dukker opp et tema hvor jeg kunne ha deltatt aktivt så klarer jeg ikke ta ordet. Jeg er og blir en observatør som ikke klarer å komme med hverken small-talk eller historier. Og de andre spør om jeg kjeder meg eller er lei meg. Det er egentlig ikke så hyggelig å bli spurt om, da føler jeg at jeg ikke passer inn og ødelegger for de andre. Men jeg kan være stille og likevel ha det veldig hyggelig. Jeg klare bare ikke å delta aktivt i samtalene.

    1. supermarie

      Vet hva du mener! Jeg også kan jo ha det superhyggelig selvom jeg er stille. Jeg liker å lytte, selv om jeg jo gjerne skulle ha hatt den evnen til å smalltalke i ny og ne også.

  3. Kjenner meg sånn igjen i slike situasjoner!
    I mange år turte jeg ikke å ta ordet i venninnegjengen engang, men nå stjeler jeg av og til ordet.

    1. supermarie

      <3

  4. Tekstene dine om dette temaet får meg til å prøve å være mer forståelsesfull ovenfor de jeg møter som er akkurat sånn. Jeg kan kanskje overkjøre enkelte ved å prate for mye, og kan mistolke andres stillhet som at de ikke synes jeg er verdt å starte samtale med, så da blir det en ond sirkel på en måte. Men som du sier, det koster ingenting å spørre noen «Hva synes du om dette?» eller «Har du opplevd noe lignende?» og få dem med i samtalen.

    1. supermarie

      Åh så godt å vite <3 Jeg håper jo å nettopp skape forståelse for hvordan et stille sinn KAN fungere, jeg blir så glad av å lese at det fungerer! Så takk!

  5. Kjenner meg så godt igjen! For min del har det blitt litt lettere å ta plass med årene, men føler det fortsatt sånn av og til.

  6. Dette traff! <3
    Det var som å vere i hjerna mi så fort det er fleire enn to personar i eit rom (litt avhengig av kven), eg blir stille med ein gong det er andre som kan ta ordet. I slike situasjonar føles det som hjerna blir tom óg, eg kjem ikkje på noko å prate om eller spørje om. Så blir eg heller sittande å kverne og tenkje på KVA kan eg seie no, eller no kanskje. Nei no. Osv.
    Godt å vite at ein ikkje er åleine <3

    1. supermarie

      Veldig godt å vite at vi ikke er alene <3

  7. Så utrolig bra skrevet! Jeg er også «hun tause» av natur, men jeg orker ikke mer av den litt dårlige følelsen. Derfor venter jeg ikke lengre på den riktige tingen å si, akkurat i det rette øyeblikket. Jeg bare sier noe (ofte dumt) rett og slett for å øve opp evnen. Jeg merker at det blir mer naturlig, og at jeg er mer treffsikker. For ikke å snakke om hvor bra følelsen jeg sitter igjen med er! Jeg utfordrer meg selv, og det gir mestringsfølelse! (sammen med en god dose flauhet, haha)

    1. supermarie

      Det er nok ikke dumt – jeg skal bli flinkere til øve på det selv! Et sted må man jo starte for å bli mer komf i sosiale settinger, haha. Takk for inspo! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *