Jeg rundet «Orkanjegeren» på NRK like før jeg reiste hit til Karibien, en dokumentarserie om orkaner og tyfoner. Jeg har alltid vært over gjennomsnittet opptatt av vær; oppvokst med bestefars værdagbøker og mormors frykt for tordenvær. Jeg arvet begge deler, både interessen for vær og frykten for det samme.

Det har vært nesten daglige uvær rundt omkring oss mens vi har vært her nede. Tordenvær i én horisont, og plutselige og voldsomme regnskyll rett over oss – eller 400 m unna.

Vær er både fascinerende og skremmende, tordenvær river psyken min i fillebiter, og orkaner? Det er to år siden Irma og Marias herjinger her nede, fortsatt passerer vi bygninger de aldri tok seg bryet med å bygge opp igjen. Båter som ligger strødd. Taxisjåføren på Tortola viste oss et album med bilder fra etter Irma; store områder var som jevnet med jorda. Ron, som vi bor hos her på St. Thomas, fortalte at Irma og Maria i 2017 traff med bare tretten dagers mellomrom. Den første orkanen rev hustakene med seg, så når nummer to kom hadde menneskene her knapt nok ly, husene ble oversvømt og katastrofen varte i timevis. Åtte timer med orkan! Det er en arbeidsdag, det. En hel arbeidsdag med naturen sett fra sin verste side.

Jeg hadde blitt så utmattet og håpløs. Samtidig liker jeg det menneskelige ved det. Sånn som på disse øyene jeg nå har besøkt. Alt rives ned, men de bygger det opp igjen – det meste av det – og fortsetter livene sine selv om de vet at geografien deres i seg selv tilsier at det kommer nye orkaner. Enda villere, enda våtere fordi klimaet på jorda går til helvete. Det blir bare verre og voldsommere.

Irma (eller var det Maria?) hadde i følge Ron sprengt skalaen på måleinstrumentene. Den hadde klikket på godt over 200 km/t et sted, så orkanen var mye kraftigere enn de klarte å måle. Allikevel? Samler menneskene seg som samfunn og bygger det opp igjen. Hjelper hverandre, holder ut, blir boende, selv om de (hvert fall noen av dem) kunne ha valgt å flytte.

Du kan si mye stygt om verden, men når en katastrofe treffer oss utenfra, eller ovenfra, da står vi sammen. Det er så vakkert.