Mistet

Tsunami denne gangen. Kanskje på grunn av hvor jeg befinner meg i verden. Kanskje som en metafor på døden; den kommer, så definitivt, og du kan ikke kontrollere den.

Ikke havet heller.

Vi må komme oss bort, husker jeg instinktet var. Mamma og storebror var der de også, et eller annet sted, men jeg mistet dem av syne like før bølgen traff. De måtte klare seg selv.

Det var bare meg. Meg og pappa. Oss to. Igjen. Akkurat som i det forrige marerittet. Akkurat som i det levende marerittet.

Jeg holdt han så hardt jeg bare kunne i armene mine mens det overveldende havet med de voldsomme kreftene bygde seg opp som en vegg foran oss. Jeg er ikke så sterk, ikke misforstå, men det vannet jeg allerede stod i til livet gjorde det mulig for meg å holde han oppe. Han ble nesten vektløs. Men bare nesten.

Bølgene prøvde å slite oss fra hverandre, og jeg måtte bruke alle kreftene jeg hadde i meg for å unngå at det skulle skje. Jeg kjempet i mot, desperat og skrekkslagen, men innså at slaget var tapt. Tsunamibølgen var i ferd med å droppe, slippe helvetet løs, og ville knuse oss begge dersom jeg ikke ga slipp på pappa og forsøkte å redde meg selv.

MS’en gjorde det umulig for han å stå selv. Umulig å hjelpe til, umulig å snakke. Det var kanskje det som plaget meg aller mest i natt, det at jeg ikke fikk snakket med han. At han ikke kunne svare meg, da jeg gråt og skrek unnskyld. Unnskyld, pappa. Jeg må slippe deg! Jeg er nødt til å slippe, tilgi meg, vær så snill, unnskyld, men han fikk aldri sagt hva han tenkte om at datteren hans så seg nødt til å overgi han til havets nådeløse krefter. Jeg fikk aldri vite om han tilga meg for at jeg overlot skjebnen hans til den kompromissløse naturen.

Innerst inne hadde jeg en gnist av et håp om at tsunamien ville spare han, at han ville bli tatt av bølgen men overleve på mirakuløst vis. De finnes jo, de, de som har overlevd en tsunami? Vær så snill, la han overleve dette.

Jeg kjente at han gled ut av armene mine og forsvant for meg i havet og jeg skrek unnskyld, unnskyld, pappa, mens jeg så han bli borte og tårene strømmet og smerten over at han var fratatt muligheten til å svare meg, si at det er greit, jenta mi. Det går bra, jeg tilgir deg, du prøvde alt du kunne men selv ikke du kan lure en tsunami, den smerten var uutholdelig.

Så uutholdelig at den fremdeles verket i meg da jeg endelig våknet. Det er det som er så dritt med disse marerittene. De fremstår så virkelige, alle følelsene i natten er så ekte og intense, og selv om jeg våkner, står marerittet fast. Pappa ble borte for meg, og jeg stod hjelpeløst og så på.

Jeg falt i søvn igjen. Og forsvant inn i underbevissthetens forestillinger på ny. Denne gangen var det mamma. Mamma og jeg. Pappa var allerede borte for oss i denne drømmen, kanskje en slags forlengelse av den forrige, og jeg stod sammen med mamma et sted jeg ikke klarer å definere. Jeg husker bare at jeg slapp guarden ned, lot masken falle og gråt. Slapp følelsene fri og gråt på mammas skulder, og hun stod der som den klippen hun alltid har vært, alltid er. Det går bra, jenta mi, sa hun liksom på vegne av dem begge.

Det går bra.

6 kommentarer

  1. <3

  2. Herregud, for et forferdelig mareritt. Jeg har selv mistet faren min ganske nylig og har mange drømmer om han, så på en måte er det litt fint (forstå meg rett!) å vite at det ikke bare er meg som har det sånn.

    1. supermarie

      <3 stor klem til deg!

  3. Annemarie

    <3❤️

  4. Det er helt forferdelig hvor ekte de drømmene føles. Din hørtes eksepsjonelt vond ut <3
    Jeg drømmer også ofte om pappa (som døde for litt over to år siden), og da er det alltid sånn at han lever, men bare glemte å fortelle oss at han ikke var død allikevel. Fy faen, så jævlig det er å våkne til det.

    1. supermarie

      <3 <3 føler sånn med deg!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *