I går vred jeg meg rundt i den nye sofaen min (dere skal snart få se, må bare få tatt bilder), ropte «SKRIV, Marie, vær så snill og SKRIIIV» til høyt meg selv, fullstendig bundet av skrivesperre og selvkritikk. Ikke bra nok, ikke bra nok, ikke bra nok.

Skrev meg til slutt frem til siste punktum og sendte av gårde teksten til redaktøren, men ikke uten å begynne e-posten med at jeg ikke var fornøyd. Jeg husker ikke engang om jeg skrev «Hei!» først, eller om jeg bare gikk rett på «ikke fornøyd». Liksom for å styre forventningene hennes ned til det laveste før hun åpnet dokumentet.

Fader, Marie, nå skuffer du, sier jeg til meg selv etter at saken er sendt over, og jeg nikker enig. Nå skuffer jeg.

Skuffer ikke. Oppdragsgiver er fornøyd, som de alltid er. Og jeg blir overrasket, som jeg alltid blir. Uten at jeg forstår hvor det overraskelsesmomentet egentlig ligger, for de har vært fornøyd hver. eneste. gang. i alle de sju årene jeg har skrevet for dem. Og de er ikke sparsommelige på skryten heller, godordene når bare ikke gjennom det selvkritiske filteret mitt. Jeg leser hva de skriver, men tar det ikke til meg, ikke helt. Lar bare ordene bli liggende der i innboksen. Og så begynner jeg på null neste gang jeg får et oppdrag, jobber iherdig med å bevise at jeg kan skrive, redd for å bli avslørt som en som ikke kan, og bedragersyndromet mitt lever i beste velgående.

Det er en forbannelse og en velsignelse, det der syndromet. Det er slitsomt å aldri ha troen på meg selv, men samtidig er det den mistroen som gjør at jeg hele tiden skjerper meg, spisser blyanten og legger sjela mi i å levere. For jeg må jo opprettholde den illusjonen de har om at jeg kan skrive, tenker jeg. Mens jeg skriver. Jeg kan jo skrive, herregud. Dette er tekst – jeg skriver! Fornøyd!

(Minn meg på det neste gang jeg skal skrive)