Den lille, fine flokken min og meg. Jula ble en eneste lang gruppeklem med familien. Lille julaften spiste vi grøt med storebror og hans flokk (jeg har blitt tante til to, nå <3), julaften var det bare tante, besteforeldrene mine, mamma og meg, og første juledag samlet vi oss rundt bordet igjen for å spise frokost sammen. Så koselig! Og jeg fikk så mye fint; et nytt skrapekart (det forrige var så vanskelig å skrape at det ble hull da jeg prøvde), kinasjakk, bøker, Toro stroganoff og leverpostei (det har blitt en årlig praktisk spøk, det der), kokeboka til den fattige studenten og små ting til leiligheta. Takk, takk, takk!

Det er mange år siden sist jeg kunne «leke med lekene» jeg fikk til jul, men denne julekvelden dro jeg frem kartet med det samme og spurte bestefar om hvor han har vært. Han var sjømann en gang i tiden, og kan plutselig si «der har jeg også vært» når jeg forteller om de mange reisene mine. Som Aruba, og Genova, og jeg skvetter hver gang.

Det er så viktig å spørre om sånne ting, og så rart at vi egentlig aldri gjør det. Familie er noe en bare blir født inn i, og menneskene rundt deg får automatisk roller som besteforeldre, mamma og pappa, og vi glemmer helt at de har sin egen historie – før vår tid. De har levd et helt liv, og det er jo bare sprøtt å tenke på at jeg vet mer om hvor en kollega på jobben har vært i verden, enn mitt eget opphav. Spør og grav, superhær. Spør og grav.

Resten av jula var jeg på feil side av fjorden, og lå stort sett til lading. Utenom en fest og en konsert, som òg var veldig hyggelig. Til andre siden å være, mener jeg.
Neida (joda). Hehe.

Vet dere? Jeg hadde egentlig planer om å hoppe over hele jula i år, og benytte alle fridagene som lå på rekke og rad til å reise langt og lenge i stedet. Jeg er glad jeg lot være. For èn ting er hvilket liv de har levd, en annen er hvor lenge jeg har dem i mitt.