Hva faen VAR det der for noe, egentlig? Mars?
Måneden startet ganske normalt; jeg var på jobb, dro til tannlegen (null hull!), var på konsert med Veronica Maggio i Moss sammen med ett av favorittmenneskene mine – hennes første tur ut etter at hun ble mamma, hurra!
Feiret to år (hæ) siden første møte med han som får meg til å le, vi spiste indisk ute på den rette siden av fjorden. Tok noen øl et par dager senere, hos hun som ble mamma, og mannen som ble far, på bursdagen hennes. Den første i gjengen min som bikka tredve, hurra igjen! Og der satt vi alle fire – lykkelig uvitende om at det var det siste vi fikk gjort i livet slik vi kjente det.
Og så bare PANG!
Krisestab på jobb, eviglange dager på kontoret – helt til det ble bestemt at alle skulle jobbe hjemmefra, og kontoret har jeg ikke sett siden da. Jobbe, jobbe, jobbe, krise, krise, krise. Han på andre siden av fjorden kom hjem fra sin jobb tidligere enn planlagt på grunn av koronautbruddet, og jeg emigrerte til han for å slippe å være forever alone i gud vet hvor lenge dette varer.
Vi lagde kontor til meg der, og de timene jeg ikke jobbet gikk med til serier, film, oppussing og trening på stuegulvet. En lørdag i midten av mars syklet vi ut til Mamre, tente bål, grillet pølser og drakk pils til solen gikk ned sammen med en gjeng, trygt plassert flere meter fra hverandre. Ellers er vi stort sett bare hjemme, og har overraskende nok ikke begynt å hate hverandre enda.
Mars 2020. Det var et kapittel for seg selv.
Hvis du skal beskrive måneden som gikk med ett ord, hvilket ville du ha valgt? Jeg tror mitt blir ‘absurd’.
«Uvirkelig» blir mitt. Med tiden har jeg jo blitt vant til dette her, men det forblir tøft.
Enig!
«Hææææ», er passende. Mars har føltes uvirkelig, og jeg forstår fortsatt ikke omfanget av det som skjer. Men er heldigvis ikke alene i kollektivet og vi gjør det beste ut av situasjonen<3
Nei, hodet mitt klarer ikke helt å ta alt innover seg, ass. Så bra du har en liten gjeng <3
Min mars ble måneden der jeg endelig kom meg over til Liverpool på kamp igjen, men så kom jeg hjem og det sa bare PANG.
Både jeg og min kjære testet positiv for Covid-19 og har ligget strekk ut de siste 3ukene. Vi har vært så syke som vi aldri før har vært. En stund trodde jeg at jeg skulle miste ham. Det har vært ambulanse, sykehus, legeteam, beskyttelsesdrakter, hansker, briller og munnbind.
Endelig kom 1.april med en ørliten bedring hos ham også. Jeg begynte å kjenne den på mandag. Nå vet jeg at vi skal komme oss gjennom dette sammen.
Jeg gleder meg til verden blir normal igjen.
You’ll never walk alone har fått en helt ny betydning ❤
Tenk å gå fra himmel til helvete på den måten <3 Sender masse styrkeklemmer til begge to! Håper dere snart er superfriske og raske igjen snart og at vi en vakker dag kan befinne oss på samme kamp – DET hadde vært gøy! You’ll never walk alone <3
Absurd var det fyrste som dukka opp hjå meg óg.
Fint å finne på nokre ting ute, der går det jo ann å vere. Eg og kjæresten har vore nokre turer ute og klatra, det er godt det går ann i alle fall!
Ja, heldigvis har vi ute <3 Så koselig med turer og klatring! Håper dere får en fin påske!
Surrealistisk er ordet jeg bruker.