Island View Guesthouse

Dere vet når dere ankommer et nytt sted, ditt nye midlertidige hjem på en reise, og så gisper du bare fordi alt er så nydelig? Akkurat sånn! Sånn var det da jeg kom til Island View Guesthouse på Saint Thomas, en av de amerikanske jomfruøyene.

Det var en kort taxitur fra fergeleiet (vi tok ferga fra Tortola, en av de britiske jomfruøyene), opp den monsterbakken som senere skulle bli vår vei hjem – til fots. Gud, som jeg hatet alt og alle de siste meterne – hver eneste gang.

Uansett; opp bakken, og så parkerte bilen utenfor et hvilket som helst hus, tenkte jeg. Helt til vi kom opp trappen og ble møtt av dette:

Dette var fellesområdet, terrassen. Under en biltur senere fortalte Ron, eieren, at han hadde drevet en restaurant der tidligere. Men han ga den opp, etter orkanene Irma og Maria som traff øya hardt med bare to ukers mellomrom i 2017. Han orket ikke mer etter det. Å hele tiden måtte bygge det opp igjen. I stedet fortsatte han å drive stedet som Island View guesthouse, som vi fant via Airbnb.

Fellesområdet hadde sitteområder, masse spill man kunne låne, og bøker. Kjøleskap fylt med øl, brus og alt du kan tenke deg, hvor vi bare kunne forsyne oss og etterpå skrive opp hva vi tok på en tavle. I tillegg til rom, sprit og andre drinker vi kunne mikse oss. Og utsikten. Den utsikten! Det er bilder av den lenger ned.

Rommet vårt lå et par trapper ned, men vi hadde nydelig utsikt fra den lille balkongen vår også – hvor vi spiste frokost hver dag. Og drakk øl på kveldene, mens vi hørte på offlinelistene våre på Spotify, og så utover øya. Åh, de kveldene.

Ocean View Guesthouse har eget basseng – noe som var helt nydelig de dagene vi bare ville slikke sol, ta noen øl og ta livet med ro.

Bilde tatt fra monsterbakken. Jeg fant trøst i utsikten mens jeg slet meg oppover – steg for steg.


Ron, eier av Island View Guesthouse

Og her er Ron. Født i USA, flyttet til Saint Thomas for femten år siden. Enda et av disse fantastiske menneskene jeg har en tendens til å treffe på rundt i verden. Han var så altfor, altfor snill. Kjørte oss ned til byen én dag, ga oss pizzarester en annen, og kjørte oss til stranda når jeg egentlig bare skulle spørre om han kunne bestille en taxi for oss. Han fortalte oss hvor vi burde spise, hva vi burde gjøre, hvor vi kunne snorkle for å se skilpadder, og ga oss historier fra orkanene og hva han drømmer om å gjøre etter Island View Guesthouse. Han legger snart ut stedet for salg, sa han. Og så vil han kjøpe en båt og seile rundt i verden sammen med kona, Beth – som også var et fantastisk godt menneske.

Den siste dagen lurte jeg på om de kunne bestille taxi til oss, og når vi burde dra for å rekke flyet. De satt og skrapte gulvet rundt bassenget, jobbet og slet i varmen.

«I’ll take you, no problem»

«Nooo, are you sure…? I feel bad, you’ve already done so much for us!»

«No, don’t feel bad!» lo Beth.

«No problem, I’ll drive you – I’m gonna need a break soon anyway, it’s too hot» sa Ron.

Og så kjørte han oss til flyplassen, og hjertet mitt ekspanderte enda litt til.

Jeg elsker sånne steder, sånne mennesker. Det er deres skyld/fortjeneste at reisefeberen min har blitt uhelbredelig, en avhengighet. Jeg får aldri nok av den godheten som finnes der ute. Ikke av steder som får meg til å gispe heller.

6 kommentarer

  1. Elsker å bo plasser som er litt annerledes og har det lille ekstra. Og ingenting er bedre enn å finne sånne perler som de folka, tipper du er en sånn selv og derfor finner du dem overalt 🙂

    1. supermarie

      Åh du <3

  2. Enig med Sandra, man tiltrekker seg ofte mennesker som er like en selv;)

    1. supermarie

      DU OGSÅ <3 Det varmer! Takk!

  3. Solfrid

    Så fint! Det er så fint med slike folk, det gjer så mykje for opplevinga av ein plass!

    1. supermarie

      Jaa, helt sant <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *