Alltid like rart å forlate den militære bobla, og plutselig måtte forholde meg til den virkelige verden igjen. Den er så overveldende, så… mye. Jeg savner allerede enkeltheten i at dagens antrekk allerede er forutbestemt, at alle dagens måltider står ferdig servert i messa, og det jeg skal gjøre i løpet av en dag er avgrenset til det som skjer i spillet i øvelsen. Ingen forstyrrelser utenfra, ingen andre forventninger. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe fulltid i Forsvaret igjen, og svaret mitt var «jeg tror faktisk ikke det», for jeg tror faktisk ikke det. Da hadde den militære bobla mistet magien sin, den årlige grønne timeout’en ville blitt borte. MEN – jeg signerte kontrakt på en utvidet verneplikt! Det betyr at Heimevernet kan kalle meg inn inntil tretti dager i året, i stedet for de vanlige ni. Fornøyd!
Jeg kom hjem igjen til full postkasse – der lå blant annet et nytt visum til Cuba. Det gikk denne gangen også! (Oppskriften på hvordan du søker visum finner du her). Så der har dere ett av stoppene mine på den neste reisen jeg skal på. Jeg har jo vært der før, men måtte avbryte reisen fordi pappa var så sjuk. Pluss at reisepartneren min ikke har vært der, så vi stikker innom for å oppleve det jeg ikke rakk sist – og for at han skal få skrapt et nytt land. Veldig upraktisk å reise med en til som skraper kart, flere av stedene han vil har jeg allerede skrapt – og omvendt. Men altså, Cuba er fantastisk. Jeg gleder meg til å komme tilbake!
Nå er det helg, og jeg har lagt minst mulig planer, med minst mulig menneskelig kontakt. Stakkars mamma prøvde å ringe meg i går, men jeg er og blir et mar(i)eritt når jeg har vært med folk tjuefire-sju. Eller tjuefire-åtte, egentlig. Jeg mener åtte dager uten alenetid? Da trenger jeg minst to å introverte på før jeg blir et godt menneske igjen. Kanskje jeg er hyggelig i morgen, mamma.
Nå skal jeg fortsette å se på Unbelievable på Netflix – det er en serie jeg kan anbefale! Vi skrives plutselig igjen.
Har tenkt på deg hele uka 🙂 Arbeidsplassen min er et såkalt objekt som skal passes på dersom det oppstår reell terrofare eller krig eller noe annet «skarpt» . (Du har vært her, sammen med selveste forsvarssjefen, for noen år siden). Men altså; da jeg kom på jobb på tirsdag morgen, var parkeringsområdet okkupert av militære kjøretøy, det stod to mann i full feltutrustning i det bittelille serverrommet og fulgte med på reserveovervåkingsmonitoren vår, og det lå 8 soldater og sov på møterommet vårt (rett over gangen for mitt kontor). I tillegg var garasjene våre tett befolket av soldater som holdt på med sitt, pluss de vi ikke så fordi de var ute på patrulje og vakthold og alt sånt som soldater driver med når de øver. Det ble et par tette og hektiske døgn for alle, men det blir alltid ganske tomt og stille når det er over 🙂
Jaa, husker vi møttes der! Jeg var ikke innom denne gangen, men høres ut som om det var nok folk der allikevel, hehe <3
PS. Jeg glemte jo det aller viktigste: Gratulerer så innmari mye med tilbud om fast jobb i forsvaret! D e t er det ikke mange som får, altså! En skikkelig fjær i hatten/lua/bereten (stryk det som ikke passer) til deg, som jeg syns du skal unne deg å være veldig stolt av <3
Ååh, det var ikke et reelt jobbtilbud altså – bare et generelt spørsmål <3 Formulerte det kanskje litt dumt, haha. Men takk for alt du unner meg! <3 Smilte av kommentaren din læll 🙂
Ser føre meg at ein time i bilen med meg ikkje akkurat hjalp å roa ned det introverte.
Hahaha! Det var en definitivt en opplevelse jeg skal ta med meg videre i livet 🙂