Hjertet mitt hoppet over ett slag, men landet igjen så fort det skjønte at det ikke var deg allikevel.
Hvis det hadde vært det, og du hadde sett meg også, hadde vi hilst da? Sagt hei og takk for sist, det var lenge siden, hvordan går det, eller kanskje ikke, men kunne vi hvert fall ha smilt til hverandre? Som en stille, gjensidig anerkjennelse av hverandres eksistens, en lavmælt hyllest til vår felles historie, selv om vi har sluttet å skrive på den. Et siste vennlig blikk som kunne tatt rollen som et punktum, jeg kunne i grunn ha trengt et. Du tok deg aldri bryet med å sette punktum i historien vår, du. I stedet sitter jeg igjen med et forvirrende komma, eller kanskje mer et spørsmålstegn.
Fortsatt.
Jeg vet ikke når eller hvorfor du bestemte deg for å kaste fra deg pennen og la historien stå igjen uten en avslutning, og du vet ikke at det fortsatt gjør litt vondt, det å bli skjøvet ut av et liv jeg trodde jeg hadde en plass i, et lite hjørne, hvert fall – helt uten forklaring, uten en sluttreplikk. Som om vennskapet vårt aldri fant sted i det hele tatt. Så mange år. Hadde jeg visst at det var siste gang jeg så deg den morgenen, hadde jeg kanskje sagt noe annet, noe mer.
Visste du at det var siste gang du så meg, hadde du bestemt deg allerede da?
Det er greit at mennesker kommer og går, det er livet, men jeg liker ikke når de gjør det uten å gi beskjed. Uten å forklare. Uten en avslutning. Jeg liker enda mindre at du viste deg å være en sånn en. Jeg liker det skikkelig dårlig. Du var jo ikke sånn, du. Var du?
Jeg smugtitter fortatt på livet ditt gjennom en liten gløtt i gardinene. Et bilde på Instagram i ny og ne, en status på Facebook med offentlig synlighet sånn at sånne som meg også kan følge med fra avstand, sånne du en dag bare bestemte deg for å fjerne som venn – helt ut av det blå. En enkel handling på Internett, en simpel knapp, «Fjern som venn», men herregud som det svir i det virkelige liv.
Smugtitter du også, tenker du noen gang i min retning, eller betydde jeg faktisk så lite som du fikk meg til å føle at jeg gjorde?
Fjernet med et lite tastetrykk, som om jeg var en e-post fylt med spam.
Kunne ha spurt deg, jeg kunne sikkert det. Hva skjedde, hvorfor, hvordan, men jeg er for stolt, for sta. Jeg vil ikke mase på mennesker som har tatt et aktivt valg om å fjerne meg fra livet sitt, jeg er for stolt, sier jeg. Trenger ikke bruke tid på å vinne mennesker tilbake, hadde de ønsket å være i livet mitt hadde de blitt der, tenker jeg, og hadde jeg villet bli i livet ditt hadde jeg kanskje prøvd å komme meg inn igjen, kom jeg på nå. Men stoltheten er større enn viljen. Jeg er skadeskutt, og tenker at sorgen over et tapt vennskap er å foretrekke, fremfor risikoen for å bli avvist på ny.
Var det på eget initiativ, eller tvang hun deg?
Det spiller ingen rolle, egentlig. Du har fjernet meg fra livet ditt, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn. Historien vår hadde fortjent et punktum. Du skulle ha satt punktum.
Punktum.
Kjenner meg veldig igjen, så her stakk det litt.
Klem! Håpe du får en fin helg <3
Klem til deg og <3 Og takk det samme!
Amen.
<3
Auda, den der rippa opp minner fra et vennskap som varte i over 30 år og som ble avslutta da ballen ble sparka over til henne. «Nå har jeg forsøkt og forsøkt, så nå er det opp til deg neste gang.» Det ble helt stille gitt,.. Sånne ting er så trist, å føle at man ikke er verdt en forklaring. At den felles historien ikke betyr noe. Jeg tenker fortsatt på hva jeg gjorde feil, selv etter snart sju år… 🙁
Fine deg <3 Så vondt å lese 🙁 Helt uforståelig i min verden, det skal jo så lite til å hvert fall FORKLARE, da! Hadde vært vondt uansett, men det er lettere å gå videre når man har en avslutning <3
Sterkt!
Føler med deg, dessverre..
<3
<3
Ja, dette er dessverre noe som allesammen føler på. Kjenner selv at følelser kom tilbake, dem jeg har brukt så mange år på at begrave, nå er tilbake, for en stund iallefall til det er begravd på nytt. Føler med alle som kjenner det lille stikket av «hva skjedd nå» følelsen. Takk til deg, som skriver om dine tanker og følelser. Det er noe jeg ikke klarer. Stå på
Tusen takk selv! <3
Wow Marie!
dette var virkelig ord som traff meg som en Stein i hjertet! Jeg blogget tidligere på emiliebrevik.blogg.no den er oppe enda, men blogger på nouw nå.. der forstår du hvorfor dette innlegget traff meg, det var litt godt å lese, selv om det er trist Og vondt! Det er bedre å få forklaring på hvorfor at folk bare velger som de gjør uten og si noe å lar oss føle på det at folk går videre som om vi er døde å aldri har brydd seg noensinne! Han jeg var et forhold med han var en psykopat da, men uansett..! Er det fryktelig vondt. Virkelig bra skrevet av deg , tror jeg har funnet meg en ny favoritt blogg å følge!
Tusen tusen takk, fine deg <3
Du vet hvor fint det er å åpne en bok og lukte på den? Jeg håper at jeg en gang sitter i vinduskarmen min og lukter på en bok som du har skrevet. Aner ikke om du ønsker å skrive bok engang, men jeg håper at du gjør det. For måten du skriver på treffer meg så hardt i hjertet. Og du, hvis det skjer, så skal jeg møte opp på boksignering. Lover (om det så foregår i Moss som er fryktelig langt unna meg)! Tusen takk for at du finnes på Internett i hvertfall.
P.S.: Det er uforståelig at noen har dumpa deg som venn. Syns du virker å fylle alle kategorier for hva en god venn er og mer til! Heia deg foralltid.
Åh Silje <3 Denne kommentaren lyste opp morgenen min – tusen tusen takk! Det betyr så mye!
Au. Dette traff meg veldig. Fikk for litt tid siden tatt bort spørsmålstegnet og satt et komma. Men nå er spørsmålstegnet der igjen. Livet er rart noen ganger.
Og herregud. Du skriver så fint <3
Fine du <3 Tusen takk! Jeg håper det kommer et komma igjen for deg <3
Så vakkert. Så sårt! Så….. åh…….
been there, dessverre (to ganger, kanskje det er meg det er noe galt med)
Føler med deg!
«og blir det virkelig ille, kan jeg sikkert være vennen din, jeg» – sitat Marie –
Ååh <3 DU
❤️
<3
Wow! <3
<3