Allergi

Jeg våknet av meg selv rundt klokken seks. Åh, sove en halvtime til, tenkte jeg fornøyd, tenkte jeg aller først, før noe plutselig slo ned i meg som lyn fra klar himmel, og jeg knakk.

Hva skjer nå, egentlig?

Det er ikke datoen, det er ikke klokkeslettet, det er ikke engang måneden, det er ingen grunn til det her, tryglet jeg meg selv, tryglet jeg hvem som helst. Jeg skal snart på jobb, jeg kan ikke dra på jobb sånn her, jeg må melde sjefen om at jeg er syk, nei, jeg kan ikke gjøre det, jeg kan jo skylde på allergi, tenkte jeg videre i et lite opphold, før jeg brast sammen igjen uten å skjønne hvorfor.

Hvorfor?!

Men så husket jeg drømmen jeg akkurat hadde våknet fra, og der var du.

Der var du, jo.

Jeg har ikke grint på lenge. Jeg har gått rundt i en apatisk tåke heller, hvor lite berører meg – verken på den ene eller andre siden av skalaen. Ingenting gleder, ingenting gjør vondt. Alt bare er og jeg forholder meg til det med et tomt blikk og et skuldertrekk. Hvorfor kan jeg ikke føle noe snart, har jeg tenkt, og det var vel et slags ønske oppfylt, da, antar jeg, denne morgenen jeg våknet før alarmen og sorgen slo meg overende før jeg i det hele tatt hadde rukket å stå opp.

Jeg stod opp tidligere enn jeg hadde trengt, og de voldsomme følelsene forsvant like fort som de kom. Jeg kastet kaldt vann i ansiktet og trakk pusten.

God morgen!

Jeg kan jo alltids skylde på allergi.

Skrevet for noen uker siden.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *