I et helt annet lys

Jeg trekker pusten før jeg følger etter deg inn i leiligheta som har rukket å føles som hjemme. Lungene mine trenger den, den ekstra pusten, hvis jeg skal klare å si alt jeg skal si.

Jeg går opp trappen og inn i stua som bader i et helt annet lys enn det jeg er vant til, uten at det er rommet som er forandret, eller dagslyset som treffer det. Det er blikket mitt. Det er meg. Jeg ser alt med nye øyne. Det som har føltes som hjemme har blitt fremmed igjen, litt som første gang jeg satt mine føtter her, da alt var nytt og du var ny og jeg ikke ante hva vi to kom til å bli.

Er det alltid sånn? Første og siste gang du kommer et sted? Som om auraen rundt deg hjelper til med å slutte ringen. Gir meg det jeg trenger for å klare å gå derfra. Fremmed, hjemme, fremmed igjen. Farvel.

Jeg ser på deg uten at du merker det. Du vet ingenting, du, om hvordan livet ditt skal endres om bare noen få setninger. Du byr på noe å drikke og slår deg ned i sofaen, som du alltid gjør, og jeg fascineres av hvor lik verden vår ser ut fra utsiden, rent objektivt, mens den for meg er radikalt annerledes enn den er for deg. Jeg er i ferd med å låse meg selv ut av livet ditt for godt, og du har akkurat sluppet meg inn som om jeg skal bli der til i morgen, som jeg alltid gjør. Komme tilbake igjen, som jeg alltid gjorde.

Men jeg skal ikke det.

Jeg tar en slurk og kjenner at hjertet slår unormalt hardt, unormalt fort, du påpekte det en gang, og jeg lurer på om du husker det. Da jeg lå inntil deg i sengen og hjertet mitt hamret, og du sa «så fort hjertet ditt slår», og jeg tullet det bort, som jeg alltid gjør, mens jeg innerst inne visste at det skyldtes alt det jeg ikke fikk meg til å si. Det som satt seg fast i brystet og fikk hjertet til å protestere og du merket det, hvordan det hamret desperat mot deg i mørket, men jeg sa ingenting. Som jeg aldri gjorde.

Nå er vi her igjen, det hamrende hjertet mitt og jeg, og denne gangen skal jeg la det slippe ut, for jeg er modigere nå. Tydeligere på hvem jeg er mest glad i av deg eller meg.

Det har vært deg litt for lenge. Nå er det min tur.

Jeg setter meg over deg i sofaen og gir deg en klem med hele meg. Sier det jeg må si i den posisjonen, for jeg vil ikke møte blikket ditt, modig – men ikke modig. Kjenner at hjertet roer seg ned, setning for setning, til alle ordene det har båret på endelig har sluppet ut, og etterpå er jeg helt tom. Det var det. Det var alt. Jeg trekker pusten en gang til, før jeg reiser meg og plukker opp tingene mine. Beveger meg mot friheten, kaster et siste blikk på deg fra dørkarmen og smiler takknemlig for alt vi har vært. Alt du har gitt, alt jeg har lært. Alt vi gjorde, alt vi var.

Og så går jeg, uten å se meg tilbake. Akkurat sånn jeg har forestilt meg sluttscenen vår utallige kvelder i sengen min alene. Utallige generalprøver på egenhånd, premierekvelden her med deg. Sceneteppet faller, men applausen uteblir.

Når jeg kommer ut på gata igjen fyller jeg lungene på ny, med en friskere luft enn på lenge, og lurer på om stua di bader i et annet lys for deg også nå, nå som jeg er borte.

_________________________________

sann historie, unntatt det som ikke er det

12 kommentarer

  1. Herrefred så bra du skriver! Håper ordene dine blir lesbare i bokform en vakker dag 🙂

    1. Åh <3 Tusen takk! Det betyr så mye!

  2. Innlegg som dette er så vemodige, og hvis man har vært i en sånn situasjon selv så treffer det så veldig </3. Enig med hun over her, når blir dette en bok?

    1. Camillaaa <3

  3. Du ass, leverer hver gang! Både på godt og vondt <3

    1. Takk, Sandra <3 Du er god!

  4. Åh, du klarer alltid å treffe hjertet mitt <3

    1. <3 !!

  5. Wow! Dette var helt fantastisk skrevet! WOW! Bok bok bok bok!

    1. Æææ, TUSEN TAKK! <3

  6. herremin, SÅ god du er til å sette ord på de følelsene som er vanskelig å beskrive!

    1. Men å <3 tusen takk!!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *