And the people stayed home. And read books, and listened, and rested, and exercised, and made art, and played games, and learned new ways of being, and were still.
And listened more deeply. Some meditated, some prayed, some danced. Some met their shadows. And the people began to think differently. And the people healed.
And, in the absence of people living in ignorant, dangerous, mindless, and heartless ways, the earth began to heal. And when the danger passed, and the people joined together again, they grieved their losses, and made new choices, and dreamed new images, and created new ways to live and heal the earth fully, as they had been healed.
— Kitty O’Meara
foto: privat, Brasil 2013
<3
<3
<3
hei marie! jeg skrev dette for meg selv, men måtte visst også virkelig dele det et sted. jeg vet jeg ikke er alene om tanker som dette! og ønsker visst heller ikke å være det – så da ble det her. beklager..? håper alt er godt med deg, takk for alt du skriver!
jeg tror
jeg føler at jeg står i et flertall av vennskap hvor jeg er den eneste som blåser på flammen.
ikke fordi den like gjerne kunne brenne ut for motsatt part sin del, men mer fordi kun min innsats holder greit nok liv i den, den trenger ikke mer luft enn det
og om jeg så ikke skulle gjøre det, glemmer motsatt part den finnes? for de tenker ikke det som sitt ansvar å blåse på den, tenker ikke over at det er noe å huske på å gjøre? ufrivillig drap?
men så vil det jo ikke bli det heller – for jeg lar jo faen ikke noe dø!? vet ikke om det alltid er en god egenskap.
det blir tydelig, kanskje spesielt, nå om dagen. og jeg er jo ikke sta nok til å la det gå, se hva som skjer om jeg ikke tar kontakt når jeg føler det passelig. ikke bare er jeg ikke sta nok, jeg ønsker jo ikke være selvsentrert nok! å tenke så himla høyt om meg selv?? jeg vil ikke det. SÅ viktig er jeg jo faen ikke; ikke at det ikke er kjipt å ikke føle at andre tenker på deg slik du gjør på dem, men hva gjør vel det! om alle blir glade av en melding eller et initiativ eller en telefonsamtale, spiller det vel ingen rolle om det alltid er jeg som tar kontakt. gjør det?
Du <3 tusen takk for gode ord, og takk for at bloggen min er et sted du føler du kan «skrive det fra deg» – det er jo det som er så magisk med å skrive og dele! Du er absolutt ikke alene – jeg har kjent og kjenner ofte på dette selv, at det alltid er jeg som holder vennskapet aktivt. Jeg vet jo at jeg har vennene mine der, men det gjør tidvis litt vondt at det alltid er jeg som må pleie det, ta initiativ og sørge for at vi holder kontakt. Okei, trengte visst å skrive litt fra meg selv, haha. Jeg er hvert fall like sta som deg, klarer ikke å slutte å ta kontakt for å se hva som skjer jeg heller. Tenker vi bare får fortsette å være oss selv, og vite at vennene våre ikke gir faen med vilje – de har bare et annet tankesett, tenker kanskje ikke over det like mye som oss og bare er skrudd sammen litt annerledes. De har ikke det samme behovet for insj som oss, kanskje. Mange setter pris på vennskap hvor man ikke alltid må holde kontakt, vet jeg. Men hvis det blir for slitsomt skader det jo ikke å lufte det for disse vennene heller – et ekte vennskap må tåle såpass! Takk igjen for at du delte det her – du er på ingen måter alene med de tankene der <3
Hei Marie. Jeg skal inn som mediegrafikerlærling i forsvaret nå til sommeren. Og vet det er lenge siden du var lærling, men lurer litt på om du husker hva slags muligheter du hadde etter lærlingtiden din. Hadde du fortsatt mulighet for en karriere i forsvaret etter endt lærlingtid?
Mvh en veldig nysgjerrig Karoline
Svarte deg på e-post! <3