Denne boken har jeg hatt stående i bokhylla i årevis. Jeg kjøpte den da jeg var i Forsvaret, og Afghanistan var en del av hverdagspraten, men fikk meg aldri til å begynne å lese. Før nå, rett før jeg reiste til Karibien. Det gikk såå treigt i starten, for dette er ikke en bok som fanger deg fra første side, men da jeg først kom inn i historien ble jeg værende.

Boken handler om Rukhsana, en ung, afghansk kvinne som har utdannet seg til journalist i Delhi i India. Etter studiene reiser hun tilbake til Afghanistan, og til et land som nå styres etter Talibans sharialover. Befolkningen terroriseres og undertrykkes, og noen skildringer er så brutale, hjerteskjærende og provoserende at jeg ble oppriktig sint mens jeg leste.

Den talibanske cricketklubben tar utgangspunkt i virkeligheten, og da Taliban i 2000 søkte om medlemskap i Det internasjonale cricketråd. Alt av spill (unntatt fotball) var forbudt i landet, men regimet mente at cricket kunne tillates blant annet fordi spillernes drakt dekket hele kroppen. Dette bruker forfatteren til å spinne videre på en historie som handler om kjærlighet, cricket og folkets seige motstand mot grusomhetene i landet. Cricketen gir Rukhsana og fetterne hennes muligheten til å vinne en reise til Pakistan, hvor planen er å flykte videre – inntil Afghanistan har blitt et tryggere land igjen.

En god bok!