Hvor ER du Fleksnes? Når jeg trenger noen til å si at «dett var dett», for jeg skjønner det liksom ikke selv, at det er over allerede. Bryllupene. Ordet ser helt skrudd ut i flertall, som om det egentlig ikke finnes. De kan liksom ikke slås sammen til ett felles ord, årets to bryllup. De var så unike, så magiske begge to, de fortjener hvert sitt.

På lørdag blandet hvert fall nok et pikenavn seg med hans, en av mine beste venninner gjennom atten år (!) gikk fra frøken til fru, og hele dagen var et eventyr. Fra fergeturen tidlig om morgenen, fra Hankø og over til fastlandet, til timene hos frisøren, kjøreturen i den gamle Amazon’en gjennom gamlebyen i solskinnet på vei til kirken, vielsen, fotograferingen, festen til langt på natt, kan vi gjøre det igjen? Pliiis? Med samme mann, altså, det går bra. Det blir så styrete ellers.

Så. Mitt tredje og siste forloveroppdrag er utført, tenk det. Det føles nesten litt tomt. Å ikke kunne smykke meg med den tittelen lenger. Men jeg har jo vekslet den inn i uforglemmelige minner i stedet. Og det? Det er en enda bedre valuta.